Bibelen taler om en særskilt stat for jøder – opprinnelig gitt dem av Gud

Rett bedømmelse av Palestina problematikken

DEL I

Jan Lilleby

Følgende innlegg av undertegnede ble trykket i Tønsbergs Blad 31. mars 2009, som en reaksjon på et annet innlegg, der vedkommende ikke hadde noe innslag av bibelsk fundering av sine synspunkter. Hans hovedpoenger var det som i nyere tid ble utført av diverse stater og statsmenn idet de besluttet å tildele det såkalte FN mandatet, som resulterte i en ny nasjonalstat, som ble kalt Israel fra 14. mai 1948. Og at Israel dermed var en ny lovlig nasjon som ble gjenstand for krigsatakker fra arabernaboene fra dag én. Det lukter av god gammeldags kristensionisme – en falsklæreretning som dessverre har fått fotfeste innen kristenhetens mange trossamfunn. Men også utenfor kristenheten, ofte innen enkelte politiske miljøer.

Mitt innlegg i avisen lider av en ekstrem kortfattethet, grunnet avisens regel om maksimum 1500 tegn inkludert mellomrom. Derfor vil jeg her legge ut hva jeg egentlig ville hatt sagt i saken. Og da kan man i utgangspunktet glemme maksgrenser! Det bør sies at motpartens innlegg var på nær 4400 tegn, og avisen skyldte på at de hadde omgjort vedkommendes innlegg fra kronikk til å bli bare et leserbrev, og dermed ble det plassert under leserbrev, med en lengde på nær det tredobbelte av hva avisen selv har satt som grense.

Her er da mitt innlegg, og som jeg vil ekspandere på nedenfor, fordelt på i alt tre artikler.

De øvrige artiklene vil du finne under rubrikk ”ISRAEL”, i venstremargen på nettsiden:

”Bibelen taler om en særskilt stat for jøder – opprinnelig gitt dem av Gud. Men på bestemte betingelser som ennå er ved makt: At de måtte tro på Kristus slik han ble forkynt av apostlene, om et Kongerike i Israel med Jesus på tronen i Jerusalem.

Sionismens ideologiske far var Theodor Herzel, som på slutten av 1800-tallet begynte å agitere for en jødisk stat i Palestina. Detaljert historikk viser at Palestina ble ”gitt” sionistene i løfteform (Balfour), dersom disse kunne få USA til å gå inn i 1. verdenskrig på britenes side, og knuse Tyskland. Den amerikansk-jødiske lobby fikk presset/overtalt pres. Woodrow Wilson til å gå sammen med britene imot tyskerne. Sionistene truet med å avsløre Wilson, som hadde en hemmelig elskerinne.

England var helt fortapt pga. den tyske ubåt blokaden. Keiseren tilbød allikevel England en fri fred, krigsstopp fra begge sider, enda Tyskland var den fornærmede part.

Sionistene kapret dermed Palestina, og FN skapte et monster, ikke bygget på bibelsk landrett for jødene, men på en ulovlig kapring av det område de ble bortvist fra av Herren Kristus gjennom romerkrigen i årene 66-70 e. Kr. (Matt.22, 7).

Paulus hilste jødene farvel på Guds vegne i Apg. 28, 25-28 med dommen fra Jesajas 6. kapittel. Det er forgjeves med historiekunnskap om man ikke har bibelkunnskap, i bedømmelsen av Palestina”.

Første avsnitt:

I dette spørsmålet har kristenheten, med dens prester, prelater, biskoper, pastorer, evangelister, predikanter, misjonærer, emissærer og alt annet som kan nevnes opp gjennom århundrene og enda mer opp gjennom de siste årtiene, syndet grovt – og unnlatt (antakelig på grunn av den skrikende kunnskapsmangelen som preger kristenheten generelt i bibelspørsmål!) å synge ut fra talerstolene om hva Israels fall virkelig innebar for nasjonen. Man hører aldri noe om ÅRSAKEN (!) til at jødene ble sendt tilbake til Egypt på slaveskip (i hht. 5. Mos. 28, 68) i årene 70-71. Men årsaken var at de ikke tok imot apostlene, og dermed heller ikke Kristus som de forkynte for å få Kongeriket etablert i Israel med Jesus som konge.

Man kan vel også lett forestille seg hvorfor statskirkene har måttet gå på tå hev: De er jo politisk styrt med et statsapparat på toppen, noen steder også med konge eller dronning, eller både og – som overhoder for deres lands kirkelighet. Dermed er ikke banen klar for at man kan være ”rett frem” i spørsmål som for eksempel gjelder rett eller galt vedrørende Israel. Det respektive lands regjering er bundet av diplomatiske hensyn etc. i dets gjøren og laden med eksempelvis Israel.

Kirkens ledere har vært enten feige, hvis de har sett sannheten i Bibelen vedrørende hva Gud synes om Israels fall og vantro, og ikke turt å synge ut (slik Paulus gjør i sine menighetsbrev! - - jeg kommer tilbake til dette), eller de er så bundet og handikappet av den rådende kunnskapsmangelen generelt, kombinert med den forlammende effekten av at man opprettholder kirketradisjoner før man lar seg bevege av Bibelen - at man ikke engang har maktet å se at betingelsen i Bibelen for at jødene kan leve i Israel, er at de måtte først tro Jesus Kristus – han de først fornektet og korsfestet….og så fornektet igjen i en periode på tretti år og mer, slik det fremgår av Guds rettsdokument: Apostelgjerningene. Skrevet som et vitnesbyrd imot Israels vantro den gang Kongeriket ble tilbudt nasjonen gjennom apostlene. Apostelgjerningene – et rettsdokument fra Gud Allmektig – avsluttes med Israels fall slik ref. i Apg. 28, 25-28 særlig, samt de resterende vers. Siste vers (31) konkluderer med at Paulus ennå forsøkte fortvilt å overbevise de vantro synagogelederne i Rom – som var siste skanse for muligheten til at Israel kunne få Kongeriket – men boken avsluttes brått med en øredøvende stillhet. Israel var falt fra Gud, all kontakt var brutt fra Guds side, og nå ventet den ødeleggelsen som både Moses hadde spådd om i 5. Mos. 28, Jesus i sine taler og lignelser, Peter i sin pinsetale i Apg. 2 og 3, Johannes, og sist Paulus.

Jesu lignelse i Matt. 22ff, vedrørende ”Kongens utsendinger og drapet på disse” – var profetisk, og ble oppfylt da Jerusalem ble brent, og hele saddukkeerklassen og store deler av fariseerklassen ble drept av romerhærene da de ødela Israel den 10. september år 70. De morderiske opprørs-selotene ble utslettet og mange ble slavebundet. Forøvrig skjedde Jerusalems undergang samme kalenderdag som da Nebukadnesar ødela byen i år 586 f.Kr. og tok jødene til sytti års utlendighet som undersåtter og slaver i Babylon! Det er jødenes største ulykke og straffedom noensinne – på bortimot 2000 år. Gud tok så kraftig i at han likefrem sendte dem tilbake der de opprinnelig kom fra: Slaveriet i Egypt. Men det var så mange, at slavemarkedet ble sprengt, akkurat som Moses også sa: ”Men det er ingen som kjøper”.

Her er lignelsen Jesus talte til Israel:

Vers 2: Kongeriket (Himlenes Rike) er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn. Vers 3: Han sendte sine tjenere ut for å kalle de innbudte til bryllupet. Men de ville ikke komme. Vers 4: Da sendte han andre tjenere ut, og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet! Vers 5: Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin åker, og en til sin handel. Vers 6: Men andre la hånd på hans tjenere, de mishandlet dem og slo dem i hjel. Vers 7, det springende punkt fra undertegnedes side: Da ble kongen harm (Kristus), han sendte ut sine krigshærer (Romerhæren) og drepte disse morderne (Jesu motstandere, Israels lederskap) og satte ild på byen deres (Jerusalem).

Den resterende del av lignelsen gjelder den tiden som kommer etter at menighetens tid på jord er opphørt, og Israel kastes inn i Den store Trengsel, en domstid da Gud gjenopptar kontakt med den falne nasjonen. Og det på ny blir invitert til dette bryllupet, som skal åpne Tusenårsrikets tid på jord.

Jesus nevner her Gud som en konge, og seg selv som denne konges sønn. Vers 3 var den tiden på jord da han selv og hans disipler tilbød jødene Kongeriket, de ”inviterte til bryllup”. Men de ville ikke høre, og vi fikk Jesu korsfestelse. Vers 4, der kongen (Jesus er nå oppstått og har fått all makt i himmel og på jord) sender andre tjenere ut….er det vi ser i Apostelgjerningene. Det ender med at flere av tjenerne (apostlene) ble drept, og mange ble mishandlet. Det er stort sett forfølgelsen av apostelmenighetene i denne tiden og deres ledere, det tales om – og som vi kjenner igjen fra Apostelgjerningene. Jesu strenge advarsel i vers 7 kan jo få stå og ringe i ørene på alle de som har unndratt seg ansvar innen kristenheten, og lukket øynene for det faktum at jødenes ulykke var sendt av Kristus fordi de drepte og forfulgte apostlene:

”Da ble kongen harm, han sendte ut sine krigshærer og drepte disse morderne og satte ild på byen deres.”

Den observante leser vil vel ikke unngå å legge merke til at det er dette jeg har avbildet på åpningssiden her på mitt nettsted! Der jeg også redegjør for hvordan dette har seg.

Men til denne forklaringen hører også naturlig med Jesu andre lignelse om Israels ødeleggelse, der han oppgir særlig hovedgrunnen til dette: Israels ”tre” var tørt, uten frukt, og det var modent for å hugges ned – det bare stod der og ”…opptok jordsmonnet til ingen nytte…” Luk. 13ff. Men i lignelsen sier gartnerne: Men hva med å la det få ett år til på seg, vi kan spa opp jorden og gjødsle rundt – kanskje det da vil livne til og bære frukt?

Og denne bearbeidelsen, dette ”ekstra året” for det tørre fikentreet i Luk. 13, det vantro Israel som stod Kristus og apostlene i mot, tilsvarer det vi kan lese om i Apostelgjerningenes historie. Om at det ikke lyktes for apostlene å omvende Israel – å spa opp og gjødsle rundt fikentreet – og dermed lot Herren den romerske øksen komme, og treet ble hugget ned. ”Hvorfor skal det stå her og utsuge jorden?” sier Jesus i lignelsen. Nei, nettopp! Landet har ingen rett til å utsuge og oppta Palestina/Israel, til ingen nytte – det vil si: Uten at de oppfyller selve hensikten med å være i Israel, nemlig å være Jesu tjenere i hans Kongerike. Tro på Jesus var og er en forutsetning for at Israel kan være en nasjon og lovlig bo i landet.

Men Gud fradømte dem landet og ødela det, slik at diverse ørkenfolk og arabere etc. kunne etter hvert lovlig med hevd overta det og bruke området på normalt vis – uten noe guddommelig kongedømme – som var den opprinnelige hensikten. Gud utvalgte hebreerne i Sinai under Moses, til å være Herrens kongelige prester og folk, slik at hele verden gjennom Israels lydighet og tro kunne bli velsignet (2.Mos. 19, 5-6). Men uten lydighet og tro, skulle landet utspy dem, og de skulle spres for alle vinder. Jødene har vært 1600 år i utlendighet pga. ulydighet, og bare 1500 år i landet. Guds vilje var at de aldri skulle vært i denne utlendigheten. De ble jaget ut i år 721 f.Kr. av assyrerkongen, og i 586 f. Kr. av babylonerkongen, og sist i 70 e.Kr. av keiser Vespasian, romerrikets leder.

Kristensionismens kjempetabbe, og årsaken til dens grove falsklære om Israel i dag, er at de lukker øynene for det som er helt opplagt i Bibelen: Jødene kan bare ha landet lovlig der de tror Kristus! Men ikke bare det: Siden de ble fradømt landet av Gud i år 70 og romerkrigen, må Herren først komme til dem igjen, ved sine profeter (se Åp. 11ff) og på guddommelig initiativ kalle dem opp og igjen tilby dem Kongeriket og Jesu gjenkomst (Matt. 24, 14).

Det er helt fastlåst inntil Gud sender sine profeter (dette er Elias – se Matt. 17, 11; og Moses, se Åp. 11ff). Det må igjen bli slik Peter sa i sin pinsetale i år 32, Apg. 2, 39: ”For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte (spredt i verden), så mange som Herren vår Gud kaller til seg.”

Om ikke Gud først kaller opp Israel i endetiden, vil kontakten fortsatt være brutt og intet kan skje hva gjelder å ha landet lovlig, sett fra Guds side.

PAULUS’ STRENGE FORMANINGER MOT FARISEISMEN

Paulus’ formaninger vedrørende å ha noe fellesskap med det falne fariseiske Israel, den talmudiske jødedommen i endetiden, lovte jeg å komme tilbake til. Hans strenge advarsler blir elegant forbigått og feiet under kirketeppet….ingen pastor, prest eller predikant for øvrig har mot nok til å stå frem og ta disse formaningene slik de opprinnelig ble gitt. Man har i stedet overført dem til å gjelde ”Verden der ute, den vantro hedendom og ugudelige”.

Men dette er helt feil. Paulus advarte strengt i flere omganger imot den vantro jødedom. Selv fra tiden før menighetens tid ble åpenbart i år 62 i Efeserbrevet, skrev han advarende til de troende messianske jøder og proselytter i sine brev for Den nye Pakt til Israel i Jesu blod – med mange advarende ord og bildebruk. Paulus stemplet (slik og Moses hadde gjort) jødedommen som notorisk ulydig mot Herren. Derav skrev han til sin samtids jødedom i Korint og deres troende proselytter: 1. Kor. 10, 3-5:

”De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus. Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen.”

Disse ord skrev han omkring år 53-54 e. Kr., mens han ennå var apostel til jødene og proselyttene for å tilby dem Kongeriket.

Etter at Israel falt i Apg. 28, 25-28 omkring år 60-61+ begynte menighetens husholdning. Denne har gyldighet bare den tid kontakten er brutt mellom Gud og det nasjonale Israel – noe som er status per dato. I avskjedshilsenen til Israel, på Guds vegne, får Israel stryk karakter og dom, men den utenforstående hedningeverden får skussmål: De skal høre! (Evangeliet, og komme til tro, i motsetning til den falne jødedommen). Paulus fikk aldeles rett. Det finnes cirka 10-12000 troende jøder i Israel nå, og noen få tusen utenfor. Mens totalt antall kristne i verdens nasjoner er tett oppunder 530-560 mill. Mens over 80% av alle israelere er under Talmuds tro og lære i Israel. En lære som spotter Kristus. Antikristelig!

I lys av dette (jødedommens falne virksomhet i endetiden) skrev Paulus to særdeles, ja tre, kraftige og tydelige formaninger for å advare menigheten. Samtlige har utgangspunkt i den falne jødedom, det vi i dag regner som fariseismen – og som kommer til uttrykk i Talmuds sytten skrifter. Hvorav mye av stoffet er direkte spott mot Kristus Jesus, samt mot jomfru Maria (Miryahm). Disse skriftene er en systematisering som kom i stand cirka 500 e.Kr. og er utarbeidet for det meste av de såkalte babylonske jødiske fariseere og rabbinere. Basert på samme læreform som Jesus irettesatte i sitt jordiske virke og som vi leser om i de fire klassiske evangelier for Kongeriket – se særlig Matt. 23.

Om denne fremtidige falne gjenstridige samlede jødedom skrev Paulus sine advarsler og profetier i henholdsvis Ef. 5, 6-11; 2. Tim. 3, 1-9 og 2. Tim. 4, 3-4.

Det er hevet over tvil at det er med den falne kristushatende og bespottelige jødedommen i tankene at Paulus skrev det han skrev, på Guds vegne. Men kristenheten, sin dårlige vane tro, blåser en lang mars i alle advarsler!

Men la oss gå over disse, og vi ser først på Ef. 5, 6-11:

”La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting (syndelivet nevnt i vers 3-5) at Guds vrede kommer over vantroens barn (jødedommen). 7: Gjør derfor ikke felles sak med dem! 11: Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!”

2. Tim. 3 (syndekatalogen) – utvalgte vers:

”1: Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. 2: For menneskene (den falne jødedommen) skal da være……(syndekatalogen)

5: De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft (fornekter Kristus), slike skal du vende deg fra. 8: Som Jannes og Jambres stod Moses imot (se koplingen til jødedommen), slik står også disse (fariseerne) sannheten imot. De er fordervet i sitt sinn og holder ikke mål i troen.”

Syndekatalogen passer som hånd i hanske på den falne sionist-jødedommen, som er full av svik, løgn, ulydighet mot de hebraiske fedre, pengegriskhet, urenhet i flere former, oppfarende, arrogante, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De forkastet Kristus med overlegg!

2. Tim. 4, 3-4 om jødisk fariseisk falsklære:

”3: For det skal komme en tid (Talmud var ikke skrevet da Paulus levde) da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere (gr.tekst, rabbinere) i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. 4: De skal vende øret bort fra sannheten (at Jesus er Kristus), og vende seg til eventyr.”

I Amplified Bible står ordet ”sannheten” (Truth) med stor forbokstav – som eksempel på at det er den kristne hovedsannhet: Jesus er Kristus og Herren, som frelser den som tror. Så å vende øret bort fra ”sannheten” har intet å gjøre med inter-kristen læredisputt. Det har å gjøre med slike som slettes ikke tror Kristus, men holder seg til sine jødiske eventyr og løgner.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

For de som virkelig er interesserte i å få fullgod kunnskap om Israel og de mange forhold som gjør seg gjeldene – anbefaler jeg mine Pdf-bøker om Israel som kan fås kjøpt her på nettstedet for en rimelig penge. Se også mine bøker forøvrig…der jeg både tar opp sionismen, kristensionismen, rett og feil evangelielære, og mange andre temaer som en kristen bør få med seg!

De øvrige avsnittene som finnes i mitt avisinnlegg ovenfor, fanges opp av innholdet i mine bøker – i alt elleve bøker, og mye tas opp i DEL II og DEL III. Hvordan har du tenkt å få deg kunnskap, når ingen prest, pastor eller evangelist – eller bibellærer i Norge, underviser slik jeg gjør? (Det finnes noen få unntak, men de er absolutt få…ikke flere enn de jeg teller på en hånd). Min undervisning setter faktisk hele Bibelen i rett perspektiv, nesten uansett hvilket emne du måtte være interessert i. Og aller viktigst: Du får full systematisk bibelundervisning, der du lærer å forstå hva som er vårt nådeevangelium (menighetens tidshusholdning) og hva som bare var ment å være evangeliet om Kongeriket på jord for Israel. Klarer du å se forskjell på disse når du leser Det nye Testamente? Og klarer du å finne ut av de mange feilaktige oversatte vers og ord i denne sammenhengen? Antakelig ikke. Det du trenger er en grundig gjennomgang av NT for å klare å skille rett, og dermed bli i stand til å etterkomme Paulus’ formaning fra 2. Tim. 2, 15 – om å fordele, inndele, sannhetens ord (nådeevangeliet) på rett måte.

Jeg har mange takknemlige lesere, som er begeistret for å lære Bibelen skikkelig, og ikke være bundet (og forblindet!) av de forskjellige trossamfunnenes fastfrosne lære og standpunkter, som ofte dessverre er helt feilaktige.

De fleste har oversett at vårt evangelium – som kom ved Paulus – opprinnelig var en hemmelighet som Gud holdt for seg selv fra før han skapte verden (Ef. 3, 1-9). Men ved åpenbaringen av denne hemmeligheten i år 62 idet Israels fall var et faktum, fikk vi nådeevangeliet i henhold til Guds hemmelighet, evangeliet om Kristi uransakelige rikdom – en ny husholdning der Gud nå bare virker med nåde og ikke med straff!

Du kan bare glemme å sitte der med hendene i fanget, og vente på ”åpenbaring fra Gud i Ordet”. Den ”åpenbaring” som noensinne vil komme til deg, en troende kristen, er den som vi får idet vi troende er lydige og tar videre det som Timoteus var den første til å gjøre. Han videreførte det han hadde ”…sett og hørt ved Paulus” etter Gud åpenbarte sin hemmelighet for ham i år 62, da han var fengslet i Rom. Timoteus ble bedt å lære videre det han selv hadde fått av Paulus, og det er slik evangeliet og Guds ord blir ført frem i menighetens tid. All åpenbaring ligger i det skrevne ord fra Paulus, og uten at noen som har lært dette tar det videre (slik jeg gjør) – så kan du i praksis glemme åpenbaring. Du blir sittende uvitende til din dødsdag, om ikke du tar inn det som oss andre før deg har lært i Guds ord, det vil si: Det Gud åpenbarte Paulus fra og med Efeserbrevet og Kolosserbrevet i tid (år 62). Det er kun fem brev som ble gitt oss for menighetens virketid: Efeserne, Kolosserne, Titus, Filemon og 2. Timoteus. Bare Paulus ble Guds budbærer for nådeevangeliet og menighetens tid.