Elias og hans komme

før Herrens dag.

 

Av Jan Lilleby

 

Når vi studerer Elias’ virke som profet i Israel i gammel tid, og sammenlikner med oppgaven som venter ham i den store trengselstiden som kommer like før Jesu gjenkomst, ser vi mange likheter. Vi kan faktisk finne at Elias – sammen med Moses – ikke bare skal være på jorden i den store trengsel, men de starter faktisk trengselstiden med å nedkalle Herrens straff over det ugudelige Israel!

 

Elias’ profeterte komme i Malaki 4ff og i Matt. 17, 11 – er fordi denne berømte profeten blir den person som kommer imellom dette at  1) Menighetens tid avsluttes av Gud  2) Trengselstiden for Israel påbegynnes av Gud. Det blir verken Elias eller Moses som avslutter trengselstiden, men det blir Jesus i det han kommer ned fra himmelen slik vi ser i Åp. 19. BILDE: Elias farer til himmelen. Elisa står tilbake med Elias’ kappe.

 

Når Gud påbegynner noe, eller avslutter noe som gjelder Israel, så meddeler han dette alltid ved sine tjenere profetene – han åpenbarer sine skjulte råd (Amos 3, 7).

 

Den siste som talte til Israel på Guds vegne, og med profetisk myndighet, før menighetens tid kom, var Paulus – og talen står referert i Apg. 28, 25-28 – der apostelen avsier Guds dom over det ulydige vantro Israel, med utgangspunkt fra Jes. 6. Tidlig i Jesu jordiske tjeneste, hadde også han advart med å sitere fra Jes. 6 (Matt. 13, 14), men da uten at det var endegyldig. Med Paulus’ ord 30 år senere fra Jes. 6 slik vi leser i Apg. 28, 25-28, var dette den endegyldige dommen over den døve og blinde vantro nasjonen Israel. Fra dette punkt i historien, cirka år 60-62 e.Kr. da Paulus var i Rom, falt dermed Israel ifra og Gud overlot nasjonen til undergang og dom. Gud brøt kontakten tvert. Det er hvitkalking å bare si om Israels fall, at de ble ”tilsidesatt”. De ble ikke tilsidesatt, de ble ødelagt og returnert til Egypt som slaver, Gud annullerte nasjonen tilbake til en ”Ikke-eksistens” hva gjaldt Gud! Siden den gang har det ikke vært noen kontakt mellom Gud og Israel.

 

Det var dette frafallet fra Gud, Paulus hadde i tankene da han skrev til tessalonikerne: ”…for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares…” (2. Tess. 2, 3). Dette frafallet har vart i cirka 1968 -1970 år, og det gjenstår bare at syndens menneske, Antikrist, står frem i Israel. Samme tidsrom der Elias er tilbake i Israel for å tukte dem for frafallet. Dette at frafallet er koplet til Antikrists fremståelse i endetiden, viser at det ikke har vært noen forandring i Israels status siden frafallet – frafallet tvinger automatisk på seg at det vil komme en falsk messias, Antikrist, som forfører de stadige kronisk frafalne til dom og ødeleggelse ennå en gang. Dette viser også, at det har ikke vært mulig for Israel til å bli en nasjon igjen før Antikrist kommer. Antikrist er produktet av Israels fall fra Gud, og blir klimakset i Guds straffeekspedisjon mot den selvdannete staten i endetiden. Nasjonen i tiden mellom frafallet i år 62 og når Antikrist fremstår, er henfallen til samme dom som falt over dem idet Paulus leste dem Jes. 6 i år 62 – de anses ikke fra Guds side å ha blitt opprettet igjen på noen måte.

 

Stikk imot Peters råd fra hans annen ”pinsetale” i Apg. 3, 22-23, nektet Israel å ”..høre på den profet – en lik Moses – i alt han sier til dere, og hver sjel (jøde) som ikke hører denne profet (Jesus), HAN SKAL UTRYDDES AV FOLKET”.  Både Jesus først, dernest Peter og til sist Paulus, alle tre advarte Israel mot å fornekte deres Messias, med tanke på den straff som profetene hadde skrevet ned over nasjonen for denne onde handling.  Denne profeti om Israels fremtidige straff nr.2, den store trengsel, og ikke minst den straff som skjedde da Israel ble forkastet av Gud i år 62 i Paulus’ tjeneste, og siden fullbyrdet ved romerkrigen i år 70, ble profetert ved Moses i 5. Mos. 28ff.

 

Ødeleggelsen i år 70 var Herrens respons på over 30 års fornekting av Messias og tilbudet om å få Kongeriket gjenreist i Israel – budskapet alle apostlene gikk med i disse årene, rapportert i Apostelgjerningene. Det ligger jo åpenlyst i sakens natur, at Jesu bønn på korset om å tilgi jødene deres synd da de korsfestet deres Messias, var i lys av at han skulle sende sine apostler til dem for atter å tilby Kongeriket ved at de da måtte omvende seg og tro Jesus (Apg. 2, 38).

 

Hele Apostelgjerningene er full av rapporter om den omvendelses-forkynnelsen som de drev i omkring tretti år. Eksempel, Apg. 13, 38-39: ”Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. 39: Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.”  Så det er helt åpenbart og tydelig at Jesu bønn på korset ikke var en syndsfjernende bønn med egen befriende virkning overfor jødenasjonen, den måtte møtes av jødene ved at de omvendte seg og kom til tro på Jesus ut fra den forkynnelse av Kongeriket som vi ser at apostlene drev i hele tiden med Apostelgjerningenes 30 år!  Men Jesu bønn, forhindret Gud i å kaste en øyeblikkelig ødeleggelse og dom over nasjonen – de fikk 30 år på seg til å motta Jesus, og vel så det. Dommen kom 38 år etter pinsedag, i september år 70, da general Titus svidde av Jerusalem og massakrerte tusenvis av opprørske jøder. Disse 30 årene gikk med til å tilby jødene både i og utenfor landets grenser, Guds jordiske Kongerike, det såkalte Tusenårsriket.  På den tiden var ennå ikke hemmeligheten med menighetens tid blitt åpenbart (Ef. 3, 1-9). Det var bare Israel og proselyttene (grekerne) i fokus.

 

Det var Lukas som skrev ned alt sammen: Apgj. 1, 3  ”..i førti dager viste han seg for dem og talte med om det  som hører Guds Kongerike til.”  Apgj. 13,32: ”Og vi forkynner dere evangeliet om det løfte som ble gitt til fedrene (om Kongeriket og Messias)”,  Apg. 19, 8:  ”Paulus gikk så inn i synagogen og talte frimodig i 3 måneder. Han førte samtaler med dem og overbeviste dem om det som hører Guds Kongerike til.” Apgj. 28, 20: ”…for det er for Israels håps skyld (Kongeriket i Israel med Messias på tronen) jeg bærer denne lenke…”.

 

Om den første straffen for vantro mot Messias Jesus som den gang falt over nasjonen i år 70, hadde også Jesus advart dem i sin lignelse om ”Kongens utsendinger” i Matt. 22. Jesu konklusjon når det gikk slik det gikk, sa han slik i Matt.22, 5-7:

 

”Men de (Israel) brydde seg ikke om det (Apostlenes tilbud om Kongeriket i Israel) og gikk sin vei, en til sin åker, og en til sin handel.  6: Men andre la hånd på hans tjenere (apostlene), de mishandlet dem og SLO DEM I HJEL.  7:  Da ble kongen (Jesus’ der han sitter ved Guds høyre hånd i himmelen) harm, han sendte ut sine krigshærer (Romerhærene med Vespasian og Titus år 66-70)  og drepte disse morderne og satte ild på deres by (Jerusalem). ”

 

I Jeremia sier Herren ved denne profeten: ”Nebukadnesar, MIN tjener” – slik Jesus nevnte romerhærene som ”kongens hærer” – altså Herren bruker fremmede krigshærer til å tukte Israel for ulydighet.  Nebukadnesar tok jødene i babylonsk fangenskap i år 586 f.Kr., og Cæsar Vespasian tok jødene i deres hittil største atspredelse i år 70 e. Kr. Jesu lignelser om Israels straff stemmer helt overens med Mose profetier i 5. Mos.28, 25: ”Herren skal la deg ligge under for dine fiender: På én vei skal du dra ut mot dem, og på sju veier skal du flykte for dem. Du skal bli mishandlet av alle jordens riker.  Og vers 52, om romerne i år 66-70:  De kringsetter deg i alle dine byer, inntil dine høye og faste murer, som du satte din lit til, faller i hele ditt land, det som Herren din Gud har gitt deg.”

 

Vers 8 i Matt. 22, sier at Jesus regnet dermed Israel som uverdige til å få Kongeriket på jord, og ergo ble tilbudet avlyst og jødene sendt inn i denne profeterte ødeleggelsen.

 

Det er betegnende når vi leser om Paulus’ tilbud til jødenes ledere i Roms 11 synagoger omkring år 60-62: ”Noen ble overbevist ved det han sa, men andre var vantro. De gikk så fra hverandre i uenighet, etter at Paulus hadde sagt dette ene ord: rett talte Den Hellige Ånd ved profeten Jesaja til deres fedre da han sa: Gå til dette folk og si: Dere skal høre og høre og ikke forstå, dere skal se og se og ikke skjønne!  For dette folks hjerte er blitt sløvt, deres ører er blitt tunghørte og sine øyne har de lukket igjen så de ikke skal se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet, og IKKE OMVENDE SEG, så jeg kan få lege dem.  Så skal dere da vite at denne Guds frelse er blitt sendt til hedningene, og de skal høre.” Apg. 28, 24-28.  Jesu ord om at noen skulle ”..gå sin vei…” ble bokstavelig talt oppfylt da de vantro jødene skiltes fra Paulus i Rom.

 

Her ender dermed Guds tale til Israel, ved at det blir et brudd – Jesu profeti om nasjonens uverdighet på grunn av deres ondskap og vantro, blir oppfylt. Deretter kom ødeleggelsen i årene 66-70 da jødene gjorde opprør mot Rom i den tro at andre ”messiaser” enn Jesus skulle komme og redde dem.

 

Før dette bruddet, kan vi lese i Apostelgjerningene om hvordan de vantro hardhudete jødene forfulgte og drepte ”kongens utsendinger”, apostlene. De kastet Peter og andre i fengsel flere ganger, drepte apostelen Jakob, forfulgte Jerusalem-menigheten grovt og steinet Stefanus. Forfulgte og plaget Paulus og hans medarbeidere gjennom en lang rekke år, drepte Jakob, Herrens bror.  Men tross dette fikk allikevel jødene omkring 30 år på seg til å si ja takk til Jesu tilbud om å få Kongeriket i Israel med hans gjenkomst.

 

I stedet ble Israel avlyst og annullert av Gud (se Mose profeti om Israels tilbakesendelse til Egypt på slaveskip i 5. Mos. 28, 68!) ved romerhærenes ødeleggelser i år 70, og Jesu ord om at apostlenes forfølgere og mordere, skulle få sin by nedbrent, ble oppfylt! Da Jerusalem var brent, sendte omgående Rom de fangne jøder med slaveskip til Alexandria i Egypt, slik at slavemarkedet ble helt sprengt. Mose profeti i 5. Mos. 28, 68 ble oppfylt.  

 

Jesus gjorde flere lignelser om dette, og en av de som taler klarest er den i Luk. 13 om det tørre fikentreet, bilde på det vantro Israel:

 

Luk. 13, 6-9:   ”Han sa denne lignelsen: En mann hadde et fikentre plantet i sin vingård. Og han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen.  7:  Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år (Jesu jordiske tjeneste) har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? 8: Men han svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det (apostlenes forkynnelse til Israel i Apostelgjerningenes 30 år).  9: Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned.”

 

De 30 årene med apostlenes forkynnelse til Israel om Kongeriket, tilsvarer det ekstra året i Jesu lignelse, med gjødsling og kultivering av jordsmonnet rundt det tørre treet, Israel. Det hjalp ikke!  Tilslutt sendte Herren sin øks: Den romerske hæren, og samtidig fikk han straffet de mordere og forfølgere som hadde plaget de troende i denne tiden, og Jerusalem ble brent.  Men det vil ikke stoppe der.  Dette var den gang, for snart 2000 år siden. 

 

Men det kommer en ødeleggelse nr. 2 siden aposteltiden: Den store trengselstiden, der vi finner at bare 1/3 av landet skal overleve (de som tror på Jesus) mens 2/3 vil omkomme og bli utryddet av Herrens straffedom (Sak. 13, 8).

 

Hvorfor nå igjen? Var det ikke nok med romerne i år 70?  Hvis det stod til Gud, ja. Men siden Israel har opptrådt egenmektige og tilstjålet seg sitt gamle landområde og trosser Gud Jehova ved å spotte Jesus i Talmud-skriftene deres, så forutså Gud at deres store fornektelsessynd ville komme til en modenhet i endetiden, og dermed faller en endelig dom for å skille de Jesus-troende jøder fra de vantro jøder: Den store trengselstiden vil avsløre hvem som stiller seg på Herrens side, og hvem som velger djevelens vei, Antikrist.  Så lenge Israel er likt et tørt fikentre og ikke bærer frukt, så får det per definisjon, ikke lov å stå i Palestina og ”…utarme jorden…” (Luk. 13, 7). I en annen oversettelse står det: ”Hvorfor skal det stå her og oppta jorden (landet Israel) til ingen nytte? Med andre ord: Det skulle hogges og ikke stå der og misbruke jorden! Israel må følge den dom Gud avsa i Apg. 28, 25-28 og dermed på ubestemt tid være tapt for landet, inntil Gud igjen vil ta kontakt med dem.

 

De ble oppløst som nasjon og returnert til Egypt som slaver.  Denne dommen er ikke omgjort eller mildnet med årene. Guds dom kan ikke ankes. Den står fast inntil Gud sender ned Elias for å provosere frem en endelig avgjørelse én gang for alle, om hvem som vil følge Jesus og hvem ikke.

 

Det var om denne dom nr. 2, etter at en lang tidsperiode hadde løpt på, som Jesus advarte tilskuerne om da han bar korset opp mot Golgata. Jesus så forbi helt til endetiden, men tilhørerne forstod det ikke. Han advarte både om det som skulle skje i år 70 med Israels ødeleggelse og det som skulle komme etter mange år mens Israel var oppløst og annullert av Gud: Trengselstiden etter at Elias (og Moses, se Åp. 11ff) hadde kommet for å kaste straffedommer over Israel.

 

Jesus på vei opp til Golgata, talte om det samme som han siden viste Johannes på Patmos, at Israels folk skulle rope til fjellene om å falle over dem for å skjule dem fra Lammets vrede!

 

Luk. 23, 28-31: ”Men Jesus vendte seg om til dem og sa: Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg. Men gråt over dere selv (den generasjon som bare noen år etter, ble massakrert av romerhærene) og deres barn (de generasjoner som skal være i landet i tiden med den store trengsel).  29: For se, dager kommer da de skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som ikke har født, og de bryst som ikke har gitt die.  30: Da skal de begynne og si til fjellene: Fall over oss! – og til haugene: skjul oss!  31: For gjør de slik (korsfester) med det grønne tre (Jesus Messias), hva skal så skje med det TØRRE (de vantro jøder)?” Her talte Jesus om en endetidsstraff over Israel, faktisk FØR sin bønn på korset om å tilgi dem. Jesus profeterte rett på og sa: For gjør de slik med sin Messias (det grønne tre) hva skal så skje med Israel, det tørre fikentreet? 

 

Underforstått, dette viser at Jesu bønn på korset var betinget av at de ville omvende seg til ham i den nådetiden som Herrens bønn kjøpte for jødene. Men de skuslet bort nådetiden…og jeg har lest i sionistblader (for eksempel NIS, et norsk kristensionist blad) stadige artikler der jødiske personer syter og klager over den ”antisemittisme” som romerhærene utviste i år 70 da landet ble knust, som om dette var en handling bare fra hedenske hærer, og ikke en dom fra Gud! Det er jo helt utrolig å lese slikt sprøyt i vår tid, der vi både har Mose profetier, Jesu lignelser, og Apostelgjerningene fritt å lese for enhver! Nei, kristensionister: Romerhærene var ikke antisemitter, de handlet overstyrt av Gud Jehova i himmelen, og utførte den dom Moses hadde proklamert 1500 år før det skjedde, og som Jesus hadde repetert dem drøyt 30 år før det skjedde…ja Paulus hadde repetert Jes. 6 for jødene bare 7 år før det skjedde. Det er på tide at den babylonsk-talmudiske antikristelige jødedom går i seg selv, og sanner at deres egne originale Skrifter forutsa straffen, - de er uten unnskyldning for det som skjedde både under Nebukadnesar i år 586 f.Kr., og under Vespasian år 70 e. Kr.– for ikke å snakke om den tid som snart kommer: Den store oppgjørsdagen i Mal. 4, 1 – den dagen da Guds vrede over de ulydige jøder i deres tilstjålne land er som en brennende ovn og en ild.

 

Jesu ord om at jødene i den tiden skal rope til fjellene om å skjule dem, ble levendegjort for Johannes på Patmos, og vi kan lese det samme i Åp. 6, 15-17 der apostelen beskriver disse ting som rammer den vantro jødedommen i deres stjålne land i endetiden etter at Elias først har kommet.  Det er altså snakk om straffen over Israel som nasjon for ulydigheten mot Messias – og som har toppet seg, synden har blitt moden, begeret renner over, og Daniels ord fra Dan. 8, 23 blir oppfylt: ”I den siste tid av deres herredømme (Israel under Antikrists herredømme), når overtrederne (de som ikke tror Kristus når Elias forkynner) har FYLT SINE SYNDERS MÅL, skal det stå fram en konge med frekt ansikt (Antikrist) og kyndig i onde råd.”

 

Den store trengsel er derfor ikke en dom som rammer hedningeverden for eventuell vantro mot Kristus, men det er dommen over jødenes ondskap, landtyveri og kristushat – den onde okkulte kabbalismen og talmudismen – den moderne fariseiske babylonske jødedom.

 

Jesu ord både i Luk. 23 på vei opp til Golgata, og hans åpenbaring til Johannes i Åp. 6 under det sjette segl, og ikke minst Mose profetier i 5. Mos. 28 om ”Egyptiske plager” – alt sammen er en domskatastrofe som rammer Israel. Det var ikke verden som sådan, som Moses profeterte imot: Det var Israel dersom de opptrådte ulydige mot Herren i fremtiden, noe de dessverre jo har gjort.

 

Så dermed har jeg ved Bibelens bevis og ord, satt en scene, et bakteppe for det som skjer når Elias kommer ned til jorden for å sette i gang den store trengsel, i samarbeid med den andre store profeten nevnt i GT: Moses!  Åp. 11 sier mye om dette.

 

 

ELIAS’ TJENESTE OG LIV I GT

 

Når vi studerer Elias i GT, finner vi mange sterke paralleller som peker hen mot fremtidens oppgjør mot den ugudelige jødedommen, representert i vår tid med sionismen slik den viser seg gjennom landtyveriet og deres Jesus-hat uttrykt i Talmud skriftene. (Se mine Pdf-bøker om Israel).

 

Det er ikke slik at Gud har styrt jødene til å ta tilbake deres gamle landområde, slik at bibelprofetiene kan oppfylles. Dette er feil. Gud styrer ingen til å opptre ulydige og hatefulle imot seg. Men det Gud har, er at han har forutsett det som skulle skje. Han forutså at den nasjon han oppløste i år 70 og returnerte til Egypt og slaveriet, ville sette seg opp imot denne domsslutning, og stjele tilbake landet og rotte seg sammen for å stå Kristus og kristenheten imot. Han forutså at de ville innsette en falsk ”messias” – kalt Antikrist i Johannes’ brever, og syndens menneske i Paulus’ annet brev til tessalonikerne.  Hele sionismen er en lang seig ugudelig opprørssynd imot Gud og Jesus og den dom Herren felte i år 70 da han oppløste nasjonen. Guds opprinnelige bibelske vilje var at jødene skulle bo spredt rundt om i nasjonene, inntil han tok initiativ til å kalle dem opp igjen. Men de har nå trosset Herren, og gjort opprør og samlet seg imot Kristus, og de vil innsette sin egen messias, og som vil ende med en svær katastrofe for dem slik vi ser i Sak. 13, 8 med bare 1/3 overlevende etter trengselstiden er avsluttet.

 

Jesus talte rett da han sa: ”Jeg er kommet i min Fars navn, og dere tar ikke imot meg. Kommer en annen (Antikrist) i sitt eget navn, ham vil dere ta imot!” Joh. 5, 43.  Og atter, i Joh. 10, 10: ”Tyven (Antikrist) kommer bare for å stjele, myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod.”

 

Elias (og Moses, jeg kommer tilbake til ham senere) kommer plutselig fra himmelen…kanskje vil folk i Israel se ham komme ned i samme ildvogn som han ble hentet

opp i?

 

Her er et tankekors for alle kristensionister – som man ikke kommer utenom: Det er det samme sionistiske Israel, med samme ugudelige fariseiske Talmud-religion og Kabbala som Elias kommer for å straffe, som det Israel som støttes hver dag av sionistene og kristensionistene! Burde ikke dette få enhver kristensionist til å vende seg om, og ikke lenger dolke Jesus i ryggen åndelig, ved å støtte Herrens verste fiender på jord, og deretter gå til søndagsgudstjeneste og si Halleluja?  Hvor blinde og udugelige i troen kristne kan bli, når de ikke kjenner Bibelen!

 

Elias kommer for å kaste plager, straff og dom over den samme nasjon som enfoldige og uvitende kristensionister i vår tid støtter med fine ord og pengegaver og flaggborger i løvhyttefeiringen.  Hva holder vi kristne på med – vi støtter disse som hater Kristus – vi gjør felles sak med disse som Paulus sier vi ikke skal gjøre felles sak med! (2. Tim. 3, 5; Ef. 5, 7).

 

Dette preget Elias’ tjeneste: Han ble sendt for å omvende gjennom straffetegn det ugudelige lederskapet i Israel, og å straffedømme de falske Baal-profetene som tjente og forførte Akab og Jesabel, så de igjen forførte Israel til frafall fra Herren.

 

Det samme som skjedde i GT (1.Kong. 17) da Elias lukket himmelen for regn i tre år, og da han fikk dømt og henrettet Baals-profetene ved at det falt ild fra himmelen – som også skal skje igjen i endetidens Israel, det Israel som da har innsatt deres egen private messias, Antikrist. Vi leser i Åp. 11, 6 at Elias og hans makker, Moses, ”…hadde makt til å lukke himmelen, så det ikke faller regn i de dager de er profeter” – og de har makt over vannene til å gjøre de om til blod og til å slå landet med alle slags plager så ofte de vil!  (Det står: Makt til å slå jorden, men dette er feil. Det skal stå ”landet”, underforstått Israels land).

 

Elias var en straffeprofet, som virket med kraftige tegn og tuktet de ugudelige baalstilbederne.  Endetidens baalstilbedere vil også få et oppgjør med Elias, slik vi leser i Åp. 11 og effektene av det Elias og Moses gjør sammen er summert opp i De tre Syvere: De syv segl, syv basuner, og syv vredeskåler. De tilsvarer det Moses profeterte om i 5. Mos. 28 om ”Egyptiske plager” – plager som ikke var skrevet opp i lovens bok, ifølge Mose ord.

 

Elias i GT var en profet som truet Akab og Jesabel, og skremte hele nasjonen kraftig ved å lukke himmelen for regn. Enken i Sarepta – som Elias gjorde store matundere for ved krukken som ikke gikk tom - er et profetisk forbilde på de messianske troende i den store trengselstiden, som nekter å følge Antikrist, men følger Elias og Moses og tror på den Kristus som disse vil forkynne.Lik enken, vil disse også få matforsyninger ute i ødemarken under forfølgelse fra Antikrist (Åp. 12, 6 bl.a.). Enkens sønn, som døde i sultetiden, er et bilde på martyrer i den store trengsel, men som går til en jordisk oppstandelse og skal regjere i Riket sammen med Jesus ( j.fr. Åp. 20, 4 mv.). Elias vakte opp enkens sønn fra de døde, slik Kristus skal oppvekke de døde som dør i trengselstiden. Disse hellige får den oppstandelse som Paulus omtaler i sin Nye Pakt lære i 1. Kor. 15 og 1. Tess.4.  En oppstandelse til å gå inn i det jordiske Kongeriket i Israel.

 

Om enken i Sarepta og Elias, talte Jesus provoserende til synagogen i Nasaret: ”Sannelig sier jeg dere: Det var mange enker i Israel i Elias’ dager, den gang himmelen var lukket i tre år og seks måneder, da det ble stor hungersnød over hele landet.  Men ikke til noen av dem ble Elias sendt, bare til en enke i Sarepta i Sidons land.” Og Jesus legger til Elisa og Na’aman for å riktig dra i snora: ”Og mange spedalske var det i Israel på Elisas tid. Men ingen av dem ble renset, bare syreren (en ikke-jøde!) Na’aman.  Alle i synagogen ble fulle av harme da de hørte dette” (Luk. 4, 25-27). Her ser vi samtidig hva fanatiske og uvitende religiøse personer presterer av dumhet og uvitenhet: De inntar en fornærmet holdning overfor Jesus, uten å forstå at Gud på Elisas tid drev en rettferdig straffeekspedisjon mot en ugudelig nasjon! De lukket øynene for sannheten, og tok ut deres blinde vrede på Jesus.

 

Det var faktisk meningen at Israel skulle kastes ut i hungersnød på grunn av deres frafall og overgang til den okkulte satanguden Baal! Det var ikke meningen at alle enker i Israel eller utenfor, skulle få mat i nøden. Straff er straff. Jødene i synagogen skulle holdt kjeften sin, bøyd hodene i skam over sine forfedres onde frafall og sagt: ”Ja, du har rett Jesus, vi er flaue ennå over at vårt folk og forfedre kunne falle så stygt og synde mot Gud.” Og det samme gjelder Elisa og Na’aman – de burde ha forsvart denne handlingen fra Guds side, idet han faktisk gikk til en troende syrer, heller enn de vantro jøder.  Men slik er falsk religion, den bedrar sine egne troende i en falsk trygghet og bedreviten – mye likt det vi i dag kan observere hos bl.a. kristensionistene, som støtter det ugudelige sionist-israel, i stedet for å si seg enige i Mose’ og Jesu profetier og straffehandlinger i eldre tider.

 

De kommer til å rase over at Gud sender den store trengsel…Åpenbaringsboken vitner om det: ”Og menneskene (i Israel) brant i svær hete, og spottet Guds navn, han som har makt over disse plager. Og de omvendte seg ikke til å gi ham ære” (Åp. 16, 9)  Elias og Moses kaster egyptiske plager på Israels kristushatere, for at de skal omvende seg og gi Gud ære. Men størsteparten av tiden gjør jødedommen opprør mot dem, og nekter å bøye seg.

 

Baalsprofetene på Elias’ tid, er bilde på de ulydige sionistjødene med deres Talmud-religion og Kabbala, samme som blir irettesatt av Herren i Åp. 14, 11: ”Røken av deres pine stiger opp i all evighet. De har ikke hvile dag eller natt, de som tilber dyret (Antikrist) og dets bilde, og hver den som tar imot merket med dets navn”.  De er Talmud-fariseerne i endetiden – disse som hater Jesus, og som også står Elias (og Moses) imot.

 

Elias begynte faktisk sin tjeneste i 1. Kong. 17 – ved plutselig, uten forvarsel, å stå frem for lederskapet, kong Akab: ”Og tisbitten Elias, en av dem som var flyttet inn i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren Israels Gud lever, han som jeg tjener: Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord!”  Denne tørke varte i tre og et halvt år (1. Kong. 18, 1) – den samme tid som det skal bli tørke i Israel i Åp. 11 etc.  I slutten av 1. Kong. 16, ser vi grunnen til at Elias plutselig dukker opp i kapittel 17: Akab og hans sammensvorne bygger et Baal tempel og setter opp Astartebilder (profetisk forbilde på dyrets bilde og merke i Åp.) – og det står så betegnende om denne ugudelige kong Akab: ”Han gjorde enda mer for å vekke Herrens, Israels Guds harme. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham.” (1.Kong. 16, 32-33).

 

I 1. Kong. 17 mv. og historien om Elias’ kamp mot ugudeligheten, er Akab et bilde for den kommende Antikrist, og Jesabel er et bilde på Israel, den store skjøgen Babylon som rir et dyr med syv hoder: De syv fjell i Jerusalem (Åp. 17 og 18). I Åp. 11, 8 betegnes Jerusalem som et åndelig Sodoma og Egypt, byen der deres Herre ble korsfestet.  Peter visste om det Johannes hadde skrevet i Åpenbaringsboken, og han hilser de messianske menighetene i Lille-Asia i sitt 1. brev, kap. 4, 13 fra ”menigheten i Babylon” – han visste at jødedommen og fariseismen og Jerusalem i den betydning, var helt babylonsk og frafallen fra Jehova. Peter kunne dra en slik konklusjon etter årevis med forfølgelser og trakkasering av den messianske forsamlingen i Jerusalem og Judea.  Peter hadde rett da han samtykte i Åpenbaringsbokens stempling av den ugudelige vantro jødedom, som et Babylon, et Sodoma og et Egypt.

 

Elias blir i endetiden koplet sammen med Moses, og de to profetene utfyller hverandre i oppgaven: Det er en regelrett krig mot det ugudelige Israel som styres ved disse to!

 

Åp. 11, 5: ”Dersom noen vil skade dem, da går det ild ut fra munnen deres (ild faller fra himmelen på deres ord, jfr. 1. Kong. 17, 1-2) og fortærer fiendene deres (de forsvinner i et ildblaff!). Ja, om noen vil skade dem, så skal han drepes på den måten”.

 

Det er den store trengselstiden for Jakob, Israel skal få svi for århundrers ugudelighet og forfølgelse både av Jesus og hans apostler, og alle profetene som ble forfulgt. Mange avsporete og kunnskapsvake kristne har trodd at trengselstiden er rettet inn mot hedningeverden og ateismen osv. Men dette er feil! Trengselstiden er opprinnelig spådd av Moses, og inngår som en klimaks i forbannelsen over det vantro Israel i 5. Mos. 28 – der de skal rammes av ”Egyptiske plager” samt plager som ikke en gang er nevnt i Skriften, opp til Mose tid. Når vi vet at trengselen er klimakset i Mose forbannelse mot Israel, så blir det patetisk å forsøke å adressere disse straffedommene til verdens alminnelige folk og nasjoner. Det er ikke for ingenting at Elias dukker opp, ikke i New York eller Roma eller Moskva, men i endetidens Sodoma og Egypt: Jerusalem, sionismens og Talmud-fariseismens Jesus-hatende høyborg!

 

De ber om juling, og juling skal de få. Paulus har også et ord med i laget:

 

”Da skal den lovløse (Antikrist) åpenbares, han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet.  Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen (at Antikrist er Israels messias, ikke Jesus), for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten (j.fr. Åp. 14, 11) – 2. Tess. 2, 8-12.

 

 

MALAKI OM ELIAS

 

Mal. 4, 1 taler om Israel den dag da straffen rammer dem, og som Sakarja omtaler i Sak. 13, 8, som gjør at det bare blir 1/3 overlevende i Israel, og som vi finner i Mal. 4, 2: ”Men for dere som frykter mitt navn (Jesus Kristus) skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger. Og dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper dem ut fra fjøset.”

 

De som ikke frykter Kristus, omtales i vers 1 slik: ”For se dagen kommer! Den brenner som en ovn. Da skal alle overmodige og hver den som gjør ondt, være som halm, og dagen som kommer skal sette dem i brann, sier Herren hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren” (de dør, alle – slik Sak. 13, 8 og de 2/3 som blir utryddet).

 

I Rom. 2, 8-9 sies det samme om de vantro ugudelige jøders endelikt: ”Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten (j.fr. 2.Tess. 2) – over dem skal komme vrede og harme. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel (jødene og deres proselytter, nb!) –både jøde først og så greker.”

 

I scenariet med Elias i endetidens Israel, er Mose lov gjeninnført og ved kraft, og ikke som i vår tid, der den er ”Avskaffet med dens bud og forskrifter” (Ef. 2, 15). Derfor sier Malaki, før han nevner Elias: ”Kom i hu Mose lov, min tjeners lov, den jeg gav ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud!” (Vers 4).

 

I vers 5 og 6 avslutter Malaki med Elias’ komme og tjeneste i trengselstiden: ”Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store (se vers 1) og forferdelige.  6: Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til fedrene, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.”

 

Når vi leser i Åpenbaringsboken om de to profetene i kap. 11, - kan vi da si at de egentlig lykkes med å omvende Israel til Kristus Herren?  Nei, selvsagt ikke: Vi leser i stedet om en sint mobb som dreper de to og lar likene ligge offentlig på en av hovedgatene i Jerusalem i tre dager. Antikrist står bak dette, men godt støttet av den ugudelige fariseiske talmudiske jødedommen i Jerusalem:

 

Åp. 11,7-13:  ”Og når de har fullført sitt vitnesbyrd (etter 1260 dager, se vers 3), da skal dyret (Antikrist) som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem.  8: Og likene deres skal ligge på gaten i den store byen, den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, der hvor deres Herre ble korsfestet (Jerusalem).  9: I tre dager og en halv ser mennesker fra alle folk (TV og CNN etc. ?), stammer (de tolv gjenorganiserte tolv stammene, se Åp. 7ff), og tungemål på likene deres, og de tillater ikke at likene blir lagt i grav.  10: Og de som bor på jorden (feil: Det skal stå ”landet”, dvs. Israel), skal glede seg over dem og fryde seg, og de skal sende hverandre gaver fordi disse to profetene var TIL PLAGE FOR DEM SOM BOR I LANDET (det står feilaktig: bor på jorden).  11: Og etter tre dager og en halv (tenk også på Jesus som var tre dager i graven) kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter. Og stor frykt falt på dem som så dem.  12: Og de hørte en høy røst fra himmelen som sa til dem: Stig opp hit! Og de steg opp til himmelen i skyen, mens deres fiender så dem. 13: I samme stund kom det et stort jordskjelv. Tiendedelen av byen falt i grus, og sju tusen mennesker ble drept i jordskjelvet. Resten av folket ble forferdet og gav himmelens Gud ære.”

 

Her leste vi om Elias (og Moses) at de to var TIL PLAGE FOR ISRAEL. De var sendt for å tukte og straffe dem på grunn av vantro mot Kristus, for å betvinge folk til omvendelse. Altså, for å unngå straff, må Israels befolkning omvende seg alle sammen. Men vi ser  som i Sak. 13, 8 og Mal. 4, 2 at bare en rest omvender seg. 2/3 blir tilintetgjort av Herrens straffedom i den store trengselstiden. Det går som Moses og fikk se, i 5. Mos. 28, 62: ”Bare en liten flokk skal bli igjen av dere – dere som var så tallrike som himmelens stjerner – fordi du ikke hørte på Herrens, din Guds røst.” Så dommen var ikke oppgjort i år 70 og Israels ødeleggelse i romerkrigen – den virkelige store dommen er i endetiden: Den store trengselstiden for Jakob.

 

 

MALAKI OG ELIAS KONTRA DØPEREN JOHANNES

 

Til tross for at Johannes døperen selv sa rett frem: Jeg er ikke Elias (Joh. 1, 21), så har mange trodd at det bare var døperen som kunne komme i likhet med profeten Elias, men ikke faktisk Elias. En som gikk frem i samme ånd og kraft som det Elias en gang gjorde, for å omvende Israel. Dermed skal altså ikke selve Elias komme.  Men dette er selvsagt feil.

 

Men for å finne døperen omtalt i GT, leser vi Mal. 3, 1: ”Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg….”, og vi leser Jes. 40, 3: ”Hør, det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud!”

 

Johannes sa i pakt med dette: ”Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!”, Matt. 3,3, Joh. 1, 23.

 

Men da Jesus kom ned fra åpenbaringsfjellet med Peter, Jakob og Johannes, sa han følgende om Elias (da var døperen alt død) – Matt. 17, 11:  ”Han svarte: Elias kommer nok, og han skal sette alt i rette stand.”  De hadde for bare en kort stund siden selv sett både Moses og Elias in persona, og hørte de tale med Jesus på fjellet. Det var ikke et syn – det var de faktiske historiske levende profetene Moses og Elias sammen. Lukas sier rett frem: ”Og se, to menn samtalte med ham. DET VAR MOSES OG ELIAS.” Luk. 9, 30.  Altså, det var ikke et syn der de i synet så likesom Moses og Elias. Det var de faktiske personene tilstede fysisk! Da Jesus ba dem ikke fortelle noen om ”..dette synet…”, så pekte Herren ikke på de to profetene som hadde vært der, men på skyen som kom og røsten fra Gud som sa ”Dette er min Sønn, den utvalgte, hør ham!” (Luk. 9, 34-35).  Jesus på den tiden, hadde begynt å tale i lignelser slik at jødene ikke skulle forstå, han skjulte bevisst sin messiasverdighet, for han satte kursen mot korset. Å fortelle noen om at de hadde sett Elias og Moses, vitnet ikke at Jesus var Messias. Men å si hva de hørte at Gud sa fra himmelen om Jesus, det vitnet i høyeste grad om at Jesus var Messias. Før korsfestelsen, var det Guds vilje og plan at jødenes manglende forståelse skulle føre Jesus opp på korset. Men etter oppstandelsen, var det Guds vilje at de alle skulle omvende seg og tro på Jesus, som tilga alle deres synder, inkludert forkastelsessynden (Apg. 2, 38; Apg. 13, 38-39).

 

Derfor kunne Jesus med ekstra stor ryggdekning si rett frem til sine tre nærmeste disipler: Elias kommer nok…..underforstått: Han kommer for å bli. Han skal omvende Israel og få satt alt i rett skikk før mitt annet komme. (Jesus hadde ennå ikke åpnet disiplenes forstand på forsoningsverket, sitt annet komme osv., det var et mysterium for dem). Jesus pekte dermed på det faktum at møtet med de to profetene var i forbindelse med deres fremtidige tjeneste, fordi Jesus visste på forhånd at jødene ville forkaste ham langt inn i en fjern framtid, slik det er blitt med den tiden som vi nå lever i, nesten 2000 år etterpå! Og i denne lange forkastelse av Kristus, så har jødedommen i deres utlendighet modnet seg i synden, og tilslutt kommer den store dommen: Trengselstiden da Elias og Moses kommer med strafferiset, med uhyrlige egyptiske plager og tegn, ild, blod, mørke og død. Mose egne ord oppfylt idet han selv deltar i straffetoktet mot Israel, sitert fra 5. Mos. 28, 60-61: ”Han skal la alle Egypts sykdommer, som du gruer for, komme over deg, og de skal henge ved deg.  61: Alle andre sykdommer og alle andre plager, som det ikke står skrevet noe om i denne lovens bok (de står i Åpenbaringsboken vedr. de syv segl, syv basuner og syv vredeskåler), skal Herren la komme over deg, til du er ødelagt.”  La oss gå tilbake til vers 27 til 29: ”Herren skal slå deg med Egypts byller, med svulster og med skabb og med utslett som ikke kan leges.  28: Herren skal slå deg med vanvidd og med blindhet og med forvirring av ditt sinn.  29: Du skal famle deg fram midt på dagen, som den blinde famler seg fram i mørket. Du skal ingen lykke ha på dine veier, og du skal bare bli undertrykt og utplyndret alle (trengselens) dager. Og det skal ikke være noen som frelser.”  Mose profetier er så svære og dyptpløyende, at de er vanskelig å fatte, selv for de mest intelligente mennesker. Men ikke ett eneste ord fra Mose munn skal bli til skamme, det skal alt sammen gå slik han sa og skrev ned! Og det er snakk om den store trengsel i endetiden, etter at menighetens tid er avblåst.

 

Det er dermed uomtvistelig at det blir den ekte opprinnelige virkelige Elias som kommer tilbake fra det himmelske, og denne gang, som på Jesu tid, i følge med Moses. De skal settes inn som straffeprofeter imot Israels ugudelige kristus-hatere – og de som ikke omvender seg, går sin undergang i møte: Gud overgir dem til løgnen og urettferdigheten for at de skal bli dømt alle de som ikke hadde kjærlighet til sannheten (2. Tess. 2ff).

 

Men før Elias og Moses blir drept på gaten i Jerusalem, så har de rukket å ny-organisere og lete opp hele 144000 jøder/israelitter, og ordnet dem innenfor rammen av de tolv stammene som nevnes i Åp. 7. Denne disippelflokk, så stor som den da blir, er det nye Guds Israel (se Gal. 6, 16) – og kommer inn i Den nye Pakt til Israel og skal være med Jesus i Guds Kongerike med trone i Jerusalem.  Det er om disse det står i Åp. 20, 4 bl.a.  ”..Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år.”  De samme omtales tidlig i verset som de som satte seg på troner og de ble gitt makt til å dømme Israel.

 

Når vi leser Åp. 11 om de to profetenes død, oppstandelse og himmelfart, er Elias’ tjeneste over: Han skulle sette i stand Israel – det vil si, omvende dem til Kristus og samtidig organisere de tolv stammene slik at de kunne være rede til å styre i tusenårsriket sammen med Jesus etter hans komme.

 

Det var denne ”hevnens dag fra Gud” over de ugudelige Messias-haterne som Jesus unnlot å lese opp om da han stanset midt i verset i opplesingen i synagogen i Nasaret: ”Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren……”  Luk. 4, 18-19  (Jes. 61,2) og i forhold til Jes. 61, 2 stoppet Jesus midt i verset, for videre står det: ”…og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende.” Trøsten hos de sørgende, er fordi disse sørgende trodde på Kristus, og blir trøstet da de ser at de ugudelige får sin straff. Malaki 4, 3 sier da at for de troende etter den store trengselstiden, skal de ugudelige være som aske under deres føtter…de skal tråkke ned de ugudelige, i stedet for at det var de ugudelige som tråkket ned de gudfryktige.

 

Denne hevnens dag lå altså bortimot 2000 år inn i fremtiden, og har i seg Elias’ komme sammen med Moses, en svær straffeekspedisjon – omtalt av Malaki 4, 1: ”For se, dagen kommer! Den brenner som en ovn. Da skal alle overmodige og hver den som gjør ondt, være som halm, og dagen (hevnens dag) som kommer skal sette dem i brann, sier Herren hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren.”

 

Intet av disse ting har noen ting med menigheten å gjøre. Dette gjelder bare Israel, idet de blir kalt opp igjen av Gud etter han først har avsluttet menighetens tid på jord i hht. Kol. 3, 1-4. Når menigheten er blitt åpenbart med Kristus i herlighet i himmelen, setter Gud i gang det profetiske frelses- og domsprogrammet for Israel, for så tilslutt å sende Jesus ned til dem fra himmelen etter at trengselen er avbrutt. Tusenårsriket blir dermed opprettet slik GTs profeter forutsatte og slik Jesus selv opprinnelig kom for å sette i verk.

 

 

ELIAS SYNDROMET I VÅR TID, EN MISFORSTÅELSE

Det har vært flere ”Elias skrullinger” opp gjennom kristen vekkelseshistorie – særlig i USA. De fleste vet om den falske eliasskikkelse som William Branham ble gjort til av sine fanatiske tilhørere. Før hans tid har vi også mannen som anla den lille byen Zion, og som drev helbredelsesvirksomhet og trodde etter hvert at han var den Elias som skulle komme før Jesu gjenkomst, han døde i rullestol som en sinnsyk stakkar, bare 60 år. Hans navn var John Alexander Dowie (1847 – 1907), en såkalt pinsepredikant. I 1901 erklærte han offentlig at han var Elias som hadde kommet for å gjenreise en apostolisk kristenhet ved mirakler og under. Leser du engelsk, så slå opp i www.apostasyalert.org/Elijah.htm  der du kan lese om enda flere eliasfreakere inkludert detaljer om Dowie. Eliasfreakerne har stått i kø, særlig i USA.

 

Mange kristne forstår ingenting – heller ikke det som Jakob skrev om Elias i sitt brev, for når de leser det tror de at Elias ”..var bare et vanlig menneske, slik som oss…” – uten å få med seg hva slags mennesker ”som vi” det er Jakob henviser til.

 

Jak. 5, 17-18: ”Elias var et menneske under samme kår som vi. Han bad inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden.  18: Og han bad igjen, og himmelen gav regn, og jorden bar sin grøde.”

 

Hva slags KÅR er det Jakob skriver om? Er det slike kår som vi i dag har i menighetens tid? Opplagt ikke, for i vers 16 finner vi at den samme Jakob lærer at man må bekjenne synder for hverandre for at de kunne bli helbredet. Synd kunne stenge for bl.a. helbredelsesgaven apostelmenighetene hadde, om det ikke ble bekjent.

 

Slik er det ikke i menighetens tid, i vår tid er all synd i fortid, nåtid og fremtid tatt bort én gang for alle ved troen på Jesus (Ef. 2, 8). Heller ikke må vi glemme at de KÅR Jakob viser til (kår slik som apostlene og deres forsamlinger) – var som følgende: De var salvet særskilt av Gud, og Jesus hadde åpnet deres forstand for hele Skriftens forståelse – på overnaturlig vis (Luk. 24, 45). Jeg kan forsikre enhver kristen leser: Dette har ikke Jesus gjort med deg. Dette var bare dem i aposteltiden. Disse hadde salvelse til å tale og skrive Guds ord på helt ufeilbar måte! Det finnes ingen i ettertid som har samme gave og egenskap som troende.  Tvert imot vitner ettertiden at den troende kristenhet ikke forstår særlig mye av Skriften! Det er hundrevis av sekter og trosretninger, det spriker i alle retninger.

 

De hadde vært elever av Kristus først i cirka 3 år, Peter hadde gått på vannet, de hadde vært på fjellet og sett Jesus forklaret da han talte med Moses og Elias, - Paulus fikk siden samme åpenbarings-forstand som Jesus gav sine disipler etter oppstandelsen, han lærer dette selv i Gal. 1, 11-12 og 2, 8 – han var opplært av Kristus personlig ved sterke visjoner gitt ham.

 

Slik var det og med Elias, for han bare stod frem og profeterte og Herren var med ham slik vi leser i 1. Kong. 17 mv.  Ikke bare bad Elias og Gud lukket for regn, eller åpnet igjen siden – men han fikk ild til å falle på Karmel for å få gjort ende på Baals profeter. Men det finnes ikke en nubbesjanse for at vi kristne troende i dag har samme kår som Elias, - nådegavene og de ordninger som apostelmenighetene levde under ble avlyst idet Israels fall er et faktum i år 62 da Paulus leste dem dommen fra Jesaja 6. Etter Apg. 28 i tid (år 62-63) finner vi at Paulus ikke lenger kunne helbrede syke rundt ham, - de måtte overlates til medisinering og til alminnelig forbønn. Han lot en av sine medarbeidere igjen et sted, på grunn av sykdom. Han som bare et par år i forveien hadde helbredet nær sagt hele Malta!  Israels fall og avstengingen av Kongerikets tilbud til dem, gjorde at Gud trakk hele aposteloppdraget som vi leser om i Mark. 16ff.  Og i stedet innførte han menighetens tid, hemmeligheten som Gud hadde holdt for seg selv fra før skapelsen av (Ef. 3, 1-9). Peter og de gjenlevende apostler måtte heretter underordne seg den nye åpenbaringen som Paulus fikk, og dermed ble det Paulus som skrev det avsluttende Guds ord (Kol. 1, 25-26). Ved dette ble himmelen hos Kristus det nye frelseshåpet for troende, for Kongeriket på jord var avlyst for denne gang, inntil en fjern framtid: Den tid som nå står like for døren. Menigheten har ikke lang tid igjen på jord.

 

Når vi kristne ikke forstår våre begrensninger (les: Vår tidsalder, vår egenart med nåden fritt i tro), så farer vi ut i alle slags vanvittige villfarelser á la eliassyndromet, og innbiller oss at vi gjennom bønn kan fremprovosere undere etter ønske. I vår tid er det Ef. 3, 20 som er regjerende lære hva gjelder det Gud kan gjøre, nemlig at vi kan be til ham i Jesu navn om alle ting, men uten at vi har fått garantier for at han vil utføre alt vi måtte finne på å be ham om. Gud er en som kan gjøre (ikke skal) mer enn alt, etter den kraft som er i oss i troen. Det er Gud som har siste ordet og sitter med avgjørelsen. Så får da bare de som vil leke profeter og apostler bare holde på med sitt. Men jeg for min del setter min lit til Guds nåde, verken mer eller mindre!

 

Men uten at den virkelige Elias fra 1. Kong. 17 mv. først kommer (og Moses) og forbereder Israel og myker dem opp med den tukt og straff vi har sett på, så vil ikke Gud kunne sende ned Jesus.

 

For en mer grundig gjennomgang og flere fyldige vinklinger av emnet, skaff deg min Pdf-bok der jeg forklarer om den store trengsel i Israel – et Herrens straffetokt mot sionismen – se venstremargen på åpningssiden og klikk deg frem til reklameoppslaget.