Jesu 13 lignelser om

Guds jordiske Kongerikes

anliggende.

 

Av Jan Lilleby

 

Jesus fremsa flere slags lignelser – de fleste omhandlet det jordiske Kongeriket han tilbød Israel ved sitt første komme. I den ellevte lignelsen forutsier han Israels fall og straff dersom de ikke tok imot hans apostler. Men Jesus lærte i disse helt tydelig at det Guds rike han forkynte i sin tid både før og etter sin død og oppstandelse, var det konkrete jordiske Kongeriket lovt Israel gjennom Moses og profetene. Vi skal se på disse tretten lignelsene og jamføre innholdet med det som Paulus lærte henholdsvis før og etter Apostelgjerningene 28. Vi vil se at Jesu lignelser bare føyer seg inn med den lære Paulus stod for i brev skrevet før Apostelgjerningene lukkes.

 

1. LIGNELSEN OM SÅMANNEN:

 

Matt. 13, 3-11 og 13-15.  ”Han talte mye til dem i lignelser og sa: Se, en såmann gikk ut for å så.  4: Og da han sådde falt noe ved veien, og fuglene kom og åt det opp.  5: Noe falt på steingrunn, hvor det ikke hadde mye jord. Det skjøt straks opp fordi det ikke hadde dyp jord.  6: Men da solen steg opp, ble det avsvidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.  7: Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det.  8: Men noe falt i god jord og bar frukt: noe hundre foll, noe seksti foll, og noe tretti foll.  9: Den som har ører, han høre!  10: Disiplene kom da til ham og sa: Hvorfor taler du til dem i lignelser?  11: Han svarte dem og sa: Fordi dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt.

 

13: Derfor taler jeg til dem i lignelser. For de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke.  14: På dem blir Jesajas profeti oppfylt som sier: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne.  15: For dette folks (Israels) hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem.”

 

Jamfør Jesu ord her med Paulus’ ord i Apg. 28, 25-27 – det er den samme profetien fra Jes. 6! Det er altså først i år 60-61 da Paulus sier dette til Israel, at det blir endegyldig – og Israels fall er et faktum. Det betyr at hele tiden før dette, siden apostlene ble utsendt i år 32, og Paulus i år 38 og 43 mv., - har vært et stadig pågående tilbud til Israel om å få Guds jordiske Kongerike ved at de kunne akseptere Jesus nasjonalt. 

 

Det er helt klart at siden Jesus siterte Jes. 6 i år 31 i Matt. 13, og at fremdeles klinger dette samme profetordet for Israels ulydige og døve ører i år 60-61, tretti år senere, så har hele dette tidsrommet vært et tidsrom der Gud BARE har forkynt det jordiske Kongeriket for Israel. Først Herren og hans disipler før korsfestelsen, deretter de tolv med Peter i spissen (inkl. Mattias som erstattet Judas Iskariot), og sluttligen Paulus og hans mange medhjelpere som Barnabas, Silas, Markus, Timoteus, Titus, Epafras, Akvila og Priskilla, Apollos og mange andre. Man siterer ikke de truende ordene fra Jesaja 6 overfor Israel, dersom ikke deres muligheter til å få tilbake Messias fra himmelen var reelt. Det var ennå Israel som var først av nasjonene, både da Jesus fremsa sin lignelse i år 31 og da Paulus gav Israel ultimatum i Rom år 60-61.  Dette lille sidespranget fra min side, er nødvendig for at vi skal holde den røde tråden i min forklaring.

 

Selve lignelsens detaljer blir forklart for disiplene av Jesus i fra vers 19 til 23 – og dermed var ikke innholdet noen ”hemmelighet” lenger.

 

Da det etter hvert nærmet seg år 32 da Jesus skulle gå til korset, begynte han å forby disiplene og de som ofte fulgte dem rundt, om ikke lenger å vitne om alle de miraklene og underne de så Jesus utføre (Matt.12, 16). Han ville tone ned denne bevisførselen som vitnet at han var Messias, slik at de tilslutt ville korsfeste ham. Dette var forutbestemt av Gud. Det var allikevel ikke noe ”lissom”-tilbud som Jesus førte frem for Israel. Kongeriket var reelt, men det var bare dette at jødenes øyne måtte blindes, og deres ører tettes igjen, slik at de ville be om å få ham korsfestet, så at Guds profetier om Messias som skulle bære all verdens synd, ble oppfylt (Jes. 53; Luk. 22, 20; Hebr. 9, 15)).

 

Lignelsene var for å gjøre det vanskelig for gjenstridige mennesker blant Israel å anerkjenne ham som Messias.  I tiden før korset var det altså Guds plan og vilje at Jesus ikke skulle bli trodd i lengden, og absolutt ikke av det ledende flertall i Israel. Men etter korset var det Guds vilje at hele Israel nå skulle høre og forstå og motta Jesus som Messias og omvende seg ved å ta den messianske vanndåpen (J.fr. Apg. 2, 38; Mark. 16ff). Han ville dermed ha kommet tilbake i apostlenes levetid og opprettet riket i Israel.

 

Paulus skrev til korinterne at dersom lederne hadde kjent Guds profetiske plan (visdom, hemmelighet) om syndens soning, så hadde de ikke korsfestet Herlighetens Herre (1. Kor. 2, 8). Da ville med andre ord Satan og hans etterfølgere forsøkt å hindre den korsfestelse som nå engang førte til at all synd ble sonet – noe som igjen gav Satan et totalt nederlag idet han må slippe grepet om menneskeheten og overgi det til Herren.

 

Selv ikke Jesu tolv disipler – som var den indre kretsen rundt Jesus – hadde åpenbaring om hva som skulle skje ved korsfestelsen – det var holdt skjult for dem, sier Luk. 18, 31-34.  Bare Herren selv visste om det som skulle skje. Men etter oppstandelsen gir Jesus sine tidligere forblindete disipler en full åpenbaring i Ordet om Israels Messias og hva Moses og profetene forutsa skulle skje (Luk. 24, 44-45).

 

Den samme åpenbaring ble også siden gitt til Paulus i GT, slik at denne nye apostelen kunne komme opp i samme nivå i åpenbaring i Ordet (GT) som de tolv tidligere var (J.fr. Gal. 1; Rom. 16, 25-26).

 

I Jesu forklaring i Matt. 13, 23 om de som trodde dette budskapet om det jordiske Guds Kongerike, så sier han: ”Men den som ble sådd i den gode jord, det er den som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt, og en gir hundre foll, en seksti foll, en tretti foll.”

 

Disse som omtales av Jesus her, finner vi igjen i Rom. 11: DET GODE OLJETREET. Det tre av troende israelitter som hadde mottatt ”såmannens frø” og ordet begynte å spire og gro i dennes hjerte (den gode jord) – og han ble dermed også en som lik Abraham hadde en tro som gav rettferdighet, troen på Messias Jesus, Abrahams sæd.  Denne type troende finnes ikke i vår tid, siden Israel ble tilsidesatt på grunn av ulydigheten i Apg. 28, 28.  Men de skal komme inn igjen på arenaen når Gud i endetiden kaller opp Israel på ny og sender Elias i hht. Matt. 17, 11.

 

Med andre ord, så finner vi likheter hos Paulus i forhold til Jesu lignelser om Guds rike i Israel – men likhetene er bare fra den tid som gjaldt tiden med Apostelgjerningene. Etter at Gud satte Israel tilside i år 61-62, opphører likhetene. Hvorfor? For fra og med menighetens tid tilbys ikke lenger Guds jordiske Kongerike – og Jesu lignelser blir dermed irrelevante! Lignelsene gjaldt bare vedrørende Jesu tilbud om at Israel kunne få Kongeriket på jord (Luk. 1, 32-33). De predikanter som hevder at Jesu lignelser om ”Himlenes rike” har relevans og gjelder menigheten og menighetens tid og frelseshåp, vet ikke selv hvor fullstendig feil de har i sine tolkinger!

 

2. LIGNELSEN OM BONDEN SOM HADDE SÅDD I ÅKEREN:

 

Jesus tar denne lignelsen ”på strak arm” etter han først har forklart den ovennevnte. Matt. 13, 24-30: 

 

”En annen lignelse fremsatte han for dem og sa: Himlenes rike kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin.  25: Mens folkene sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten, og gikk så bort.  26: Men da strået skjøt opp og satte aks, da kom også ugresset til syne.  27: Tjenerne gikk da til husbonden og sa: Herre, var det ikke godt korn du sådde i åkeren din? Hvor har den da ugresset fra?  28: Han sa til dem: Dette har en fiende gjort. Da spurte tjenerne ham: Vil du at vi skal gå og sanke det sammen?  29: Han sa: Nei, for da ville dere også komme til å rive opp hveten når dere sanker ugresset sammen.  30: La dem begge vokse sammen til høsten. Når det så er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.”

 

I Romerbrevet 2 finner vi relevans til Jesu andre lignelse om Guds jordiske Kongerike. Paulus legger ut om hvordan det skal idømmes straff over ulydige, og lønn til den troende lydige. Dette skal skje ved Jesu gjenkomst for å etablere sitt rike i Jerusalem.

 

Rom. 2, 5-10:  ”Med din hårdhet og ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbaret. 6: For han skal gi en hver igjen etter hans gjerninger.  7: Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig (gresk: Aion, tidsalder=tusenårsrikets tid) liv.  8: Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten – over dem skal komme vrede og harme.  9: Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker.  10: Men herlighet og ære og fred skal hver den få som gjør det gode, både jøde først og så greker.”

 

Paulus, som Jesus i lignelsen om bonden og åkeren med hvete og ugress, taler også om ”hveten”: De som i utholdenhet søker livet i det Kongeriket som man tar imot ved tro på Jesus Messias. Og ugresset: De som med sitt harde ubotferdige hjerte står imot, og hoper seg opp vrede – en vrede og straff som skal utestenge slike fra det kommende Riket. Ved Jesu gjenkomst (kalt vredens dag, da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart, det vil si ved Jesu domstol i tempelet i Jerusalem) skal de vrange og vantro jøder og proselytter utestenges fra riket, og det skal bli ”gråt og tenners gnissel” – ugresset skal buntes sammen og brennes i straffens ild. Denne ild er det samme som Ananias og Saffira fikk del i: Deres håp om å leve med Herren i det lovte Kongeriket, ble avskåret på grunn av deres ulydighet til den nye pakts betingelser. Men de går dermed ikke glipp av den evige frelsen som kommer etter Rikets tid. De trodde jo Jesus og tok Rikets omvendelsesdåp og var medlem i Jerusalem forsamlingen. Straffen er bare den tid som riket vil utgjøre: Tusen år.  De eneste som går evig fortapt, blir disse som tar dyrets merke 666 i Åp. 14. Deres straff blir i ildsjøen, og røken av pinene deres stiger opp alltid (Åp. 14, 9-11).  I Åp. 14, 12 vises de jøder og proselytter i endetiden som ikke bøyer seg for Antikrist. De er lydige mot Kongerikets evangelium som da er gjenvekket og i operasjon: ”Heri består de helliges tålmodighet, de som holder fast ved Guds bud (her er budene igjen gjort gjeldende, etter at de har vært avskaffet i menighetens tid) og Jesu tro.”  Disse i Åp. 14, 12 er lik de som Jesus kaller for HVETEN i sin andre lignelse om Riket.

 

2. Tess. 1, 7-10 er Rom. 2 om igjen, men med andre detaljer: ”..men dere som lider trengsel, skal han gi ro sammen med oss. Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. 8: Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium (om Kongeriket).  9: Den straff de skal lide blir en evig (aion, tidsalder=tusenårsrikets tid) fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet (den herlighet som vises over ham i templet i Rikets tid på jord).  10: Den dag da han kommer for å vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle som tror. For dere trodde vårt vitnesbyrd til dere.”

 

Vi finner ingen spesielle likheter til nådeevangeliets frelsestro. Jesu andre lignelse, lik den første, var fremsatt for å tale om dommen ved Jesu gjenkomst og hvordan ”ugresset” – vantroens barn blant jøder og proselytter skal utestenges fra Riket. Menighetens tid kom ved at Gud åpenbarte det som hadde vært hemmelig i Gud fra FØR verden ble skapt. Men Riket for Israel hadde blitt lovt gjennom profetene og hadde vært skrevet i skrifter FRA verden var skapt.

 

Matt. 13, 35: ”..for at det skulle bli oppfylt som er sagt ved profeten: Jeg vil åpne min munn i lignelser, jeg vil fremsi det som har vært SKJULT FRA VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT.” (J. fr. Salme 78, 2). 

 

Dette samstemmer med de ord Paulus skrev til Romerne i det 16. kap. versene 25-26, der Paulus også fikk del i å tale ting som hadde vært skjult FRA verden ble skapt, og gjennom PROFETISKE SKRIFTER  KUNNGJØRE Rikets tilbud til alle jøder og proselytter for å virke troens lydighet.  Dette hadde intet å gjøre med den hemmelighet Paulus fikk i år 62 og skrev ned i Efeserbrevet: Menighetens husholdning! (Ef. 3, 1-9).

 

 

3. LIGNELSEN OM SENNEPSFRØET:

 

Den tredje lignelsen er også fra kornbondens hverdag. Men her bruker Jesus ytterpunkter: Et lite sennepsfrø, men som vokser til et tre til slutt. Større enn andre hagevekster. En tredje ”vinkling” om hva Guds jordiske Kongerike kan lignes med.

 

Matt. 13, 31-32:  ”Himlenes rike er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin.  32: Det er mindre enn noe annet frø, men når det vokser opp, er det større enn hagevekstene og blir til et tre, slik at fuglene under himmelen kommer og bygger rede i grenene.”

 

Sennepsfrøet er tilbudet til Israel om å få Kongeriket. Det plantes ned i deres gode jord når de tar imot Jesus som Konge og lar seg døpe. I det Jesu gjenkomst er et faktum, ”vokser treet opp”, Israel får sin Konge i Jerusalem, og treet (Israel under Rikets tid) vokser til, slik at ”fuglene” – nasjonene i verden – kan bygge rede i Rikets tre: Hedningene i Tusenårsriket vil leve på Israels velsignelser i hht. profetene (J.fr. Sak. 8, 23).

 

Den kan også tolkes dit hen at de mindre hagevekster er nasjonene i verden utenfor Israel når Riket er et faktum, og at fugler bygger rede i Israels tres grener, kan være et bilde på englenes tilstedeværelse i rikets tid. En skal kunne se englene ”stige opp og stige ned over Menneskesønnen” – det vil si over templet i Jerusalem. Det kunne også være Israels presteskap. De ”bor” jo nesten i templet i egenskap av å være Guds prester – og levittene i riket skal iflg. profetene være etter Sadoks ætt.

 

Det finnes også andre tolkinger av lignelsen, bl.a. at Jesus taler om den tidlige tiden med sin tjeneste i Israel, og at ”fuglene” kan stå for onde åndskrefter som søker å ødelegge dette treet og hindre frukt å komme.  Men uansett hvilken vinkling en velger i denne lignelse: Det er ikke tale om menigheten. Det er om Israels nasjons velbefinnende det tales. I en annen situasjon bruker Jesus sennepsfrøet som et positivt bilde: ”Om dere hadde tro som et sennepskorn, da kunne dere si til dette morbærtreet, rykk deg opp med rot og plant deg i havet!, og det skulle adlyde dere” (Luk. 17, 6). Noen mener at det er Jesus som er sennepskornet her, og at ved å ha slik en tro kan man også utføre tilsvarende mirakler som det Jesus utførte. Vi ser jo og at både Peter først, og siden Paulus, har slik tro og kraft at de vakte opp døde personer! Undergjerninger i Messiansk overklasse.

 

Lignelsen har ingen relevans henimot nådefrelsen med himmelen som frelseshåp, gitt oss ved Paulus og åpenbaringen av hemmeligheten i Ef. 3, 1-9. Menigheten skal ikke inn i Riket, men inn i himmelen, Riket er her på jorden. Men for menighetens del har vi Kol. 3, 1-4 som formaner til å ha himmelen for øye.

 

 

 

4. LIGNELSEN OM SURDEIGEN:

 

Matt. 13, 33, den korteste lignelsen om Riket: ”Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne skjulte i tre skjepper mel, til alt var blitt gjennomsyret.”

 

Her bruker Jesus bildet på surdeigen i positiv forstand. Tidligere advarte han mot ”Sadukkeernes og fariseernes surdeig” – men her drar han surdeig-effekten til fordel for Israel og tusenårsriket. Israel som har fått Jesus tilbake fra himmelen som Konge i Riket, er surdeigen. Tilslutt blir alt ”syret”: Hele verden får nyte godt av Israels velsignelser i Rikets tid. Da blir hedningene velsignet gjennom Israel, og ikke som nå, da vi alle velsignes i Kristus som tror, uavhengig av Israel (Kol. 3, 11).

 

 

Noen overivrige og misforstående evangelister tror at Jesus snakket om ”Vekkelse” – og at bare man får sådd ut evangeliet nok, så vil dette automatisk føre til at ”Hele verden blir frelst” – og de anvender dette bildet på deres overtro om at det kommer en svær verdensvekkelse i endetiden. De forstår ikke at Jesus bare talte om Israel, og dette blir ikke relevant før den dag da Riket virkelig er opprettet på jorden i og med Jesu gjenkomst.

 

Noen mener at surdeigen er bilde på falsk lære og at tilslutt mener man at oppslutningen og troen på dette budskapet om ”Himlenes rike” ble oppslukt ved denne falske lære. Men dette stemmer ikke med bibelhistorien. Det var tusener på tusener som trodde, og det vokste under hele tiden gjennom Apostelgjerningenes tretti år med rikets tilbud. Men det ble aldri noen ordentlig majoritet nasjonalt. Paulus måtte medgi i Rom. 11 at bare en REST var levnet som det trofaste Israel, lignet med de som på Elias’ tid ikke bøyde kne for Baal (Rom. 11, 4-5, merk: Den tid som NÅ er sier apostelen. Det var i år 58). Rikets tilbud BLE AVBRUTT AV GUD, gjennom den erklæring som Paulus kom med overfor de vantro Sanhedrin medlemmene for Roms elleve synagoger i år 61-62. Gud måtte ha hele lederskapets aksept og ha nasjonen rent politisk med på tilbudet. Opphør skjedde altså ikke ved noen ”prosess” eller gjæring, men brått ved at Gud avsluttet tilbudet og kastet Israel ut av sine pakter og brøt helt forbindelsen med nasjonen.  Vi skal også huske at i utgangspunktet er surdeig POSITIVT: Man får mat av det! Nærmere bestemt brød og annen god gjærbakst. Jesus stod selvsagt fritt til å bruke surdeigens bilde i både negativ (de skriftlærdes falsklære) og positiv (Guds rikes spredning i nasjonene etter Jesu gjenkomst) forstand.

 

 

 

5. LIGNELSEN OM SKATTEN I ÅKEREN:

 

Matt. 13, 44: ”Himlenes rike er likt en skatt som var skjult i en åker. En mann fant den, og gjemte den igjen. I sin glede gikk han bort og solgte alt han eide og kjøpte åkeren.”

 

Jesu tale om seg selv, som den som gav seg selv for verden, han kjøpte åkeren (verden) etter at han hadde oppgitt alt han eide (han oppgav himmelen for en tid) – og ble verdens frelser – noe som skal uttrykkes spesielt når Israel er gjenopprettet og Jesus er tilbake som Kongen.  Men da han fremsa dette, forklarte han ikke denne lignelsen. Det var skjult for disiplene at han skulle dø og oppstå for å sone verdens synd, slik jeg nevnte tidligere.

 

 

6. LIGNELSEN OM PERLEN:

 

Samme betydning som skatten i åkeren. Jesu komme for å dø for synd og slik legge grunnlag til å frelse verden. Enten det gjelder det fysiske Kongeriket på jord, eller det gjelder menigheten – alt er basert på Jesu forsoning.

 

7. LIGNELSEN OM FISKENOTEN:

 

Matt. 13, 47-50: ”Atter er himlenes rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slag (her er proselyttene med: alle slag, ikke bare jøder). 48: Når den er full (J.fr. Paulus’ tale i Rom.11 om fylden av hedningeneproselyttene innpodet i oljetreet), drar fiskerne den opp på stranden. De setter seg ned og samler de gode fiskene i kar, men kaster ut de dårlige.  49: Slik skal det skje ved verdens ende. Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige,  50: og kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner.” (NB: ”Verdens ende”= Tidsalderens slutt, ikke dommedag).

 

Samme betydning som hveten og ugresset i åkeren. Den dårlige fisken, lik ugresset, kastes og brennes. De gode fiskene samles – sier Jesus. Det sa han om de troende som tar imot ham når han kommer, Matt. 24, 31: ”Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen.”

 

Om den samme hendelse skriver Paulus til tessalonikerne: ”..når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling  med ham…” (2. Tess. 2, 1). De troende i tiden med Apostelgjerningene –likeså vel som de som hørte Jesu ord, hadde Guds jordiske Kongerike som frelseshåp i det de trodde Rikets budskap.

 

 

 

8. LIGNELSEN OM KONGEN OG HANS TJENERE:

 

Matt. 18, 23-35: ”Derfor er himlenes rike å ligne med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne”. Deretter får vi eksemplene om hvordan tjenerne behandler hverandre. Les lignelsen selv.

 

Moralen er simpelthen: Du, som selv (dette er kun Israels messianske troende FØR menigheten ble til, obs!) har fått ettergitt en stor gjeld av kongen – du truer din medtjener når han ikke betaler det lille han skylder deg: Du skal overgis til dem som piner, som straff! Jesus sa om dette sinnelaget å tilgi sin bror som har syndet mot en: ”Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror.” (vers 35).

 

Jesu lignelse om det ettergivende og milde sinn – men det står i forhold til Jesu bud for Kongeriket, og relaterer ikke til menigheten. Dette vil gjelde Israel i Rikets tid. Dette budet om å tilgi finner vi første gang fremsatt av Jesus i hans bergpreken i Matt. 5-7 (6, 15).

 

Dette budet har ingen gyldighet i menighetens tid.  For i vår tid med den frie nåden er vi alt tilgitt, og det av nåde. Vi er frelst og tilgitt, selv om en til tider kan havne i krangel med andre, og mange harde ord og sinnstemninger gjør seg gjeldende. Vi er ikke under budenes krav, men under nådens tilgivelse (Tit. 2, 11-13) – det er nåden som er den troendes læremester. Og dermed formanes vi, uten bestemte krav, til selv å tilgi andre og ikke være hardhjertete (Kol 3, 13). Dersom vi i tilfeller ikke makter å helt tilgi noen som har fornærmet oss (tenk på slike som har blitt mishandlet evnt. utnyttet som mindreårige, osv.), så beholder vi allikevel himmelfrelsen. Men Israel hadde loven og budene som læremester. De messianske troende var under Kristi lov, eller det som Paulus kalte for ”Den nye pakt” – der Kristus ikke hadde fjernet loven, men oppfylt den for det troende Israel, som en forløsning fra synder gjort da Israel ennå var under den forrige pakten fra Sinai (Hebr. 9, 15). De troende i Apostelgjerningstiden oppfylte lovens krav ved Åndens hjelp, og slik stadfestet de loven (Rom. 3, 31).

 

Den paulinske nådelæren, som 30 år senere (enn da Jesus fremsa lignelsen) uttrykkes i Efeserbrevet 1-3, da Gud åpenbarte den nye tidshusholdning med menigheten og fri nåde, kommer lett i skade for å blandes med den gamle messianske troens betingelser, og predikanter vil hevde at man må tilgi andre først, før en selv kan regne med å bli tilgitt av Gud.

 

Dette blir i vår tid med nåde, en skikkelig vranglære som aldeles ikke stemmer med nådeevangeliet.  Men den dag da Kongeriket kommer med Jesu gjenkomst og det gjenreiste Israel, DA, men bare da, vil slike bud bli gjeninnført og overvåket fra Jerusalem.  Dette er bare én av grunnene til at vi er helt nødt til å skille på Jesu lære og bud for Kongeriket på jord, og den paulinske nådeåpenbaringen som kom først i år 62 etter at Israel var midlertidig forkastet og tilsidesatt av Gud.

 

 

 

9. LIGNELSEN  OM HUSBONDEN OG VINGÅRDSARBEIDERNE:

 

Matt. 20, 1-16: For himlenes rike er likt en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård.  2: Da han var blitt enig med arbeiderne om en denar for dagen, sendte han dem av sted til vingården.  Les resten av lignelsen selv.

 

Jesus sier videre at han leide ytterligere flere arbeidere ved den tredje time, og ved den sjette og den niende timen. Det var også dem som var blitt leid inn ved den ellevte timen. Husbonden i lignelsen gav én denar (romersk mynt som ofte tilsvarte lønn for en hel dag) til hver, uansett når i denne tidsrekken de var begynt å arbeide i vingården. Denaren her, står som bilde for ”Tusen år i Riket” – som lønn for å arbeide i Herrens vingård: Israel.  Jesus påpeker at innfor Gud betyr ikke tid noe, og det er fånyttes å klage mot Gud på at den som har arbeidet lenger i vingården skulle ha mer i lønn enn de som kom ved den ellevte timen og slapp ”billig unna”.

 

Når vi ser i ettertid på ”vingårdsarbeidet” i Apostelgjerningene, så ser vi denne forskjellen tre frem. De som kom inn i arbeidet sent i løpet, får like mye som de som startet løpet, slik som da Peter og de elleve begynte på pinsedag. Jesus dryppet her litt av den visdom som han som er fra evighet og til evighet kunne gi: Tid betyr ikke noe for Herren – men den som Herren frelser, enten det nå var i Tusenårsrikets lovte velsignelser som tilfellet var i lignelsen, eller det er den frelse vi har nå i vår tid med himmelen som mål – så blir tid en ubetydelig andel av det hele!

 

 

 

10. LIGNELSEN OM HUSBONDEN SOM LEIDE UT SIN VINGÅRD:

 

Matt. 21, 33-41: ”Hør en annen lignelse: En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde omkring den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så leide han den ut til noen vingårdsmenn og drog utenlands.  34: Da det led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til vingårdsmennene for å ta imot den frukten han skulle ha. 35: Men vingårdsmennene grep hans tjenere – en slo de (se om Mika, 1. Kong. 22, 24), en drepte de (eksempelvis finnes en teori om at Esekiel ble halshugget. Hans grav er ved Keffil like utenfor Bagdad),  og en steinet de (Dette kan være Sakarias, se Matt. 23, 35).  36: Han sendte da ut ANDRE TJENERE, FLERE ENN DE FØRSTE (disse kan antakelig også regnes blant de mindre profetene i GT), men de gjorde på samme måte med dem. 37: Til slutt sendte han sin sønn til dem (Jesus), og sa: De vil nok vise aktelse for min sønn!  38: Men da vingårdsmennene (fariseerne og saddukeerne etc.) så sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så kan vi overta arven hans!  39: Og de grep ham (her profeterer Jesus midt opp i fjeset på fariseerhopen foran seg, se tidligere i kapitlet), kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel”. (Jesus ble korsfestet på utsiden av Jerusalems murer, ved Golgata høyden, Hebr. 13, 11-2).

 

Selv om ikke Jesus innleder lignelsen lik de øvrige og sier at det er om himlenes rike, så er det en lignelse om den samme saken, bare at her forutsier han sin lidelse og død fordi Gud skulle ha dette syndofferet, og fariseerne og de lovlærde ble den ulovlige rettsinstans som overgav ham til bødlene, den romerske garden i Jerusalem. Lignelsen klemmes inne mellom den niende, som var om himlenes rike, og den ellevte, som også var om himlenes rike. Derfor teller jeg lignelsen inn sammen med de øvrige tolv.  Det står i vers 45, at fariseerne og yppersteprestene skjønte at Jesus talte om dem i lignelsen.

 

Vi kan lese i Åp. 11 når Gud skal gjeninnsette Israel som sin nasjon på jord, så lider de to vitnene (Moses og Elias) døden på samme måte som Jesus, men ligger da ihjelslått på en av Jerusalems hovedgater synlig for all verdens TV-media. Den tredje dag oppstår de fra de døde og rykkes like opp til himmelen i skyer, og all verden ser dette! Det vil være endetidens ”fariseere og yppersteprester” som utfører dette ledet av Antikrist, den falske messias som Jesus forutsa. Men da vil ikke Gud av den grunn utsette Rikets komme, slik som under aposteltiden, men han tvinger det på Israel imot lederskapets vilje i form av den store trengsel som er forutsagt av Jesus i Matt. 24 mv. Vil de ikke, så skal de!  De voldsomme tuktestraffene og dommene som øses ut over nasjonen kan vi lese i Åpenbaringsboken, som er boken om Israels gjenreisning før Jesus kommer igjen. Denne tuktestraffen vil i sin tur gjøre at de som én nasjon begynner å påkalle Jesus Kristus i deres ytterste nød. Og da kommer Jesus ned fra himmelen i hht. Matt. 24 og Åp. 19.

 

 

11. LIGNELSEN OM KONGESØNNENS BRYLLUP:

 

 

Matt. 22, 2-15:  ”Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn.  3: Han sendte sine tjenere ut for å kalle de innbudte til bryllupet. Men de ville ikke komme.  4: Da sendte han ANDRE TJENERE UT, og sa: Se, jeg har gjort i stand til mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!  5: Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin åker, og en til sin handel.  6: Men andre la hånd på hans tjenere, de mishandlet dem og slo dem i hjel.  7. Da ble kongen harm, han sendte ut sine krigshærer og drepte disse morderne og satte ild på byen deres.

 

8:  Så sa han til sine tjenere: Bryllupsfesten er jo ferdig, men de innbudte var den ikke verd.  9: Gå derfor ut til veikryssene, og be inn til bryllupet alle som dere treffer på.  10: Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset ble fullt av gjester. 11: Men da kongen gikk inn for å se gjestene, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklær på.  12: han sier til ham: Venn, hvordan er du kommet inn her uten bryllupsklær? Men han tidde.  13: Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal de gråte og skjære tenner.  14: For mange er kalt, men få er utvalgt.  15: Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de kunne fange ham i ord.”

 

Denne lignelsen er to-delt! Vi finner et FØR og et ETTER. Delingen finnes mellom vers 7 og 8: Jerusalem blir brent på grunn av mordene på kongens utsendinger, som var flere av apostlene og deres medarbeidere. Det sies krigshærene (merk flertallet. Ikke bare en hær, men hærer). Dette var det som skjedde da Rom ødela Jerusalem og Judea i år 70, etter først å ha omringet byen flere år tidligere.

 

Den første invitasjonen til bryllup i Guds Kongerike på jord (DET VAR FERDIG/FULLBRAKT FØRST ETTER KORSFESTELSEN OG OPPSTANDELSEN), skjedde mellom Jesu himmelfart og til da Paulus stod i Rom år 61-62 og konfronterte Israels lederskap for aller siste gang på Guds vegne. Jesu betegnende uttrykk kom til sin fulle rett: ”Men de brydde seg ikke om det…”. De i vers 3 var Peter og de elleve samt deres medarbeidere. De i vers 4 var Paulus og hans medhjelpere, og kalles ”Andre tjenere”. Jesus visste med seg selv at han skulle kalle andre enn bare de elleve etter at jødene innen Israels grenser først hadde sagt nei til Rikets innbydelse.

 

Normalt skulle dermed lignelsen stoppet med jødenes katastrofe, men Jesus profeterer inn i fremtiden videre: Det går ut en NY INVITASJON i vers 8. Det ”har gått” (vil gå) omtrent 2000 år mellom vers 7 og 8, nemlig tiden med hemmeligheten som hadde vært skjult i Gud: Menighetens tid med himmelfrelse i tro ved Guds nåde uten at Israel var i mellom.  Jesus, som her talte ord som var vanskelig å forstå, sier: Bryllupsfesten er jo ferdig (den har vært utsatt i 2000 år og ventet) men de innbudte var den ikke verdt. Hvem var de innbudte? Det var det Israel vi leser om i Apostelgjerningene, og som tilslutt ble avsatt som Guds folk i det de sa et endelig neitakk da Paulus konfronterte dem i Rom år 61-62, Apg. 28, 25-31.  I og med at disse første ikke var verdige, ble de forkastet og gitt opp av Kong Jesus.

 

Vers 8 viser oss det nye tjenerskapet som kommer i endetiden, etter at menighetens tid er avsluttet: Det er de 144000 i Åp. 7 og 14 vi ser. De sendes ut med en ny invitasjon til verdens jøder og eventuelle proselytter. Deres ledere vil være de to vitnene i Åp. 11, og de gjenopptar forkynnelsen om et jordisk Guds Kongerike der Jesus skal være konge. Om dette sa Jesus i Matt. 24, 14: ”Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.”

 

Vi ser også at ”scenen” har et helt annet utseende da: De bes gå ut i verdens veikryss (hedningnasjonene i endetiden, der også israelitter er spredt) og invitere inn til Rikets bryllup ALLE SOM DE TREFFER PÅ.  De kommer altså ikke bare til å komme inn i synagogene rundt om, slik Paulus gjorde – men over alt. Slik må det nødvendigvis være, for jødene og de fra de ti stammene utover Juda og Benjamin, har så lenge vært spredt at det er ingen som med sikkerhet vet om seg selv hvorvidt de er etterkommere av Abraham, Isak og Jakob. Alle slektslister gikk tapt i Roms krig i år 70 da templet ble brent og revet ned. Det er bare den jødiske religion som generelt har holdt dem ”merket” og utskilt fra den ordinære verden. Blandet opp med okkult avguderi i Kabbala og Talmud.

 

Vi ser i vers 10 at de LETTE ETTER DEM, og de samlet sammen alle de fant BÅDE ONDE OG GODE. Dette er fordi her er det den etniske bokstavelige arvegén som etterspørres: De må være ekte jøder og israelitter, og ikke bare konverterte hedninger og deres etterkommere.  De 144000 og de to vitner vil ha utrustning av Hellig Ånden til å utpeke og samle ekte jøder og israelitter.  For ved Herrens komme skal også landløftene bli virkeliggjort – noe de aldri tidligere i historien har vært. Landet ble lovt til de tre patriarker og deres barn ”til evig tid”. Hadde det vært bare troen som ble etterspurt, ville Jesus snakket om rettferdige og onde. Ikke onde og gode.

 

Det er de 144000 og de to vitnene gitt å samle sammen et offisielt NYTT ISRAEL, som baseres på et tolvstammesystem lik det som en gang ble etablert da Moses og etter hvert Josva ledet an på veien til det forgjettede land.  Og disse 144000 selv, kalles for førstegrøden i Åp. 14. Men selvsagt blir det også slik at disse som letes opp etnisk som jøder/israelitter, de blir ved forkynnelsen av Jesus som Messias OGSÅ troende under den nye pakts betingelser. 

 

Det blir først en utskillelse etnisk, som liknes med sølv, deretter kommer enda en ”renselse”, de har en renselse lik gull: Disse som er stadfestet å være ekte arvinger til landet, må nå velge Jesus Messias – ellers vil de utestenges fra Riket (J. fr. Sak. 13, 9 og de som overlever den store trengsel). Det er om disse innbudte bryllupsfolk i endetiden, etter trengselstiden om hvilke det står skrevet: ”Og denne tredjedelen (som overlevde trengselen) vil jeg la gå gjennom ilden og rense den, som en renser sølv, og prøve den, som en prøver gull. De skal påkalle mitt navn (Jesus) og jeg vil bønnhøre dem. Jeg vil si: De er mitt folk! – og de skal si: Herren er min Gud!”

 

Fra vers 11 til 14 retter Jesus igjen blikket hardt imot de tilstedeværende fariseerne, og taler om dem …som lik denne abstrakte personen uten bryllupsklær, som ble bundet og kastet ut i mørket der det var gråt og skjæring av tenner. Det er derfor vi leser i vers 15 at fariseerne gikk bort og rådslo om å stoppe munnen på Jesus. Mange er kalt: Det er hele Israel og deres proselytter. Men få er utvalgt: Det er de blant dem som tok imot Jesus som Messias i tro! Av disse visste dermed fariseerne at de ikke var – og ble rasende. Jesus henger dem ut som de som ikke ville få være med i bryllupet! Og han fikk jo rett, hva?

 

Lignelsen viser dermed at Apg.-28 synet (at Kongeriket ble tilbudt Israel gjennom HELE Apostelgjerningenes tid, og det ble Paulus som fullførte dette arbeidet) er riktig. Menigheten kom ikke til før etter at den første bryllups-invitasjonen ble avbrutt, fordi de innbudte ikke var det verdt – men ble avsatt og tilsidesatt av Herren.

 

12.  LIGNELSEN OM DE TI JOMFRUENE:

 

 

Matt. 25, 1-13 handler om fem kloke og fem dårlige jomfruer – det vil si ”brudepiker”. Lignelsen blir av Jesus tidfestet til endetiden: ”DA skal himlenes rike være å ligne med…” – og lignelsen er en fortsettelse direkte fra Jesu profetiske tale til disiplene i Matt. 24 om sin gjenkomst for å etablere riket, og scenen foregår under den store trengsel for Israel. Husk, Jesus lærte at fødselsveene (trengselen) kommer like før Israel blir født. De fødes gjennom trengselstiden. Jeg vil ikke sitere denne lignelsen  vers for vers, men bare generelt gi en omtale.

 

Jesu hovedanliggende er: Jødene og israelittene som vil få oppleve endetiden, etter at menighetens tid er avsluttet og Gud igjen har kalt opp Israel, må se til å våke og forvente Herrens komme fra himmelen. Talen er rettet til endetidens Israel etter at Elias og Moses (de to vitnene i Åp. 11) har kommet. De dårlige jomfruene blir bilde på slike jøder som stiller seg nonsjalante  til forkynnelsen om Kongeriket gjennom disse vitnene, og ikke helt tar advarsler og tegn alvorlig nok. De fem kloke jomfruer blir bilde på slike som mottar budskapet og lyder de vitnene som Gud har sendt Israel.  Disse ting har derfor ingen relevans til menigheten overhodet.

 

De fem kloke kan lignes med disse som Paulus nevner retorisk i Rom. 2, 7: ”Til dem som med utholdenhet (i trengselen og prøvelsen) i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet (de våker), skal han gi evig liv (gresk: aion= liv i tusenårsrikets tidsalder).

 

 

13. LIGNELSEN OM TALENTENE:

 

Matt. 25, 14-30 er lignelsen som har skaffet mange bibeltolkere mye hodebry.  Vers 14 er talende for hva som ville være situasjonen for disse tjenere idet de fikk utdelt talentene som de helst skulle få til å vokse på seg verdier:  ”For det er som med en mann (Jesus) som var i ferd med å dra utenlands (Jesus skulle reise tilbake til himmelen). Han kalte til seg sine tjenere og overlot dem sin eiendom.”

 

Det er ingen tvil om at han her talte til sine nærmeste disipler med Peter i spissen.  På dette tidspunktet var fremdeles Jesu lidelse, død og oppstandelse en skjult hemmelighet for dem alle (Luk. 18, 31-34). I engelske bibler står det at det var et mysterium ( a mystery to them) og at det var skjult for dem (hidden from their understanding). Men etter oppstandelsen åpner Jesus opp deres forstand overnaturlig og de får full forståelse for alt som har med Messias i Skriftene å gjøre (Luk. 24, 44-45). Når han da kommer inn på sin død og tilslutt – retur tilbake til himmelen – bruker han denne myke lignelsen til å innprente disiplene en rett moral og forståelse av å tjene for Guds Kongerikes skyld.

 

Vers  15 til 18 viser at disiplene var forskjellig av kapasitet og visdom. De fikk henholdsvis i henhold til dette, fem, to, og så lite som bare én talent å investere i tjenesten deres. Alt etter som de hadde evne til.  En som bare fikk én talent, var engstelig og redd og gravde ned den ene talenten. Alle de andre investerte og tjente flere talenter.

 

Vers 19: ”Etter lang tid kom så disse tjeneres herre og holdt regnskap med dem.”

 

Jesus visste at det skulle gå mange år på grunn av Israels ulydighet mot Kongerikets tilbud gjennom først apostlene, siden gjennom de 144000 og de to vitnene i Åp. 7, 11 og 14. De sistnevnte vil bli etter at menighetens tid er slutt. Men Jesus lot disiplene ha den forestilling i deres tanker om at han skulle komme igjen i deres egen levetid, dersom bare Israels nasjon som helhet hadde tatt imot ham.

 

Det regnskap som lignelsen taler om vil først være etter at rikets tid er etablert med Herrens komme. De første apostlene er på grunn av menighetens frelse med himmelen der oppe, og ikke jorden og riket her nede, kommet under nådefrelsens betingelser – og disse vil ikke stilles til ansvar.

Det var ikke apostlenes feil at Gud måtte sette Israel tilside, så de tok ved den nye frelsen som ble åpenbart Paulus i og med Efeserbrevet: Himmelen der oppe, ved tro på Kristus. Alle de gjenlevende apostlene samt alle de opprinnelige messianske troende for Kongeriket, fikk det nye nådeevangeliet bekjentgjort (Ef. 3, 9; Kol. 1, 26). Paulus sier at den nye hemmeligheten er blitt åpenbart for Guds hellige – ergo er selvsagt også apostlene med i denne gruppen. I Ef. 3, 9 sier han at han var gitt å ”..opplyse ALLE om hvordan husholdningen er med denne hemmelighet”.  De fleste bibelteologer er i stort enige om at Efeserne og Kolosserne ble brukt som lærebrev helt fritt i alle menigheter der det var troende. De er i praksis å betrakte som rene omskolerings-brev til alle som tidligere hadde fått forespeilet det jordiske Kongeriket som frelseshåp. Nå var dette endret: Det var nå blitt himmelen som frelsesmål, og Kongeriket utsatt på ubestemt tid (Kol. 3, 1-4)

 

Men den nye virksomheten som kommer i endetiden med de 144000 og deres ledere, vil stilles til ansvar i hht. denne orden som Jesus uttrykker. Dommen vil bli felt bare på jorden, ved Herrens domstol i Jerusalem. I himmelen finner vi ingen slik domstol (i forhold til menighetens frelse som sådan). Der finner vi at Kristus sitter ved Guds høyre hånd, og menighetens troende er satt med ham i himmelen og gitt ALL ÅNDELIG VELSIGNELSE I KRISTUS. Vi vil aldri få høre ”Du gode og tro tjener, gå inn til din herres glede! (Inn i Kongeriket)” slik disse i lignelsen ville få høre. For vi er ikke bestemt for Kongeriket, men for himmelen der oppe.

 

Den dårlige tjener, som grov ned talenten, kan da lignes med slike som nekter å lyde de to vitnene og gå med de 144000 i deres oppdrag for rikets etablering.  Denne ulydighet i tjeneste, til tross for tro på Jesus som Messias, gjør at det går ille med denne, vers 30:

 

”Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner.”

 

Paulus lærte i sin tjeneste under den nye pakt, den samme holdningen. ”Men da vi kjenner FRYKTEN FOR HERREN søker vi å vinne mennesker.”  Og ”Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller”. Det var med tanke på den strenge men rettferdige behandlingen som skal utdeles ved Kristi domstol i Jerusalem, at Paulus og Peter i hver sin orden formante i henhold til dette.

 

1. Kor. 3 er formaning til de messianske troende i samme ånd som i Jesu lignelse. Og 1. Kor. 4, 2 sier også: ”Av forvaltere blir det ellers KREVD at de må vise seg tro.”

 

Samtlige av disse tretten lignelser, samt alle de andre som kunne være mindre lignelser (for eksempel huset som var bygget på sandgrunn, ingen kan tjene to herrer, osv.) hadde i første rekke, ja nesten helt og holdent, bare Israels frelse for øye. Med det lovte jordiske Guds Kongerike på jorden. Menigheten er ikke inne i bildet her på noen som helst måte.

 

Noen av moraleksemplene, for eksempel å vise troskap i tjenesten, lydighet til Jesus (Guds ord), og andre ting – har en generell anvendelse i den troendes liv i alle tidshusholdninger.  Men det kan bare ikke anvendes som teologi til å underbygge noen bestemt lære som er gitt for menighetens anliggender. Menigheten var en skjult hemmelighet i Gud, siden tiden før Gud skapte verden. Den ble først åpenbart til Paulus i år 62 etter at Gud hadde satt Israel tilside for deres store vantro og ulydighet! Jesus åpenbarer intet om menigheten i sine lignelser. Apostlene hadde bare én ting i hodet helt klart, da Jesus begynte å tale til dem etter oppstandelsen, Apg. 1, 6:

 

”…Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?”

 

DE 400 ÅRENE SOM BIBELEN IKKE OMTALER

(Relaterer til den 10. lignelsen ovenfor)

 

 

Fra og med at Gud avslutter de hebraiske gammeltestamentlige skriftene – rent historisk – med 2. Krøn. 36 og historien om jødenes ulydighet og deretter den første hjemkomst (alia) etter de 70 år i Babylon – og til at vi leser Matteus, så finnes det et tidsvakum i Bibelen på 400 år der vi ikke finner noen profetisk forkynnelse til Israel. Verken positivt eller negativt. Himmelen er helt tyst.

 

I og med at Jesus jo stod frem som oppfyller av de messianske profetiene i GT, og han sa så selv – så kan det i denne sammenheng med Jesu lignelser være interessant å se litt på historiens gang og Israel. Hva skjedde i Israel etter de aliaer som kom under henholdsvis Esra og Nehemja?

 

Sammenligner vi de 70 år i Babylon og jødenes tilbakevending til Israel og gjenoppbygging av Judea og Jerusalem med deres seneste forvisning og diaspora fra Romerrikets krig i år 70, finner vi en markant forskjell!  Det er på dette område at naivismen har overtatt sinnene til de fleste kristne i vår tid, idet de ikke skjelner det som hendte med jødene etter Babel  fra det vi har i vår tid med et Israel basert på et FN-mandat fra 1948.  Den store forskjellen ligger i at gjenoppbyggingen av Israel og tilbakevendingen (de tre aliaer) etter Babylon var beordret av Gud i syner gitt til kong Kyros. Men FN-mandatet i 1948 har intet profetisk mandat gitt av Gud som i noe syn skulle ha beordret opprettelse/gjenoppbygging av Israel. Dette er en kjempeforskjell, men som kristenheten i stort har oversett og sammenblandet.  Sionistene er i stort Jesus-hatere, og dermed antikristelige. De ville etablere en egen stat der de fortsetter å trosse Gud Jehova, slik de og gjorde før Gud sendte Romerne mot dem i år 70. I denne staten er det ikke plass til Jesus som Messias. De har en egen agenda og en egen ”Messias” de håper på. En som ikke er Jesus. Dette er Bibelens Antikrist. Den nåværende staten Israel, bygget opp uten at Gud har beordret dette, er Satans egen plattform for å presentere Antikrist, den nye verdensregenten i endetiden. Han som Paulus forutsa i 2. Tess. 2 og som skal sette seg i et nytt tempel og påstå at han er Gud.

 

For det første: Etter at jødene var kommet fra Babylon fra og med befalingen fra kong Kyros (se 2. Krøn. 36, 22-23) – så finnes intet vitnesbyrd i bibelhistorien i GT om at de var Guds folk (satt over nasjonene). Men nettopp fordi de nå ikke var Guds folk, men inne i en periode der de måtte lide under sin egen ugudelighet og ulydighet (jeg kommer tilbake til dette) – hadde ikke Gud forkastet nasjonen for alltid. Så da tidens fylde kom (Gal. 4, 4) sendte Gud sin Sønn for å begynne å oppfylle de gamle messianske profetiene for Israel nedtegnet i ”Moses og profetene” (Luk. 24, 44). Jesu fremståelse var en NY utvelgelse – en tid der et ”Nådens år fra Herren” skulle tilbys dem: Jødene skulle gjeninnsettes, men nå under forutsetning av at de først mottok Jesus som Messias. Hvis ikke ville de bli avsatt på ny. Bare så lenge som Israel har profeter på jord som taler fra Gud, er Israel satt over folkene og har en prioritering. Dette kalte Paulus for ”Jøde først, så greker”.  Med Jesu fremståelse i tidens fylde, ble jødene med proselyttene tilbudt den nye pakt i Jesu blod – og apostlene var i hele tiden med Apostelgjerningene tjenere for denne nye pakt til Israel (2. Kor. 3, 6-11; Hebr. 9, 15; Jer. 31ff). Israel stod igjen øverst av nasjonene på grunn av at Jesus hadde kommet – siden etterfulgt av hans apostler og profeter.

 

2. Krøn. 36, 22-23 sier om Israels tilbakevending fra Babylon følgende:

 

”Så skjedde det i perserkongen Kyros’ første år. For at Herrens ord i Jeremias’ munn skulle oppfylles, vakte Herren slike tanker i perserkongen Kyros’ ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved en skrivelse:  23 – Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker. Og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Er det noen blant dere som hører til hans folk – må Herren hans Gud være med ham: Han kan dra dit!”

 

I Esras og Nehemjas bøker leser vi hvordan jødene gjenoppbygde det som Nebukadnesar hadde ødelagt da de ble tatt til fange over 70 år tidligere. Daniels berømte ”70 åruker” hviler nettopp på tidspunktet for da jødene fikk kongens favør til å reise tilbake (Dan. 9ff).

 

Det siste Gud kunngjorde til Israel før det ble 400 års stillhet, peker på Elias gjenkomst for å berede Israel,  i Malaki 4, 5-6 – der Gud lover at profeten kommer like før ”Herrens dag” – som er Jesu synlige gjenkomst i slutten av den store trengselstiden som Jesus talte om i Matt. 24.

 

Det som skjedde i de 400 årene var kort fortalt følgende:

 

Etter perserriket kom grekerne og tok verdensmakten, med Aleksander den Store cirka år 336 før Kristus. Deretter i cirka år 285 f. Kr. kommer Egypt og tar makten. I denne perioden ble Septuaginta bibelen skrevet. Deretter kom det syriske riket (katalysert gjennom de fire generalene etter Aleksander, se Dan. 11, 21-27). Antiokus Epifanes ble et antikrist-forbilde, han terroriserte jødene og tvang dem til ofring av svin. Dette provoserte tilslutt frem et stort opprør kjent som Makabeernes krig ledet av Judas Makkabeus cirka år 165, og de maktet for en tid å ta tilbake templet og Jerusalem. De apokryfiske bøkene 1. og 2. Makkabeerbok forteller om denne perioden. Endelig, cirka 100 år senere, omkring år 63 f. Kr. kommer romerne og forjager syrerne i hele Midt-Østen. De tok Judea og Jerusalem og satte Pompeus som regent. Denne igjen, innsatte Antipas som guvernør over Jerusalem. De var såkalte ”idumeere” (edomitter) – og Antipas’ sønn, Antipater hadde en sønn ved navn Herodes.  Og da Herodes var voksen og hadde utkjempet flere krigsslag i favør av romerne og slik hadde oppnådd stor respekt i Rom, ble han den nye kongen i Judea og Jerusalem i år 40 f. Kr. Hans kongedømme var det vi kan kalle et lydrike: Det var opprettet av romerne, slik at jødene kunne ha en ”mellommann” som ikke direkte var romer – og heller ha en meklende rolle. I denne perioden etter makkabeerne opp til Herodes, hadde ikke jødene noe fast sted for tilbedelse (lik templet hadde vært) – og derfor bygget jødene såkalte synagoger. Forsamlingshus der man kunne lese fra Skriften og holde undervisning. For å komme mer i favør hos jødene, begynte Herodes en storstilt oppbygging av templet – og som ennå pågikk da Pilatus var guvernør i år 32 i Jerusalem. Det var dette uferdige byggverk om hvilket Jesus profeterte at det ikke skulle levnes ”sten på sten” i sin tid (Matt. 24, 1-2). Herodes’ tempel ble ferdig cirka år 48 under Claudius’  keisertid.

 

Jødene og proselyttene brukte sabbaten til denne virksomheten med å samles i synagogene.  Dette holdt seg helt opp til ødeleggelsen i år 70 e. Kr. (Se Apg. 13-28 og Paulus’ mange besøk i synagogene i romerriket på sabbaten). Og noen steder holdt det seg lenger.

 

I denne perioden på 400 år (siste halvdel) før Jesus kom, oppstod også fariseerpartiet og sadukkeerne – hver med sin fremstilling/tolking av Moses og profetene. De skrev sin egen rabbinske lære (lov eller torah) som i stort uttrykker de tradisjoner som ble holdt innen jødedommen i de 400 årene da det var tyst fra himmelen.  Det er disse feilaktige tradisjonene som Jesus refset disse for i sin tjeneste. I sum sa Jesus at disse lovlærde la svære byrder på folk, som de selv ikke bar.

 

Med andre ord, i slike tider da det ikke var noen profet fra Gud tilstede i Israel – slik det var med disse 400 årene – så fór jødefolket bare mer vill enn de opprinnelig hadde vært. Hedningenasjon etter hedningenasjon hersket over dem, og bare en kort periode med makkabeerne var et pusterom i så måte – inntil romerne kom og la det hele i ruin igjen.  Gud betraktet sitt gjenstridige folk slik han uttrykte gjennom Hosea: ”Lo Ammi” : Dere er ikke mitt folk, og jeg vil ikke være deres Gud (Hos. 1, 9). Det var altså en periode med 400 års forkastelse da de fortsatte ulydigheten selv etter at de kom tilbake fra Babylons fangenskap gjennom de tre aliaer under Esra og Nehemja.  Men den store forskjell på denne tidsperioden med nåværende er at Gud ikke den gang spredte dem over hele jorden. Men under romerkrigen i år 70 ble jødene spredt over hele den da siviliserte verden. Å nekte Jesus som Israels rette Messias fikk katastrofale konsekvenser (Apg. 3, 22-23).

 

Selv de mest hardnakkete rabbinske jøder i vår tid, anerkjenner at det må ha vært noe forferdelig galt med folket i og med denne siste svære diaspora som har vart i snart 2000 år!  Mange jøder har begynt å se at det må ha vært Jesus som var Guds Messias. I Israel i dag finnes det anslagsvis 6-7000 jøder sies det, som står frem og tror på Jesus og holder sammen i såkalte messianske menigheter.  Slike Jesus-jøder finnes også utenfor Israel.

 

Nå kan ikke Israel regnes som en Guds nasjon satt over folkene, slik de var i tiden da apostlene virket fra år 32 til år 62 (Apostelgjerningenes historie) eller under tiden med Jesu jordiske tjeneste. De vil bli innsatt i denne posisjon igjen fra det tidspunkt at Gud har avsluttet menigheten og nådetiden, og sendt Elias slik Mal. 4, 5 og Matt. 17, 11 klart sier. Israel kan bare bli satt øverst av nasjonene fra den stund at Gud annullerer den inneværende ordningen med menigheten, der vi jo finner at jøden er satt likt med hedningen i troen. En prioritering av jøden vil bryte med nådeevangeliet og Ef. 2, 15 og Kol. 3, 11. For med jøden satt øverst, vil det bli slik at hedninger må frelses gjennom Israels velsignelse – som er ordningen i det kommende tusenårsriket (Sak. 8, 23). 

 

MERK: Her er det viktig at vi forstår HVEM og HVA Israel er: Det er ikke det profane uomvendte Israel. Det er det ”Guds Israel” – (som også hadde sin parallell i aposteltiden hvis vi går til Gal. 6, 16) – nemlig alle de jøder og israelitter som TROR KRISTUS. Bare disse, sier Paulus, er Abrahams barn og Guds barn. For de tilregnes dermed rettferdigheten av tro, slik Abraham en gang ble. Denne type jøder kommer tilbake i endetiden, etter at menighetens tid er slutt. Den del av Israel som nekter å tro Kristus – enten det er før eller etter Jesu gjenkomst, vil kastes ut og det skal være ”gråt og tenners gnissel”, slik Jesus advarte. I hht. Paulus, er de vantro jøder ikke de virkelige jøder. Bare den Kristus-troende jøde er en virkelig jøde: Han har fått sitt hjerte omskåret! Dette ord gjaldt bare den tid da Israel ennå ikke var forkastet, og som vi leser om i Apostelgjerningene. Nå – i lang ettertid av at Israel er avsatt, så finnes ikke verken hedning eller jøde, de er nå utjevnet (Kol. 3, 11).

 

De som er av jødisk/israelittisk slekt og tror Kristus i dag, legges til menigheten og er under løfte om himmelen (Ef. 1-3). Jeg tror ikke jeg vet om noen dummere (uvitende og naive) typer kristne, enn slike Israel-galninger som vil ha jøder ned til Israel, for at de der – endelig – skal kunne motta Kristus!  Har dere hørt slik galskap? I menighetens tid, - der alle mennesker er like, og blir frelst DER DE ER bare de tror, enten det er i Sibir, Oslo, New York eller opp i en trang tørr norsk dal? Men slike fanatiske blinde kristne skal en måtte tåle – med alle deres dumheter og merkelige private påfunn, - der de ikke overhodet tar Bibelens ord alvorlig, og ikke vil vite om hva Gud Allmektig har sagt og bestemt, det være seg jøde eller hedning!

 

Sluttord: Jesu lignelser var i deres fulle rett. Han refset det vantro Israel i sin tid, særlig lederne. Men dette var ”Tidens fylde” – Messias skulle tale til Israel (Gal. 4, 4) og tilby dem det jordiske Guds Kongerike. Et rike der det ikke lenger ville være slik det hadde vært da hedningeriker hersket over jødefolket og herset med dem på forskjellige vis. Jesus var bare utsendt til de fortapte får av Israels hus. Han talte aldri til oss hedninger fritt. Det ble Paulus som siden skulle ta seg av dette – og da ikke med Kongerikets evangelium, men det nye nådeevangeliet, og som var hemmeligholdt hele den tiden som de fire evangelier samt Apostelgjerningene beskriver, år 29 til 62. (2.Tim. 1, 11). Jesus tjente bare for Israels frelse ved det lovte jordiske Kongeriket! Ingen av Jesu ord talt da han vandret her nede, er noensinne for menigheten og nådefrelsen. Bare Kongeriket på jord, og bare for Israel og proselytter.

 

Dette var det Jesus først og fremst var sendt for. Rom. 15, 8 sier om dette:

 

”For jeg sier: Kristus er blitt en tjener for de omskårne (jødene og proselytter) for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene (Abraham, Isak og Jakob).”

 

La meg også sitere Gal. 4, 4-5 som også ble henvist til:

 

”Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, FOR AT (her er årsaken) – han skulle kjøpe dem fri som VAR UNDER LOVEN (bare Israel var under loven, - aldri menigheten) – så vi kunne få barnekår.”  Galaterbrevet var til den troende jøde.

 

Dermed, i og med at Israel i år 62 e. Kr. endelig sa nei til Kongeriket tilbudt ved Paulus i Rom, - avsatte Gud Israel og loven, og lot jøden komme ned på andre nasjoners nivå uten noen prioritering, og åpenbarte en ny frelsesform: Himmelen ved tro uten loven, der Kristus sitter ved Faderens høyre hånd.  Jesu død og oppstandelse ble nå også lagt til grunn for denne troen. Men for menigheten er han ikke Kongen, men Hodet for legemet.

 

De skjebnesvangre ordene fra Jesus i Matt. 23 om Israels ødeleggelse og utstøtelse ble oppfylt:

 

”Slik skal det komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod like til blodet av Sakarias, Barakias’ sønn, han som dere slo i hjel mellom templet og alteret.  36: Sannelig sier jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt!  37: Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. 38: Se, huset deres skal bli liggende øde!  39: For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!”  (Matt. 23, 35-39).

 

Dette huset, Israels hus, som Herren uttalte sin dom over før korsfestelsen, de er til dags dato ikke tatt tilbake hos Gud. Dette hus ligger fortsatt ”øde” – det vil si: De har ikke Herren Jesus hos seg, det er forlatt gudløst!  De blir ikke tatt inn igjen som Guds rette nasjon før Herren sender ned Elias. Inntil dette skjer, så er dagens Israel bare en vanlig nasjon, uten noen spesiell velsignelse der de skulle være noe fremfor andre nasjoner. Dette er Bibelens ord (Ef. 2, 15). Den som ønsker å komme under velsignelse, må tro Kristus til frelse (Ef. 2, 4-10).