Paulus i tjeneste for Den nye Pakt:

Ville du gått med Paulus og

deltatt i jødisk gudstjeneste

i synagogen, eventuelt i templet?

 

Av Jan Lilleby

 

Mange tror, ved å lese om Paulus` tjeneste i tiden som beskrives i Apostelgjerningene, at det er en helt tilfeldig og grei sak da apostelen mange ganger gikk inn i jødenes synagoger på de forskjellige stedene, for ikke å snakke om da han gikk inn i templet for å overholde pinsefestens lov og bud i år 58!

 

De som påstår at Paulus begynte tjenesten med menighetens tid og den frie nåden på veien til Damaskus (Apg.9ff) eller da han ble utsendt fra Antiokia i år 43 (Apg.13ff), har oversett at Paulus i hele tiden med Apostelgjerningene (fra år 32 til år 60-61) var en tjener ”..for en ny pakt…”, 2.Kor.3, 6. Denne pakten var mellom Gud og Israel – og ble gjort gjeldende også for de hedningproselytter som tok del ved tro i Israels velsignelser i pakten, Rom.15, 27. Og at denne sin tjeneste var hele tiden, uavbrutt  ”…for Israels håps skyld…”, Apg.28, 20, og at han ikke hadde talt om andre ting enn ”..det profetene og Moses hadde sagt skulle skje..”, Apg.26, 22 – synes å gå mange bibellesere hus forbi.  De har ikke noen virkelig forstand på betydningen av at Paulus gikk til jøder først i hele Apostelgjerningenes historie.  Dette beviser de ved sin totale ”blackout” i å forstå at da Israel var Guds prioriterte folk på jorden (både vantro og troende israelitter sammen som èn nasjon) – så hadde Israel monopol på sitt forhold til Gud og paktene med velsignelser og forpliktelser. Ingen annen forsamling av frelste kunne eksistere utover dette i samme tidsrom. Det var ikke Israel og menigheten, side om side, i Apostelgjerningenes tidsforløp. Det var eksklusivt Israel – med, på den ene siden: De som ikke ville tro Jesus Messias, og på den andre siden: De som av Paulus ble kalt ”Guds Israel”, de messianske jøder inklusiv deres hedningproselytter som trodde (Gal.6, 16). Noen annen trosgruppe under Gud Herren, fantes ikke!  Menigheten ble ikke dannet før ETTER at Israel ble tilsidesatt og annullert fra Guds pakt i Apg. 28, 28 – og da Paulus i det samme ble gitt av Gud å erklære at heretter skulle evangeliets frelse komme ut i hele verden UAVHENGIG av Israel som mellomhand.

 

I deres likefremme misforståelse av Skriften i NT, finnes det massevis av kristne som, når de leser om Paulus og hans tjeneste i synagoger og sin ofring i templet i Jerusalem, selv kan ta seg slike friheter i den inneværende tidshusholdningen med menigheten. Uten at de forstår at alt som gjelder Israel er TATT UT AV OPERASJON. Det eneste element som er operativt i dag vedrørende Israel, er at Gud Herren våker over sitt Ord til dem, og èn dag der i fremtiden, skal han gjenreise Israel idet han sender Elias til dem for å ”sette alt i rette skikk”, Matt.17, 11.  Før dette skjer, så er og forblir Israels status den samme som inntrådte den dag da de ble tilsidesatt og ”kastet ut av pakten” med Gud, Apg. 28, 25-28.  Gud har ikke i mellomtiden angret seg, kanskje ved å betrakte nazistenes grusomheter mot dem under andre verdenskrig, og sagt til seg selv: ”Nei, jeg får vel gi dem et lite forskudd på profetienes oppfyllelse, og reise dem opp til gammel status før Elias blir sendt. Det er så ille ute med dem. PLO dundrer løs med sine selvmordsbombinger og verden er aldeles imot mitt folk.”

 

Nei, Gud følger ikke sentimentale (selv om dette i seg selv er sympatisk) innfall, med tårer i øynene, og forlater sin plan i et øyeblikk av ”medfølelse”.  Heller ikke har han bedt noen kristne eller andre grupper mennesker å sette i gang med tiltak for Israels skyld. De som påstår slikt, lyver og har tiltatt seg ”åpenbaring” som ikke Bibelen gir noe rom for.  For Israel (som en Guds nasjon, OBS) kan IKKE EKSISTERE med andre grupper av samme gudstro side-om-side med dem. Det må være enten Israel eller menigheten. Ennå er det bare menigheten som finnes til som åndelig størrelse. Israel er fremdeles satt ut av operasjon, og representerer ikke Gud i vår tid. Israel er satt på LIKT NIVÅ (både på godt og vondt) med enhver hedningnasjon, og har ingen særrettigheter eller plikter, som ikke noen av de øvrige nasjoner har. Jøden i dag har samme frelsesmulighet som hedningen: Tro på Jesus, uten gjerninger. Ef.2, 4-10.

 

MED JØDEN I HANS SYNAGOGETJENESTE

 

Tror du at du kan, lik jøden Paulus da han var i tjeneste for Israel i Den nye Pakt (2.Kor.3,6) preke til jødene og lære om Guds Kongerike i deres synagoger – som en nådefrelst kristen som er unntatt fra lovens krav og bud?  I dag kan du ikke delta som kristen, i en jødisk synagoge – du som tror at dette er ”bibelsk”, - for vet du hva?  I synagogene i dag tilber de ikke den sanne Gud Herren Jehova. De regner den okkulte kabbalistiske fariseerboken Talmud som bindende for en troende jøde! En mystisk og løgnaktig satanisk bok full av forbannelser og mordlyst i mot ”Goyim” (hedningen, som regnes som dyr lik en buskap).  Du blir delaktig i avgudsdyrkelse og å forbanne Jesu navn! For i Talmud blir det fortalt at Jesus var bastard med en romersk soldat og ”horen” Maria! 

 

Dersom du skulle gått med Paulus inn i synagogen i for eksempel Efesus (J.fr. Apg.19, 8) – som en troende hedning, ville du vært underlagt Israels velsignelser for Guds Kongerike, som en proselytt, og forventet Jesu komme en hvilken som helst dag den gang. Du måtte ha hatt håndspålegging av en apostel eller en innsatt eldste som igjen var først blitt innsatt av en autorisert Guds apostel – Paulus, hedningenes apostel (apostler var totalt bare 13 stykker i hele historien) – og tatt vanndåp til syndenes forlatelse (Apg.2, 38) og være bærer av Den Hellige Ånds apostoliske kraft og særskilte salvelse som bare kom over det troende Israel og deres proselytter i den tiden vi leser om i apostelgjerningene.  For etter at boken er lukket i det 28. kapittel, kom det en svært så dramatisk endring i Guds frelsesprogram for verden: Israel var utestengt, og hedningene var gitt frelsen fritt ved tro, UTENOM Israels pakter! Alle nådegaver opphørte, og budene fra Paulus` syv første epistler (Romerne, Korinterne, Galaterne, Tessalonikerne og Hebreerne) var også tatt helt bort (Ef.2, 15) og en HELT NY TIDSHUSHOLDNING VAR GJORT GJELDENDE FRA ÅR 61: Guds nåde, ved tro alene uten gjerninger. 

 

MED PAULUS I TEMPLET I JERUSALEM

FOR Å FEIRE PINSEN ÅR 58

 

Vil du fortsatt være ”jødisk kristen” – og bli med Paulus i hans tjeneste for Guds Kongerikes evangelium?  Fint. Da la oss ta en liten sving innom Jerusalem, og pinsefeiringen som VAR PÅLAGT JØDENE, OGSÅ DE MESSIANSKE, og som var ved makt siden Israel ennå var Guds folk og Guds utvalgte nasjon.  Paulus stadfester samme år – 58 – ved skrivingen av Romerbrevet, at Israel ikke hadde snublet for å falle, men de var ennå Guds folk, og Paulus var ennå en jøde som levde i de velsignelser som Den nye Pakt til Israel innebar, Rom.11ff. se særlig vers  11, der Paulus forklarer at hans gjerning til hedningproselyttene var for å vekke Israel (de vantro jøder) til nidkjærhet og dermed omvendelse til troen.  I vers 17 bruker ennå (år 58) Paulus bildet på oljetreet som Israel, og roten som Kristus, og de troende jøder som de grener som tilhørte treet av naturen, og endelig hedningene som trodde, hadde mot naturen blitt podet inn i Israel fordi noen av grenene (de vantro jøder) var blitt brutt av. Men han omtaler selve treet – bildet på Israel som Guds nasjon under paktene – som I EKSISTENS SOM GUDS NASJON I ÅR 58!  Og var de i eksistens som sådan, da var ennå paktene med deres bud og lov OPERATIVE og forpliktende. Ennå skulle høytidsdager bli feiret etter lovens påbud herom, og det var nå tiden for pinsefeiringen, eller ”Ukenes fest” som den opprinnelig ble kalt.

 

Ikke var det tilfeldig heller at Paulus var der. Les bare følgende:  ”Etter at dette var fullført, BESTEMTE Paulus seg for å reise gjennom Makedonia og Akaia OG DRA TIL JERUSALEM. Og han sa: Når jeg har vært der, må jeg også se Rom”, Apg. 19, 21. 

 

Og likeså: ”Og se, bundet av Ånden DRAR JEG NÅ TIL JERUSALEM, og vet ikke hva som skal møte meg der. Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg”, Apg.20, 22. 

 

Og ”rosinen i pølsa” kan vi lese i Apg. 20, 16:  ”For Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesus, så han ikke skulle bli oppholdt i Asia (bli forsinket). For HAN SKYNDTE SEG FOR Å NÅ FRAM TIL JERUSALEM TIL PINSEDAGEN, om det var mulig for ham.”

 

Som troende nådefrelst hedning (og gjerne event. jøde) i dag, under gjerningsfri og høytidsfri nådefrelse ved tro alene: Ville du haste opp til Jerusalem for å fremstille deg for Gud i henhold til 3. Mos. 23 (vers 16 er pinsens påbud)?  Hvorfor er det ingen nådefrelste i dag som gjør dette?  Svar: Mest fordi de har forstått frihetserklæringen i Kol.2, 16: ”La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke ELLER MED HENSYN TIL HØYTIDER eller nymånedager eller sabbat.” 

 

Visste du at pinse og sabbat gikk sammen?  Hver syvende sabbat var en egen markering, og pinse var integrert i en telling av antall sabbater (!) les bare her: ”…Fra dagen etter SABBATEN (!) skal dere telle SYV HELE UKER (49 dager) (3.Mos.23, 15) – og videre i vers 16, som vist til ovenfor: ”Femti dager skal dere telle til DAGEN ETTER DEN SYVENDE SABBATEN (!)…”.  Da begynte pinsefestens dag, både etter telling av den syvende sabbat og da ”Ukesabbaten” inntrådte. Derfor blir pinsefesten kalt ”Ukenes fest” – det var en ”Sabbat uke” – altså den syvende uke i en rekke, tellet mellom bestemte sabbater! 

 

Den avsporede kristenheten, med både pinsebevegelsen og statskirken og mange andre, har ”stjålet” denne feiringen fra Israels tid da de ennå var Guds nasjon, og ”kristnet” denne høytiden, til det mest ekstreme kvasi-jødiske helligdagselement ved siden av, selvfølgelig, påsken.  Men etter at Israel ble satt ut av paktene i Apg. 28, 28, lyder det fra Gud et klart nytt ord, med en HELT NY LÆRE OG FORPLIKTELSE: ”La ingen dømme dere i spørsmål om mat og høytider og nymånedager!  Med andre ord: Ikke skal Mose lov være målesnor og forpliktende for hedningnasjonenes folk som vil tro Herren for frelse.

 

Derfor kunne også Paulus, da ennå paktene for Israel gjaldt på den tid, og faktisk følte han seg forpliktet på Mose lov, - reise til Jerusalem for å kunne feire pinsehøytiden. Med ofring, med løfte og raking av håret i vitners nærvær – faktisk og ETTER PÅBUD AV EN AV DE ØVERSTE MENIGHETSLEDERE PÅ JORDEN FOR GUDS ISRAEL: Jakob, Herrens bror. (Apg. 21, 21-25). 

 

Dette skriftsted i Guds Ord fastholder følgende: 1. Jøden hadde ennå (året var 58, husk) forpliktelser til Gud gjennom loven 2. Bare hedningene som hadde blitt proselytter, kunne være lovlig unntatt Mose lov og forskrifter.  Jakob bekrefter gyldigheten av Jerusalem møtets protokoll med fritak for hedninger, unntatt noen enkle bud vedrørende avgudsoffer og kjøtt og blod og hor. (J.fr. Apg.15, 20).

 

Er det ikke merkelig at man i en tid der mange regner at Paulus bare tjente for menigheten og nåden slik vi kjenner den fra og med Efeserbrevet, ALLIKEVEL LESER OM EN NØYAKTIG OVERHOLDELSE AV ALLE TING som referer til Moseloven om bl.a. pinsen?  Paulus bestrebet seg kraftig i å rekke frem til pinsefestens dag år 58, for å delta som jøde under loven og troen! Hvorfor? Fordi Israel var ennå Guds nasjon, loven var forpliktende for jødene, men for hedningen som proselytt i Israels velsignelser i troen, var den moderert. ”La oss IKKE gjøre det vanskelig for de av hedningene som tar ved troen…” var de kloke Guds ord som ble uttalt i møtet i Jerusalem i omkring år 49-50.  Men bare hedningene skulle slippe det ”vanskelige”: Å måtte vise tro overfor Gud ved også å holde lovens bud, mens de ventet på sin Jesus Messias fra himmelen og på den kommende verdensdommen.

 

Vi forstår vel nå, endelig, at slike betingelser ikke lenger finnes for den som tror Gud i nåden?  Fengselsbrevene er helt fri for alle lover og bud, samt alle høytider. Abraham som de troendes far er ikke lenger inne i bildet, det er bare èn Far: Gud Herren. Og alle hedninger i verden, også det utkastete Israel (kastet ut av Guds paktsforhold, Apg.28, 28) blir nå frelst helt og holdent ved tro og satt med en gang i himmelen i Kristus.

 

Da Israel ble vraket av Gud for sin store ugudelighet og vantro og mord av Herrens utsendinger (Matt.7, 22) – åpenbarte Gud i stedet ”hemmeligheten – husholdningen med den Guds nåde” for hele verden fritt, Ef. 3, 1-9.  Men på den dag da Gud gjeninnsetter Israel som sin nasjon, en nasjon som skal være hode over alle hedningfolk, da er det slutt på den frie nåden. Da skal verden bli gjenstand for styringslover og påbud, og Kristus skal regjere fra Jerusalem. Det står en stor trengselstid imellom oss i nåden og det fremtidige gjenopprettete Israel. Det er gjennom trengselen at det nye Israel blir født (Matt.24ff; Jes. 66; Åp. 12ff). Trengselen er fødselsveene for Israels gjenreising.  Men i dag er det ennå den frie nåden som er Guds frelsesordning. Den kom med åpenbaringen av hemmeligheten i Ef. 3, 1-9, som skjedde ETTER at Gud (Apg.28, 28) hadde satt Israel helt tilside og ut av paktene.