Hellig Ånden på pinsedag i Apg. 2:

Guds oppfyllelse av løftet til Israel

i Jer. 31 om en ny pakt!

 

Av Jan Lilleby

 

Det har aldri vært andre enn Israel som har vært lovt Den Hellige Ånd i GT! Vi skal og se at NT bekrefter dette kraftig. Apostlene var tjenere for denne nye pakt til Israel.

 

Det har heller derfor aldri vært andre enn Israel som var lovt å komme under en NY PAKT, som skulle avløse den gamle, den forrige. Den Hellige Ånd blir i GT knyttet opp mot det løfte at Israel skulle komme inn i den nye pakt lovt i Jer. 31, 31-34.

 

Kristenheten har aldri forstått disse ting. Den tror og den forkynner stolt, at den nye pakt er til menigheten. Men Bibelen, både i GT og i NT sier at det kun var for Israel med deres proselytter.

 

Kristenheten har, på grunn av dens stygge tabbe ved å fjerne seg fra Paulus tidlig i historien (se 2. Tim. 1, 15 – hele Asias troende vendte seg bort…) – noe som ikke siden har blitt gjenopprettet, - fart vill i forhold til hva Bibelen sier om Israel og hva som er gitt menigheten.

 

Feilaktig tror kristne forkynnere i dag at den nye pakt omtalt først i GT og bekreftet i NT, er en pakt som ble gitt menigheten. Dette er enten grovt åndelig tyveri (fra Israels løfter) eller i beste fall – et ”tyvlån”.  For aldri noensinne i frelseshistorien er GTs løfter til Israel blitt overført til menigheten. Dette er en umulighet, for menigheten var en skjult hemmelighet fra før Gud skapte verden, og hemmeligholdt hundre prosent inntil Paulus i år 62 i Rom, fikk åpenbart denne hemmeligheten (Ef. 3, 1-9; Kol. 1, 25-26).

 

Når vi derfor ikke finner menigheten overhodet i GTs skrifter, vet vi også at menigheten ikke har noe felles med Israel på noen måte. Menigheten er en helt atskilt størrelse, og har absolutt IKKE JØDISKE RØTTER. Den troende kristne er ikke Abrahams barn. Bare den troende jøde, så sant han levde i den tid da Kongeriket ble tilbudt Israel gjennom apostlene – slik vi leser i hele Apostelgjerningenes historie. (Denne type troende kommer tilbake etter at menigheten er slutt).

 

Den troende jøde, lik Abraham, ble rettferdiggjort ved troen på Messias, i henhold til løftet. (Rom. 4ff).  Den troende jøde, han var den ekte/virkelige jøden – som ikke bare hadde kjødets omskjærelse, men hjertets.  Denne rettferdiggjørende troen for jøder og proselytter som Paulus beskriver i sine brev fra tiden med tjenesten for den nye pakt til Israel, var katalysert gjennom Den Hellige Ånds komme fra og med pinsedag i Apg. 2, og under dette nye tiltaket fra Gud i å ta ut Israel pånytt: Den nye pakt i Jesu blod! Ånden virket at de fikk kraft til å oppfylle loven og stadfeste den (Rom. 3, 31). Den nye pakt ble gitt Israel for at de skulle makte å oppfylle loven – idet Kristus ble den rettferdiggjørende mellommann for nasjonen.

 

Den nye pakt er uløselig knyttet til Jesus Messias som Konge for det kommende lovte Guds jordiske kongerike i Israel. Dette riket blir profetert om av de fleste av profetene – og fremsatt som en tid da Israel blir gjenreist, og gjeninnsatt i forhold til tidligere ha blitt straffet av Gud og undertrykt av hedningnasjoner.  Dette forstod disiplene: ”Herre, gjenreiser du på den tid RIKET FOR ISRAEL?” (Apg. 1, 6). Her var det ikke menigheten og himmelen, men Israel og dets lovte jordiske Kongerike!

 

Under tiden da Gud straffet sitt folk, ble jøden gjort til en spott og en hån (Esek. 22, 4-5). Men fra den tid at Israel har fått Messias på tronen i det lovte kongeriket, ser vi at jøden blir æret og satt øverst. ”Da skal ti menn av alle hedningefolkenes tungemål gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!” (Sak. 8, 23).

 

Disse to ytterpunkter er i forhold til hvorvidt Israel på den ene siden hadde tatt imot Messias Jesus, og fått Riket (i Sak. 8, 23 er det henspeilet mot endetiden, etter at menighetens tid er over) og på den andre siden, at Israel forkaster sin Gud, i konsekvens er det da samme som å forkaste den Messias som Gud sendte, Jesus.

 

Det er derfor vi finner at jødene i vår tid, helt siden år 70 e. Kr. har vært uten templet og spredt for alle vinder. FN mandatet i 1948 (14. mai) gav jøder rett til et hjemland, men uten at Gud i denne fasen var involvert slik han var da han overnaturlig beordret perserkongen Kyros til å slippe jødene hjem for å bygge opp det ødelagte landet (2. Krøn. 36, 22-23; Esra 1 ff). Gud tar bare kontakt igjen med Israel fra den dag da han sender ned Elias! Alt før dette, er menneskets eget strev og tiltak – og har ikke nødvendigvis Guds velsignelse bak seg. Tvert imot: Det ser nå ut som om en antikristelig plattform blir bygget, og jødene venter på en ”messias” som ikke er Jesus. Det blir Bibelens Antikrist! (2.Tess. 2ff).

 

De har i nesten 2000 år vært inne i samme slags straff som de var inn under i de 400 årene etter Malaki og før Matteus. Årene der det var tyst fra Gud, og ingen profet talte til Israel – de var frafalne og de forverret seg i sine villfarelser.  I denne perioden fikk Israel de forhatte falsklære sektene. Først fariseerpartiet, og siden sadukkeerne.  Nasjonen på Jesu tid var helt dominert av fariseerne, som tidligere hadde fortrengt Sadoks presteskap og selv tatt rollen som prester for Gud.  Moses som lærefar var detronisert, og fariseerne hadde satt seg ulovlig på ”Mose stol” – og gjort Guds bud ugyldig, og satt inn sine egne menneskebud og hadde all makt over folket i spørsmål om samfunnslivets regulering og religion.  Dette var det at Jesus måtte konfrontere (Matt. 23ff)

 

Da døperen Johannes – og like etter også Jesus med sine disipler stod frem, var det for å tilby en GJENREISNING OG GJENINNSETTELSE for Israel – men da under forutsetning av at nasjonen måtte motta Jesus som Messias, og komme inn under den nye pakt som var lovt i profetene. Men i og med at det nå atter var sendt profeter fra Gud til Israel, ble og nasjonen igjen satt øverst over alle nasjoner, slik de hadde vært før de falt etter hjemkomsten fra Babel. Den nye pakts løfte om Den Hellige Ånd var det døperen hadde i tankene da han sa: ”Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild.” (Matt. 3, 11).  Johannes talte bare til Israel og de omskårne proselytter. I likhet med Jesus var han også bare utsendt til de fortapte får av Israels hus (Matt. 15, 24).

 

Denne ”Åndsdåp” i Den Hellige Ånd og Ild var lovt Israel – og aldri menigheten. Israel og menigheten er to helt forskjellige ting. Menigheten kom til først etter at Israel falt pånytt: De nektet tilbudet om Jesus som Messias, gjort endegyldig fra og med år 62 da lederne takket nei innfor Paulus’ forkynnelse i Rom (Apg. 28, 25-31). Derfra ble Israel igjen tatt ut av velsignelsen, og overgitt til ny ødeleggelse, da under romerkrigene år 66-70.

 

LØFTET TIL ISRAEL I JER. 31

 

Jer. 31, 31-34 lover Israel følgende:

 

”Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil OPPRETTE EN NY PAKT MED ISRAELS HUS OG JUDAS HUS.  32: Den skal ikke være som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag jeg tok dem hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren.  33: Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus i de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.  34: De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu.”

 

Hvordan kristenheten har maktet å lese inn ”menigheten” der Bibelen har skrevet inn ”Israels hus og Judas hus” er meg helt uforståelig. Ikke bare er det en regulær feil, men det er en løgn og et grovt åndelig tyveri. Det blir erstatningsteologi i dette: Menigheten tar Israels plass og Israels velsignelser. Denne kjempetabben sitter så langt inne i kristenheten at det er nesten umulig å få dem til å se det jeg prøver å lære frem. Det har sittet så lenge inne – at det har blitt en vanlære og en vranglære på én gang.

 

Man tror det bare fordi det er VANLIG å tro det. Ingen gidder å sjekke i Bibelen om det har seg slik. De fleste som er uenige med meg, kommer bare med sine dumme hodeløse bemerkninger i stil med  ”..ja, men hele den kristne tradisjon i alle århundrer lærer jo at menigheten er i den nye pakt…!”  Det henvises bare dermed til hva lærefedre i de respektive trossamfunn tradisjonelt har lært, og ikke til Bibelens ord. Slike mennesker gidder jeg ikke å diskutere med. Det hele blir for lavpannet.  Kan man ikke argumentere med Bibelens ord som bevis, bør man holde munn!

 

JESUS INNSTIFTER DEN NYE PAKT

DAGEN FØR KORSFESTELSEN

 

Matt. 26 og Luk. 22 viser oss Jesu innstiftelse av den nye pakt TIL ISRAEL:

 

Matt. 26, 28: ”For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.”

 

Luk. 22, 20: ”Likeså tok han kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.”

 

 

BLI I JERUSALEM INNTIL….

 

Jesus visste hva som skulle komme, før det kom. Han visste om hvordan Jer. 31 og Den Hellige Ånd til de troende i den nye pakt skulle bli.

 

Like etter hans oppstandelse – ser vi i Apg. 1, 3-9 at Jesus åpenbarte seg for sine utvalgte disipler/apostler, og lærte dem videre om det som gjaldt å forkynne det jordiske Guds Kongerike til Israel. Han visste at løftet om Ånden og den nye pakt med Guds lov innskrevet i de troendes sinn og hjerter, ville bli den neste ”post på programmet” for nasjonen Israel. Nasjonen Israel var gitt å få den nye pakt og Den Hellige Ånd helt i hht. Jer. 31.  Menigheten fantes ikke til da disse ting fant sted. Loven skulle ikke innskrives i menighetens sinn – for i menigheten er loven avskaffet (Ef.2, 15). Om Jesus sier Paulus i Rom. 15, 8: ”For jeg sier: Kristus er blitt en tjener for de omskårne (for Israel!) for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene.”  Jesus selv sa om sin tjeneste: ”Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus.”  Og nå – like etter oppstandelsen (40 dager, pluss de ti dagene frem til pinsedagens feiring etter hans himmelferd) – skulle løftet gitt til fedrene oppfylles: Gud skulle sende ned Den Hellige Ånd. Om dette forbereder Jesus sine apostler, og sier:

 

”Og se jeg sender over dere det som min Far har lovt (løftene gitt fedrene). Men dere skal bli i byen (Jerusalem) til dere blir ikledd kraft fra det høye.” Luk.24, 49.

 

”Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen hadde lovt (løftet til fedrene), det som, sa han, dere har hørt om av meg.” Apg.1, 4.

 

Vi finner ingen løfter fra Faderen referert til i de fire evangelier eller i Apostelgjerningene om Den Hellige Ånd, som noen gang er lovt til menigheten. Alle løfter i GT (Moses og profetene) er gitt Israel, og bekreftet i NTs lære og historikk da Guds jordiske Kongerike skulle tilbys Israel etter at Jesus var oppstått.

 

På pinsedag vil vi se at også der er det bare snakk om Israel. Peter bekrefter dette i Apg. 2 og 3 på flere måter.  Det fantes heller ingen uomskårne uomvendte hedninger på pinsedag. De var forbudte personer dersom de ikke tilhørte Israel ved omskjærelsen. Men det var til stede jøder og proselytter fra de fleste språkgruppene innen Romerriket, j.fr. Apg. 2, 5-11.

 

PINSEDAG MED ÅNDENS KOMME I HENHOLD

TIL LØFTENE GITT ISRAELS FEDRE

GJENNOM PROFETENE

 

”Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted.  2: Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt.  3: Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  4: Da ble de alle fylt av en Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.  5: Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige JØDISKE MENN fra alle folkeslag under himmelen.  6: Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret, fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk.  7: De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere?  8: Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i?  9:Vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia,  10: Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Rom,  11: Både jøder og tilhengere av jødenes tro (proselytter), kretere og arabere – vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!” Apg. 2, 1-11.

 

Her finner vi bare israelitter og deres proselytter. Det skulle ta 8 år samt en spesiell åpenbaring til Peter i Apg. 10, før han kunne lovlig begynne å ta inn hedninger som proselytter i den messianske Jesus troende forsamlingen. Før dette, hadde Peter og alle de andre ikke talt ett eneste ord til noen uomskåret hedning! De var ikke tillatt å gå til dem eller ha noe samfunn med dem. Dermed vet vi at ikke menigheten er inne i bildet: Menigheten består av hedning og jøde utjevnet satt på likt nivå (Kol. 3, 11).

 

Peters pinsetale I og II var i begge tilfeller adresserte til Israel direkte:

 

”Jødiske menn, og alle dere som bor i Jerusalem! (proselytter etc.)”  Apg. 2, 14.

 

”Israelittiske menn, Hør disse ord!”  Apg. 2, 22.

 

”Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt (til fedrene), har han utøst dette, som dere nå både ser og hører.” Apg. 2, 33.

 

”Så skal da hele ISRAELS FOLK vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.” Apg. 2, 36.

 

”For LØFTET (til fedrene)TILHØRER DERE (Israel) OG DERES BARN OG ALLE DEM SOM ER LANGT BORTE (jøder i diasporaen), så mange som Herren vår Gud kaller til.” Apg. 2, 39.

 

”Da Peter så dette, begynte han å tale til folket: Israelittiske menn!”  Apg. 3, 12.

 

”Men det skal skje, hver sjel som ikke hører denne profet (Jesus), han skal utryddes av folket (av Israel)”. Apg. 3, 23.

 

Dette skulle være krystallklart nå: Bare Israel var gjenstand for å få ”løftet gitt til fedrene” oppfylt, Den Hellige Ånd og den nye pakt. Menigheten, der hedning og jøde er utjevnet og satt likt,  var ikke inne i bildet her. Den kom først da Paulus fikk ny åpenbaring i Rom år 62 ved Israels fall.  Også Paulus brukte samme adressering av tilhørerne som Peter: ”Israelittiske menn”, ved flere anledninger i Apostelgjerningenes historie. Han gikk til ”jøde først, så greker-proselytt”.

 

 

 

PAULUS FORKLARER DEN NYE PAKT

OG AT DEN VAR FOR ISRAEL OG PROSELYTTER

 

I Hebr. 8 og 9, samt 2. Kor. 3 omtaler apostelen hva den nye pakt til Israel var. Hebr. 8, 6-13 og 9, 15 er veldig klargjørende. Her knytter Paulus pakten opp til det profetiske løftet fra Jer. 31 – og til Kristus som den som oppfylte løftet ved sin korsdød:

 

”Men nå har Kristus fått en så mye bedre prestetjeneste, likesom han også er mellommann for en bedre pakt, som er lovfestet på bedre løfter.  7: For hadde den første pakt (Sinai) vært mangelfri, så hadde det ikke vært grunn til å søke plass for en annen.  8: For det er nedsettende ord Gud taler til dem når han sier: (Jeremias 31) Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus.  10: For dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter disse dager, sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres sinn og skrive dem i deres hjerter. Og jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk.   12: For jeg vil være nådig overfor den urett de har gjort, og ikke mer komme deres synder i hu.  13: Når han taler om en ny pakt, har han dermed erklært at den første er foreldet. Men det som blir foreldet er nær ved å bli borte.”

 

9, 15 sier forklarende:

 

”Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt (Israel), skal få den evige arv (tusenårsriket, gresk aion=tidsalder) som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første (Sinai) pakt.”

 

Her blir det ved Paulus forklart så tydelig at det ikke er mulig å få dette vridd over til å gjelde menigheten.

 

For det første: I menighetens tid er LOVEN AVSKAFFET (Ef. 2, 15) og gjelder verken jøde eller hedning, de er ett og satt likt innfor Gud (Kol. 3, 11).  Men den nye pakt taler jo om at under paktens velsignelser blir det slik at Gud INNSKRIVER LOVEN I HJERTET OG I SINNET!  Menigheten kan umulig være under den nye pakt: For loven er avskaffet – og absolutt ikke innskrevet i våre sinn og hjerter. Dette har jeg nevnt flere ganger.

 

For det andre: Ef. 2, 12 forklarer at vi hedninger aldri har vært under paktene ei heller Israels rettigheter og løftet. Vi var uten Gud og uten håp i verden.  Men da er det jo helt klart at vi ikke heller kan være i den nye pakt: Den var bare tilbudt de som først hadde vært under den FORRIGE (SINAI) pakten. Det var Israel.  Den nye pakt var gitt for å frita jødene ved tro på Kristus, fra synder gjort under den gamle pakt, det som Paulus kalte ”bokstavens og dødens tjeneste” i 2. Kor. 3, 6-11. Den nye pakts tjeneste som Paulus tjente ved i tiden med Apostelgjerningene, var for Israel og kaltes for Åndens tjeneste, og som var så mye herligere enn den paktstjenesten som Moses tjente under, han som la et dekke over ansiktet slik at Israel ikke skulle se at herligheten svant!

 

Ååå hvor forvirret og kunnskapsløse de fleste kristne er. De er regulære naivister og øyenlukkere, som nekter å høre på sannhetens ord i de bibelske emner som reises. Å si at menigheten er i den nye pakt, er å stjele Israels plass i Guds planer med nasjonen.

 

Men i år 62 under Paulus’ tjeneste til Israel, ble de skilt fra Gud og er ikke lenger hans representanter på jord (midlertidig) – og dermed ble ikke bare nasjonen satt tilside i ulydigheten, men alt som den var betrodd: Den nye pakt, Hellig Åndens kraft, nådegavene og tjenesteordningene ble sjaltet ut sammen med nasjonen.

 

Israel ble ikke tilsidesatt ved korsfestelsen, slik pinsebevegelsen, og statskirkene – både lutherske og katolske - blant andre, tror. Heller ikke ble de satt tilside ved steiningen av Stefanus slik ”Apg. 9” -dispensasjonalistene tror. Dette kommer meget klart frem i det historiske faktum at ødeleggelsen av Israel (se Matt. 22, 7 og Apg. 3, 22-23) ikke fant sted før så sent som litt over 30 år regnet fra pinsedag!  Det var fordi at nasjonen nettopp hadde blitt forlatt og overgitt av Gud til hedningenes ødeleggelser, Romerhærene som Jesus profeterte om i lignelsen i Matt. 22. Hadde nasjonen blitt avkuttet tidligere, f. eks. ved korsfestelsen – da hadde Israels ødeleggelse kommet like etter – antakelig i år 35-36.  Men hele tiden med de 30 årene i Apostelgjerningene, var Israel å betrakte som Guds nasjon, satt øverst av alle, og de hadde hele tiden sjansen til å få Kongeriket opprettet dersom de hadde mottatt Jesus alle sammen. Tilbudet fra Gud om Jesus som deres Messias var i realiteten en ny-opprettelse av nasjonen etter de fire hundre årene med stillhet fra Malakias’ tid. Men de falt på ny og ble ødelagt i hht. til Guds ord uttalt av Jesus, Peter, Paulus – og ikke minst Jesaja 6! Ja, helt siden Moses var denne ødeleggelsen forutsagt.

 

I år 61-62, med Paulus’ konfrontasjon med Sanhedrin i Rom (Apg. 28) ble Israel avsatt (på gresk brukes det ordet apuolo,  som både betyr ”å bli sendt bort” og å bli gjenstand for skilsmisse). Gud skilte seg fra Israel og sendte/støtte dem bort fra sitt åsyn, ved den erklæring som Paulus kom med hentet fra Jes. 6. Dommen over nasjonen, med en påfølgende ødeleggelse. I år 66 begynte opprøret i Jerusalem og Judea, og i årene frem til år 70, ble Israel sakte men sikkert knust, og tilslutt massakrert og brent. Kapitulasjonen kom på nøyaktig samme dag og måned, som da Nebukadnesar ødela landet på Jeremias’ tid! Dette har voldt jødenes rabbinere et stort hodebry opp gjennom historien. Mange ser dette som et illevarslende tegn på at de gjorde noe fryktelig galt, forut for ødeleggelsen. Kunne de være skyldige i å ha drept Guds Messias, Jesus? Var Jesus Guds sanne ekte Messias allikevel?

 

Alt var på grunn av Israels fortsatte vantro og ugudelighet.

 

 ”Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under vingene. Men dere ville ikke. Se, huset deres (Israels hus) skal bli liggende øde.” (Matt. 23, 37-38).

 

Jes. 6, 11-12 med sin dom, samstemmer med Herrens ord før korsfestelsen:

 

 ”Da spurte jeg: Hvor lenge Herre? Og han sa: Til byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken. Herren skal drive menneskene langt bort (i årene 70-73 ble jødene i titusentalls solgt som slaver i Egypt, - en oppfyllelse av Mose ord), og tomheten bli stor i landet.” 

 

Dette er den riktige oppfyllelsen av Jes. 6, og ikke utlendigheten i Babylon. Dette vet vi fordi både Jesus og Paulus knytter helt konkret Jes. 6 opp til den ulydighet som jødene utviste i tiden da disse tilbød dem Kongeriket (Matt. 13, 14 og Apg. 28, 25-27).

 

I årene siden den gang, da Israel ble avkuttet fra Guds velsignelse på ny, er det de troende hedningene som har vært Guds forkynnere på jord (Ef. 3, 1). Gud begynte å tale til oss utenfor Israel, uavhengig av Israel, idet han tilbød den frelse som ligger under det Paulus kaller åpenbaringen av den hemmelighet at Gud hadde utvalgt menigheten FØR han skapte verden (ergo, før han utvalgte Israel osv.) (Ef. 3, 1-9; Kol. 25-26).

 

PAULUS FREMHOLDT NATTVERDEN FOR Å

MINNE ISRAEL PÅ HERRENS GJENKOMST

FOR Å VIDEREFØRE DEN NYE PAKT

 

1, Kor. 11, 20-34 viser hvordan en skulle komme sammen og minnes Herrens død og gjenkomst gjennom den samme handling Jesus selv foretok med sine tolv disipler på den øvre sal (Matt. 26 og Luk. 22). Paulus sier at han var gitt dette fra Herren selv, og at de måtte være nøye med at de ikke slurvet og brukte minnestunden som et regulært måltid til å spise seg mette. ”Har dere da ikke hus til å ete og drikke i?..” (vers 22).  Israel hadde løftet om Herrens immanente komme dersom de bare tok imot Messias Jesus i tro alle sammen. Derfor arbeidet Peter, Paulus og alle de andre. De ønsket og håpte på Jesu komme i deres levetid. De hadde ikke himmelen som håp, men Kongeriket på jord. Nattverden, som i originalversjon var for Israel, fortsatte som et minne der de i fellesskapet kunne holde frem dette håpet og samlet bli oppmuntret og se frem til Jesu synlige komme.  Dette er ikke for menigheten, da vi jo vet at vi ikke har Kongeriket som håp, men selve himmelen (Ef. 1-3; Kol. 3, 1-4).  Dette var bare for Israel og det var bare under den nye pakt til dem. Men hvilke er det som uke for uke, år etter år, bruker den nye pakts minnehøytid for Israel? Jo, menigheten har stjålet dette også!  Denne jødiske høytid skal ikke overholdes av menigheten. I menigheten er alle høytider opphevet (Kol. 2, 16).

 

 

 

LOVEN STOD VED MAKT FOR ALLE TROENDE

JØDER I HELE TIDEN I APOSTELGJERNINGENE

 

Det var (og skal igjen bli) i den nye pakts natur at den ble gitt slik at Den Hellige Ånd dermed kunne inngi GUDS LOV (den han gav Moses først, og siden også Jesu lære i bergprekenen) i deres hjerter og sinn – slik at de overholdt loven. Paulus kalte dette to ting særlig: ”Kristi lov” og ”Troens lydighet”. (J.fr. Rom. 1, 5 og16, 26; Gal. 6, 2).

 

Loven stod altså ved makt i den tiden da apostlene tjente i den nye pakt for Israel. Der var hedningproselytter fritatt ved tro fra å måtte omskjæres. De fikk bare de fire hedningbudene (hentet fra Mose lov) å overholde (Apg. 15, 20).  Men for øvrig gis ikke i NT noen jøde fritak fra Mose og Jesu bud og de forpliktelser som lå over den troende jøde.

 

Vi ser jo og at overholdelse av loven praktiseres uten avbrudd fra først Peter og apostlene, dernest fra Paulus og hans medarbeidere (de som var jøder) i hele tiden med Apostelgjerningene.

 

Dersom apostlene praktiserte lydighet til Mose ordninger, da praktiserte også alle deres menigheter det samme! De var strenge og sterke forbilder for de øvrige troende. I den nye pakt for Israel sa Paulus til dem at de skulle etterfølge ham, slik han etterfulgte Kristus.

 

Hans måte å etterfølge Kristus på impliserte ikke bare det ytre (lydighet, tro, lidelse, forsaking, utholdenhet i motgang osv.) men også det indre: Det rette forhold til loven og til Gud som hadde latt Kristus komme imellom som oppfyller og gitt alle troende kraft til å møte lovens krav ved ÅNDEN (Rom. 8, 4 mv.).  Paulus’ brever skrevet i tiden da Apostelgjerningene skjedde, er farget av dette. Særlig Rom. 3-8 er gjennomsiktig og avslører at det var Ånden i deres hjerter og sinn som GJORDE AT DE BEHAGET GUD, ved tro. Ikke at gjerninger gav frelse, men ved gjerninger og ved avhold viste de til Guds behag at de trodde Kristus. De viste ”Troens lydighet” – de overholdt ”Kristi lov”.

 

Paulus omskar troende jøder under den nye pakt (Apg. 16, 1-3). Han overholdt erkehøytidene i judaismen (påske og pinse bl.a.) og han inngikk det frivillige nasireerløftet med vitner og hårraking, og blodsoffer flere ganger (J.fr. 4. Mos. 6ff).

 

J.fr. Paulus’ praksis i Apg. 18, 18 (nasireerløfte); 20, 6 (påsken); 21, 18-26 (pinsen, samt nasireerløfte) – samt alle de ganger fra Apg. 13 og ut boken der han stadig feiret sabbaten ved å delta i synagogetjenesten i alle de kjente byene i romerriket!  Å sitte i synagogen på sabbaten og dertil tale til folket, var det samme som å overholde Mose lov! Det er bare oss lite utdannete og dårlig opplærte hedninger som ikke forstår dette. Vi er helt noviser i forhold til mange av de gamle jødiske ordningene med dager og høytider.

 

I menighetens tid er det i Kol. 2, 16 gitt et TOTALT FRITAK FOR ALLE HØYTIDER, SABBATER, MATFORSKRIFTER etc. slik det var overholdt da den nye pakt gjaldt i Paulus tidligere tjeneste, før han fikk hemmeligheten åpenbart om menigheten i år 62 og begynner å lære det ut i Efeserbrevet og Kolosserne. 

 

Kol. 2, 16 er en stor motsigelse til alt Paulus tidligere lærte da han var ”tjener for en ny pakt” (2. Kor. 3, 6-11). Alle lærebrevene fra hans tid som tjener i den nye pakt, innholder…  1. Kongeriket på jord som frelseshåpet.  2. Mose lov som ved makt for jøde og proselytt, men oppfylt av Kristus og underlettet ved Ånden i de troende. Proselytter var fritatt omskjæring.  3. Jesu komme var immanent og Israel var først av nasjonene, hedningen var proselytt og ble bare velsignet MED Israel (Rom. 1, 16 og15, 27).  Paulus’ overholdelse av Mose lov (Guds lov) var helt i forutsetningen av profetenes løfter vedrørende den nye pakt til Israel: Loven skulle innskrives i hjerter og sinn, slik at de gjorde etter det loven innebar. Dette var muliggjort ved at Den Hellige Ånd virket slik i dem. Dette var ikke frelse ved gjerninger, men troen til frelse vist gjennom gjerninger.

 

Rom. 8 viser oss hvordan dette fungerte for det troende Israel under apostlenes tid. Ta bare versene 4 og 13:  ”For at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.   13: For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.” Dette er kraften fra Gud slik det var forutsatt under den nye pakt for Israel, og deres proselytter. Dette er ikke direkte overførbart til menighetens tid som kom fra år 62.  Romerbrevet ble skrevet i år 58-59, før Gud viste Paulus hemmeligheten med menigheten.

 

Lovens rettferdighet oppfylt i de troende? Da betyr det at loven var ved makt! Man kan ikke oppfylle noe som ikke er ved makt.  Men når vi kommer til år 62, etter at Paulus fikk åpenbart menighetens frelse med himmelen: Loven er avskaffet (Ef. 2, 15).

 

Det er derfor helt avgjort gjennom mine bibelbeviser, at Paulus aldri var tjener for både en ny pakt til Israel samt den frie nåde til all verden samtidig. Den nye pakt innebar at loven var ved makt og at jøden var først av nasjonene. I den frie nåde er loven avskaffet helt, og jøden er satt ned likt med hedningen – slik at det ikke er verken jøde, hedning, barbar, skyter, trell, fri – Kristus er nå alt i alle (Kol. 3, 11). Den nye pakt forsvant i og med at Israel ble degradert og tatt ut av Guds pakter midlertidig, mens menigheten forkynner nåde til verden uten Israel som mellomkomst.

 

Ingen vet eksakt når tiden er inne for Gud til å ta menigheten inn og la den ”..åpenbares med Kristus i herlighet..” (Kol. 3, 1-4) – men fra det øyeblikk at Elias kommer ned fra himmelen for å gjenopprette nasjonen for Gud, så er i det samme menighetens jordiske tjeneste opphørt i ett nu. Da vil den nye pakt tiltre igjen i hht. profetene og Paulus, og Israel vil bli tvunget gjennom den store trengsel i Åpenbaringsboken, til å si ja til Kongeriket i Israel med Jesus som kongen.