Rett bedømmelse av Palestina problematikken

 

DEL II

 

Jan Lilleby

 

 

Vennligst les DEL I  før du leser denne DEL II – da de må anses som sammenhørende for at man skal bedre forstå det jeg skriver i denne delen. Del I ligger under ”ISRAEL” i venstremargen.

 

Men altså, for å ta opp hovedpoenget igjen: Sionistene kapret Palestina – uten å ha noen bibelsk landrett i ryggen. Herren Kristus fradømte dem landretten totalt, i år 62 gjennom Paulus’ embete, og dommen ble fullbyrdet i årene 66-70, da det endte med at jødene ble returnert til Egypt som slaver, i hht. 5.Mos.28, 68!  Denne ”status” henger fremdeles over dette falne folket (som nasjon) – og derfor vil deres modning i denne frafallsynden resultere i Antikrists komme og Den store Trengsel i Israel. J.fr. Dan. 8, 23 om jødenes syndemål som blir fullt i endetiden. Det betyr at målet ikke var helt fullt tidligere, regnet fra deres fall i år 62 og landets ødeleggelse i år 70! Dermed framkalles den endelige dom over dem. En mye verre dom enn den som rammet dem i år 70 under Roms krig.

 

Det er jo ganske uhørt at FN med alle dets medlemsland tiltok seg den frekkhet å gi bort Palestina (som om verdens medlemsland var eiere og disponenter av dette landområdet!), ved å tillate at de daværende brukerne der ble skjøvet ut i periferien, til fordel for et jødisk innvandringsfolk, hvorav dessuten bare cirka 10% er faktiske etniske jøder. Landet er heller ikke noe land for hele jødedommen – da bare 35% av påstått verdensjødedom nå er i landet. Hele 65% av alle jøder er altså å finne utenfor Israel!  Hva er det FN har drevet med?

 

Mitt fortsettende spørsmål her, er ….

 

 

….STÅR GUD BAK STATEN ISRAELS OPPRETTELSE I 1948?

 

 

Like lite som det var Guds vilje at Israel skulle få bli i landet etter at de falt i år 62 da Paulus var i Rom, og Herrens dom over dem ble fullbyrdet åtte år senere i år 70 – like lite er det Guds vilje at de skulle ta tilbake landet igjen, uten at de først omvendte seg til Kristus! De ble kastet ut på grunn av vantro mot Kristus, de vil bli tatt tilbake igjen på grunn av tro på Kristus – som Moses sa i 5. Mos. 4, 30: ”Når du er i (den store) trengsel, og alle disse ting kommer over deg, i de siste dager, da skal du omvende deg til Herren din Gud og høre på hans røst.”

 

Det er dermed himmelvid forskjell på det faktum at Gud forutså at jødene i endetiden ville vise den ytterste ulydighet, og tilta seg den frekkhet og kapre Palestina til seg selv – og på at Gud skulle stå bak en slik kapring. Å forutse en ulykke, slik Herren nå engang har gjort – er ikke det samme som selv å stå bak slik en ulykke.  Nei, Herren forutså dette at de ville trasse hans domspremisser fra år 62 (Apg. 28, 25-28) – og ikke avfinne seg med å være spredt ute hos oss hedninger i verdens nasjoner.  Tenk deg om Adam og Eva skulle gjort det samme! Da hadde vi kunnet lese om et innbrudd i Eden, i trass mot Herrens utkastelse av synderne der i sin tid. Men i stedet leser vi at de var lydige og innfant seg med utkastelsen, og fortsatte å underordne seg Guds vilje.

 

I vers 29, sier Moses: ”Der (i utlendigheten hos hedningenasjonene etter år 70! J.fr. vers 27) skal dere søke Herren din Gud, og du skal finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og av hele din sjel.”  Om dette lærer i tillegg Paulus, at man ikke kan søke Herren i hytt og pine…men man skal kalle på Herren den stund han er nær….det vil si: Herren må først melde seg opp hos dem og si at han nå kaller dem til seg (J.fr. Apg. 2, 39 og Peters tale).

 

Hoseas 5, 15 kommer likeså til anvendelse hva gjelder Israel og landet:  ”Jeg vil gå min vei (Jesu himmelferd), jeg vil vende tilbake til mitt sted (himmelen), inntil de (jødene) erkjenner seg skyldige og søker mitt åsyn. I sin trengsel (den store trengsel, og ikke den ”trengsel” jødene har hatt i alminnelighet opp gjennom tidene e. år 70) skal de søke meg med alvor.”

 

Det skal altså mer til enn bare noen få spredte messianske jøder som ”søker Gud” – for Herren vil ikke høre før de søker ham i alvor. Det vil si, Herren må selv melde seg opp….og begynne å kalle på dem igjen, slik han gjorde gjennom apostlene fra pinsedag av.

 

Og dette kallet vil komme først når Elias sendes ned til Israel (Matt. 17, 11; Mal. 4ff).

 

Altså det er to ”snublestener” å passere FØR Israel kan lovlig få landet tilbake:  For det første må Gud selv ta sitt eget initiativ, ved sine profeter.  For det andre, når de da hører dette kallet komme, så må de alle, hele nasjonen, omvende seg til Kristus Herren – og bare da vil han svare dem med at de er hans folk igjen, og de kan lovlig eie landet. Sak. 13, 8-9 sier dette helt klart. Dessverre er det bare 1/3-del av nasjonen som reddes, da de øvrige står ved i deres vantro.

 

Dette hovedpunktet er totalt forbigått av kristensionismen og av svært mange bibeltolkere som har Israel og endetiden som hovedemne.

 

Men hvordan er det mulig å til de grader bomme i bibeltolkingen, når hele GT er full av profetier om Israels ulykke og fall, og straffen de må bære helt til de omvender seg til Kristus i endetiden? Viktigst er det å vite at apostlene var de siste som talte til Israel på Guds vegne…og de gjentok både 5. Mos. 18 om at Gud skulle sende en  ”..profet likesom meg…” og at han måtte Israel tro på, for hvis ikke ville han utrydde de vantro (Apg. 3, 22-23) – og Paulus var den aller siste, og han siterte dem Jes. 6 om Israels blindhet og dommen for dette (Apg. 28, 25-28).

 

Siden det er en utbredt misoppfatning at Gud står spesifikt bak nasjonens opprettelse i vår tid, så ønsker jeg å særbehandle dette her.

 

Det er forskjellige typer profetier som vi må lære å skille på i bibeltolking. Og hvis vi ikke lærer det, så vil vi stadig ta feil i mange emner.  Den ene type er profetier om fremtiden der Gud forutsier ting som skal skje, for eksempel med Israel. Slike profetier har to sider: Den ene siden baseres på det som definitivt er helt Guds bestemte vilje da den ble uttalt. Den andre er profetier som Gud lot fremkomme fordi han forutså en hendelse som ville skje på grunn av ulydighet fra Israels side.

 

Men Gud, selv om han har talt på forhånd om hvilken ulykke som ville ramme Israel på grunn av deres ulydighet – står dermed ikke bak ulykken som sådan. Den er selvforskyldt, og jødene kan ikke legge skylda på andre enn seg selv. Mobben på tempelplassen innfor Pilatus, ropte vedrørende Jesu korsfestelse: ”Hans blod komme over (hevnes på) oss og våre barn!” (Matt. 27, 25). Med andre ord: Om vi tar feil vedrørende Jesus, da la Gud hevne hans uskyldige blod på oss og på våre barn.  Og dette skjedde da Israel ble ødelagt i år 70. Men sluttdommen gjenstår: Trengselstiden!  De modnes i synden, og når synden er moden – sier Paulus – føder den død! Ref. det jeg sa ovenfor om Dan. 8, 23 og antikrist tiden i Israel.

 

En av de alvorligste profetier om Israels framtid, var profetien fra Moses om at nasjonen på grunn av ulydighet mot Messias Jesus, skulle bli sendt tilbake til Egypt på slaveskip og forsøkt solgt, men ingen ville kjøpe.  Når vi leser hva Gud opprinnelig sa om Israel i dette, så ser vi med én gang at profetien er to-delt, der den ene delen står på hvorvidt Israel ville være lydig ELLER IKKE:

 

5. Mos. 28, 68:  ”Herren skal føre deg tilbake til Egypt på skip, den vei som jeg sa deg du aldri mer skulle få se. Der skal dere bli budt ut til deres fiender som treller og trellkvinner, men det er ingen som kjøper.”

 

5. Mos. 17, 16: ”Men han skal ikke holde mange hester og ikke sende folket tilbake til Egypt for å hente hester. For Herren har sagt til dere: Dere skal ikke mer vende tilbake den veien.”

 

Men i 2. Mos. 14, 13 får vi det opprinnelige ord om dette: ”Da sa Moses til folket: Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer.”

 

Selv om Gud ikke sa rett ut at ”dersom dere bare er lydige, så skal dere aldri mer se egypterne igjen”, så ser vi nå at det var dette som lå i denne profetien ved Moses. Og, selvsagt, når det gjelder Israel – så er det alltid slik: Lykke-profetier til dem, er alltid betinget av at de viser lydighet mot Herren.

 

Dette var også den alminnelige forståelsen som var mellom folket og Herren, for Moses gjentok disse betingelser uavlatelig. Velsignelser dersom de var lydige, forbannelser og trengsler hvis de var ulydige. Alle seriøse bibellesere vet om dette forholdet.

 

Ikke bare det, men det ble brukt så sterke ord at israelsfolket ble betraktet av Moses som et folk som skulle være ”…overgitt Herren…”, altså totalt underlagt alle Herrens bud og forordninger. Total lydighet. Det er derfor at Jesu betingelser til Israel under apostlenes tjeneste var at HELE ISRAEL måtte tro ham – hvis ikke skulle det tørre fikentreet (Israel i dets vantro) bli hugget ned (Luk. 13ff).  Det var pga. at ikke hele Israel tok imot apostlenes tilbud om Kongeriket, at Jesus ikke kunne komme i deres levetid, men ble nødt til å ødelegge nasjonen i stedet.

 

Selv om da Herren hadde tydelig sagt at de aldri mer skulle se igjen Egypt, så kunne ikke Gud stå ved dette løfte og profeti, men annullerte den – og lot de sendes tilbake som slaver på skip akkurat som Moses sa dem. Løftet stod fast bare DERSOM de ville tro den profet som Gud skulle sende dem – Jesus, en profet likesom Moses. Ja, mer: Guds egen Sønn.

 

Hva er konkret kravet for at Israel kan lovlig ha landet i eie? Jo, det er helt tydelig at de må ”..høre på den profet som Gud skal oppreise av deres brødre – men det skal skje at hver sjel som ikke hører denne profet, han skal utryddes av folket….” (Apg. 3, 21-23).

 

Jesus sa ved flere anledninger at de ikke skulle se ham igjen (etter sin himmelfart som ville komme etter hans oppstandelse) FØR de hadde omvendt seg som nasjon, og kunne si: Velsignet er ham som kommer i Herrens navn (Matt. 23, 39) – og i vers 38 forutsa han at Israel skulle bli ødelagt: ”Se, huset deres skal bli liggende øde!”

 

 

JESU ORD OM SIN GJENKOMST ER MISFORSTÅTT

 

Et ord som kristensionismen og andre fraksjoner har bitt seg fast i, på helt feil grunnlag, er Jesu ord om Israels opprettelse i Matt. 24, 32 og lignelsen om fikentreet som får blader og springer ut – slik at da kan jødene vite at sommeren (Tusenårsriket) er nær.

 

I vers 33 sier Jesus at de som ser dette fikentreet ”springe ut”, skal da vite at Jesu gjenkomst står for døren.  Og i hastverkskonklusjonen om disse ting, mener kristensionistene da at treet i Matt. 24, 32-33 er Israel idet de fikk landet tilbake av FN i 1948, den 14. mai. Slik brukes dermed Israels landtyveri som et ”tegn” på Jesu snare gjenkomt, og gir da alibi til at Israel da må være lovlig tilbake i landet.

 

Men de utelater i sin vantolking det faktum at Jesus binder bladsettingen av fikentreet, Israel, til den dag som er like før hans komme!  Vers 33 sier tydelig, ”…slik skal dere også, når dere ser alt dette, vite at han er nær….”  Hva for noe ”…alt dette” ?  Jo, alt dette han har talt om i versene forut for dette om fikentreet: Den store trengsel, som alt er begynt – og som hans komme skal sette en stopper for. For hvis ikke, så ville hele folket omkomme i trengselen (vers 22 – som taler om at de messias-troende jøder, de utvalgte, skal bli reddet ved hans komme).

 

Det blir håpløst og totalt amatørmessig når selvoppnevnte eksperter på ”Jesu gjenkomst” ikke forstår denne grunnregel ved lesing av Bibelen: Man må alltid ha med hvilken sammenheng ord og uttalelser står i, før man kan trekke riktig konklusjon.  På dette feltet har kristensionismen feilet grovt.

 

Dette fikentreet, Israel, som får grønne blader (tegn på at det omvender seg og kommer til tro på Jesus) får det innenfor tidsrammen av Den store Trengsel!  Jesus antyder at bladene (omvendte messianske jøder) ikke begynner å bli vesentlig i antall før det er like før hans komme fra himmelen. ”Når dere ser alt dette, skal dere vite at mitt komme er nær.” Litt omskrevet. Det er i Den store Trengsel først, at ordet fra Hoseas 5, 15 blir oppfylt: I trengselen, først da skal de søke Herren med alvor!  

 

 

MISFORSTÅELSEN OM ISRAEL FØDT PÅ ÉN DAG

 

Likeså er sionistene feilberegnet hva gjelder ordet i Jes. 66 om at nasjonen skal bli til på  ”én dag” – (Jes. 66, 8). De hevder feilaktig at dagen i Jes. 66, 8 er den 14.mai 1948 da Israel ble proklamert som stat basert på FN-mandatet. De mener at Israels barnsnød og veer i vers 7 peker på de lidelser de gikk igjennom i den annen verdenskrig under nazistenes utryddelseskampanje.

 

Men dette er ikke tilfelle. Veene i Jes. 66, 7 peker på de trengselsveer som Matt. 24 og Åpenbaringsboken taler om, da Israel er inne i Den store Trengsel – av profetene kalt for Jakobs trengselstid.  Når man løsriver seg fra sammenhengen Jes. 66 står i, som er Den store Trengsel i endetiden, vil alt bli feil og en ender med et læremørke i enden av en blindvei, hva gjelder Israel og forståelse av nasjonens rette forhold til hvordan få eie landet etter Guds vilje.

 

Israels fødselsdag i endetiden var ikke 14. mai 1948, men blir den dag da det er en tilstrekkelig gruppe messianske troende i trengselstiden, som har mottatt Elias’ og Mose forkynnelse om Jesus og Kongeriket som da skal komme (Åp. 11ff). De regnes som 1/3-del av nasjonen som ses som overlevende etter at 2/3-deler har omkommet, Sak. 13, 8-9 – og som jeg har nevnt mange ganger.  Sakarjas tidfestelse i Sak. 13 og 14 viser at det tales om Herrens dag, den dag han kommer igjen og Oljeberget skal revne i to og en liten dal blir dannet der. Det er den samme gruppe troende som Moses nevner i 5. Mos. 28, 62: ”Bare en liten flokk skal bli igjen av dere – dere som var så tallrike som himmelens stjerner – fordi du ikke hørte på Herren din Guds røst.” 

 

Det er når man står igjen med denne tredjedel av overlevende etter trengselen, at man kan si som Jes. 66, 8: ”Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på én dag, eller blir et folk født på én gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner.”  På det retoriske spørsmålet Jesaja bruker, kan jeg nå svare med Bibelen i hånd: Jo da, Jesaja, Israel blir født gjennom trengselsveene på Herrens dag!

 

Jesus talte om disse samme veene, ”..som når en kvinne skal føde…” – og bruker bildet som et bilde på at det fødes et troende nytt Israel ved hans komme (Matt. 24, 8) –”Men alt dette er begynnelsen på fødselsveene.”

 

Fødselsveene har da begynt, og like etter taler Jesus om at Antikrist vil stå fram og få Israel forført: ”Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted (tempelet) . forstå det den som leser! – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene.”

 

Verken er Israel som en nasjon tilbake i landet siden 1948, noe tegn på Jesu nære komme, og ei heller er nasjonens proklamasjon i 1948 noen oppfyllelse av Jes. 66, 8 om at nasjonen er blitt ”Født på én dag”, det vil si: Derfor under Guds vilje i og med at det er profetert som noe som Herren utfører.  Nei, trengselstiden spådd av Jesus og apostlene, og nedtegnet i detalj i Åpenbaringsboken, er noe som skjer til tross for at Gud ikke ville at de skulle eie landet i den tid da de er frafalne Messias. De hater Jesus som pesten, og Talmud viser dette hatet og denne spotten med all tydelighet slik jeg tidligere har skrevet om.

 

At man i Bibelen har profetier om Israel i landet og i en trengselstid, betyr ikke at Gud har villet dette. Hans mening med å spre dem ute hos oss hedningenasjoner fra år 70 og romerkrigen, var at de skulle være uten mulighet til å samle seg og gå Kristus og kristentroen imot som en samlet nasjon.  Men i menighetens tid på snart 2000 år, har de stått Gud imot og vist sitt kristushat – og de får nå erfare og høste det de har sådd. De blir modnet i synden mot Kristus, inntil dagen da Gud skal hevne seg mot dem for deres ondskap, Herrens dag da han tar affære med disse kristushatere og gudsbespottere. Disse finner man omtalt i Åp. 17-18 som den store skjøgen, Babylon, mor til skjøgene – kvinnen som sitter på de syv høyder i Jerusalem - og for hvis skyld Gud i sin vrede gjengjelder dem dobbelt opp for alt det onde de har gjort og det uskyldige blod de har utøst i deres ugudelighet.

 

Det tales om ”hevnens dag” i Jes. 61, 2 – verset Jesus bevisst unnlot å lese opp i synagogen i Nasaret. Dommen over den vantro jødedommen i endetiden, Den store Trengsel, der Babylon skjøgen – den vantro fariseiske jødedom og sionismen – skal brennes og dømmes. Det er Israel som er skjøgen, og ikke romerkirken slik mange kristne feilaktig tenker.  Det falne ulydige Israel ble allerede i gammeltestamentlige tider omtalt av Herren som en skjøge, en horkvinne, j.fr. Esek. 16ff, etc.  Peter skrev ett av sine brev fra Jerusalem, og hilser de messianske troende ute i romerriket i form av å være medlem i ”..menigheten i Babylon..”, vel vitende om hva skriftene talte om det falne Israel! (1. Pet. 5, 13). Dette vet vi idet vi konstaterer at Peter i introduksjonen i 1. kap. nevner alle de utenlandske menighetene brevet var skrevet til – ergo, han skrev det fra sin ”hjemme-forsamling”, Jerusalem, med tilnavn Babylon…for å illustrere det faktum at jødedommen ennå stod Kongerikets tilbud imot.  I Åp. 11, 8 ser vi at Jerusalem i trengselen…da de er inne i perioden under lydighet til Antikrist, kalles for spottenavnene ”Sodoma og Egypt, der hvor deres Herre ble korsfestet”. Brutalt, men sant…det er Den Hellige Ånd som bruker ordene nedskrevet av Johannes.

 

Hør hva Paulus lærer om dette – og forstå at det Israel vi ser i vår tid, er i Palestina ulovlig på grunn av deres opprør mot Kristus, og vil bli overgitt til straffen og ødeleggelsen i Den store Trengsel:

 

2. Tess. 2, 10-12 om Israels dom i endetiden da de vantro jøder mottar Antikrist, og frasier seg tro på Jesus:

 

”Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen (Antikrist), for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.”

 

Her har den snart 2000 år gamle forkastelsessynden til jødedommen blitt modnet til dom: De overgis herved til fortapelsens dom av Gud, da det ikke lenger er noen vei tilbake! De som er overgitt, er slike som helt ut til det ytterste fornekter at Jesus er Kristus, og i stedet havner de i den ytterste løgn: De tror at Antikrist er messias, og tar på seg merket i pannen (Åp. 13) og blir dømt og går fortapt ved Jesu komme fra himmelen (J.fr. Åp. 14, 9-11).

 

Jesu lære om Den store Trengsel er dermed helt klart en lære som taler først og fremst om dommen over Israel på grunn av kristusfornektelse gjennom alle år. Dernest taler endetidslæren om at Herrens komme vil redde en liten rest av TROENDE JØDER i og gjennom trengselen – de vi kan se i Sak. 13, 8-9.

 

I disse ting trenger vi ikke fare vill. Den store Trengsel er det som Jes. 61, 2 kaller for ”En hevnens dag fra vår Gud” – dagen da Gud betaler Israel tilbake for all deres ondskap i tidene, og de får smake hans strenge vredes vin skjenket i hans vredesbeger. Den vers-delen som Jesus unnlot å lese da han leste fra kapittelet i synagogen i Nasaret i år 29!

 

 

MOSE FORBANNELSE I 5. MOS. 28 OPPFYLLES I TRENGSELSTIDEN

 

 

Det er ikke måte på hvor feil troende kristne kan ta i deres forhold til Israel i vår tid, og om de skulle ha rett eller ikke rett til landet der.

 

Det har de seneste ti-årene vokst frem en stor bevegelse som best kan gis fellesbetegnelsen ”kristensionistene” – både i Norge og verden for øvrig.  Den fremveksten skyldes i stor grad en total feiltolking, og feil forståelse av både Det gamle Testamentes profetier rundt Israel, og Det nye Testamentes ord om landet og Jesu andre komme til jord.

 

Fra og med den tid at Mose overordnete forbannelse over Israel, for deres vantro i endetiden ikke minst, slo til med ødeleggelsen i år 70, har den stått kontinuerlig ved makt i hele mellomtiden. Ennå gjenstår altså selve klimakset, Den store Trengsel.  For Moses var den første til å tale ikke bare om dette, men om alt som vedgår Israels ve og vel.

 

Jesus og apostlene bekreftet Mose ord som sanne, i likhet med GTs mange profeter før dem.  Og historien rundt Roms krig og ødeleggelse av Israel i årene 66-70 vitner om at Mose ord kan man tro på. Han profeterte at jødene under beleiringen skulle falle så dypt at de skulle koke sine egne babyer for å få mat, og dette vitner Josefus om i sin bok om denne krigen.  Moses vitnet at de skulle bli beleiret og få kastet opp høye jordvoller mot byene, og dette skjedde. Moses forutsa at de i slutten av krigen skulle sendes ned til Egypt på slaveskip og selges der, men at ingen skulle by på dem. Dette skjedde helt til minste detalj i år 70-71. Aleksandria ble overfylt av jødiske slaver fra krigen, og ingen ville kjøpe – det ble total inflasjon. 

 

Jesus bekreftet Mose domsord, dit hen at han gråt over Jerusalem og den grusomme ulykken som skulle komme fordi de ikke ville høre på ham eller de han sendte til dem. Og han konkluderte med at de ikke skulle få se ham igjen, før de velsignet ham – underforstått: Omvendte seg og trodde ham. Først da skulle de få se ham igjen, lenge etter sin oppstandelse og himmelfart.      Luk. 13, 34-35:

 

”Jerusalem, Jerusalem, du som slår i hjel profetene og steiner dem som blir sendt til deg. Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.  Se, huset deres (Israels hus, folk) skal bli overlatt tomt til dere. Sannelig sier jeg dere: Dere skal ikke se meg før den tid kommer da dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!”

 

Luk. 19, 41-44: ”Da han kom nær og så byen (Jerusalem), gråt han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da dine fiender kaster en voll opp omkring deg (samme profeti som Moses) og de skal kringsette deg og trenge deg fra alle kanter.  Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein (tempelet), fordi du ikke kjente din besøkelsestid.”

 

 

Hvem var det han talte dette til?  Israels nasjon, selvsagt – med en poengtering mot landets hovedstad og dets lederskap, Jerusalem.  Har dette slått til? Ja, absolutt. De har ennå ikke fått se Jesus komme ned igjen. Og i år 66 ble det kastet opp voller mot byen, og i år 70 ble den brent og tempelet revet ned ”stein for stein”.  De skal ikke få se Jesus, før nasjonen i helhet velsigner Jesu navn og tror.  Disse får vi se, når vi slår opp Sak. 13, 8 der de utgjør bare en tredjedel overlevende jøder som opplever Jesu komme i slutten av trengselstiden:

 

 ”I hele landet, sier Herren, skal to tredjedeler utryddes og omkomme, bare en tredjedel skal bli spart.  Og DENNE TREDJEDELEN (troende) vil jeg la gå gjennom ilden og rense den, som en renser sølv, og prøve den, som en prøver gull. De (tredjedelen) skal påkalle mitt navn og jeg vil bønnhøre dem. Jeg vil si: De er mitt folk! – og de skal si: Herren (Jesus) er min Gud!”

 

Hvem er det som fremstår som Herrens folk etter trengselen? Jo, BARE DEN TROENDE JØDE, de som tilhører den tredjedelen som skal bli renset og trostestet (slik Paulus lærte om dette til den nye pakts troende i 1. Kor. 3, 12-15) og de vil få høre Jesus si: Dere er mitt folk!  Altså: Det er ikke den vanlige ”hvilken-som-helst-jøde” som er Herrens folk. Det er bare den troende jøde, som er medlem av den Guds nasjon vi ser etter trengselstiden. De andre skal kastes ut, og det blir gråt og tenners gnissel, som Jesus sa i lignelsen.

 

Mens i vår tid opplever vi slike utrolige kristendumheter som å lese eller høre om kristne som ”velsigner Israel” tvert, og som vil ”trøste Israel” osv. Hvor uforstandig å trøste en arrestant som er blitt tatt for en forbrytelse og arrestert og sendt inn i en svær straff.  Ville du trøste en forbryter som har ødelagt forretningen din og robbet deg – idet du ser at politiet tar ham bort for straff? Nei, du ville heller takket Gud for at forbryteren ble tatt – og du vil faktisk – ikke lenge etterpå stå i en rettssal der du vitner IMOT forbryteren for hans kriminelle handling! Og tro det eller ikke: Paulus ber den kristne menighet om heller å refse dem, forbryteren – den falne jesushatende jødedom, enn å gjøre felles sak med dem! (Ef. 5, 6-11).

 

Man har også gjort den kjempetabben som det er å kalle enhver jøde for ”En av Jesu minste brødre” om hvilke angivelig Jesus ba de troende å ta vare på, for det de gjorde mot en av hans minste, det gjorde de mot ham. Men kristensionistene lyver også på dette punkt: Det var de TROENDE jøder inkludert hans disipler, som av Jesus ble betegnet som hans ”bror, søster og mor”  (Matt. 12, 49-50). Hvordan kan kristne tenke at slike jøder som hater Kristus og som har den bespottelige Talmud som religion, skal kunne gå for å være Jesu brødre?  Det er bare helt hodeløst å lære slikt, og det er den fanatiske kristensionismen som står bak.

 

Det er om slike vantro jøder at man finner at profeten sier: ”Det er ingen fred for den ugudelige, sier Herren”.  Flere av profetene sier det samme.  Den ugudelige her, er ikke hedningen på utsiden av Israel, men det er nasjonen Israel – nasjonen som ikke ville lyde Gud og tro hans Messias. De ble arrestert og straffet av Gud idet han sendte romerhærene mot dem i år 70. Og denne straff står ved makt ennå, fordi det ikke har kommet noen omvendelse. Tvert imot: Synden bare modnes mer og mer mot det klimakset som Den store Trengsel blir.

 

Men hvilken er den situasjon som gjør at profeten Jesaja sier: ”Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere. I Jerusalem skal dere få trøst.” ?

 

Jo, dette skjer når Jesus har kommet ned, og det nye troende Israel er blitt til. Nasjonen som ”fødes på én dag”, slik det står i Jes. 66, 8-16 – som samstemmer med Åpenbaringsbokens beskrivelse av trengselstiden for Israel.  Trøsten for Israel, som i total misforståelse brukes av kristensionismen i nåtid om Israel, er ikke fremsatt i Bibelen som effektiv før Israel har blitt frelst gjennom Den store Trengsel og Jesus er kommet igjen.

 

Dette bibelklovneriet fra kristensionistenes side er ubegripelig.  Man kan ikke forskuttere på Israels vegne i ”real time” – nå – slike ting som tydelig ses som fremtidige for landet. Bibelen selv er preget av en klokke som tikker, hva gjelder NÅR tid en viss profeti skal gå i oppfyllelse. Kristensionister generelt og visse fløyer av denne – de kristenaktivistene som går til ytterligheter og ren vold for å propagandere for et Israel i dag uten at de først er omvendt, har kastet fra seg all styring og den nødvendige klokka vi hele tiden må ha oppe når vi leser bibelprofetier.

 

Israel kan bare lovlig eie og bruke landet, dersom de først tror Jesus Kristus.  De kan bare regnes som under velsignelse og som en utvalgt Guds nasjon, fra det øyeblikk at de ALLE tror Jesus. Les om igjen Sak. 13, 8-9!  Bare den overlevende tredjedel fra trengselstiden blir av Herren kalt ”Mitt folk”! Det var på grunn av vantro mot apostlene at de ble utkastet i år 70, og det vil bli på grunn av tro, det motsatte av vantro, at de kan komme inn igjen. Det er bare så helt utrolig at noen kristen kan få seg til å tenke at Israel kan ta landet lovlig, uten først å vise tro på Jesus! Dette krav fra Gud er noe av det mest fremtredende i hele NT hva gjelder Herrens forhold til Israel.

 

Alle de som ikke tror, av det nasjonale Israel, er inne fremdeles i den forbannelse som Moses utlyste i 5. Mos. 28!  At menighetens tid forkynner nådeevangeliet på jord, også for jøder, betyr ikke at Israel dermed er under velsignelse.  Det er slik at den jøde som tror i vår tid, han tas bort fra forbannelsen, og settes i himmelen med Kristus – slik Ef. 1-3 lærer oss. Men det er bare ved tro på Kristus at jødedommen kan unnslippe den nasjonale forbannelse….men dog ikke slik at om hele Israel i dag omvendte seg, så ville landet være gjenopprettet. Nei, nei….her må vi lese Bibelen: Før Israel kan bli Guds nasjon igjen, og unnslippe den mosaiske forbannelsen, må Gud selv ta kontakt, slik Jesus sa om Elias i Matt. 17, 11 – som skal komme for å sette alt i rette skikk. Bare idet Gud selv (ved sine profeter) tar kontakt, da kan Israel bli gjenopprettet. Og dette begynner kort tid (7 år) før Jesu komme i endetiden, ved Elias (og Moses, j.fr. Åp. 11). 

 

Problemet er at svært mange kristne ikke har lært seg Bibelen ordentlig, men grepet fatt i kristensionismen nærmest som en hobby, uten å forstå det reelle innholdet i saken.

 

Menigheten har ingen makt til å frikjenne eller redde nasjonen fra Mose forbannelse og straff. Bare Gud kan dette, og det vil han ikke mens menigheten ennå er i operasjon. Menigheten må først tas hjem til det himmelske, før Israel kan få sitt nye kall.  Dette kallet kommer via hans tjener Elias, og den profet som er ”…tjener i hele Herrens hus”, Moses.

 

Men et fantastisk trekk ved endetidsbildet er jo at nettopp Moses blir å finne tilstede i Israel i det trengselen starter.  Da lukkes himmelen for regn i tre og et halvt år, slik det ble med Elias i 1. Kong. 17, 1ff; og så får Israel hele taket i hodet: Uhyrlige egyptiske plager, pest, vann til blod, død og egyptisk mørke faller over dem. Når man leser om de syv segl, syv basuner og syv vredeskåler i Åpenbaringsboken må man også lære seg å lese 5. Mos. 28 der det er full samstemmighet. Mose ord stemmer med Johannes’ og de fryktelige plager han så skulle ramme Israel i endetidens trengsel, for deres ugudelighet og fullmodne synd som da kommer til dom.

 

Moses gikk så langt hva gjelder forbannelser og straff over Israel i endetiden, at han sa: ”Alle andre sykdommer, og alle andre plager, som det ikke står skrevet noe om i denne lovens bok, skal Herren la komme over deg, til du er ødelagt”. (5. Mos. 28, 61).

 

Det er om disse unevnte egyptiske plager at Åpenbaringsboken tar over, og beskriver dem i detalj!  Og Moses samstemmer med Sak. 13, 8 og at bare en tredjedel jøder reddes i den store trengselstiden: ”Bare en liten flokk skal bli igjen av dere – dere som var så tallrike som himmelens stjerner – fordi du ikke hørte på Herrens, din Guds røst.”  (5. Mos. 28, 62).

 

Men se hva Moses skrev om Israel…de notoriske gudshatere i historien:

 

”For jeg vet at etter min død vil dere gjøre det som er galt og vike av fra den veien jeg har befalt dere å vandre……ULYKKEN SKAL KOMME OVER DERE i de siste dager…..”(5. Mos. 31, 29).

 

Disse bibelord står i grell kontrast til kristensionismens villfarne halvsannheter og løgner om Israel, der de ”velsigner Israel” opp og ned, helt blindet for realisme, en realisme vi må til Bibelen for å finne. Hvordan kan kristne bli så villfarne i Bibelen vedrørende Israel, at de velsigner, der Bibelen forbanner?  Den peker jo på Israel i endetiden….helt forbi dagen i dag faktisk, og vitner dermed om at nasjonen ennå ikke har omvendt seg, men at deres endelikt blir som Moses, Sakarja, Jesus, Peter, Johannes og Paulus har forutsagt og advart om.

 

Kristenheten bør heller ta inn over seg hva Moses sa om Israel og endetiden – for ikke å snakke om Paulus, som ber den kristne menigheten om ikke å gjøre felles sak med den falne fariseiske jødedommen  slik jeg nevnte ovenfor samt i DEL I i artikkelserien (Ef. 5, 7).  Til Timoteus skrev han på alle kristnes vegne, at vi skulle vende oss fra slike som har et gudsfryktens skinn, men fornekter dens kraft (Kristus). 2. Tim. 3, 5 – som også taler om den falne jødedom, kalt ”vantroens barn”, fordi Paulus i likhet med Moses, visste at jødedommen er notorisk i dens fall og synd, og vil modnes i synden til dommen i endetiden. En dom som først ble talt om ved Moses og den forbannelsen vi finner i 5. Mos. 28. 

 

La disse fakta bli den villfarne kristensionists første pensum, før han forviller seg enda lenger bort fra sannhetens ord. Å støtte dette falne jødiske fariseiske talmud-troende folk, er å dolke Jesus i ryggen åndelig, for de er dessverre Herrens verste fiender på jord! Ordene fra Paulus i 1. Kor. 10, 5 har ennå en slående sannhet som gjelder dette folket: ”Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen.”  I Den store Trengsel, skal de atter bli slått ned i ørkenen.  Bare Guds verste fiender blitt slått ned slik (til død og dom).

 

 

TUSENÅRSRIKET KOMMER I ISRAEL ETTER TRENGSELSTIDEN

 

 

Selv om ikke menigheten har noen plass i Tusenårsriket, er det allikevel naturlig å omtale dette riket i og med at vi nå en gang har Guds ord tilgjengelig. Israels velsignelse er fremtidig ennå, og før de kommer inn under Kongerikets velsignelse, skal de som sagt straffes, omvendes og renses slik bl.a. Sak. 13, 8-9 forutsier.  Etter at de først har blitt modnet i den nasjonale forkastelsessynden jeg har omtalt. Det er først etter denne straffe- og renselsesprosessen at man lovlig kan anvende profetenes ord om å ”…trøste Israel…”, for det er ikke det syndige opprørske Israel som skal trøstes, men det nyomvendte og ydmyke angrende Israel – de vi ser som 1/3-del i Sak. 13, 8 – de som får høre ordene fra Jesus ved hans komme: ”Dere er mitt folk”, etter de først har sagt til ham: ”Du (Herren) er vår Gud”.

 

Mange villfarne kristne ville helst at Tusenårsriket bare kunne etableres fort og greit, med det samme – ”…for nå er jo Israel tilbake i landet…”.  Men dette er som vi nå ser en helt feil antakelse. Det finnes sionistgalninger i USA, helt sprøe pastorer som gjerne ville være med og provosere frem et ”Harmageddon” ved å bombe Iran, og slik påskynde Den store Trengsel, og dermed få Jesu gjenkomst.  Disse representerer den ytterste og mest vanvittige og rett og slett kriminelle fløyen av amerikanske kristensionister. Hva slike galemattiaser kan få seg til å tenke og uttale, er bare helt ”bananas”!  En av verstingene i denne sammenheng er den kjente pastor John Hagee i Texas. Men heldigvis finner vi nå at USAs nye president, Barak Obama og hans stab, tilbyr en ny politikk overfor Iran, der de uttrykkelig sier at de ønsker å gjenoppta fulle diplomatiske forbindelser igjen, for en mer fredelig sameksistens. Dette må selvsagt ha gjort den fanatiske amerikanske fløyen av ekstrem-kristensionister rødglødende av raseri! Iran har svart tilbake positivt, men med noe forbehold riktignok. Dette som en sidekommentar til Midt-Østen problematikken og kristensionismens feiltakelser.

 

Nasjonen Israel må først gjennom sin største trengsel i alle tider – og deretter vil de se Jesus komme ned fra himmelen i kraft og stor herlighet, slik Åp. 19 viser, og 2. Tess. 2ff. La meg minne om hva Paulus forutsa om trengselstiden:

 

”For det er i sannhet rettferdig av Gud å gi TRENGSEL TIL GJENGJELD (husk: Hevnens dag i Jes. 61, 2) for dem som fører trengsel over dere, men dere som lider trengsel, skal han gi ro sammen med oss. DETTE SKAL SKJE NÅR HERREN JESUS ÅPENBARER SEG FRA HIMMELEN MED SIN MAKTS ENGLER (j.fr. hele Matt. 24). Han kommer med flammende ild, og TAR HEVN OVER DEM (vantro jøder og proselytter) som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse (j.fr. Åp. 14, 10-11) borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet.” (2. Tess. 1, 6-9).   Disse ord er overførbare i sin helhet på dem vi ser i Åp. 7 og 14: Den nye klasse av apostler i trengselstiden. De 144000 troende som utgjør en førstegrøde for Gud, det nye Israel – et Israel som helt tror Jesus! De som motarbeider disse nye apostlene i Israel, vil bli fordømt til evig fortapelse, disse som til overmål begår en utilgivelig synd: De tar på seg dyrets merke (Åp. 14, 9-11).

 

De troende fra aposteltiden og tiden etter at Israel falt i Apg. 28 (år 62) inkludert alle apostlene, kom over i menighetens husholdning idet Kongerikets tilbud ble avblåst helt.

 

Dette er bakgrunnen for at man i Åp. 7 og 14 lærer om en skare mennesker i Israel, som telles opp fra en utvelgelsesprosess som har både trosprinsipper og etniske prinsipper: De er 12000 hellige troende fra hver av de tolv stammene som listes opp i Åp. 7, i alt 144000 troende.  Her ser man førstegrøden av de hellige som går inn i Kongeriket når Jesus kommer ned. Antakelig blir de også martyrer, og får oppleve den form for oppstandelse som Paulus lovte den nye pakts troende for Kongeriket i 1. Kor. 15ff samt 1. Tess. 4ff.

 

Det er disse som vil ta den plass Jesus lovte sine tolv apostler, dette å sitte på tolv troner og dømme (styre, regjere) Israels tolv stammer. Vi leser om dem etter at de har fått Jesus fra himmelen, Åp. 20, 4:  ”Jeg så TRONER, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret (Antikrist) eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende (her er Kongerikets oppstandelse, j.fr. 1. Kor. 15ff) og hersket sammen med Kristus i tusen år.”

 

I og med at Kongeriket ble avblåst i slutten av aposteltiden på grunn av Israels fall, kunne ikke Jesus komme. Hans løfte i Matt. 19, 28 til sine tolv apostler om å sitte på troner og dømme i Israel, var kun dersom Israel i deres levetid hadde omvendt seg og dermed fått Jesus ned i deres levetid.  Men ved Israels fall i år 62 da Paulus var i Rom, ble Kongeriket avlyst, og i stedet kom ”hemmeligheten” – menighetens tid (Ef. 3, 1-9).  Dermed ble alle daværende og senere troende tatt inn under denne nye frelsesperioden, menighetens tid.

 

Det er dermed en ny klasse av evangelister og apostler vi ser i Åp. 7 og 14, mange av dem blir, lik de første apostler, martyrer for ”..Jesu vitnesbyrds og Guds ords skyld…”- slik vi leste fra Åp. 20 ovenfor. Disse oppfyller Jesu profeti i Matt. 24, 14 om at Kongerikets tilbud gjenopptas i endetiden når trengselen begynner.

 

Det er denne skaren med troende i trengselstidens Israel, som vil oppleve at de som lever idet Jesus kommer i skyene – blir rykket opp overnaturlig (j.fr. Filip i Apg. 8) og landet ned i Jerusalem, Israel. Samtidig skjer dette at de som døde i trengselstiden som troende, oppstår til nytt liv og får det forsterkete legemet som Paulus også omtaler i 1. Kor. 15ff og 1. Tess. 4ff.  Et legeme som har samme styrke som i de tidligste tidene, da mennesker levde nær opptil tusen år. 

 

Ingen slik frelse, opprykkelse, oppstandelse, er lovt menighetens troende. Bare trengselstidens troende jøder og proselytter – slike som kommer til tro idet Gud igjen har tatt opp Kongerikets tilbud i likhet med den første aposteltiden. De vil høre den nye pakt til Israel bli forkynt dem, slik bl.a. Paulus gjorde, j.fr. Apg. 13, 32: ”Og vi forkynner dere evangeliet om det løftet som ble gitt til fedrene. Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han oppreiste Jesus.”  Det er til slike troende at Jesus sa: ”Salige er de saktmodige, for de skal arve landet”, Matt. 5, 5. De troende jøder og proselytter ble aldeles ikke lovt himmelen da Jesus og apostlene talte i den del av NT som gjelder den nye pakt til Israel, til og med ut Apostelgjerningenes tid. De ble lovt å arve landet, Israel, via at Gud skulle gi dem et nytt Kongerike etter Davids modell og pakt, med Messias Jesus som konge. Peters tale i Apg. 2, 25-34 og som også Paulus talte om i Apg. 13 som jeg henviste ovenfor, løftet til jødenes fedre – den nye pakt som bl.a. var lovt ved Jer. 31, 31-34. Pakten i Jesu blod, for jøde først og så greker-proselytt (Rom. 1, 16).

 

 

Menighetens troende, til kontrast, er lovt en oppstandelse i det himmelske slik vi ser i Kol. 3, 1-4 som taler om å bli åpenbart med Kristus i himmelen i herlighet, og ikke på jorden.

 

Det beste tips jeg kan gi leseren om Jesu gjenkomst, er å studere Åp. 7, 11 og 14 om de to profetene, de 144000 nye apostler/evangelister samt Åp. 19 og 20 om Jesu komme fra himmelen og det som skjer i den forbindelse.  Les det som slikt som IKKE VEDGÅR MENIGHETENS VE OG VEL, men bare Israel, og deretter verden. Det finnes svært mange utsagn og tolkinger om disse ting, men siden jeg nå har plassert menighetens tid der den hører hjemme, vil leseren selv kunne bedømme riktig heretter….en vil vite å skille på det Gud har talt om Israels straff og velsignelse, og det Gud har gitt for menigheten.

 

Ef. 3, 16-21:  ”Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er,  og at dere må kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde.  Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss – ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.”

 

NB:  Denne DEL II i min artikkel om rett forståelse av palestinaproblematikken, er inkludert min siste bok (275 sider sammenliknet med pocket format) – en bok jeg anbefaler leseren – se eget oppslag i venstremargen på åpningssiden her på mitt nettsted (ny bok 2009).  Boken vil gi leseren et nokså utvidet og et bedre bibelsyn, og en oversikt til å forstå Bibelen i sammenheng.

 

Denne artikkelserien fortsetter med en DEL III – der vi vil se på Israel som Babylon skjøgen med mer!