Apostelgjerningene:

 

Skrevet som et vitne mot Israel!

 

Av Jan Lilleby

 

 

 

 

Før Moses skulle avslutte sitt liv (slik han trodde da han sa det) – advarte han Israel i sterke ordelag med mange formaninger og en rekke profetier.

 

Særlig 5. Mos. 28 er framtidsvyer om Israels straff og ulykker på grunn av deres notoriske ulydighet mot Herren. Moses forutsa alle de ledd og perioder av ulykker som Israel i historien ble rammet av, men selve klimakset gjenstår: Den store trengsel i Israel fordi de forkastet Jesus Kristus.

 

Moses forutsa romerkrigen i år 70, og at Israel skulle ødelegges og returneres tilbake til Egypt på slaveskip – tilbake til den slavestatus Israel hadde før Herren tok dem ut av Egypt under Mose ledelse (5. Mos. 28, 68).

 

Profetiene om den store trengselstid for Israel, og som ennå ligger inne i framtiden, finner vi særlig i 5. Mos. 28, 20-29, og 58-62, og som bl.a. inneholder en skur av alle slags onde plager, som Moses karakteriserte som ”Alle Egypts sykdommer, som du gruer for” – og som vi finner igjen i Åpenbaringsboken der Johannes skriver om de syv segl, syv basuner og syv vredeskåler. 

 

Men i versene 47-53 finner vi særlig dette som gjaldt romerkrigen i årene 66-73.  Moses fikk se så langt inn i ulykken og detaljene at han kunne skrive i vers 53: ”Da skal du ete ditt livs frukt, kjøttet av dine sønner og døtre, som Herren din Gud gir deg. Så stor er den trengsel og angst, som din fiende skal føre over deg”.  Historieskriveren Josefus vitner om at under beleiringen av Jerusalem i årene 66-70, holdt tusenvis av jøder på å sulte i hjel. Da tok mange livet av sine småbarn, og kokte dem for å finne mat å spise!  Josefus tar inn kommentarer fra en av hærførerne, som uttalte at han var forskrekket over at et folk kunne være så dypt falne, at de ble kannibaler og drepte sine egne barn. Slike fortjener ikke engang å få dø en naturlig død. Om denne beleiringen skrev Moses følgende profeti, i vers 52:  ”De kringsetter deg i alle dine byer, inntil dine høye og faste murer, som du satte din lit til, faller i hele ditt land, det som Herren din Gud har gitt deg.”

 

I sin avskjed med Israel ligger ulykkesprofetiene hele tiden som en rød tråd innvevd i ordene, samtidig med at han gjentar hva Gud skulle gjøre for Israel dersom de omvendte seg til Herren, slik som i 5. Mos. 30, 7: ”Herren skal legge alle disse forbannelser på dine fiender og på dem som har hatet deg.”  Og typisk for hans avskjedsord og formaninger….i versene 17-18 er det igjen tilbake til ulykkene: ”Men dersom ditt hjerte vender seg bort, og du ikke vil være lydig, men lar deg forføre og tilber andre guder og dyrker dem, da forkynner jeg dere i dag at dere skal gå helt til grunne. Dere skal ikke leve lenge i det land som du nå drar til over Jordan for å komme inn i det og ta det i eie.”

 

Det er i denne forbindelse vi kan lese videre i 5. Mos. 31, 26 i det Moses anså sin skriving for ferdig (lov, bud og forskrifter til Israel) at han uttaler:  ”Ta denne lovens bok og legg den ved siden av Herrens, deres Guds paktsark! Der skal den ligge som et vitne mot deg.”

 

Når vi så jamfører med Apostelgjerningene, som var skrevet i årene 32 til 62 da apostlene – inkludert Paulus – forkynte Guds jordiske Kongerikes tilbud til Israel i Romerrikets områder, finner vi at den samme type ulydighet som Moses anklager Israel for i sine skrifter drev jødene mot stupkanten – den krig som også Jesus i Matt. 22, 7 advarte om. Apostelgjerningene er ikke en historie som viser oss at Kongerikets budskap ble mottatt av Israel. Det er det motsatte: Israel i deres ulydighet forkastet Jesus på nytt, etter 30 år med Kongerikets tilbud gjennom apostlene, - og de uttrykte dette ved å avvise det tilbud om Kongeriket på jord, som apostlene tilbød Israel idet de bød dem å omvende seg til Kristus.

 

Apostelgjerningene, lik Mose lovbok (Toraen) – ble skrevet som ET VITNESBYRD I MOT ISRAEL, ET RETTSDOKUMENT SOM GUD HERREN SKAL FORHOLDE DEM I DEN STORE TRENGSEL SOM KOMMER OVER DEM I ENDETIDEN.

 

Og det blir Herrens mektige ”dommere” og generaler, Moses og Elias, som kommer for å slå Israel og kreve dem til ansvar – j.fr. Matt. 17, 22; Åp. 11ff og Mal. 4ff.

 

(Se mine to Pdf-bøker her på nettsiden,  ”Sionismens ondskap i verdenskrigene” og  ”Herrens straffetokt mot Israel”).   Reklame om den siste av disse på side 4 nedenfor….

 

Noen, ja svært mange faktisk, tenker at Apostelgjerningene er skrevet for oss i menighetens tid. Dette er feil. Apostelgjerningene er en bok, i likhet med de fire evangelier, som er skrevet som en eksklusiv jødisk historikk og ikke angår folk og grupper utenfor det israelittiske samfunn da det ble skrevet (vi må huske at en proselytt, greker som Paulus ofte kalte dem, var blitt ”jøde” ved omskjærelse, og fantes som synagogemedlemmer overalt).

 

Apostelgjerningenes historie angår bare jødenes ve og vel, og forteller om en Messias Jesus ”..som bare er utsendt til de fortapte får av Israels hus” (Matt. 15, 24) – og Paulus gjentar dette faktum i Rom. 15, 8  ”For jeg sier: Kristus er blitt en tjener for de omskårne (jødene og deres proselytter) for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene”.  Paulus bekreftet dette da han kom til jødene i Antiokia Pisidia i år 43, og sier det slik: ”Og vi forkynner dere evangeliet (det gode budskapet) om det løfte som ble gitt fedrene. Dette har Gud oppfylt for oss (jødene), deres barn, da han oppreiste Jesus.”

 

Kristenhetens totalt falske bilde av Paulus, som en apostel som holdt ”Korstog” med titusener av mennesker til stede på sine kampanjer (slik mange av våre kampanjeevangelister ofte fremstiller apostelen – Gud velsigne dem -) har fått et slikt overtak i mange kristnes sinn at det omtrent ikke lar seg reversere. For faktum er, at Paulus (og før ham, de tolv apostler) i Apostelgjerningene, ikke drev noen forkynnelse av det frie nådeevangeliet, men de tilbød jødene og deres proselytter I SYNAGOGENE, å få det jordiske Guds Kongerike ved omvendelse til Jesus, som da skulle svare med å komme ned fra himmelen i apostlenes levetid. Betingelsen var: HELE ISRAEL MÅ OMVENDE SEG OG TA VANNDÅPEN.

 

Apg. 2, 38: ”Omvend dere (Israels folk! –j.fr. vers 22 og 36), og la dere ALLE (Hele Israel) døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.”

 

Hopper vi så frem helt til Apg. 28, da Paulus i år 60-61 konfronterte Sanhedrin i Rom (for de 11 synagogene der), finner vi at apostelen gav Israel i diasporaen et siste og ultimative tilbud fra Gud, om å omvende seg til Kristus. Men bare en del av dem trodde budskapet om Kongeriket, de øvrige forkastet det. Det gikk to år med disputt med jødiske ledere i Rom fra år 60 til 62, uten at de hørte på Paulus. Paulus siterte dem på et tidlig tidspunkt i disputten fra Jes. 6 om den dom som skulle falle over dem, og at landet dermed ville bli ødelagt (Apg. 28, 25-28). Selv om jødene ikke helt tok imot, alle sammen, tillot Gud at Paulus fikk bruke totalt to år med desperate forsøk på å overbevise dem alle, slik Lukas skrev i vers 31:

 

”Han (Paulus) forkynte Guds Kongerike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring”.  Når det står ”uten hindring”, viser dette ikke til noen tenkt velvilje fra jødenes side, men at han ikke ble hindret av sine fangevoktere å forkynne mens han ventet på ankesaken for Nero.

 

 

AVSLUTNING AV APOSTELGJERNINGENE PÅ

GRUNN AV ISRAELS FALL

 

 

 

Slik Moses nesten 1400 år tidligere hadde avsluttet ”skrivingen av lovens bok” (5. Mos. 31, 24-26) og la den ferdige boken tilside ”som et vitne mot Israel”, slik avsluttet også Lukas skrivingen av Apostelgjerningene idet vi lærer at Paulus lå i disputt med Israel på Guds vegne. Dette er siste vitnesbyrd i bibelhistorien der vi finner at Gud tiltaler Israel og tilbyr ”velsignelsen”, det vil si: Troen på Kristus for at han skulle komme ned fra himmelen og etablere Kongeriket i Israel.

 

Gud avbrøt sitt tilbud til nasjonen, og lot i stedet Paulus få åpenbaring om ”hemmeligheten” slik vi leser i Ef. 3, 1-9 – og som vi finner var/er en troende skare som er utvalgt i Kristus FØR verden ble skapt, men holdt hemmelig og skjult i Gud inntil Israel var falt fra. Av Paulus kalt ”Ett nytt menneske”, Kristi legeme for hvilket Kristus nå er hode (Ef. 2, 15).

 

Menighetens tid, som begynte i år 62 med Paulus’ åpenbaring, er en post-jødisk tid, der Gud ikke har kontakt med Israel, og der en finner at Gud returnerte Israel tilbake til slaveriet i Egypt på romerske slaveskip i årene 70-73. Nasjonen ble annullert og oppløst totalt – i Guds øyne er den ute av eksistens. Samme åndelige prinsipp som vi finner i Hos. 1, 9 – Lo-Ammi: Dere er ikke mitt folk, og jeg (Herren) vil ikke tilhøre dere.

 

Denne tilstand og åndelige status gjorde de atspredte jødene opprør imot, særlig uttrykt gjennom sionistbevegelsen som anses ble satt i gang av Theodor Herzel i slutten av 1800-tallet. 

 

Sionismen er i sitt vesen en opprørsbevegelse der de trosser Guds atspredelsesdom fra Moses – og som ble effektuert av romerhærene i årene 66-73 – Masada-ulykken i år 73 satte et brutalt punktum for alt opprør fra jødisk hold. Aleksandria i Egypt ble oversvømt av jødiske slaver fra krigen, og slavehandelen ble sprengt – de ble sluppet fri, og kom siden ut i store deler av Midtøsten og Øst-Russland, og siden da korstogene begynte i ellevte århundre, ble de fordrevet av muslimske styrker ut av de babylonske (Irak/Iran) landskapene, og kom til Europa. Jødene har vært 1600 år i utlendighet, - en lenger tid enn de var i Israels land. Alt sammen fordi de ikke tok imot Kristus da apostlene tilbød dem Kongeriket på jord i årene 32-62.

 

Det betyr faktisk at jødene lyver (særlig sionistene) når de hevder juridisk rett i moderne forstand til å eie landet Palestina i vår tid. Faktisk har hedningefolk (div. arabiske folk og stammer) 100 års overhevd på landjorden i forhold til jødene! Dette er helt i hht. Mose profetier, som sa i 5. Mos. 28, 43: ”Den fremmede som bor i ditt land, skal stige opp over deg, høyere og høyere (større hevd på jorden), men du skal synke dypere og dypere.”

 

Apostelgjerningene er skrevet som et vitne i mot jødenes ulydighet og opprør, og er tatt vare på og samlet som skrift i Bibelens kanon, ved Guds forsyn og vilje.  Men Apostelgjerningene har intet med menighetens tid å gjøre. Menigheten ble til etter at Gud avsluttet boken.  Dens tid begynte i det Paulus skrev Efeserbrevet og Kollosserbrevet. Alt som var skrevet før denne tid, inkludert Apostelgjerningene, har med Kongeriket i Israel å gjøre, der grunnlæren var befestet ved Den nye Pakt til Israel.