Hvorfor
Paulus ikke
tjente for
menigheten
i
Apostelgjerningenes
tidsramme.
Av Jan Lilleby
Samme hvor mye en prøver å bevise et standpunkt ut fra Bibelen,
så er det alltid de som vil si disse imot. De aksepterer ikke tanken om at de
selv kan ha feil, før de føler seg tvunget til det…ved sin egen og ofte
sendrektige oppdagelse av de samme sannheter. Det gjelder i spørsmål som vedgår
nådegaver: Er de opphørt, eller ikke? Og om vanndåp: Er den opphørt? Men ikke
minst i spørsmål som headingen indikerer: Begynte menigheten ved Paulus i Apg.
9, 13 eller 28? Eventuelt begynte menigheten med Peter på pinsedag Apg.2? Når
begynte menigheten slik vi forstår den i dag?
I denne artikkelen vil vi se litt på hvorfor
ikke Paulus kan ha tjent for menigheten, hemmeligheten talt om i Ef.3, 1-9 og
Kol.1, 25-26, i den tiden som beskrives i hele Apostelgjerningene. Vi er helt
avhengige av en rett tidslinje for å kunne fastslå om hvilke
epistler fra Paulus som tilhører Israel i Den nye Pakt, og hvilke som gjelder
menigheten, ”ett nytt menneske” i Ef.3, 1-9 og 2, 15. For Den nye Pakt, som
bare var for Israel og eventuelle proselytter av hedningene, kan ikke
forveksles med menigheten av nådefrelste hedninger som har sin trosforutsetning
fra Ef.1-3, se særlig Ef.2, 4-10. En frelse uten jødiske ordninger og særbud.
Denne problematikken er for øvrig hovedtema i
de fleste av mine nettaviser her på mitt nettsted. Men jeg vil stanse ved noen
utvalgte merkepåler i Bibelen som på en særlig klar måte illustrerer at
menigheten ikke kan ha vært i eksistens i tiden før Apostelgjerningene ble
avsluttet. Dette for dermed å påvise tydelig, at ingen av de brever som er
skrevet i tiden før menigheten ble til, er skrevet til menigheten. De er nødt
til – som vi skjønner – å ha vært skrevet til den forsamling av ecclesia
(utkalte) som hadde monopol på den rette Gudstroen i tiden før menigheten ble
til: Israel. Og Israel er ikke menigheten, og menigheten er ikke Israel, - og
følgelig kan heller ikke menigheten ta plassen for ord, lære, løfter og
ordninger som er gitt Israel. Gud gav egne betingelser til sitt gamle
paktsfolk, innrammet i læren om Den nye Pakt – og Gud gav en annen lære, med
litt andre betingelser til sitt nye folk i frelsestroen: Hedningene. Læren om
den frie nåden uten jødiske rituelle gjerninger og bud.
Det finnes flere gode bibellærere som pr. i
dag hevder det såkalte ”Mid-Acts” systemet, - at menigheten begynte med Apg.9
og 13, som omtaler Paulus`omvendelse og hans første utsendelse. De som har
dette synet er mange. De mest kjente, og samtidig de mest innflytelsesrike
forkynnere av dette synet er døde. J.C. O`Hair i Chicago, og èn av dennes
etterfølgere, Cornelius R. Stam. Sistnevnte startet Berean Bible Society – en
kristen ”Grace gospel” stiftelse som finnes i dag, og ledes av deres
styreformann pastor Paul Sadler. Jeg har selv holdt deres månedsblad i flere
år, og de har en meget informativ webside på www.bereanbiblesociety.org - for
dere som er interessert.
I Norge er det noen få ”Grace gospel”
forkynnere/skribenter – som identifiserer seg med læresynet til C.R. Stam og
hans etterfølgere. Jeg fantes også blant disse, inntil for noen måneder siden
– da jeg fikk se i Bibelen at menigheten slettes ikke kom til i Apg.9 eller
13. I Norge vet jeg bare om Oskar Edin Indergaard som står offentlig frem med dette ”Mid-Acts” synet
– og støttet av de som er enige med ham i dette. Indergaard regnes som en
meget habil bibellærer, og har lang, lang erfaring som skribent av et utall av
emnebøker, mest kjent som ”Jesu gjenkomst” seriene, men også en rekke andre. Det
er blitt meg rapportert via forskjellige kilder, at Åge Åleskjær kan ha vært,
evnt. er – under en del innflytelse av Indergaards syn, - som i hovedsak går ut
på at det var Paulus som stiftet menigheten, og det var Paulus som fikk seg
åpenbart læren for menigheten. Og det er bra, dersom Word-Faith disippelen til
Kenneth Hagin, Åleskjær, kan komme mer over til Paulus, enn til Hagin! Det er
hevet over tvil at Paulus var stifter av menigheten og hadde læren for denne,
og som er videreført til oss gjennom Bibelen. Men hvilken lære?
Den til Israel, eller den til ”Ett nytt menneske”? Finner vi læren til ”Ett
nytt menneske” i de brev han skrev mens Israel ennå var Guds prioriterte
paktsfolk? Eller er det i stedet læren for Den nye Pakt som lyser imot oss når
vi slår opp i Romerne, Korinterne, Galaterne, Tessalonikerne og Hebreerne?
Det som er å beklage i dette kort beskrevne
bilde, er at det får negative følger for den kristne tro og praksis, dersom det
viser seg at kristenheten har basert sin lære på en syntese av de tre
evangelieperiodene vi finner i Det nye Testamente! Når man ikke
separerer tydelig mellom de tre forskjellige periodene (Peter og apostlene fra pinsedag Apg.2
og til at Paulus ble utsendt i Apg.13, er første periode – som vi ikke vil
behandle her) og den lære som ble ført, så lager man en kombinasjon av
utgått lære med gyldig lære, og den troende vil bli revet og kastet mellom
diverse lærebegreper og frelsesforståelser som virker motsigende og ikke
stemmer overens.
”Mid-Acts”-dispensasjonalistene, lik
Indergaard og andre, er kommet i skade for å lage en syntese av Den nye Pakts
jødiske lovlære fra Paulus` første evangelieperiode, med den nye nådelæren fra
hans siste! Dette til tross, så har de i allfall latt være å ta med
”pinselæren” til Peter, i stor grad. Men dette holder allikevel ikke mål. Man
må ta med den separasjon vi finner mellom Paulus` paktslære fra
Apostelgjernings-epistlene og den nye læren etter at Israel ble satt ut av
effekt.
DET ER UMULIG Å VÆRE DELVIS GUD`S
Hovedlinjen primært, i den såkalte ”ultra
moderate dispensa-sjonalismen”, som står for ”Mid-Acts” systemet slik jeg
nevnte med Indergaard m.fl., går på at Paulus fikk det han kaller for ”hemmeligheten”
åpenbart like etter hans møte med Jesu nærvær på Damaskusveien i Apg. 9 –
særlig med Paulus` egne henvisninger til at han hadde vært tre år i Arabia
(Sinai). Ergo, Paulus hadde da fått menighetens åpenbaring som Kristi
legeme helt fra starten av sin tjeneste, og hadde denne i lære allerede fra han
reiste ut til Galaterprovinsen med Barnabas og Markus i år 43. Noen mener at
han fikk den før han ble sendt hjem til Tarsus i år 40 (Apg.9, 30).
Den sekundære hovedlinjen i denne gren av
dispensasjonalismen, er synet på at Gud satte Israel tilside DELVIS (han
begynte på en overgangstid der Israel ble mer og mer skjøvet ut som Guds folk)
fra den stund at Stefanus ble steinet til døde. De mener at Paulus` utkallelse
var et svar på denne tilsidesettelsen, og at Gud nå ville sende Paulus ut med
nådeevangeliet til hedningene. Støtte for dette synet hentes gjerne fra Apg.13,1-4
og 47; Rom.11, 13. Derfor regner de Apostelgjerningene som en bibelhistorikk
som viser en overgangsperiode fra loven over til den gjerningsfrie
nåden. De mener at åpenbaringen som Paulus refererer til i Ef.3, 1-9, ble gitt
gradvis over tid, og at denne tiden kan leses om i og med Apostelgjerningene.
Jeg hadde også dette synet, men ser nå at det var feil. Vi må være mer spesifikke
enn dette: Vi må kunne fastslå et tidspunkt, der Gud fra og med ett bestemt
øyeblikk/klokkeslett i historien, i allfall en dag, uke, måned eller år/halvår
– hvor vi med sikkerhet vet at fra DEN STUNDEN er Israel ute av bildet.
Hvorfor? Fordi det går ikke an å være ”nesten
Guds folk”(J.fr. Hos.1, 9). Like lite som det går an å være ”nesten frelst”.
Man er enten eller – og ikke litt av begge. Heller ikke kunne det finnes en
annen forsamling frelste som var parallelle med Israel. Israel innehadde et fullt
monopol hva gjaldt Guds frelse. Hedninger måtte innlemmes som
proselytter i hele den tid da Gud regnet nasjonen som sitt paktsfolk. Dette
gjør faktisk en overgangstid umulig, og irrelevant. Den ene må være helt slutt,
før den nye kan være aktuell. Dette blir oversett i stor grad av de
ultra-moderate dispensasjonalistene, og som bl.a. Indergaard pr. dato kan være
en representant for.
HVIS ISRAEL VAR TILSIDESATT I APG.9-13,
HVORFOR TRUET PAULUS DEM PÅNYTT
18 ÅR ETTERPÅ, I ROM?
Dersom Israel alt var tilsidesatt fra steiningen av Stefanus i
år 37, hvorfor måtte da Paulus cirka 23 år senere true Israels lederskap i Rom
med at Gud ville gå til hedningene? (Apg.28, 28). Hvis nasjonen var
tilsidesatt, da blir det nonsens å erklære dette over tjue år for sent! For
ikke å snakke om: Hvorfor måtte Paulus også to ganger tidligere true med å
sende frelsen direkte til hedningene (uten Israel som
mellomhand) – den første var i Apg.13, 46 i Antiokia i Pisidia, og den andre i
Apg.18, 6 i Korint? Hele tre ganger truet han på Guds vegne jødene med at
frelsen ville (mosaikk av Paulus, 6.århundre) sendes direkte til
hedninger. Og den tredje gang i Rom ble den siste. Hvis de var tilsidesatt i
Apg.13, 46 (år 45) – hvorfor fikk Paulus beskjed om å fortsette å gå til
jødene og deres synagoger i en åpenbaring år cirka 48-49?(Gal.2, 2). Eller
da Jesus talte til ham i et syn i Korint år 50 om at han skulle fortsatt gå til
Israel? (Apg.18, 9-11). Svaret er enkelt: Israel var ikke tilsidesatt på
noe tidspunkt i løpet av Apostelgjerningenes historie. I det boken
lukkes, så er Israel ute som Guds paktsfolk, det ”gode oljetreet” er hugget
midlertidig ned, og Gud kom dermed ut direkte til hedningene fra år 60-61 da
Paulus var i lenker i Rom. Forutsetningen for at Gud kunne åpenbare en ny type
frelsesgruppe, menigheten – ”ett nytt menneske” i hht. Ef.2, 15, var at Israel måtte
først være ute av bildet. For de hadde et fullt monopol, som ikke gav
rom for noen parallell frelsesforsamling.
Forvirring om disse ting, gjør at vi forstår
helt feil vedrørende vanndåp, åndsdåp, nattverd, kvinners hårdekke og tieplikt,
Kristi domstol for de troende, bekjennelsesplikt, opprykkelsen/ oppstandelsen,
endetiden etc. For mens Jesu gjenkomst var immanent i hele tiden da Israel var
Guds folk, og som tilsvarer tiden fra år 32 da Herren ble løftet opp fra
Oljeberget og til år 60-61 i Rom, da Israel ble tatt av plakaten, med andre
ord: Tiden som Apostelgjerningene forteller om – så er ikke hans gjenkomst immanent
i menighetens tid. Før hans synlige komme, må først Elias komme ”..og han skal sette
alt i rette stand..” (Matt.17, 11) og oppreise det Israel som skal bli født i
trengselstiden på syv år. (Åp.12: Kvinnen som føder et guttebarn: Israel;
Jes.66: Israel fødes på èn dag: Herrens dag; Matt.24 og 25: Engler skal hente
jødene fra hele verden). Elias er den ene av de to vitnene i Åp. 11, og den
andre er Moses.
(Se www.gracepano.com/index.php?Ing=no&menu=3&art=651 om de to vitner).
Jesu immanente gjenkomst til Israel – ned på
Oljeberget ved Jerusalem, var Israels messianske synagogers store håp og
lengsel. Dette var det Paulus tenkte på i Rom. 9, 1-5; og 10, 1-4, der han
uttrykker sin engstelse for at Israel skulle forsmå det tilbudte Kongeriket.
De ventet hans gjenkomst for å opprette Tusenårsriket:
”…at jeg har en stor sorg og EN STADIG NØD I
MITT HJERTE. For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus
for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet. De er jo israelitter. Dem
tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten
og løftene. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet,
han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.”
”Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli
frelst (dette er frelsen vedrørende Guds Kongerike for Israel!). For det vitnesbyrd
gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. Da de
ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet,
gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus er lovens endemål,
til rettferdighet for hver den som tror.”
Hva drev så Paulus med i den tiden som
beskrives fra Apg.9 til Apg.28, 28? Han ”..var tjener for en ny pakt..”
(2.Kor.3, 6) og han talte ikke om annet ”..enn det som profetene og Moses alt
hadde sagt skulle skje…”(Apg.26, 22). Den nye pakt i Jesu blod og sonoffer, er
hovedtema i Hebreerbrevet, en ren jødisk epistel. Han setter likhetstegn mellom
Hebr.8, 8 og 2.Kor.3, 6 – med å poengtere at det var denne jødiske pakt han var
tjener for! Dette hadde intet å gjøre med den hemmelighet som han ble åpenbart
i Ef.3, 1-9, og som først skjedde ETTER at Israel var tilsidesatt i år 60-61 i
Rom, Apg.28, 28. Hvis Israel alt var tilsidesatt fra da Paulus begynte sin
tjeneste år 37, - så ville han jo bare tale ut i været med sine bønner om at
jødene måtte bli frelst: De ventet jo på Jesu gjenkomst ned på Oljeberget i
hele tiden fra Apostelgjerningene. Vi finner ingen slik bønn/ytringer
vedrørende Israels frelse, etter at Apostelgjerningene var lukket. Dette finner
vi bare i paktslæren i de brev apostelen skrev i tiden da
Apostelgjerningene skjedde. Fra tidspunktet da Israel var tilsidesatt,
så oppgir Paulus hele ideen med Jesu immanente gjenkomst, og han visste at det
ikke ville nytte lenger å vitne til dem eller be eller formane! På samme måte
er det bortkastet tid i våre dager, å forsøke å vekke Israel tillive osv. – for
det er bare noe Gud har makt til å gjøre, og på den tid det behager ham:
”Jeg (Messias Jesus) vil gå min vei, jeg vil vende tilbake til
mitt sted (himmelen), inntil de erkjenner seg skyldige og søker mitt åsyn. I
sin trengsel skal de søke meg med alvor.” (Hos.5, 15).
Her er enda et skriftsted som tydelig vitner
at det er i trengselstiden at Israel vil søke Herren. Å prøve å
gjenvekke nasjonen og ”innsette” dem igjen som Guds folk før den tid, er nytteløst
– og det er direkte imot Guds plan og vilje! Det må en
trengselstid til, for at Israel for alvor vil søke Jesus Messias (se min
nettavis nr.9).
PAULUS` FORKYNNELSE FOR AT
JØDENE SKULLE BLI SJALU
Hensikten med å belære diasporajødene med Den
nye Pakts lære, var at Gud ville vise de vantro jødene i synagogene at
hedningene tok imot det budskap som de selv fornektet, og ble medlemmer i
Israel som proselytter. Gud ville ha Israel sjalu og misunnelige (Rom.11, 11). De
kom i hopetall (Apg.13, 48-49). Læren innebar for hedning-proselyttene under
Paulus, at de ikke ble avkrevd omskjæring eller dåp. De skulle bare holde de
fire bud fra Apg.15, 20 – og være underdanig det jødiske eldstelederskapet i de
nye synagogene i Romerriket. Dette var Paulus` tjeneste til hedningene: De
ble proselytter med ”rabattkort”: De slapp Mose lov, omskjæring, og andre
rituelle jødiske ordninger. Men veien gikk om Israel, for å få del i frelsen i
Den nye Pakt.
I tiden da Paulus var tjener for en ny Pakt
(2.Kor.3, 6) – visste han intet om det som skulle bli ham åpenbart i Rom år
60-61, og som han lærer oss om i Ef.1-3. Han hadde hittil bare talt ut fra det
som lå skjult i Det gamle Testamente og ble tatt opp i lyset og kunngjort ved profetiske
skrifter for å virke troens lydighet (Rom.16, 25-26). Helt opp til år
60-61 i Rom, så var det for ”..Israels håps skyld..” at Paulus var i lenker.
Det var under forkynnelsen av Guds Kongerikes løfter og Den nye Pakt, at han
ble nødt til å ty til romersk varetektsfengsel for å redde livet da han var i
Jerusalem år 58 (Apg.21-22). Apg.22, 21 viser oss at folket i Jerusalem ble
gale av raseri da Paulus fortalte at Herren hadde besluttet å sende ham ”..ut
til hedningfolk langt borte”. De forstod rett og slett ikke at dette var i
Guds Kongerikes ærend: Profetene hadde jo profetert at hedninger skulle ta tak
i en jødisk manns kappefold og si: Vi vil gå med dere. (Sak.8ff). Det var som
proselytter at hedningene ville få utsendinger fra Jerusalem til sine
kyster. Ergo: Paulus kunne sannferdig si: Det var for Israels håps skyld han
bar lenkene. Han tjente Israel ved å få hedninger til å la seg innpode i
nasjonen (Rom.11, 17). I denne egenskap var han hedningenes apostel i
denne perioden.
Fra Efeserbrevet ble skrevet, kaller han seg
for ”..Jesu Kristi fange, for dere hedninger..” (Ef.3, 1). For hans tjeneste
for Israel var over, i og med at Israel ble tilsidesatt (Apg.28, 28). Fra og
med Efeserne finner vi hedninger regnet som frelst i tro, direkte. Det var også
derfor at Paulus skrev at Kristus avskaffet den lov som kom med bud og
forskrifter, for i seg selv å skape de to (jøde og hedning) til ett nytt
menneske, og slik stifte fred – han rev ned gjerdets skillevegg (Ef.2, 14-15).
Dette finner vi ikke i de syv Apostelgjernings-brevene fra Paulus` tjeneste i
Den nye Pakt, - Romerne, Korinterne, Galaterne, Tessalonikerne og Hebreerne.
Konklusjonen er
derfor:
”Mid-Acts” systemet, med at hemmeligheten ble åpenbart Paulus fra
og med Damaskusveien i Apg.9 og til hans utsendelse i Apg.13, er forfeilet.
Dette synet tar ikke hensyn til at tidspunktet for tilsidesettingen av Israel
var i Rom år 60-61 – alle de Bibelske bevisene til tross. Proponentene for
dette synet har ingen forståelse for det historiske religiøse faktum
(bare snakk med en rabbiner som kjenner jødisk historie godt!) at det var fra
Guds side sett, ingen konkurrerende frelsesgruppe/ forsamling til Israel da
Israel gikk med Gud. Israel hadde et regelrett monopol, og som også kommer
klart til uttrykk i profetene og i Mose lov. Det var en del av paktens innhold,
at Gud skulle være Israels Gud, og Israel skulle være ”hode, og
ikke hale.” På èn vei skulle fiendene deres komme i mot dem, men på syv veier
skulle de flykte i redsel! Bare dette faktum at Gud ikke grep inn da Israel
ble brent, massakrert og spredt som slaver i Romerriket i fra år 70, vitner
tydelig at Gud ikke lenger er deres Gud. For hadde han vært det, - da stakkars
romerhærene! Da hadde det falt ild fra himmelen og fortært dem alle, og Rom
hadde gått under med et brak.
Det samme bitre faktum gjelder når vi betrakter med avmakt alt det
grusomme som rammet diasporajøder under Hitler. Hadde Gud vært Israels Gud og
pakten vært i effekt, - da hadde ild og ødeleggelse fra Herren rammet tyskerne
i den annen verdenskrig, og utslettet dem alle! Men det skjedde ikke. Israel
vet hva det vil si å være satt tilside, fratatt all beskyttelse og privilegier
som lå innbakt i velsignelsen i Sinai-pakten (J.fr. 5.Mos.28, 1-14) og de er
også blitt snytt for oppfyllelsen av Davids-pakten om Messias på tronen i
Jerusalem. Det er utsatt inntil Gud tar til seg menigheten ved at den ”..skal
åpenbares med Kristus i herlighet.” (Kol.3, 1-4).
Det er ikke den frie nådefrelsen som fremlæres i Paulus` syv første
epistler, men jødenes Guds Kongerikes paktslære, den gang da de
forventet Jesu komme fra himmelen. Dette kan ikke på noen måte være
læregrunnlag for ”ett nytt menneske” i Ef. 2, 15. Vi må til hans syv siste
epistler for å finne menighetens åpenbaring, med de himmelske løfter som er
gitt. Kjære Mid-Acts dispensasjonalister: Ta til fornuften, rykk opp ett hakk:
Bli ”Acts 28”- dispensasjonalister, og dermed vær i stand til å ”..på rett måte
utdele sannhetens ord.” (2.Tim.2, 15).