For å gjøre det litt enklere for dere som ønsker mer bevis for at Paulus virkelig tjente for Guds Kongerikes sak i diasporaen, så har jeg funnet frem en del bibelsteder.  Der finner vi at Paulus refererer til Det gamle Testamente og dets profetiske åpenbarte skrifter. Ikke til ”hemmeligheten” som han skriver om i Ef.3.  Dette er av en meget innlysende årsak: Det han skriver i Ef.1-3 om ”Kristi hemmelige legeme”, var ikke åpenbart apostelen i den tiden han var tjener for Den nye Pakt og gikk til jøder først.  Samtlige seks epistler skrevet i tiden mens Apostelgjerningenes historikk fant sted, Romerne, Korinterne, Galaterne og Tessalonikerne, - er peppret med sitater fra GT, som beviser at Paulus talte ut fra det åpenbarte, og ikke ut fra hemmeligheten i Ef.3.  Jeg har allerede i flere forgående artikler sitert flere skriftsteder, og de blir repetert her – sammen med noen jeg ikke tidligere har vist til.

 

Når Paulus slik, igjen og igjen, gjennom sine seks første epistler stadig peker på at hans lære og forkynnelse var basert på GT, så må vi forstå at det var fordi han ikke ennå hadde fått åpenbaringen om ”hemmeligheten” i Ef.3. Det er lett å kontrollere: De seks epistlene ble skrevet før år 60, mens Efeserne ble skrevet etter år 61.  Intet av det han lærer i de seks første epistlene vedgår Kristi hemmelige legeme. Det vedgikk kun Israel i den tiden da de ennå ikke hadde blitt tilsidesatt av Gud. Hedningene kunne i denne tiden ta del i frelsen ved å bli proselytter. Men etter tilsidesettelsen i år 60-61 i Apg.28, 28 – så åpenbarte Gud hemmeligheten med Kristi legeme for Paulus.

 

Rom. 1, 1-2 sier:  ”…å forkynne Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter.”

 

Vers 17 sier:  ”For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.”

 

Rom.4, 3 sier: ”For hva sier Skriften…”  : Dette er typisk for hele Paulus` tjeneste for Den nye Pakt: All hans lære hvilte på hva Moses og profetene hadde sagt. Det var altså ikke noen hemmelighet – men åpenbart i Skriften.

 

Denne frasen fra Paulus, med  ”..for det står skrevet…” eller ”..Skriften sier…taler om” osv.  nevnes av ham omkring 40 ganger i hans seks første epistler. Denne frasen fremkommer ikke overhodet etter at vi passerer Apg.28 i tid. Den første GT-sitering i Efeserne er når han siterer Salme 8 i Ef.1, 21-23. Men dette sitatet er i seg selv ikke noen del av ”hemmeligheten” da det jo taler om Kristi evige status. Han er fra evighet til evighet, og han er over alt og alle, han er Gud. (J.fr. særlig vers 2 og 7). Denne stilling gjelder alle tidshusholdninger, inkludert de som ennå ikke er kommet.

 

I Ef.4, 8 er det et anstrøk av GT-sitering…men ikke som en del av ”hemmeligheten” dette heller. Det taler om det faktum at Paulus var en slik gave som Kristus bortførte som ”fanger”. Paulus kaller seg selv også for ”..Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger.” Ef.3, 1.

 

I hans syv siste epistler finner vi maksimum 8 referanser til GT-skrifter, men ingen av disse brukes som lærebasis. Bare for å markere poenger.

 

Rom.16, 25: ”..og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige (tidsalderlige) tider.”

 

Dette viser ikke til hemmeligheten i Ef.3, for den hadde vært skjult i og hos Gud selv fra FØR tidsalderlige (evige) tider – altså før noe var skapt. Uttrykket ”tiet om” betyr at det fantes til i GTs skrifter, men var ikke blitt talt ut eller åpenbart i betydningen: Hentet opp fra Skriftens vanskelige ordelag.  Peter bruker samme bildet om Guds ord: ”..i dem (Paulus` brever) er det noe som er vanskelig å forstå…” (2.Pet. 3, 16).

 

Det er altså vesensforskjell på om en gitt sannhet er blitt holdt hemmelig i Gud eller holdt skjult og vanskelig tilgjengelig i Skriften.  Rom.16, 25 taler om det sistnevnte.

 

Apg.26, 22 – der Paulus forteller Agrippa II om hvilken lære han har ført i sine mange år som Guds tjener: ”…og jeg sier ikke noe annet enn det profetene og Moses har sagt skulle skje.” Dette er bokstavelig!

 

Rom. 13, 8 – her fremsetter Paulus et krav, en form for gjerning som beviser at læren han forkynner er Den nye Pakt. Dette er Jesu dobbelte kjærlighetsbud. Ikke at et slikt bud skulle være ondt. Men i Kristi hemmelige legeme, finner vi ikke dette som krav, men bare som en formaning. Om noen nå i nådetiden ikke makter å elske èn eller flere av sine kristne medsøsken, så vil han allikevel bli frelst:  ”Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre! For den som elsker sin neste, har oppfylt loven.”

 

Her er svært mange kristne i full forvirring. Den lutherske leir mener at man må pliktskyldigst overholde Jesu bud – uten at de forstår at det er Efeserbrevets frihet fra loven som er overordnet dette. ”Kristus avskaffet loven med dens bud og forskrifter” (Ef.2, 15).  Dette kunne ikke Paulus lære da han ennå var tjener i Den nye Pakt, som var en jødisk tjeneste der også hedningene fikk ta del – men som proselytter. Opplesingen av De ti Bud er ikke en kristen handling,  den er gammel-jødisk, fra den tid da Peter og Paulus tjente på vegne av ”Guds Israel”, en epoke som for lengst er avlyst og avstengt.  Vi må ikke i dag ”elske vår neste, for å oppfylle loven”.

 

1.Kor.1, 18-19 sier: ”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.  19: For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet.”  Ordet om korset var ikke i hemmeligheten i Ef.3, men var skjult tilstede i de profetiske skriftene.

 

Her er et eksempel der Paulus nettopp henter opp det som var vanskelig tilgjengelig, ja – som en form for hemmelighet skjult i Skriften, men som allikevel ikke tilhører SELVE hemmeligheten i Ef.3.  Paulus tolker for jødene i Korint, hva Jes. 29, 14 taler om!  Det var ”åpenbart” i Skriften, men hadde vært tiet om, og det var vanskelig å forstå.  Det er i denne betydningen at Paulus henviser til at han og hans følge var forvaltere av Guds hemmeligheter i 1.Kor.2, 7.  Paulus sier videre at det var ved Åndens hjelp han fikk lære å hente frem fra Skriften ”..det som intet øye har sett, og det som intet øre har hørt, det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte..”.

 

1.Kor.7, 19 – er et skriftsted som prøves å bli bortforklart, som noe som ikke egentlig er tale om å ”holde budene”. Man mener at det hører inn under nådetidens formaning til å ha Kristi sinn osv. Men det står allikevel slik:  ”Det som betyr noe, er ikke om en er omskåret eller uomskåret, men at en holder Guds bud.”

 

Vi forstår at dette var en fullt ut gyldig jødisk nådelære i Den nye Pakt, da Paulus jobbet for å utbre innholdet/teologien i Guds Kongerike, før det var kommet. I nådens husholdning er alle bud avskaffet (Ef.2, 15).  Omskjærelsen nevnes her, men den var ikke noe bud. Det var en av de mange forskriftene. Når Guds Kongerike på jorden kommer med Jesus som konge, da skal verden igjen måtte lære å holde Guds bud, som er betegnelsen på det Paulus kalte ”Kristi lov”, og som flere av profetene sa følgende om: ”Fra Sion skal lov utgå..”.  Ikke nødvendigvis en gjenopptaking av De ti bud, men i allfall bud som er konkrete, og som relaterer til noe man må gjøre. Det blir ikke lenger snakk om at man er rettferdiggjort bare av tro. Men tro sammen med ytre gjerninger/renhet.   Allerede i den store trengselstiden, finner vi at Guds bud er inne i bildet. Vi finner det i Åpenbaringsboken, der det står om de som hadde Jesu vitnesbyrd og holdt Guds bud. De 144000 i første rekke. De syv sendebrevene i Åp.2 og 3 er fulle av slike bud og gjerninger som referanse til gudsfrykt og lydighet. Åp.2, 5 er en tydelig illustrasjon for dette, der Herren i den tiden vil kreve av jødene at de ”gjør de første gjerninger..”, som har tilknytning til Jesu bud fra bergprekenen. Det er til de messianske jødene i trengselstiden.

 

2.Kor.3, 6 – er blitt ofte sitert av meg i forgående artikler, men jeg  tar det med igjen: ”..han som også gjorde oss dugelige til å bli tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens (den fra Sinai) men Åndens pakt (den fra Jesu nattverd og korsets soning – se Hebr.8, 8). For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.”

 

Apg.28, 20 – her sier Paulus rett ut, at han var en tjener for Israels frelse i Guds Kongerike: ”For det er for Israels håps skyld jeg bærer denne lenke.”

I år 37 i Damaskus, forkynte han det samme: ”Men Saulus fikk stadig større kraft, og han brakte jødene i Damaskus til taushet ved å bevise (fra Skriftene!) at Jesus er Messias.” Det er bare vedrørende Riket at Messias nevnes.  Israels håp har i alle tider vært Guds Kongerike der Messias skal være øverste leder i Jerusalem. Menigheten har himmelen (Fil.3, 20-21).

 

Det er ingen tvil om at Paulus i årene 37 til 60-61 var tjener for Den nye Pakt, som ble forskuddsvis forkynt – før jødene visste noe om hvorvidt Riket ville komme eller ikke i deres levetid. Paulus hadde ikke blitt betrodd åpenbaring om at Riket var noe som først skulle komme i en fjern framtid – alle hans tidlige epistler bærer preg av en forventning og et håp om at Jesus snart skulle komme.  Dette rommes bl.a. i hans ord i Rom.8 der han peker på hvordan hele skapningen stunder etter forløsning ved Jesu synlige komme.

 

Åpenbaringen av ”hemmeligheten” i Ef.3 var noe helt nytt. Paulus visste at det ville komme ny åpenbaring – en fullkommen lære. Det gjorde det i og med det som uttrykkes i fengselsbrevene. I Kol.1, 25-26 og 2.Tim.4, 17 stadfester han at Gud hadde betrodd ham alene å avslutte og gjøre ferdig Guds ord.