Timoteus og Titus som

rollemodeller for pastorledelse?

IKKE TALE OM!

Av Jan Lilleby

 

De som påstår at Timoteus og Titus utgjør Bibelens

rollemodeller for lederskap fra enepastoren, har glemt

å kople inn fornuften og sjekke om dette kan være

teknisk mulig og gjennomførbart. For intet sted i Paulus

sitt virke, finner vi noen menighet som helt klart ledes

av bare èn mann. Vi finner det motsatte: De ledes alltid

av flere brødre i et jevnbyrdig kollegium.

 

Asia og Lille Asia samt Hellas den gang, utgjorde et område vesentlig større enn Norge. Bil, tog og fly fantes ikke, og det var enten hesten eller føttene til hjelpemiddel, og ofte seilskip som transportmiddel. Telegram, email og telefon likeså: Man var henvist til brevformen sendt med kurèr. Paulus sine brever og de øvrige av skribentene i NT ble formidlet slik, og duplisert av de ledende brødrene innen romerrikets provinser.

 

Tenk dere da, at Timoteus - som var èn av to betrodde "pastorer" under Paulus sin ledelse, skulle dekke dette store geografiske området i den tidens sneglefart, sammenlignet med vår tid!  Ingen kan for alvor mene at f.eks. Norge i vår tid, skulle betjenes av to pastorer?  For det er dette det blir snakk om. Vi finner nemlig ingen andre i den paulinske misjon for hedningene som innestod med noe overlederskap på linje med Paulus. Kanskje kan vi til nød "skvise" inn under tvil, Silvanus og Epafroditus?  Med litt velvilje kan vi kanskje også lirke på plass "pastorparet" Priska og Akvilas?  Men, nei - neppe.  Kvinnelige pastorer blir forbudt av Paulus, og likeså kvinner som ansvarlige lærere i menigheten. Også her tar kristne seg tilrette, og blåser i hva Paulus befalte.

 

Bibelen forteller endel om Titus og Timoteus og hvilke menigheter de betjente til tider. Ofte var de sendt for å rydde opp og utrede interne problemer på Paulus sine vegne. De hadde ikke noen selvstendig myndighet i så måte. De måtte føre den tale Paulus ba dem føre. De var hans utsendinger, ikke Jesu. Paulus var utsendt av Gud, men hans hjelpere var ansatt og utsendt av Paulus. Vi forstår at denne tydelige historiske modellen fra kristendommens tidlige tid, var på grunn av nettopp dette: Det var under etablering, og apostelen Paulus var den som satt med betroelsen og ansvaret. Alltid, når han og hans tjenere forlot et sted, der troende fulgte i deres tjeneste, forlot de stedet etter at de hadde innsatt et flerlederskap. Uten unntak.  Apg. 14, 23-24 i år 46:

 

"Og de valgte eldste for dem i hver menighet .

Og etter bønn og faste overgav de dem til

HERREN

som de var kommet til tro på.

Så reiste de gjennom Pisidia

og kom til Pamfylia."

 

Apg. 20, 17 og 28, i år 52-23:

"Fra Milet sendte han da bud til Efesus og

kalte til seg menighetens eldste.

28:  Så gi da akt på dere selv og på hele

jorden, som Den Hellige Ånd har satt dere

som tilsynsmenn for, for at dere skulle

vokte Guds menighet, som han vant seg

med sitt eget blod."

 

Titus brev 1, 5 i år 63-64:

 

"Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle

ordne det som ennu stod igjen, og

innsette eldste i hver by,

slik jeg påla deg."

 

Samme praksis i år 63-64 som da han og Barnabas var ute på den første misjonsreisen i årene 44-46 i galaterprovinsen.  Heller ingen ny praksis på hans andre misjonsreise til Efesus, Tessalonika og Korint.  Uttrykket som er gjennomgående er: "Innsette evnt. innsatte de eldste, tilsynsmenn som skulle "vokte den Guds hjord".  Og den gjennomgående praksis rundt dette med å innsette eldste (i bestemt flertall: Alltid flere ledere i hver enkelt menighet) var at de reiste videre: "Så reiste de til Pisidia og kom til Pamfylia."  Ingen apostel eller noen enkelt-leder ble igjen. Menigheten ble overlatt til paulinsk lederskapsmodell, nemlig selvstyre!  

 

I mellom de to fengslingsperiodene til Paulus, i årene 63-67, var det at han foretok "den fjerde misjonsreise" og som ikke omtales av Lukas. Han og Titus misjonerte på Kreta, og flere menigheter vokste opp. Paulus reiste så tilbake til Rom, og lot Titus bli igjen for å innrette lederskapet i de enkelte menighetene etter apostelens faste ufravikelige modell: Flerlederskap i hver enkelt menighet. 

 

UTEBLIVELSEN AV "PASTOREN" I ALLE HANS BREV

 

Vår tids mangelfulle praksis og lære vedrørende å fremholde eneleder-modellen som "bibelsk", blir særlig pinlig mot de fakta jeg alt har henvist til ovenfor. Men noe som er blitt helt oversett, på grunn av manglende forståelse for hvordan brevene fungerte som bindeledd i Paulus sin opplæring, samt bruken av det greske språk som Paulus benyttet hovedsaklig, - har ført til at man uteglemmer å etterlyse selve benevnelsen av denne påståtte eneleder i Paulus sine hilsninger.  Paulus hilste, når det var en læremessig sak på gang, rett til enten "de hellige", "Guds menighet"- eller et nevnt flerlederskap først med menigheten etter. Og uansett nevnes aldri enelederskap i noe brev! Ikke ett sted finner vi denne påståtte pastor-rollen. Den glimrer med sitt totale fravær.

 

Men på grunn av menneskelige tradisjoner, statskirkene med sitt ubibelske hierarkiske presteskap og biskoper, og de forskjellige frimenigheter med sin tilsvarende, som er forstanderen eller pastoren, og i noen sammenhenger "Ledende eldste", - så binder disse tankemønstrene seg fast i læreoppfatningen, og man bare antar at dette er bibelsk. For å kunne bakke opp denne løse påstanden, fører de så inn tre - noen ganger fire modeller til forbilde. Alle like ubibelske: Peter i Jerusalem menigheten, Paulus som suveren leder i alle de menigheter han stiftet, og så kanskje aller oftest: Timoteus og Titus. På feilaktig grunnlag kaller så den jevne kristenheten brevene til disse sistnevnte for "pastoralbrevene", med tanken om den hyrdeoppgaven som de to utførte.

 

Men de har helt glemt å lese skriften i sammenheng: Ingen Timoteus og Titus ble innleid eller ansatt i noen menighet fast, som enepastor. De ble bare sendt dit under Paulus sin styring.  De var apostelens talsmenn i mangel av hans egen tilstedeværelse, grunnet hans lenker. Man må aldri bruke et rollebilde etter at man har skåret vekk selve rammen for denne rollemodellen, slik kristenheten stort sett har gjort. Man kan ikke bare se på personen og hans arbeide. Visst tok Timoteus og Titus en lederrolle den tid de var ute for å rydde opp, klargjøre uoverenstemmelser overfor Paulus sin lære, irettesette og forjage falske apostler og falske lærere, og refse utglidninger i moralsaker. Dette gjorde de under en viss ramme: De var "munnen" til Paulus, og bar med seg denne store apostels TOTALE GUDGITTE MYNDIGHET!  Ingen av oss i ettertid av Paulus, kan opptre som apostelens myndige autoritære utsendinger. De trengte ikke nødvendigvis noe kall fra et eldsteråd osv. slik det ofte praktiseres i våre dager. Nei, de bare troppet myndig opp, slo i bordet og sa, på Paulus sine vegne: "Å jasså!! Vi hører at det er umoral og vranglære som har fått innpass her!!  Nå skal vi rydde opp." Og nåde den som da satte seg opp imot Herrens tjenere, som var direkte underlagt vår store apostel Paulus. De skulle få med Herren å gjøre, og også apostelen selv truet med å ta dem kraftig fatt.  Når vi i slendrian ikke tar hensyn til slike bestemte "rammevilkår" for den tjenesten Timoteus og Titus utførte, så får vi ville og menneskestyrte vantolkinger av Bibelen - med det resultat at mennesker ledes inn i menighetsdiktaturer av verste sort. Word-Faith/trosbevegelsen kan stå som modell for, og et grelt utstillingsvindu for denne fullstendig avsporede læren og praksisen. Dessverre finnes det også flere andre kristne virksomheter som lider under dette med "pastoren og hans visjon" - eneleder rollen tatt helt ut i sin ytterste konsekvens.

 

TIMOTEUS I EFESUS, TITUS PÅ KRETA

 

La oss lese litt fra 1.Tim.1, 3-4 og 18-20. Paulus sender sin vise-apostel og medhjelper til Efesus, for  1. Å rydde opp i vranglærer som spredte seg  2. Oppbygge menigheten i tro og tjeneste, for å komme til hektene etter at vranglærerne er kastet på dør.

 

"Da jeg dro til Makedonia, bad jeg deg å bli i Efesus,

så du kunne formane visse folk til ikke å fare

med fremmed lære, og ikke gi seg av med eventyr

og endeløse ættetavler. Slikt fører heller til unyttig

strid enn til å tjene Guds frelsesråd i troen.

18-20:  Dette er DET OPPDRAG JEG OVERGIR

TIL DEG, min sønn Timoteus, i samsvar med de

profetord som før er talt om deg, så du ved dem

kan stride den gode strid, i tro og med god samvittighet.

Denne har noen kastet fra seg og har lidt skipbrudd p

troen. Blandt dem er Hymeneus og Alexander. Dem

har jeg overgitt til Satan, for at de skal la være å spotte."

 

Var det "Pastor Timoteus Paulsen" vi leste om her, som ble kalt som enepastor til Efesus, for å bli der i 20 år eller mer, og enelede og diktere menigheten hva den skulle tro og gjøre?  Den som tror det, er ute av stand til å lese Bibelen.  Teksten selv vitner om et alldeles spesielt oppdrag gitt under spesielle omstendigheter, og under direkte overmyndighet av vår store apostel Paulus. Har du fått et slikt oppdrag gitt deg av Guds hovedapostel for den kristne nådetroen?  Nei, jeg tenkte meg vel det. Det er det ingen som har. Lederskapsmodellen hviler på de flertallskollegier som ble kalt for tilsynsmenn og eldste, og i Romerbrevet forstandere, og i Efeserbrevet hyrder.

 

Titus var i samme situasjon: Hans spesielle oppdrag var å innsette lederskap av eldstebrødre på Kreta. Samtidig ber apostelen, ja, befaler apostelen, Titus å stoppe munnen på de gnostiske og legalistiske falsklærere som opererte i de samme traktene. Tit.1, 10-16.  Titus ble ikke dermed noen fast ansatt pastor for de kristne som var på Kreta. Han talte på Paulus sine vegne, for å etablere dem alle i den nye og da ukjente nådelæren.  Målet med dette var at hver menighet skulle takle det daglige arbeide og forkynnelsen, etter at både Titus og Paulus hadde reist derfra. Vi finner jo tydelig dette mønsteret igjen uendret i hele tjenestetiden til Paulus, 30 år.

 

Jeg nevner dette i flere andre artikler der jeg underviser om paulinsk flerlederskap: I så mye som 50-60 år, etter Paulus sin død i 67, så kan vi lese brever skrevet av Polykarp til bl.a. Filipperne, og han hilser dem på nøyaktig samme måte som Paulus: Uten å nevne noen eventuell enepastor!  Slik den tidens skikker var, ville det være en ren fornærmelse grensende til injurier - å overse noen eneleder i så viktige dokumenter, men nevne alle andre!  Bare spør historieprofessorer i antikk historie, og de kan bekrefte dette. I Filipperbrevet hilser først Paulus til "alle de hellige" - men tett fulgt av en hensynsfull oppklaring:"...sammen med tilsynsmenn og menighetstjenere..". Fil.1,1.  I Romerne, Korinterne, Galaterne, Efeserne, Kollosserne og Tessalonikerne nevnes dette  mest bare som  "menigheten" eller "alle de hellige i...".  Og det er hele veien pinlig stilt omkring den påståtte enepastoren. Han er borte vekk.   Ikke bare er han borte, men han har aldri eksistert!

 

La meg runde av for denne gang med å sitere Alexander Strauch fra hans bok "Biblical Eldership", side 16. Han konkluderer om hva Det nye Testamentes eldsterolle blir beskrevet som i skriften:

 

"I henhold til NTs konsept for eldstelederskap, så ledet

de eldste menigheten, forkynte og underviste Guds ord,

beskyttet menigheten imot falske lærere, irettesatte og

formante menigheten i sunn lære, besøkte de syke og

dømte i læremessige spørsmål."

 

Se også mine øvrige artikler her på nettsiden i emnet.