Romerbrevet 8:

Med tusenårsriket

i sikte.

Av  Jan Lilleby

 

Ved flere anledninger har jeg i artikkelform vist leseren at vi er nødt til å separere de syv Apostelgjerning epistlene til Paulus, fra hans syv siste – skrevet etter at Apostelgjerningene ble lukket i omkring år 60-61 da han satt i lenker i Rom, og Israel hadde blitt tilsidesatt for deres ulydighet mot den Nye Pakt som Paulus forkynte dem.  Lukkingen av Apostelgjerningene, etter at Israel ble atskilt fra Guds pakt da de var ulydige mot Guds evangelium til Israel, ble samtidig starten på en ny tidshusholdning: ”..husholdningen med den Guds nåde som er meg (Paulus) gitt for dere..” (Ef.3, 2). Dermed var Paulus` tjeneste i Den nye Pakt (se 2.Kor.3, 6) avsluttet, og nådegaveutrustningen ble trukket tilbake i det Gud satte Israel tilside i ulydigheten. Paulus la fra dette punkt i historien ikke lenger vekt på å være apostel, for han hadde ikke lenger bevistegnene på embetet med seg. De var borte, for tegnene var gitt for Israels skyld. Vi derimot, i nåden – skal vandre i tro og ikke i beskuelse av tegn.  Paulus begynte i stedet å kalle seg ”Jesu Kristi fange for deres skyld, dere HEDNINGER”, og  ofte finner vi uttrykket ”arbeider” i hans seneste epistler. Han kaller seg apostel i noen sammenheng, men dette mer for å peke på det han ble kalt som, da han engang ble utsendt til Israel og hedninger i Romerriket.

 

For å hjelpe leseren å innse at denne separasjon med ”et før” og ”et etter” er nødvendig, så vil jeg i denne artikkel påvise at Rom. 8 er et kapittel som har Guds Kongerike for Israel i siktet. Paulus peker på frelsen i tro, ja, men han linjerer det hele opp imot det som de forventet skulle komme: Guds Kongerike på jorden.

 

For hvis det hadde vært slik at menigheten hadde eksistert da Romerbrevet ble skrevet i år 58-59 (Romerbrevet var det siste av epistlene før Gud satte Israel tilside) – hvorfor holder da Paulus på å belære romerne om det kommende tusenårsriket?  Menigheten har jo ingen del i tusenårsriket, for den er satt med Kristus i himmelen, og Ef.1, 20-23 forteller at Kristi posisjon i himmelen er ”over alle makter, myndigheter, velde, herredømme og over hvert navn som nevnes i både nåtid og evigheten. Ef.2, 6 sier at vi ble oppvakt med ham og at vi ble satt med ham i himmelen, i Kristus Jesus.  Fil.3, 20 sier klart: ”Men vi har vårt hjemland i HIMMELEN. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.”   Altså: Ikke et jordisk tusenårsrike i sikte for menigheten, men et himmelsk rike, der vi skal være over alle himler i Kristus.

 

At Jesus Kristus skal forlate himmelen i de tusen år han skal være her på jorden for Israel og nasjonene, forandrer ikke vår evighetsstatus som er borgere av himmelen.  Det er ikke gitt at menigheten skal være med Kristus, men heller i Kristus,  hvilket er noe annet. Heller ikke betyr det at vi forbys noensinne å skulle kunne besøke jorden i tusenårsrikets tid – dette står selvsagt åpent, da tusenårsriket impliserer både jordiske og himmelske skapninger (englene og menneskene) i samspill. Jorden i en åpenbar kontakt med himmelen. Jesus sa til jødene: ”Dere skal se himmelen åpnet og engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen”.  Han talte om den overnaturlige himmelske herlighet som skal bli synlig for all verden, mens han sitter som Konge i Jerusalem.

 

Men dette til tross: Det forblir i Det nye Testamente et skarpt skille mellom det jordiske som får en himmelsk konge, Jesus, og det himmelske som får romme sine himmelborgere, som er menigheten i hht. den hemmelighet Gud åpenbarte for Paulus, omtalt i Ef.1-3. Av den grunn er det riktig av oss å vite og skille på Guds ord slik at vi ikke blander menighetens frelses-sfære med Israel og nasjonene i Riket!

 

Romerbrevet er skrevet helt og holdent til ”jøder først, så greker” – med andre ord: Brevets egen tekst forteller oss at Israel var ved velmakt og ennå i sin pakt med Gud, da det ble nedskrevet (Rom.1, 16).  Så lenge som vi leser i Paulus` brev at han læremessig og i tidslinjen taler om ”jøde først” – vet vi helt sikkert at Israel var i pakt med Gud, og som sådan var de hevet OVER NASJONENE. Hedninger måtte ta seg inn i Israels velsignelser, for å få del i dem. Dette skjedde ved tro, men deres tro ble testet da de ved enkelte jødiske forordninger måtte vise sin tro. Ikke gjennom et fullt sett av mosaiske lovgjerninger, men ved en ”ny og bedre pakt..” – nemlig at Kristus hadde oppfylt loven for jødene, ergo også deres proselytter. De sistnevnte ble ikke avkrevd omskjærelse og andre jødiske bud, men fikk fire ”konsentrerte bud” slik vi leser i Apg.15, 20.

 

I Rom.15, 27 gjør apostelen et poeng av dette faktum, der han forlanger at hedningene som hadde fått del i Israels velsignelser ved tro, var skyldige nå til å hjelpe Israel med deres timelige behov og derved yte pengehjelp til menighetene i Judea. Menigheten med oss nådetroende fantes ikke da dette ble skrevet, for Gud hadde ikke åpenbart hemmeligheten i Ef.3, 1-9 for Paulus. Den kunne ikke komme frem før Gud hadde avbrutt sitt forhold til Israel. Dette avbruddet kom forårsaket av Israels ulydighet, og omtalt i Apg.28, 25-28  - og selv om Paulus i cirka to fortløpende år etter dette forkynte for enkeltjødene i Rom, så var bruddet et faktum.

 

Rom.8, kan som kapittel også kalles ”Åndens kapittel”, for det lærer oss om tro og liv i den tidsperiode da Den nye Pakt til jødene ble forkynt, og hedninger innlemmet som proselytter under denne pakt, noe som innebar frihet fra bl.a. omskjærelse og annet. Ved Ånden stadfestet de troende loven, og ved Ånden var nå de troende jøder og proselytter ”..avdød fra loven..”.  Ånden kom deres skrøpelighet til hjelp i dette, og virket at de levde i tråd med det faktum at loven var god og rettferdig, men ikke kunne frelse noen. Den var bare en læremester inntil Kristus kom med sin nye og bedre pakt (Hebr.8, 8 etc.). Paulus lærer i 2. Kor.3ff at de hadde forlatt dødens tjeneste da troen kom, og nå hadde de ”Åndens tjeneste” – som var ”..så mye herligere..” (vers 8).  Det er denne tjeneste han utmaler for den Nye Pakts troende i Romerne 8, og etter omtale av alt det Den Hellige Ånd virket i den troende i denne tiden (NB: De hadde også Ånden med dens gaver og kraftige virkninger…) peker Paulus på det forventede Riket for Israel.

 

Rom.8, 18 viser oss tydelig at det er det jordiske Guds Kongerike han har i sikte, når han introduserer det som skal komme med det: ”For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.”

 

Fra vers 19 til 25 kommer så apostelens belæring om hva som rommes i dette herlige Riket som skal komme når Jesus kommer fra himmelen:

 

19: For skapningen (hele jorden og alt på den) venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares.

 

20:  Skapningen ble jo lagt (fallet i Eden) under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet,

 

21:  I håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå frem til Guds barns frihet i herligheten.

 

22:  For vi vet at HELE SKAPNINGEN til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer.

 

Disse ord er nesten selvforklarende. Men for ordens skyld: Paulus taler om Kristi komme for tusenårsriket, og ikke hva gjelder evighetens frelse i himmelen.  Skapningen, sågar HELE SKAPNINGEN, sikter til de store forandringer som kommer med etableringen av det fremtidige tusenårsrike i Israel. Referanserammen er jo her fallet som skjedde i Eden (vers 20).  Men èn ting må vi ha helt klart for oss i lesningen av Paulus` Apostelgjerningsepistler: Når det tales om Kristi komme for Riket, så var det ikke i den forstand vi nå har for oss, med menigheten og nådens husholdning. Han talte eksklusivt om (lærerammen i hovedsak) det immanente Jesu komme for Riket. Det er vesensforskjell på dette bibelbegrepet (Jesu gjenkomst) mellom å tenke seg Kristi umiddelbare gjenkomst i en ramme der Israel er Guds prioriterte nasjon, og en gjenkomst der en ikke har et immanent komme som realitet – men hvor Gud FØRST må vekke tillive Israel og gjeninnsette nasjonen som en nasjon i pakt med Gud.  Gjenkomstlæren i de syv Apostelgjerningsbrevene er ENE OG ALENE i lys av det immanente komme som DEN GANG var gjeldende, men som ikke lenger er ved makt i og med at Israel ikke lenger er Guds folk. De er helt tilsidesatt i den inneværende tidshusholdingen med nåden.

 

Dermed forstår vi jo også meget godt at læren i bl.a. Rom. 8, hørte til dette segmentet og ikke må blandes inn i vår tids nådelære og menighetens forhold til dens løfter om, og stilling som innsatt i Kristus i himmelen i hht. Ef.2, 6.  Dette er ikke jordiske affærer, men helt ene og alene himmelske.  Menigheten hører ikke inn under Rikets lærebegreper, og har heller ingen profeterte oppgaver i Riket som sådan. Vi er himmelborgere ved nåde.

 

Videre:

 

23:  Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.

 

24:  For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp – hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser?

 

25:  Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet.

 

I vers 23 ovenfor nevner han at de hadde fått Åndens førstegrøde (de var de første i en gruppe troende for Guds Kongerike, i det at de var slike FØR selve Riket kom) – og dermed får vi en direkte-relasjon med de 144000 i Åp. 7 og 14. Om hvilke det står eksakt det samme: ”…de er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet.” (Åp.14, 4).  I andre artikler har jeg påvist at Paulus baserte mye av sin eskatologiske lære på Åpenbaringsboken, som jo var det første skriftet Johannes utga, og som kom i en tidlig del av Apostelgjerningenes tid. (Paulus hadde lest Guds ord om de 144000 før han skrev sine syv første epistler, med unntak av Galterne). For å få dette helt riktig: Det er umulig at det er to førstegrøder i samme tidsrommet. Det ville vært en selvmotsigelse. Derfor vil vi forstå at den førstegrøden som Paulus taler om i Rom.8, 23 var den som gjaldt i den tiden da den Nye Pakts troende forventet Rikets komme og deres forløsning, men som – i år 60-61 dessverre ble ”torpedert” av Israels lederskap ved den ulydighet vi ser demonstrert i Apg. 28, 25-28.  Denne opprinnelige førstegrøde ble AVBRUTT pga. Israels fall fra Gud i deres nasjonale synd og vantro.

 

Men siden Israel ble avbrutt, og dermed hele Guds profetiske program for dem, da Paulus introduserte nådeevangeliet slik vi kjenner det fra Ef.3, 1-9, vil det PÅ NY komme en førstegrøde når Gud gjenreiser Israel etter at menighetens virketid er avsluttet. Derfor kan vi igjen lese om en førstegrøde, i Åp. 14, 4.  Den førstegrøden vi finner Rom.8, 23 ble avbrutt i deres stilling, fordi hele nasjonen ble avbrutt.  Dermed ser vi tydelig at romermenigheten var ikke av menigheten med nådetroen som sådan, men de tilhørte Den nye Pakt for Israel og nasjonene FØR menigheten ble til som en følge av Israels ulydighet mot tilbudet i pakten!

 

Som en parentes til samme problemstillingen med ”før –etter” tilsidesettelsen av Israel : En av mine opponenter skriver sterkt forsvar for at nådegavene i 1.Kor.12-14 ennå er ved makt, og henviser bl.a. til det faktum at Paulus skriver at han ikke ville at menigheten skulle mangle noen nådegave…”mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. (1.Kor.1, 7).  Samt henvisning til 1.Kor.14 og all formaning der om å søke å ha nådegaver. Med dette er det – slik jeg forstår ham – den mening lagt i ordene at slik nådegave-formaning tilhører den forventning av Jesu komme som vi I DAG har. Det er jo derfor han mener at nådegaver er gyldige ennå: Vi venter fremdeles på Jesu komme.  Men her har min kjære opponent gått noe raskt frem, og glemt i sin iver at det ”Jesu komme” som er omtalt i de syv tidligste brevene til Paulus, var den type komme som var immanent, der det var snakk om Kristus som konge i apostlenes egen levetid! Det blir en vesensforskjell her.  I vår tid er ikke Herrens komme immanent. Også dette er altså helt endret – og det blir derfor en form for mild vranglære å påstå at vi i dag må søke nådegaver, siden vi ennå venter Jesu komme. Vi er inne i en annen tidshusholdning enn den som eksisterte da Paulus skrev Romerne og Korinterne: Vi er inne i husholdningen med nåden i hht. den hemmelighet som Gud åpenbarte for Paulus, og som til da hadde vært helt skjult i Gud selv (Ef.3, 1-9).  Den kom altså fra år 60-61 skal vi tro Apostelgjerningene 28 og Efeserne 3.

 

Når menighetens tid er ute, og det kan egentlig være når som helst, vi har ingen konkret tidsramme – den er flytende i sin helhet, - så inntreffer ”Kristi dag” som begynner med at Elias sendes ned fra himmelen for å ”..sette alt i rette stand..” (Matt.17, 11).  Elias og Moses er etter mitt skjønn de to vitnene i Åp.11, som har som oppgave fra Gud å gjenreise et Israel med et tolvstamme-system som blir lydige mot Den nye Pakt på ny.

 

I vår tid har vi ikke for oss ”Jesu immanente komme” – det er helt feil.  Dette var immanent (overhengende) bare i det tidsrom da ennå Israel kunne få Riket ved å vise lydighet.  Ulydigheten førte til at Israel ble kansellert for den samme periode av tid som er gitt av Gud for menigheten, der alle nasjoner står likt i frelsen ved tro. Det øyeblikk da igjen Israel er satt som hode over nasjonene, forsvinner også behovet for menigheten og dens virke. De to størrelsene kan aldri eksistere side-om-side, det er helt umulig.

 

Konklusjon: Romerbrevet, og særlig kapittel 8, bekrefter å være lære til Israel med Guds jordiske kongerike i sikte, og gjelder så absolutt ikke menigheten i noen sammenheng.