I menighetens tid og under

nådeevangeliet:

Har Gud innsatt et overordnet og

særskilt helliget lederskap

som menigheten lydig skal følge?

Av Jan Lilleby

Jeg har i bøker og artikler undervist om hvilke forhold menigheten skal leve i under Gud og nådefrelsen – og hvordan nådeevangeliet kom til først ETTER at Israel var avsatt av Gud i slutten av Apostelgjerningene i den disputt Paulus hadde med det vantro Sanhedrin for Roms elleve synagoger. Det skjedde i omkring år 61-62.

Jeg har ut fra dette faktum i bibelens systematikk og progress gjennom aposteltidens troende, henvist til hvordan Paulus dermed ikke bare skiftet ”beite” : Han ble ”Jesu Kristi fange for oss hedninger” (Ef. 3, 1) – men han fikk også i oppdrag å innføre fra Gud en NY TIDSHUSHOLDNING, der først den gamle (som gjaldt Israel) var opphørt med Israels fall i Apg. 28, 25-31 – for deretter i år 62 (se Ef. 3, 1-9) å innføre en helt AVLØSENDE tidshusholdning av apostelen selv kalt for ”Husholdningen med den Guds nåde – som er meg gitt for dere”.

Dette betyr rett og slett at menighetens tid og åpenbaring ikke begynte før år 62, da Paulus ble åpenbart den omtalte hemmelighet han lærer om i Ef. 3, 1-9 som hadde vært skjult i Gud i all tid før åpenbaringen ble gitt ham. Denne åpenbaring innebærer at et troende folk, menigheten – Kristi legeme – er satt i himmelen (ikke på jorden!) med Kristus og gitt all åndelig velsignelse med ham. J.fr. Ef. 1-3. Menigheten er ikke satt i forbindelse med noe jordisk håp, der Kongeriket skulle inngå. Bare himmelen er håpet.

Dermed får vi et tydelig FØR og ett like tydelig ETTER i forhold til hvem/hva Gud arbeidet med gjennom tiden som beskrives i NT totalt.

Enkelt forklart i sum blir det slik: Fra og med år 32 og utrustningen av apostlene på pinsedag i Apg. 2, via Paulus’ omvendelse og kall i Apg. 9 i år 35-36, og hans første reelle utsendelse i diasporaen med Barnabas i Apg. 13 i år 43, og til Paulus i år 60 ankommer Rom i lenker, var en tid der samtlige apostler – sammen med deres medarbeidere og forsamlinger både i Israel og i diasporaen, arbeidet med ISRAEL og Israels profetiske løfte/tilbud om å få Guds Kongerike opprettet med Jesu gjenkomst. Det er helt tydelig Kongeriket på jord som er de troendes frelseshåp i hele tiden med Apostelgjerningene. I år 60-61 da Paulus møtte Sanhedrin i Rom, sier Paulus følgende:

”…for det er FOR ISRAELS HÅPS SKYLD jeg bærer denne lenke.” Apg. 28, 20.

Paulus stod i Rom først og fremst for den frelse som profetene hadde lovt – som var det messianske jordiske Kongeriket i Israel. Han sier dette selv. Vi må tro apostelen. Hvis det var menigheten han stod der for, så ville Paulus ha sagt dette. Men han sier rett frem at det var for Israels håps skyld: Det var Guds Kongerike på jord med Guds lovte Messias som Israels Konge – som apostlene lærte var Jesus.

Tiden med Apostelgjerningene var dette jeg ovenfor kalte ”FØR”. Det er et tilbakelagt stadium, og som ikke vedrører menigheten overhodet.

Menigheten derimot, sorterer under den ordning som ble åpenbart Paulus, og som jeg ovenfor sorterte som ”ETTER” i forhold til den progress Apostelgjerningene vitner om. Den kom til ETTER Israels bortfall fra Gud. Den kom til ETTER at Paulus fikk åpenbart det han kaller hemmeligheten i Ef. 3, 1-9 – en gruppe nye troende han kalte ”Kristi Legeme” og ”Ett nytt menneske” (Ef. 2, 14-15), og som vi kaller menigheten.

STYRINGEN OG LEDELSEN AV FORSAMLINGENE

I TIDEN MED GUDS KONGERIKES TILBUD

Det vi skal se litt på nå er hvilken ordning man styrte og disponerte forsamlingene med i tiden da det bare var Israels jordiske frelse med Kongeriket som ble tilbudt. Den tid vi med andre ord finner beskrevet i Apostelgjerningene. Den skilte seg vesentlig fra den tid som fulgte etter at Apg. er lukket og Israel er falt fra.

I Israels tid – først under Moses, så Josva og dommerne, deretter kongene og profetene fra Sauls tid og opp til bortførelsen til Babylon under Jeremia med kong Sidkia (se Jer. 34ff). Videre opp gjennom tiden der jødene fikk vende tilbake under Esras og Nehemjas tid i tre ”Aliaer” – tre omganger av tilbakevending til Israel – for deretter fortsette i indre stridigheter som vakte Guds harme, og under utglidningen der menn fra folket (fariseerne og sadukeerne) overkjørte presteskapet og innsatte seg selv som prester. Uten Guds velsignelse. Israel hadde dermed 400 år som det ble tyst fra himmelen – tiden som begynte da Malakis’ ord var talt, og sluttet da Gud sendte Jesus – skrevet om i de fire evangeliene.

Denne perioden før de 400 års stillhet var samlet sett en periode der Gud talte gjennom sine spesielt utvalgte og salvede profeter og tjenere. Disse ble benyttet av Herren som mellommenn i det Gud formidlet hva han ville tale til sitt folk Israel. Kongene var satt til å styre folket på Guds vegne, og hadde tett samhold med både profeter og presteskapet. Prestetjenesten var en ordning der de kom i mellom folket og Gud, og foresto all dyreofring for synder i hht. Mose lov og lære.

Da presteskapet som Gud hadde utvalgt var blitt overkjørt av den nye klassen, fariseerne – menn som oppkom av folket og ikke var valgt ut av Gud – inntok fariseerne og deres lovlærde presterollen, og de omskrev Mose lov grovt. De la til et utall av helt avsindige regler og tilleggsbud, som gjorde at de ble en ny maktelite i landet. De styrte smått og stort gjennom sin terrorisering av folket til å underkaste seg deres lære og deres bud. Jødefolket var vant til å ha en overklasse av prester over seg, under hvilke de søkte å følge i total lydighet. Prestene var herrer og folket var undersåtter. Allikevel var det en kongestand som hele tiden hevdet seg utover presteskapet, på grunn av deres hærmakt. De tillot at fariseerklassen opprettet en egen tempel-politi garde – det var en slik garde som arresterte Jesus ulovlig før korsfestelsen.

APOSTLENE OG DERES FORSAMLINGER

UNDER DEN NYE PAKT TIL ISRAEL

Da så Herren hadde utsendt sine apostler etter pinsedag i Apg. 2 og videre Paulus og hans medarbeidere i de påfølgende årene beskrevet fra Apg. 13, var dette en helt ny klasse med ledere: De ble kalt ”Utsendinger” eller apostler. De hadde en autoritet som tilsvarte den Gud en gang gav Moses og Aaron: De skulle utføre store tegn og under som attest for at de var Herrens ekte utsendinger, utvalgt personlig av Herren.

De karakteriseres meget treffsikkert av Markus i hans kapittel 16, 20 slik: ”Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med.” I Amplified står det: ”…confirming the message by the ATTESTING SIGNS AND MIRACLES…” Tegnene var attestasjon på at apostlene var en egen klasse tjenere og utsendinger fra Gud, som stod over den alminnelige troende i åndelige saker.

I tiden der apostlene tjente for Israels håps skyld – Kongerikets opprettelse – finner vi en tydelig lære om at de troende rundt om i alle forsamlinger, skulle LYDE deres innsatte lederskap. Enten dette var bare de lokale ledere, eller selve apostlene når de var på besøk og underviste. I denne tiden, der apostlene var mellommenn sendt av Gud til å formidle kraft og utrustning ved Den Hellige Ånd, lærte Paulus bl.a. følgende:

”Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro. - - Vær lydige mot deres veiledere og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.” Hebr. 13, 7 og 17.

Vi forstår med én gang at denne ordning i nådetiden, blir helt malplassert: Ingen kristen er ansvarlig for noen annen kristen, som en som må gjøre regnskap (!) for andre kristnes ferd! Men i Israels tid var det slik. Der skulle presteskap og ledere stå ansvarlig mellom Gud og folket! I nåden er det ingen pastor, forstander, prest eller legmann som skal svare overfor Gud hva som er skjedd i menigheten!

Hebreerbrevet var skrevet, i likhet med alle de øvrige brev fra tiden som vi kan lese om i Apostelgjerningene, år 32 til 62 – til det troende Israel. Menigheten fantes ikke i denne tiden. Det er den gamle mosaiske levittiske lederstilen som skinner igjennom formaningsordene til Paulus, der han lærer og formaner i lys av at de var under den nye pakt i Jesu blod, J.fr. Hebr. 9, 15 – en pakt som var til Israel, da den ble gitt for å forløse dem fra synder gjort under den gamle pakt. Dermed vet vi at det ikke er menigheten som tilskrives verken i Hebreerne eller andre apostelgjerningsskriv, men det er Israels messianske troende. Vi hedninger har jo som kjent aldri vært under verken den gamle eller den nye pakt! (Ef. 2, 12; Ef. 2, 14-15).

MELLOMMANNS FUNKSJONEN – ER TO TING

Bare Jesus var mellommann for selve frelsen. Bare hans offer kunne være det fullkomne engangsoffer – ingen andre kunne forløse verken Israel eller menneskeheten forøvrig. Men også apostlene og deres medhjelpere og eldsteledere rundt om var mellommenn fra Gud. Ikke som forsoningsoffer, men som formidlere av velsignelser fra Gud og av rett lederskap gjennom den nådegaveutrustning Gud hadde for dem i tiden da den nye pakt ble forkynt for det troende Israel og deres mange proselytter. Paulus lærte klart at han var en mellommann i dette henseende, og i den egenskap var satt ”over” den alminnelige kristne i den tiden. Se 2. Kor. 13, 3 – ”For dere krever jo et bevis på at Kristus TALER GJENNOM MEG. Og han er ikke svak mot dere, men han er sterk blant dere.”

Jamfør også Paulus’ ord om sitt apostelembete i 2. Kor. 12, 12: ”En apostels tegn ble iallfall gjort blant dere med all utholdenhet, både ved tegn og under og kraftige gjerninger.”

Det er helt avgjort at ingen slik apostel eller Guds salvede tjener finnes på jorden i vår tid. De opphørte da apostlene ble borte. Heller ikke finner vi noen ny skare av apostler som sto klare til å ta over hegemoniet da Peter og Paulus ble drept av romerne, og en del år senere – Johannes som døde av alderdom i Efesus. Disse tjenestene var en engangsforeteelse som ikke siden er blitt gjenreist i historien.

Paulus’ klare instrukser til blant andre Titus, avskjærer enhver idé om at det skulle innsettes ”apostler” – i det vi leser tydelig: ”Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå stod igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.” Jeg har aldri hørt noen forkynne at ”eldste” skulle være det samme som apostel! Eldste kommer av det greske ordet presbyterios –og kan også bety tilsynsmann – og som i den engelsktalende verden ofte oversettes med Elder.

Det er også tydelig at det var snakk om et flertallskollegium på hvert sted. Eneledere finnes ikke i Paulus’ lære for menighetsorganisering!

Jeg blir oppgitt når jeg leser eller hører om at noen kaller seg ”apostel” eller ”profet” i vår tid. Disse troende kjenner ikke Bibelens ord om disse ting. De forstår ikke at Gud har avsluttet sin tale til Israel foreløpig, ergo er heller ikke apostel/profettjenestene operative. Slike tjenester var bare operative i den perioden da Bibelen ennå var uferdig og Guds salvede menn talte Ordet på inspirasjon og myndighet fra Gud direkte. Det finnes ingen som taler Ordet direkte fra Gud i vår tid. Bibelen er den ”tale” som vi skal lytte til – eventuelt idet vi deler vår tolking med hverandre ut fra prinsippet om å utdele/fordele sannhetens ord på rett måte i hht. 2. Tim. 2, 15.

Jesu personlig utvalgte tjenere var lederskapet på topplan i den tid vi leser om i Apostelgjerningene. De styrte og veiledet forsamlingene i egenskap av kallet og den utrustning de hadde fra Gud ved Den Hellige Ånd. Både kallet og utrustningen er opphørt fra den dag da Gud avsatte Israel på grunn av deres vantro - som vi ser i Apg. 28, 25-31. Paulus varslet dem at dommen fra Jes. 6 ville bli iverksatt: ”Rett talte Den Hellige Ånd ved profeten Jesaja til deres fedre da han sa..” osv. (vers25). Det var samme advarsel som Jesus i sin tid hadde varslet sine disipler skulle ramme nasjonen (Matt. 13, 14-15).

SKJEBNESVANGER MISFORSTÅELSE

Mange kristne despoter er oppstått i denne misforståelsen av at de tjenestegavene vi leser om fra tiden da Israel i NT var Guds folk og nasjon – og hadde apostler og profeter utsendt til seg med tegn, under og mirakler – skulle fremdeles være operative i vår tid. De vil ikke forstå at Apostelgjerningene og de fire evangelier, samt lærebrevene fra samme tidsrom – alt sammen dreier seg om å tilby Israel det lovte Guds jordiske Kongerike. Det går aldeles galt, og i grøfta, når stadig nye ”apostler og profeter” påstår seg å være ”..sendt av Gud for vår tid…” og gjør krav på å være eneledere (da kaller de seg pastor) eller helbredere med særskilt kraft (da kaller de seg apostel eller profet, til nød evangelist).

Flere av disse er i ettertid blitt ikoner for de sekter og bevegelser de bidro til å stifte. Du finner dem som stiftere av Jehovas Vitner, Syvendedags Adventistene, Mormonerne (Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige, norsk), Scientologi kirken, og et utall av mindre men like misforståtte virksomheter som vi i Norge kaller ”Trosbevegelsen” i utlandet ofte kalt ”Word-Faith” Movement. Og mange flere. Pinsekarismatikere kan være et dekkende uttrykk for den læresfære som beveger mange troende i dag. Alt er oppstått av den grunn av at man ikke vil ta forståelse inn over seg for at det vi leser om i Apostelgjerningene er AVSLUTTET for denne gang. Det er på grunn av den historiske avslutningen av Israels kall i år 62 i Apg. 28, 25-31 at menigheten overhodet ble til!

Men selv om det også finnes pinsekarismatiske bevegelser som er sunnere i deres bibelforståelse enn visse andre deler av samme type bevegelse, - så har én spesiell feiloppfatning av Guds ordning for lederskap overlevd: Man tror at Gud har satt en klasse troende noe ”høyere opp i etasjen” enn den jevne kristne. Da får vi en egen ”hellig klasse” med ”hellig pave”, ”hellig presteskap”, ”Hellig pastor” osv. – i den forstand at det blir betraktet som en overklasse som skal dirigere alle andre kristne – for disse ”hellige” pastorer og prester, - de hører jo (påstått) stadig fra Gud, og da må vi både ta råd fra disse og lyde dem, i respekt for Guds ordninger.

Med dette vil jeg allikevel ikke insinuere at de selv skulle betrakte seg som satt over i viktighet enn andre kristne. Jeg bare forteller hvordan kristenheten i stort tenker og tror om prestestanden/pastorer/evangelister og andre typer ledere. De fremstår i folks sinn og tanker som noe mer…noen få hakk viktigere for Gud, enn dem selv!

Misforståelsen av 1. Kor. 12-14 vedrørende utrustningen og åndelige nådegaver og mirakler, forsterker dessverre denne helt feilaktige gjengse oppfatningen innen kristenheten rundt pastorer, evangelister, prester og ledere: De er spesielt utrustet av Gud – ergo må de vises større respekt, betraktes som litt viktigere for Gud (i tjenesten, ikke i forhold til frelsen!). Når 99,9 prosent av lederskapspersoner i Norge tenker og tror at disse apostelordningene fra 1. Kor. 12-14 om utrustning/mirakler etc. skal være operativt i vår tid – skapes en svær plattform for misforståelse omkring lederskap og hva karakter og betydning et lederskap skal inneha i menigheten. Man skiller dermed ikke på det faktum at apostlene var sendt til Israel i og utenfor Israel – og for Kongerikets sak.

Man glemmer at apostlene, for ikke å snakke om de gamle tiders profeter, ikke var hentet fra hedningverdenen, men eksklusivt var jøder og israelitter! Var det tilfeldig at det var slik? Merkelig at ingen i aposteltiden holdt frem noen lære om at hedninger kunne bli apostler og profeter. Det er allikevel ikke så merkelig: Det var bare Israel og proselyttene som ble tiltalt av Gud ved apostlene, ergo måtte Guds utsendinger komme fra den nasjon som tilbudet gikk til, Israel.

Det blir derfor helt håpløst når kristne i vår tid overser dette historiske bibelske faktumet, og ikke forstår at apostel og profet BARE var for Israels håp om Kongeriket, og aldri er gitt for menigheten.

KONSEKVENSER AV AT GUD IKKE I DAG HAR GITT

NOEN OVERORDNETE STILLINGER I MENIGHETEN

Når vi så betrakter de vyer som åpner seg idet vi vet at apostelautoritet og profeters tale er opphørt i forhold til at noe nytt tok over etter Israels fall, nemlig menigheten, kan ingen rettsindig kristen overse dette og late som om apostler og profeter ennå skulle finnes. Hadde de fantes i tiden, ville de vært sendt til Israel – med Rikets tilbud. Dette var det de gamle profeter talte og skrev om, dette var det apostlene talte og skrev om – inntil Paulus i år 62 kom med en helt ny åpenbaring: Menigheten utvalgt i Kristus før verdens skapelse, i rammen av en like ny avløsende tidshusholdning.

Det første som vi må ta inn over oss er: Det finnes ingen spesielle kristne, som er mer utvalgt, mer salvet, mer innvidd i Gud, enn andre kristne. Det er ikke på åndens plan det skulle finnes forskjeller.

Forskjeller finner vi bare i den menneskelige sfære: Vi har forskjellig kunnskap både i kvantitet og i kvalitet. Vi har forskjellige muligheter. De med dårlig økonomi har færre reelle muligheter enn de med en sterk økonomi. De med ”dårlig tid” – som alltid er opptatt med sine gjøremål etc. er dårligere disponert enn de med god tid, i forhold til studier i Bibelen. Men hos Gud er det ingen høy eller lav i menigheten. Der er det bare én som er høy: Hodet, Kristus. Dermed er alle andre satt like lavt eller høyt, alt etter som hva vi måtte tenke på i så måte. Visst er vi alle satt høyt, vi sitter i himmelen med Kristus. Er ikke dette posisjon god nok, så vet ikke jeg!

Allikevel vil det finnes troende som mener at Gud skulle ha utvalgt dem særskilt til å lede (noen blir derfor i mangel av karakter, despoter og diktatorer, dessverre) en hel forsamling i makt av den ”visjon” som pastoren hevder å ha mottatt fra Gud. Men Gud innsetter ikke en eneste person i menighetens tid; det er oss selv som driver innsetting og avsetting, det er en tid der mennesket selv styrer på godt og vondt.

Hadde det vært Gud som styrte (apostolisk teokrati som i NTs Apg.), ville det ha blitt tatt itu med all vranglæren fra avsporede sekter og bevegelser, - men det er ingen som har Guds autoritet på jord til en slik oppgave. Verken undertegnede, eller noen annen kunne i dag si som Paulus: En apostels tegn ble iallfall gjort blant dere (2. Kor. 12, 12). Slike som i vår tid betrakter seg som pastorale eneledere, eventuelt profeter og apostler er intet annet enn stakkars misforståtte kristne ugangskråker, som i deres egen selvhøytidelighet tiltar seg en større respekt og aktelse fra andre kristne, enn de har lov til. Det er ikke det minste rart at verden der ute ryster oppgitt på hodet av alt det vanvittige som vises frem i Jesu navn!

MENIGHETENS FORSAMLINGER I VÅR TID ER IKKE

LEDET AV GUD – DE ER ORGANISERT SOM

MENNESKESTYRTE FORRETNINGSMINISTERIER!

Skulle menigheten være ledet av Gud, ville det ha forutsatt at minst ett av to mulige alternativer hadde blitt benyttet, slik vi ser forespeilet fra Bibelen:

1. Det måtte ha vært Jesus selv på sin trone i Jerusalem, som måtte ha styrt alle troende – eventuelt da i det profetene har omtalt som tusenårsriket (Dan. 2, 44 etc.).

2. Det måtte igjen ha vært utsendte og utvalgt reelle bibelske personlige Jesu apostler, som i apostolisk teokrati – slik det ble praktisert i Apostelgjerningenes tid – overstyrte og ledet menighetene.

Nå er ingen av disse alternativene realistiske. For i menighetens tid skal Kristus sitte i himmelen slik vi ser i Ef. 1, 20-23 – over all makt og myndighet og over alle navn som nevnes. Heller finner vi ikke at Jesus har personlig utvalgt nye apostler og sendt disse til å styre menigheten på jord. De glimrer med sitt blotte håndpåtakelige fravær!

Det vi da sitter igjen med, er kun ”ikke-salvede” troende personer; den alminnelige kristne troende som er satt med Kristus i himmelen. Og vi er alle overgitt i Guds nåde til å oppbygge hverandre på Guds ord…ja la meg sitere hva Paulus ber menigheten å gjøre på Guds vegne:

”Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden (så vi skriker i tunger og profeterer vilt?? NEI!) –så DERE TALER TIL HVERANDRE med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i DERES HJERTER (det er et indre forhold, ikke en ytre lydeffekt!), og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn. UNDERORDNE DERE UNDER HVERANDRE I KRISTI FRYKT.” (Ef. 5, 18-21).

Hvis vi kristne bare kunne slippe alle de gale ”Lederseminarene” og de avsporete ”Lederskolene” – der troende blir innpodet med selvpompøse tanker og egenhøyhet, og heller lytte noen minutter til Paulus’ sunne tale – ville vi ha sluppet alle de gale sektene som nå opererer i verden og forvirrer den med sine gale bibelteorier om ditt og datt.

Kanskje noen heller skulle avertere at det nå skal holdes UNDERORDNINGS-SEMINARER, og gjerne der den tidligere eneledende og eneveldige storpastor kan gå foran med et godt eksempel? Men så lenge som vi finner eneledere, som dikterer hvordan menigheten skal drives, hvem som får tale og ikke tale osv., hvordan kan denne eneleder underordne seg og vise lydighet til Guds ord? Dette verset fra Ef. 5 motsier alle som har inntatt enelederposisjonen.

Pastorer flest mener at dette ordet skal tolkes slik: Menigheten (”alle unntatt meg selv, pastoren”) skal underordne seg under hverandre. Men pastoren skal jo ”lede” forsamlingen – ergo kan han jo ikke dilte etter alle de andre i en underordnet form!

Men vent litt. Løsningen er allikevel for hånden, og jeg har alt angitt denne: Menigheten er ikke gudsledet! Ikke under noen omstendighet. Den ledes slik Paulus også skrev: At vi alle er underlagt alle og hverandre. Vi er med andre ord det man kan kalle rent teknisk for et ”Forretningsministerium”. Forsamlingene drives jo også i dag nettopp på de forretningsmessige prinsippene, med innsamling av penger, dugnadsarbeide med mange gjøremål, samt fordeling av åndelige oppgaver vedrørende undervisning fra Bibelen. Og i denne forstand bør man jo ha en form for lederskap, selvsagt. Men problemet har aldri vært at det finnes lederskap – sågar harde despotiske lederskap; problemets kjerne ligger på at disse lederskapene har tenkt og trodd at de er innsatt av Gud i en overautoritet og overhøy posisjon, over menigheten. Det er på dette punkt at det har gått rett i grøfta.

Det er Bibelen som er vår gitte autoritet. Ingen av oss taler med Gud direkte lik Moses, eller lik apostlene. Vi taler bare til Gud i en tryglende form: Bønn og påkallelse. Men Gud taler ikke lydelig eller åndelig tilbake til noen enkelt av oss: Han har sørget for at Bibelens samlede skrifter er tilgjengelige i en stor grad. Der taler Gud, og vi er derfor pålagt en ansvarlig holdning og systematikk i å tale fra og lære fra Bibelen: Vi skal fordele og utdele/oppdele sannhetens ord på rett måte i hht. 2. Tim. 2, 15.

Når den enkelte forsamling i avstemminger, eventuelt menighetsmøter vedtar visse punkter for drift av denne, og frivillig holder for at de vil ha en pastor/forstander/prest satt over seg til ledelse av virksomheten og forkynnelsen, så er dette også for så vidt godtatt av Gud. Ledelsen hviler på mennesket i nådetiden, guidet av det skrevne Guds Ord, Bibelen. Men det jeg reagerer på er at noen hevder at Gud har innsatt dem (i apostolisk forstand) som overhøye åndelige ledere, paver, biskoper, pastorer osv. For dette er ikke sant. Det er mennesket som innsetter og avsetter, gjerne ved sammensatte styreordninger, men i ekstreme tilfeller er det dessverre vi finner at eneledere oppstår og herser med forsamlingen sin på godt og vondt.

Hvis ikke vi forstår disse ting rett, blir vi ofte ofre for despotisk lederskap, meningsterror og diktat. Da vil mange troende uten forbehold ”selge sin sjel” til pastorembetet og tro at man skal følge pastoren i tykt og tynt. De glemmer at pastoren bare er et vanlig troende menneske, uten noen form for overhøy ”salvelse” som setter ham over andre i tjeneste eller betydning for Gud.

MENIGHETEN ER, PÅ GRUNN AV FRAVÆR AV APOSTEL

OG PROFET, ET FELLESSKAP SOM FUNGERER

SOM ET REGULÆRT FIRMA UTAD

Vi skal aldri forakte eller stemme ned og imot den menneskelige ånd og styring. Vi har jo alle troende en overordnet respekt for og tro på Guds ord. Dette gjør oss i større eller mindre grad skikket til å ta styringsoppgaver på troens og forkynnelsens vegne, alt etter den kunnskap og iver vi har for utbredelsen av sannhetens ord, og er derfor aktverdige og så absolutt Guds tjenere i en ond tid.

Den kristne som mener at en må ha apostler og profeter til ledelse av menigheten, har skutt seg selv i foten åndelig talt. Det er oss alle – i fellesskap – som nå har fått disposisjonsrett og plikt i forhold til utbredelse av nådeevangeliet. Det er jo fra år 62 med Paulus i Rom og skrivingen av Efeserbrevet og Kolosserne, gitt hedningverdenen fritt å tro uten at Israelske apostler og profeter står som formidlere! Det var for dette at Paulus ble gitt å avslutte/fullføre Bibelen, slik at man har en frosset ubevegelig læreform som alltid er overordnet all menneskelig tanke og tro (Kol. 1, 25-26). Det er Bibelen som er Guds tale i menighetens tid – og denne tale formidler vi til hverandre, slik jeg viste til fra Ef. 5, 18-21.

Menigheten kan ikke stå fram som et fellesskap som i bindende form og med overhøy autoritet taler til verden på en definitiv måte. Vi kan absolutt ikke stå frem og si, bokstavelig talt ”Så sier Herren”. Vi kan stå frem og si: Så sier BIBELEN! Tro på Bibelens ord, tro på Guds ord. Den apostoliske og profetiske autoritet er i menighetens tid festet ned på et dokument – Bibelen. Og så må verden bare ta stilling til om de vil tro eller ikke. Så enkelt, og allikevel så vanskelig er det.

Det er ikke slik i vår tid, som under apostlene – som var gitt sterke beviser i mirakler og undere, for å attestere at de var sendt fra Gud. Bare Israels troende apostler hadde dette, samt deres medarbeidere i forsamlingene. Vi har en ferdig og fast Bibel der ordet om frelsen ved tro står fast og kan forkynnes av alle troende helt fritt frem. Uten krav om at tegn og under skal attestere oss.

Det er den totale misforståelse at en må ha organisert kristendom i form av f. eks. en statsdrevet kirke, eller andre typer bestemt organiserte trossamfunn og enkeltmenigheter, før noen kan stå frem og tale fra Bibelen. I vår tid er ordet fritt, bare man ikke (Norsk lov, og de fleste lands lover) bringer injurier og sverting. Alle som tror, kan fritt tale ut fra Bibelen eller andre bøker for så vidt, med innhold hentet opprinnelig fra Bibelen.

Baksiden på denne demokratiske medaljen er jo da, som alle forstår, at da blir det også fritt frem for avvikende sekter og grupper med mange spesialiteter i troen. Da fremkommer det på en meget tydelig måte at det faktisk er menneskets styringstid, nå i nådetiden. Hadde Gud styrt, ville det ikke vært mulig med trosvarianter, men troen hadde vært enhetlig.

Denne misforståtte ideen om at lederskap i menigheten skulle være ”Innsatt av Gud” i apostolisk forstand med Gud direkte involvert i operasjonen, sitter langt inne i kristenheten. Den vil nok ikke dø av seg selv – en må nok aktivt gå ut og ”skyte” hele uvesenet med å holde frem hva Bibelen nettopp sier om dette med overautoritet og til hvilken tidshusholdning slik autoritet hører hjemme.

I nåden er det ikke mulig å utøve noen form for total autoritet der Gud styrer mennesket konkret. Derfor finner vi heller ikke at Gud kommer med slike straffereaksjoner som vi kan lese om i Apostelgjerningene:

Ananias og Saffira døde for å ha svindlet imot Den Hellige Ånd (Apg. 5ff); de troende i Korint fikk flere dødsfall som straff, som skyldtes deres skjødesløse omgang med den nye pakts nattverdstund og Herrens legeme, da de brukte stunden til å spise seg mette (1. Kor. 11,20-34); Paulus overgav til Satans plager (sykdom) navngitte personer, for at de skulle tvinges til å angre synd, osv. Slik var det i tiden der det var teokratisk styre med apostlene som mellommenn for velsignelser og straff, under Guds overautoritet. Denne styreform er umuliggjort nettopp på grunn av nådens tilstedeværelse. Man er i vår tid tilgitt all synd i fortid, nåtid og fremtid! Det er umulig å snuble seg ut av nåden.

Derfor kan vi si at menighetene i vår tid er undertvunget til, og helt overlatt til å drives som en forretningsform, med frivillige gratis-arbeidere, men som ofte finner råd til i det minste å ha noen få fast ansatte personer til å ”drive forretningen”.

Det er, som nevnt ovenfor, slettes ikke noe mindreverdig at man er henvist i nådetiden til å drive menigheten som en form for forretning. Det finnes en ren og ærlig måte å drive på, og det finnes uærlige og lyssky måter å drive på. Noen menigheter har brukbare demokratiske bibelske menighetslederskap, som respekterer alle i menigheten på lik basis. Og det finnes avsporete modeller for lederskap der det slipper til mer eller mindre despotiske og hardtslående ”eneledere”.

Men uansett hvordan det styres eller vanstyres i nådetiden: Gud kommer ikke til å stige ned for å bry seg med positivt eller negativt, og gripe inn med straffedommer og overkjøring. Det er mennesket som nå styrer. Enten styrer og leder vi med Bibelens rette mal (nådens tidshusholdning) eller man havner inn i feilaktige styreformer der en tenker at det skal være ”apostler og profeter” osv.

DE ANDRE NEVNTE TJENESTEGAVENE I 1. KOR.12-14?

Når vi så går til de tre andre tjenester nevnt i Paulus’ skriv da han tjente Israel med den nye pakts forkynnelse, finner vi evangelist, lærer og hyrde – eller som han ofte kalte dem, eldste (gresk: presbyterios).

Disse tjenestene slik de fremstilles i den tid da tegn og under attesterte apostlenes tjenester og deres medarbeidere, har ikke samme operative plattform i vår tid. Dette er meget viktig å forstå. Gud ”innsetter” ikke noen person overhodet i denne tiden med nådens husholdning. Alt er helt fritt. Ingen person blir spesielt berørt av Gud fremfor noen andre, verken som troende privat eller i samband med at noen skulle gi seg inn på en fast fulltids tjeneste for evangeliet. Vi har blitt ”berørt” av Gud allerede, og satt alle sammen med Kristus i himmelen (Ef. 2, 6) og alt av bare nåde i tro (Ef. 2, 8).

Gud ”stadfester” ikke verken evangelister, pastorer (hyrder) eller bibellærere i vår tid med noen form for tegn eller ytre effekter. Det er ren svindel å påstå at Gud stadfester ens tjeneste med ”tegn, under og mirakler”. Dette opphørte da apostlenes tjenester ble avbrutt med Israels fall i år 62, og Paulus presenterte den nye husholdningen med nåden i hht. Ef. 3, 1-9.

Jeg vil påstå at evangelist – hyrde – lærer i dag er ett og det samme: Det går alt sammen ut på å lese opp fra Bibelen, eventuelt tolke og lære frem fra Bibelen det den enkelte mener å se av bibelske viktige sannheter som bør deles med fellesskapet.

Det er umuliggjort i og med denne engangs-plasseringen i Kristus i himmelen, at noen kan stå frem og si : Gud har gitt meg et budskap til menigheten i kveld…og med dette mene at Gud skulle ha talt særskilt til vedkommende om hva konkret han skal tale om. Det er selvbedrag å holde på slik, og prøve å fremstå som en apostolisk utsending som hele tiden hører fra Gud. Da driver man med en uærlighet som ikke sømmer seg en som kalles kristen. Det vanærer Kristi navn at troende står frem som klovnevesener og skal være så selvhøytidelige at ”Gud har talt til meg før møtet”.

I vår tid finnes det egentlig bare én tjenesteform: Den frie uavhengige troende som fritt taler og skriver, eventuelt også spiller og synger (Ef. 5, 18-20) ut fra Bibelens skrevne ord. Kall ham evangelist, kall ham hyrde eller pastor, kall ham lærer – men ikke kall ham profet eller apostel!

Og husk: Ingen troende er ”særskilt” salvet av Gud i vår tid, for noen gitt oppgave. Vi står helt fritt og tar frem det vi selv ønsker og mener er gagnlig. Gud har overlatt til den troendes SKJØNN helt og holdent hva som til enhver tid skal bli talt om i alle menighetens sammenhenger.

MENIGHETEN ER HIMMELSK, IKKE JORDISK.

DEN OMTALES I ENTALLS FORM

For i det hele tatt å kunne forstå hva og hvilke menigheten er, dens posisjon og status samt oppgaver, må vi alle lese grundig i de brev Gud lot skrives til den: Efeserne og Kolosserne.

Dette er bærebjelkene for troslæren og læren om himmelfrelsen for evigheten. I disse skriv finnes ikke Kongeriket tilbudt. Bare himmelen helt fritt til alle mennesker, og jøde og hedning er utjevnet helt – de er i troen gjort til ”Ett nytt menneske” – Ef. 2, 14-15. Efeserbrevet er det første skriv i Bibelen som taler rett til hedningene UTEN først å gå omveien om Israel. Se Ef. 3, 1 særlig. Før dette talte Gud bare til Israel, fra og med løftet til Abraham var gitt (hans ætt, som er Kristus). Alle som ville høre hva Gud sa, måtte lytte til Israels salvede tjenere. Men i Efeserne får vi en sensasjon: Gud taler rett til hedningene, uten Israel som mellommann! Derfor er også Mose lov avskaffet, for var loven intakt ville Israel fremdeles ha vært mellommann, og hedninger bare proselytter.

Men i og med at Guds løfter for Israel og nasjonens fremtidige profetiske rolle som verdensforkynnere av frelsen, var og ennå er knyttet opp mot et JORDISK KONGERIKE, men som kommer fra himmelen (derfor uttrykket ”himlenes rike” i evangeliene) – kunne ikke Gud la en ny gruppe troende, menigheten, ta over den plass som Israel har i løftene. Han satte derfor menigheten ikke på jorden og i tusenårsrikets vyer, men i himmelen hos Kristus – og Kristus som hode for legemet, menigheten.

Paulus sier tydelig at menigheten var holdt hemmelig i alle tider før apostelen fikk åpenbaringen i år 62 da han ventet i Rom (Ef. 3, 1-9). Menigheten er helt og holdent en himmelsk sak, ikke jordisk. Den tas inn i det himmelske rett fra sin jordiske tilværelse, for den er oppkommet i Gud i himmelen – vi var utvalgt i Kristus før verdens skapelse av (Ef. 1, 4-5). Utvelgelsen gjøres effektiv for den enkelte i samme sekund som troen innfinner seg i hans hjerte.

Det er en arbeidsulykke av dimensjoner at de fleste kristne i tiden blander tusenårsrikets håp med himmelens håp, og ikke skjønner ut fra Bibelen at menigheten BARE har himmelen som håp. Et håp som ikke er ”bare” – men som er mye større enn det jordiske aspektet av Guds rike, det vil si Kongeriket i Israel og Jesu gjenkomst.

Det er ikke slik at menigheten venter Jesu gjenkomst (gresk: parousia) – den venter å selv være den som kommer, opp til Kristus i de overhøye himler der Kristus sitter…..”over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.” (Ef. 1, 20-23).

Det er ikke slik at menigheten venter at Kristus skal åpenbare seg på himmelens skyer, slik Paulus skrev til tessalonikerne, og rykke den opp i skyer for å ta den opp til himmelen. Dette var ikke sagt/skrevet til menigheten, men til den nye pakts israelittiske troende da de ventet Kongeriket. De som blir rykket opp skulle samles med Kristus i Israel og Jerusalem – alt i hht. og i overenstemmelse med Jesu egne ord i Matt. 24, 30-31. Paulus’ ord i tessalonikerbrevene om ”Kristi komme og vår samling med ham..” og Jesu ord i Matteus om en ”samling av de utvalgte” er en akt som skulle bli utført av Herren ved hans synlige komme for å opprette det jordiske Guds Kongerike i Israel. Menigheten er ikke i dette.

Vi må til Kol. 3, 1-4 for å finne menighetens frelseshåp, foruten det som alt er nevnt fra Efeserne:

”…når Kristus, vårt liv, åpenbares, DA SKAL OGSÅ DERE ÅPENBARES MED HAM I HERLIGHET.” (Vers 4).

Å bli åpenbart med Kristus i herlighet, det er i det himmelske og ikke på jorden eller i skyer oppe i luften. Det er i himmelen at Kristi herlighet finnes i den stunden at Herren tar oss rett inn i himmelen med seg uten noe varsel eller foranledning. Denne frelsesakt vil finne sted, selvsagt, like før Gud igjen kaller opp Israel og sender Elias i hht. Malaki 4, 5 og Matt. 17, 11.

I samtlige fem brev (Efeserne, Kolosserne, Titus, Filemon og 2. Timoteus) skrevet til menigheten, eller i lys av tjenesten i menigheten – finner vi aldri at Paulus omtaler menigheten som oppdelt i ”menigheter”. Flertallsformen fra tiden med den nye pakt for Israel (årene før 62 og Apg. 28, 31) – er byttet ut med entallsformen: Menigheten. Likesom vi heller ikke finner flertallsform ”Kristi legemer”, men Kristi legeme, som er menigheten. Hvorfor? Fordi den av Gud bare anses som samlet, uansett hvor i verden den enkelte troende befinner seg. Den er som sådan, samlet, satt i himmelen – dens formelle posisjon er der. Plassene i himmelen er holdt av for menigheten til den tid da vi også fysisk skal ”..åpenbares med Kristus i herlighet..” – og derfra alltid være i det himmelske med Kristus.

Tit. 2, 13: ”…mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet…”

Alle Kristus troende er medlemmer i denne menighet, Kristi legeme, og som også defineres som ”Ett nytt menneske” i Ef. 2, 14-15. Det er den aller høyeste posisjon et menneske kan bli gitt!