Nødvendigheten av å inndele Bibelen rett

 

Av  Jan Lilleby, Tønsberg

 

Oppfølger til artikkel om "Tidshusholdningene"

 

  Det finnes et munnhell innen kristenheten som går på at Bibelen har de rette svarene hva gjelder tro og liv, og forkynnelse. Dette er for så vidt riktig. Men når vi nå vet at Gud opp gjennom historien handler med menneskeheten etter sine egne prinsipper, så blir vi nødt til å finne ut ved hvilke prinsipper han i dag forholder seg til oss. Bibelhistorien viser oss klart at Gud har brukt forskjellige prinsipper - og de har vært innrettet mot visse ting i menneskeheten.

  I dette bildet blir det håpløst å bare henvise til "..at Bibelen har det rette svar...".

  For eksempel, om en kvinne blir grepet på fersken i utroskap (hor) - og ut fra dette skal reageres mot situasjonen ut fra Bibelen, hva sier da Bibelen om dette?  Slår vi opp i Mose-

loven, dekalogen først og fremst, så slår Bibelen fast at "Du skal ikke bryte ekteskapet", eller som det egentlig står: Du skal ikke drive hor.  Ved dette kan vi med Bibelen i hånd slå fast at utroskap ikke er godkjent av Gud.

   For å finne ut om slikt skal straffes, og i så fall - med hvilken type straff, så må vi til forskriftene i Mose Torah:  Hor straffes med døden, i form av steining, og under vitners nærvær.

   Dersom vi skulle være så konsekvente og stå på den påstand som svært mange bibeltro kristne hevder, nemlig at Bibelen alltid er gjyldig til alle tider og overfor alle mennesker og fra hvilken som helst bibeldel eller bibelskrift, ja da forstår vi hvor galt det hele er kommet avsted!  Da skulle det vært dødsstraff i Norge og alle land som tror at hele Bibelen er til alle mennesker uavhengig av tidsalder eller tidshusholdning. Påstanden om at hele Bibelen gjelder alle mennesker og i alle situasjoner faller på dette faktum.

   De forskjellige trossamfunn tolker Bibelen ut fra sin egen tradisjonelle ramme. Noen av disse tolkingsrammene ligner endel på min fremstilling ovenfor: Man blander uvitende sammen lære og prinsippgjyldighet om hverandre fra flere  husholdninger. Og i våre dager har vi en forenklet sammenblanding som går ut på at vi for det meste har blandet Rikets undervisning fra Jesus og apostlene med Paulus sitt frie nådebudskap. Disse to lærer står i hver sin tidshusholdning.

   Like lite som vi i vår tid kan drive steining etter Mose lov imot hor, like lite kan vi bruke Rikets etikk og prinsipper i menigheten som lever i nådetiden. Når da Paulus så klart både i Rom.16, 25 og Ef.3, 1-6 og videre ved påminnelser gjennom epistlene sier at det var han som kom med åpenbaringen av Guds hemmelighet, husholdningen med den Guds nåde, så må vi forstå dette slik at vi har kommet inn i en ny bibelperiode med Guds prinsipper. Nå er disse prinsippene for frelse og behandlingen av menneskers liv tuftet på fri nåde, uten gjerninger.  Den som før hadde blitt steinet på grunn av utroskap, kan nå få nåde. Vi er fri fra dom og død i den forstand.  Problemet er ikke at kristne forkynnere ikke ser dette,- men det er heller forsømmelsen av å være konsekvent i sitt bibelsyn. Lever vi nå i nådetiden, ja da er det disse prinsippene som gjelder. For å få opplyst om hvilke eksakte forordninger som gjelder mennesker under nådetiden, så må til til Paulus.

  

FORKYNNERE MÅ BEGYNNE Å HOLDE SEG TIL PAULUS!

 Med denne påstand mener jeg: Slutt å blande sammen Rikets forkynnelse og livsprinsipper fra Jesus og Peter og apostlene, og begynn å undervise ut fra Paulus ene og alene. Hvorfor?  Jo, vi er til som menighet, takket være at Gud gav Paulus denne åpenbaring for oss hedninger særskilt. Dog, i nådetiden så kommer også enkeltjøden (ikke nasjonen) under samme nådebehandling ved tro. Paulus ber oss å vise "troens lydighet", som betyr: Vi skal lydig lære om de ting som Paulus kom med: Nådetroen. I motsetning til judaismens tradisjoner og bud. Husholdningen med Guds nåde innebærer at Gud har forlatt sine prinsipper fra den forrige perioden (Rikets tilbudstid) og tilbyr en frelsesforordning ut fra bare ett enkelt prinsipp: Tro uten gjerninger.

   Hvis ikke forkynnere holder seg eksklusivt til denne paulinske lære, så sprer de usikkerhet og forvirring om frelsesspørsmålet og blander så lett inn gjerningskristendom på grunn av de gjerningsrelaterte forskriftene som Jesus kom med i forbindelse med sitt tilbud til jødene om Guds Rikes opprettelse i Israel. La meg ta ennå et eksempel, for å illustrere:

 

Matt.5,23-24:  "Om du da bærer fram ditt offer til alteret, og der

kommer i hu at din bror har grunn til å klage på deg, da la ditt

offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med

din bror. Kom så og bær fram ditt offer!"

 

  Disse ordene fra bergprekenen, som er vedrørende Jesu bud og etikk for Riket, har ingen gjyldighet i den nye nådehusholdningen under Paulus. Jesus forkynner her en absolutt gjerningstro. Underforstått, så ville ikke Gud ta imot offeret i templet, før etter at mannen hadde gått til sin motpart og fått uoverenstemmelsen ut av verden. En slik tankegang koblet med at vi i dag lever under fri nåde, blir derfor helt fremmed. Men den dag Riket i Israel er et faktum, etter Jesu synlige gjenkomst, da gjelder dette.  For da er ikke lenger nådehus-holdningen ved makt slik vi kjenner den fra Paulus.

   Et annet sted lærer Jesus at dersom ikke menneskene i Rikets forstand tilga sine motparter, så ville heller ikke Gud tilgi dem. Dersom dette skulle trekkes inn i nådehus-holdningen som gjyldig lære, da ville vi hatt det helt håpløst. Men takk Gud, ingen uover-enstemmelser, mangel på tilgivenhet i tvistesaker, kan i dag utestenge noen fra frelse. Vi er frelst av nåde uten gjerninger, og uten at noe krav til tilgivelse av mennesker som har forbrudt seg mot en finnes.  Når en sammenblander disse ting slik som jeg antyder her (og dette har jeg selv hørt komme fra talerstolen!) - da skaper man uro og usikkerhet og unødig angst og tvil hos mennesker som selv ikke har bibelkunnskap over disse ting. Og så har man gående en hel rekke rastløse kristne som gruer for å måtte la seg tvinge til å gå til en person som de har noe imot. Ord er farlige, når vi ved dem gir et helt feil inntrykk av Guds tanker om oss.

 

MISFORSTÅELSER PÅ GRUNN AV FEIL OVERSETTELSE

 

  Her vil jeg ta opp en tråd, som min gode venn Oskar Edin Indergaard for lengst har tatt opp i sine mange bøker og artikler: Dagens teologer og bibeloversettere står bak store misforståelser av Guds ord på grunn av feil oversettelse av enkelte viktige ord fra gresk.

Dette har ført til en forvrengt oppfatning av hva "evigheten" er i det være seg Jesu forkynnelse - eller i Paulus sin.  Jeg har ikke selv gått inn i studier av greske grunntekster, men Indergaard har det. Og slik jeg kjenner ham, så vet jeg at begrunnelsene for hans påstander er riktige i og med hans velbegrunnede og godt underbygde apologetikk.  Riktig oversettelse av enkelte ord, gir en klarere forståelse av at vi er nødt til å lese Bibelen husholdningsmessig.  Denne forståelse hadde både Jesus, apostlene og nådeapostelen Paulus.

   Ordet "olam" fra hebraisk og "aion" fra gresk blir feilaktig oversatt med "evighet" og "verden".  Riktig oversettelse skal være "tidsalder". Jeg siterer Indergaard:

 

"Det hebraiske språket ser ikke tiden i forhold til evigheten, men det

ser tiden i forhold til tidsperiodene. Man har ikke noe ord på hebraisk

som heter "evigheten", men man sier "inn i tidsperioden".

Dette er gjengitt i gresk som "eis ton aiona", som betyr "inn i tids-

perioden". Tidsperiodene er aldri "evig", men de har en bestemt

varighet, kort eller lang.

Dersom teologene hadde forstått dette, så hadde de også forstått at

da Jesus kom første gangen, så kom han med tilbudet om en bestemt

tidsalder, og det var 1000-års riket. Det å bli frelst var det samme som

å få del i tidsalderen. Den som fikk del i tidsalderen, var dermed frelst

og ble i sin tid flyttet over på de kommende tidsaldere."

(Se hans artikkel her på nettsiden om dette)

 

  Når da Jesus eksempelvis lærer disiplene og jødene i Joh.10, 28 hvor det høres ut fra vår feilaktige oversettelse som om han taler om evigheten og himmelen, så er det feil. Riktig betydning av verset vil heller bli:

 

"Og jeg gir dem tidsalderlig liv ( eller "liv i Rikets tidsalder")  og de skal

aldri fortapes i tidsalderen, og ingen skal rive dem ut av min hånd."

 

  Samme prinsipp for tidsalderforståelse ble overført til apostlene med Peter i spissen. Peter forkynte ikke om evigheten i himmelen, men om frelsen som skulle bli alle jøder til del i Rikets tidsalder, der Jesus i egenskap av Messias og Kongen, ut fra profetenes ord faktisk skulle tillegge den lange menneskealderen man hadde på jorden før syndefloden. "Da skal menneskets dager bli som treets", sier Jesaja om tilstandene i Riket under Jesu overstyre. Menneskets alder vil bli tett oppunder 1000 år i Rikets tid. Den som dør 100 år gammel, dør som en ungdom, sier Jesaja, om en synder som straffes i Rikets tid.

 

PAULUS OG TIDSALDRENE

 

   Går vi til Paulus, så sier han direkte i Ef.1, 21 at det kommer en tidsalder etter at nådetiden er omme:  "...ikke bare i denne verden, men også i den kommende". Den kommende er her en henvisning til tusenårsriket. Men Paulus visste mer enn dette. Han sier også noe om at det kommer andre tidsaldre etter Rikets tid.  Ef.2, 7:  "...for at han i de kommende tider (tidsaldre)  kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.  Paulus forteller oss at "evigheten" ikke nødvendigvis begynner etter tusenårsriket. Nei, fremdeles i Rikets ettertid - så blir all fortsettelse inndelt i tidshus-holdninger. Dette indikerer for oss at det på den nye jord under den nye himmel, fremdeles skal pågå et samfunnsliv der mennesker danner familier, får barn, lever og arbeider - men da i den fremtidige tidshusholdning, tidsalders  gjeldende prinsipper. Disse ting vil ikke bli oss åpenbart før vi har kommet til himmelen etter opprykkelsen.   Jesus  vil  vise  oss  de kommende ting, etter som han har bestemt det.

 

  Når det gjelder spørsmålet om "evig pine", "evig fortapelse", "evig straff", så er dette også konsekvent en straffeutmåling som bare gjelder i den tidsalder som straffen er utmålt for. Her kan jeg like gjerne overlate en videre konkludering til leseren, da jeg ikke selv føler at jeg kan utdype dette noe bedre. Hvor plasserer vi for eksempel ildsjøen som brenner med ild og svovel, der røken av deres pine som tilbad dyret (Åp.14) steg opp natt og dag, og de fant ingen hvile?  Skal denne straff være "evig" - altså ustoppelig i all fremtid, eller skal den være i den gjeldende fremtidige tidsalder, og bare i denne?  (uttrykket "tidsaldrenes tidsalder" kan være evigheten)

 

  Hver av tidsaldrene har en begynnelse og en avslutning. Denne markeres med at Gud holder dom, og gjør opp den forrige. Samtidig begynnes den neste med at alt er gjort opp fra forrige. Hver tidsalder har sitt eget teologiske innhold, og drar ikke nødvendigvis med seg og akkumulerer opp lærer. Det er Jesus som til en hver tid bestemmer hva som skal være frelsesbetingelser i en hver tidsperiode. Dette blir kunngjort fra hans kongetrone. Profetene sier om tusenårsrikets tid, at da skal "..lov utgå fra Jerusalem og rettferdighet fra Sion", han skal skifte rett mellom store hedningefolk langt borte, han skal høre den fattiges rop, og den skyldige skal ikke slippe unna straff.

   Når vi har disse punktene og korreksjoner i tankene, da må vi få et endret og mer klart bibelsyn. Vi skal ha en overordnet tolkingsramme, som forteller oss i dag - og til enhver tid - hva som er riktig lære og riktige frelsesprinsipper. Vi må ha Bibelens ord til oss som lever i dag, under nådetiden. Disse ord og rettledninger er eksklusivt opptegnet ene og alene i epistlene etter Paulus.