Visste du at
menigheten først ble
til i år 61-62 da
Paulus var i Rom?
BIND 3
Emne som behandles:
Helbredelser og mirakler
sett i lys av at menigheten først ble
åpenbart i år 62
Dette er en nedkortet versjon av den tredje
boken i min trilogi om menigheten og at den ble til i år 62 ved åpenbaring til
Paulus da han var i Rom. Opprinnelig skrevet i 2006 – og det er også noen få
korte omskrivinger/redigeringer i forhold til opprinnelige bok, for å gjøre
stoffet lettere forståelig.
Jeg regner med at de som kjøpte boken den
gang, for Kr. 30,- kun, ikke lar seg fornærme av at jeg nå gir den ut gratis i
denne forkortete versjonen. Om noen allikevel skulle ønske å lese den
opprinnelige fulle versjonen, så skal jeg med glede sende denne til deg. Men nå
anbefaler jeg denne kortere versjonen framfor den opprinnelige. Denne mener jeg
er noe bedre!
Dette BIND 3 i min web-bok serie skal handle om
mirakler, tegn, under, helbredelser, tungetale, profeti mv. og hvorvidt disse
ting er noe Gud har gitt menigheten i vår tid.
Med uttrykket ”vår tid”, så vær oppmerksom på
at jeg tenker dermed på selve husholdningen der vi kan lese at Paulus
ble åpenbart denne nye husholdningen med Guds nåde (Ef.3, 1-9).
Og dersom det er riktig da, at Paulus fikk å komme med en helt ny husholdning i
år 62 da han var i Rom – får det konsekvenser for vår forståelse av hva
som var før dette, med Israel?
Det blir i mange kristne kretser, først og
fremst de såkalte pinsekarismatiske bevegelsene inkludert Word-Faith, eller som
vi sier her i Norge, trosbevegelsen, hevdet at det er bibelsk å disponere de ni
nådegavene omtalt i 1. Kor.12-14. Man siterer 1. Kor.12, 28 og hevder at dette
gjelder også i vår tidshusholdning: ”Og Gud satte i menigheten først noen til
apostler..osv.” Dette vil jeg komme mer tilbake til i ett av kapitlene.
For dere som har lest Bind 1, vil dere finne
at jeg i kapittel 5 og 6 særlig, beviser at det var ikke menigheten som
ble tilskrevet i de brevene som bl.a. Paulus sendte ut i den tidsperioden som
Apostelgjerningene beskriver. Det var lærebrever til ”Guds Israel”: De troende
som ventet Jesu gjenkomst med Kongeriket i Israel. De var skrevet mens
fremdeles menigheten var en godt gjemt hemmelighet i Gud, og som ikke ble
åpenbart Paulus før cirka 8 år etter at han skrev 1. Korinterbrev! Bruken av
uttrykket ”menighet” – omtaler jeg i Bind 1, kapittel 3 der du kan lese om våre
dårlige og feilaktige bibeloversettelser.
Det jeg vil behandle i denne boken, er hvilke
konsekvenser det er nødt til å få for den troende i dag, når vi nå vet at
lærebrevene til Paulus som ble skrevet da menigheten ennå var en skjult
hemmelighet, UMULIG kan være skrevet til menigheten. Man kan ikke skrive
brever til noe som ikke eksisterer! I hele Apostelgjerningenes tid finner vi
bare det troende Israel med deres proselytter. Menigheten finnes ikke!
Det pussige da, alle medtroende, er at fra og
med Efeserbrevet i tid (ca. år 62) som ble skrevet etter at Gud hadde åpenbart
hemmeligheten med menigheten og ”Ett nytt menneske” i Kristus, - så finner vi aldri
mer noen lære om nådegaver, tegn, under, tunger, profeti, utkastelse av
onde ånder, helbredelse ved kraft – ja, ikke noe overhodet som hadde snev av
overnaturlige gjerninger ut fra at noen var gitt nådegaver. 2. Tim 1, 6 om at
han skulle opptenne ”den nådegave som var i ham”, var ikke de ni gavene, men
hans evne til å være frimodig! Merkelig at ikke Paulus sier hvilken
nådegave, hva? Han kunne velge på ni stykker.
Mange vil dermed spørre: Hva da? Hva med våre
kjente og mindre kjente kampanje evangelister som holder
”helbredelseskampanjer” og liknende? Er ikke dette av Gud? Vi skal ta disse
ting for oss, og jeg vil prøve å gi mine synspunkter slik jeg mener de støttes
i Bibelens ord. Jeg tar også frem noen negative eksempler, for å kontrastere
problemet.
At Gud har latt nådegaver opphøre betyr ikke
at Gud har sluttet å gjøre mirakler og å svare på fortvilte kristnes bønner om
hjelp i mange ting. Nåden er ved makt. Men nådegaver var noe helt
spesielt og konkret, det var et mirakelmandat gitt bare til
Israels apostler og profeter og forsamlinger i tiden da Gud lot sitt Kongerike
bli tilbudt. Den siste gang vi leser i Bibelen om at nådegaver var i operasjon,
var i Apg. 28, 1-9 da Paulus helbredet alle på Malta. Etter dette, i år 61-62,
er det full stopp hva gjelder Bibelen og nådegaver.
Boken er på 48 sider …. (tilsvarer 100 sider
dersom format var Pocket-bok).
I N N H O L D:
Kapittel 1: De
opprinnelige nådegavene og hvordan de fungerte
Kapittel 2: Noen
eksempler på helbredelses- og
kampanjevirksomhet i
våre dager
Kapittel 3: Den
okkulte faren ved å prøve å praktisere ting
som Gud ikke lenger
vil at noen skal praktisere
Kapittel 4: Når falsk
åndskraft og okkultisme har blitt en livsstil
hos visse predikanter,
og påvirkningen de har
på intetanende
troende.
Kapittel 5: Vårt
forhold til de deler av Bibelen
som er skrevet til
Israel.
Kapittel 6: Hvordan
bør en troende i nådetiden
gå frem i forhold til
sykdom og plager?
Kapittel 7: Falsklæren
med å hevde helbredelse
I Jesu sår
Kapittel 1.
De opprinnelige
nådegavene og hvordan de fungerte.
Mark. 16, 17-18: ”Og disse tegn skal
følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med
tunger. – De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det
ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.”
Det er mange diverse hensyn som må tas i
betraktning når vi leser disse ordene fra Bibelen.
Blant annet er vi nødt til å spørre oss:
A: Til HVEM ble disse ordene talt?
B: I HVILKET OPPDRAG eller tjeneste skulle
dette brukes?
C: BLE DISSE TING OPPFYLT akkurat slik Jesus
lovte – for dem han talte dette til?
Markus evangelium er veldig tydelig på alle
måter. Det er skrevet i ettertid av apostlenes virke, etter at ”støvet hadde
lagt seg” – og det var igjen mulig å se klart. Det blir hevdet med stor
sannsynlighet at Markus nedskrev historien etter Peters veiledning og
”biografiske” nedtegnelser og opplevelser. Johannes Markus, som ble uenig med
Paulus tidlig på den første misjonsreisen (Apg. 13, 13), var av de som ble
opplært og informert om den nye nådefrelsen og Israels tilsidesettelse. Han
nevnes i 2.Tim. 4, 11 der Paulus ber Timoteus om å ta med seg Markus til Rom
før henrettelsen. Men Markus baserte altså ikke sitt evangelium på hva Paulus
fikk åpenbart om nådefrelsen, men på Peters liv og tjeneste. Paulus ville nok
at Johannes Markus skulle være av de første til å lære om den nye nåden i og
med at Israel nå var tilsidesatt av Gud.
Markus 16, 20 rommer hele virksomheten i
Apostelgjerningene hva gjelder samtlige tre punkter ovenfor. Der leser
vi om alt det apostlene gjorde for å oppfylle Jesu befaling, og Markus sier
veldig kortfattet om det samme som Apostelgjerningene bruker 28 kapitler på:
”Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren
virket med og stadfestet Ordet med de tegn som fulgte med.”
La oss ta dette skritt for skritt. Først punkt A:
Til HVEM ble disse ordene og løftene talt?
Dette finner vi svaret på i Mark. 16, 14-15:
”Til sist åpenbarte han seg for DE ELLEVE SELV, mens de satt til bords. Han
refset dem for deres vantro og for deres hårde hjerter (hvilken attest de fikk!),
fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham etter at han var oppstått. Og
han sa TIL DEM (de elleve): Gå ut i all verden (gresk: cosmos,
sivilisasjonen i Israel og de nære områdene av Romerriket) og forkynn
evangeliet for all skapningen!”. Her må vi ikke lese inn ”Hele jordkloden”.
For grunnteksten gir oss dermed bare betydningen ”Til jøder og proselytter i
Israel” – i dette uttrykket cosmos. Dette er det vi og ser blir
praktisert av Peter og de elleve i Apostelgjerningene 2-12. De går ikke utenfor
Israel. De fulgte Jesu ordre til punkt og prikke, for Jesus ville aldri ha vært
med dem og stadfestet Ordet, dersom de var ulydige og gjorde annet enn det han
hadde befalt dem.
DETTE ER UTROLIG VIKTIG Å FORSTÅ: Når Bibelens NT taler
om ”hedninger”, ”hedningene”, ”hedningfolkene” – så har dette ingen kopling mot
den rå uomvendte hedning! Dette gjelder enten man henter eksempler fra
misjonsbefalingen, fra Peters tjeneste i Apostelgjerningene, og fra Paulus’
tjeneste i Apostelgjerningene før Apg.28, 31.
I hele tiden med tilbudet til Israel om Guds
jordiske Kongerike, enten det var tale om hedninger i Israels land (se Apg.
10ff og Kornelius’ hus) eller hedninger i den romerske diaspora i Galatia,
Kilikia, Akaia, Kypros, Frygia, Kappadokia, Hellas, Italia, etc. : Det var
kun tale om hedninger i betydning av at de alt var konverterte over til
jødedommen. Det er ikke den rå uomvendte hedning som det omhandler, slik
mange helt feilaktig tror. Den rå uomvendte hedning kommer ikke inn i bildet
før Apg. 28, 28 – der Gud sender frelsens evangelium ut til hele verden, uten
at Israel (og deres proselytter) er mellomhand. (NB: De greske proselytter
under Paulus, trakk med sine uomvendte og uomskårne landsmenn i hopetall – og
de kom til tro. Men dette var det ikke Paulus som gjorde. Men hans ”disipler”.
Se Apg. 13, 49). Når Paulus møtte rå uomvendte hedninger, begynte han i stedet
å tale om Guds generelle evangelium, basert på skaperverkets synbarhet!
(Apg. 17, 22-30). Men han hentydet diskret at det skulle komme et
kongerike der Kristus skulle dømme verden og styre rett (vers 31). Hvorfor
forkynte ikke Paulus Kongerikets evangelium til disse, slik han gjorde alltid
ellers? Fordi han visste at han bare var utsendt til jøder først og
deretter hedningproselyttene! (Rom. 1, 16; Apg. 9, 15). Kristenheten er så til
de grader uten rett forståelse i disse ting at det er et sjokk å oppdage det.
Det er en kjempemisforståelse å tro at
Peter og/eller Paulus talte til de uomvendte hedningene. De talte bare til
proselytter, som ved tro på deres budskap, vendte seg til Jesus som jødenes
Messias, for Guds Kongerike. Dermed vet vi at misjonsbefalingen ikke var en
bokstavelig ordre der apostlene ble bedt om å evangelisere hele jordkloden!
Våre evangelister har levd i et totalt uvitenhetens selvbedrag som har tatt
misjonsbefalingen til inntekt for deres misjonsvirksomhet ”World Wide”.
Grunnen til at misjonsbefalingen bare skulle
betjene Guds Kongerikes tilbud overfor Israel og deres
hedningproselytter er åpenbar: Israel (og proselyttene) måtte først motta Jesus
og få ham tilbake fra himmelen i apostlenes levetid. DERETTER (!) skulle Israel
og deres utvalgte apostler gå ut til HELE JORDKLODENS SIVILISASJON og omvende
nasjonene til Jesus, Kongen i Jerusalem. Det er slik forberedelsene til
Tusenårsriket fremstilles i de gamle profetenes ord om disse ting. Først Israel
omvendt og fylt med Ånden (se Jer. 31ff), deretter Messias på tronen, og
endelig – Israel ut til nasjonene med Rikets evangelium under Jesu nærvær og overoppsyn.
Både dispensasjonalister lik meg selv, samt store deler av kristenheten har
feillest dette totalt.
Når selv erfarne drevne dispensasjonalister i
deres forglemmelse og dårlige/tilfeldige bibellesning, tenker at det var den rå
uomvendte hedning som Paulus henviser til i Romerbrevet, Korinterbrevene,
Galaterne, og de øvrige brever han skrev i det tidsrom som omfattes av Apostelgjerningenes
historie, så er det helt feil. Det var proselyttene. Dermed er det komplett
umulig at Paulus kan ha startet menigheten før Apg. 28, 31. Den rå
uomvendte hedning kom ikke inn som ”objekt” til å høre nådeevangeliet før
Israel var tilsidesatt. Når så Paulus skriver sin erklæring i Ef.3, 1 om at han
er ”Jesu Kristi fange for dere hedninger”, da er det endelig at både
proselyttene OG den rå uomvendte hedning tas over ett.
Når vi leser Apostelgjerningene, så er det
akkurat dette vi og leser om: Peter og de elleve, tok for seg Israel innen
landets grenser. Paulus ble utsendt til Romerriket utenfor Israel, men unntatt
Britannia, Gallia, Germania, etc. Vi leser om hvilke landskaper
apostlene bela med sin forkynnelse om Guds Kongerike for Israel. Alt i hht.
den såkalte misjonsbefalingen (NB: Paulus fikk en separat misjonsbefaling i
Apg. 13, utsendt av Den Hellige Ånd!)s, med Jerusalem, Judea og Samaria først
(Apg. 2-10) – deretter ut i verdensriket (Romerriket) og diasporajødene der,
samt deres ”grekere” – proselyttene som hadde blitt konvertert til jødedommen
(Apg.13-28).
Det var talt til ELLEVE PERSONER. Og Mattias
ble tillagt av apostlene før pinsedagen opprant. Siden valgte Jesus også ut
Paulus (Apg.9). Legg dermed merke til at Gud NØYDE SEG MED BARE ÉN APOSTEL FOR
HELE ROMERRIKET UTENFOR ISRAEL! Altså, ikke en stor utallig skare med ”Apostler
og profeter”. Apostlenes antall var helt frosset fra og med
Paulus i år 35 til og med at den siste gjenlevende apostel døde i Efesus år
104, apostelen Johannes.
Betydde det at disse ord i misjonsbefalingen i
Mark. 16 (og selvsagt derfor også Matt.28, etc.) var ment som talt til alle
troende i hele verden, til alle tider? Vel, her kan jo enhver tenke seg
selv, at dette ville vært en komplett umulighet. For det ville betydd at den
som da skulle fulgt denne ordre, måtte ha gjort akkurat det som den innebar:
De skulle gå til Jerusalem, Judea og Samaria først (Apg. 1, 8). Og deretter ut
til resten av Romerriket og andre deler av verden (cosmos) – etter at de
hadde fått Jesus tilbake fra himmelen.
For hele virksomheten var tuftet på
dette ene: Gud skulle tilby Israel å få Guds Kongerike med Jesus som konge. For
hvis det var slik, kjære leser, at misjonsbefalingen og de tilhørende løfter om
tegn, under og helbredelser var gitt alle troende i alle tider, så skulle Apostelgjerningenes
30 år med historie fortalt oss veksten og progressen i dette: Vi skulle ha lest
om en svær samling av apostler og profeter som ble avlet frem gjennom
apostlenes virksomhet i 30 år. Men det er helt frosset! Det er fremdeles bare i
alt 13 apostler som har vært i aksjon helt frem til år 104. (NB: Barnabas
kalles ”apostel” sammen med Paulus da de ble tilbedt av folkemengden i Apg. 14,
14 – men dette var i egenskap av å være gitt medansvar sammen. Barnabas
finnes ikke som personlig apostel for Jesus på linje med Paulus og de øvrige). Han
omtales som en disippel som kom til troen kort tid etter pinsedag, j.fr.
Apg. 4, 34-37 der han bevitnes av Lukas som en som lød Jesu bud om at
den som ville følge Messias måtte selge alt han eide. Men aldri finner vi at
dette var nok til å kunne regnes som bibelsk apostel. Det var tusenvis av
disipler, men bare noen få apostler.
(Se min artikkelserie her på nettstedet kalt ”Apostelgjerningene:
Hvorfor finner vi ingenting om at apostlene ba de troende om å ’gå ut i hele
verden og forkynn evangeliet’?”. Artikkel i to deler, som du finner under
rubrikk ”Spesielle bibelemner” i venstre marg).
I brevene til Korinterne, påpeker Paulus at
han var gitt å fremvise ”..en apostels tegn..” blant dem (2. Kor. 12, 12).
Dette som Guds attest for at Paulus var en ekte Guds apostel, i motsetning til
de falske ”apostlene” som fotfulgte ham og prøvde å ødelegge hans virksomhet.
Dersom det var slik at det fantes drøssevis av apostler (noe som mange
overivrige pinse- og trospastorer hevder) – hvordan kunne da Paulus påstå at de
tegn han var gitt, skulle vise at han var Guds apostel? Da var jo alle de
øvrige også Guds apostler, såfremt denne teorien til mange trospredikanter
stemmer! Det ville med andre ord ha gått inflasjon i tegn og under – slik at
det ikke lenger var mulig å skille ut Paulus fra de påståtte
mengdevis av apostler som hadde de samme tegn i sin virksomhet. Vi forstår
derfor meget lett, at Paulus’ ord om at han hadde en apostels tegn, var samtidig
en påstand at det var BARE PAULUS som var apostel i forbindelse med Korinterne
og de øvrige forsamlingene han stiftet i Romerriket. Selv om det er nådegavene
vi nå ser på, så må vi ha med dette, i og med at gavene jo var knyttet opp til
apostlene. Og deretter de som apostlene utvalgte som medarbeidere. For Paulus’
del var dette samtlige eldsteledere i forsamlingene han stiftet i Romerriket.
De hadde fått overført kraften og Åndsdåpen gjennom håndspålegging (J.fr. Apg.
19ff). Dette gjaldt også Peter og de elleve (Apg. 8, 14-17).
I samariavirksomheten til Filip, ser vi at det
var ved Peters og Johannes’ håndspålegging at Den Hellige Ånd ble gitt de
troende. Filip hadde ikke dette mandatet. Han var bare en evangelist utsendt av
forsamlingen i Jerusalem for å oppfylle ”Trinn 3” i misjonsbefalingen om å tilby Samaria Guds Kongerike med Jesus som konge. Filip hadde derimot
utrustning av flere av de ni nådegavene.
Det ser vi av Apg. 8, 6-7 som sier: ”De gav alle akt på
det som ble sagt av Filip, da de hørte og så DE TEGN han gjorde. For det var
mange som hadde urene ånder, og de fór ut av dem med høye skrik. Og MANGE
VANFØRE OG LAMME ble helbredet.”
Tegnene var gitt for Israels skyld, for at
apostlene og deres medarbeidere skulle tilby dem Guds jordiske Kongerike med
stor overbevisningskraft.
I Zondervan Amplified
Rev. Bible sies det om disse tegnene og miraklene gitt apostlene:
”The Lord kept working
with them and confirming the message by the attesting signs and miracles
that closely accompanied.” (Mark. 16, 20).
De i Samaria ble overbevist da de så og hørte
det som skjedde i og med TEGNENE Filip gjorde. Men er det slik i nådens
tidshusholdning? Må en ufrelst først se helbredelser og tegn, før han kan bli
overbevist til å tro Jesus for frelse? Nei, i vår tid vandrer vi i den
generelle troen på Jesus, og overlater alt til Guds nåde. Tegn var for det
vantro Israel, men hedningene søkte ”visdom”. Om jødene sa Jesus: ”Uten at dere
ser tegn og under, vil dere ikke tro”. Han bare konstaterte fakta – og lot dem
få se tegn og under, - men ikke før han var oppstått fra de døde og hadde sendt
Den Hellige Ånd over sine troende.
I Bibelens profetiske bøker, som nevnt
ovenfor, er det gitt at Israel FØRST skulle få Riket, og deretter skulle resten
av verden innlemmes og underlegges Riket. Verden kan aldri misjoneres ut fra
profetenes forutsetninger, med mindre Israel først har mottatt Jesus
og fått ham tilbake fra himmelen (Jes. 11ff). Dermed har jeg også berørt punkt
B ovenfor, hva gjelder hvilket oppdrag de fikk.
De skulle forkynne til Israel om Guds
Kongerike, i hht. det de hadde lært av Herren de førti dagene han var hos dem
før sin himmelferd (Apg.1, 3). Det er Apg. 1, 3 som blir utmalt i slutten av de
fire evangeliene (Johannes’ evangelium drar dette ut over flere kapitler, fra
14 til 21). Der leser vi om det Jesus sa og gjorde mens han forberedte
apostlene på deres store oppdrag med å gå ut i Jerusalem, Judea og Samaria (som
han kalte ”all verden” i Mark. 16, 15, og som Markus selv kalte ”Overalt” i
Mark. 16, 20) og tilby Riket til jøder og proselytter.
Det ble Paulus som fikk gå ut til jøder og
proselytter utenfor Israels grenser – som var i Romerrikets landskaper
utenfor Israel. Misjonsbefalingen i Matt 28 til Peter og de elleve, og den
separate befalingen til Paulus i Apg. 13 ble oppfylt i sin helhet! Det skulle
bare forkynnes i den tid da det var mulig for Israel å få Kongeriket og med
dette få Jesus tilbake fra himmelen i deres egen levetid. Etter Israels
ødeleggelse er det dessuten fysisk umulig å tilby jødene Kongeriket. De er ikke
lenger Guds nasjon. De ble tatt ut av pakten, og Gud vil ikke lenger (midlertidig,
mens menigheten forkynner nåden) vedkjennes nasjonen. Men de skal bli
gjenopprettet på Guds dag og time, i endetiden etter at menighetens tid er
over. De blir kalt inn som Guds nasjon over alle nasjoner, når Gud starter opp det
som er profetert i Åpenbaringsboken og i Jes. 66, Matt. 24 mv. Det er om disse
ting at Jesus profeterer i Matt. 17, 11 at Elias skal komme og sette alt i
rette skikk. Elias skal gjenreise Israel ved tvang. Se Åp. 11ff.
Punkt C ovenfor er interessant, siden det ikke synes
å ha blitt notert så tydelig hos de fleste troende i våre dager: Ble ordren fra
Jesus og hans løfter om tegn, under og mirakler oppfylt? JA! Markus skriver
helt tydelig i Mark. 16, 20 at apostlene gikk ut og forkynte allesteds, i hht.
Jesu løfter og befaling, - og derfor ble også apostlenes ord stadfestet med
svære tegn, under, helbredelser og mirakler. Hele Apostelgjerningene er
full av slike rapporter. Selv døde ble oppvakt under apostlenes tjeneste
for Guds Kongerike (J.fr. Apg. 9, 36-41; 20, 9-12).
Mark. 16, 20 og Apostelgjerningene, er for å
fortelle oss at alt det de ble pålagt, BLE OGSÅ UTFØRT. Det er ikke noe mer
igjen å gjøre i saken. Denne forkynnelsen om Guds jordiske Kongerike ble
nedlagt og gitt opp i år 61-62, da Gud kastet Israel ut av pakten, og overlot
nasjonen til ødeleggelsen – som kom i år 70 med Romerrikets store hær i keiser
Vespasians tid.
Uten dette perspektivet ville det herske full
forvirring omkring hva menigheten skal gjøre i troen. Man vil forveksle Jesu
befaling til det troende Israel og deres apostler, med de ord som siden ble
gitt til den menighet som var holdt hemmelig helt opp til den dag da Paulus
fikk åpenbaring i hht. Ef.3, 1-9. Dette var tretti år senere enn da Jesus uttalte
det vi leste fra Markus 16. Dette bare for at vi skal forstå at hele
Apostelgjerningene er i forståelse av at det er Israel som har tilbudet om å få
det jordiske Guds Kongerike, og Jesus ned fra himmelen i apostlenes levetid.
Det er hele rammen rundt Mark.16, Apg. 1, 8, Luk. 24, 46-53, Matt. 28, 16-20 og
Joh. 14-21 – der Johannes lar hele Jesu lidelse, død og oppstandelse inkluderes
i en helhet, hvori Jesus lærer apostlene å gå ut med budskapet om Riket for
Israel, og at Hellig Ånden skulle etterutdanne apostlene (J.fr. Joh.15-16).
Dette er et viktig poeng: Tegn, under,
mirakler, nådegaver, profeti og tungetale – er alt sammen noe som var en
utrustning for apostlene og deres tilhengere i den tiden som beskrives i
Apostelgjerningene. Tiden med ca. 30 års konstant forkynnelse gjennom
apostlene, der de var gitt i oppdrag å tilby Israel Guds jordiske Kongerike.
For dette ene formål ble det gitt dem kraft ved Den Hellige Ånd; Åndens
gaver og kraft slik det blir beskrevet i 1. Kor.12-14.
Dette var et stående mandat til å gjøre undere
ved den kraft som var gitt apostlene og som var i apostlene på permanent basis
hele tiden mens Israel ennå var Guds nasjon på jorden.
1KOR. 12-14 OG DE NI
NÅDEGAVENE ER
IKKE GYLDIG MAL I VÅR
TID
Nå vil vi se på den enkelte av de ni
nådegavene. Det vi først vil oppdage, er at verken tunger, tydning og profeti –
slik man har ”praktisert” i moderne tid i pinsekarismatiske menighets-virksomheter,
på noen som helst måte tilsvarer de bibelske nådegavene slik de engang fungerte
under apostlene. Det er store forskjeller. Det er også en meget stor feil ute
og går i forståelsen av den enkelte nådegave og hvordan den skulle ha fungert,
dersom nådegaver var legitimt i vår tid med menigheten. Jeg vet, for jeg har
vært i flere tiår i disse sammenhengene selv, og mener jeg har sett det meste.
Det vil ta mye tid og arbeid for en inngrodd
pinse- eller tros, - eller fri venn og andre for å kunne forstå at nådegavene aldri
har vært i menigheten, men bare var i forsamlingene som Paulus kalte ”Guds
Israel” (Gal.6, 16) som var det messianske troende Israel med deres
hedningproselytter i tiden før menigheten ble åpenbart Paulus i Rom år 60-61
(Apg.28, 28). Det er ikke jeg som påstår dette. Det er Bibelen med dens kontrollerbare
historikk, som sier oss dette. For å få menighetens historie, så må vi
granske NT og sammenholde de forskjellige delene. Det finnes ingen separat
historikk der det klart uttalt står i overskriften ”Menighetens historie og
hvordan den ble til”. Historikk fremgår både av Apostelgjerningene, men ikke
minst finner vi historikken delvis omskrevet i Efeserbrevet og Kolosserne.
Lære-forskjellene gjør at vi får et ”før” og et ”etter”. Dette setter oss
dermed på sporet, slik at vi kan danne oss en sikker historikk om menigheten
gjennom resonnement i Bibelens ord. Vi ser dermed at nådegavene fantes bare i
den tiden som løp forut for menigheten, i og med at Korinterbrevene var skrevet
8 år før Gud åpenbarte menighetens tid for Paulus! Efeserbrevet i år 62, men 1.
Korinterbrev i omkring år 53-54. Menigheten var ukjent for Paulus da han lærte
om nådegavene. Det var bare Israel som var Guds ”menighet” – og den
bestod av en majoritet av vantro jøder, og en minoritet av troende (de trodde
Jesus som Messias) jøder og proselytter. Disse var det Paulus kalte ”Guds
Israel” i Gal. 6, 16 – som nevnt ovenfor. Han kalte dem også for en levning
som henspeilte på de syv tusen trofaste jøder på Elias’ tid som ikke hadde bøyd
kne for Baal (Rom. 11, 1-5).
Men la oss se på den enkelte nådegave i 1.
Kor.12-14, og studere hvordan de virkelig fungerte i apostlenes dager.
”For til én blir det gitt visdoms tale ved
Ånden, til en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd, og en annen får tro ved
den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd. En annen
får kraft til å gjøre undergjerninger, en annen gave til å tale profetisk, en
annen gave til å prøve ånder. En annen får ulike slags tunger, en annen tydning
av tunger.” (1. Kor. 12, 8-10).
Paulus gir en motvekt slik at vi ser at
nådegaver ikke gjaldt alle konsekvent:
”Er vel alle apostler? Er vel alle profeter?
Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige gjerninger? Har vel alle nådegaver
til å helbrede? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem?” (1. Kor.
12, 29-30).
Vi teller ni nådegaver. Den første gaven
Paulus lærer om, er VISDOMS TALE.
Denne løper ofte sammen med PROFETI – og vi
ser den helt tydelig i tilfellene med Agabus som i år 40 spådde hungersnøden –
som kom i år 41 (Apg. 11, 27-30). Dette var for at apostlene og deres
forsamlinger i Judea og Jerusalem ikke skulle bli tatt på senga, men kunne
forberede seg på den harde tiden. Den kom under Claudius i år 41, og han gav de
kristne jødene og proselyttene i Rom skylda for hungeren, og forviste dem fra
Rom ikke lenge etter. Agabus omtales på ny (17 år senere) i Apg. 21, 10-14,
der vi leser at han varslet Paulus om det som skulle skje i Jerusalem og
fengslingen. Visdoms tale har med fremtid så vel som nåtid å gjøre, avhengig
av hvilken sak gaven trer inn på. Her pekte det fremover. Visdoms tale virket
at brødrene i Judea fikk nødhjelp på grunn av Åndens varsel, idet de samlet inn
hjelp og sendte det med Paulus og Barnabas (Apg. 11, 30).
KUNNSKAPS TALE er om hva som har vært
i fortid eller er i nåtid, og brukes helt tydelig i tilfellene med Peter der
han konfronterer Ananias og Saffira i Apg. 5 samt Simon trollmannen i Apg. 8 i
Samaria. Peter fikk se hva disse menneskene hadde i sine hjerter, og den helt
katastrofale veien de var kommet inn på, til tross for troen på Jesus. Det
samme skjedde med Paulus på Kypros, da han så at Gud ville tuktestraffe for en
tid den onde trollmannen Barjesus (Elymas) ved å slå ham med blindhet. Paulus
fikk kunnskap ved Åndens gave, og forstod hva Guds neste skritt ville bli. Han
så hva Gud ville gjøre, NÅ.
Kunnskaps tale, slik vi ser dette hos
apostlene, ble aldri brukt til å fortelle tilhørere hva sykdommer de led av.
Den ble brukt for å renske opp i UHUMSKHETER, slik som nevnt. Hvilken forskjell.
Gaven trenges ikke i dag, og jeg skal forklare hvorfor, når vi kommer til
profetiens gave. Jeg må ærlig innrømme at jeg klør meg i hodet over å finne
nådetroende, og Paulus-lojale dispensasjonalister lik meg selv, - men som
allikevel godtar at det skulle finnes nådegaver i vår tid, og de ser ut til
også å godta denne helt skakkjørte og falske ”kopien” av bl.a. kunnskaps tale.
Ser de da ikke at kunnskaps tale aldri ble brukt i NT slik healere
praktiserer overfor syke i dag? Obs! - når kristne ”healere” glir ut og bruker kunnskaps
tale på en måte som aldri vi finner i Bibelen, da har vedkommende glidd inn
i en okkult gråsone! Og det er ikke i en slik sone vi kristne skal operere.
Kunnskaps tale er fullstendig
maltraktert og svindel-kopiert/plagiert av våre moderne ”trosprofeter”. Man har
feilaktig gått ut fra at kunnskaps tale er å åpenbare hvilke sykdommer eller
diverse andre problemer gitte møtedeltakere lider av, og dermed ”profetere” til
dem helbredelse i disse ting. Men vi finner ikke så mye som ett eneste
eksempel i Bibelen der dette gjøres slik. Da blir jeg mektig mistenksom –
når det man påstår er en utbredt åndelig praksis i dag, ikke finnes som ledende
eksempel i Bibelens Nye Testamente. Men fordi Gud faktisk har latt samtlige
nådegaver følge med Israel inn i tilsidesettelsen og den skilsmisse Gud trådte
inn i – hva gjelder Israel i Apg. 28, 28 – nettopp derfor blir det også helt
vilt og misledende når man fortvilet prøver å gjenvekke eller kopiere en tenkt
”gave”. Gud lar seg nok ikke bevege av våre sympatier eller antipatier i
spørsmål om nådegaver eller ikke. Han har i vår tid henvist oss til det ferdige
skrevne Guds ord. Ef. 1, 19 og 3, 20 utfyller og faktisk overgår alle
nådegaver tilsammen i vår tid med menighetens frelse (dette tar jeg opp i
senere kapitler).
TRO ved den samme Ånd, var en kraftgave som
virket tro til under som ennå ikke hadde skjedd. Denne gaven virket i Peter og
i Paulus særlig. Vi ser den i aksjon da disse Herrens mektige apostler i tur og
orden vekker opp henholdsvis Tabita i Apg. 9, 36-42, år 36 og Evtykus i Apg.
20, 9-12, år 58-59. Uten denne overnaturlige gave til TRO ved Ånden, ville
verken Peter ha gått inn til den døde Tabita, ei heller Paulus i TRO kastet seg
over den ulykkesrammede drepte Evtykus.
Så det var først gaven til TRO ut over
vanlig tro som satte dem i bevegelse. Når så Peter ba i rommet med den døde
Tabita, og deretter talte til liket, virket Gud et stort under, en gave til å
gjøre KRAFTIGE GJERNINGER reiste kvinnen opp fra de døde, samt at sykdommen
som tok livet hennes var stokk borte! Det samme skjedde da Paulus sa til de
skrekkslåtte tilskuerne som stod rundt Evtykus’ forslåtte lik, at ”..hans sjel
er i ham..”. En gave til å virke KRAFTIGE GJERNINGER reiste gutten opp fra de
døde. Men ikke med det samme. Det står at Paulus gikk opp i tredje etasje
igjen, der han gav seg til å spise! Det var fremdeles TRO ved Ånden, som gjorde
at Paulus kunne forlate den døde, for ved TRO visste Paulus at han ville vekkes
opp. Min refleksjon over Evtykus’ fall fra tredje etasje og rett ned i den
harde romerske brosteinen, er at Gud må ha helbredet alle de knekte bena, og
lukket alle blodige åpne sår etter fallet! Han synes ikke å ha noe mén av
hendelsen, når vi leser versene i Apg. 20.
Det var bare tre personer i hele verdens- og
bibelhistorien som oppvakte døde personer, regnet fra og med Jesu første komme:
Jesus, Peter og Paulus. Og der stopper det helt og holdent. Vi finner aldri i
Bibelen at ”..hele menigheten vekker opp de døde, og helbreder de syke..”. Tvert
om, det står faktisk i Apg. 5, 12: ”Det skjedde mange tegn og under blant
folket VED APOSTLENES HENDER.” Unntaksvis nevnes Filip og Stefanus, som
undergjørere. Menighetene sendte bud på Peter når noe var helt på tok, slik som
Tabita som døde. De visste helt sikkert at bare Peter hadde slik myndighet.
Både Peter og Paulus ble mektig brukt av Gud
til helbredelser. Det samme var lederskapene i forsamlingene rundt om. Jeg
kommer til dette om ikke så lenge.
Men det er allikevel apostlenes eksempler som
tas konkret frem. Peters skygge helbredet de syke, og drev onde ånder ut av
folk da deres slektninger la disse på gaten i Jerusalem i Apg. 5, 15-16. Det
står om dette at ALLE BLE HELBREDET. Slik virket gavene til å HELBREDE ved
Ånden. Det er helt forskjellig fra våre dagers ”profeter” og super-pastorer og
healere. Der finner vi dessverre, at langt ifra alle blir helbredet. Og det er
noen som opplever halvveis-helbredelser. Dette bevitner for oss at det ikke er
nådegaver fra Gud som virker i vår tid. I vår tid er den troende helt overgitt
til Guds nåde og Den Hellige Ånd i den enkelte troende i hht. Ef.3, 20. Gud
gjør fremdeles mirakler, men ikke som i apostlenes dager. Da virket gavene gjennom
apostlene og deres eldstelederskap i forsamlingene rundt om. Gavene skulle
være et vitne imot det vantro Israel, om at det var Gud som var på ferde.
TUNGENE, sier Paulus, var et tegn gitt for det
vantro Israel, (1.Kor. 14, 21-22). Les de to versene, og vi vil se den
sannhet jeg prøver å lære mine lesere: Paulus og hans virksomhet var for ISRAEL
OG DERES PROSELYTTER: Vers 21: ”I loven er det skrevet (hva har vel loven
med menighetens tid å gjøre?) – Ved folk med andre tunger og fremmedes lepper
vil jeg TALE TIL DETTE FOLK (ISRAEL), men ikke engang da skal de høre på meg,
sier Herren.” Paulus siterte fra Jes. 28, 11-12. Tunger var altså ikke gitt til
menigheten, men derimot på grunn av det vantro Israel, demonstrert for
dem ved de av Israel som trodde og hadde denne gaven.
Men profeti derimot var gitt bare for de troende.
Det vil si: De kunne tale Guds fullkomne vilje og Ord ut fra Åndens
inspirasjon. Noe vi ikke kan gjøre i dag. Dette var mens Bibelen ennå ikke var
ferdig skrevet. Da var det nådegavene som sørget for at alt var i hht. Guds
vilje og styring. Etter at Ordet ble ferdigskrevet (Kol. 1, 25-26) er det ikke
behov for nådegaver – for hele Guds råd er uttrykt i Bibelen. Nådegavene,
særlig talegavene (tunger, tydning, profeti) – var for at de skulle kunne uttrykke
Guds fullkomne vilje i alle ting.
Paulus’ ord om at ”Den som taler i tunger,
oppbygger seg selv, men den som taler profetisk oppbygger menigheten”
(1.Kor.14, 4) er ikke i betydning av at det var riktig at en troende skulle
tale i tunger for seg selv til ”oppbyggelse”. Det han sier er: Den som holder
på med tunger, og ikke gjør det i møtene der andre kan bli bygd opp – ved at
tunger også tydes, han taler bare for seg selv: Det er helt unyttig. Han
driver og digger egoistisk (oppbygger) seg selv. Hva gjelder tunger, så snek
det seg inn onde åndskrefter i forsamlingene, og Paulus nevner dette i 1. Kor.
12, 3 – et vers som ofte oversees av bibelleserne: ”Derfor kunngjør jeg dere at
ingen som taler i Guds Ånd, sier: Forbannet er Jesus! – Og ingen kan si: Jesus
er Herre! – uten i Den Hellige Ånd.” Det var faktisk (og dette har skjedd i
pinsemøter i vår egen tid!) mennesker som var under djevelens onde påvirkning,
som talte i falske tunger, og i disse så forbannet de Jesus. Paulus forteller
dem at når Ånden virker på ekte vis, så sørger han for at mennesker taler gode
ting, for eksempel ”Jesus er Herre”. Disse falske tungetalere, som forbannet
Jesu navn, ble avslørt av slike som hadde gaven til å prøve ånder i den tiden.
I vår tid trenger vi ikke slike gaver til testing/avsløring av Satan: Guds ord
avslører Satan. Der vet vi at ingen tunger, tydning, profeti opererer i vår
tid. Derfor vet vi at alle slike kopier er av den onde, i varierende grad.
(VIKTIG: Når noen taler i ”tunger”, og en vet nå
at tunger og andre gaver er opphørt med Israels fall, - betyr det ikke
nødvendigvis å være en djevelens tjener. Men man er en kristen som har kommet
inn på en feil forståelse av Bibelen, og i sjeliske anstrengelser
presser opp et ”tungespråk” som ikke er noe virkelig språk. Man leker uvitende
med ukjente åndskrefter, fordi man ikke har forstått Guds ord og at Gud i sin
tid lot slike ting opphøre sammen med Israel som Guds nasjon – slik jeg sa
ovenfor.
Likesom mennesket har en innlagt
kreativitet og fantasi, så kan man ut fra feil forståelse av Bibelen
produsere ”effekter” for likesom å selvoppfylle det man leser om i Bibelen.
Legg merke til underholdningsverdenen: Det finnes imitatorer som er helt
fabelaktige i å imitere andre personer, både på stemmeleie, oppførsel og
gestikulasjon og talemåter. Folk kan le seg nesten fra sans og samling når de
hører Robin Williams imitere John Wayne eller James Stewart osv. Hvem husker
ikke Rolf Just-Nilsen da han imiterte Leif Juster? Vanvittig morsomt. Eller de
som husker Dizzie Tunes fra TV, der Yngvar Numme plutselig slår over og
imiterer Louis Armstrongs rustne stemme? Selv må jeg innrømme at jeg nesten har
”ledd meg i hjel” av slike gode imitatorer som tar kjente folk helt på kornet.
Det er sanseløst morsomt!
Våre innbygde sjeliske evner som
mennesker er veldig kraftige ting, og slår igjennom med stor
overbevisningskraft. Slik er det også i det som vedrører ”helbredelse og
mirakler” så vel som tungetale og profeti. Det er intet under at mennesker (i
god tro) innbiller seg at de taler fra Herren, kommer med uforståelige ord som de
tenker må være bibelske tunger, eller utfører fantasifulle ”profetiske
handlinger” osv. I disse ting er det nok 80-90 % menneskets fantasi og evner
som trår til, - og til tider kan det være 8-10% av innslagene som styres av
innsnekne okkulte sataniske åndskrefter. Når det rapporteres om at
mennesker har blitt kastet inn i veggene av åndskrefter i salen der Brownsville
pinseforsamlingen har møter (Pensacola vekkelsen i USA), og skadet seg, så vet
vi at slikt ikke er av Gud eller Den Hellige Ånd. Dette til tross, så må vi
ikke glemme at Bibelen har vitnesbyrd om menneskets egen kreativitet som
noe som er helt fantastisk: ”Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så
får i sinne å gjøre” (1. Mos. 11, 6). (Gud ødela ikke denne evnen, men
han la vanskeligheter i veien for mennesket idet han steg ned i Babel og
forvirret språket slik at mennesket ble spredt).
Så det er fullstendig feil lære i
pinsekarismatiske kretser å påstå at ved tungetale så bygger vi oss selv opp. Det
var slik at det skulle ikke tales i tunger annet enn i forsamlingen
og i nærvær av andre troende, der det også kunne bli tydet. Kristenheten har
misforstått fullstendig, likesom de har misforstått kunnskaps tale, slik
jeg også forklarte ovenfor. Vi har fått det meste helt baklengs inn i vår
tanker, og har ikke forstått noe av det. Er det noe rart i at det er så mye
urede og uorden i kristenheten? Nådegavene er falt bort, de tilhørte
det troende Israel, og har alltid gjort det. Nådegavene har ALDRI noen gang
vært i menigheten, for Israel og menigheten er to helt forskjellige størrelser,
og de finnes ikke som samtidige i Bibelen! Menigheten ble
åpenbart for Paulus, ETTER at disse gavene var falt bort idet også Israel falt
ut i sin vantro i Apg. 28, 28-31. Gavene forsvant ut idet Israel falt ut av
pakten med Gud. Det nye Testamente viser oss ikke ”Israel og menigheten” i
samarbeid. Men det viser oss først Israel i arbeide alene, deretter
menigheten i arbeid etter at Israel var falt ut av Guds velsignelse i
Apg. 28. Fremdeles er Israel ute, og ikke inne i velsignelsen som nasjonen
over nasjonene. Det er menighetens tid ennå.
TUNGETALEN blir demonstrert tydeligst for oss i
Apg. 2, 4-11. Den viste seg å være en overnaturlig evne gitt ved Åndens
inspirasjon, til å tale et forståelig og virkelig språk – men som den
som talte selv ikke hadde lært ad naturlige veier. Den var tydelig rettet mot
de som var til stede (13-14 språk og dialekter innen Romerriket) slik at alle
fikk høre om Guds store gjerninger (Apg. 2, 11). Det var slik at dette var et
tegn overfor den del av Israel som ennå ikke trodde at Jesus var Messias. Det
var samtidig oppfyllelse av et løfte både fra Jes. 28 og fra Jesus i
misjonsbefalingen, om at apostlene bl.a. skulle tale i tunger.
Siden lærte da Paulus om hvordan man i alminnelighet
skulle disponere gaven: Ikke uten at den ble tydet, dersom talen var i et
språk som ingen tilstede forstod. Da ble det gitt tydning på overnaturlig
inspirasjon: Den ble helt bokstavelig oversatt (slik en tolk gjør) slik at alt
som ble talt var forståelig i forsamlingene. Husk: Mens denne virksomheten i
Apostelgjerningene pågikk med tunger – tydning – profeti, så var ennå ikke
Bibelen gjort ferdig. Den var ukomplett – og nettopp gavene bidro til å få
frem hva Guds klare vilje var i denne tiden.
Apostlene var gitt å tale Guds ufeilbarlige
ord, på en helt fullkommen måte. Det var dette nådegavene fremvirket gjennom
deres tjeneste. I Apg. 13, 1-4 leser vi om at disse gaver virket, slik at det
ble klart for forsamlingen i Antiokia og lederskapet der, at det var i Guds
plan og vilje at Paulus og Barnabas skulle reise ut i diasporaen (ut i all
verden, gresk: Cosmos) med Guds Kongerikes tilbud til jødene og
hedningproselyttene. Målgruppen var jødene først, så proselyttene. Den
uomvendte hedning fikk aldri noen direkte henvendelse fra Paulus, uten at han
bare talte det ”Generelle evangelium” – det som nevner Gud som Skaper av alle
ting og verdens dommer. Kongerikets evangelium var bare rettet mot jødene og
deres proselytter.
Men de Jesus-troende proselytter fikk etter
hvert med seg en del uomvendte rå hedninger, ikke så rent få – dette blir på en
markant måte demonstrert meget tydelig da Paulus var i Efesus år 57 –
da sølvsmedene i Diana (Artemis) templet var i ferd med å bli arbeidsløse fordi
så mange rå uomvendte og dertil avgudsdyrkende hedninger mottok evangeliet om
Jesus og Guds jordiske Kongerike (Apg. 13, 49; 19, 23-27).
Apostlene, før Paulus var i effektiv tjeneste,
hadde sørget for de tre første områdene av misjonsbefalingen: Jerusalem, Judea
og Samaria (Apg. 2-10). Men her griper Ånden inn i Antiokia, i år 43 og peker
ut hvilke personer som skulle bli delaktige i utførelse av en ny separat
”misjonsbefaling” utenfor selve Israel: Paulus og Barnabas, samt deres
assistent Johannes Markus. Dette dekkes av Joh. 16, 13-14 der Jesus lovte at
Ånden (ved nådegavene!) skulle tale til dem og vise dem den videre gange i
virksomheten. Kristne glemmer hva Jesus sa om sin egen lære i denne bibeldelen
– de glemmer at de fire evangelier ikke gir innsikt i noen ferdig avsluttet
LÆRE. Men nesten alle evangelister i dag opererer som om det de fire evangelier
gir av Jesu lære, skal være grunnlag for deres evangeliseringsoppdrag. De
forstår rett og slett ikke at misjonsbefalingen aldri er gitt menigheten. Den
ble bare gitt det troende Israel og deres utvalgte apostler. Og Paulus
var ikke engang med da de fire evangeliers historie fant sted. Han ble tillagt
senere, for at Jesu ord om en videre utdanning/opplæring av Den Hellige Ånd i
hht. Joh. 16, 13-14 skulle bli oppfylt. Og så vil ”kortsluttete”
hastverksevangelister i vår tid prøve å sette Paulus’ lære opp imot Jesu lære,
uten å forstå at Paulus lærte frem det Jesus ville ha lært frem, dersom han
ikke hadde reist opp til himmelen!
Dermed anklager man også slike som meg, som
også fremhever at det er det som Paulus fikk av Herren, som er det vi i dag
skal tro på – nettopp fordi det var denne store apostelen som fikk oppdraget
med å gjøre Bibelen komplett og avslutte Den Hellige Ånds åpenbaring i Skriften
til menigheten (Kol.1, 25-26). Bibelens ord ble ferdigstilt da Paulus fikk
åpenbaring om menighetens tid, en skjult hemmelighet inntil dette ble åpenbart
ham i år 62 i Rom, uttrykt for første gang i Bibelen ved Efeserbrevet, fulgt av
Kolosserbrevet og Titus, - og det siste brev i Bibelen – skrevet år 67 – som var
2. Timoteus. Filemon ble også skrevet i tiden etter at Gud hadde satt Israel
tilside og åpenbart for Paulus menighetens tid.
Jeg pleier å si følgende: Efeserne og
Kolosserne er de to ben som Kristi legeme går med; Filemon er hjertet
i Kristi legeme; og sluttligen Titus og 2. Timoteus er de to armene ved
hvilke Kristi legeme utfører tjeneste med å spre ut og arbeide for
nådeevangeliet på alle plan.
En ny ”misjonsbefaling” ble gitt oss fra og
med at den NYE tidshusholdningen kom i år 62 ved Paulus, uttrykt i Ef. 3, 9 –
dette er menighetens oppdrag i hele verden. Denne blir ikke tillagt den gamle,
men den har helt avløsende virkning, fordi den uttrykker den NYE
tidshusholdningen, der den forrige er et tilbakelagt stadium ved
avslutningen og avbruddet av Apostelgjerningene og Israels status som Guds folk
fremfor andre:
”…å opplyse alle om hvordan
husholdningen er med denne hemmeligheten som har vært skjult fra evige
tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus.”
Vi skal ikke fly rundt og imitere Jesus og
hans undere; eller Peter - med å tale i tunger og profetere, kaste ut demoner,
helbrede syke ved håndspålegging, eller proklamere ”Omvend dere for Guds rike
er kommet nær!”. Alt dette er avsluttet da Israel sa nei takk til Kongerikets
tilbud slik det fremgår av Apostelgjerningene. De predikanter som holder på med
dette i vår tid, blir uten å forstå det – vandrende ”Museer” for noe som engang
var, men som er forlatt av Gud og Den Hellige Ånd! Denne type forkynnelse vil
ikke komme tilbake før Gud igjen skal reise opp Israel, etter at menigheten er
tatt av banen. Det blir de to vitnene i Åp. 11 som begynner denne gjenreisning
av Israel. Elias er den ene av disse to (Matt. 17, 11).
Det er BARE Ef. 3, 9 som viser menigheten dens
rette oppdrag i vår tid: ”Å OPPLYSE ALLE MENNESKER OM HVORDAN HUSHOLDNINGEN ER
MED DENNE HEMMELIGHETEN..” Vi skal altså legge ut innholdet i den nye
nådefrelsen for alle mennesker, basert på denne hemmelighet som først ble
åpenbart Paulus i år 62. Den har intet å gjøre med Israel og Guds jordiske
Kongerike. Menigheten finnes ikke i GT skriftene, og heller ikke i NT før vi
kommer til Efeserbrevet i år 62. Dette må vi nå alle prøve å lære oss og
forstå.
PROFETI var en gave som ble ansett å være større enn
tunger, dersom da ikke tunger ble tydet. Profeti var ofte koplet mot visdoms
tale og kunnskaps tale – for det var ofte i forbindelse med synd og urede
at det ble gitt profetier. Slik jeg nevnte ovenfor med Peter og Paulus.
Om profeti lærer Paulus følgende:
”Men dersom alle taler profetisk, og det så
kommer inn en vantro eller ukyndig, da BLIR HAN AVSLØRT av alle og dømt
av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle
på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere!” 1. Kor.
14, 24-25.
Er det slik vi skal ha det i nådetiden? Skal
dine og mine synder og feil AVSLØRES og blottlegges for hele forsamlingen? Nei,
selvsagt ikke. Her ser vi ett av de tydeligste eksempler på at verken
Korinterbrevene eller noen av de andre brevene i fra tiden med
Apostelgjerningene var skrevet til menigheten og nådens tid. For i vår tid, er
det ingen synd å avsløre!
Kol. 3, 16 har avløst og sjaltet ut 1. Kor. 14,
24-25 hva gjelder at det skulle profeteres og avsløres synd i menighetens
sammenkomster. Kolosserbrevet uttrykker nådetiden i henhold til åpenbaringen
av hemmeligheten, slik Paulus fikk av Gud etter at Israel var avsatt:
”La Kristi ord bo rikelig blant dere
(nådegaver er erstattet med Kristi ord! Se kontrasten mellom dette og 1. Kor.
1, 7), så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger
og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.”
Dersom en tror at Jesus er Kristus og
oppstått, da er man tilgitt all synd i fortid, nåtid og fremtid.
Synd i livet hindrer ikke den troende i å frelses for evigheten og himmelen.
Ef.2, 8.
Ved den gamle profetiske gaven ble
forsamlingene i tiden da de ventet på Kongeriket, holdt ren for ”surdeig”,
altså elementer som drev hor, utukt, homopraksis, trolldom, baktalelse,
pengebegjær (J.fr. Apg. 5 med Ananias og Saffira), mord og avgudsdyrkelse, samt
drukkenskap (se 1.Kor. 5 og 6). Dette var for at det ikke skulle slippes inn i
det forventete Guds jordiske Kongerike en tøylesløshet og løssluppenhet
som ville fornærme Herren som skal være tilstede. Det er én ting å snakke om
et Kongerike med dets forskjellige lover og regler i samfunnsliv og
gudsdyrkelse, og en helt annen ting å tale om den frie nåde gitt alle
mennesker som tror, UTEN at det gjelder samfunnslivet der Gud er tilstede
og styrer med teokrati. At Gud nå i nådetiden ikke er her og styrer i en
teokratisk form, betyr allikevel ikke at en skal slippe syndens alle sprell løs
(Ef. 5 og Kol. 3). Vi skal vandre verdige for Gud, sier Paulus.
Men en skal ikke (og vi kan ikke) i nådetiden
overgi mennesker til Satan og kjødets ødeleggelse, slik Paulus gjorde, ei
heller støte mennesker ut av menigheten som ”straff” for å ha begått en eller
annen synd av grovt kaliber. Dette er en ren misforståelse, som praktiseres
dersom man ikke skiller mellom den tiden da Mose lov og bud gjaldt, og tiden
etterpå, da Mose bud og lov var avskaffet (Ef. 2, 15).
Man kan ikke bruke lovisk menighetstukt
i en tid der Gud ikke lar synder avskjære den troende i nådefrelsen. Lovisk
menighetstukt kunne bare brukes i lys av at visse synder var stemplet som kriminelle
innen rammen av det forventete Guds jordiske Kongerike (1. Kor. 5 og 6ff).
Nettopp derfor er det at bl.a. profeti og syndsavsløringer ikke læres i
de brev Paulus skrev etter at Israel var sjaltet ut, og menighetens tid og
husholdning startet opp i år 61-62 (Ef. 3, 1-9). Det betyr ikke at Gud nå ser
mindre alvorlig på synd og utskeielser, det betyr bare at Gud har fått fullt
oppgjør av Kristus for den synd som begås. Paulus åpnet for at man i stedet
skulle refse generell synd åpent, uten at noen nådegave var involvert
(Ef.5, 11-13).
I nådens tid med FRI NÅDE, dømmes ikke
stykkvis synd. Heller ikke ble de troende under Apostelgjerningstiden nødvendigvis
avskåret evighetsfrelsen bare fordi Gud gav dem en ytre dom, slik som med
Ananias og Saffira, eller som med disse som døde på grunn av sommel med
nattverden i 1. Kor. 11ff. Disse ble også frelst ved tro på Kristus. Og det
var bare Gudsrike delen som ble fratatt dem, og ikke evighetsfrelsen.
Det var denne form for tukt vi ser at Paulus håndhevet i sine lærebrev fra den
tiden disse ordninger gjaldt.
Det vil aldri bli noen gjentakelse av en ”Ananias-
og Saffira”-død (Apg.5) eller at den som ikke akter på nattverdstunden (1. Kor.
11ff) dør av sykdom som straff, eller at en som begår grov utukt (1. Kor. 5, 1)
overgis til Satan for å betvinge ham til å bekjenne synd og omvende seg fra
den, - så lenge vi har nådetiden. Her er det mange velmenende kristne som er
totalt forvirret, og tror at en skal håndheve lov og nåde. Disse ordningene
var kun i tiden med Guds Kongerikes tilbud til Israel!
Disse stramme håndhevelsene skal igjen komme
tilbake i og med tusenårsriket, og da blir de håndhevet av Herren Jesus selv, i
henhold til Jes. 11, 1- 4 der vers 4 sier: ”..men han skal dømme de små i
samfunnet med rettferdighet og skifte rett og rettvishet for de saktmodige på
jorden. Han skal slå jorden med sin munns ris og DREPE DEN UGUDELIGE MED
PUST FRA SINE LEPPER.” ( Legg merke til at Rom. 15, 12 har direkte referanse til
Jes. 11, som er et profetisk ord som BARE kan gjelde tusenårsriket på jord. Et
rike som menigheten slettes ikke skal inn i. Dermed vet vi også at bl.a.
romerbrevet ikke var skrevet for menigheten som har himmelen som frelseshåp,
men det troende Israel, som hadde tusenårsriket som håp i tiden med
Apostelgjerningene år 32 til 62 e. Kr. Bare en sidebemerkning).
I Apg. 5 ser vi at Den Hellige Ånd i Peters
tjeneste, og gjennom Peters ”lepper” – dreper de ugudelige pengegriske Ananias
og Saffira. Peter bare talte det inspirerte profetiske kunnskaps ord han
fikk av Ånden, og ekteparet døde som en utestengelse og straff i forhold til
ellers å kunne ha opplevet Guds Kongerike ved Jesu gjenkomst. Vi vet selvsagt
at ingen slik myndighet kan utøves på jord i nådens tid – og derfor må vi ikke
blande læren og praksisen fra den tiden da Guds Kongerike ble tilbudt Israel, med
vår nådetid og menigheten. Alle forstår vel nå at jeg ikke sier dette for å
forsvare løssluppenhet og provoserende synd? Jeg bare konstaterer at det er
forskjell på den praksis Gud har gitt oss nå i nådens tid med menigheten.
Tuktestraffingen av ulydige i Korinterbrevene og ellers, er ikke menighetens
folk. De var Israels troende messianske jøder og proselytter, og kandidater til
å bli tatt inn i det forventete Guds jordiske Kongerike som de håpet på.
Å PRØVE ÅNDENE var en gave som
avslørte demonisk virksomhet på forskjellige vis. Dette ser vi demonstrert da
Paulus var i Filippi og han tok i fatt med denne spåkvinnen som de rike
forretningsmennene i byen hadde som ”ledestjerne” for sine kjøp og salg.
”Men det skjedde en gang da vi dro ut til
bønnestedet, at vi møtte en slavepike som hadde en spådomsånd. Hun skaffet sine
herrer stor inntekt ved å spå. Hun fulgte etter Paulus og oss, og ropte:
Disse mennesker er Den Høyeste Guds tjenere, som forkynner dere frelsens vei!
Dette holdt hun på med å gjøre i mange dager. Men Paulus ble harm, og vendte
seg og sa til ånden: Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn, far ut av henne! – Og
den fór ut i samme stund.” Apg. 16, 16-18.
At dette var en gave der Paulus var nødt til å
avvente Den Hellige Ånds mottiltak, er tydelig. Paulus lærte i denne tiden at
Ånden virket i henhold til SIN VILJE, og ikke var en mekanisk ”dings” som
apostlene bare kunne dra frem og bruke. Hvis det stod til Paulus og følget,
ville de sikkert at demonen i spåkvinnen skulle vært kastet ut fra første stund.
Gud tillot dette opptrinnet for at det skulle være ET TEGN for alle jødene i
Filippi, slik at de ved å se mirakelet kunne bli overbevist om at Jesus var
Messias og Konge i det kommende Kongeriket som apostlene talte om (1. Kor.12,
10-11 og Mark. 16, 17). Jesus sa: Disse TEGN skal føle dem som tror. Tegn
skulle gis Israels vantro, slik at de ville omvende seg til tro på Jesus som
deres rette Konge for det kommende Kongeriket.
Jeg leste i en bok skrevet av en kjent
pinsekarismatisk person i USA, der vedkommende forteller (på 1980 tallets USA)
at en viss kjendis-pastor hadde ”profetert” til ham, og vist ham hvilken
eiendomstomt han skulle kjøpe i et tilfelle. Han hadde selv oppsøkt pastoren
for å få en ”profeti” om hva som var det rette kjøpet blant flere muligheter.
Ikke lenge etter fikk han høre fra stedets myndigheter, at de trengte arealet i
forbindelse med et veiprosjekt. Dermed solgte denne pinsekarismatikeren tomta
med svært overskudd, og kunne fylle opp kontoen med dollars i stor stil.
Sammenlignet med Apg. 16 og spådomskvinnen, vil jeg påstå at i dette tilfelle
har en kristen pastor i uvitenhet og uforstand i Bibelen, latt seg drive
av en ukjent åndskraft og drevet spådom og sannsigeri, slik at denne
pinsekarismatikeren, i likhet med spåkvinnens herrer i Filippi, kunne skaffe
seg en fet fortjeneste fremfor andre mennesker. Jeg sier ikke at denne
kjendis-pastoren går hen og bevisst tjener djevelen og spådomsånder. Men i uvitenheten
er det dette som har vært tilfellet. Og slik opererer dessverre et utall av
pinsekarismatiske pastorer både i inn og utland i vår tid, fordi de ikke vet å
fordele/oppdele/inndele Guds ord riktig i henhold til 2. Tim. 2, 15.
Mange lurer på hva man gjør i tilfeller av
demonbesettelser i menighetens tid. Dette kan være et problematisk spørsmål, da
man normalt tenker at demonbesatte mennesker går fortapt for evighetsfrelsen.
Men hvor i Bibelen kan du finne noen lære som tilsier dette? Utkastelsen av
demoner, var for at det ikke var Guds vilje at besatte utilregnelige
mennesker skulle finnes i samfunnsbildet i den tid da Jesus skulle sitte
som Konge og regjere Israel og verden. De ble satt fri. Det samme var tilfellet
med sykes helbredelse. Gud demonstrerte gjennom apostlene at han ville renske
ut all sykdom fra Israel, bare de trodde Jesus Kristus. Ta bare
massehelbredelsene og demonutdrivelsene som fant sted da Peter og hans følge
dro opp til tempelhøyden hver dag (Apg. 5,12-16). I det kommende tusenårsriket
vil Jesus sørge for å fjerne all sykdom, besettelse og andre samfunnsplager,
slik at det vil skinne og glitre av hans Kongerike.
I vår tid er det Ef. 1, 19 og 3, 20 som rydder
opp for den troende som har problemer. Om du og jeg var datamaskiner, så er Ef.
3, 20 et supert antivirus program. Vi er overlatt til Guds fulle nåde i
alle ting. Vi kan be til Gud, og den iboende Hellige Ånd kan utføre det vi ber
Gud om, dersom det behager ham. Nådegaver er over og ut, men nåden er ikke
slutt. Ved nåden blir vi veldig ofte bønnhørt – og ofte på de mest forbløffende
måter.
Et demonbesatt menneske går ikke fortapt. Da
Jesus tok for seg de besatte i Gadarener- bygden (Matt. 8, 28-29) så var det åndskreftene
i de to besatte som ropte: ”Er du kommet for å dømme oss før tiden?” Dette
var ikke mennene selv som snakket om å bli dømt (til fortapelse) av Jesus. Det
var demonene i dem som brukte deres taleorgan og sinn. De besatte er utilregnelig
og kan ikke holdes ansvarlig for deres galskap og svakheter. I Luk. 8, 36 kan
det oppstå en misforståelse, idet det der står at den besatte var frelst,
etter at demonene var borte. Men Lukas skrev gresk, der det brukes samme ord
for helbredelse som for frelse: Sozo. Ingen person blir evighetsfrelst
ved at en ond ånd drives ut. Det er bare ved tro på Kristus at man blir
evighetsfrelst. Og man blir evighetsfrelst dersom man er utilregnelig og at
galskap gjør at det ikke finnes noen mulighet for vedkommende til å trekke
selvstendige slutninger og ha en reell virkelighetsoppfatning. I Matteus 8 er
det to besatte i samme hendelse, der Lukas bare skriver om at det var én
besatt. (Hvorfor dette spriker, har ingen hittil klart å finne ut av – men det
antas at det kan være fordi at én av de besatte dro av sted raskt og slik ikke
blir husket fra hendelsen, og bare en ble sittende igjen hos Jesus. Det er da
denne sistnevnte som gjør at man har trodd at det bare var en som ble befridd).
Nåden fra korset frelser slike mennesker. Det
samme gjelder selvsagt mennesker som er psykisk utviklingshemmet. Man ses på
som barn, og holdes ikke ansvarlig i noe tilfelle. Gud frelser alle hjelpeløse
mennesker. Det er også derfor at man ikke finner noe spesifikt i menighetslæren
i Efeserne og Kolosserne, der den troende befales å kaste ut onde ånder osv. Heller
ikke tjenesteinstruksjonene til Titus og Timoteus (som nå er overført oss idet
dette var skrevet i anledning menighetens åpenbaring) innbefatter seg med demonutdrivelser.
I nådetiden er det irrelevant med slikt på grunn av effekten av nåden,
og at det er gitt alle troende samme iboende kraft i hht. Ef. 1, 19 og 3, 20.
Demoner kan ikke hindre noe menneske i å bli evighetsfrelst!
Legg merke til spåkvinnen: Hun anerkjente at
Paulus var Guds tjener, og hadde sans og samling til tross for spådomsånden,
til å trekke konklusjoner. I tilfeller der en ”bærer” av åndskrefter som er fra
den onde okkulte åndsverden, allikevel kan tro, så kreves det formelt sett ikke
at vedkommende først må bli helbredet eller befridd. Nåden innebærer at vi
frelses til himmelen til tross for synd, til tross for visse besettelser
og slagsider psykisk.
Ved troen på Jesus så gjøres onde ånder helt
maktesløse (Kol.2, 15). Har man foran seg i vår tid ett eller annet besatt
menneske, men som tror, da kan man i allfall be sammen med vedkommende og be
Gud om å hjelpe ham, med utgangspunkt i Ef. 3, 20: ”Men han som kan gjøre mer
enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår…” Vi forstår oss
ikke på demonbesettelser eller andre spesielt vanskelige psykiske tilfeller,
men dette skal ikke hindre oss i å be til Gud i Jesu navn. Bønn er tidløst og
alltid like aktuelt og like godt for en troende. Hva vi ikke må gjøre, er å
herje og bråke og drive ”håndspålegging” og likesom skal drive den onde ånd ut,
slik vi mener at Jesus og apostlene gjorde. Vi har ikke noen slik utrustning
i menighetens tid. Menigheten har det ferdigskrevne åpenbarte Guds ord, og
der står det at vi har en kraft virksom i oss, alle som tror, og at vi skal be.
Dette er kraft god nok for menigheten. ”Og hvor overveldende stor hans makt er
for oss som TROR, etter virksomheten av hans veldige makt.” (Ef. 1, 19).
Apostlene og deres tilhengere hadde Ånden på
en spesiell kraftfull demonstrativ måte, i stedet for den ferdigskrevne Bibelen.
Ånden gjorde slik at de ikke kunne annet enn å leve etter Guds
ord, som var loven og profetene, og på den måten var de ”Rettferdiggjort av
tro” slik Rom.5-8 viser. Dette hadde Jer. 31 tydelige profetier om. Særlig vers
33: ”…jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte…”. Dette
var den nye pakts trospraksis, ulik vår egen – for vi er frelst uten å
oppfylle loven i Åndens kraft (Ef. 2, 15).
Paulus beskriver denne type trospraksis der
Ånden DREV de troende på en intens måte til å oppfylle lovens rettferdighet, i
Rom. 8, 4:
”..for at lovens rettferdighet skulle bli
oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.”
Selv om de hadde Det gamle Testamente og de
forskjellige delene, samt forkynnelsen av den nye pakt i hht. Jer. 31, så hadde
de ikke det helhetlige Guds skrevne Ord slik vi har etter at Paulus
fullførte dette (Kol.1, 25-26). Fra og med Paulus, er Bibelen helt frosset!
Intet legges til, og intet trekkes fra. Guds ord er selve overautoriteten i
menighetens tid. Vi skal ikke ha alle slags vanvittige selvoppnevnte
”Exorsister” flyende rundt over alt og drive ut demoner. Bare apostlene og
deres medarbeidere og disipler hadde denne utrustning.
Nådegaver med deres tegn og under, var noe som
hørte Israel til. Salme 74, 9 sier:
”Våre egne TEGN ser vi ikke. Det finnes ikke
noen profet mer, ikke noen hos oss som vet hvor lenge dette skal vare.”
Tegnene og underne fulgte Israel som Guds
nasjon. Men hver gang de var ulydige mot Gud, ble tegn og undere holdt
tilbake. I den samme stund som Israel ble tilsidesatt i sin store ulydighet mot
Gud i Apg. 28, 28-31 – ble også tegn, under og mirakler pr. nådegaver, satt
tilside med nasjonen. Fra dette punkt i historien finner vi ikke mer at
nådegavene er i operasjon slik vi ser dette bevist i Apostelgjerningene i de 30
år som løp før Israel ble utstøtt av pakten.
TEGN, UNDER OG
MIRAKLER I
APOSTELGJERNINGENE
Nå blir det interessant: For i
Apostelgjerningene ser vi nådegavene i 1. Kor.12-14 i full blomst. De fulgte
apostlene hele tiden. I perioder var det slik at hele byer og landskaper ble
slått av storheten i Guds mirakelkraft. Det blir noe gjentakelse av det
ovenfor, men vi trenger dette, slik at vi skal lære å skille i Guds ord hva som
er for menigheten, og hva som er for Israel.
La oss derfor se på hva nådegavene egentlig
var. Vi vil med én gang se, og forstå, at nådegavene i Bibelen har svært lite
til felles med de påståtte nådegavene som ofte hevdes i våre dager,
særlig i pinsekarismatiske miljøer. Det er faktisk vesensforskjell på dette.
PETER OG DEN LAMME VED
TEMPELPORTEN
Den Hellige Ånd falt over de 120 samlet på
Øvre Salen i Jerusalem i pinsen år 32. Da kom den kraftutrustningen som Jesus
hadde bedt dem å avvente, og fra dette punktet startet så Peter og de elleve
opp med å tilby Israel Guds jordiske Kongerike, slik at de forhåpningsfullt
kunne få Jesus tilbake i deres egen levetid. Med én eneste gang kom de tegn og
undere Jesus hadde lovt apostlene.
Apg. 2, 43 er en oppsummering av Lukas fordi
det var for mange enkelt-undere å rapportere om. Det var som om Gud hadde åpnet
himmelens sluser for helbredelser og undere: ”Og det kom frykt over hver sjel,
og mange under og tegn ble gjort ved apostlene.”
Legg merke til at teksten her stadfester at
det var faktisk de elleve i Mark. 16, som var de som hadde fått gavene. Tegnene
var ikke gjort ved menigheten – ”hele menigheten går ut og gjør mirakler” –
nei, det står helt utvetydig ”VED APOSTLENES HENDER”. Det vil si, de benyttet
den håndspålegging de ble befalt av Jesus i Mark. 16, Apg.1 etc. Og massevis av
syke ble øyeblikkelig friske, og det innrapporteres ikke om ett eneste
tilbakefall, eller om noen mislykkede helbredelser.
Apg.3, 1-12 rommer den fantastiske historien
om den lamme mannen ved tempelporten.
Vers 6: ”Men Peter sa: Sølv og gull eier jeg
ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn
– stå opp og gå!”
Dermed spratt den lamme opp og hoppet og
jublet og forstyrret hele presteskapet der og skapte en veldig røre.
”Og HELE FOLKET så ham gå omkring og sprang
og lovpriste Gud.” Vers 9.
Legg merke til at Peter HADDE KRAFTEN I SEG, I
SIN KROPP OG I SITT SINN. Han trengte ikke at hele menigheten fastet og tryglet
og ba for ham, slik at ”pastoren ikke skulle dumme seg ut, når han prøver å dra
en lam opp av rullestolen”. Dette var ikke et gjennomsnittlig ”vekkelsesmøte”
hos en eller annen norsk karismatisk gruppe. Dette var hos Guds folk Israel,
og det var de ekte nådegavene i aksjon. Med øyeblikkelig virkning og uten
etterdønninger av det tvilsomme slaget, med problematiske legebesøk, og
”halvveis-helbredelser”. Slik var nådegavene: De virket PÅ EN HELT FULLKOMMEN
MÅTE! I etter- apostolisk tid er det ennå ikke sett maken til slikt som
apostlene utførte. De hadde den ekte varen.
PETERS SKYGGE SOM
HELBREDET DE SYKE
Apg. 5, 12-16 viser noe av høydepunktet i
Peters helbredelsestjeneste for Israels Kongerike.
”Det skjedde mange tegn og under blant folket
VED APOSTLENES HENDER. Med ett sinn pleide de alle å samles i Salomos
søylegang. - Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på senger og
bårer, for at i allfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi.
– Også fra byene rundt Jerusalem KOM DET MENGDER AV FOLK som førte med seg syke
og slike som var plaget av urene ånder. OG ALLE BLE HELBREDET.”
Les disse ordene en tre-fire ganger, slik at
det fester seg. Reflekter så over de mange nesten litt parodiske
”helbredelsene” vi ofte kan vitne i vår tid. Der de stakkars syke humper ned
igjen like halte, eller kjøres hjem fra helbredelsesmøter like syke som da de
kom. Ikke at jeg skal forbanne eller prøve å ødelegge for de stakkars
predikantene som sliter og jobber så godt de kan. De tror likefrem at de tjener
Gud, og har den beste mening. Jeg er helt overbevist om dette. Men de blander
kortene i uvitenhet om Guds tidshusholdninger.
En må nesten helt til USA og andre kontinenter
for å finne slike som har slått seg opp til multi-millionærer ved å tilby ”helbredelse”
til kristne syke mennesker. Ennå har, heldigvis, ingen evangelist i Norge,
gjort skam på Herrens navn – ved å leve i pengegriskhet og mammons verdslighet
i tjenesten for evangeliet. Men de har dessverre glemt å bruke det speil som
Bibelen jo er: Der kan vi gjøre sammenligninger for å finne ut om det vi
driver med er ”ekte vare”. Er det ekte, så vil det være hundre prosent på høyde
med det vi nettopp leste fra Apostelgjerningene. For predikanter hevder jo
frimodig at vi har nådegavene som står i 1. Kor.12-14 og som loves ved Jesus i
Mark. 16 – ergo mener jo disse da i utgangspunktet at det er den samme varen
som en finner i Bibelen.
Men noe må være helt galt. For i Bibelen leste
vi nettopp at ALLE ble helbredet. Blir alle helbredet i dag ved de
gudstjenester og møter som evangelistene avholder? Spør en hvilken som helst
av dem, og de vil benekte at alle blir helbredet. Vel, her ser vi også
forskjellen på ekte nådegaver i bibelsk forstand, og det faktum at Gud i
enkelte tilfeller i sin egen nåde og ved sitt eget valg, griper inn og
forbarmer seg over en lidende sjel som svar på ydmyk bønn. Enten det er en
evangelist som ber, eller hele menigheten, eller bare den syke selv i sin
ensomhet. Det er en vesensforskjell på nådegaver den gang, i det faste
gitte kraftmandatet apostlene hadde – og dette at Gud enkeltvis utfører forbarmende
helbredelser som bønnesvar. Det er viktig å vite at her har Gud satt
grense. Jesu løfter til de første apostlene om at alt de ba ham om ville bli
utført, var ikke overførbare til menigheten. De var gitt bare det troende
messianske Israel. Menigheten kan ikke tyvlåne ting som var eksklusivt gitt
Israel – det vil grense til erstatningsteologi.
VI FINNER MINST FIRE
GRADERINGER AV KRAFT
I TIDEN MED
APOSTELGJERNINGENE
Vi ser i en sammenligning mellom evangelisten
Filip og hans overordnede brødre i troen, Peter og Johannes, at det er en
forskjell. Det synes som om kraften blir mindre jo lenger man kommer bort
fra hovedpersonene – som var Peter, Jakob og Johannes, og siden Paulus.
Ser vi på Peter, så står det om ham, når
skyggen hans traff de syke som var lagt på gatene i Jerusalem: ”Og ALLE ble
helbredet.” Ser vi derfra og direkte over mot Filip i Samaria, er kraften noe
mindre – men allikevel stor nok til at svære helbredelser fant sted: ”Og MANGE
vanføre og lamme ble helbredet.” Det er veldig forskjell på ”ALLE” og ”MANGE”.
I en hypotetisk, men allikevel sannsynlig sammenligning trukket opp i
størrelse, vil dette kunne bli en forskjell som teller mange tusener av
mennesker! Det var forskjell på å være de ledende apostler og å være en
evangelist eller lærer. Evangelisten fikk MANGE helbredelser og undere. Men hos
apostlene fikk de ALLE helbredet. Det samme som når Jesus opererte her nede. Vi
leser også at i Matt. 16, 19 ble Peter gitt ledervervet for forkynnelsestiden
som skulle komme, med å tilby Guds Kongerike, i Jesu fravær. Det vil si: Jesus
overgav Peter en særlig grad av kraft (nøklene) til å gjøre de samme svære
undere, ja større sa Herren, som ham selv. Vi leser om noen tilfeller i Jesu
tjeneste der en kvinne tok i Jesu kappeflik, og ble helbredet for blodkreft
momentant. Og med et ord helbredet han høvedsmannens tjener, og mye slikt. Men
vi leser aldri om Jesus – at de la ut sine syke på gatene i mengdevis, slik at
skyggen kunne treffe dem og dermed virke mirakuløse massehelbredelser
slik tilfellet var med Peter!
Går vi videre ”nedover” i linjen bort fra
apostelautoriteten hos de tre, særlig hos Peter, kommer vi til tjenere og
eldste. Stefanus var en slik diakon – men full av Den Hellige Ånds kraft. Han
gjorde under og store tegn blant folket (Apg.6, 8).
Her ser vi verken nevnt at ”ALLE” ble
helbredet som under Peters tjeneste, eller ”MANGE” som under Filips tjeneste.
Det nevnes ikke utdrivelse av onde ånder. Det brukes bare det lavere superlativet
”STORE”. Dette viser oss tre trinn, regnet fra toppen og nedover. Tar vi så og
trer ned enda ett trinn, til trinn fire fra og med apostelkraften, kommer vi
til de eldste som var det sittende lederskap i de nye uoffisielle messianske
synagogene i romerriket.
Der finner vi, gjennom bl.a.
Korintermenigheten, at de får kjeft av Paulus for stor urede og sommel i
forholdet til bruken av de ni nådegavene. Jo vel, gavene virket (1. Kor. 12-14)
men måten de ble disponert på var sterkt kritikkverdig, og Paulus var
nødt til å true dem med sin irettesettende apostoliske myndighet.
Til Galaterne skriver han: ”Når Gud altså gir
dere Ånden og gjør KRAFTIGE GJERNINGER BLANT DERE…” (Gal.3, 5). Her er det
enda ”lavere ned i rang” enn hos Stefanus: Her virket nådegavene bare BLANT
FORSAMLINGEN. Mens hos Peter var det i hele distriktet omkring Jerusalem og
byene der, og Filip tok Samaria og satte byen på hodet ved Guds kraft, og
Stefanus gjorde STORE under og tegn ute blant folket i Jerusalem. De hadde
OFFENTLIGE synlige tjenester, som rystet deres omgivelser. Men blant
eldstebrødrene i de forskjellige forsamlingene i Romerriket, var det kraftige
gjerninger INNEN forsamlingens fire vegger, hvor de nå var samlet. Så her ser
vi at endog mens Åndens kraft og apostoliske virksomheter var på høyden, så var
det vesentlige forskjeller på i hvilken grad Åndens kraft var gitt de
forskjellige å virke med. Salvelsen hvilte først og fremst over Guds apostler
og profeter, dernest forplantet Herren dette nedover i rekkene – der kraften
ble noe mildere og ikke så kanonaktig og eksploderende. Og til tross for disse
forskjellene da alle ting var på topp, så vil de fleste, om ikke alle som
driver med ”healing” i Herrens navn, gjerne regne seg i apostolisk kraftklasse.
Her må vi på ny lære oss å respektere Bibelens egne lover og regler, og ikke
lage våre private egne.
PETER OG TABITA,
PAULUS OG EVTYKUS
Gud tillot Peter og Paulus å gjøre ett
stor-under hver seg: De oppvakte døde mennesker tilbake til livet! Legg merke
til at vi ikke finner noe sted i NT at ”hele menigheten vekker opp døde”! Vi
finner ikke engang at ”Hele menigheten helbreder de syke”.
Om Peter leser vi det nedslående faktum, at
han jagde menighetens folk ut av rommet der den døde Tabita var
lagt, for å få fred og ro fra stresset:
”Men Peter sendte dem alle ut, bøyde kne og
bad. Så vendte han seg mot den døde og sa: Tabita, stå opp! Hun slo opp sine
øyne, og da hun så Peter, satte hun seg opp” (Apg. 9, 40).
Likesom ved Jesu oppvekkelse av Lasarus,
gjorde Gud minst to undere i ett smekk: For det første, personen ble hentet
tilbake fra dødens grep! For det andre, sykdommen de opprinnelig døde av, var
borte! Hele Jaffa (Joppe) fikk høre om det, og mange ble omvendt til Herren da
nyheten om underet spredte seg som ild i tørt gress.
I Troas falt en av tilhørerne ned fra tredje
etasje og slo seg i hjel. Men vi leser om Paulus’ reaksjon, og hans svære
myndighet gitt ham av Gud som hans apostel:
”Men en ung mann ved navn Evtykus satt i
vinduet. Da Paulus talte så lenge, falt han i dyp søvn. Og i søvne styrtet han
ut og falt ned fra tredje etasje, og ble tatt død opp. – Men Paulus gikk ned og
kastet seg over ham, og da han hadde omfavnet ham, sa han: Vær ikke urolige,
for hans sjel er i ham! – Så gikk han opp igjen og brøt brødet og spiste. Og
etter at han hadde talt lenge med dem, like til daggry, drog han av sted. – De
førte da gutten med seg i live og var meget trøstet” (Apg. 20, 9-12).
Lukas, som også var lege, var til stede i
forsamlingen, han skrev hele Apostelgjerningenes historie. Han må ha tatt
pulsen på Evtykus, og kunne bare fastslå at gutten var steindød. Dette var ikke
noe ”liksom-under” der vedkommende ikke var ordentlig død. Ikke bare tok de ham
levende med seg videre, men tydeligvis kunne han ikke ha noe mén av fallet. Gud
helbredet hans mange slagsår fra fallet i det samme som han ble brakt tilbake
til livet.
Ikke lenge før dette skjedde i Troas, hadde
Paulus opplevd at Herren gav ham særskilt nåde til å helbrede ”halve Efesus” –
som var en stor by. Peter hadde sin skygge, men Paulus hadde sine svetteduker.
Disse sendte han ut fra seg og onde ånder fór ut av besatte og syke ble
mirakuløst og momentant helbredet.
”Og Gud gjorde HELT UVANLIGE KRAFTGJERNINGER
ved Paulus’ hender, så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær
(fra Paulus’ jobb som teltmaker) som han hadde hatt på seg, og bar til de syke.
Og sykdommer forlot dem, og de onde ånder fór ut av dem.” (Apg. 19, 11-12).
BÅDE JESUS OG PAULUS
FORANDRET PÅ LÆREN
Til alle ”Die Hard” bibeltolkere som tviholder
på at det er Jesu ord i evangeliene vi må følge fremfor alt, så vil jeg
si litt ekstra.
Noen vil kanskje påstå at man kan ikke dele
opp Bibelen slik jeg nå har gjort ovenfor. Mange vil for eksempel si at de
ordene Jesus talte til disiplene i Mark. 16, Luk. 24, Matt. 28 osv. vedrørende
å ”gå ut i all verden” er talt til alle troende, og at det derfor
gjelder menigheten.
Til en slik tankegang må jeg svare, at for det
første – det er antakelig helt sikkert at du har allerede ”delt opp Bibelen”
selv. Uten å vite det! Og for det andre: Jeg skal bevise for deg at det kan
ikke være menigheten i misjonsbefalingen.
At du etter all sannsynlighet allerede har
tatt deg den ”frihet” å dele opp Bibelen selv, enda du kanskje er forarget på
min inndeling av den samme, det vil fremgå av følgende: Leser vi Jesu ord til
disiplene i Luk. 9, 1-6 vil vi blant annet finne følgende ORDRE, som skulle
følges i likhet med resten av den totale ordren:
Vers 3: ”Han sa til dem: Ta ikke noe med på
veien, verken stav eller skreppe eller brød eller penger! Heller ikke skal dere
ha to kjortler hver.”
De fleste evangelister jeg kjenner, ja
muligens alle sammen, følger absolutt ikke denne ordren! Men dersom alt
Jesus sa i de fire evangeliene skal være grunnlag tvert, for hva vi skal tro,
lære og praktisere – hvordan kan det da ha seg at ingen (unntatt noen gale
fanatiske sekter) følger denne ordren? Ta for eksempel ordren om ikke å ta med
PENGER PÅ VEIEN. Her gjør faktisk alle de evangelistene jeg kjenner, DIREKTE
IMOT DENNE ORDREN. De ikke bare tar med penger når de drar ut, men de BER OM
MER PENGER til oppdraget, særlig alle som lever av evangeliet. Men Jesus sa
allikevel det han sa. Hvordan vet disse dagens evangelister at de IKKE skal
følge Luk. 9 hva gjelder å utføre evangelisering? Hvem har lært disse å DELE
OPP BIBELEN I ”GYLDIG” og ”UGYLDIG”?
De har, nesten uten å reflektere så dypt over
det, funnet ut at Jesus endret læren med årene. Det han sa i år 30 i
Lukas 9, hadde han lagt av i år 32, da han gav disiplene EN NY ORDRE. Tenk om
en general i en krigssituasjon, tviholder hele tiden på den forrige ordren, som
sier ”Angrip med tanks og bakkestyrker”, når det nettopp har utgått en ny
handlings-ordre fra hærens ledelse som nå sier ”Trekk dere raskt tilbake, og
hold stillingen”! Det ville hendt en katastrofe med dem, dersom en dum general
hadde gitt blaffen i den NYE ORDREN, for hos hærens ledelse er det kommet inn
satelittbilder som viser at et kjempemessig motangrep vil komme, og det gjelder
å søke dekning, for fienden har blitt overtallig!
Mange kristne er dessverre så enfoldige at de
”Leser som det står, og tror som det står, intet ord fra skriften forgår”.
Hvilken dum løgn, og hvilken utrolig misforståelse. Hvordan ville det sett ut i
dag om våre kjente evangelister hadde prøvd seg på å evangelisere verden, uten
en rød øre verken i lommeboka eller på bankkontoen? Verden hadde ledd seg i
hjel! Og Satan hadde vel også nesten strøket med av sjokk dersom kristenheten
hadde utvist en slik dumhet.
Jesu poeng med sine bestemte begrensninger
for disiplene i Luk. 9, var basert på at disiplene FIKK FORSØRGING
UNDERVEIS, av de etter hvert mange troende messianske jødene rundt om, og der
ville de kunne nyte gratis husvære, gratis mat, ja – de ville antakelig også
fått hjelp av de troende rundt om med klær og fottøy, dersom noe av dette gikk
i stykker under løpets gang. Jesus ville at hans disipler skulle kunne gå raskt
fra by til by, som forhåndsreklame til et mer utvidet fremstøt senere (Luk. 10
og de sytti disipler). Og dermed måtte de ikke bli dynget ned av reisevesker og
klesbylter og annet. Det skulle gå fort for seg. Det samme prinsipp
opprettholder han når han en tid senere sendte ut de sytti i Luk. 10.
Alle, unntatt helt sprø evangelister uten noen
form for opplæring i Det nye Testamente, forstår og praktiserer en helt annen
ytre form for livsstil i vår tid. I vår tid, sier Paulus at vi ikke skal drive
å ete og tære på godtfolks økonomi, uten å gjøre opp for det. Hos
tessalonikerne påpeker apostelen og gjør et svært nummer av at han ikke hadde
atrådd noen ting fra dem, men tvert om arbeidet for føden, og slik satt et
eksempel på hvordan en forkynner bør oppføre seg blant de troende. Vi kan
umulig se for oss at Paulus, og Peter og de andre kom tomhendte rundt om på
sine turer og kampanjer!
Så, atter: Hvis man bare har et minimum av
bibelkunnskap, forstår man av seg selv at en kan ikke velge å følge Jesu ord i
Luk. 9 og 10 – og tro at dette gjelder evangelisering i vår tid. Man tvinges
til å dele opp Bibelen, for ikke å bli en bokstavslave, som følger
bokstaven i Skriften – og aldri forstår selve ånden bak ordene, og grunnen til
at de gitte ord falt akkurat slik de falt. Så alle som har sett dette faktum,
men allikevel vil beskylde meg for urettmessig å ha ”delt opp Bibelen” – de
hykler. For de deler selv opp Bibelen, ofte helt vilt og uten å kunne sette
dette inn i en fast velgrunnet tolkingsramme og forklare hvorfor
de deler opp.
”Ja, men Jesus mente alt han sa, så vi må
følge Jesus!” – vil noen allikevel prøve å trosse min forklaring her. Da kan
jeg bare ta frem selve storslegga i denne sammenhengen: Johannes 16, 13 – der
Jesus bare bekrefter om igjen det han sa i Joh. 14, 26:
”Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han
veilede dere til HELE SANNHETEN. For han skal ikke tale av seg selv, men det
han hører, skal han tale, og DE KOMMENDE TING skal han forkynne dere.”
Her sier Jesus rett ut, at han var ikke ferdig
med undervisningen og å gi sine ordrer og beskjeder! Deler av den hele sannhet
og lære, var blitt holdt igjen. De kunne ikke bære alt sammen på én gang, som
han sa ved en tidligere anledning. Det måtte gis dem suksessivt etter hvert. Det
skulle komme mer, etter at Den Hellige Ånd var kommet. Bare disse versene,
kjære troende, gjør det UMULIG å bare tviholde på det Jesus lærte i de fire
evangelier – for av dette har han lært at det vi der leser, ikke er nok. Ånden
skulle tilføye lære og undervisning mens apostlene løp sitt løp i evangeliets
ærend.
Og Jesus setter ikke noe punktum for
læreutviklingen og forandringene, før vi kommer til Paulus i Rom i år 62-63 der
vi leser Kol. 1, 25-26, at NÅ er endelig Guds ord fullført! Vi kan dermed ikke
slå oss til ro med Jesu tale til disiplene som noen ferdig lære. De fleste, om
ikke alle evangelister, har glemt Joh. 14, 26 og 16, 13! Det skulle komme
mer enn det Jesus hittil hadde lært. Det kom ny ordre fra ”hærens
hovedkvarter”. Og Guds generaler, de tretten apostlene medregnet Paulus, tok
disse nye ordrene og fulgte dem til punkt og prikke! Les
Apostelgjerningene og du vil se.
Men slike forandringer gjelder ikke i
menighetens tid, for nettopp Kol.1, 25-26 beviser at de fire evangelier og
Apostelgjerningene samt brevene skrevet i tiden med de samme, ikke kan ha
gjaldt menigheten. For i menighetens tid er det gitt oss en HELT FROSSET
UBEVEGELIG BIBELLÆRE: Guds fullførte ord! Joh. 16, 13 gjelder så absolutt ikke
menigheten, for vi har fått et fast ubevegelig Guds Ord, en Bibel å
følge – og vi trenger ikke avvente nye ordre, for disse vil aldri komme!
For det andre: Når vi igjen trekker inn mine
tidlige argumenter i dette kapittel – og spør etter HVEM det var som Jesus
talte sin misjonsbefaling til (i eksklusiv betydning) så må vi ikke glemme en
viktig ting, nemlig at det finnes flere tilfeller der Jesus talte eksklusivt
til sine disipler, slik at det ikke skulle være tvil om at dette BARE
GJALDT DE 12, og aldri noen andre. Vi leser fra Matt. 19, 28:
”Jesus sa til dem: Sannelig sier jeg dere: I
gjenfødelsen – når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone – da skal også
dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.”
Her skal den trassige opponent få kjørt seg
litt! I Matt. 28, og Mark. 16 er det uten tvil at Jesus har eksklusivt bare
de 11 (Judas var død) foran seg. Det står at han hadde satt dem stevnemøte i
Galilea. De var der altså på en booket avtale, der BARE DE 11 var tilhørere.
Slik var det her også. Det var bare de 12 med Peter i spissen, som fikk dette å
vite at de skulle sitte på 12 troner og dømme Israels tolv stammer når Kongeriket
på jord var blitt et faktum, med Jerusalem som sentrum og Jesus som Konge.
Hvordan vet bibelleseren at ikke disse ord ble
talt til ”alle troende”? Han hadde jo det samme publikumet her i Matt. 19, 28 som
han senere hadde i Matt. 28, 16-20 og Mark. 16, 14-20! Det var bare én
forskjell: Judas var falt bort, og derfor var det bare 11 disipler til stede
under misjonsbefalingen. Men for øvrig er det ingen forandring. Hvem har sagt
at dette i misjonsbefalingen gjelder ”Alle troende i verden”, mens det i talen
om de tolv tronene i Jerusalem, bare var for de tolv? Hva gjør det ene mer
eksklusivt enn det andre? Vi skjønner selvsagt at verken det i
misjonsbefalingen eller det som gjaldt de tolv tronene i Israel, hadde noe å
gjøre med menigheten. Menigheten ble, som jeg alt har påpekt (særlig i mitt
Bind 1 i serien), ikke startet før etter at Paulus kom til Rom i 60-61 og
Israel ble tilsidesatt i deres ulydighet og trass (Apg.28, 25-28). Nå bør våre
seiglivede men akk så trassige evangelister begynne å høre på andre enn deres
egen røst. De trenger en kraftig, men vennlig gjennomgang i Det nye Testamente
og den bibelsystematikk som Den Hellige Ånd har lagt inn i dette. Mange av
våre ellers så flinke og trofaste slitere av evangelist-standen, mangler dessverre
den viktigste delen av bibelsystematikken: Å kunne etterkomme Paulus’
anbefaling i 2. Tim. 2, 15 om å fordele/inndele/dele opp Guds ord riktig!
Dette har jeg nå prøvd å gjøre lettere tilgjengelig gjennom min nye
web-bokserie.
Kapittel 2:
Noen eksempler på
helbredelses- og
kampanjevirksomhet i
våre dager
VÅRE FORTVILTE FORSØK
PÅ Å KOPIERE
PETER OG PAULUS
I fortvilte forsøk på å kopiere Paulus fra
Apg. 19, så finnes det en utbredt ”tradisjon” hos mange evangelister, å ta olje
og salve tøylapper/lommetørklær (rene sådanne…ikke le!) og sende ut til
troende kristne i håp om at sykdom skal forsvinne når de mottar slike
tøystykker i posten. Men dette har intet å gjøre med den ekte varen, som
vi ser hos Paulus.
Gud er nå engang nådig, og overser våre
feilaktige bibeltolkinger, og tross dette at man driver kopivirksomhet
og etteraping for egen regning, så nekter ikke Gud de syke å ha muligheten til
å bli helbredet av ham. I mange tilfeller rapporteres det at de syke opplever å
bli friske etter pålegging av en slik tøylapp. Er det da nådegavene som har
virket? Nei, de er for lengst opphørt i og med Israels tilsidesettelse i Apg.
28, 28. Men Guds nåde er ikke opphørt, og han hører i svært mange
tilfeller våre bønner og gir oss hjelp. Men dette er helt og holdent i Guds
hånd. Ingen evangelist kan love eller garantere for at helbredelse vil skje.
For i mange tilfelle skjer det ikke.
Vi kan ikke diktere Gud, men vi er overlatt
til hans nåde og forbarmelse i hvert enkelt tilfelle. Mange evangelister
prøver på forskjellige vis å kopiere Peter, og røsker syke og lamme mennesker
opp av rullestoler, uten å lykkes. Eller de prøver å befale de syke ”Bli frisk!
I Jesu navn” – også dette uten noe resultat å skrive hjem om. Uvitenhet i Guds
ordning med tidshusholdningene og forskjellen mellom disse, gjør at man
uforvarende tråkker ut i hengemyra, og må prøve å ro seg inn igjen: ”Nei, -
grunnen til at de syke ikke ble helbredet, er at de ikke har tro nok! Bare de
hadde tro som et sennepskorn, kunne de flytte dette fjellet av sykdom i deres
liv”. Man dytter skylda for det uteblitte mirakelet over på den stakkars syke.
Dette er ren feighet, når vi tenker på alle de store ord og løfter som ofte
slike helbredere slenger rundt seg. Kunne vi våge å håpe på litt mer ydmykhet
her?
Den trospredikanten som jeg ”beundrer” mest av
alle, blir gjerne tystet ned hos de nålevende propagandører for trosbevegelsen
i USA, for han var den eneste som SATSET LIVET PÅ AT TROSBEVEGELSENS
HELBREDELSESLÆRE VAR RETT. Han døde dessverre i forsøket. Jeg snakker om broder
Hobart Freeman. Han var så konsekvent på at Gud opererte ut fra nådegavene,
deriblant gaven til å tro for undere, at han nektet å ta legebehandling. Han
satset livet på at Jesus ville gripe inn og helbrede ham ved sin overnaturlige
kraft. Det samme fikk han dessverre overbevist over 80 av sine
forsamlingsmedlemmer om, og de døde alle sammen. Mange kunne faktisk ha blitt
helbredet om de hadde søkt legebehandling og eventuelt tatt visse operasjoner.
Men alle mine medtroende som leser dette: Hvilken tro! Hvilket utrolig
mot som en troende?? Så jeg vil ikke rakke ned på kjære avdøde broder Hobart
Freeman. Han står som et fantastisk lysende eksempel på hvordan
vi skal tro Gud! Tragedien var bare dette at han uten å vite om det, søkte å
anvende prinsipper i tro som hørte den forrige husholdningen med Israel til.
Det var ikke for menigheten å ha ”tro for helbredelse”, eller å regne med visse
nådegaver praktisert ved håndspålegging og salving med olje i hht. Jakob 5. Dette
var for det troende Israel og deres proselytter i den tiden vi leser om i Apostelgjerningene.
Menigheten har helt andre betingelser i troen (og som er mye bedre enn dette) –
det skal vi straks komme til.
Heller ikke, takk Gud, sparker Herren sine
evangelister ut av tjenesten, bare fordi de ikke har nødvendig kunnskap i
Bibelen til å skille på disse ting. Her er nåden altoverskyggende,
og Herren krever oss ikke til regnskap for våre feil. På den annen side:
Evangelistene må allikevel se til å stramme seg noe opp, og ikke la seg drive
omkring i et diffust ”lærehav” uten at det er konkrete læremessige
holdepunkter for å gjøre det de gjør. Vi navigerer etter Bibelen, og
ikke etter hva vi ser og føler!
Hvorfor ikke bare være fornøyde med at vi har
nåden, og at alle kristne kan be til Gud om hjelp?
”Han som kan gjøre mer enn alt, LANGT UT OVER
DET VI BER ELLER FORSTÅR, etter den kraft som er virksom i oss…” (Ef. 3, 20).
Vi trenger ikke nådegaver, for her leste vi at
alle troende har en ”KRAFT SOM ER VIRKSOM I OSS”! Det er mye bedre at denne
kraft er I OSS, enn at vi skulle søke til predikanter som mener at de
har en spesiell kraft, som vi eventuelt selv ikke har – og må ha deres forbønn
nettopp derfor. (Dessuten: I søken etter forskjellige predikanter, blir
man utsatt for store læreforskjeller, som muligens fører troende noe vekk fra
sentrale sannheter i Ordet). I nådetiden er alt snudd opp ned: Det er nå at
ALLE TROENDE har en slik kraft: Det er NÅDEN hos Gud som virker ved Den Hellige
Ånd. Men det er ikke det samme som en nådegaveutrustning, lik den Guds
Kongerikes apostler hadde i tiden da Israel var Guds nasjon på jord.
Så når troende tenker at det er det tilsendte
salvede tøystykket de fikk i posten, som formidler helbredelse fra sykdom – så
er det ikke dette. Det er den KRAFT SOM BOR I HVER TROENDE i hht. Ef. 3,
20 som virker nå i nådens tidshusholdning. Tenkt i den mening at man
ikke trenger å hente kraft fra andre troende. Vi har kraften selv, til eget
bruk – men Gud selv lar dette virke i henhold til hans vilje for hver enkelt.
Vi må aldri blande sammen Mark. 16 med Ef. 3,
20 – for det er vers og løfter som gjelder hver sin forskjellige
tidshusholdning. Mark. 16 var for Israels Kongerike på jord, og Ef. 3, 20 er
menigheten, som ble åpenbart etter at Kongerikets planer var lagt på is i Apg.
28, 28.
SAMMENLIGNING MELLOM
KAMPANJE EVANGELISTENE
I DAG OG APOSTLENE I
BIBELENS TID
Ikke må noen tro at jeg vil gå imot vår tids
kampanje evangelister, som reiser ut til Afrika og Asia og utbrer evangeliet om
Jesus. Jeg er klar over at heller ikke disse trofaste sliterne er perfekte og
helt strøkne i læreoppfatning og praksis. Det er sikkert ikke vanskelig å finne
feil hos noen. Men det hopper vi – i nådens navn – bukk over, og gleder oss
bare over at det er noen troende gitt å få holde store evangeliseringsoppdrag
og nå mange mennesker med evangeliet.
Men de av dere som leser dette, og eventuelt
er kampanje evangelist som driver bl.a. ”Korstog” i land i tredje verden, bare
forstå at det er Ef.3, 20 som har tatt plassen etter at Gud tok tilbake sine
kraftgaver i 1. Kor. 12-14!
Jeg er glad for at nesten alle slike
evangelister gjør noe som er helt bibelsk, og er knyttet opp til nådens
husholdning: De ber for tilhørerne. Bønn og formaning HØRER ALLE
TIDSHUSHOLDNINGER TIL. Dette er ikke noe som bare skal finnes i den inneværende
husholdning.
De fleste av dem gir ikke forhåndsgarantier
for at de vil bli helbredet, bare de kommer til møtene. Det de sier er at de
”Ber for de syke – og erfaringen viser at i kampanje etter
kampanje blir syke helbredet under forbønnen”. Ikke ALLE, slik som under Peter
og Paulus. Men slik som under Filip: MANGE, og under Stefanus, der det som
skjedde var STORE UNDERE. Dette er noe som Gud gjerne stiller opp med i ett
hvert tilfelle der fortvilte og syke troende mennesker roper til Herren om
hjelp!
Og Gud bønnhører disse kjære nye troende
fattige menneskene i den tredje verden!
De har i utgangspunktet ikke den minste
peiling på evangeliet. De får nesten ingen klar oppfatning av hva det er som
virker i dem, før de bare blir nådig bønnhørt av Gud. Ved troen som de tar til
under hørelsen av evangeliet, kommer de uten å vite det, ØYEBLIKKELIG (!) inn
under Ef. 3, 20 – og blir med én gang gjenstand for DEN KRAFT SOM BOR I ALLE
TROENDE I NÅDENS TIDSHUSHOLDNING. Gud blåser en lang marsj i om evangelisten eventuelt
alltid har sitt budskap inne på tørre land eller ikke. Han ser bare de
desperate behovene som disse fattige stakkars plagede menneskene i den tredje
verden ber om hjelp til! Er det ikke helt fantastisk?
Vi må bare takke Gud for hans store nåde, som
VIRKER I ALLE TROENDE I NÅDENS TIDSHUSHOLDNING. Hvilken fabelaktig ordning av
Gud, når det ikke er nådegaver lenger. Han har gitt oss en løsning som faktisk
er mye bedre. Vi har en permanent kraftstasjon innlagt i
våre liv, ved den enkle troen på Kristus i hht. den åpenbaring som ble gitt
Paulus for oss og som er brettet helt ut i Efeserbrevet og Kolosserbrevet!
Tenk om Gud skulle holde tilbake sine undere
og sin mektige hjelp fra himmelen, bare fordi en gitt evangelist ikke fører en
”strøken” lære, og kjenner alle hemmeligheter i Bibelens Ord? Nei, Gud
praktiserer det han lærer: Nåde foran alle ting.
Når jeg så lærer at nådegavene, slik vi leser
om at apostelforsamlingene disponerte, er falt bort med Israels opphør som Guds
nasjon, så har ikke Gud etterlatt et stort svart hull i åndens verden. Nei, han
har like godt gitt oss ALLE en iboende nådekraft, bare med den forskjell at det
er Kristus som er menighetens HODE. Det er fra Kristus at avgjørelsene kommer i
hvert tilfelle.
Fremfor alt må vi ikke bli grepet av angst og
uro og mørk fortvilelse når sykdom slår imot oss. Det er ikke nødvendigvis djevelen
og onde ånder. Det er forkrenkeligheten i den falne menneskenaturen som melder seg
opp. Men vårt innvortes menneske fornyes etter Kristi mektige bilde og
Åndens. Og vi kan overgi livet i nådens pleie hos Gud, idet vi vet vi er satt
med Kristus i HIMMELEN (Ef. 1, 3; 2, 6).
HELBREDELSER FØR OG NÅ
Det er altså ikke forskjell på selve de
undere som Gud kan utføre nå i nådens tid, etter at nådegaver er opphørt – og
den tiden da nådegaver var i full virksomhet i apostel-forsamlingene i
Romerriket. Gud er den samme i så måte.
Men formålet er endret: Før var nådegaver gitt
for å være tegn til det vantro Israel, og til å bevise at apostlene
virkelig var Guds utsendinger. I vår tid er krav om tegn falt bort, idet
Israel ikke er Guds PRIORITERTE nasjon så lenge som menighetens mandat løper
med nådeevangeliets forkynnelse. I dag gjør Gud under og helbredelser etter
sin nåde, uten å bruke dette som tegn mot vantro mennesker. Det er
frelse for alle som tror, fra og med det øyeblikket at troen er til stede i den
enkeltes sinn. Noen spesiell håndspålegging og forbønn for frelse er
overflødig. Man frelses under hørelsen av, og dermed troen på budskapet om
Kristus.
Ingen kampanje evangelist, eller noen andre
typer evangelister, ville tape noe på å fremstille nådefrelsen og
mulighetene til helbredelse på den måten jeg har prøvd på her. Dermed vil
de nye troende fra ”Dag 1” vite grunnlæren om nådefrelsen, og med en
gang kunne vite forskjellen på da Gud jobbet med Israel, og nå – da han jobber
med menigheten.
Dette må overlates helt og holdent til den
enkelte evangelist å arbeide videre med. Det vil ikke endre selve tjenesten.
Man vil dog vektlegge nåden på en annen måte enn tidligere, og
fortelle tilhørerne at man ikke må ”vende synden ryggen – for så å bli frelst”.
Men man frelses med sine synder, feil og mangler, på grunn av Kristi forsoning
på korset. Det er intet menneske gitt å kunne slutte med synd. Det er nedarvet
fra Adam. Man må ikke være ”snill” for å komme til himmelen. Gud frelser det
onde mennesket, ved at dette onde mennesket tror på Kristus, uten noen form for
perfeksjon. Siden får vi renhetsformaningene i Ef. 5 og Kol. 3 – men det
gjelder kun for jordelivet, og at vi ikke må drive kriminalitet blant annet.
Himmelen blir stående fast hos den troende, uavhengig av synd eller ikke synd!
Tenk om dette kunne lydt klart ut over kampanjeskarene i den tredje verden?
Og i stedet for at de troende skal gå og bare
håpe på neste kampanjebesøk og storpredikant, - les heller opp for dem Ef. 3,
20? For nådekraften gitt oss ved Ef. 3, 20 er sterkere enn alle nådegaver til
sammen, ganger tusen. Vi kristne vet nesten ikke hva vi har fått – vi er så
dårlige til å lære oss selv fra Bibelen. Jeg kan bare her tale om meg selv,
først og fremst.
Under apostlenes tid helbredet Gud gjennom
apostlenes nådegaveutrustning. Men i menighetens tid, uten apostlers nærvær
og uten disse nådegavene, helbreder Gud direkte i og ved Den Hellige Ånd – han
som den troende har fått til innsegl og pant på arven i himmelen (Ef.1, 13-14).
Peter kunne si: ”Det JEG HAR, det gir jeg deg
(Apg. 3, 6) – men den troende i nådens husholdning kan si: ”Det jeg har, det
har også du alt fått – les Ef. 3, 20!”
Dere skjønner: Nå som Guds ord er helt ferdig
skrevet, og vi ikke trenger å lytte på verken generelle profetier, tunger og
tydning – ikke heller såkalte ”personlige profetier”, for å vite hva Gud har gjort
for den troende i nåden - så har vi alle fått alt! Vi har fått:
Velsignelse med all åndelig velsignelse i
himmelen med Kristus (Ef. 1, 3)
Frelse som bare er gitt gratis uten krav til
gjerninger, bare tro (Ef.2, 8)
Utvelgelse i Kristus før verden ble skapt (Ef.
1, 4)
Himmelsk evig posisjon hos Gud i Kristus i
himmelen (Ef. 2, 6)
Den Hellige Ånd iboende med sin kraft som
virker mer enn alt, utover det vi forstår (Ef.3, 20)
Løfte om å åpenbares med Kristus i herlighet
når jordelivet er over (Kol.3, 4)
Vi lever i troen på ”Evangeliet om Kristi
uransakelige rikdom” (Ef.3, 8)
Guds kjærlighet i Kristus tar oss inn i de
tidshusholdningene som er i fremtiden (Ef. 2, 7)
Vi er fylt av ham som fyller alt i alle (Ef.1,
23).
Vi har et håp som ligger ferdig for oss i
himmelen (Kol. 1, 5).
Om vi bare blir ved i troen, så står
himmelfrelsen fast (Kol. 1, 21-23).
Kapittel 3:
Den okkulte faren ved å
prøve å praktisere ting
som Gud ikke lenger vil
noen skal praktisere.
Vi har nå sett både historikken og formålet
ved at Gud gav sine tjenere apostlene spesielle iboende nådegaver ved Den
Hellige Ånd. Alle troende messianske jøder og deres proselytter i apostelgjerningstiden
(år 32 til 61-62 e. Kr.) var under disse nådegavenes innflytelse og praksis, i
varierende grad, slik jeg har påvist.
Da Gud hadde satt Israel tilside på grunn av deres
vedholdte 30 år lange ulydighet – i Apg.28, 28, og åpenbart det nye nådeevangeliet
for Paulus i Rom år 61-62 (se Ef. 1-3) fikk de troende et nytt håp, og dermed
også en oppgradert måte å ha kontakt med Gud: Himmelen som frelseshåp, og Den
Hellige Ånd som innsegl og pant, han som kan gjøre MER ENN ALT, langt ut over
det vi ber eller forstår, etter DEN KRAFT SOM ER VIRKSOM I OSS (I ALLE SOM
TROR).” Ef. 3, 16-21. Det er større at ALLE TROENDE ALLEREDE ER GITT EN
IBOENDE KRAFT, enn at den enkelte troende, slik det var under apostlene, måtte
avvente behandling, eventuelt håndspålegging av en apostel eller av de eldste,
med salving med olje og syndsbekjennelse (Jak.5ff).
Den iboende Hellig Ånden nå i nådefrelsens
tid, overflødiggjør… 1. Alle nådegavene. 2. All pastoral
håndspålegging. 3. All form for ”syndsbekjennelse”. Efeserne 3, 20 er
nøkkelordet for enhver troende i nådetiden med menigheten og himmelfrelsen. 4.
Forbønn ”Til frelse” ved håndspålegging og/eller offentlig bekjennelse av
troen.
I tiden med Israel og tilbudet til dem om å få
Guds jordiske Kongerike, måtte den troende jøde og proselytt ”bekjenne til
frelse”, Rom.10, 9-10. Men i Ef. 2, 8 ser vi at det er bare TROEN, uten
bekjennelse – som virker nådefrelsen for himmelen. I Israels tid der apostlene
tilbød Kongeriket, måtte man bekjenne både positivt (troen på Jesus som Konge)
og negativt: At man hadde gjort den eller de synder. Dette skulle bæres frem
hos forsamlingens lederskap. Og den syke skulle bli helbredet (garantert!) og
hadde han altså gjort synd, SKULLE den bli tilgitt. Legg merke til at
tilgivelse ble utdelt stykkevis ved apostlenes og de eldstes mellomkomst! (Jak.
5, 14-16). Men nå i nådetiden er synd allerede tilgitt i fortid, nåtid og for
all fremtid. Jesu offer regnes inn som en større faktor enn når det bare var
snakk om den jordiske frelsen med Guds Kongerike. Det er nettopp derfor at
Paulus så høytidelig erklærer i Ef. 2, 6 at den troende ER SATT MED KRISTUS I
HIMMELEN. Dette er for å påpeke at det er ikke noen trafikk ”ut-og-inn” av
himmelen, alt etter som man synder og bekjenner synd. Det er ingen synd å
bekjenne. Vi er ALLTID TILGITT EN GANG FOR ALLE.
Den som tror og praktiserer ”syndsbekjennelse”
ut fra Jak.5, 14-16 er ennå inne i et katolsk mørke, og har ikke skjelnet
nådetiden fra den gamle tiden da Israel hadde lov og nåde under Jesus og
apostlene.
Det blir som å sammenligne dette med en stadig
taklekkasje, der huseier bare setter en bøtte for å samle vannet. Han bruker bekjennelsens
bøtte, og slik tømmer ut de opphopete syndene, og setter så den nytømte
bøtten inn igjen under takdryppet. Dette var ordningen i Israels tid med lov og
nåde. Men nå der vi har den frie nådefrelsen, er all synd tilgitt: Takdryppet
er tettet (!) ved Kristi forsoning, og det er ikke lenger behov for
”bekjennelsens bøtte”. For det er ikke lenger noe ”syndens takdrypp” å samle
opp! Dette viser oss også hvor viktig det er å skjelne mellom Israel og
menigheten – og forstå at det er vesensforskjell på apostelgjerningstiden med
Guds Kongerikes tilbud, og menigheten som ble åpenbart Paulus i år 60-61 etter
at Israel var avstengt.
Dette peker også henimot at nådegaver ikke
trenges lenger: Alt er ferdig, det er intet som skal forbedres ved at en
eventuell apostel eller profet kommer og legger sine kraftoverførende hender på
en og sier noe på Guds vegne, eller formidler en guddommelig helbredelse. Alt er nå innlagt hos
den enkelte troende. Hvilken vesensforskjell fra tiden da man hadde apostler og
profeter og eldste som mellommenn til å formidle disse goder til alle
troende. Nådegaver var nettopp at det ble formidlet kraft ved
håndspålegging. (MERK: Her må vi skille mellom 1. Tim. 2, 5 med dette
at det bare er én mellommann: Kristus. For der tales det bare om i forhold til
frelsen, men apostlene var mellommenn i å formidle helbredelser, rett
lære, osv.).
Og det virket. Det er helt fabelaktig hvilken
effekt dette hadde hos syke og elendige, ja – demonbesatte mennesker under
aposteltiden. Men det er INGEN GRUNN FOR DEN TROENDE I DAG Å ØNSKE SEG TILBAKE
TIL APOSTLENES DAGER. Det er mye bedre å vite at vi alle har fått alt, i
forhold til muligheten av å bønnhøres av Gud på mange felt i henhold til Ef. 3,
20. Jeg vil mye heller behandles av Gud direkte, ved hans iboende
Hellig Åndens kraft i oss troende, enn å måtte avvente den gammeldagse
håndspåleggingen ved en mellommann, en apostel.
Hva så dersom mennesker i vår tid prøver å
”etterape” nådegavene i deres rene uvitenhet om disse forhold? Hva om man uvitende
trosser Guds ordninger for nådetiden, og allikevel prøver seg med
apostolisk kraftoverføring ved håndspålegging? Finnes det faremomenter til stede
for den troende, dersom han prøver å praktisere ting som Gud for lengst har
avsluttet?
Til dette ledespørsmål må jeg bare svare,
dessverre – ja. Det er okkulte faremomenter involvert når vi søker inn i
åndelighet som ikke lenger har Guds velsignelse og godkjenning, slik det nå en
gang hadde da apostlene og det troende Israel var i operasjon. Jeg vil gi noen
eksempler på dette. Disse eksemplene er ikke for å kaste et dårlig lys over
visse predikanter – annet enn at jeg for sammenhengens skyld er nødt til å
nevne noen få ”nøkkelnavn”. Jeg tror at Guds store nåde over oss alle, gjør at
selv disse predikantene som i uvitenhet har bidratt til å åpne opp for
sannsigeri og spådomskraft, og Satans virksomhet gjennom merkelige
engleåpenbaringer (Branham osv.) har gjort at de ble frelst tross sine fatale
feilgrep. Nåden er mye større enn det vi mennesker klarer å utmale. Jeg tør
heller ikke sette meg til doms over noen, med evig effekt. Bare Gud er Herre
over fremtid og evighet.
Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne gi et
likefrem fasitsvar, som alle kunne forstå. Men dette er mer innfløkt enn som
så. Men ut fra Bibelens lære i disse ting, synes det i allfall å fremkomme
visse kjøreregler, som gjør at vi kan skjære klar av okkult innflytelse i
kristne virksomheter.
JESUS SA DET SKULLE
KOMME FALSKE MIRAKELMENN
Jesu advarsel i slutten av bergprekenen,
illustrerer kraftig at ikke alt som glimrer er gull, og ikke all mirakuløs
helbredelse kommer fra Gud. Matt. 7, 22-23:
"Mange skal si
til meg på den dagen: Herre, Herre!
har vi ikke profetert
i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt
navn, og gjort mange
kraftige gjerninger i ditt navn?
Men da skal jeg åpent
si til dem: Jeg har aldri kjent
dere. Vik bort fra
meg, dere som gjorde urett!"
Situasjonen i Jesu beskrivelse er riktignok
endetiden i Israel, i det han etablerer Riket i Jerusalem, og det faktum at
mange av dem lot seg forføre til å følge Antikrist, den kommende falske
messias. Men vi legger merke til at de hadde brukt Jesu navn, også i deres nye
situasjon: "..gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn..".
(Uttrykket "ditt navn" kan også henspeile på tittel: Kristus/Messias).
Paulus skriver om den antikristelige
forførelsen i 2. Tes. 2 - og sier beskt: "..den lovløse kommer etter
Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med
all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok
imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst." (vers 9-10).
Så det vi ser av Jesu fordømmende profeti over
de som fulgte Antikrist, og hans okkulte kraft, - så klart også beskrevet av
Paulus som "all løgnens makt og tegn og under", er at mange under
trengselstiden kommer inn under okkulte krefter i forbindelse med den
antikristelige forførelsen. Denne forførelsen blir en type ny-gnostisisme,
østens okkultisme og romersk katolisisme blandet - alt utgitt som
"kristendom" - og der man attpåtil driver healing og tegn og under i
denne kraften. Vel, jeg har nyheter for de som ikke vet det: Denne okkulte
kraft er alt virksom i vår tid - og mye av det har blitt synlig gjennom den
ovennevnte avdøde predikanten (Branham), og dennes etterfølgere. Det skal bli
en kulminasjon og klimaks i tiden med den store trengsel.
I scenariet med Jesus og hans dom av
Antikrists etterfølgere, slik han taler om i Matt. 7, finner vi at de både
gjorde kraftige gjerninger, profeterte og drev ut onde ånder i Jesu (antagelig
Messias`) navn. Allikevel underkjenner Jesus dette, og sier at han ikke engang
har kjent dem!
De lærte også falskt og kom med en
religionsblanding mye lik den en ser tar form alt i dag med Word-Faith/
trosbevegelsen og dens tilnærming til den katolske kirken. Det sistnevnte står
særlig Benny Hinn for og flere andre USA kjendiser. Word-Faith/trosbevegelsen
er gnostisk i læreinnhold, og mye av det som skjer i denne store bevegelsen er
preget av nettopp okkulte innslag i fleng. Jesus sa siden at mange
falske "messiaser" skulle komme, i forbindelse med at den virkelig
store falskneren kom: Antikrist. Se mine øvrige artikler om dette, på min
nettside. Men den antikristelige tiden begynner ikke før menighetens tid er avsluttet.
En foreløpig konklusjon om okkult virksomhet,
utgitt som "fra Gud", kan knyttes til :
1. Falsk lære. Det forkynnes et
gnostisk blandingsevangelium, og ikke Paulus` nådeevangelium slik det er gitt
oss i Ef. 1-3.
2. Falsk ånd. Okkult besmittelse helt
tilbake fra Branhams engel og flere andre, holder seg innen kristenheten, og
gjør det vrient å skille på falskt - ekte. Falsk kraft kan virke frem
helbredelse av sykdommer, slik som den ekte kraften kan.
Det synes som om alltid der det finnes falsk lære
og "et annet evangelium" der det blir forkynt en "annen
Jesus" (Gal.1, 6-9; 2.Kor.11, 4) - der er det mest disponibelt for
nettopp falske helbredelser og okkulte innslag i møtene. Jeg vil påstå at
mange av våre hjemlige predikanter og evangelister, fordi de har vært slepphendte
med hvem de har holdt selskap, bærer i seg en "åndsbesmittelse" av
mye okkult kraft og villfarelse (husk: De kan allikevel være frelst, for nåden
er større enn våre villfarelser). Derfor, selv om mange av disse predikantene
og misjonærene ikke nødvendigvis har gått inn for å ta til seg okkult kraft, så
er deres tjenester preget av slike suspekte innslag. De som har vært involvert
i Kundalini Yoga for eksempel, og siden blitt kristne, vitner og forteller at
den kraften som virker i dette er smittsom! Den settes av på andre ved såkalt
"touch i pannen" - akkurat slik flere av USA-kjendisene opererer, og
får folk til å falle i gulvet. Denne okkulte hedonistiske magi,
innsneket uvitende hos norske lokale predikanter, er med og innfører falske
helbredelser.
Manglende kunnskap om disse ting gjør at svært
mange predikanter har vært slepphendte og blitt uvitende besmittet med okkult
kraft, som gir utslag av "falle i ånden", rykninger,
latterkramper, etc. og sist men ikke minst: Helbredelser av sykdommer. Men
slike okkulte helbredelser har en begrenset og nokså variert virketid.
Sykdommen kommer nesten uten unntak tilbake, der det har vært okkult kraft
involvert. Har du problemer med dette, da har du nok kommet ut for besmittelse
av falsk helbredelse. Guds ekte helbredende kraft gir aldri tilbakeslag. Det
holder alltid mål! Men husk: Selv om Gud ved sin nåde og kraft I OSS (Ef.3, 20)
helbreder oss i en gitt sykdomssituasjon, så sier ikke Bibelen at vi ikke på ny
kan bli syke. Dette må vi lære og huske, og ikke begynne å klandre Gud, eller
legge skylda på oss selv for å ha ”liten tro”.
"TØR JEG DA
STILLE MEG I BØNNEKØ?"
Det er et relevant spørsmål. For selv har jeg
begynt å ta kraftig forbehold mot en overdreven fokusering på
"healing" i kristne møter. Dette har også andre dispensasjonalistiske
bibellærere gjort. Noen predikanter synes nærmest å dyrke "healing"
som en annen avgud. En utbredt usunn tankegang og sløvhet rundt farene med
okkult innblanding, gjør at veldig mange syke mennesker blir
"helbredet" gjennom den okkulte Kundalini Yoga kraften - fremsatt i
"Jesu navn". Predikanter med slik besmittelse, bærer denne smitten
fordi de har tatt håndspåleggelse av selve hardhausene i
Word-Faith/trosbevegelsen. Jeg grøsser når jeg tenker på mennesker som har fått
håndspåleggelse av Benny Hinn, Rodney Howard-Browne og deres tilhengere igjen.
Er du blant disse: Gå imot det og be Gud å fjerne, i sin nåde, all virkning
av denne åndelige negative påvirkningen du kan ha mottatt . Du
visste ikke bedre, så ingen kan klandre deg. Gud gjør det ikke, men han har
sorg over hvor slepphendte og lettlurte den jevne kristne mann og kvinne
er i denne tiden. En tid der vi har Paulus sine kraftige rungende advarsler mot
"Forførende ånder og demoners lærdommer" (1.Tim.4, 1), og disse som
Paulus advarer imot særlig for nådetidens menighet i 2. Tim. 3, 7-9, mennesker
som sammenlignes med Faraos’ trollmenn Jannes og Jambres.
Hva var det disse var kjent for? EKTE SATANISK
TROLLDOM! Ved djevelens og falne englers kraft, etteraper vår tids okkult
influerte predikanter disses trolldom og magi, alt sammen utført i Jesu navn. Mange
lever og opptrer som om disse advarslene ikke fantes. Og Paulus peker spesielt
på nådetiden, den vi alt for lengst er inne i.
Er det ikke merkelig, kjære medtroende: I den
ene vendingen sier alle super-pastorene ”Vi har Peter, Paulus og apostlene og
den første menigheten som forbilder og rollemodell”. Og i neste moment, så
viser disse høytbekjennende predikantene opp en praksis som har en overflod av
merkelige manifestasjoner, latterkramper, risting og falling i gulvet under
ytring av alle slags dyrelyder og skrik – TING SOM VI IKKE FINNER SÅ MYE SOM ET
MIKROSKOPISK SPOR AV I VERKEN EVANGELIENE, APOSTELGJERNINGENE ELLER
LÆREBREVENE! De lyver disse som skryter av at de har apostlene som rollemodell,
men ikke viser det liv og den ytre praksis som apostlene oppviser i
Apostelgjerningene.
Som svar på spørsmålet i denne
avsnittsoverskriften om en tør stille seg i en bønnekø: Nei, det er nesten så man
ikke tør. Det må sjekkes ut noen punkter før jeg tar håndspåleggelse
(dessuten: Hvor i Paulus sin lære står det noe om at vi skal ha
håndspåleggelser?). Er dette da skeptisk vantro overfor budskapet og
predikanten? Ikke mer enn det vi må ha krav på. For i disse vanskelige
tidene er det vår soleklare rett å kunne ta forbehold.
Dette er spørsmål du bør klarere ut, før du
tillater noen å legge hendene på deg i bønn:
1. Hvilket miljø kommer predikanten fra? Er
han en skikkelig godt innsauset vranglærer full av falske lærer og
mystisk bekjennelsesmagi? Stortalende om seg selv? Skryter han av mirakler Gud
har gjort gjennom ham?
2. Er han utsending fra noen helt typisk
Word-Faith bevegelse/ menighet? Eller andre kulter?
3. Har han et godt vitnesbyrd i alminnelighet?
4. Dette kunne like gjerne vært pkt.1: Lærer
han rett i forhold til Paulus og nåden? Eller er det gnostisk
"åpenbaringslære", mystiske profetier og syner, engler og
overåndelighet?
Resten av sjekkpunktene må du selv innestå
for. Men slutt i allfall å være slepphendt. Du må ikke la
hvem-som-helst-hvermannsen ta tak i deg og be alt mulig rart inn
i ditt liv.
En broder hadde vært på et møte med en kjent
helbredelsespredikant fra Afrika på besøk i Norge. Han ble i ettertid advart
mot ham, og fikk vite at det kunne være okkult besmittelse med denne
predikanten. Men broderen ble helt helbredet for dårlig syn, og kunne legge
bort brillene. Men da han kom i sterke betenkeligheter over denne advarselen,
gikk han på kne og ba til Gud: "Hvis denne helbredelsen av synet ikke er
fra deg, da ta det bort fra meg." Amen. Og øyeblikkelig vendte hans
reduserte syn tilbake, og han måtte begynne å bruke briller igjen. Han sa til
venner: "Jeg vil heller være syk, og være fri okkulte krefter og falsk
healing, enn å bli helbredet av djevelen." Er du ikke enig, kjære leser?
Apropo: Dette er samtidig et hint til dere som
mistenker at noe er galt med den "helbredelsen" du mottok i et møte.
Er du i tvil, og føler ubehag - da gjør som denne broderen. Be til Gud, at han
viser deg om det var fra ham eller ikke. Daniel valgte heller løvehulen,
fremfor å skulle falle ned for okkult babylonsk avgudskraft. Vi bør ha samme
prinsipp som Daniel! Men her ser vi et godt eksempel på at HVER TROENDE HAR
GUDS IBOENDE KRAFT I SEG i hht. Ef.3, 20. Han kan gjøre mer enn alt…langt ut
over det VI FORSTÅR. Gud vet at det er vanskelig for oss å forstå alle ting. Så
han har helgardert den nådetroende: Gud opererer på våre vegne i sin kraft, ved
også å gjøre ting i vår favør på områder vi IKKE FORSTÅR NOE. Dette var det
som skjedde med vedkommende ovenfor. Han slapp dessuten å gå rundt misfornøyd –
for nå visste han at det var helt rett Å AVVISE DEN FALSKE HELBREDELSEN, og
heller – som Daniel, leve med løvehulens ”plager og trussel”, enn å gi etter
for djevelens press.
Her vil kanskje noen protestere og mene at jeg
går alt for langt ved å implisere at djevelen kunne ha en så lett adgang til å
forstyrre freden for den troende. Men har du glemt å lese Efeserne 6? Vi har
ikke kamp MOT KJØTT OG BLOD, MEN MOT…hva da? Jo, mot de falne englekreftene i
himmelrommet. Sitert: ”…men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere
i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.” Ef.6, 12. Paulus
formaner videre: ”Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand
på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.” Broderen nevnt
ovenfor, gjorde en motstand mot okkult attakk i form av falsk helbredelse, og
vant. Gud svarte hans bønn, og fjernet den okkulte innflytelsen.
KRAFTIG SYK PÅ GRUNN
AV HÅNDSPÅLEGGELSE
Når vi troende i nådetiden, prøver (i
uvitenhet om tidshusholdingene og de forskjeller i trosbetingelser som finnes
mellom disse) å disponere troen som om det er de gamle avleggse betingelser
som gjelder, kan vi tråkke inn i en okkult sfære av sannsigeri og
hvitemagi. Vi blir ikke dermed djevelens tjenere, som sådan. Men i et svakt
øyeblikk kommer den troende inn i dennes domene og maktområde, og vil dermed
bli lurt opp i stry. Når vi prøver å være apostoliske ”håndspåleggere” og ”healere”
– uten at dette lenger er i legitim operasjon fra Guds side, så havner vi inn i
Jannes’ og Jambres’ sfære, med trolldom, magi, sannsigeri og all urede i troen.
Åndelige krefter, er sterke krefter. Og vi
kristne har bare lært så alt for lite å ha frykt og respekt for å komme i
kontakt med slikt. Vi er så uvitende at vi tråkker inn i det ene eksperimentet
etter det andre, uten å forstå alvoret bak. Håndspålegging er rent teknisk
sett, en form for kraftoverføring fra en bærer til en mottaker. Den som har
kraften (for eksempel apostlene i Bibelen) la hender på en syk, og vedkommende
mottok den overførte kraften og ble frisk. Slik var nådegavene i natur. Dette
er ikke lenger i operasjon. Det er rett og slett ubibelsk å drive håndspålegging
i nådetiden, både i stort og smått. Vi har allerede, alle sammen, fått overført
ved tro den kraft som virker mer enn alt (Ef.3, 20). Dette overflødiggjør
håndspålegging. Men nettopp derfor, når man ikke forstår dette, kan djevelens
krefter komme snikende, og gjøre skadeverk i en viss grad på uvitende troende.
En god venn fortalte meg følgende: Hans kone
fikk håndspåleggelse av en misjonær-evangelist fra Norge, i et møte for en del
år siden. Hun led av bl.a. angstdepresjon og andre ting. Fra det samme øyeblikk
som predikanten legger sine hender på henne, føler hun at angsten forsterker
seg og ikke lenge etter dette, måtte hun sykemeldes og ble tatt ut av
arbeidslivet. Antagelig var det en okkult kraftbesmittelse fordi
predikanten i uvitenhet om slike ting, bar på slik Kundalini Yoga-lignende
kraft. I allfall ble hun altså verre enn før, og dette holdt seg i mange år ble
det meg fortalt. Hun var så inntatt av frykt og angst og psykisk press fra den
stunden, at hun ikke torde gå ut alene. Hun måtte ha sin mann i nærheten
uansett ærend og gjøremål. Dette gikk selvsagt også ut over ham, da han måtte
omorganisere hele sin hverdag på grunn av dette.
Det er uhyggelige krefter virksom og
predikantene selv er ofte uforvarende til hva de egentlig er bærere av. Merkelig
nok: Et menneske som i åndelige sammenhenger til tider står i nær forbindelse
med denne misjonær-evangelisten, hadde ved et møte "kastet" seg
uoppfordret over broren til mannen som fikk en syk angsfylt kone, lagt hendene
på ham og bedt og profetert. Det var en kvinne - og hun ble regnet å være en
slags profetinne. I samme øyeblikk føler denne broren hans at noe ondt kom inn
i ham. Og han ble grepet av en uforklarlig mørk angst og depresjon. Det var
nesten som kvelningsfornemmelser. Dette slo ham ut i over tre ukers tid, med
sykemelding. Det kunne for disse to tilfellenes skyld (slik ressonerte mannen
til den angstgrepne kvinnen overfor meg) se ut som om det var samme slags
åndskrefter som både hadde slått ned på hans kone og hans egen bror.
Si meg, alle troende kristne kollegaer og andre: Er det slik at mennesker skal
bli syke ved håndspåleggelser? Det var jo det disse ble! Hvilke krefter tror
du ligger bakom når det er slik at mennesker blir utslått og innvendig ødelagt
og syke gjennom håndspåleggelse? Dette er Satan og hans okkulte krefter. Det
betyr, at i et gitt tilfelle, og uten forvarsel, så KAN DU, kjære kristne bror
eller søster - være den som blir angrepet fordi du omgås møteformer, eventuelt
predikanter der en stadig praktiserer håndspåleggelser. Uten at du tar noe
forbehold om hvilken kraft som ligger bakenfor.
I tilfellene ovenfor med disse
frykt-besettelsene/depresjonene, så fortalte mannen meg at han ikke egentlig
klandrer predikanten. Han mente at denne predikanten hadde operert i god tro,
og helst tenkte at Gud sto for virksomheten hans. Og det kan jo være riktig, -
men det hjelper bare ikke de som denne predikanten legger hendene på i sin
naive godtroenhet. Uten å forstå det, så er han sannsynligvis bærer av en
ukjent og mystisk okkult kraft som slår til alle kanter. Hva blir det neste?
Nytter det å si slikt til vedkommende? Neppe. Han vil nok tviholde på at han er
en Guds tjener med evangeliet. Måtte Gud i sin nåde forbarme seg over ham, og
la ham se hvilken farlig forbindelse han står i. Han får selv utrede hvorfra denne
mystiske kraften kommer, men fra Gud er det ikke.
Den samme misjonær-evangelisten (han må ikke
anses å være djevelens tjener, obs!) var involvert i et annet tilfelle, også
flere år tilbake. En kristen mann fortalte meg nylig at en kamerat av ham hadde
blitt helbredet fra en vanskelig sykdom, og ble i allfall mye bedre en periode.
Men etter en tid kom den tilbake med full styrke - og i dag, sier vedkommende,
er denne mannen veldig redusert på grunn av sykdommen. Til historien hører
dette at evangelisten tilsynelatende ikke kan ha hatt rett lære i
helbredelsespørsmål/frelsespørsmål: Han var ikke da en bekjennende kristen
denne som ble helbredet, og da hans venn forteller evangelisten at dessverre så
går det dårlig med ham,- fikk han bare til svar at dette hadde han blitt advart
imot. For dersom han ikke ga seg helt til Kristus ville sykdommen komme
tilbake! Så det er helt tydelig falsklære, for når Jesus helbredet
ikke-troende (Bibelen sier ikke så mye om vedkommende hadde tro eller ikke tro
hva gjelder frelse) så stilte han ingen betingelser i selve handlingen.
Bartimeus - den blinde tiggeren, ble helbredet momentant og Jesus advarte ikke
ham mot å "miste helbredelsen" dersom han ikke overgav seg helt til
Herren osv. I vår tid særlig, faller slike ekstrabetingelser under lovtrelldom
og falsk lære. Helbredelse fra Gud kan i bibelsk forstand ikke mistes. Et ekte
under er et under, og miraklet gjorde vedkommende helt frisk. Det er
gjennomgangstemaet i apostlenes virksomhet etter pinsedag, og vi kan lese dette
i de tidlige kapitlene av Apostelgjerningene.
Det er i dag, på grunn av at vi er inne i den
paulinske nådetiden, uten loven - ikke gyldig lære å forkynne Mark.16 osv. om
under, tegn og mirakler. Dette ble bare lovt apostlene, og kan ikke automatisk
overføres til noen senere generasjon, slik jeg viste til i kapittel 1. For å
finne ut hva Jesus har meddelt til oss utenfor Israel og loven, så må vi til
den ene personen i Bibelen som fikk dette oppdraget: Paulus. Gjennom Paulus’ lære
har menigheten i nådefrelsen fått lære og ordninger som gjelder for alle
kristne i ettertid av apostlene.
Også falsklæren om "legedom ved Jesu
sår" - bidrar til mirakelforvirring og mye rot rundt det som gjelder
helbredelse. Predikanter som holder på med en lære som Herren for lenge siden
har avsluttet, løper den store risiko å bli ufrivillig talerør og virkekanal
for okkulte krefter. Der det er forvirring og falsk lære sammen med ugyldige
(les: Falske, for de er tatt ut av sin sammenheng) mirakelløfter a la Mark.16, der åpnes de okkulte slusene, og djevelen og hans forførende ånder får anledning til
å bruke falsklæren som medium til å fordreie sinnet og tankene hos intetanende
kristne. (I siste kapittel behandler jeg ”Legedom i Jesu sår”).
Forstår vi nå hvorfor det er så viktig med
læren?
I forhold til rett lære ligger liv og død, velferd eller ulykke, et godt liv
eller et tungt vanskelig liv. Paulus sin pukking på "rett lære" må
vi få tilbake i kristenheten. Med rett lære kan vi avstenge feil ånd.
Jeg er ikke enig med uttalelsene fra en kjær, kjent
men avdød predikant, som i et TV-program skyter inn i sin preken: ”Dere
skjønner det – at jeg er jo ikke akkurat noen teolog. Jeg har aldri hatt noen
sans for dette med dypsindige ting…jeg holder meg til de enkle tingene i
evangeliet”. Det ser ut som om største delen av kristenheten gjør nettopp den
samme feilen: De holder seg bare til ”de enkle tingene”. De vil ikke ta itu med
for eksempel feil bibelbruk, feil lære, feil basis i feil løfter for en feil
tidshusholdning. Dermed slipper slike ting inn i forsamlingen, som slår
knockout på intetanende kristne. Paulus advarte oss mot Jannes - og Jambres
okkultismen i nådetidens menighet! Våre pastorer og ledere, samt menighetenes
medlemmer burde ha pugget utenat 2. Tim. og Titus i forhold til advarsler om
okkult falsklære og om hvordan en rettelig skal ferdes i menigheten som
kristen.
Åndskraft er farlig materiale, dersom en ikke
selv vet hvilken ånd og hvilken kraft man har stilt seg inn
under. For å være på den sikre siden, har jeg nå ovenfor poengtert at 1.
Vi må føre sann paulinsk lære 2. Vi må ikke ha tatt besmittelse av
falsklærermiljøer og ditto håndspåleggelser.
Og utover dette, bes vi også av Paulus om å
teste/prøve alle ting, og dermed eventuelt forkaste tvilsomme ting. Når han
sier at vi skal prøve alt, så må vi ikke misforstå: Det må ikke være slik at om
du f.eks. var en kokk, så skulle du gå rundt i kjøkkenet og spise av alt som
var der. Dermed prøver du alt. Det er ikke dette apostelen snakket om: Han
mente forbeholdent å teste om hvorvidt noe er rett eller feil.
En pastor misforstod dette (og flere med ham),
og trodde at det måtte være bibelsk å ta inn Toronto-latterbevegelsen i sine
møter. For å ”teste” om det kunne være fra Gud. Det er ikke slik at vi må gå
inn i den ondes røverhule for der å smake på alt han har liggende, og tilslutt
komme til at vi allikevel ikke vil ha noe av det. Da er det for sent:
Vedkommende har jo da spist av alt sammen, og testingen var et selvbedrag.
Når vi tester åndelige ting, så er det ikke
ved selv å bli involvert i det, men vi undersøker,
vi er detektiver. Tenk om en politimann måtte tråle igjennom en
forbryters løpebane ved selv å bli en forbryter, og tilslutt dermed si: Nei,
det er feil å være forbryter, så dette vil jeg ikke. Slik er det mange kristne
som tror at Bibelen oppfordrer oss til! Selvsagt skal vi ikke "drikke onde
ånders kalk" - kan vel lys ha samfunn med mørke? Kan vi sitte samtidig ved
Kristi bord og onde ånders bord? Men pastoren jeg tenker på, har gjort akkurat
dette i sin naive og uvørne tankegang. Han trodde at man måtte "smake på
varene" før en avgjorde om det var fra Gud eller djevelen! Det verste var
at denne pastoren ikke forstod at dette var okkultisme, men tror fremdeles at slikt
er fra Gud! Og jeg har advart ham direkte mot slike ting. Nei, godeste kristne
venner. Vi tester tingene PÅ GUDS SKREVNE ORD. Ikke på vårt private
føleri og antagelser. Skriften vil gi oss svar på det som gjelder Gud, og vil
avsløre hva som er fra djevelen - når vi da endelig bare begynner å lese og
studere Bibelen ordentlig. Her bør du også høre på erfarne bibellærere som vet
litt om de forskjellige faremomentene ved åndelige krefter. La oss ta oss i
vare.
Kapittel 4:
Når falsk åndskraft og
okkultisme har blitt
en livsstil hos visse
predikanter, og påvirkningen
de har på intetanende
troende.
Fra 2. Kor.12, 1 – selv om dette var før
nåden ble åpenbart i Ef.1-3, la oss se hva Paulus der sier. For dette har
allmenngyldig anvendelse som prinsipp :
"Jeg kjenner et
menneske i Kristus - om han var i legemet,
vet jeg ikke, eller
utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det -
en som for fjorten år
siden ble rykket like inn i den tredje
himmel. ----- Han ble
rykket inn i Paradis og hørte usigelige
ord, som det ikke er
tillatt for et menneske å tale."
Vi skal huske på at selv om jeg nå siterer fra
brever som Paulus opprinnelig skrev til ”Guds Israel” (Gal.6, 16) – den tiden
som ennå Israel var Guds nasjon og nådetiden ikke var blitt åpenbart (det var
år 55) – så gjelder dette det samme forhold mellom sannhet opp mot løgn, som
det som gjelder i nådetiden. Derfor kan jødiske skrifter som dette brukes i
denne saken der vi behandler farene med falsklære, falske ånder, okkulte
innsnikelser i kristenheten, osv. Der kan en for den saks skyld benytte hele
Bibelen som grunnlag, fordi slike prinsipper er inter-dispensasjonalistiske (de
gjelder i alle tidshusholdninger). Vi trenger bare å lese 2.Tim. 3 og Titus
brev, så er det helt like formaninger i disse menighetsrelaterte pastorale
brevene, som det vi finner i epistler som ble skrevet før Paulus visste noe om
menighetens tidshusholdning.
Her i 2. Kor. 12 setter Paulus ekte
syner, med åpenbaring av en ekte Jesus opp imot de falske profetenes
kopi av dette, og som hadde vært i Korint og prøvd å infiltrere sin falske
gnostiske lære der, og skapt forvirring og partier. Korinterne hadde begynt å
diskutere og tvile på Paulus sin ekthet i apostelkallet. For disse falske
apostlene hadde jo kommet med sine "Jesus-syner" og sitt
gnosis/kunnskaps evangelium. Så Paulus må begynne fra bunnen av: Hans
opprykkelse i den tredje himmel. Kanskje forventet nå leserne av brevet å få en
kjempemessig detaljert utlegning "..om alt det han hadde sett og opplevd i
himmelen.." - for å prøve å bevise at han var den ekte
apostelen. Han kunne ha kommet med skrytesyner i Roberts Liardon-stil, en
falskprofet og hemmelig praktiserende homoseksuell hykler, som skrev sitt
eventyr om alt han så i himmelen. Men nei, Paulus går den andre veien:
Han vil heller rose seg av sin skrøpelighet. Dette er dessuten
typisk for en ekte apostel: Aldri drive selvskryt, for å kunne
kjøpe seg ære og anerkjennelse av massene, og derved bli tiljublet, ja,
tilbedt, (v.5). Mens vår tids "profeter" skryter uhemmet av tusen detaljer
de angivelig fikk se "..i himmelen..", - så sier Paulus det motsatte:
Han fikk ikke lov å tale ut de ord han hørte! Ei heller driver han noen
beskrivelse av naturen i himmelen, bygninger, troner, engler og slikt. Han
kniper munnen igjen, slik en ekte apostel skal.
De som har hatt ekte syner av Jesus,
finner vi i denne klassen. Men de som har hatt falske "Jesus-besøk",
for eksempel lik Benny Hinn, Kenneth Hagin, og en dryss med andre falsklærere
med gnostisk åpenbaringskunnskap, finnes per 13- på dusinet! Deres okkulte og
dermed falske Jesus-syner, har bidratt til å forsterke og avspore rett lære i
enda større grad enn tidligere - og ofte maktet å fremstille den som om det var
ekte. Hvor mange ti-tusener av intetanende kristne har ikke gått på Jesus-bløffen
til Hagin Sr. med boken "Åtte syner av Jesus"? Der Hagin refererer
ord som Jesus skal ha uttalt, som krasjer fullstendig mot all sunn bibellære:
At Jesus hevdet for Hagin at han ikke lenger sitter med all makt. Den er gitt
til menigheten. Og hvis ikke menigheten kaster ut onde ånder, blant annet, så
er Herren selv maktesløs?
Hagin brukte disse løgnsynene (løgn: Innholdet
i ordene som denne "Jesus" talte i synene, er løgn) til å gjøre seg
interessant i andre troendes øyne, og dermed få en masse kreditt som
"profet" - og vidåpne dører over alt. Men han hadde besøk av
"..en annen Jesus..", enn han som Paulus forkynte (2.Kor. 11, 4). Den
"Jesus" vi kan lese om i Hagin’s gnostiske "åpenbaringsbok"
er en djevelens fallen engel, eller like gjerne kanskje Satan selv, som har skapt
seg om til en "Lysets engel". Det frekke med denne boken er at
den fremstår som i samme autoritesklasse som Bibelen selv. Godtroende og lite
bibelkyndige kristne har uten motstand i årevis bare rått svelget ned denne
læren til Hagin.
Man har bare tatt for gitt at
alt det Hagin Sr. fremmet av okkulte gnostiske syner, var fra Gud. I årene
etter denne boken ble utgitt (tidl. 80-tallet) - ble det nærmest en eksplosjon
av kristne som alle hadde sett "syner av Jesus". Et virvar av merkelige
besøkelser ble fortalt om. Det ble nesten ren mote å si fra plattformen:
"Jeg har hatt besøk av Jesus i et syn". Kenneth Hagin Sr., som døde i
september 2003 av hjertesykdom, maktet kanskje mer enn noen før ham, å stige
opp til predikant-kjendistoppen og bli beundret og tilbedt og etterfulgt. Han
gikk helt motsatt vei av Paulus, bare les 2.Kor.12, 6:
"For om jeg
likevel skulle ønske å rose meg (av synene),
ville jeg ikke bli en
dåre. For det jeg sa ville være sant.
Men jeg lar det være,
for at ingen skal ha høyere
tanker om meg enn det
han får ved å se meg og høre meg."
Slik taler og tenker alle ærlige og
renhjertede kristne, som ikke kynisk vil misbruke andre og slå seg opp, bli
berømte av "Boken om mitt besøk i himmelen", eller (Gud- hvor dumt):
"Mitt besøk i helvete". Men siden Hagin Sr. og de fleste av hans
beundrere, har arvet mye av den ondes karakter (se Apg. 5, 3) og latt
seg fylle av løgnsyner, og samtidig brukt disse falske synene og åpenbarelsene
til å slå seg opp og frem, slik at "..folk skal få høyere tanker om meg
enn det man får ved å se og høre meg..": Det motsatte av den eksemplariske
integritet og karakter som Paulus her viser oss. Disse falske apostlene - slike
som har skapt seg om til rettferdighets tjenere (2.Kor. 11, 13-15), vil alltid
lære og lære, men aldri komme til sannhets erkjennelse. De vil sannsynligvis gå
i graven med sine løgner og falske Jesus-åpenbaringer. De har fått en livsstil
som binder dem fast til denne falske sfære av åndelighet, under dekke av at de
representerer Gud. Det er tragisk at kristne havner ut i slike ting. Og
unødig.
HVA ER DEN ÅNDELIGE
NORM I NÅDETIDEN?
Det er ikke i vår tid gitt for normalt, slik
at en ut fra noen bibelsk åpenbaring kan hevde at man skal forvente
besøkelser/syner av Jesus. Hvorfor? Guds ord er fullført for menigheten,
ved apostelen Paulus (Kol. 1, 25). Guds åpenbaring er med andre ord en
avsluttet sak. Det kommer ikke mer, eller nyere åpenbaring i noen sak hva
gjelder tro, frelse og liv i troen under nådens tidshusholdning.
Jesus har satt seg ved sin Fars høyre hånd, og
reiste seg bare et øyeblikk, da Stefanus ble drept. Etter dette reiser han seg
ikke i noe bestemt ærend, før han skal ta menigheten inn i det himmelske i hht.
Kol.3, 4 og vi åpenbares med Kristus i herlighet.
All den åpenbaring menigheten kan forvente, er
alt nedlagt i Guds ord. Det er feil bruk av Bibelen å hevde Jesu ord fra Joh.
14, 26 som noe som fremdeles pågår - dette at Den Hellige Ånd driver og
åpenbarer ting som ennå ikke fra Gud er blitt åpenbart. Dette er han ferdig
med: Paulus avsluttet enhver åpenbaringsrekke hva gjelder menigheten i
nådetiden. Når så Johannes på Patmos får se inn i fremtidens trengsel og
opprettelsen av kongeriket for Israel, så er dette syner som ikke ligger inn
under menighetens anliggender og mandat. Det sorterer bestemt under Israel, og
hovedsaken er Israels gjenopprettelse som et tolvstammefolk, ved hvilket
nasjonene ute i verden skal få velsignelse, - gjennom Jesu kongelige
verdenstyre i tusenårsriket. Åpenbaringsboken ble skrevet allerede i år 43-44.
Men for oss, menigheten, er Guds ord ferdig - intet skal legges til og intet
skal trekkes fra. Men Hagin og deres etterfølgere, og mange andre sektstiftere -
har prøvd å tillegge Bibelen nye åpenbaringer, med autoritetskrav
på linje med den. Her må kristenheten bare våkne opp: Dere har blitt kraftig
forført av okkult englebesøk fra djevelen, der han lurte Hagin til å
utgi en bok om falske syner, med falsk lære som hovedsak. Men fortsettelsen på
den bedrøvelige affæren, er jeg redd vil ligne skandalen med TV-evangelisten
Peter Popoff.
SVINDLEDE KRISTNES
MEDVIRKENDE SKYLD
Peter Popoff klarte å slå seg opp på
trosbevegelsens healingvirksomhet i USA, via TV mediet. Men våkne og nøkterne
kristne, fikk mistanker til svindel i hans tjeneste med å be for syke. I
Popoffs møter kunne en på TV se at han kalte frem til forbønn den ene etter den
andre, år ut og år inn, ved navn, adresse, og nøyaktig nevnelse av sykdommer
vedkommende led av. Dermed trodde forsamlingen at Popoff fikk åpenbaringer
overnaturlig fra Gud (ofte blir slikt kalt for "Kunnskaps ord"). Men
svindelen ble avslørt, og tatt opp på kassett: Hans kone satt i etasjen over,
med lytteapparat og to-veis walkie-talkie, med de ferdig utfylte bønnekortene
som de syke hadde fylt ut før de kom inn i lokalet. Der stod alle detaljer,
navn osv. å lese.
På nærbilder av Popoff kan en bare så vidt
skimte den lille øreproppen der han hørte sin kones stemme lese opp. Denne
skandalen ble slått stort opp i USA, men etter nå flere år, har den tydeligvis
blitt glemt mer eller mindre. For i dag har Peter Popoff, som om ingenting har
hendt, startet opp igjen. Og folk tar selvsagt avstand fra løgneren og uteblir
fra hans falske healing-møter? Nei, da må du tro om igjen! Ikke skal noen
hindre en godtroende snill liten kristen disippel i gå på healing-møter må
vite! Komme her og komme her! Det er vi som eier dette møtet her, så ’du
måkke komme her og komme her’. Det hadde passet rett inn i Øystein Sundes
godtfolk-parodi i hans morosang.
Uvitende (i tillegg også ustyrlig
nysgjerrige?) kristne og verdslige mennesker i skjønn forening, gjør at
svindleren (samt de øvrige som ligner på Popoffs tjeneste) kan leve fett på
deres pengegaver, med et flir om munnen: "Pytt, pytt, hva gjør det vel om
jeg drev litt uskyldig Jesus-svindel og tok meg godt betalt for det? Når folk
er så dumme, ja da har ikke jeg noen skyld i det!" Etisk sett, så kan
Popoff ha noe rett i en slik tanke - folk kan virkelig takke seg selv og sine
dumheter for at det går dem ille. Det finnes kristne der ute som er delaktige i
mye Jesus-svindel, enten vi snakker om slike megasvindlere og pengepredikanter
som Popoff, eller om falsklærere som slår seg opp og frem ved hjelp av falske
Jesus-syner og bøker om himmel og helvete.
BIBELENS AVSLUTTEDE
ORD FORAN ERFARINGER!
Gud, takket være den paulinske åpenbaring om
et avsluttet Guds ord, har gjort det enkelt: Det finnes i vår tid med
nådeevangeliet ikke legitimitet i å hevde å ha hatt besøk av
Jesus i person, syner eller merkelige profetiske åpenbaringer og budskap. Alt
finnes i Guds ord - nedskrevet og fullført ved Paulus. Han visste hva myndighet
han var gitt: Å tale Guds fullkomne nådesord, og å fullføre/avslutte det, slik
at menigheten i ettertid har et ferdig åpenbarings-instrument som vitner om Gud
og hans frelse i nåden. Hadde den stakkars forførte William Marrion Branham
hatt såpass bibelkunnskap, så hadde han bedt den engelen som besøkte ham, å
fjerne seg og ikke mer plage ham med falsk okkult healingkraft og healinglære!
Men uten Bibelen, farer vi vill i alle slags gale "Jesus-besøkelser",
engleåpenbaringer og mystiske profetier og lære. Og vi blir selvsikre,
ureflekterte og oppblåste. Fra Kol.2, 18-19 leser vi:
"La ingen røve
seierprisen fra dere, om noen prøver
på det ved ydmykhet
og engledyrkelse, idet han
gir seg av med syner,
blir oppblåst uten grunn
av sitt kjødelige
sinn,
og ikke holder fast
ved ham som er hodet. Fra ham
er det jo legemet
vokser Guds vekst, hjulpet og
holdt sammen av alle
bånd og ledd."
I Kolosserne 1 har Paulus påpekt for dem at
Gud ikke lenger driver med spesielle åpenbaringer, hva gjelder anliggender for
menigheten. Dermed er det bråstopp på alle slags "besøkelser" enten
det er englebesøk eller syner. Derfor er det han skriver dette jeg nettopp siterte
fra Kol. 2. Vi har fått Paulus sin lære å holde fast ved, - som
er det samme som å "..holde fast ved ham som er hodet..", Kristus,
som gav Paulus sin åpenbaring om nådefrelsen.
Gnostikerne påstod å ha hatt mange slags englebesøk
og syner, der de mottok tilleggsåpenbaringer som de prakket på menigheten
og ofte ble trodd. For å forføre nådetroende inn i gjerninger og selvstrev, så
antok de et ydmykt ytre: De drev askese med matavhold og sølibat,
selvpining og lange bønneremser, lik de som tilbad avguder i de romersk-greske
templene. Jødiske gnostikere dro også med seg mye av ti-buds loven inn i sin
villfarelse fra nådens vei.
Mener du å ha hatt "syner av Jesus",
"englebesøk", "åpenbaringer" og mye lignende: Glem det!
Det er fra djevelen og mye er også fra kjøttet, menneskets falne natur. Det er
ikke fra Gud. Bibelen sier så. Da må vi tro Bibelen foran erfaringen.
Hvis du setter syner og åpenbaringer foran Bibelen, da vil det gå deg ille!
Slike ting er uten tvil i fra Satan og ens eget kjødelige sinn, ofte i kombinasjon.
Kjødelighet gjør at man går ut og skryter av sine villfarelser, og fremsetter
det som sannheter. Slikt er farlig både for en selv, og for tilhørerne. Det er
ingen synd dersom noen blir plaget av falske Jesus-syner. Vi kan møte mange
onde fristelser og plager her i tiden som kristne, men idet vi tar imot slikt
mørke og slik falsk ånd, da ikke bare havner vi inn i synd, men vi drar andre
med oss i det, fordi man forsvarer "synene" som om det var fra Gud.
Ta imot formaning: Stå disse ting i mot, i Jesu navn. Støt det bort fra deg, og
vend ditt sinn til hodet, som er Kristus. Det er der vi har alt
det vi trenger. Vi behøver ikke nye syner og nye åpenbaringer. Vi har gjennom
Paulus fått et avsluttet åpenbart ord om Guds vilje og
nådefrelsen. Bruk støvelen på alle falske profeter og apostler, og vis dem
bort!
Kapittel 5:
Vårt forhold til de deler
av Bibelen som er skrevet til Israel
Det hjelper ikke noen av oss, å ”se den rette
læren” dersom vår forståelse av lære går på BOKSTAVEN.
Det finnes et eksempel jeg vil bruke, det er
Jesu ord om at den troende i misjonsbefalingen skulle ”Ta slanger i hendene, og
om de drikker noe giftig skal det ikke skade dem” (Mark. 16, 18). De fleste
pinsevenner tror på å legge hender på syke, og be slik det forutsettes i Mark.
16. Men ikke mange pinsevenner tar slangene i hendene, eller drikker dødelig
gift. Men i USA finnes det noen slangesekter. De mener at de praktiserer Mark.
16 på en konsekvent og bibelsk måte, når de tar med bur med klapperslanger og
copperheads til sine merkelige møter. Der inviteres de troende til å ta opp
slangene og holde dem, i en BOKSTAVTRO i forhold til Guds ord. De gjør dette i
fullt alvor, og mener at de tjener Gud i denne helt gale evangelieforståelsen.
De ser rett og slett ikke at det bare var de 12 apostler som fikk denne
myndigheten i den tiden de gikk ut og oppfylte misjonsbefalingen i sin helhet.
De ser ikke at Mark. 16 bare var talt til de 11, samt i ettertid den tolvte,
Mattias. Apostelgjerningene er boken som forteller om hvordan de arbeidet og
hva som skjedde da de oppfylte misjonsbefalingen. Der leser vi
også, i Apg. 28, hvordan Gud stoppet denne virksomheten da han satte
Israel ut av pakten.
Det finnes en pinsesekt i USA som kalles
United Pentecostal Assemblies of God. De er svært lik det vanlige Pentecostal
Assemblies of God i USA, men de skiller seg på ett punkt særlig: De mener man
får syndenes forlatelse gitt i vanndåpen. De er bokstavtro mot Mark. 16, 16 –
og skal jeg si min mening, så er jeg enig i dette, det vil si: Dersom i det
hele tatt Mark. 16 er til menigheten, da sier Mark. 16 at man skal døpe i
vann til syndenes forlatelse. Vi ser også at apostlene i Apg. 2, 38
praktiserte i henhold til Mark. 16, 16: ”Omvend dere og la dere alle døpe (i
vann) på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige
Ånds gave.” I vers 41 stadfestes det at omkring 3000 sjeler ble døpt og
tillagt forsamlingen i Jerusalem den dagen. Gjennom vanndåp til syndenes forlatelse?
Ja, faktisk står det i min Bibel. Uten å kunne forklare det for oss, har de
fleste predikanter hoppet bukk over ”til syndenes forlatelse” og lar seg ikke
affisere av Bibelen når de unnlater å si frem disse ordene i praktiseringen av
vanndåpen. Hvor i NT står det at man IKKE skulle døpe i vann, IKKE døpe til
syndenes forlatelse, når det snakkes ut fra misjonsbefalingen? Intet sted.
Allikevel unnlater de fleste å fortelle dåpskandidaten at han døpes for å få
renset seg for synden! Predikantene mener man skal følge Jesu ord i
evangeliene, men unnlater å gjøre det i praksis. Ser du hvor inkonsekvent og
avfeldig dette er?
Grunnen til denne krasj mellom BOKSTAVENS ORD
i Apostelgjerningene, mot vår alminnelige oppfatning av at frelse er ved tro
alene, er at vi leser i Ef.2, 8 at vi frelses ved tro, uten gjerninger. Vanndåp
kan altså ikke være aktuelt, selv om det står i Apg. 2, 38-41 at Peter døpte
3000 sjeler den dagen i år 32. Hvordan kan konsekvente predikanter ellers,
unnlate å være konsekvent i disse spørsmål? Fordi de kommer i en pinlig klemme
med to helt forskjellige tidshusholdninger, to helt forskjellige frelseshåp og
to helt forskjellige ”evangelier”. Men de gidder ikke, eller de tør ikke gå inn
i Bibelen og løse disse motsigelsene. Vanndåp var bare for det troende Guds
Israel i tiden med Apostelgjerningene. Fra og med menighetens tid, ser vi at
den troende blir døpt til Kristi død i det han kommer til tro. Det er
Den Hellige Ånd som utfører dette. Kol. 3, 3 sier at alle troende er ”..døde,
og deres liv er skjult med Kristus i Gud.”
I denne og mine forrige Pdf-bøker har jeg
påvist hvorfor. Paulus kom med en helt ny tidshusholdning i år 61-62 da han
var i Rom, Apg. 28, 28. Gud satte Israel tilside og avsluttet sin forbindelse
med dem, og oppgav forkynnelsen om det jordiske Kongeriket (midlertidig).
Dermed oppgav Gud alt det som tidligere hadde blitt befalt Rikets apostler i
Mark.16, Luk. 21, Matt. 28 og Joh. 14-21, og Apg. 1, 3-8. Misjonsbefalingen
tilhørte aldri menigheten. Nådegavene tilhørte aldri, og var aldri i
menigheten, åndsdåpen fra pinsefestens dag var heller aldri gitt til
menigheten, den var til Israels troende for Kongeriket.
Disse som har sverget til de fire evangelier i
spørsmål om vanndåp, Åndens dåp, helbredelse, tungetale og nådegaver for øvrig,
og ment at vi skal følge Jesu ord fra disse evangeliene, har en lang retur med å
komme ut av dette og inn i Efeserne og Kolosserne. Lang og vanskelig dersom man
vil være gjenstridig og gjøre motstand mot å få korrigert den feilaktige
evangeliedisponeringen som man har drevet. Men det er lett dersom man bare
medgir at Bibelen taler rett. Gud har virkelig forandret læren,
tidshusholdningen og frelseshåpet i løpet av det som leses i
Apostelgjerningene. De troende under Apostelgjerningenes tid hadde det jordiske
håpet om Kongeriket, men vi i nåden har himmelen som håp. Det er to helt
forskjellige sfærer.
Men jeg vil allikevel berolige den troende
leser med at mange av de trosprinsippene vi finner både i GT, i de fire
evangeliene og i Apostelgjerningene samt de brev som ble skrevet til Israels
troende i tiden med Apostelgjerningene, kan veilede alle troende på
forskjellige vis. Men vi må bare slutte å hente tros-teologi og helbredelses-teologi,
og dåps-teologi fra disse skriftene. For i menighetens husholdning er vi
fritatt for Åndsdåp, vanndåp, nattverdsplikt, syndsbekjennelsesplikt, og livet
er rett og slett annerledes for nådetidens troende, som lever uten de ti
bud eller deler av den mosaiske loven. For menigheten er lov, bud og
forskrifter helt avskaffet i Kristus, Ef.2, 15. Men under Guds Kongerikes
tilbud i tiden med Apostelgjerningene, så stadfestet de troende loven
(Rom.3, 31). Lutherdommen både i Norge, Sverige og Danmark bruker Rom.3, 31 som
ett av sine favorittvers for å påstå at de ti bud er ved makt. Og dette har de
faktisk rett i, dersom en regner Romerbrevet som skrevet til
menigheten! For i Romerbrevet er loven ennå i velmakt, men den er oppfylt ved
Kristi mellomkomst. Men i Efeserbrevet er loven og budene avskaffet. Loven er
avgått ved døden. I Romerbrevet var det de troende som var død fra loven, men
loven selv var i live! Den som ikke vil forstå dette, han får bare la det
være.
Når vi leser lignelsen om den gode samaritan i
evangeliene, så forkaster vi ikke denne, for der viser Jesus hvordan den som
tekkes Gud gjør det ved sitt gode hjerte, og ikke ved å bokstavtolke loven der
det er forbudt for jøder og levitter å ha samkvem med hedninger.
Det finnes massevis av gode evangeliske
eksempler på tro, på gudsfrykt, på medmenneskelighet og trofasthet i alle
skriftene som er skrevet til Israel. Dette kan vi ta vare på, når vi bare vet
at det aldri er en direktetale som skal utføres av menighetens troende
for at de skulle bli frelst. Der har vi Efeserne og Kolosserne som teologisk
grunnlag. Der er Guds vilje for menigheten og nådens tid åpenbart.
Det er sant det Paulus skrev til Timoteus: ”For
HELE SKRIFTEN er nyttig….Men vit også at han som sa at hele Skriften er nyttig
til lærdom, han var også den som sa at man skulle fordele Guds ord (gresk
originalmanus: dele opp/kutte opp ordet i deler) på rett måte (2. Tim. 2, 15).
Uten at vi oppdeler Ordet slik jeg har gitt utallige eksempler på i mine bøker
og artikler, så vil det ikke være mulig å få orden på forståelsen av Det nye
Testamente. Vi ville bli dratt mellom motsigelser og ytterligheter hele livet.
Noe også mange blir.
Løsningen er gitt oss ved at Gud skiftet
tidshusholdning i Ef.3, 1-9; Kol. 1, 25-26. Paulus sier at NÅ (da han skrev
Efeserbrevet og Kolosserbrevet i år 62) er denne tidligere skjulte
hemmeligheten blitt åpenbart for hans hellige. Gud tok bort Israels
særrettigheter og gjorde jøde og hedning likeverdige ved evangeliet (Ef.2, 15;
Kol. 3, 11). Den nye troende etter at Gud sjaltet ut Israel, fikk himmelen
som håp, og Ånden til pant i hjertet – han som kan gjøre mer enn alt,
langt ut over hva vi ber eller forstår (Ef.3, 20). De fem epistlene Paulus
skrev etter å ha fått åpenbaringen, ble sendt ut for å omskolere de troende –
slik at de skulle ta fatt i dette nye frelseshåpet i himmelen, som erstattet
det gamle håpet om det jordiske Kongerikets komme.
Denne Gud – som kan gjøre mer enn alt, han er
det som gav oss dette. I nådens tid er det ikke behov for nådegaver. De er
overflødiggjort ved Ef. 3, 20 – og Guds ferdige Ord.
Kan vi dermed drive og ”kommandere” Gud til å
gjøre undere? Bare fordi Ef.3, 20 klart sier at denne kraften av Ånden bor i
alle troende, - så ligger det absolutt ikke i kortene at man selv skal ”bruke
kraften” – slik vi ser i de gamle ”Star-Wars” filmene som mange har sett på TV.
Paulus vektlegger en bestemt metode, om vi kan si det slik, - når han lærer oss
at Gud kan gjøre mer enn alt, - og derfor så står det også: ”.. langt ut over
det vi forstår og ber: ”. Mange troende ser ikke de siste to ordene, men
sveiver i gang en tirade av ”Jeg befaler deg, du djevel, i Jesu navn, vik vekk
fra meg med alle dine fristelser, og fjern dine plager fra meg…!!” Dette er
ikke å be. Det er å drive halvveis hvitemagi i Jesu navn. Ikke i noe bibelord
er det antydet at den troende skal drive på med å tale til Satan!
Gud vil vi skal komme i fortrolig bønn til
ham, med hva enn behov det måtte være. Og han som kan (han lover
ikke at han skal gjøre det, men han KAN gjøre det) gjøre mer enn alt, - han er
den som avgjør omkring det du har bedt ham om. Vi har ikke fått Den Hellige Ånd
for at vi skal være herrer og mestere og kommandere omstendighetene på eget
viljevalg. Nei, vi overlater til Gud, som vil gjøre alle ting til den
troendes beste. Noen opplever å bli helbredet fra sykdommer. Andre opplever
at de får en svær indre kraft til å utholde sykdommer og prøvelser. Vi troende
er svært individuelle, på alle måter. Det stilles ikke en gang noe krav om at
vi må ha særskilt ”tro for helbredelse”. Det bare gis oss muligheten til på
generell basis å be til Gud i Jesu navn. Alt hva vi gjør i tro og gjerning,
gjør det alt i Jesu Kristi navn, i det dere takker Gud Faderen ved ham,
formaner Paulus.
Ef. 6, 18 går enda lenger: ”Be til enhver
tid i Ånden (dette betyr ikke å be i tunger, slik noen tror) med bønn og
påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn FOR ALLE DE
HELLIGE.”
Å be i Ånden, er å be til Gud inne i dine
tanker og ditt sinn. Bare slik kan vi be hele tiden, uten at det skulle se ut
for utenforstående som om vi er fra vett og forstand. Ha en livsstil av ”bønn
og påkallelse” for alle troende. Vår første løsning på et gitt problem, er ikke
å skrike opp og sverge frem eder og forbannelser, eller klager – men det er
BØNN OG PÅKALLELSE. Dette er Guds konkrete ord skrevet direkte til
menigheten av troende. Kan man bare etterleve disse formaninger, i stedet
for å flakse rundt i alle menigheter og agere ”apostel og profet”, så vil mye
være gjort!
Vi ser at Jesus, da han lærte sine disipler i
tiden med å tilby Israel det jordiske Kongeriket, brukte samme prinsipper: Våk
og be! Sa han til dem, gjentatte ganger. Som jeg sa ved en annen anledning,
bønn og formaning er helt tidløst. Det er inter-dispensasjonalistisk – det
sømmer seg i alle tidshusholdninger – og særlig er det på sin plass i
menighetens tid, fordi det er mennesket som styrer verden. Og vi klemmes eller
trekkes da mellom de to erkemotpartene djevelen og Gud. Ved forbønn kan det
utrettes så mye at vi ikke selv vet hvor utrolig kraftig bønn til Gud kan
påvirke tingenes tilstand.
Kol. 2, 6-7 er nøkkelord til menigheten i
nådens tidshusholdning, og bør følges:
”Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som
Herre, så vandre i ham, rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik
dere har lært, rike på takk.”
Som en konklusjon om vårt forhold til skriftdeler
som er skrevet til Israel i tiden med tilbudet om å få Guds jordiske Kongerike,
- må det være riktig å si at vi kan ta vare på generelle formaninger som
gjelder i alle tidshusholdninger. Men vi må ikke blande teologien fra skriv
til Israel, med lære fra skriv til menigheten! Israel og menigheten lever ikke
side om side parallelt, for menigheten ble først til idet Gud satte Israel ut
av sin pakt. I menighetens tid er jøde og hedning likestilt. Men idet Israel
igjen kommer inn i Guds pakt i endens tid (ved de trengsler/fødselsveer som vi
ser i Åpenbaringsboken), vil Israel bli holdt over alle folk, og
menigheten faller i det samme bort. Dette bør alle våre predikanter og
evangelister lære seg, og så bør disse igjen lære det videre til menighetene de
har kontakt med (2. Tim.2, 2).
HVA MED ANDRE
MANIFESTASJONER,
FALLING I ÅNDEN OG
LIGNENDE?
Jeg har alt vært noe innom disse ting i denne
bokens kapittel 3 – men vil gjerne vinkle dette noe mer. Jesus lærte i
forbindelse med apostlenes misjon med å tilby Kongeriket i og utenfor Israel at
”Alt er mulig for Gud” og ”Alt er mulig for den som tror”. Mange evangelister
innen pinsekarismatikken kopler disse løftene fra tiden med Rikets tilbud opp
med Ef. 3, 20 og den kraft som er gitt den troende i nådens husholdning. Og med
dette som bakteppe mener mange at det nok kunne være Gud som får folk under
forbønn og håndspålegging til å ”falle i ånden”. Det vil si, de faller ofte ned
i gulvet (under tilsyn) og blir liggende i en form for henrykkelse, eller
transe. Man regner det slik at dette er noe som utføres av Den Hellige Ånd. Man
knytter det til både helbredelser og til indre styrke. Man blir ”velsignet” av
Gud idet Ånden gjør at folk faller i gulvet under forbønn.
Men her må vi ikke bruke Bibelens BOKSTAV og
vri dette i favør av ens egen synsing. Selvsagt er alt mulig for Gud. Men det
er ikke dermed slik at da åpnes slusene for alle slags merkelige
manifestasjoner og uttrykk. Det er konstatert at i mange vekkelsesmøter
(først og fremst i USA, f. eks. Toronto lattervekkelsen, Brownsville vekkelsen,
m.fl.) ligger folk og rister, spreller og ruller mens de skriker ut merkelige
dyrelyder (løvebrøl, kakling, bjeffing osv.) – samt at man hører en ustyrlig
latter fra mange av de som ligger på gulvet. Ja, manifestasjonene er så
mangfoldige at det vanskelig lar seg liste opp noen helt spesifikk fortegnelse.
I slike vurderinger må vi alltid ha Bibelen
som mal. Det mest nærliggende å jamføre med er selvsagt apostlene og
historien slik den fremgår av Apostelgjerningenes tretti år fra år 32 til 62.
Vi finner dødes oppvekkelse, demonbesattes utfrielse, sykes helbredelse,
overnaturlige straffehandlinger fra Den Hellige Ånd, profetiske gaver, og alt
det som i grunn Jesus hadde lovt skulle ledsage apostlene og deres medtroende i
tjenesten. (J.fr. Mark 16, 20; 1. Kor. 12-14).
Men i sannhetens navn: Vi finner ALDRI
noensinne de manifestasjonene som jeg nyss henviste til fra vår tids
vekkelsesmøter, hos apostlene! Falling, skriking, latterkramper, risting,
rulling bortover gulvene, dyrelyder, etcetera – glimrer med sitt totale fravær
i hele NT. Bare når det var snakk om ulydige for ikke å snakke om demonbesatte
mennesker, er det skrevet om underlig oppførsel fra menneskers side. Men vi
finner ingen troende som fuser frem slik i hele NT, slik som det vi finner i
våre dagers vanvittige ”vekkelsesmøter”. Og tro meg, - jeg har selv deltatt på
slike sprøe møter i flere år, før jeg begynte å forstå at dette var helt utenom
Bibelens sunne rammer.
I og med at intet av disse ”manifestasjonene”
kan gjenkjennes fra den mal som Bibelen utgjør, må vi avvise slike ting
som IKKE FRA GUD. Er det dermed fra Satan? Eller fra onde ånder? Vel, jeg skal
ikke prøve å stemple de troende som ennå har lagt seg under slike ting. Det kan
være både menneskets egne sjelsevner som kommer til uttrykk i dette, og
fremmede krefter. Men jeg vil allikevel si at det også er fare for okkult
innblanding – jeg henviser bare til Paulus’ krasse advarsel om vår tid i 2.
Tim. 3, 8 – der Paulus bruker trollmennene til Farao, Jannes og Jambres, som
negative rollemodeller for hva de troende må holde seg unna! Trolldom og magi,
i Herrens navn. Her må den enkelte troende bare ta seg i vare, og ikke kaste
seg hodestups inn i ting som ikke har klare positive forbilder i NT! Dersom vi
ikke finner det i Bibelen, da bør vi skygge unna hva gjelder åndelige krefter
og ytre manifestasjoner og ”kraft”. Bedre ”føre vár enn etter snar”. Den type
troende som Paulus bruker disse trollmennene som forbilde for, er slike som
”..står sannheten imot. De er fordervet i sitt sinn og holder ikke mål i
troen.” En rett fordeling/oppdeling av Bibelens ord gir oss den gode
veiledende forståelsen som skal lede oss. Da vet vi at tegn, under og nådegaver
i hht. Bibelen, ikke tilhører menighetens tid. Det tilhørte bare de troende den
gang da apostlene forkynte og tilbød Israel og hedningproselytter det jordiske
Guds Kongerike. I menighetens tid er det den troendes generelle bønn og
påkallelse av Jesu navn innfor Gud som blir vårt ”våpen” mot de behov som presser
på. Mer om det i neste kapittel.
Kapittel 6:
Hvordan bør en troende i
nådetiden gå frem
i forhold til sykdom og
plager?
Dette vil ikke bli et langtrukket kapittel.
Allerede har jeg nevnt at bønn og påkallelse innfor Gud i Jesu navn, er
det beste i alle slags situasjoner. Det kan gjelde i sykdom like mye som i valg
av viktige avgjørelser, arbeidssituasjoner, økonomiske vanskeligheter, og andre
ting i livet.
Vi ser at i kjente og velrenommerte
evangelisters virke og liv, blir det systematisk og nitidig tydd til bønnens
hjelp, nesten uten noe unntak! Til tross for at jeg ikke er hundre prosent
enig i alt det de forskjellige lærer og underviser om, eller deres diverse
bibelsyn – så er det ingen tvil om at de opptrer riktig og bibelsk, idet vi kan
lese de forskjellige rapportene fra misjonsfeltet. Og Gud, som nådig hører den
troendes rop om hjelp, svarer i mange tilfeller med å utføre mirakler. Å be
for en svær tilhørermasse av troende i en kampanje i Afrika, eller i Asia, er
helt bibelsk. Bønn blir nesten befalt i Paulus’ skrifter, altså Bibelens
ord. Når så mirakler og helbredelser skjer blant tilhørerne like etter at det
er bedt til Gud i Jesu navn, så kan jeg vanskelig forestille meg annet enn at
det er Gud Allmektig som har hørt fra himmelen. Han har latt den kraft som
bor i alle troende i hht. Ef.3, 20 komme til virksomhet i de som ble
helbredet, og Gud får æren for dette. Ja vel da, - noen vil kanskje påstå at
kampanjeevangelistene prøver å ta til seg litt av kaken, og i allfall sole seg
litt i glansen fra de mirakler Gud har gjort i deres tjeneste. Men dette er
ingen stor sak. Vi er mennesker, og vi kan glede oss i at Gud hjelper den
troende på mange forskjellige vis. Vi lever i nådetiden, der Gud på ingen måte
ønsker å sparke predikanter som ikke gjør alt hundre prosent ”riktig” etter
boken.
Men vi bør ikke uten videre prøve å overføre ”kampanje-kraften”
i forbønn for de syke massene, til å skulle ”brukes” på enkelte syke troende
her hjemme. Hvorfor? Fordi det er så mye misforståelser ute og går blant
kristne som ikke er godt kjent i Bibelen. Og dermed blir de predikant-haler. De
jakter på enhver mirakel predikant som viser seg noenlunde i nærheten, og søker
forbønn og håndspålegging for å bli frisk. De glemmer at Gud hører den
enkelte troendes bønn, i like stor grad som når en evangelist ber. Det er
fakta.
Vi bør som troende selvsagt ikke forakte
medkristnes forbønner. Men det er langt fra dette og til å bli et haleheng
til såkalte mirakel predikanter. Den troende bør lære seg å stole på Gud og
Kristus. Følg Bibelens ord. Det er Bibelen som er Guds tale til menigheten,
ikke mystiske tegn og åpenbaringer, og sjeliske følerier. ”Å, jeg FØLER at hvis
jeg går frem til forbønn på møtet i kveld, da vil Gud helbrede meg”. Gud
opererer ikke i henhold til våre mange svingende følelser, for hos ham er det
ikke noen skiftende skygge eller forandring. Han er den samme til alle tider,
og han er nådig.
Det jeg vil frem til er: Den troende i
nådetiden, blir formant i Bibelen til å la seg grunnfeste i troen på Bibelens
ord, gitt oss gjennom apostelen Paulus, ”Jesu Kristi fange for hedningene”
(Ef.3, 1). Dette betyr rett og slett å overgi problemet i ditt sinn, og tenke:
Nå har jeg bedt til Gud, og jeg vil avvente hva Gud vil gjøre med det.
Bruk alle normale midler til å bli frisk, -
slik som din fastlege, spesialleger, medisinering, og andre eksperter på de
eventuelle områder av sykdom en lider av. Men fremfor alt, be til Gud, og la
ditt håp stå til Herren. Hvil i dette, og ikke stress deg ut. Ingen av oss
kan produsere frem vårt eget mirakel. Gud alene gjør undere, og han kan gjøre
det for deg. Om du ikke får et mirakel, så vit at du ikke er mindreverdig hos
Gud av den grunn. Gud velger ikke å la være å gjøre et mirakel for noen av oss,
fordi han eventuelt skulle ha noe imot deg. Ikke heller holder han tilbake,
dersom du har gjort synd. For synd har alt fått et fullt oppgjør i Kristus, og
Gud vet at ingen av oss troende makter å leve syndfritt! Uteblitt bønnesvar i
en sak, har intet å gjøre med at du eventuelt har syndet i noe. For én ting er
helt sikkert: Du og jeg har syndet. Hele tiden. Skulle Gud begrense seg til
bare å høre bønn fra mennesker som ikke mer synder, da blir ikke en eneste bønn
besvart i hele menneskeheten.
La dette allerede siterte bibelordet få synke
inn i ditt sinn – lær det utenat – og lær også utenat det andre sitatet nedenfor:
”Men han som kan gjøre mer enn alt,
langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss –
ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle
evigheter! Amen” Ef. 3, 20-21.
”..har Gud nå forlikt med seg selv ved hans
kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og
ustraffelige for sitt åsyn, om dere bare blir ved i troen, grunnfestet
og faste og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir. Og
evangeliet har dere hørt, det er blitt forkynt for hver skapning under
himmelen, og for det er jeg, Paulus, blitt tjener.” Kol. 1, 22-23.
Kapittel 7: Falsklæren
med å hevde helbredelse
i Jesu sår.
Jesaja 53 er grovt misforstått lære. For det
første: Profetens ord var ene og alene til Israel. Det har aldri vært skrevet
noe i GT etter Mose tid, til folk som var utenfor Israel. Hedninger var
utestengt ikke bare fra paktene, og borgerrettigheten – men fra Ordet og fra
Gud selv. Vi var uten Gud og uten håp i verden, Ef. 2, 12 mv. Det er uvitenhet
og elendig bibelforståelse i kombinasjon, som gjør at slike overtroiske
tolkinger som ”Legedom i Jesu sår” fra Jes. 53 har festet seg innen kristen
vekkelsesforkynnelse opp gjennom de senere årtier. Det er bare jødene med deres
proselytter (omskårne omvendte hedninger) som hadde del i Guds Ord og pakter
før menighetens tid kom i år 62 ved Paulus.
For det andre: Selve tolkingen av Jes. 53 er
grov misforståelse i selve betydningen av setningene og uttrykkene. Legedom –
går ikke på sykdom og skavanker, det går på Israels nasjonale synd og
frafall. Jesaja 53 MÅ leses i den sammenheng det er skrevet, og ikke
løsrevet som om dette skulle være et utklipp fra en novelle.
Alle profetene som advarte Israel mot frafall,
stønnet ut ord som gikk på ”..om dere bare vil omvende dere til meg, Herren, så
jeg kunne få lege dere…” – lege landet fra frafallet og ulydighet mot
paktene. Jer. 3, 22 er betegnende: ”Vend tilbake, frafalne barn! Jeg vil LEGE
deres frafall…”. Jes. 58, 8 er like betegnende: ”Da skal ditt lys bryte fram
som morgenrøden, og din LEGEDOM snart spire fram…”. Jesaja 58 utfordrer det
sløve sydriket (jøder og benjaminitter) til å gjøre rettferdige gjerninger i
hht. Mose lov, taler om den rette form for faste og det å dele sin velstand med
andre (helt i pakt med Jesu bergpreken faktisk!) – og går vi til vers 13 i
samme formaningen fra Jesaja til jødefolket, ser vi at de også bes å overholde
sabbaten!
Dette er bare tale om den nasjonale legedom
som skulle komme over jødene ved Messias. Også Klagesangene 2, 13 vitner om den
nasjonale LEGEDOM som skulle komme med Messias: ”Hva skal jeg vitne for deg?
Hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hva skal jeg sammenligne deg
med, så jeg kunne trøste deg, du jomfru, Sions datter? For stor som havet er
din skade, hvem kan LEGE deg?” Jeremia pekte her på den Messias som skulle
komme og bære landets synd og overtredelser ved selv å bli et syndoffer. Den
som kunne LEGE Israel og jødefolket var Messias. Jesus tok opp både Jesajas og
Jeremias’ profetier i sine advarsler til Israel.
Matt. 13, 15 sier: ”..så de ikke skal se med
øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne
få LEGE dem.”
Hosea profeterte imot Nordriket før det falt i
Assyrernes vold omkring år 721 før Kristus. I Hos. 7, 1 leser vi igjen om
nasjonen og dens synd, som Herren kunne LEGE om de hadde hørt på ham: ”Når jeg
vil LEGE Israel, da åpenbares Efraims misgjerning og Samarias ondskap…”.
Malaki 4, 2 blir også løsrevet fra
sammenhengen, og mange avsporete evangelister bruker verset til å ”bevise”
at det er legedom i Jesu sår. Mal. 4 handler om Herrens dag da han skal komme
for å gjenopprette Israel og gi dem Kongeriket, og samtidig dømme ugudelige
slik og Paulus sier i 2.Tess. 1, 7-9. Mal. 4, 2 sier: ”Men for dere som frykter
mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med LEGEDOM under sine vinger. Og
dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper ut fra fjøset.” De
presterer faktisk å ta til forskudd en profetert legedom for Israel, som
først skal finne sted idet Jesus avbryter den store trengselstiden med sitt
synlige komme. De overser at dette er for Israel når Jesus en dag oppretter
Kongeriket på jord, og trekker dette inn som et eventuelt løfte gitt menigheten
om helbredelse fra sykdommer. Hvor naive og usammenhengende kan noen være når
de leser Bibelen?
Det kan umulig være snakk om fysisk
helbredelse av sykdommer i de forskjellige profetene jeg har nevnt, for det
viser seg jo i Jesu tjeneste at han helbredet alle som kom til ham – uten
først å avkreve at de skulle omvende seg. Han helbredet de ti
spedalske summarisk – men bare én kom tilbake og gav Gud æren for underet!
Omvendelse var aldri noe krav hos Jesus, før han grep inn og helbredet syke!
Dermed vet vi at det bare er snakk om den nasjonale legedom i GTs
skrifter, og aldri fysisk helbredelse av sykdom. Noe annet er det i profetier
om at Messias ved sitt komme skulle åpne blindes øyne og sette fanger fri,
og forkynne et nådens år for folket, slik han sa i synagogen i Nasaret. Men
”legedom i Jesu sår” er bare noe som er feilaktig tolket fra GTs profetier om
den nasjonale frelsen i tro på Messias og hans komme til nasjonen.
I 2. Krøn. 32 finner vi den hebraiske
historien der Israel (NB: Sydriket; Nordriket med sine ti stammer ble oppløst i
år 721 f. Kr.) knyttes opp til sitt frafall og sine svære synder mot Gud, på
Jeremias’ tid. Omstendighetene for jødenes bortførelse til Babylon ligner dette
som skjedde like etter at Israel på ny ble forkastet av Gud etter at
Apostelgjerningene var lukket. Vi leser fra 2. Krøn. 32, 14-16 og merker oss
uttrykket legedom slik det brukes i GT:
”Også alle prestene og folkets høvdinger
syndet grovt og fulgte alle hedningefolkenes avskyelige skikker. De gjorde
Herrens hus urent, det (templet) som han hadde helliget i Jerusalem. 15:
Herrens, deres fedres Gud, sendte sine ord til dem ved sine sendebud tidlig
og sent. For han hadde medynk med sitt folk og over sin bolig. 16: Men de
spottet Guds sendebud og foraktet hans ord og hånte hans profeter, inntil
Herrens vrede mot sitt folk ble så sterk at det ikke lenger var noen LEGEDOM.”
Dette var det og Jesus siktet til idet han i
lignelsen om husbonden som leide ut sin vingård i Matt. 21, 33-41 – tar de frem,
de som ble slått og spottet blant profetene, før han selv – Sønnen – ble sendt
til vingården, som var Israel. Legedom gjaldt Israels oppreisning fra sitt
stygge frafall.
Kristen vekkelsesforkynnelse er fullstendig
okkupert av djevelens mange forvridde tolkinger, frembåret gjennom
elendig utdannete evangelister. Uvitenheten blir dermed selve drivstoffet bak
deres forkynnelse, i det de naivt tror på misforståelsene og hevder dem som
sannheter fra Gud.
Jes. 53, 4-6 viser oss tydelig at det ikke var
sykes helbredelse det var snakk om, men frelsen i tro på han som skulle bli
Israels konge og styre gjennom sitt jordiske Kongerike i Jerusalem:
Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg,
og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort
elendig. 5: Men han ble såret for våre overtredelser (av Mose lov), knust for
våre misgjerninger (ulydighet mot de ti bud). Straffen lå på ham, for at vi
skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. 6: Vi fór alle vill
som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss
alle, ramme ham.” Her påpekes legedom fra villfarelsen i synd og ulydighet!
Det som er emnet i Jesaja 53, er Israels
redning som nasjon – der Jesu stedfortredende død betaler all den skyld som
den ulydige nasjonen (Jesaja bruker hele tiden pronomenet ”Vi” – og taler da på
Israels vegne innfor Gud) hadde akkumulert. Jesus fremstilles i Hebreerbrevet
nettopp som Guds store skyldoffer, det ene offer som tok all synd, og
der Kristus gjennom dette oppfylte loven for jødene. Les Hebr. 9, 15 om Kristi
offerdød som renser Israel fra synder gjort under den gamle pakt. Se også Apg.
13, 39.
Ikke ett eneste lite sted i
Apostelgjerningenes referater til hva de forkynte, og heller ikke i noen av
lærebrevene – fremsetter noen apostel Jes. 53, 4-6 som en lære der den troende
har garanti for helbredelse i tro. Det finnes ingen ”Legedom i Jesu sår” i
apostlenes lære! Bare dette ene skulle vekke mistanken hos alle kristne – og vi
skulle alle ha forstått at det er helt galt dette som mange ”super-pastorer”
forkynner, med at vi har en garanti for helbredelse gjennom Jesu sår på legemet
på korset og i tiden før korsfestelsen da han ble slått og pisket. Det er i
stedet snakk om Israels legedom fra deres synder og ulydighet.
Måten apostlene tok seg av helbredelser og mirakler på, var gjennom den nådegaveutrustningen
de fikk av Herren for oppdraget. De trengte ikke å bruke Bibelen som en
magisk trylleformel med sitat fra Jes. 53 for å helbrede syke. De bare sa: Det
jeg har, det gir jeg deg: I Jesu Kristi nasareerens navn, stå opp og gå! (Apg.
3, 6). Og de syke ble momentant og fullkomment helbredet. Det er Bibelen som er
vår mal, ikke våre fantasier og vrange forestillinger der boken er tatt helt ut
av sammenheng.
I Jes. 52, 9-10 leser vi rammen for hvilket
profeten går over i kapittel 53 til å nevne Messias’ lidelse og død. Rammen er det
lovte tusenårige Kongerike på jord:
” bryt ut i jubel alle sammen, dere Jerusalems
ruiner! For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem. 10: Herren
avdekker sin hellige arm for alle folkeslagenes øyne, og alle
jordens ender får se vår Guds frelse.”
Det er Herrens hellige arm, som gjenopptas i
Jes. 53, 1:
”Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem
ble Herrens arm åpenbaret?”
Denne Herrens arm, var utrakt først gjennom
Messias’ komme til Israel, Jesu lidelse, død og oppstandelse for jødene og
proselyttene. Når så disse hadde tatt imot Messias, så skulle hele resten av
jorden få denne velsignelse med Kongeriket. Jes. 53, 12 sier: Derfor (Jesu
offerdød) vil jeg gi ham DE MANGE TIL DEL, og sterke skal han få til bytte…”
Hele verden skal lyde denne kommende kongen fra og med at Jesus oppretter det
fremtidige tusenårsriket (Dan. 2, 44). Det er Kongeriket som er hovedtema i
Jes. 52-53-54. Og for at Riket skulle kunne komme til Israel, måtte Messias
lide, dø og oppstå til innbyggernes rettferdighet. Uten Jesu offerdød, heller
intet Kongerike på jord! Det er Kongeriket som er Israels frelseshåp. Det hører
ikke menigheten til, - vi har himmelen der oppe og ikke jorden her nede
(Kol. 3, 1-4). Den legedom som Jes. 53, 4-6 taler om, er den oppreisning som
blir det fremtidige Israel til del i Kongeriket. Da sier Sakarja bl.a. dette om
nasjonen: ”I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes
tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med
dere, for vi har hørt at Gud er med dere!” (Sak. 8, 23).
Når evangelister ikke klarer å skille på
løfter gitt Israel for det jordiske Kongeriket, og den åpenbaring som ble gitt
Paulus i år 62, uttrykt gjennom Efeserbrevet og Kolosserne, med himmelen som
frelseshåp for de troende – da må det bli forvirring. Da klarer man å vri
Bibelens ord til Israel over til å gjelde den troende i nådetiden. Men legedom
i Jesu sår, var bare gitt Israel og gjaldt dette at Gud ville lege
nasjonen fra deres fall og gi dem Riket på jord!
Merk spørsmålet til disiplene i Apg. 1, 6:
”Herre, er det på den tiden du vil GJENREISE RIKET FOR ISRAEL?” Denne gjenreisning
er det samme som av profetene ble omtalt som legedom for nasjonen. Det
hadde ikke noe å gjøre med helbredelse av sykdommer.
Jeg håper dermed at jeg med denne tredje
Pdf-boken har hjulpet leseren til en bedre og mer balansert forståelse av forhold
i NT som omhandler forbønn – nådegaver – åndskrefter – tungetale – profeti – helbredelse;
slik at man har fått en bedre tolkingsramme for å sette de forskjellige
elementene på sin rette plass. Å kunne vite eksakt hva som er Guds vilje for
menigheten er det aller viktigste for enhver som forkynner Guds ord i vår tid.
Dersom man blander det som Gud hadde for Israel i den nye pakt, med det som ble
åpenbart vedrørende menigheten ved Paulus i år 62 – da blir det forvirring og
selvmotsigende tolkinger av NT.
Det typiske ved Israel da apostlene
forkynte Kongerikets evangelium, var at de så store tegn, under og mirakler
utført – og allikevel avviste Jesus som Messias! Gud hadde medynk med sitt
folk, Israel, i de tretti årene med Apostelgjerningenes virksomhet, da han
sendte sine tjenere til dem ”..tidlig og sent” lik disse i GTs tid før Babylon (se
2. Krøn. 32, 14-16), men uten at det nyttet. Tilslutt måtte Guds rettferdige
vrede få sitt utløp: Ødeleggelsen i år 70 med romerkrigen.
Det typiske ved menighetens tid er at vi
hedninger tror Jesus Messias (Kristus) uten at vi først har sett store tegn,
under og mirakler. Les bare hva Paulus anklagende sa til den vantro forsamling
av jødiske ledere i Rom år 60-61, Apg. 28, 28:
”Så skal dere da vite at denne Guds frelse er
blitt sendt til hedningene, og DE SKAL HØRE.”
Legg merke til at hedningene ikke var gitt Å SE,
men bare å høre – det vil si selve forkynnelsen, og da uten løfter om
ledsagende tegn og under.