”Vær ikke til anstøt, verken

for jøder eller for grekere

eller for Guds menighet”.

Hva gjelder dette?

 

Av Jan Lilleby

 

Når man ikke klarer å fordele (Fra gresk: Å kutte opp/dele opp i stykker, for så å dele ut stykkene til de som det enkelte stykke er tiltenkt) Guds ord på rett måte, slik bibelleseren formanes til via 2.Tim.2, 15, - men dessverre fordeler Guds ord feil, det vil si: Ikke leser Bibelen i den sammenheng som det gjeldende bibelstedet står i, da blir det feil. Ofte blir det ikke bare feil i all sin alminnelighet. Men det tar aldeles galt av sted og så trekker man visse slutninger på helt feilaktig grunnlag.

 

Et av de mange områdene dette blir gjort, er i vurderingen av det nåværende Israel kontra menigheten, og kontra verden for øvrig. Den mest utbredte form for feil oppdeling av Guds ord, er å lese det som er skrevet til Israel, som om det var skrevet til menigheten. Noen bibellesere er så blinde på dette punktet, at det hjelper ikke at det står i innledningen til et visst skriv: ”..hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.”  Eller et annet skriv: ”Brevet til Hebreerne”.  På den mest vulgære måten leser Ola og Kari Nordmann disse skriv i Bibelen, som om det er skrevet til andre grupper!  Dette er helt klart jødiske brev, og er oss hedninger uvedkommende. De er greie å lese rent historisk, og gir innside-informasjon om de forhold som den gang var rådende på forskjellige områder. Men tro og praksis er uforpliktende for menigheten. Dette er skrevet helt klart til Israel.

 

Den gjennomsnittlige kristne troende ligger svært lavt nede på skalaen hva gjelder kunnskap i Bibelen, og å inneha rett forståelse av den sammenheng som til enhver tid gjelder.  Dette fører til at man har latt seg lure inn i mang en feil forståelse av en rekke bibelske begreper og problemstillinger.  Mange uvitende kristne, har i årevis tenkt og trodd at dagens Israel er ”Guds folk og nasjon” – det vi si: De er Guds folk NÅ, like mye som de var det da Moses levde eller Jesus og apostlene.  De tenker ikke over hva Bibelen sier i saken – og mange ønsker heller ikke å vite det. Tenk om Bibelen sier den jevne kristne midt imot?

 

Det skjedde nemlig noe i apostelhistorien som satte et skarpt skille på hvordan vi skal forstå Bibelens lære og ord, - og dette skarpe og markante skille kom i omkring år 60-61, da Paulus var i Rom og i lenker: Gud satte Israel UT (!) av pakten med seg. På grunn av nasjonens trass og ulydighet mot Paulus` forkynnelse til dem under Den nye Pakt (2.Kor.3, 6) så var det etter cirka 30 år med tilbudet til Israel om å få Guds kongerike på jord, slutt på tålmodigheten.  Jesu bønn på korset, ”…Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør”, ble besvart. Gud gav Israel 30 år til, etter korsfestelsen i påsken år 32 for at de skulle ta til fornuften – ja, til troen. Apostelgjerningenes historie, er historien om hvordan det ulydige Israel tedde seg, til tross for 30 ekstra nådeår for å kunne akseptere den Messias som Gud hadde sendt.  Når så dagen og timen kom, den gang i Rom, i Paulus` tjeneste, at Israel kom med sitt aller siste ”Nei takk!”, da kunne det ikke lenger være noen unnskyldning for uvitenhet. Israel i diasporaen så vel som Israel innen nasjonens grenser (Peters tjeneste var bare innen Israels grenser de første 8-10 år), hadde i et tidsrom på cirka 30 år vært vitne til en konstant apostolisk virksomhet og forkynnelse, der Gud virket gjennom apostlene og deres ekklesia-synagoger med mange tegn og under, med helbredelser og dødes oppvekking, og utdeling av Den Hellige Ånd etter Guds vilje. Tegnene var for å bevise overfor et vantro Israel at apostlene var ekte Guds budbærere, bemyndiget til denne tjenesten av Jesus Kristus og Den Hellige Ånd. Israel kunne ikke lenger si at de ikke visste! Da visste Israel hva de gjorde – de visste at de avslo tilbudet om Guds kongerike for Israel, med Jesus som konge.  De kristne i vår tid som har tenkt at Gud satte Israel ut av pakten allerede idet Jesus ble korsfestet, tar fullstendig feil. Eller at det kunne ha skjedd da mobben steinet Stefanus, den første martyr, i år 36 – de tar også feil. Gud viste Israel tilgivelse, langmodighet og overbærenhet gjennom hele Apostelgjerningene – og boken lukkes i det at Israel faller. Faller ut av Guds pakt. Det kom et skille.  Dermed ble det introdusert en helt ny tidshusholdning. Husholdningen med Guds nåde, frelse ved tro alene uten at Israels bud og lov kom imellom (Ef.2, 15 og 3, 2).

 

I Bibelen leser vi om dette skillet fra Apg. 28, 28 – hvoretter Paulus på Guds vegne erklærer at heretter er evangeliet sendt til hedningnasjonene – fritt – uten Israel som mellommann.  Det ble plutselig et ”før” og et ”etter”.  Før Apg.28, 28 var Israels nasjon og folk GUDS FOLK, og hadde førsteretten på frelsen. Alle andre nasjoner og folk måtte innordne seg etter Israel, da Israel var Guds ”disponenter” for frelsen.  Det skal en dag i fremtiden igjen bli slik – etter at menighetens tid er ute. Da vil Israel igjen bli satt som HODE OVER NASJONENE, og alle nasjoner må la seg innordne under Israel som da skal være ”..et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet…” (1.Pet.2,9).

 

Men etter dette skille i Apg.28, 28 – antakelig det viktigste veimerke i alle tider…hva gjelder Guds måte å administrere frelsen til verden,  - kom noe helt nytt inn i bildet. Noe som ikke hadde vært på 1500 år og vel det: Abrahams arvinger både de vantro og de troende, ble satt ut av Guds paktsforhold. Tidligere var de under Abrahams pakten og siden under Sinai pakten. For tilslutt komme inn under Den nye Pakt i Jesu blod, de som trodde at Jesus var Messias.  Betingelsene for Israel som nasjon i denne nye pakt, som hadde kommet med Jesus og overtatt for Sinai pakten, - var helt ufravikelig dette at Gud forlangte at hele nasjonen med deres ledere kom inn i den nye troen!  Peters tale på pinsedag og i hans andre tale etter pinsen, innebar en påminnelse om dette kravet, idet apostelen gjentok Mose kjente ord fra Sinai tiden:

 

”Moses har jo sagt: En profet likesom meg, skal Herren deres Gud oppreise dere av deres brødre. Ham skal dere høre på i alt han sier dere. Men det SKAL SKJE, hver sjel som ikke hører denne profet, han skal utryddes av folket.”   Apg.3, 22-23.

 

Jesus hadde også advart Israel kraftig ved mange anledninger. Særlig hans syv lignelser om Guds jordiske kongerike inneholdt slike formaninger og advarsler. I Luk.19, 43 kommer Jesus med en bastant profeti i hht. Mose ord slik Peter siden refererte til etter pinsedag:   ”For dager skal komme over deg (Jerusalem) – da dine fiender (romerhæren) kaster en voll opp omkring deg, og de skal kringsette deg og trenge deg fra alle kanter. V.44: Og de skal SLÅ DEG TIL JORDEN, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.”

 

Ødeleggelsen av Israel i årene 66-70 under Vespasian og hans sønn Titus, var en konsekvens av at Gud hadde kastet Israel ut av pakten med seg. I denne pakten innebar det bl.a. at ”..fiendene skulle komme imot Israel på èn vei, men på syv veier skulle de flykte.”  Og en av profetene sier (Jesaja) ”Intet våpen som blir smidd imot deg skal ha framgang..”.  Dersom Israel hadde vært Guds nasjon da romerne ødela nasjonen og solgte jødene som slaver til Egypt, så hadde det nok falt ødeleggende ild fra himmelen og Gud hadde knust romerne i ett voldsomt slag.  Bibelhistorien viser dette. Og dette var ett av Guds pakts løfter vedrørende Israel som folk.  De skulle være hode over folkene, ikke hale. De skulle ha overhånd, og ikke ligge under for fienders åk.

 

ISRAELS STATUS I VÅR TID

 

Har så Gud, etter snart 2000 år med Israels utestengsel fra pakten, reversert denne strenge handlingen?  Nei, ikke så mye som med en tusendels millimeter. Ikke et ord, ikke et tegn. Ingen ting har forandret Israels åndelige status som nasjon. De ble forkastet og tilsidesatt i deres store ulydighet mot evangeliet – og siste skanse var Paulus` intense møte med de 11 synagogenes lederskap i Rom i år 60-61.

 

Jesus visste at denne dommen ville komme. Det skulle ikke levnes stein på stein, profeterte han. Men han profeterte også om den tid da Israel igjen skulle reises opp som Guds nasjon: Elias skal komme og sette alt i rette skikk, Matt. 17, 11.  Jesus visste at romerhærene skulle ødelegge Israel på grunn av deres mord og ugudelige handlinger mot Herrens apostler og synagoger (ekklesia forsamlinger) – og Peter visste at dette lå som en truende tordensky over hodene på nasjonen, dersom de ikke ville ta imot Jesus som Messias kongen.

 

Paulus, i hans lære til korinterne om forholdene til jøder, hedninger og ”Guds ekklesia” (Guds menighet: Menighet er dårlig oversettelse. Det leder en til å tenke at det er selve menigheten, den type menighet som nå eksisterer, det tales om. I virkeligheten var det jødiske synagoger med en god del hedning proselytter)- lærte at man ikke skulle være til anstøt for noen av partene.

 

Dette var hans ord mens ennå  1. Israel var Guds nasjon og folk.  2. Det var ”jøder først, så greker”.  Dette gjaldt bare i den tiden da dette var faktum. Men etter det skille av tidshusholdninger som kom fra og med Apg.28, 28 – der nådefrelsen ble gjort gyldig (j.fr. Ef.1-3 kap.) – finner vi en ny lære:  Her er IKKE JØDE, nevnt i prioritert form lenger. Den prioriterte ”Jøde først” er helt borte vekk fra og med Efeserbrevet og ut. Hvorfor? For fra det punkt at Gud satte Israel ut av sin pakt, ble hele verden LIKESTILT. Begrepet ”Jøde” i åndelige saker, falt helt bort. Nå var det bare nasjonene, alle satt likt – der iblant regnet også Israel. De er bare èn av de mange nasjoner som nå er i verden. I dag frelses alle mennesker ved tro på Kristus, og ikke underlagt noen jødisk religion og prioritering.  Det skal ikke overholdes noen form for jødiske bud, jødisk gudstjeneste, underlegging under noe jødisk presteskap eller eldste. Evangeliet om evighetsfrelsen har overtatt for evangeliet om den jordiske Gudsrike frelsen.

 

I konsekvens blir dette følgende, i forhold til Paulus` ord i 1.Kor.10, 32 om ikke å gi anstøt mot jøder, hedninger eller Guds ekklesia:  Jøder som åndelige overhoder ER BORTE fra hensynet. Israel er ikke gjeninnsatt i Guds pakt. Det kan bare skje fra det øyeblikk at Gud sender ned Elias, som skal sette alt i rette skikk (han gjenutvelger Israel, se Åp.11ff). Det blir en løgn sagt i ren uvitenhet når kristne i dag går rundt og sier ”…Israel ER Guds folk, osv.  osv….”  Det vil være mer riktig å si at landområdene som staten Israel i dag innehar, er omtrent der det fremtidige GUDS ISRAEL vil komme.  Da følger man Bibelens ord rett fordelt, og satt i rett sammenheng.

 

Israel i dag er inne i samme negative åndelige status som en kan lese seg til fra Hoseas` tid, da han refset Nordrikets ti stammer: Hos.1, 9 - ”Og han sa: Kall ham Lo-Ammi! (Det betyr: For dere er ikke mitt folk, og jeg vil ikke tilhøre dere.”)  Jødene i dag er ikke ”..et hellig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom..”, slik vi siterte fra Peters første brev. De er ingen av delene!  Men Bibelens ord forteller om en NY UTVELGELSE, som vil skje idet Gud sender Elias ned fra himmelen, før Jesu synlige gjenkomst.

 

Etter Apg.28, 28 – da Israel ble kastet ut av Guds pakt, er de inne i samme slags straff og tukt som vi nettopp leste fra Hos.1, 9. De ER IKKE GUDS FOLK. Det kan de bare være all den tid de er INNE I PAKTEN.  Men hadde de vært inne i pakten, da hadde for eksempel nasistenes grusomheter i den 2. verdenskrig ikke kunnet finne sted. Tyskland hadde blitt utslettet av Gud, i ett nu!  Det samme ville gjelde romerhærene som ødela Israel i år 70, og Hadrians ødeleggelse av Jerusalem i år 135 e.Kr.

 

Det er forskjell på å være noe nå, og det å skulle bli noe i fremtiden.  Israel skal ihht. profetene i Bibelen, bli et land som tjener Herren i tusenårsriket. Men før dette kan skje, må Gud avslutte menighetens tid. Menigheten kom til ved at Gud først satte Israel helt tilside. Oljetreet, bildet på det troende Israel (Rom.11ff), er midlertidig nedhugget. Det finnes ikke. Det er bare et landområde, der det i dag bor en stor overvekt av ikke-jøder.  En nasjon helt på lik linje med en hver annen nasjon. De ligger under for Satans religion i deres vantro, og følger den okkulte Kabbala og Talmud, og ikke Bibelen! At det finnes noen få (det påstås ca. 7000) messianske jøder i Israel, det er positivt. Men dette gjør ikke Israel til ”Guds nasjon” i betydningen NÅ, I DAG. Det er ennå helt og holdent fremtidig. Verken mer eller mindre. At det gamle Gudskallet hviler over dem fra historien og profetene er ikke noe magisk. Det bare vitner imot dem, at de var trassige, ulydige, ugudelige, svikefulle og vantro. Dette er vel ikke akkurat noen attest å ta frem for offentligheten?  Bare Gud og ham alene, kan gjenreise Israel. 

 

I dag blir et hvert menneske, hvilket land eller etnisk bakgrunn han enn stammer fra, frelst ved tro og tro alene. Ef.2, 4-10.  Det er heller ikke menighetens oppgave å gjenreise Israel. Det er vel og bra at vi deltar på fritt grunnlag i alle former for hjelp til alle trengende, det være seg i Israel, Brasil eller Somalia – eller andre land og verdensdeler. Men det gjør ikke Israel til ”Guds folk” igjen – hvor mye vi enn strever og bærer oss og skal ”velsigne Israel”.  Har du da ikke forstått at Gud har satt dem ut av pakten? I dag blir den frelst og velsignet, som tar til tro på Kristus, hvilket land han enn kommer i fra!  Den som ikke vil tro Kristus går fortapt!

 

I og med at Gud ikke PR. DATO er Israels Gud, og vil innestå for dem som sitt folk, så er også saken med ”forbannelse – velsignelse” i forhold til om verden forbanner eller velsigner Israel, stilt helt i bero. Uten pakten, så er også Israel uten plikter og uten rettigheter overfor Gud. Tøvet som mange kristne driver med, når de sier at ”..dersom du ikke velsigner Israel, så vil Gud ikke velsigne deg..” er hentet ut av løse luften. Slike betingelser finnes ikke i den tiden at Israel er UTE AV GUDS PAKT. Det er bare mens Israel befant seg i pakten med Gud, at slike ord var ved kraft – og ble håndhevet av Gud.  Hva tror du skjedde i tilfellet med den onde Herodes Agrippa I, da han ble spist opp av innvollsormer på et øyeblikk – da han stjal æren fra Gud Allmektig ved slutten av sin beiler tale i teateret i Cæsarea, Apg. 12, 21-23?  Dette var et utslag av Guds strenge straff mens Israel ennå befant seg inne i Guds pakt, og dermed hadde Gud som sin øverste dommer.  Dersom Herodes, eller om romerne han samarbeidet med i denne tiden hadde angrepet nasjonen på noen måte, hadde Guds overnaturlige straffedom slått ned, for å redde nasjonen. Det var en av betingelsene i pakten.

 

Velsignelse i dag er bare den som inntrer i det et individ kommer til hjertets indre tro på Jesus Kristus, og dermed er frelst. Forbannelse (fortapelse) i dag, er den fortapelse som man befinner seg i dersom man ikke vil tro på Kristus.  Ingen trosanvendelse er rettet mot, via eller til Israel eller noen annen nasjon. I dag er alle nasjoner Guds nasjoner. De er helt likestilt. Vil vi nå tro det Bibelen sier, eller velger vi å gå egne veier som går på utsiden av det Bibelen gir oss?