Visste du at menigheten først ble

til i år 61-62 da Paulus var i Rom?

 

BIND 3

 

Emne som behandles:

 

Helbredelser og mirakler

sett i lys av at menigheten først ble åpenbart i år 62

 

Dette er en nedkortet versjon av den tredje boken i min trilogi om menigheten og at den ble til i år 62 ved åpenbaring til Paulus da han var i Rom. Opprinnelig skrevet i 2006 – og det er også noen få korte omskrivinger/redigeringer i forhold til opprinnelige bok, for å gjøre stoffet lettere forståelig.

 

Jeg regner med at de som kjøpte boken  den gang, for Kr. 30,- kun, ikke lar seg fornærme av at jeg nå gir den ut gratis i denne forkortete versjonen.  Om noen allikevel skulle ønske å lese den opprinnelige fulle versjonen, så skal jeg med glede sende denne til deg. Men nå anbefaler jeg denne kortere versjonen framfor den opprinnelige. Denne mener jeg er noe bedre!

 

 

Dette BIND 3 i min web-bok serie skal handle om mirakler, tegn, under, helbredelser, tungetale, profeti  mv. og hvorvidt disse ting er noe Gud har gitt menigheten i vår tid.

 

Med uttrykket ”vår tid”, så vær oppmerksom på at jeg tenker dermed på selve husholdningen der vi kan lese at Paulus ble åpenbart denne nye husholdningen med Guds nåde (Ef.3, 1-9). Og dersom det er riktig da, at Paulus fikk å komme med en helt ny husholdning i år 62 da han var i Rom – får det konsekvenser for vår forståelse av hva som var før dette, med Israel?

 

Det blir i mange kristne kretser, først og fremst de såkalte pinsekarismatiske bevegelsene inkludert Word-Faith, eller som vi sier her i Norge, trosbevegelsen, hevdet at det er bibelsk å disponere de ni nådegavene omtalt i 1. Kor.12-14. Man siterer 1. Kor.12, 28 og hevder at dette gjelder også i vår tidshusholdning: ”Og Gud satte i menigheten først noen til apostler..osv.”  Dette vil jeg komme mer tilbake til i ett av kapitlene.

 

For dere som har lest Bind 1, vil dere finne at jeg i kapittel 5 og 6 særlig, beviser at det var ikke menigheten som ble tilskrevet i de brevene som bl.a. Paulus sendte ut i den tidsperioden som Apostelgjerningene beskriver. Det var lærebrever til ”Guds Israel”: De troende som ventet Jesu gjenkomst med Kongeriket i Israel. De var skrevet mens fremdeles menigheten var en godt gjemt hemmelighet i Gud, og som ikke ble åpenbart Paulus før cirka 8 år etter at han skrev 1. Korinterbrev!  Bruken av uttrykket ”menighet” – omtaler jeg i Bind 1, kapittel 3 der du kan lese om våre dårlige og feilaktige bibeloversettelser.

 

Det jeg vil behandle i denne boken, er hvilke konsekvenser det er nødt til å få for den troende i dag, når vi nå vet at lærebrevene til Paulus som ble skrevet da menigheten ennå var en skjult hemmelighet, UMULIG kan være skrevet til menigheten.  Man kan ikke skrive brever til noe som ikke eksisterer! I hele Apostelgjerningenes tid finner vi bare det troende Israel med deres proselytter. Menigheten finnes ikke!

 

Det pussige da, alle medtroende, er at fra og med Efeserbrevet i tid (ca. år 62) som ble skrevet etter at Gud hadde åpenbart hemmeligheten med menigheten og ”Ett nytt menneske” i Kristus, - så finner vi aldri mer noen lære om nådegaver, tegn, under, tunger, profeti, utkastelse av onde ånder, helbredelse ved kraft – ja, ikke noe overhodet som hadde snev av overnaturlige gjerninger ut fra at noen var gitt nådegaver. 2. Tim 1, 6 om at han skulle opptenne ”den nådegave som var i ham”, var ikke de ni gavene, men hans evne til å være frimodig! Merkelig at ikke Paulus sier hvilken nådegave, hva? Han kunne velge på ni stykker.

 

Mange vil dermed spørre: Hva da? Hva med våre kjente og mindre kjente kampanje evangelister som holder ”helbredelseskampanjer” og liknende?  Er ikke dette av Gud? Vi skal ta disse ting for oss, og jeg vil prøve å gi mine synspunkter slik jeg mener de støttes i Bibelens ord. Jeg tar også frem noen negative eksempler, for å kontrastere problemet.

 

At Gud har latt nådegaver opphøre betyr ikke at Gud har sluttet å gjøre mirakler og å svare på fortvilte kristnes bønner om hjelp i mange ting. Nåden er ved makt. Men nådegaver var noe helt spesielt og konkret, det var et mirakelmandat gitt bare til Israels apostler og profeter og forsamlinger i tiden da Gud lot sitt Kongerike bli tilbudt. Den siste gang vi leser i Bibelen om at nådegaver var i operasjon, var i Apg. 28, 1-9 da Paulus helbredet alle på Malta. Etter dette, i år 61-62, er det full stopp hva gjelder Bibelen og nådegaver.

 

Boken er på 48 sider ….  (tilsvarer 100 sider dersom format var Pocket-bok).

 

 

 

 

 

 

I N N H O L D:

 

 

 

Kapittel 1:      De opprinnelige nådegavene og hvordan de fungerte

 

 

Kapittel 2:  Noen eksempler på helbredelses- og

kampanjevirksomhet i våre dager

 

 

Kapittel 3:  Den okkulte faren ved å prøve å praktisere ting

som Gud ikke lenger vil at noen skal praktisere

 

 

Kapittel 4:  Når falsk åndskraft og okkultisme har blitt en livsstil

hos visse predikanter, og påvirkningen de har

på intetanende troende.

 

 

Kapittel 5:  Vårt forhold til de deler av Bibelen

som er skrevet til Israel.

 

 

Kapittel 6: Hvordan bør en troende i nådetiden

gå frem i forhold til sykdom og plager?

 

 

Kapittel 7: Falsklæren med å hevde helbredelse

I Jesu sår

 

 

 

 

 

 

Kapittel  1.

 

De opprinnelige nådegavene og hvordan de fungerte.

 

Mark. 16, 17-18: ”Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. – De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.”

 

Det er mange diverse hensyn som må tas i betraktning når vi leser disse ordene fra Bibelen.

 

Blant annet er vi nødt til å spørre oss:

 

A:  Til HVEM ble disse ordene talt?

 

B:   I HVILKET OPPDRAG eller tjeneste skulle dette brukes?

 

C:   BLE DISSE TING OPPFYLT akkurat slik Jesus lovte – for dem han talte dette til?

 

Markus evangelium er veldig tydelig på alle måter. Det er skrevet i ettertid av apostlenes virke, etter at ”støvet hadde lagt seg” – og det var igjen mulig å se klart. Det blir hevdet med stor sannsynlighet at Markus nedskrev historien etter Peters veiledning og ”biografiske” nedtegnelser og opplevelser. Johannes Markus, som ble uenig med Paulus tidlig på den første misjonsreisen (Apg. 13, 13), var av de som ble opplært og informert om den nye nådefrelsen og Israels tilsidesettelse. Han nevnes i 2.Tim. 4, 11 der Paulus ber Timoteus om å ta med seg Markus til Rom før henrettelsen. Men Markus baserte altså ikke sitt evangelium på hva Paulus fikk åpenbart om nådefrelsen, men på Peters liv og tjeneste. Paulus ville nok at Johannes Markus skulle være av de første til å lære om den nye nåden i og med at Israel nå var tilsidesatt av Gud.

 

Markus 16, 20 rommer hele virksomheten i Apostelgjerningene hva gjelder samtlige tre punkter ovenfor. Der leser vi om alt det apostlene gjorde for å oppfylle Jesu befaling, og Markus sier veldig kortfattet om det samme som Apostelgjerningene bruker 28 kapitler på:

 

”Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet med de tegn som fulgte med.”

 

La oss ta dette skritt for skritt. Først punkt A: Til HVEM ble disse ordene og løftene talt?

 

Dette finner vi svaret på i Mark. 16, 14-15: ”Til sist åpenbarte han seg for DE ELLEVE SELV, mens de satt til bords. Han refset dem for deres vantro og for deres hårde hjerter (hvilken attest de fikk!), fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham etter at han var oppstått.  Og han sa TIL DEM (de elleve): Gå ut i all verden (gresk: cosmos, sivilisasjonen i Israel og de nære områdene av Romerriket) og forkynn evangeliet for all skapningen!”.  Her må vi ikke lese inn ”Hele jordkloden”. For grunnteksten gir oss dermed bare betydningen ”Til jøder og proselytter i Israel” – i dette uttrykket cosmos. Dette er det vi og ser blir praktisert av Peter og de elleve i Apostelgjerningene 2-12. De går ikke utenfor Israel. De fulgte Jesu ordre til punkt og prikke, for Jesus ville aldri ha vært med dem og stadfestet Ordet, dersom de var ulydige og gjorde annet enn det han hadde befalt dem.

 

DETTE ER UTROLIG VIKTIG Å FORSTÅ: Når Bibelens NT taler om ”hedninger”, ”hedningene”, ”hedningfolkene” – så har dette ingen kopling mot den rå uomvendte hedning!  Dette gjelder enten man henter eksempler fra misjonsbefalingen, fra Peters tjeneste i Apostelgjerningene, og fra Paulus’ tjeneste i Apostelgjerningene før Apg.28, 31. 

 

I hele tiden med tilbudet til Israel om Guds jordiske Kongerike, enten det var tale om hedninger i Israels land (se Apg. 10ff og Kornelius’ hus) eller hedninger i den romerske diaspora i Galatia, Kilikia, Akaia, Kypros, Frygia, Kappadokia, Hellas, Italia, etc. : Det var kun tale om hedninger i betydning av at de alt var konverterte over til jødedommen. Det er ikke den rå uomvendte hedning som det omhandler, slik mange helt feilaktig tror. Den rå uomvendte hedning kommer ikke inn i bildet før Apg. 28, 28 – der Gud sender frelsens evangelium ut til hele verden, uten at Israel (og deres proselytter) er mellomhand. (NB: De greske proselytter under Paulus, trakk med sine uomvendte og uomskårne landsmenn i hopetall – og de kom til tro. Men dette var det ikke Paulus som gjorde. Men hans ”disipler”. Se Apg. 13, 49).  Når Paulus møtte rå uomvendte hedninger, begynte han i stedet å tale om Guds generelle evangelium, basert på skaperverkets synbarhet! (Apg. 17, 22-30). Men han hentydet diskret at det skulle komme et kongerike der Kristus skulle dømme verden og styre rett (vers 31). Hvorfor forkynte ikke Paulus Kongerikets evangelium til disse, slik han gjorde alltid ellers?  Fordi han visste at han bare var utsendt til jøder først og deretter hedningproselyttene! (Rom. 1, 16; Apg. 9, 15). Kristenheten er så til de grader uten rett forståelse i disse ting at det er et sjokk å oppdage det.

 

Det er en kjempemisforståelse å tro at Peter og/eller Paulus talte til de uomvendte hedningene. De talte bare til proselytter, som ved tro på deres budskap, vendte seg til Jesus som jødenes Messias, for Guds Kongerike. Dermed vet vi at misjonsbefalingen ikke var en bokstavelig ordre der apostlene ble bedt om å evangelisere hele jordkloden! Våre evangelister har levd i et totalt uvitenhetens selvbedrag som har tatt misjonsbefalingen til inntekt for deres misjonsvirksomhet ”World Wide”. 

 

Grunnen til at misjonsbefalingen bare skulle betjene Guds Kongerikes tilbud overfor Israel og deres hedningproselytter er åpenbar: Israel (og proselyttene) måtte først motta Jesus og få ham tilbake fra himmelen i apostlenes levetid. DERETTER (!) skulle Israel og deres utvalgte apostler gå ut til HELE JORDKLODENS SIVILISASJON og omvende nasjonene til Jesus, Kongen i Jerusalem. Det er slik forberedelsene til Tusenårsriket fremstilles i de gamle profetenes ord om disse ting. Først Israel omvendt og fylt med Ånden (se Jer. 31ff), deretter Messias på tronen, og endelig – Israel ut til nasjonene med Rikets evangelium under Jesu nærvær og overoppsyn. Både dispensasjonalister lik meg selv, samt store deler av kristenheten har feillest dette totalt.

 

Når selv erfarne drevne dispensasjonalister i deres forglemmelse og dårlige/tilfeldige bibellesning, tenker at det var den rå uomvendte hedning som Paulus henviser til i Romerbrevet, Korinterbrevene, Galaterne, og de øvrige brever han skrev i det tidsrom som omfattes av Apostelgjerningenes historie, så er det helt feil. Det var proselyttene. Dermed er det komplett umulig at Paulus kan ha startet menigheten før Apg. 28, 31. Den rå uomvendte hedning kom ikke inn som ”objekt” til å høre nådeevangeliet før Israel var tilsidesatt. Når så Paulus skriver sin erklæring i Ef.3, 1 om at han er ”Jesu Kristi fange for dere hedninger”, da er det endelig at både proselyttene OG den rå uomvendte hedning tas over ett.

 

Når vi leser Apostelgjerningene, så er det akkurat dette vi og leser om: Peter og de elleve, tok for seg Israel innen landets grenser. Paulus ble utsendt til Romerriket utenfor Israel, men unntatt Britannia, Gallia, Germania, etc. Vi leser om hvilke landskaper apostlene bela med sin forkynnelse om Guds Kongerike for Israel.  Alt i hht. den såkalte misjonsbefalingen (NB: Paulus fikk en separat misjonsbefaling i Apg. 13, utsendt av Den Hellige Ånd!)s, med Jerusalem, Judea og Samaria først (Apg. 2-10) – deretter ut i verdensriket (Romerriket) og diasporajødene der, samt deres ”grekere” – proselyttene som hadde blitt konvertert til jødedommen (Apg.13-28).

 

Det var talt til ELLEVE PERSONER. Og Mattias ble tillagt av apostlene før pinsedagen opprant. Siden valgte Jesus også ut Paulus (Apg.9). Legg dermed merke til at Gud NØYDE SEG MED BARE ÉN APOSTEL FOR HELE ROMERRIKET UTENFOR ISRAEL! Altså, ikke en stor utallig skare med ”Apostler og profeter”. Apostlenes antall var helt frosset fra og med Paulus i år 35 til og med at den siste gjenlevende apostel døde i Efesus år 104, apostelen Johannes.

 

Betydde det at disse ord i misjonsbefalingen i Mark. 16 (og selvsagt derfor også Matt.28, etc.) var ment som talt til alle troende i hele verden, til alle tider?  Vel, her kan jo enhver tenke seg selv, at dette ville vært en komplett umulighet. For det ville betydd at den som da skulle fulgt denne ordre, måtte ha gjort akkurat det som den innebar: De skulle gå til Jerusalem, Judea og Samaria først (Apg. 1, 8). Og deretter ut til resten av Romerriket og andre deler av verden (cosmos) – etter at de hadde fått Jesus tilbake fra himmelen.

 

For hele virksomheten var tuftet på dette ene: Gud skulle tilby Israel å få Guds Kongerike med Jesus som konge. For hvis det var slik, kjære leser, at misjonsbefalingen og de tilhørende løfter om tegn, under og helbredelser var gitt alle troende i alle tider, så skulle Apostelgjerningenes 30 år med historie fortalt oss veksten og progressen i dette: Vi skulle ha lest om en svær samling av apostler og profeter som ble avlet frem gjennom apostlenes virksomhet i 30 år. Men det er helt frosset! Det er fremdeles bare i alt 13 apostler som har vært i aksjon helt frem til år 104. (NB: Barnabas kalles ”apostel” sammen med Paulus da de ble tilbedt av folkemengden i Apg. 14, 14 – men dette var i egenskap av å være gitt medansvar sammen. Barnabas finnes ikke som personlig apostel for Jesus på linje med Paulus og de øvrige). Han omtales som en disippel som kom til troen kort tid etter pinsedag, j.fr. Apg. 4, 34-37 der han bevitnes av Lukas som en som lød Jesu bud om at den som ville følge Messias måtte selge alt han eide.  Men aldri finner vi at dette var nok til å kunne regnes som bibelsk apostel.  Det var tusenvis av disipler, men bare noen få apostler.

 

(Se min artikkelserie her på nettstedet kalt ”Apostelgjerningene: Hvorfor finner vi ingenting om at apostlene ba de troende om å ’gå ut i hele verden og forkynn evangeliet’?”. Artikkel i to deler, som du finner under rubrikk ”Spesielle bibelemner” i venstre marg).

 

I brevene til Korinterne, påpeker Paulus at han var gitt å fremvise ”..en apostels tegn..” blant dem (2. Kor. 12, 12). Dette som Guds attest for at Paulus var en ekte Guds apostel, i motsetning til de falske ”apostlene” som fotfulgte ham og prøvde å ødelegge hans virksomhet.  Dersom det var slik at det fantes drøssevis av apostler (noe som mange overivrige pinse- og trospastorer hevder) – hvordan kunne da Paulus påstå at de tegn han var gitt, skulle vise at han var Guds apostel?  Da var jo alle de øvrige også Guds apostler, såfremt denne teorien til mange trospredikanter stemmer!  Det ville med andre ord ha gått inflasjon i tegn og under – slik at det ikke lenger var mulig å skille ut Paulus fra de påståtte mengdevis av apostler som hadde de samme tegn i sin virksomhet.  Vi forstår derfor meget lett, at Paulus’ ord om at han hadde en apostels tegn, var samtidig en påstand at det var BARE PAULUS som var apostel i forbindelse med Korinterne og de øvrige forsamlingene han stiftet i Romerriket.  Selv om det er nådegavene vi nå ser på, så må vi ha med dette, i og med at gavene jo var knyttet opp til apostlene. Og deretter de som apostlene utvalgte som medarbeidere. For Paulus’ del var dette samtlige eldsteledere i forsamlingene han stiftet i Romerriket.  De hadde fått overført kraften og Åndsdåpen gjennom håndspålegging (J.fr. Apg. 19ff). Dette gjaldt også Peter og de elleve (Apg. 8, 14-17).

 

I samariavirksomheten til Filip, ser vi at det var ved Peters og Johannes’ håndspålegging at Den Hellige Ånd ble gitt de troende. Filip hadde ikke dette mandatet. Han var bare en evangelist utsendt av forsamlingen i Jerusalem for å oppfylle ”Trinn 3” i misjonsbefalingen om å tilby Samaria Guds Kongerike med Jesus som konge. Filip hadde derimot utrustning av flere av de ni nådegavene.

 

Det ser vi av Apg. 8, 6-7 som sier: ”De gav alle akt på det som ble sagt av Filip, da de hørte og så DE TEGN han gjorde. For det var mange som hadde urene ånder, og de fór ut av dem med høye skrik. Og MANGE VANFØRE OG LAMME ble helbredet.”

 

Tegnene var gitt for Israels skyld, for at apostlene og deres medarbeidere skulle tilby dem Guds jordiske Kongerike med stor overbevisningskraft.

 

I Zondervan Amplified Rev. Bible sies det om disse tegnene og miraklene gitt apostlene:

 

”The Lord kept working with them and confirming the message by the attesting signs and miracles that closely accompanied.” (Mark. 16, 20).

 

De i Samaria ble overbevist da de så og hørte det som skjedde i og med TEGNENE Filip gjorde.  Men er det slik i nådens tidshusholdning? Må en ufrelst først se helbredelser og tegn, før han kan bli overbevist til å tro Jesus for frelse? Nei, i vår tid vandrer vi i den generelle troen på Jesus, og overlater alt til Guds nåde. Tegn var for det vantro Israel, men hedningene søkte ”visdom”. Om jødene sa Jesus: ”Uten at dere ser tegn og under, vil dere ikke tro”. Han bare konstaterte fakta – og lot dem få se tegn og under, - men ikke før han var oppstått fra de døde og hadde sendt Den Hellige Ånd over sine troende.

 

I Bibelens profetiske bøker, som nevnt ovenfor, er det gitt at Israel FØRST skulle få Riket, og deretter skulle resten av verden innlemmes og underlegges Riket. Verden kan aldri misjoneres ut fra profetenes forutsetninger, med mindre Israel først har mottatt Jesus og fått ham tilbake fra himmelen (Jes. 11ff). Dermed har jeg også berørt punkt B ovenfor, hva gjelder hvilket oppdrag de fikk.

 

De skulle forkynne til Israel om Guds Kongerike, i hht. det de hadde lært av Herren de førti dagene han var hos dem før sin himmelferd (Apg.1, 3). Det er Apg. 1, 3 som blir utmalt i slutten av de fire evangeliene (Johannes’ evangelium drar dette ut over flere kapitler, fra 14 til 21). Der leser vi om det Jesus sa og gjorde mens han forberedte apostlene på deres store oppdrag med å gå ut i Jerusalem, Judea og Samaria (som han kalte ”all verden” i Mark. 16, 15, og som Markus selv kalte ”Overalt” i Mark. 16, 20) og tilby Riket til jøder og proselytter. 

 

Det ble Paulus som fikk gå ut til jøder og proselytter utenfor Israels grenser – som var i Romerrikets landskaper utenfor Israel.  Misjonsbefalingen i Matt 28 til Peter og de elleve, og den separate befalingen til Paulus i Apg. 13 ble oppfylt i sin helhet!  Det skulle bare forkynnes i den tid da det var mulig for Israel å få Kongeriket og med dette få Jesus tilbake fra himmelen i deres egen levetid.  Etter Israels ødeleggelse er det dessuten fysisk umulig å tilby jødene Kongeriket. De er ikke lenger Guds nasjon. De ble tatt ut av pakten, og Gud vil ikke lenger (midlertidig, mens menigheten forkynner nåden) vedkjennes nasjonen. Men de skal bli gjenopprettet på Guds dag og time, i endetiden etter at menighetens tid er over. De blir kalt inn som Guds nasjon over alle nasjoner, når Gud starter opp det som er profetert i Åpenbaringsboken og i Jes. 66, Matt. 24 mv. Det er om disse ting at Jesus profeterer i Matt. 17, 11 at Elias skal komme og sette alt i rette skikk.  Elias skal gjenreise Israel ved tvang. Se Åp. 11ff.

 

Punkt C ovenfor er interessant, siden det ikke synes å ha blitt notert så tydelig hos de fleste troende i våre dager: Ble ordren fra Jesus og hans løfter om tegn, under og mirakler oppfylt?  JA! Markus skriver helt tydelig i Mark. 16, 20 at apostlene gikk ut og forkynte allesteds, i hht. Jesu løfter og befaling, - og derfor ble også apostlenes ord stadfestet med svære tegn, under, helbredelser og mirakler.  Hele Apostelgjerningene er full av slike rapporter. Selv døde ble oppvakt under apostlenes tjeneste for Guds Kongerike (J.fr. Apg. 9, 36-41; 20, 9-12).

 

 

Mark. 16, 20 og Apostelgjerningene, er for å fortelle oss at alt det de ble pålagt, BLE OGSÅ UTFØRT. Det er ikke noe mer igjen å gjøre i saken. Denne forkynnelsen om Guds jordiske Kongerike ble nedlagt og gitt opp i år 61-62, da Gud kastet Israel ut av pakten, og overlot nasjonen til ødeleggelsen – som kom i år 70 med Romerrikets store hær i keiser Vespasians tid.

 

Uten dette perspektivet ville det herske full forvirring omkring hva menigheten skal gjøre i troen. Man vil forveksle Jesu befaling til det troende Israel og deres apostler, med de ord som siden ble gitt til den menighet som var holdt hemmelig helt opp til den dag da Paulus fikk åpenbaring i hht. Ef.3, 1-9.  Dette var tretti år senere enn da Jesus uttalte det vi leste fra Markus 16. Dette bare for at vi skal forstå at hele Apostelgjerningene er i forståelse av at det er Israel som har tilbudet om å få det jordiske Guds Kongerike, og Jesus ned fra himmelen i apostlenes levetid. Det er hele rammen rundt Mark.16, Apg. 1, 8, Luk. 24, 46-53, Matt. 28, 16-20 og Joh. 14-21 – der Johannes lar hele Jesu lidelse, død og oppstandelse inkluderes i en helhet, hvori Jesus lærer apostlene å gå ut med budskapet om Riket for Israel, og at Hellig Ånden skulle etterutdanne apostlene (J.fr. Joh.15-16).

 

Dette er et viktig poeng: Tegn, under, mirakler, nådegaver, profeti og tungetale – er alt sammen noe som var en utrustning for apostlene og deres tilhengere i den tiden som beskrives i Apostelgjerningene. Tiden med ca. 30 års konstant forkynnelse gjennom apostlene, der de var gitt i oppdrag å tilby Israel Guds jordiske Kongerike. For dette ene formål ble det gitt dem kraft ved Den Hellige Ånd; Åndens gaver og kraft slik det blir beskrevet i 1. Kor.12-14.

 

Dette var et stående mandat til å gjøre undere ved den kraft som var gitt apostlene og som var i apostlene på permanent basis hele tiden mens Israel ennå var Guds nasjon på jorden.

 

 

1KOR. 12-14  OG DE NI NÅDEGAVENE ER

IKKE GYLDIG MAL I VÅR TID

 

Nå vil vi se på den enkelte av de ni nådegavene. Det vi først vil oppdage, er at verken tunger, tydning og profeti – slik man har ”praktisert” i moderne tid i pinsekarismatiske menighets-virksomheter, på noen som helst måte tilsvarer de bibelske nådegavene slik de engang fungerte under apostlene. Det er store forskjeller. Det er også en meget stor feil ute og går i forståelsen av den enkelte nådegave og hvordan den skulle ha fungert, dersom nådegaver var legitimt i vår tid med menigheten. Jeg vet, for jeg har vært i flere tiår i disse sammenhengene selv, og mener jeg har sett det meste.

 

Det vil ta mye tid og arbeid for en inngrodd pinse- eller tros, - eller fri venn og andre for å kunne forstå at nådegavene aldri har vært i menigheten, men bare var i forsamlingene som Paulus kalte ”Guds Israel” (Gal.6, 16) som var det messianske troende Israel med deres hedningproselytter i tiden før menigheten ble åpenbart Paulus i Rom år 60-61 (Apg.28, 28).  Det er ikke jeg som påstår dette. Det er Bibelen med dens kontrollerbare historikk, som sier oss dette. For å få menighetens historie, så må vi granske NT og sammenholde de forskjellige delene. Det finnes ingen separat historikk der det klart uttalt står i overskriften ”Menighetens historie og hvordan den ble til”.  Historikk fremgår både av Apostelgjerningene, men ikke minst finner vi historikken delvis omskrevet i Efeserbrevet og Kolosserne. Lære-forskjellene gjør at vi får et ”før” og et ”etter”. Dette setter oss dermed på sporet, slik at vi kan danne oss en sikker historikk om menigheten gjennom resonnement i Bibelens ord. Vi ser dermed at nådegavene fantes bare i den tiden som løp forut for menigheten, i og med at Korinterbrevene var skrevet 8 år før Gud åpenbarte menighetens tid for Paulus! Efeserbrevet i år 62, men 1. Korinterbrev i omkring år 53-54. Menigheten var ukjent for Paulus da han lærte om nådegavene. Det var bare Israel som var Guds ”menighet” – og den bestod av en majoritet av vantro jøder, og en minoritet av troende (de trodde Jesus som Messias) jøder og proselytter. Disse var det Paulus kalte ”Guds Israel” i Gal. 6, 16 – som nevnt ovenfor. Han kalte dem også for en levning som henspeilte på de syv tusen trofaste jøder på Elias’ tid som ikke hadde bøyd kne for Baal  (Rom. 11, 1-5).

 

Men la oss se på den enkelte nådegave i 1. Kor.12-14, og studere hvordan de virkelig fungerte i apostlenes dager.

 

”For til én blir det gitt visdoms tale ved Ånden, til en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd, og en annen får tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd. En annen får kraft til å gjøre undergjerninger, en annen gave til å tale profetisk, en annen gave til å prøve ånder. En annen får ulike slags tunger, en annen tydning av tunger.” (1. Kor. 12, 8-10).

 

Paulus gir en motvekt slik at vi ser at nådegaver ikke gjaldt alle konsekvent:

 

”Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige gjerninger? Har vel alle nådegaver til å helbrede? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem?”  (1. Kor. 12, 29-30).

 

Vi teller ni nådegaver. Den første gaven Paulus lærer om, er VISDOMS TALE.

 

Denne løper ofte sammen med PROFETI – og vi ser den helt tydelig i tilfellene med Agabus som i år 40 spådde hungersnøden – som kom i år 41 (Apg. 11, 27-30).  Dette var for at apostlene og deres forsamlinger i Judea og Jerusalem ikke skulle bli tatt på senga, men kunne forberede seg på den harde tiden. Den kom under Claudius i år 41, og han gav de kristne jødene og proselyttene i Rom skylda for hungeren, og forviste dem fra Rom ikke lenge etter.  Agabus omtales på ny (17 år senere) i Apg. 21, 10-14, der vi leser at han varslet Paulus om det som skulle skje i Jerusalem og fengslingen.  Visdoms tale har med fremtid så vel som nåtid å gjøre, avhengig av hvilken sak gaven trer inn på. Her pekte det fremover. Visdoms tale virket at brødrene i Judea fikk nødhjelp på grunn av Åndens varsel, idet de samlet inn hjelp og sendte det med Paulus og Barnabas (Apg. 11, 30).

 

KUNNSKAPS TALE er om hva som har vært i fortid eller er i nåtid, og brukes helt tydelig i tilfellene med Peter der han konfronterer Ananias og Saffira i Apg. 5 samt Simon trollmannen i Apg. 8 i Samaria.  Peter fikk se hva disse menneskene hadde i sine hjerter, og den helt katastrofale veien de var kommet inn på, til tross for troen på Jesus. Det samme skjedde med Paulus på Kypros, da han så at Gud ville tuktestraffe for en tid den onde trollmannen Barjesus (Elymas) ved å slå ham med blindhet.  Paulus fikk kunnskap ved Åndens gave, og forstod hva Guds neste skritt ville bli. Han så hva Gud ville gjøre, NÅ.

 

Kunnskaps tale, slik vi ser dette hos apostlene, ble aldri brukt til å fortelle tilhørere hva sykdommer de led av. Den ble brukt for å renske opp i UHUMSKHETER, slik som nevnt. Hvilken forskjell. Gaven trenges ikke i dag, og jeg skal forklare hvorfor, når vi kommer til profetiens gave. Jeg må ærlig innrømme at jeg klør meg i hodet over å finne nådetroende, og Paulus-lojale dispensasjonalister lik meg selv, - men som allikevel godtar at det skulle finnes nådegaver i vår tid, og de ser ut til også å godta denne helt skakkjørte og falske ”kopien” av bl.a. kunnskaps tale.  Ser de da ikke at kunnskaps tale aldri ble brukt i NT slik healere praktiserer overfor syke i dag? Obs! - når kristne ”healere” glir ut og bruker kunnskaps tale på en måte som aldri vi finner i Bibelen, da har vedkommende glidd inn i en okkult gråsone! Og det er ikke i en slik sone vi kristne skal operere.

 

Kunnskaps tale er fullstendig maltraktert og svindel-kopiert/plagiert av våre moderne ”trosprofeter”. Man har feilaktig gått ut fra at kunnskaps tale er å åpenbare hvilke sykdommer eller diverse andre problemer gitte møtedeltakere lider av, og dermed ”profetere” til dem helbredelse i disse ting. Men vi finner ikke så mye som ett eneste eksempel i Bibelen der dette gjøres slik.  Da blir jeg mektig mistenksom – når det man påstår er en utbredt åndelig praksis i dag, ikke finnes som ledende eksempel i Bibelens Nye Testamente.  Men fordi Gud faktisk har latt samtlige nådegaver følge med Israel inn i tilsidesettelsen og den skilsmisse Gud trådte inn i – hva gjelder Israel i Apg. 28, 28 – nettopp derfor blir det også helt vilt og misledende når man fortvilet prøver å gjenvekke eller kopiere en tenkt ”gave”. Gud lar seg nok ikke bevege av våre sympatier eller antipatier i spørsmål om nådegaver eller ikke. Han har i vår tid henvist oss til det ferdige skrevne Guds ord. Ef. 1, 19 og 3, 20 utfyller og faktisk overgår alle nådegaver tilsammen i vår tid med menighetens frelse (dette tar jeg opp i senere kapitler).

 

TRO ved den samme Ånd, var en kraftgave som virket tro til under som ennå ikke hadde skjedd. Denne gaven virket i Peter og i Paulus særlig. Vi ser den i aksjon da disse Herrens mektige apostler i tur og orden vekker opp henholdsvis Tabita i Apg. 9, 36-42, år 36 og Evtykus i Apg. 20, 9-12, år 58-59. Uten denne overnaturlige gave til TRO ved Ånden, ville verken Peter ha gått inn til den døde Tabita, ei heller Paulus i TRO kastet seg over den ulykkesrammede drepte Evtykus.

 

Så det var først gaven til TRO ut over vanlig tro som satte dem i bevegelse. Når så Peter ba i rommet med den døde Tabita, og deretter talte til liket, virket Gud et stort under, en gave til å gjøre KRAFTIGE GJERNINGER reiste kvinnen opp fra de døde, samt at sykdommen som tok livet hennes var stokk borte! Det samme skjedde da Paulus sa til de skrekkslåtte tilskuerne som stod rundt Evtykus’ forslåtte lik, at ”..hans sjel er i ham..”. En gave til å virke KRAFTIGE GJERNINGER reiste gutten opp fra de døde. Men ikke med det samme. Det står at Paulus gikk opp i tredje etasje igjen, der han gav seg til å spise! Det var fremdeles TRO ved Ånden, som gjorde at Paulus kunne forlate den døde, for ved TRO visste Paulus at han ville vekkes opp.  Min refleksjon over Evtykus’ fall fra tredje etasje og rett ned i den harde romerske brosteinen, er at Gud må ha helbredet alle de knekte bena, og lukket alle blodige åpne sår etter fallet!  Han synes ikke å ha noe mén av hendelsen, når vi leser versene i Apg. 20.

 

Det var bare tre personer i hele verdens- og bibelhistorien som oppvakte døde personer, regnet fra og med Jesu første komme: Jesus, Peter og Paulus. Og der stopper det helt og holdent.  Vi finner aldri i Bibelen at ”..hele menigheten vekker opp de døde, og helbreder de syke..”.  Tvert om, det står faktisk i Apg. 5, 12: ”Det skjedde mange tegn og under blant folket VED APOSTLENES HENDER.”  Unntaksvis nevnes Filip og Stefanus, som undergjørere. Menighetene sendte bud på Peter når noe var helt på tok, slik som Tabita som døde. De visste helt sikkert at bare Peter hadde slik myndighet.

 

Både Peter og Paulus ble mektig brukt av Gud til helbredelser. Det samme var lederskapene i forsamlingene rundt om. Jeg kommer til dette om ikke så lenge.

 

Men det er allikevel apostlenes eksempler som tas konkret frem. Peters skygge helbredet de syke, og drev onde ånder ut av folk da deres slektninger la disse på gaten i Jerusalem i Apg. 5, 15-16. Det står om dette at ALLE BLE HELBREDET.  Slik virket gavene til å HELBREDE ved Ånden.  Det er helt forskjellig fra våre dagers ”profeter” og super-pastorer og healere. Der finner vi dessverre, at langt ifra alle blir helbredet. Og det er noen som opplever halvveis-helbredelser. Dette bevitner for oss at det ikke er nådegaver fra Gud som virker i vår tid.  I vår tid er den troende helt overgitt til Guds nåde og Den Hellige Ånd i den enkelte troende i hht. Ef.3, 20. Gud gjør fremdeles mirakler, men ikke som i apostlenes dager. Da virket gavene gjennom apostlene og deres eldstelederskap i forsamlingene rundt om.  Gavene skulle være et vitne imot det vantro Israel, om at det var Gud som var på ferde.

 

TUNGENE, sier Paulus, var et tegn gitt for det vantro Israel, (1.Kor. 14, 21-22). Les de to versene, og vi vil se den sannhet jeg prøver å lære mine lesere: Paulus og hans virksomhet var for ISRAEL OG DERES PROSELYTTER: Vers 21: ”I loven er det skrevet (hva har vel loven med menighetens tid å gjøre?) – Ved folk med andre tunger og fremmedes lepper vil jeg TALE TIL DETTE FOLK (ISRAEL), men ikke engang da skal de høre på meg, sier Herren.” Paulus siterte fra Jes. 28, 11-12. Tunger var altså ikke gitt til menigheten, men derimot på grunn av det vantro Israel, demonstrert for dem ved de av Israel som trodde og hadde denne gaven.

 

Men profeti derimot var gitt bare for de troende. Det vil si: De kunne tale Guds fullkomne vilje og Ord ut fra Åndens inspirasjon. Noe vi ikke kan gjøre i dag. Dette var mens Bibelen ennå ikke var ferdig skrevet. Da var det nådegavene som sørget for at alt var i hht. Guds vilje og styring.  Etter at Ordet ble ferdigskrevet (Kol. 1, 25-26) er det ikke behov for nådegaver – for hele Guds råd er uttrykt i Bibelen. Nådegavene, særlig talegavene (tunger, tydning, profeti) – var for at de skulle kunne uttrykke Guds fullkomne vilje i alle ting.

 

Paulus’ ord om at ”Den som taler i tunger, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk oppbygger menigheten” (1.Kor.14, 4) er ikke i betydning av at det var riktig at en troende skulle tale i tunger for seg selv til ”oppbyggelse”. Det han sier er: Den som holder på med tunger, og ikke gjør det i møtene der andre kan bli bygd opp – ved at tunger også tydes, han taler bare for seg selv: Det er helt unyttig. Han driver og digger egoistisk (oppbygger) seg selv. Hva gjelder tunger, så snek det seg inn onde åndskrefter i forsamlingene, og Paulus nevner dette i 1. Kor. 12, 3 – et vers som ofte oversees av bibelleserne: ”Derfor kunngjør jeg dere at ingen som taler i Guds Ånd, sier: Forbannet er Jesus! – Og ingen kan si: Jesus er Herre! – uten i Den Hellige Ånd.”  Det var faktisk (og dette har skjedd i pinsemøter i vår egen tid!) mennesker som var under djevelens onde påvirkning, som talte i falske tunger, og i disse så forbannet de Jesus.  Paulus forteller dem at når Ånden virker på ekte vis, så sørger han for at mennesker taler gode ting, for eksempel ”Jesus er Herre”. Disse falske tungetalere, som forbannet Jesu navn, ble avslørt av slike som hadde gaven til å prøve ånder i den tiden. I vår tid trenger vi ikke slike gaver til testing/avsløring av Satan: Guds ord avslører Satan. Der vet vi at ingen tunger, tydning, profeti opererer i vår tid. Derfor vet vi at alle slike kopier er av den onde, i varierende grad.

 

(VIKTIG: Når noen taler i ”tunger”, og en vet nå at tunger og andre gaver er opphørt med Israels fall, - betyr det ikke nødvendigvis å være en djevelens tjener. Men man er en kristen som har kommet inn på en feil forståelse av Bibelen, og i sjeliske anstrengelser presser opp et ”tungespråk” som ikke er noe virkelig språk. Man leker uvitende med ukjente åndskrefter, fordi man ikke har forstått Guds ord og at Gud i sin tid lot slike ting opphøre sammen med Israel som Guds nasjon – slik jeg sa ovenfor.

 

Likesom mennesket har en innlagt kreativitet og fantasi, så kan man ut fra feil forståelse av Bibelen produsere ”effekter” for likesom å selvoppfylle det man leser om i Bibelen. Legg merke til underholdningsverdenen: Det finnes imitatorer som er helt fabelaktige i å imitere andre personer, både på stemmeleie, oppførsel og gestikulasjon og talemåter. Folk kan le seg nesten fra sans og samling når de hører Robin Williams imitere John Wayne eller James Stewart osv.  Hvem husker ikke Rolf Just-Nilsen da han imiterte Leif Juster? Vanvittig morsomt. Eller de som husker Dizzie Tunes fra TV, der Yngvar Numme plutselig slår over og imiterer Louis Armstrongs rustne stemme? Selv må jeg innrømme at jeg nesten har ”ledd meg i hjel” av slike gode imitatorer som tar kjente folk helt på kornet. Det er sanseløst morsomt!

 

Våre innbygde sjeliske evner som mennesker er veldig kraftige ting, og slår igjennom med stor overbevisningskraft. Slik er det også i det som vedrører ”helbredelse og mirakler” så vel som tungetale og profeti. Det er intet under at mennesker (i god tro) innbiller seg at de taler fra Herren, kommer med uforståelige ord som de tenker må være bibelske tunger, eller utfører fantasifulle ”profetiske handlinger” osv. I disse ting er det nok 80-90 % menneskets fantasi og evner som trår til, - og til tider kan det være 8-10% av innslagene som styres av innsnekne okkulte sataniske åndskrefter. Når det rapporteres om at mennesker har blitt kastet inn i veggene av åndskrefter i salen der Brownsville pinseforsamlingen har møter (Pensacola vekkelsen i USA), og skadet seg, så vet vi at slikt ikke er av Gud eller Den Hellige Ånd. Dette til tross, så må vi ikke glemme at Bibelen har vitnesbyrd om menneskets egen kreativitet som noe som er helt fantastisk: ”Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre” (1. Mos. 11, 6).  (Gud ødela ikke denne evnen, men han la vanskeligheter i veien for mennesket idet han steg ned i Babel og forvirret språket slik at mennesket ble spredt).

 

Så det er fullstendig feil lære i pinsekarismatiske kretser å påstå at ved tungetale så bygger vi oss selv opp. Det var slik at det skulle ikke tales i tunger annet enn i forsamlingen og i nærvær av andre troende, der det også kunne bli tydet. Kristenheten har misforstått fullstendig, likesom de har misforstått kunnskaps tale, slik jeg også forklarte ovenfor. Vi har fått det meste helt baklengs inn i vår tanker, og har ikke forstått noe av det. Er det noe rart i at det er så mye urede og uorden i kristenheten?  Nådegavene er falt bort, de tilhørte det troende Israel, og har alltid gjort det. Nådegavene har ALDRI noen gang vært i menigheten, for Israel og menigheten er to helt forskjellige størrelser, og de finnes ikke som samtidige i Bibelen! Menigheten ble åpenbart for Paulus, ETTER at disse gavene var falt bort idet også Israel falt ut i sin vantro i Apg. 28, 28-31. Gavene forsvant ut idet Israel falt ut av pakten med Gud. Det nye Testamente viser oss ikke ”Israel og menigheten” i samarbeid. Men det viser oss først Israel i arbeide alene, deretter menigheten i arbeid etter at Israel var falt ut av Guds velsignelse i Apg. 28.  Fremdeles er Israel ute, og ikke inne i velsignelsen som nasjonen over nasjonene. Det er menighetens tid ennå.

 

TUNGETALEN blir demonstrert tydeligst for oss i Apg. 2, 4-11. Den viste seg å være en overnaturlig evne gitt ved Åndens inspirasjon, til å tale et forståelig og virkelig språk – men som den som talte selv ikke hadde lært ad naturlige veier.  Den var tydelig rettet mot de som var til stede (13-14 språk og dialekter innen Romerriket) slik at alle fikk høre om Guds store gjerninger (Apg. 2, 11).  Det var slik at dette var et tegn overfor den del av Israel som ennå ikke trodde at Jesus var Messias.  Det var samtidig oppfyllelse av et løfte både fra Jes. 28 og fra Jesus i misjonsbefalingen, om at apostlene bl.a. skulle tale i tunger. 

 

Siden lærte da Paulus om hvordan man i alminnelighet skulle disponere gaven: Ikke uten at den ble tydet, dersom talen var i et språk som ingen tilstede forstod. Da ble det gitt tydning på overnaturlig inspirasjon: Den ble helt bokstavelig oversatt (slik en tolk gjør) slik at alt som ble talt var forståelig i forsamlingene. Husk: Mens denne virksomheten i Apostelgjerningene pågikk med tunger – tydning – profeti, så var ennå ikke Bibelen gjort ferdig. Den var ukomplett – og nettopp gavene bidro til å få frem hva Guds klare vilje var i denne tiden.

 

Apostlene var gitt å tale Guds ufeilbarlige ord, på en helt fullkommen måte. Det var dette nådegavene fremvirket gjennom deres tjeneste.  I Apg. 13, 1-4 leser vi om at disse gaver virket, slik at det ble klart for forsamlingen i Antiokia og lederskapet der, at det var i Guds plan og vilje at Paulus og Barnabas skulle reise ut i diasporaen (ut i all verden, gresk: Cosmos) med Guds Kongerikes tilbud til jødene og hedningproselyttene. Målgruppen var jødene først, så proselyttene. Den uomvendte hedning fikk aldri noen direkte henvendelse fra Paulus, uten at han bare talte det ”Generelle evangelium” – det som nevner Gud som Skaper av alle ting og verdens dommer. Kongerikets evangelium var bare rettet mot jødene og deres proselytter.

 

Men de Jesus-troende proselytter fikk etter hvert med seg en del uomvendte rå hedninger, ikke så rent få – dette blir på en markant måte demonstrert  meget tydelig da Paulus var i Efesus år 57 – da sølvsmedene i Diana (Artemis) templet var i ferd med å bli arbeidsløse fordi så mange rå uomvendte og dertil avgudsdyrkende hedninger mottok evangeliet om Jesus og Guds jordiske Kongerike (Apg. 13, 49; 19, 23-27).

 

Apostlene, før Paulus var i effektiv tjeneste, hadde sørget for de tre første områdene av misjonsbefalingen: Jerusalem, Judea og Samaria (Apg. 2-10). Men her griper Ånden inn i Antiokia, i år 43 og peker ut hvilke personer som skulle bli delaktige i utførelse av en ny separat ”misjonsbefaling” utenfor selve Israel: Paulus og Barnabas, samt deres assistent Johannes Markus. Dette dekkes av Joh. 16, 13-14 der Jesus lovte at Ånden (ved nådegavene!) skulle tale til dem og vise dem den videre gange i virksomheten. Kristne glemmer hva Jesus sa om sin egen lære i denne bibeldelen – de glemmer at de fire evangelier ikke gir innsikt i noen ferdig avsluttet LÆRE. Men nesten alle evangelister i dag opererer som om det de fire evangelier gir av Jesu lære, skal være grunnlag for deres evangeliseringsoppdrag. De forstår rett og slett ikke at misjonsbefalingen aldri er gitt menigheten. Den ble bare gitt det troende Israel og deres utvalgte apostler.  Og Paulus var ikke engang med da de fire evangeliers historie fant sted. Han ble tillagt senere, for at Jesu ord om en videre utdanning/opplæring av Den Hellige Ånd i hht. Joh. 16, 13-14 skulle bli oppfylt.  Og så vil ”kortsluttete” hastverksevangelister i vår tid prøve å sette Paulus’ lære opp imot Jesu lære, uten å forstå at Paulus lærte frem det Jesus ville ha lært frem, dersom han ikke hadde reist opp til himmelen! 

 

Dermed anklager man også slike som meg, som også fremhever at det er det som Paulus fikk av Herren, som er det vi i dag skal tro på – nettopp fordi det var denne store apostelen som fikk oppdraget med å gjøre Bibelen komplett og avslutte Den Hellige Ånds åpenbaring i Skriften til menigheten (Kol.1, 25-26).  Bibelens ord ble ferdigstilt da Paulus fikk åpenbaring om menighetens tid, en skjult hemmelighet inntil dette ble åpenbart ham i år 62 i Rom, uttrykt for første gang i Bibelen ved Efeserbrevet, fulgt av Kolosserbrevet og Titus, - og det siste brev i Bibelen – skrevet år 67 – som var 2. Timoteus. Filemon ble også skrevet i tiden etter at Gud hadde satt Israel tilside og åpenbart for Paulus menighetens tid.

 

Jeg pleier å si følgende: Efeserne og Kolosserne er de to ben som Kristi legeme går med; Filemon er hjertet i Kristi legeme; og sluttligen Titus og 2. Timoteus er de to armene ved hvilke Kristi legeme utfører tjeneste med å spre ut og arbeide for nådeevangeliet på alle plan.

 

En ny ”misjonsbefaling” ble gitt oss fra og med at den NYE tidshusholdningen kom i år 62 ved Paulus, uttrykt i Ef. 3, 9 – dette er menighetens oppdrag i hele verden. Denne blir ikke tillagt den gamle, men den har helt avløsende virkning, fordi den uttrykker den NYE tidshusholdningen, der den forrige er et tilbakelagt stadium ved avslutningen og avbruddet av Apostelgjerningene og Israels status som Guds folk fremfor andre:

 

”…å opplyse alle om hvordan husholdningen er med denne hemmeligheten som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus.”

 

Vi skal ikke fly rundt og imitere Jesus og hans undere; eller Peter - med å tale i tunger og profetere, kaste ut demoner, helbrede syke ved håndspålegging, eller proklamere ”Omvend dere for Guds rike er kommet nær!”. Alt dette er avsluttet da Israel sa nei takk til Kongerikets tilbud slik det fremgår av Apostelgjerningene. De predikanter som holder på med dette i vår tid, blir uten å forstå det – vandrende ”Museer” for noe som engang var, men som er forlatt av Gud og Den Hellige Ånd! Denne type forkynnelse vil ikke komme tilbake før Gud igjen skal reise opp Israel, etter at menigheten er tatt av banen. Det blir de to vitnene i Åp. 11 som begynner denne gjenreisning av Israel. Elias er den ene av disse to (Matt. 17, 11).

 

Det er BARE Ef. 3, 9 som viser menigheten dens rette oppdrag i vår tid: ”Å OPPLYSE ALLE MENNESKER OM HVORDAN HUSHOLDNINGEN ER MED DENNE HEMMELIGHETEN..”  Vi skal altså legge ut innholdet i den nye nådefrelsen for alle mennesker, basert på denne hemmelighet som først ble åpenbart Paulus i år 62. Den har intet å gjøre med Israel og Guds jordiske Kongerike. Menigheten finnes ikke i GT skriftene, og heller ikke i NT før vi kommer til Efeserbrevet i år 62. Dette må vi nå alle prøve å lære oss og forstå.

 

 

PROFETI  var en gave som ble ansett å være større enn tunger, dersom da ikke tunger ble tydet. Profeti var ofte koplet mot visdoms tale og kunnskaps tale – for det var ofte i forbindelse med synd og urede at det ble gitt profetier. Slik jeg nevnte ovenfor med Peter og Paulus.

 

Om profeti lærer Paulus følgende:

 

”Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da BLIR HAN AVSLØRT av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere!”  1. Kor. 14, 24-25.

 

Er det slik vi skal ha det i nådetiden? Skal dine og mine synder og feil AVSLØRES og blottlegges for hele forsamlingen? Nei, selvsagt ikke. Her ser vi ett av de tydeligste eksempler på at verken Korinterbrevene eller noen av de andre brevene i fra tiden med Apostelgjerningene var skrevet til menigheten og nådens tid. For i vår tid, er det ingen synd å avsløre! 

 

Kol. 3, 16 har avløst og sjaltet ut 1. Kor. 14, 24-25 hva gjelder at det skulle profeteres og avsløres synd i menighetens sammenkomster. Kolosserbrevet uttrykker nådetiden i henhold til åpenbaringen av hemmeligheten, slik Paulus fikk av Gud etter at Israel var avsatt:

 

”La Kristi ord bo rikelig blant dere (nådegaver er erstattet med Kristi ord! Se kontrasten mellom dette og 1. Kor. 1, 7), så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.”

 

Dersom en tror at Jesus er Kristus og oppstått, da er man tilgitt all synd i fortid, nåtid og fremtid. Synd i livet hindrer ikke den troende i å frelses for evigheten og himmelen. Ef.2, 8. 

 

Ved den gamle profetiske gaven ble forsamlingene i tiden da de ventet på Kongeriket, holdt ren for ”surdeig”, altså elementer som drev hor, utukt, homopraksis, trolldom, baktalelse, pengebegjær (J.fr. Apg. 5 med Ananias og Saffira), mord og avgudsdyrkelse, samt drukkenskap (se 1.Kor. 5 og 6). Dette var for at det ikke skulle slippes inn i det forventete Guds jordiske Kongerike en tøylesløshet og løssluppenhet som ville fornærme Herren som skal være tilstede.  Det er én ting å snakke om et Kongerike med dets forskjellige lover og regler i samfunnsliv og gudsdyrkelse, og en helt annen ting å tale om den frie nåde gitt alle mennesker som tror, UTEN at det gjelder samfunnslivet der Gud er tilstede og styrer med teokrati. At Gud nå i nådetiden ikke er her og styrer i en teokratisk form, betyr allikevel ikke at en skal slippe syndens alle sprell løs (Ef. 5 og Kol. 3). Vi skal vandre verdige for Gud, sier Paulus.

 

Men en skal ikke (og vi kan ikke) i nådetiden overgi mennesker til Satan og kjødets ødeleggelse, slik Paulus gjorde, ei heller støte mennesker ut av menigheten som ”straff” for å ha begått en eller annen synd av grovt kaliber. Dette er en ren misforståelse, som praktiseres dersom man ikke skiller mellom den tiden da Mose lov og bud gjaldt, og tiden etterpå, da Mose bud og lov var avskaffet (Ef. 2, 15).

 

Man kan ikke bruke lovisk menighetstukt i en tid der Gud ikke lar synder avskjære den troende i nådefrelsen. Lovisk menighetstukt kunne bare brukes i lys av at visse synder var stemplet som kriminelle innen rammen av det forventete Guds jordiske Kongerike (1. Kor. 5 og 6ff). Nettopp derfor er det at bl.a. profeti og syndsavsløringer ikke læres i de brev Paulus skrev etter at Israel var sjaltet ut, og menighetens tid og husholdning startet opp i år 61-62 (Ef. 3, 1-9). Det betyr ikke at Gud nå ser mindre alvorlig på synd og utskeielser, det betyr bare at Gud har fått fullt oppgjør av Kristus for den synd som begås. Paulus åpnet for at man i stedet skulle refse generell synd åpent, uten at noen nådegave var involvert (Ef.5, 11-13).

 

I nådens tid med FRI NÅDE, dømmes ikke stykkvis synd. Heller ikke ble de troende under Apostelgjerningstiden nødvendigvis avskåret evighetsfrelsen bare fordi Gud gav dem en ytre dom, slik som med Ananias og Saffira, eller som med disse som døde på grunn av sommel med nattverden i 1. Kor. 11ff.  Disse ble også frelst ved tro på Kristus. Og det var bare Gudsrike delen som ble fratatt dem, og ikke evighetsfrelsen. Det var denne form for tukt vi ser at Paulus håndhevet i sine lærebrev fra den tiden disse ordninger gjaldt.

 

Det vil aldri bli noen gjentakelse av en ”Ananias- og Saffira”-død (Apg.5) eller at den som ikke akter på nattverdstunden (1. Kor. 11ff) dør av sykdom som straff, eller at en som begår grov utukt (1. Kor. 5, 1) overgis til Satan for å betvinge ham til å bekjenne synd og omvende seg fra den, - så lenge vi har nådetiden.  Her er det mange velmenende kristne som er totalt forvirret, og tror at en skal håndheve lov og nåde.  Disse ordningene var kun i tiden med Guds Kongerikes tilbud til Israel! 

 

Disse stramme håndhevelsene skal igjen komme tilbake i og med tusenårsriket, og da blir de håndhevet av Herren Jesus selv, i henhold til Jes. 11, 1- 4 der vers 4 sier:  ”..men han skal dømme de små i samfunnet med rettferdighet og skifte rett og rettvishet for de saktmodige på jorden. Han skal slå jorden med sin munns ris og DREPE DEN UGUDELIGE MED PUST FRA SINE LEPPER.” ( Legg merke til at Rom. 15, 12 har direkte referanse til Jes. 11, som er et profetisk ord som BARE kan gjelde tusenårsriket på jord. Et rike som menigheten slettes ikke skal inn i. Dermed vet vi også at bl.a. romerbrevet ikke var skrevet for menigheten som har himmelen som frelseshåp, men det troende Israel, som hadde tusenårsriket som håp i tiden med Apostelgjerningene år 32 til 62 e. Kr. Bare en sidebemerkning).

 

I Apg. 5 ser vi at Den Hellige Ånd i Peters tjeneste, og gjennom Peters ”lepper” – dreper de ugudelige pengegriske Ananias og Saffira. Peter bare talte det inspirerte profetiske kunnskaps ord han fikk av Ånden, og ekteparet døde som en utestengelse og straff i forhold til ellers å kunne ha opplevet Guds Kongerike ved Jesu gjenkomst. Vi vet selvsagt at ingen slik myndighet kan utøves på jord i nådens tid – og derfor må vi ikke blande læren og praksisen fra den tiden da Guds Kongerike ble tilbudt Israel, med vår nådetid og menigheten. Alle forstår vel nå at jeg ikke sier dette for å forsvare løssluppenhet og provoserende synd?  Jeg bare konstaterer at det er forskjell på den praksis Gud har gitt oss nå i nådens tid med menigheten. Tuktestraffingen av ulydige i Korinterbrevene og ellers, er ikke menighetens folk. De var Israels troende messianske jøder og proselytter, og kandidater til å bli tatt inn i det forventete Guds jordiske Kongerike som de håpet på.

 

Å PRØVE ÅNDENE var en gave som avslørte demonisk virksomhet på forskjellige vis. Dette ser vi demonstrert da Paulus var i Filippi og han tok i fatt med denne spåkvinnen som de rike forretningsmennene i byen hadde som ”ledestjerne” for sine kjøp og salg.

 

”Men det skjedde en gang da vi dro ut til bønnestedet, at vi møtte en slavepike som hadde en spådomsånd. Hun skaffet sine herrer stor inntekt ved å spå. Hun fulgte etter Paulus og oss, og ropte: Disse mennesker er Den Høyeste Guds tjenere, som forkynner dere frelsens vei! Dette holdt hun på med å gjøre i mange dager. Men Paulus ble harm, og vendte seg og sa til ånden: Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn, far ut av henne! – Og den fór ut i samme stund.” Apg. 16, 16-18.

 

At dette var en gave der Paulus var nødt til å avvente Den Hellige Ånds mottiltak, er tydelig. Paulus lærte i denne tiden at Ånden virket i henhold til SIN VILJE, og ikke var en mekanisk ”dings” som apostlene bare kunne dra frem og bruke. Hvis det stod til Paulus og følget, ville de sikkert at demonen i spåkvinnen skulle vært kastet ut fra første stund. Gud tillot dette opptrinnet for at det skulle være ET TEGN for alle jødene i Filippi, slik at de ved å se mirakelet kunne bli overbevist om at Jesus var Messias og Konge i det kommende Kongeriket som apostlene talte om (1. Kor.12, 10-11 og Mark. 16, 17). Jesus sa: Disse TEGN skal føle dem som tror. Tegn skulle gis Israels vantro, slik at de ville omvende seg til tro på Jesus som deres rette Konge for det kommende Kongeriket.

 

Jeg leste i en bok skrevet av en kjent pinsekarismatisk person i USA, der vedkommende forteller (på 1980 tallets USA) at en viss kjendis-pastor hadde ”profetert” til ham, og vist ham hvilken eiendomstomt han skulle kjøpe i et tilfelle. Han hadde selv oppsøkt pastoren for å få en ”profeti” om hva som var det rette kjøpet blant flere muligheter.  Ikke lenge etter fikk han høre fra stedets myndigheter, at de trengte arealet i forbindelse med et veiprosjekt. Dermed solgte denne pinsekarismatikeren tomta med svært overskudd, og kunne fylle opp kontoen med dollars i stor stil. Sammenlignet med Apg. 16 og spådomskvinnen, vil jeg påstå at i dette tilfelle har en kristen pastor i uvitenhet og uforstand i Bibelen, latt seg drive av en ukjent åndskraft og drevet spådom og sannsigeri, slik at denne pinsekarismatikeren, i likhet med spåkvinnens herrer i Filippi, kunne skaffe seg en fet fortjeneste fremfor andre mennesker.  Jeg sier ikke at denne kjendis-pastoren går hen og bevisst tjener djevelen og spådomsånder. Men i uvitenheten er det dette som har vært tilfellet. Og slik opererer dessverre et utall av pinsekarismatiske pastorer både i inn og utland i vår tid, fordi de ikke vet å fordele/oppdele/inndele Guds ord riktig i henhold til 2. Tim. 2, 15.

 

Mange lurer på hva man gjør i tilfeller av demonbesettelser i menighetens tid. Dette kan være et problematisk spørsmål, da man normalt tenker at demonbesatte mennesker går fortapt for evighetsfrelsen. Men hvor i Bibelen kan du finne noen lære som tilsier dette?  Utkastelsen av demoner, var for at det ikke var Guds vilje at besatte utilregnelige mennesker skulle finnes i samfunnsbildet i den tid da Jesus skulle sitte som Konge og regjere Israel og verden. De ble satt fri. Det samme var tilfellet med sykes helbredelse. Gud demonstrerte gjennom apostlene at han ville renske ut all sykdom fra Israel, bare de trodde Jesus Kristus. Ta bare massehelbredelsene og demonutdrivelsene som fant sted da Peter og hans følge dro opp til tempelhøyden hver dag (Apg. 5,12-16).  I det kommende tusenårsriket vil Jesus sørge for å fjerne all sykdom, besettelse og andre samfunnsplager, slik at det vil skinne og glitre av hans Kongerike.

 

I vår tid er det Ef. 1, 19 og 3, 20 som rydder opp for den troende som har problemer. Om du og jeg var datamaskiner, så er Ef. 3, 20 et supert antivirus program. Vi er overlatt til Guds fulle nåde i alle ting. Vi kan be til Gud, og den iboende Hellige Ånd kan utføre det vi ber Gud om, dersom det behager ham. Nådegaver er over og ut, men nåden er ikke slutt. Ved nåden blir vi veldig ofte bønnhørt – og ofte på de mest forbløffende måter.

 

Et demonbesatt menneske går ikke fortapt. Da Jesus tok for seg de besatte i Gadarener- bygden (Matt. 8, 28-29) så var det åndskreftene i de to besatte som ropte: ”Er du kommet for å dømme oss før tiden?” Dette var ikke mennene selv som snakket om å bli dømt (til fortapelse) av Jesus. Det var demonene i dem som brukte deres taleorgan og sinn. De besatte er utilregnelig og kan ikke holdes ansvarlig for deres galskap og svakheter. I Luk. 8, 36 kan det oppstå en misforståelse, idet det der står at den besatte var frelst, etter at demonene var borte. Men Lukas skrev gresk, der det brukes samme ord for helbredelse som for frelse: Sozo. Ingen person blir evighetsfrelst ved at en ond ånd drives ut. Det er bare ved tro på Kristus at man blir evighetsfrelst. Og man blir evighetsfrelst dersom man er utilregnelig og at galskap gjør at det ikke finnes noen mulighet for vedkommende til å trekke selvstendige slutninger og ha en reell virkelighetsoppfatning. I Matteus 8 er det to besatte i samme hendelse, der Lukas bare skriver om at det var én besatt. (Hvorfor dette spriker, har ingen hittil klart å finne ut av – men det antas at det kan være fordi at én av de besatte dro av sted raskt og slik ikke blir husket fra hendelsen, og bare en ble sittende igjen hos Jesus. Det er da denne sistnevnte som gjør at man har trodd at det bare var en som ble befridd).

 

Nåden fra korset frelser slike mennesker. Det samme gjelder selvsagt mennesker som er psykisk utviklingshemmet. Man ses på som barn, og holdes ikke ansvarlig i noe tilfelle. Gud frelser alle hjelpeløse mennesker. Det er også derfor at man ikke finner noe spesifikt i menighetslæren i Efeserne og Kolosserne, der den troende befales å kaste ut onde ånder osv. Heller ikke tjenesteinstruksjonene til Titus og Timoteus (som nå er overført oss idet dette var skrevet i anledning menighetens åpenbaring) innbefatter seg med demonutdrivelser. I nådetiden er det irrelevant med slikt på grunn av effekten av nåden, og at det er gitt alle troende samme iboende kraft i hht. Ef. 1, 19 og 3, 20. Demoner kan ikke hindre noe menneske i å bli evighetsfrelst!

 

Legg merke til spåkvinnen: Hun anerkjente at Paulus var Guds tjener, og hadde sans og samling til tross for spådomsånden, til å trekke konklusjoner. I tilfeller der en ”bærer” av åndskrefter som er fra den onde okkulte åndsverden, allikevel kan tro, så kreves det formelt sett ikke at vedkommende først må bli helbredet eller befridd. Nåden innebærer at vi frelses til himmelen til tross for synd, til tross for visse besettelser og slagsider psykisk.

 

Ved troen på Jesus så gjøres onde ånder helt maktesløse (Kol.2, 15). Har man foran seg i vår tid ett eller annet besatt menneske, men som tror, da kan man i allfall be sammen med vedkommende og be Gud om å hjelpe ham, med utgangspunkt i Ef. 3, 20: ”Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår…” Vi forstår oss ikke på demonbesettelser eller andre spesielt vanskelige psykiske tilfeller, men dette skal ikke hindre oss i å be til Gud i Jesu navn. Bønn er tidløst og alltid like aktuelt og like godt for en troende.  Hva vi ikke må gjøre, er å herje og bråke og drive ”håndspålegging” og likesom skal drive den onde ånd ut, slik vi mener at Jesus og apostlene gjorde. Vi har ikke noen slik utrustning i menighetens tid. Menigheten har det ferdigskrevne åpenbarte Guds ord, og der står det at vi har en kraft virksom i oss, alle som tror, og at vi skal be. Dette er kraft god nok for menigheten. ”Og hvor overveldende stor hans makt er for oss som TROR, etter virksomheten av hans veldige makt.” (Ef. 1, 19).

 

Apostlene og deres tilhengere hadde Ånden på en spesiell kraftfull demonstrativ måte, i stedet for den ferdigskrevne Bibelen. Ånden gjorde slik at de ikke kunne annet enn å leve etter Guds ord, som var loven og profetene, og på den måten var de ”Rettferdiggjort av tro” slik Rom.5-8 viser. Dette hadde Jer. 31 tydelige profetier om. Særlig vers 33: ”…jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte…”.  Dette var den nye pakts trospraksis, ulik vår egen – for vi er frelst uten å oppfylle loven i Åndens kraft (Ef. 2, 15).

 

Paulus beskriver denne type trospraksis der Ånden DREV de troende på en intens måte til å oppfylle lovens rettferdighet, i Rom. 8, 4:

 

”..for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.”

 

Selv om de hadde Det gamle Testamente og de forskjellige delene, samt forkynnelsen av den nye pakt i hht. Jer. 31, så hadde de ikke det helhetlige Guds skrevne Ord slik vi har etter at Paulus fullførte dette (Kol.1, 25-26). Fra og med Paulus, er Bibelen helt frosset! Intet legges til, og intet trekkes fra. Guds ord er selve overautoriteten i menighetens tid. Vi skal ikke ha alle slags vanvittige selvoppnevnte ”Exorsister” flyende rundt over alt og drive ut demoner. Bare apostlene og deres medarbeidere og disipler hadde denne utrustning.

 

Nådegaver med deres tegn og under, var noe som hørte Israel til. Salme 74, 9 sier:

 

”Våre egne TEGN ser vi ikke. Det finnes ikke noen profet mer, ikke noen hos oss som vet hvor lenge dette skal vare.” 

 

Tegnene og underne fulgte Israel som Guds nasjon. Men hver gang de var ulydige mot Gud, ble tegn og undere holdt tilbake. I den samme stund som Israel ble tilsidesatt i sin store ulydighet mot Gud i Apg. 28, 28-31 – ble også tegn, under og mirakler pr. nådegaver, satt tilside med nasjonen. Fra dette punkt i historien finner vi ikke mer at nådegavene er i operasjon slik vi ser dette bevist i Apostelgjerningene i de 30 år som løp før Israel ble utstøtt av pakten.

 

 

TEGN, UNDER OG MIRAKLER I

APOSTELGJERNINGENE

 

Nå blir det interessant: For i Apostelgjerningene ser vi nådegavene i 1. Kor.12-14 i full blomst. De fulgte apostlene hele tiden. I perioder var det slik at hele byer og landskaper ble slått av storheten i Guds mirakelkraft. Det blir noe gjentakelse av det ovenfor, men vi trenger dette, slik at vi skal lære å skille i Guds ord hva som er for menigheten, og hva som er for Israel.

 

La oss derfor se på hva nådegavene egentlig var. Vi vil med én gang se, og forstå, at nådegavene i Bibelen har svært lite til felles med de påståtte nådegavene som ofte hevdes i våre dager, særlig i pinsekarismatiske miljøer. Det er faktisk vesensforskjell på dette.

 

PETER OG DEN LAMME VED TEMPELPORTEN

 

Den Hellige Ånd falt over de 120 samlet på Øvre Salen i Jerusalem i pinsen år 32.  Da kom den kraftutrustningen som Jesus hadde bedt dem å avvente, og fra dette punktet startet så Peter og de elleve opp med å tilby Israel Guds jordiske Kongerike, slik at de forhåpningsfullt kunne få Jesus tilbake i deres egen levetid.  Med én eneste gang kom de tegn og undere Jesus hadde lovt apostlene.

 

Apg. 2, 43 er en oppsummering av Lukas fordi det var for mange enkelt-undere å rapportere om. Det var som om Gud hadde åpnet himmelens sluser for helbredelser og undere:  ”Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene.”

 

Legg merke til at teksten her stadfester at det var faktisk de elleve i Mark. 16, som var de som hadde fått gavene. Tegnene var ikke gjort ved menigheten – ”hele menigheten går ut og gjør mirakler” – nei, det står helt utvetydig ”VED APOSTLENES HENDER”. Det vil si, de benyttet den håndspålegging de ble befalt av Jesus i Mark. 16, Apg.1 etc. Og massevis av syke ble øyeblikkelig friske, og det innrapporteres ikke om ett eneste tilbakefall, eller om noen mislykkede helbredelser.

 

Apg.3, 1-12 rommer den fantastiske historien om den lamme mannen ved tempelporten.

 

Vers 6: ”Men Peter sa: Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn – stå opp og gå!”

 

Dermed spratt den lamme opp og hoppet og jublet og forstyrret hele presteskapet der og skapte en veldig røre.

 

 ”Og HELE FOLKET så ham gå omkring og sprang og lovpriste Gud.”  Vers 9.

 

Legg merke til at Peter HADDE KRAFTEN I SEG, I SIN KROPP OG I SITT SINN. Han trengte ikke at hele menigheten fastet og tryglet og ba for ham, slik at ”pastoren ikke skulle dumme seg ut, når han prøver å dra en lam opp av rullestolen”. Dette var ikke et gjennomsnittlig ”vekkelsesmøte” hos en eller annen norsk karismatisk gruppe. Dette var hos Guds folk Israel, og det var de ekte nådegavene i aksjon. Med øyeblikkelig virkning og uten etterdønninger av det tvilsomme slaget, med problematiske legebesøk, og ”halvveis-helbredelser”. Slik var nådegavene: De virket PÅ EN HELT FULLKOMMEN MÅTE!  I etter- apostolisk tid er det ennå ikke sett maken til slikt som apostlene utførte.  De hadde den ekte varen.

 

PETERS SKYGGE SOM HELBREDET DE SYKE

 

Apg. 5, 12-16 viser noe av høydepunktet i Peters helbredelsestjeneste for Israels Kongerike.

 

”Det skjedde mange tegn og under blant folket VED APOSTLENES HENDER. Med ett sinn pleide de alle å samles i Salomos søylegang. -  Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på senger og bårer, for at i allfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi. – Også fra byene rundt Jerusalem KOM DET MENGDER AV FOLK som førte med seg syke og slike som var plaget av urene ånder. OG ALLE BLE HELBREDET.”

 

Les disse ordene en tre-fire ganger, slik at det fester seg. Reflekter så over de mange nesten litt parodiske ”helbredelsene” vi ofte kan vitne i vår tid. Der de stakkars syke humper ned igjen like halte, eller kjøres hjem fra helbredelsesmøter like syke som da de kom. Ikke at jeg skal forbanne eller prøve å ødelegge for de stakkars predikantene som sliter og jobber så godt de kan. De tror likefrem at de tjener Gud, og har den beste mening. Jeg er helt overbevist om dette. Men de blander kortene i uvitenhet om Guds tidshusholdninger.

 

En må nesten helt til USA og andre kontinenter for å finne slike som har slått seg opp til multi-millionærer ved å tilby ”helbredelse” til kristne syke mennesker. Ennå har, heldigvis, ingen evangelist i Norge, gjort skam på Herrens navn – ved å leve i pengegriskhet og mammons verdslighet i tjenesten for evangeliet. Men de har dessverre glemt å bruke det speil som Bibelen jo er: Der kan vi gjøre sammenligninger for å finne ut om det vi driver med er ”ekte vare”. Er det ekte, så vil det være hundre prosent på høyde med det vi nettopp leste fra Apostelgjerningene. For predikanter hevder jo frimodig at vi har nådegavene som står i 1. Kor.12-14 og som loves ved Jesus i Mark. 16 – ergo mener jo disse da i utgangspunktet at det er den samme varen som en finner i Bibelen.

 

Men noe må være helt galt. For i Bibelen leste vi nettopp at ALLE ble helbredet. Blir alle helbredet i dag ved de gudstjenester og møter som evangelistene avholder?  Spør en hvilken som helst av dem, og de vil benekte at alle blir helbredet.  Vel, her ser vi også forskjellen på ekte nådegaver i bibelsk forstand, og det faktum at Gud i enkelte tilfeller i sin egen nåde og ved sitt eget valg, griper inn og forbarmer seg over en lidende sjel som svar på ydmyk bønn. Enten det er en evangelist som ber, eller hele menigheten, eller bare den syke selv i sin ensomhet. Det er en vesensforskjell på nådegaver den gang, i det faste gitte kraftmandatet apostlene hadde – og dette at Gud enkeltvis utfører forbarmende helbredelser som bønnesvar. Det er viktig å vite at her har Gud satt grense. Jesu løfter til de første apostlene om at alt de ba ham om ville bli utført, var ikke overførbare til menigheten. De var gitt bare det troende messianske Israel. Menigheten kan ikke tyvlåne ting som var eksklusivt gitt Israel – det vil grense til erstatningsteologi.

 

 

VI FINNER MINST FIRE GRADERINGER AV KRAFT

 I  TIDEN MED APOSTELGJERNINGENE

 

Vi ser i en sammenligning mellom evangelisten Filip og hans overordnede brødre i troen, Peter og Johannes, at det er en forskjell. Det synes som om kraften blir mindre jo lenger man kommer bort fra hovedpersonene – som var Peter, Jakob og Johannes, og siden Paulus.

 

Ser vi på Peter, så står det om ham, når skyggen hans traff de syke som var lagt på gatene i Jerusalem: ”Og ALLE ble helbredet.” Ser vi derfra og direkte over mot Filip i Samaria, er kraften noe mindre – men allikevel stor nok til at svære helbredelser fant sted: ”Og MANGE vanføre og lamme ble helbredet.” Det er veldig forskjell på ”ALLE” og ”MANGE”. I en hypotetisk, men allikevel sannsynlig sammenligning trukket opp i størrelse, vil dette kunne bli en forskjell som teller mange tusener av mennesker!  Det var forskjell på å være de ledende apostler og å være en evangelist eller lærer. Evangelisten fikk MANGE helbredelser og undere. Men hos apostlene fikk de ALLE helbredet. Det samme som når Jesus opererte her nede. Vi leser også at i Matt. 16, 19 ble Peter gitt ledervervet for forkynnelsestiden som skulle komme, med å tilby Guds Kongerike, i Jesu fravær. Det vil si: Jesus overgav Peter en særlig grad av kraft (nøklene) til å gjøre de samme svære undere, ja større sa Herren, som ham selv.  Vi leser om noen tilfeller i Jesu tjeneste der en kvinne tok i Jesu kappeflik, og ble helbredet for blodkreft momentant. Og med et ord helbredet han høvedsmannens tjener, og mye slikt. Men vi leser aldri om Jesus – at de la ut sine syke på gatene i mengdevis, slik at skyggen kunne treffe dem og dermed virke mirakuløse massehelbredelser slik tilfellet var med Peter!

 

Går vi videre ”nedover” i linjen bort fra apostelautoriteten hos de tre, særlig hos Peter, kommer vi til tjenere og eldste. Stefanus var en slik diakon – men full av Den Hellige Ånds kraft. Han gjorde under og store tegn blant folket (Apg.6, 8).

 

Her ser vi verken nevnt at ”ALLE” ble helbredet som under Peters tjeneste, eller ”MANGE” som under Filips tjeneste. Det nevnes ikke utdrivelse av onde ånder. Det brukes bare det lavere superlativet ”STORE”. Dette viser oss tre trinn, regnet fra toppen og nedover. Tar vi så og trer ned enda ett trinn, til trinn fire fra og med apostelkraften, kommer vi til de eldste som var det sittende lederskap i de nye uoffisielle messianske synagogene i romerriket.

 

Der finner vi, gjennom bl.a. Korintermenigheten, at de får kjeft av Paulus for stor urede og sommel i forholdet til bruken av de ni nådegavene. Jo vel, gavene virket (1. Kor. 12-14) men måten de ble disponert på var sterkt kritikkverdig, og Paulus var nødt til å true dem med sin irettesettende apostoliske myndighet.

 

Til Galaterne skriver han: ”Når Gud altså gir dere Ånden og gjør KRAFTIGE GJERNINGER BLANT DERE…” (Gal.3, 5).  Her er det enda ”lavere ned i rang” enn hos Stefanus: Her virket nådegavene bare BLANT FORSAMLINGEN.  Mens hos Peter var det i hele distriktet omkring Jerusalem og byene der, og Filip tok Samaria og satte byen på hodet ved Guds kraft, og Stefanus gjorde STORE under og tegn ute blant folket i Jerusalem. De hadde OFFENTLIGE synlige tjenester, som rystet deres omgivelser. Men blant eldstebrødrene i de forskjellige forsamlingene i Romerriket, var det kraftige gjerninger INNEN forsamlingens fire vegger, hvor de nå var samlet.  Så her ser vi at endog mens Åndens kraft og apostoliske virksomheter var på høyden, så var det vesentlige forskjeller på i hvilken grad Åndens kraft var gitt de forskjellige å virke med. Salvelsen hvilte først og fremst over Guds apostler og profeter, dernest forplantet Herren dette nedover i rekkene – der kraften ble noe mildere og ikke så kanonaktig og eksploderende.  Og til tross for disse forskjellene da alle ting var på topp, så vil de fleste, om ikke alle som driver med ”healing” i Herrens navn, gjerne regne seg i apostolisk kraftklasse.  Her må vi på ny lære oss å respektere Bibelens egne lover og regler, og ikke lage våre private egne.

 

PETER OG TABITA, PAULUS OG EVTYKUS

 

Gud tillot Peter og Paulus å gjøre ett stor-under hver seg: De oppvakte døde mennesker tilbake til livet! Legg merke til at vi ikke finner noe sted i NT at ”hele menigheten vekker opp døde”! Vi finner ikke engang at ”Hele menigheten helbreder de syke”.

 

Om Peter leser vi det nedslående faktum, at han jagde menighetens folk ut av rommet der den døde Tabita var lagt, for å få fred og ro fra stresset:

 

”Men Peter sendte dem alle ut, bøyde kne og bad. Så vendte han seg mot den døde og sa: Tabita, stå opp! Hun slo opp sine øyne, og da hun så Peter, satte hun seg opp” (Apg. 9, 40).

 

Likesom ved Jesu oppvekkelse av Lasarus, gjorde Gud minst to undere i ett smekk:  For det første, personen ble hentet tilbake fra dødens grep! For det andre, sykdommen de opprinnelig døde av, var borte! Hele Jaffa (Joppe) fikk høre om det, og mange ble omvendt til Herren da nyheten om underet spredte seg som ild i tørt gress.

 

I Troas falt en av tilhørerne ned fra tredje etasje og slo seg i hjel. Men vi leser om Paulus’  reaksjon, og hans svære myndighet gitt ham av Gud som hans apostel:

 

”Men en ung mann ved navn Evtykus satt i vinduet. Da Paulus talte så lenge, falt han i dyp søvn. Og i søvne styrtet han ut og falt ned fra tredje etasje, og ble tatt død opp. – Men Paulus gikk ned og kastet seg over ham, og da han hadde omfavnet ham, sa han: Vær ikke urolige, for hans sjel er i ham! – Så gikk han opp igjen og brøt brødet og spiste. Og etter at han hadde talt lenge med dem, like til daggry, drog han av sted. – De førte da gutten med seg i live og var meget trøstet”  (Apg. 20, 9-12).

 

Lukas, som også var lege, var til stede i forsamlingen, han skrev hele Apostelgjerningenes historie. Han må ha tatt pulsen på Evtykus, og kunne bare fastslå at gutten var steindød. Dette var ikke noe ”liksom-under” der vedkommende ikke var ordentlig død. Ikke bare tok de ham levende med seg videre, men tydeligvis kunne han ikke ha noe mén av fallet. Gud helbredet hans mange slagsår fra fallet i det samme som han ble brakt tilbake til livet.

 

Ikke lenge før dette skjedde i Troas, hadde Paulus opplevd at Herren gav ham særskilt nåde til å helbrede ”halve Efesus” – som var en stor by. Peter hadde sin skygge, men Paulus hadde sine svetteduker. Disse sendte han ut fra seg og onde ånder fór ut av besatte og syke ble mirakuløst og momentant helbredet.

 

”Og Gud gjorde HELT UVANLIGE KRAFTGJERNINGER ved Paulus’ hender, så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær (fra Paulus’ jobb som teltmaker) som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommer forlot dem, og de onde ånder fór ut av dem.” (Apg. 19, 11-12).

 

BÅDE JESUS OG PAULUS FORANDRET PÅ LÆREN

 

 

Til alle ”Die Hard” bibeltolkere som tviholder på at det er Jesu ord i evangeliene vi må følge fremfor alt, så vil jeg si litt ekstra.

 

Noen vil kanskje påstå at man kan ikke dele opp Bibelen slik jeg nå har gjort ovenfor. Mange vil for eksempel si at de ordene Jesus talte til disiplene i Mark. 16, Luk. 24, Matt. 28 osv. vedrørende å ”gå ut i all verden” er talt til alle troende, og at det derfor gjelder menigheten.

 

Til en slik tankegang må jeg svare, at for det første – det er antakelig helt sikkert at du har allerede ”delt opp Bibelen” selv. Uten å vite det!  Og for det andre: Jeg skal bevise for deg at det kan ikke være menigheten i misjonsbefalingen.

 

At du etter all sannsynlighet allerede har tatt deg den ”frihet” å dele opp Bibelen selv, enda du kanskje er forarget på min inndeling av den samme, det vil fremgå av følgende: Leser vi Jesu ord til disiplene i Luk. 9, 1-6 vil vi blant annet finne følgende ORDRE, som skulle følges i likhet med resten av den totale ordren:

 

Vers 3: ”Han sa til dem: Ta ikke noe med på veien, verken stav eller skreppe eller brød eller penger! Heller ikke skal dere ha to kjortler hver.”

 

De fleste evangelister jeg kjenner, ja muligens alle sammen, følger absolutt ikke denne ordren!  Men dersom alt Jesus sa i de fire evangeliene skal være grunnlag tvert, for hva vi skal tro, lære og praktisere – hvordan kan det da ha seg at ingen (unntatt noen gale fanatiske sekter) følger denne ordren?  Ta for eksempel ordren om ikke å ta med PENGER PÅ VEIEN.  Her gjør faktisk alle de evangelistene jeg kjenner, DIREKTE IMOT DENNE ORDREN. De ikke bare tar med penger når de drar ut, men de BER OM MER PENGER til oppdraget, særlig alle som lever av evangeliet.  Men Jesus sa allikevel det han sa. Hvordan vet disse dagens evangelister at de IKKE skal følge Luk. 9 hva gjelder å utføre evangelisering?  Hvem har lært disse å DELE OPP BIBELEN I ”GYLDIG” og ”UGYLDIG”?

 

De har, nesten uten å reflektere så dypt over det, funnet ut at Jesus endret læren med årene. Det han sa i år 30 i Lukas 9, hadde han lagt av i år 32, da han gav disiplene EN NY ORDRE.  Tenk om en general i en krigssituasjon, tviholder hele tiden på den forrige ordren, som sier ”Angrip med tanks og bakkestyrker”, når det nettopp har utgått en ny handlings-ordre fra hærens ledelse som nå sier ”Trekk dere raskt tilbake, og hold stillingen”!  Det ville hendt en katastrofe med dem, dersom en dum general hadde gitt blaffen i den NYE ORDREN, for hos hærens ledelse er det kommet inn satelittbilder som viser at et kjempemessig motangrep vil komme, og det gjelder å søke dekning, for fienden har blitt overtallig!

 

Mange kristne er dessverre så enfoldige at de ”Leser som det står, og tror som det står, intet ord fra skriften forgår”. Hvilken dum løgn, og hvilken utrolig misforståelse. Hvordan ville det sett ut i dag om våre kjente evangelister hadde prøvd seg på å evangelisere verden, uten en rød øre verken i lommeboka eller på bankkontoen?  Verden hadde ledd seg i hjel!  Og Satan hadde vel også nesten strøket med av sjokk dersom kristenheten hadde utvist en slik dumhet. 

 

Jesu poeng med sine bestemte begrensninger for disiplene i Luk. 9, var basert på at disiplene FIKK FORSØRGING UNDERVEIS, av de etter hvert mange troende messianske jødene rundt om, og der ville de kunne nyte gratis husvære, gratis mat, ja – de ville antakelig også fått hjelp av de troende rundt om med klær og fottøy, dersom noe av dette gikk i stykker under løpets gang. Jesus ville at hans disipler skulle kunne gå raskt fra by til by, som forhåndsreklame til et mer utvidet fremstøt senere (Luk. 10 og de sytti disipler). Og dermed måtte de ikke bli dynget ned av reisevesker og klesbylter og annet. Det skulle gå fort for seg. Det samme prinsipp opprettholder han når han en tid senere sendte ut de sytti i Luk. 10. 

 

Alle, unntatt helt sprø evangelister uten noen form for opplæring i Det nye Testamente, forstår og praktiserer en helt annen ytre form for livsstil i vår tid. I vår tid, sier Paulus at vi ikke skal drive å ete og tære på godtfolks økonomi, uten å gjøre opp for det. Hos tessalonikerne påpeker apostelen og gjør et svært nummer av at han ikke hadde atrådd noen ting fra dem, men tvert om arbeidet for føden, og slik satt et eksempel på hvordan en forkynner bør oppføre seg blant de troende. Vi kan umulig se for oss at Paulus, og Peter og de andre kom tomhendte rundt om på sine turer og kampanjer!

 

Så, atter: Hvis man bare har et minimum av bibelkunnskap, forstår man av seg selv at en kan ikke velge å følge Jesu ord i Luk. 9 og 10 – og tro at dette gjelder evangelisering i vår tid. Man tvinges til å dele opp Bibelen, for ikke å bli en bokstavslave, som følger bokstaven i Skriften – og aldri forstår selve ånden bak ordene, og grunnen til at de gitte ord falt akkurat slik de falt.  Så alle som har sett dette faktum, men allikevel vil beskylde meg for urettmessig å ha ”delt opp Bibelen” – de hykler. For de deler selv opp Bibelen, ofte helt vilt og uten å kunne sette dette inn i en fast velgrunnet tolkingsramme og forklare hvorfor de deler opp.

 

”Ja, men Jesus mente alt han sa, så vi må følge Jesus!” – vil noen allikevel prøve å trosse min forklaring her. Da kan jeg bare ta frem selve storslegga i denne sammenhengen: Johannes 16, 13 – der Jesus bare bekrefter om igjen det han sa i Joh. 14, 26:

 

”Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til HELE SANNHETEN. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og DE KOMMENDE TING skal han forkynne dere.”

 

Her sier Jesus rett ut, at han var ikke ferdig med undervisningen og å gi sine ordrer og beskjeder! Deler av den hele sannhet og lære, var blitt holdt igjen. De kunne ikke bære alt sammen på én gang, som han sa ved en tidligere anledning. Det måtte gis dem suksessivt etter hvert. Det skulle komme mer, etter at Den Hellige Ånd var kommet. Bare disse versene, kjære troende, gjør det UMULIG å bare tviholde på det Jesus lærte i de fire evangelier – for av dette har han lært at det vi der leser, ikke er nok. Ånden skulle tilføye lære og undervisning mens apostlene løp sitt løp i evangeliets ærend.

 

Og Jesus setter ikke noe punktum for læreutviklingen og forandringene, før vi kommer til Paulus i Rom i år 62-63 der vi leser Kol. 1, 25-26, at NÅ er endelig Guds ord fullført!  Vi kan dermed ikke slå oss til ro med Jesu tale til disiplene som noen ferdig lære. De fleste, om ikke alle evangelister, har glemt Joh. 14, 26 og 16, 13!  Det skulle komme mer enn det Jesus hittil hadde lært.  Det kom ny ordre fra ”hærens hovedkvarter”. Og Guds generaler, de tretten apostlene medregnet Paulus, tok disse nye ordrene og fulgte dem til punkt og prikke! Les Apostelgjerningene og du vil se.

 

Men slike forandringer gjelder ikke i menighetens tid, for nettopp Kol.1, 25-26 beviser at de fire evangelier og Apostelgjerningene samt brevene skrevet i tiden med de samme, ikke kan ha gjaldt menigheten. For i menighetens tid er det gitt oss en HELT FROSSET UBEVEGELIG BIBELLÆRE: Guds fullførte ord! Joh. 16, 13 gjelder så absolutt ikke menigheten, for vi har fått et fast ubevegelig Guds Ord, en Bibel å følge – og vi trenger ikke avvente nye ordre, for disse vil aldri komme!

 

For det andre: Når vi igjen trekker inn mine tidlige argumenter i dette kapittel – og spør etter HVEM det var som Jesus talte sin misjonsbefaling til (i eksklusiv betydning) så må vi ikke glemme en viktig ting, nemlig at det finnes flere tilfeller der Jesus talte eksklusivt  til sine disipler, slik at det ikke skulle være tvil om at dette BARE GJALDT DE 12, og aldri noen andre.  Vi leser fra Matt. 19, 28:

 

”Jesus sa til dem: Sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen – når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone – da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.”

 

Her skal den trassige opponent få kjørt seg litt! I Matt. 28, og Mark. 16 er det uten tvil at Jesus har eksklusivt bare de 11 (Judas var død) foran seg. Det står at han hadde satt dem stevnemøte i Galilea. De var der altså på en booket avtale, der BARE DE 11 var tilhørere. Slik var det her også. Det var bare de 12 med Peter i spissen, som fikk dette å vite at de skulle sitte på 12 troner og dømme Israels tolv stammer når Kongeriket på jord var blitt et faktum, med Jerusalem som sentrum og Jesus som Konge.

 

Hvordan vet bibelleseren at ikke disse ord ble talt til ”alle troende”?  Han hadde jo det samme publikumet her i Matt. 19, 28 som han senere hadde i Matt. 28, 16-20 og Mark. 16, 14-20!  Det var bare én forskjell: Judas var falt bort, og derfor var det bare 11 disipler til stede under misjonsbefalingen. Men for øvrig er det ingen forandring.  Hvem har sagt at dette i misjonsbefalingen gjelder ”Alle troende i verden”, mens det i talen om de tolv tronene i Jerusalem, bare var for de tolv?  Hva gjør det ene mer eksklusivt enn det andre?  Vi skjønner selvsagt at verken det i misjonsbefalingen eller det som gjaldt de tolv tronene i Israel, hadde noe å gjøre med menigheten. Menigheten ble, som jeg alt har påpekt (særlig i mitt Bind 1 i serien), ikke startet før etter at Paulus kom til Rom i 60-61 og Israel ble tilsidesatt i deres ulydighet og trass (Apg.28, 25-28). Nå bør våre seiglivede men akk så trassige evangelister begynne å høre på andre enn deres egen røst. De trenger en kraftig, men vennlig gjennomgang i Det nye Testamente og den bibelsystematikk som Den Hellige Ånd har lagt inn i dette.  Mange av våre ellers så flinke og trofaste slitere av evangelist-standen, mangler dessverre den viktigste delen av bibelsystematikken: Å kunne etterkomme Paulus’ anbefaling i 2. Tim. 2, 15 om å fordele/inndele/dele opp Guds ord riktig!  Dette har jeg nå prøvd å gjøre lettere tilgjengelig gjennom min nye web-bokserie.

 

 

 

 

 

 

Kapittel 2:

Noen eksempler på helbredelses- og

 kampanjevirksomhet i våre dager

 

 

VÅRE FORTVILTE FORSØK PÅ Å KOPIERE

PETER OG PAULUS

 

I fortvilte forsøk på å kopiere Paulus fra Apg. 19, så finnes det en utbredt ”tradisjon” hos mange evangelister, å ta olje og salve tøylapper/lommetørklær (rene sådanne…ikke le!) og sende ut til troende kristne i håp om at sykdom skal forsvinne når de mottar slike tøystykker i posten. Men dette har intet å gjøre med den ekte varen, som vi ser hos Paulus.

 

Gud er nå engang nådig, og overser våre feilaktige bibeltolkinger, og tross dette at man driver kopivirksomhet og etteraping for egen regning, så nekter ikke Gud de syke å ha muligheten til å bli helbredet av ham. I mange tilfeller rapporteres det at de syke opplever å bli friske etter pålegging av en slik tøylapp. Er det da nådegavene som har virket? Nei, de er for lengst opphørt i og med Israels tilsidesettelse i Apg. 28, 28. Men Guds nåde er ikke opphørt, og han hører i svært mange tilfeller våre bønner og gir oss hjelp. Men dette er helt og holdent i Guds hånd. Ingen evangelist kan love eller garantere for at helbredelse vil skje. For i mange tilfelle skjer det ikke. 

 

Vi kan ikke diktere Gud, men vi er overlatt til hans nåde og forbarmelse i hvert enkelt tilfelle.  Mange evangelister prøver på forskjellige vis å kopiere Peter, og røsker syke og lamme mennesker opp av rullestoler, uten å lykkes. Eller de prøver å befale de syke ”Bli frisk! I Jesu navn” – også dette uten noe resultat å skrive hjem om. Uvitenhet i Guds ordning med tidshusholdningene og forskjellen mellom disse, gjør at man uforvarende tråkker ut i hengemyra, og må prøve å ro seg inn igjen: ”Nei, - grunnen til at de syke ikke ble helbredet, er at de ikke har tro nok! Bare de hadde tro som et sennepskorn, kunne de flytte dette fjellet av sykdom i deres liv”. Man dytter skylda for det uteblitte mirakelet over på den stakkars syke. Dette er ren feighet, når vi tenker på alle de store ord og løfter som ofte slike helbredere slenger rundt seg. Kunne vi våge å håpe på litt mer ydmykhet her?

 

Den trospredikanten som jeg ”beundrer” mest av alle, blir gjerne tystet ned hos de nålevende propagandører for trosbevegelsen i USA, for han var den eneste som SATSET LIVET PÅ AT TROSBEVEGELSENS HELBREDELSESLÆRE VAR RETT. Han døde dessverre i forsøket. Jeg snakker om broder Hobart Freeman. Han var så konsekvent på at Gud opererte ut fra nådegavene, deriblant gaven til å tro for undere, at han nektet å ta legebehandling. Han satset livet på at Jesus ville gripe inn og helbrede ham ved sin overnaturlige kraft. Det samme fikk han dessverre overbevist over 80 av sine forsamlingsmedlemmer om, og de døde alle sammen. Mange kunne faktisk ha blitt helbredet om de hadde søkt legebehandling og eventuelt tatt visse operasjoner. Men alle mine medtroende som leser dette: Hvilken tro! Hvilket utrolig mot som en troende??  Så jeg vil ikke rakke ned på kjære avdøde broder Hobart Freeman. Han står som et fantastisk lysende eksempel på hvordan vi skal tro Gud!  Tragedien var bare dette at han uten å vite om det, søkte å anvende prinsipper i tro som hørte den forrige husholdningen med Israel til. Det var ikke for menigheten å ha ”tro for helbredelse”, eller å regne med visse nådegaver praktisert ved håndspålegging og salving med olje i hht. Jakob 5. Dette var for det troende Israel og deres proselytter i den tiden vi leser om i Apostelgjerningene. Menigheten har helt andre betingelser i troen (og som er mye bedre enn dette) – det skal vi straks komme til.

 

Heller ikke, takk Gud, sparker Herren sine evangelister ut av tjenesten, bare fordi de ikke har nødvendig kunnskap i Bibelen til å skille på disse ting. Her er nåden altoverskyggende, og Herren krever oss ikke til regnskap for våre feil. På den annen side: Evangelistene må allikevel se til å stramme seg noe opp, og ikke la seg drive omkring i et diffust ”lærehav” uten at det er konkrete læremessige holdepunkter for å gjøre det de gjør. Vi navigerer etter Bibelen, og ikke etter hva vi ser og føler!

 

Hvorfor ikke bare være fornøyde med at vi har nåden, og at alle kristne kan be til Gud om hjelp?

 

 ”Han som kan gjøre mer enn alt, LANGT UT OVER DET VI BER ELLER FORSTÅR, etter den kraft som er virksom i oss…” (Ef. 3, 20).

 

Vi trenger ikke nådegaver, for her leste vi at alle troende har en ”KRAFT SOM ER VIRKSOM I OSS”!  Det er mye bedre at denne kraft er I OSS, enn at vi skulle søke til predikanter som mener at de har en spesiell kraft, som vi eventuelt selv ikke har – og må ha deres forbønn nettopp derfor. (Dessuten: I søken etter forskjellige predikanter, blir man utsatt for store læreforskjeller, som muligens fører troende noe vekk fra sentrale sannheter i Ordet). I nådetiden er alt snudd opp ned: Det er nå at ALLE TROENDE har en slik kraft: Det er NÅDEN hos Gud som virker ved Den Hellige Ånd. Men det er ikke det samme som en nådegaveutrustning, lik den Guds Kongerikes apostler hadde i tiden da Israel var Guds nasjon på jord.

 

Så når troende tenker at det er det tilsendte salvede tøystykket de fikk i posten, som formidler helbredelse fra sykdom – så er det ikke dette. Det er den KRAFT SOM BOR I HVER TROENDE i hht. Ef. 3, 20 som virker nå i nådens tidshusholdning. Tenkt i den mening at man ikke trenger å hente kraft fra andre troende. Vi har kraften selv, til eget bruk – men Gud selv lar dette virke i henhold til hans vilje for hver enkelt.

 

Vi må aldri blande sammen Mark. 16 med Ef. 3, 20 – for det er vers og løfter som gjelder hver sin forskjellige tidshusholdning. Mark. 16 var for Israels Kongerike på jord, og Ef. 3, 20 er menigheten, som ble åpenbart etter at Kongerikets planer var lagt på is i Apg. 28, 28.

 

 

SAMMENLIGNING MELLOM KAMPANJE EVANGELISTENE

I DAG OG APOSTLENE I BIBELENS TID

 

Ikke må noen tro at jeg vil gå imot vår tids kampanje evangelister, som reiser ut til Afrika og Asia og utbrer evangeliet om Jesus. Jeg er klar over at heller ikke disse trofaste sliterne er perfekte og helt strøkne i læreoppfatning og praksis. Det er sikkert ikke vanskelig å finne feil hos noen. Men det hopper vi – i nådens navn – bukk over, og gleder oss bare over at det er noen troende gitt å få holde store evangeliseringsoppdrag og nå mange mennesker med evangeliet.

 

Men de av dere som leser dette, og eventuelt er kampanje evangelist som driver bl.a. ”Korstog” i land i tredje verden, bare forstå at det er Ef.3, 20 som har tatt plassen etter at Gud tok tilbake sine kraftgaver i 1. Kor. 12-14! 

 

Jeg er glad for at nesten alle slike evangelister gjør noe som er helt bibelsk, og er knyttet opp til nådens husholdning: De ber for tilhørerne. Bønn og formaning HØRER ALLE TIDSHUSHOLDNINGER TIL. Dette er ikke noe som bare skal finnes i den inneværende husholdning.

 

De fleste av dem gir ikke forhåndsgarantier for at de vil bli helbredet, bare de kommer til møtene. Det de sier er at de ”Ber for de syke – og erfaringen viser at i kampanje etter kampanje blir syke helbredet under forbønnen”. Ikke ALLE, slik som under Peter og Paulus. Men slik som under Filip: MANGE, og under Stefanus, der det som skjedde var STORE UNDERE. Dette er noe som Gud gjerne stiller opp med i ett hvert tilfelle der fortvilte og syke troende mennesker roper til Herren om hjelp!

 

Og Gud bønnhører disse kjære nye troende fattige menneskene i den tredje verden!

 

De har i utgangspunktet ikke den minste peiling på evangeliet. De får nesten ingen klar oppfatning av hva det er som virker i dem, før de bare blir nådig bønnhørt av Gud. Ved troen som de tar til under hørelsen av evangeliet, kommer de uten å vite det, ØYEBLIKKELIG (!) inn under  Ef. 3, 20 – og blir med én gang gjenstand for DEN KRAFT SOM BOR I ALLE TROENDE I NÅDENS TIDSHUSHOLDNING. Gud blåser en lang marsj i om evangelisten eventuelt alltid har sitt budskap inne på tørre land eller ikke. Han ser bare de desperate behovene som disse fattige stakkars plagede menneskene i den tredje verden ber om hjelp til!  Er det ikke helt fantastisk?

 

Vi må bare takke Gud for hans store nåde, som VIRKER I ALLE TROENDE I NÅDENS TIDSHUSHOLDNING. Hvilken fabelaktig ordning av Gud, når det ikke er nådegaver lenger. Han har gitt oss en løsning som faktisk er mye bedre. Vi har en permanent kraftstasjon innlagt i våre liv, ved den enkle troen på Kristus i hht. den åpenbaring som ble gitt Paulus for oss og som er brettet helt ut i Efeserbrevet og Kolosserbrevet!

 

Tenk om Gud skulle holde tilbake sine undere og sin mektige hjelp fra himmelen, bare fordi en gitt evangelist ikke fører en ”strøken” lære, og kjenner alle hemmeligheter i Bibelens Ord?  Nei, Gud praktiserer det han lærer: Nåde foran alle ting.

 

Når jeg så lærer at nådegavene, slik vi leser om at apostelforsamlingene disponerte, er falt bort med Israels opphør som Guds nasjon, så har ikke Gud etterlatt et stort svart hull i åndens verden. Nei, han har like godt gitt oss ALLE en iboende nådekraft, bare med den forskjell at det er Kristus som er menighetens HODE. Det er fra Kristus at avgjørelsene kommer i hvert tilfelle. 

 

Fremfor alt må vi ikke bli grepet av angst og uro og mørk fortvilelse når sykdom slår imot oss. Det er ikke nødvendigvis djevelen og onde ånder. Det er forkrenkeligheten i den falne menneskenaturen som melder seg opp. Men vårt innvortes menneske fornyes etter Kristi mektige bilde og Åndens. Og vi kan overgi livet i nådens pleie hos Gud, idet vi vet vi er satt med Kristus i HIMMELEN (Ef. 1, 3; 2, 6).

 

HELBREDELSER FØR OG NÅ

 

Det er altså ikke forskjell på selve de undere som Gud kan utføre nå i nådens tid, etter at nådegaver er opphørt – og den tiden da nådegaver var i full virksomhet i apostel-forsamlingene i Romerriket. Gud er den samme i så måte.

 

Men formålet er endret: Før var nådegaver gitt for å være tegn til det vantro Israel, og til å bevise at apostlene virkelig var Guds utsendinger.  I vår tid er krav om tegn falt bort, idet Israel ikke er Guds PRIORITERTE nasjon så lenge som menighetens mandat løper med nådeevangeliets forkynnelse.  I dag gjør Gud under og helbredelser etter sin nåde, uten å bruke dette som tegn mot vantro mennesker. Det er frelse for alle som tror, fra og med det øyeblikket at troen er til stede i den enkeltes sinn. Noen spesiell håndspålegging og forbønn for frelse er overflødig. Man frelses under hørelsen av, og dermed troen på budskapet om Kristus.

 

Ingen kampanje evangelist, eller noen andre typer evangelister, ville tape noe på å fremstille nådefrelsen og mulighetene til helbredelse på den måten jeg har prøvd på her. Dermed vil de nye troende fra ”Dag 1” vite grunnlæren om nådefrelsen, og med en gang kunne vite forskjellen på da Gud jobbet med Israel, og nå – da han jobber med menigheten.

 

Dette må overlates helt og holdent til den enkelte evangelist å arbeide videre med. Det vil ikke endre selve tjenesten. Man vil dog vektlegge nåden på en annen måte enn tidligere, og fortelle tilhørerne at man ikke må ”vende synden ryggen – for så å bli frelst”. Men man frelses med sine synder, feil og mangler, på grunn av Kristi forsoning på korset. Det er intet menneske gitt å kunne slutte med synd. Det er nedarvet fra Adam.  Man må ikke være ”snill” for å komme til himmelen. Gud frelser det onde mennesket, ved at dette onde mennesket tror på Kristus, uten noen form for perfeksjon. Siden får vi renhetsformaningene i Ef. 5 og Kol. 3 – men det gjelder kun for jordelivet, og at vi ikke må drive kriminalitet blant annet. Himmelen blir stående fast hos den troende, uavhengig av synd eller ikke synd! Tenk om dette kunne lydt klart ut over kampanjeskarene i den tredje verden?

 

Og i stedet for at de troende skal gå og bare håpe på neste kampanjebesøk og storpredikant, - les heller opp for dem Ef. 3, 20?  For nådekraften gitt oss ved Ef. 3, 20 er sterkere enn alle nådegaver til sammen, ganger tusen. Vi kristne vet nesten ikke hva vi har fått – vi er så dårlige til å lære oss selv fra Bibelen.  Jeg kan bare her tale om meg selv, først og fremst.

 

Under apostlenes tid helbredet Gud gjennom apostlenes nådegaveutrustning. Men i menighetens tid, uten apostlers nærvær og uten disse nådegavene, helbreder Gud direkte i og ved Den Hellige Ånd – han som den troende har fått til innsegl og pant på arven i himmelen (Ef.1, 13-14).

 

Peter kunne si: ”Det JEG HAR, det gir jeg deg (Apg. 3, 6) – men den troende i nådens husholdning kan si: ”Det jeg har, det har også du alt fått – les Ef. 3, 20!”

 

Dere skjønner: Nå som Guds ord er helt ferdig skrevet, og vi ikke trenger å lytte på verken generelle profetier, tunger og tydning – ikke heller såkalte ”personlige profetier”, for å vite hva Gud har gjort for den troende i nåden - så har vi alle fått alt!  Vi har fått:

 

Velsignelse med all åndelig velsignelse i himmelen med Kristus (Ef. 1, 3)

 

Frelse som bare er gitt gratis uten krav til gjerninger, bare tro (Ef.2, 8)

 

Utvelgelse i Kristus før verden ble skapt (Ef. 1, 4)

 

Himmelsk evig posisjon hos Gud i Kristus i himmelen (Ef. 2, 6)

 

Den Hellige Ånd iboende med sin kraft som virker mer enn alt, utover det vi forstår (Ef.3, 20)

 

Løfte om å åpenbares med Kristus i herlighet når jordelivet er over (Kol.3, 4)

 

Vi lever i troen på ”Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom” (Ef.3, 8)

 

Guds kjærlighet i Kristus tar oss inn i de  tidshusholdningene som er i fremtiden (Ef. 2, 7)

 

Vi er fylt av ham som fyller alt i alle (Ef.1, 23).

 

Vi har et håp som ligger ferdig for oss i himmelen (Kol. 1, 5).

 

Om vi bare blir ved i troen, så står himmelfrelsen fast (Kol. 1, 21-23).

 

 

 

Kapittel 3:

Den okkulte faren ved å prøve å praktisere ting

som Gud ikke lenger vil noen skal praktisere.

 

 

Vi har nå sett både historikken og formålet ved at Gud gav sine tjenere apostlene spesielle iboende nådegaver ved Den Hellige Ånd. Alle troende messianske jøder og deres proselytter i apostelgjerningstiden (år 32 til 61-62 e. Kr.) var under disse nådegavenes innflytelse og praksis, i varierende grad, slik jeg har påvist.

 

Da Gud hadde satt Israel tilside på grunn av deres vedholdte 30 år lange ulydighet – i Apg.28, 28, og åpenbart det nye nådeevangeliet for Paulus i Rom år 61-62 (se Ef. 1-3) fikk de troende et nytt håp, og dermed også en oppgradert måte å ha kontakt med Gud:  Himmelen som frelseshåp, og Den Hellige Ånd som innsegl og pant, han som kan gjøre MER ENN ALT, langt ut over det vi ber eller forstår, etter DEN KRAFT SOM ER VIRKSOM I OSS (I ALLE SOM TROR).” Ef. 3, 16-21.  Det er større at ALLE TROENDE ALLEREDE ER GITT EN IBOENDE KRAFT, enn at den enkelte troende, slik det var under apostlene, måtte avvente behandling, eventuelt håndspålegging av en apostel eller av de eldste, med salving med olje og syndsbekjennelse (Jak.5ff).

 

Den iboende Hellig Ånden nå i nådefrelsens tid, overflødiggjør… 1. Alle nådegavene.  2. All pastoral håndspålegging.   3. All form for ”syndsbekjennelse”.  Efeserne 3, 20 er nøkkelordet for enhver troende i nådetiden med menigheten og himmelfrelsen.  4. Forbønn ”Til frelse” ved håndspålegging og/eller offentlig bekjennelse av troen.

 

I tiden med Israel og tilbudet til dem om å få Guds jordiske Kongerike, måtte den troende jøde og proselytt ”bekjenne til frelse”, Rom.10, 9-10. Men i Ef. 2, 8 ser vi at det er bare TROEN, uten bekjennelse – som virker nådefrelsen for himmelen. I Israels tid der apostlene tilbød Kongeriket, måtte man bekjenne både positivt (troen på Jesus som Konge) og negativt: At man hadde gjort den eller de synder. Dette skulle bæres frem hos forsamlingens lederskap. Og den syke skulle bli helbredet (garantert!) og hadde han altså gjort synd, SKULLE den bli tilgitt. Legg merke til at tilgivelse ble utdelt stykkevis ved apostlenes og de eldstes mellomkomst! (Jak. 5, 14-16). Men nå i nådetiden er synd allerede tilgitt i fortid, nåtid og for all fremtid. Jesu offer regnes inn som en større faktor enn når det bare var snakk om den jordiske frelsen med Guds Kongerike. Det er nettopp derfor at Paulus så høytidelig erklærer i Ef. 2, 6 at den troende ER SATT MED KRISTUS I HIMMELEN.  Dette er for å påpeke at det er ikke noen trafikk ”ut-og-inn” av himmelen, alt etter som man synder og bekjenner synd. Det er ingen synd å bekjenne.  Vi er ALLTID TILGITT EN GANG FOR ALLE.

 

Den som tror og praktiserer ”syndsbekjennelse” ut fra Jak.5, 14-16 er ennå inne i et katolsk mørke, og har ikke skjelnet nådetiden fra den gamle tiden da Israel hadde lov og nåde under Jesus og apostlene.

 

Det blir som å sammenligne dette med en stadig taklekkasje, der huseier bare setter en bøtte for å samle vannet. Han bruker bekjennelsens bøtte, og slik tømmer ut de opphopete syndene, og setter så den nytømte bøtten inn igjen under takdryppet. Dette var ordningen i Israels tid med lov og nåde.  Men nå der vi har den frie nådefrelsen, er all synd tilgitt: Takdryppet er tettet (!) ved Kristi forsoning, og det er ikke lenger behov for ”bekjennelsens bøtte”. For det er ikke lenger noe ”syndens takdrypp” å samle opp!  Dette viser oss også hvor viktig det er å skjelne mellom Israel og menigheten – og forstå at det er vesensforskjell på apostelgjerningstiden med Guds Kongerikes tilbud, og menigheten som ble åpenbart Paulus i år 60-61 etter at Israel var avstengt.

 

Dette peker også henimot at nådegaver ikke trenges lenger: Alt er ferdig, det er intet som skal forbedres ved at en eventuell apostel eller profet kommer og legger sine kraftoverførende hender på en og sier noe på Guds vegne, eller formidler en guddommelig helbredelse. Alt er nå innlagt hos den enkelte troende. Hvilken vesensforskjell fra tiden da man hadde apostler og profeter og eldste som mellommenn til å formidle disse goder til alle troende. Nådegaver var nettopp at det ble formidlet kraft ved håndspålegging.  (MERK: Her må vi skille mellom 1. Tim. 2, 5 med dette at det bare er én mellommann: Kristus. For der tales det bare om i forhold til frelsen, men apostlene var mellommenn i å formidle helbredelser, rett lære, osv.).

 

Og det virket. Det er helt fabelaktig hvilken effekt dette hadde hos syke og elendige, ja – demonbesatte mennesker under aposteltiden. Men det er INGEN GRUNN FOR DEN TROENDE I DAG Å ØNSKE SEG TILBAKE TIL APOSTLENES DAGER. Det er mye bedre å vite at vi alle har fått alt, i forhold til muligheten av å bønnhøres av Gud på mange felt i henhold til Ef. 3, 20.  Jeg vil mye heller behandles av Gud direkte, ved hans iboende Hellig Åndens kraft i oss troende, enn å måtte avvente den gammeldagse håndspåleggingen ved en mellommann, en apostel.

 

Hva så dersom mennesker i vår tid prøver å ”etterape” nådegavene i deres rene uvitenhet om disse forhold? Hva om man uvitende trosser Guds ordninger for nådetiden, og allikevel prøver seg med apostolisk kraftoverføring ved håndspålegging? Finnes det faremomenter til stede for den troende, dersom han prøver å praktisere ting som Gud for lengst har avsluttet?

 

Til dette ledespørsmål må jeg bare svare, dessverre – ja. Det er okkulte faremomenter involvert når vi søker inn i åndelighet som ikke lenger har Guds velsignelse og godkjenning, slik det nå en gang hadde da apostlene og det troende Israel var i operasjon.  Jeg vil gi noen eksempler på dette.  Disse eksemplene er ikke for å kaste et dårlig lys over visse predikanter – annet enn at jeg for sammenhengens skyld er nødt til å nevne noen få ”nøkkelnavn”. Jeg tror at Guds store nåde over oss alle, gjør at selv disse predikantene som i uvitenhet har bidratt til å åpne opp for sannsigeri og spådomskraft, og Satans virksomhet gjennom merkelige engleåpenbaringer (Branham osv.) har gjort at de ble frelst tross sine fatale feilgrep. Nåden er mye større enn det vi mennesker klarer å utmale. Jeg tør heller ikke sette meg til doms over noen, med evig effekt. Bare Gud er Herre over fremtid og evighet.

 

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne gi et likefrem fasitsvar, som alle kunne forstå. Men dette er mer innfløkt enn som så. Men ut fra Bibelens lære i disse ting, synes det i allfall å fremkomme visse kjøreregler, som gjør at vi kan skjære klar av okkult innflytelse i kristne virksomheter.

 

JESUS SA DET SKULLE KOMME FALSKE MIRAKELMENN

 

Jesu advarsel i slutten av bergprekenen, illustrerer kraftig at ikke alt som glimrer er gull, og ikke all mirakuløs helbredelse kommer fra Gud. Matt. 7, 22-23:

 

"Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre!

har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt

navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?

Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent

dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!"

 

Situasjonen i Jesu beskrivelse er riktignok endetiden i Israel, i det han etablerer Riket i Jerusalem, og det faktum at mange av dem lot seg forføre til å følge Antikrist, den kommende falske messias. Men vi legger merke til at de hadde brukt Jesu navn, også i deres nye situasjon: "..gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn..". (Uttrykket "ditt navn" kan også henspeile på tittel: Kristus/Messias).

 

Paulus skriver om den antikristelige forførelsen i 2. Tes. 2 - og sier beskt: "..den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst." (vers 9-10). 

 

Så det vi ser av Jesu fordømmende profeti over de som fulgte Antikrist, og hans okkulte kraft, - så klart også beskrevet av Paulus som "all løgnens makt og tegn og under", er at mange under trengselstiden kommer inn under okkulte krefter i forbindelse med den antikristelige forførelsen. Denne forførelsen blir en type ny-gnostisisme, østens okkultisme og romersk katolisisme blandet - alt utgitt som "kristendom" - og der man attpåtil driver healing og tegn og under i denne kraften. Vel, jeg har nyheter for de som ikke vet det: Denne okkulte kraft er alt virksom i vår tid - og mye av det har blitt synlig gjennom den ovennevnte avdøde predikanten (Branham), og dennes etterfølgere. Det skal bli en kulminasjon og klimaks i tiden med den store trengsel.

 

I scenariet med Jesus og hans dom av Antikrists etterfølgere, slik han taler om i Matt. 7, finner vi at de både gjorde kraftige gjerninger, profeterte og drev ut onde ånder i Jesu (antagelig Messias`) navn. Allikevel underkjenner Jesus dette, og sier at han ikke engang har kjent dem! 

 

De lærte også falskt og kom med en religionsblanding mye lik den en ser tar form alt i dag med Word-Faith/ trosbevegelsen og dens tilnærming til den katolske kirken. Det sistnevnte står særlig Benny Hinn for og flere andre USA kjendiser. Word-Faith/trosbevegelsen er gnostisk i læreinnhold, og mye av det som skjer i denne store bevegelsen er preget av nettopp okkulte innslag i fleng. Jesus sa siden at mange falske "messiaser" skulle komme, i forbindelse med at den virkelig store falskneren kom: Antikrist. Se mine øvrige artikler om dette, på min nettside. Men den antikristelige tiden begynner ikke før menighetens tid er avsluttet.

 

En foreløpig konklusjon om okkult virksomhet, utgitt som "fra Gud", kan knyttes til :

 

1. Falsk lære. Det forkynnes et gnostisk blandingsevangelium, og ikke Paulus` nådeevangelium slik det er gitt oss i Ef. 1-3.

 

2.  Falsk ånd. Okkult besmittelse helt tilbake fra Branhams engel og flere andre, holder seg innen kristenheten, og gjør det vrient å skille på falskt - ekte. Falsk kraft kan virke frem helbredelse av sykdommer, slik som den ekte kraften kan.

 

Det synes som om alltid der det finnes falsk lære og "et annet evangelium" der det blir forkynt en "annen Jesus" (Gal.1, 6-9; 2.Kor.11, 4) - der er det mest disponibelt for nettopp falske helbredelser og okkulte innslag i møtene. Jeg vil påstå at mange av våre hjemlige predikanter og evangelister, fordi de har vært slepphendte med hvem de har holdt selskap, bærer i seg en "åndsbesmittelse" av mye okkult kraft og villfarelse (husk: De kan allikevel være frelst, for nåden er større enn våre villfarelser). Derfor, selv om mange av disse predikantene og misjonærene ikke nødvendigvis har gått inn for å ta til seg okkult kraft, så er deres tjenester preget av slike suspekte innslag. De som har vært involvert i Kundalini Yoga for eksempel, og siden blitt kristne, vitner og forteller at den kraften som virker i dette er smittsom! Den settes av på andre ved såkalt "touch i pannen" - akkurat slik flere av USA-kjendisene opererer, og får folk til å falle i gulvet. Denne okkulte hedonistiske magi, innsneket uvitende hos norske lokale predikanter, er med og innfører falske helbredelser.  

 

Manglende kunnskap om disse ting gjør at svært mange predikanter har vært slepphendte og blitt uvitende besmittet med okkult kraft, som gir utslag av "falle i ånden", rykninger, latterkramper, etc. og sist men ikke minst: Helbredelser av sykdommer. Men slike okkulte helbredelser har en begrenset og nokså variert virketid. Sykdommen kommer nesten uten unntak tilbake, der det har vært okkult kraft involvert. Har du problemer med dette, da har du nok kommet ut for besmittelse av falsk helbredelse. Guds ekte helbredende kraft gir aldri tilbakeslag. Det holder alltid mål! Men husk: Selv om Gud ved sin nåde og kraft I OSS (Ef.3, 20) helbreder oss i en gitt sykdomssituasjon, så sier ikke Bibelen at vi ikke på ny kan bli syke. Dette må vi lære og huske, og ikke begynne å klandre Gud, eller legge skylda på oss selv for  å ha ”liten tro”. 

 

"TØR JEG DA STILLE MEG I BØNNEKØ?"

 

Det er et relevant spørsmål. For selv har jeg begynt å ta kraftig forbehold mot en overdreven fokusering på "healing" i kristne møter. Dette har også andre dispensasjonalistiske bibellærere gjort. Noen predikanter synes nærmest å dyrke "healing" som en annen avgud. En utbredt usunn tankegang og sløvhet rundt farene med okkult innblanding, gjør at veldig mange syke mennesker blir "helbredet" gjennom den okkulte Kundalini Yoga kraften - fremsatt i "Jesu navn".  Predikanter med slik besmittelse, bærer denne smitten fordi de har tatt håndspåleggelse av selve hardhausene i Word-Faith/trosbevegelsen. Jeg grøsser når jeg tenker på mennesker som har fått håndspåleggelse av Benny Hinn, Rodney Howard-Browne og deres tilhengere igjen. Er du blant disse: Gå imot det og be Gud å fjerne, i sin nåde, all virkning av denne åndelige negative påvirkningen du kan ha mottatt . Du visste ikke bedre, så ingen kan klandre deg. Gud gjør det ikke, men han har sorg over hvor slepphendte og lettlurte den jevne kristne mann og kvinne er i denne tiden. En tid der vi har Paulus sine kraftige rungende advarsler mot "Forførende ånder og demoners lærdommer" (1.Tim.4, 1), og disse som Paulus advarer imot særlig for nådetidens menighet i 2. Tim. 3, 7-9, mennesker som sammenlignes med Faraos’ trollmenn Jannes og Jambres.

 

Hva var det disse var kjent for? EKTE SATANISK TROLLDOM! Ved djevelens og falne englers kraft, etteraper vår tids okkult influerte predikanter disses trolldom og magi, alt sammen utført i Jesu navn.  Mange lever og opptrer som om disse advarslene ikke fantes. Og Paulus peker spesielt på nådetiden, den vi alt for lengst er inne i.

 

Er det ikke merkelig, kjære medtroende: I den ene vendingen sier alle super-pastorene ”Vi har Peter, Paulus og apostlene og den første menigheten som forbilder og rollemodell”. Og i neste moment, så viser disse høytbekjennende predikantene opp en praksis som har en overflod av merkelige manifestasjoner, latterkramper, risting og falling i gulvet under ytring av alle slags dyrelyder og skrik – TING SOM VI IKKE FINNER SÅ MYE SOM ET MIKROSKOPISK SPOR AV I VERKEN EVANGELIENE, APOSTELGJERNINGENE ELLER LÆREBREVENE! De lyver disse som skryter av at de har apostlene som rollemodell, men ikke viser det liv og den ytre praksis som apostlene oppviser i Apostelgjerningene.

 

Som svar på spørsmålet i denne avsnittsoverskriften om en tør stille seg i en bønnekø: Nei, det er nesten så man ikke tør.  Det må sjekkes ut noen punkter før jeg tar håndspåleggelse (dessuten: Hvor i Paulus sin lære står det noe om at vi skal ha håndspåleggelser?).  Er dette da skeptisk vantro overfor budskapet og predikanten?  Ikke mer enn det vi må ha krav på. For i disse vanskelige tidene er det vår soleklare rett å kunne ta forbehold.

 

Dette er spørsmål du bør klarere ut, før du tillater noen å legge hendene på deg i bønn:

 

1. Hvilket miljø kommer predikanten fra?  Er han en skikkelig godt innsauset vranglærer full av falske lærer og mystisk bekjennelsesmagi? Stortalende om seg selv? Skryter han av mirakler Gud har gjort gjennom ham?

 

2. Er han utsending fra noen helt typisk Word-Faith bevegelse/ menighet? Eller andre kulter?

 

3. Har han et godt vitnesbyrd i alminnelighet?

 

4. Dette kunne like gjerne vært pkt.1: Lærer han rett i forhold til Paulus og nåden? Eller er det gnostisk "åpenbaringslære", mystiske profetier og syner, engler og overåndelighet?

 

Resten av sjekkpunktene må du selv innestå for. Men slutt i allfall å være slepphendt. Du må ikke la hvem-som-helst-hvermannsen  ta tak i deg og be alt mulig rart inn i ditt liv.

 

En broder hadde vært på et møte med en kjent helbredelsespredikant fra Afrika på besøk i Norge. Han ble i ettertid advart mot ham, og fikk vite at det kunne være okkult besmittelse med denne predikanten. Men broderen ble helt helbredet for dårlig syn, og kunne legge bort brillene. Men da han kom i sterke betenkeligheter over denne advarselen, gikk han på kne og ba til Gud: "Hvis denne helbredelsen av synet ikke er fra deg, da ta det bort fra meg." Amen.  Og øyeblikkelig vendte hans reduserte syn tilbake, og han måtte begynne å bruke briller igjen. Han sa til venner: "Jeg vil heller være syk, og være fri okkulte krefter og falsk healing, enn å bli helbredet av djevelen."  Er du ikke enig, kjære leser? 

 

Apropo: Dette er samtidig et hint til dere som mistenker at noe er galt med den "helbredelsen" du mottok i et møte. Er du i tvil, og føler ubehag - da gjør som denne broderen. Be til Gud, at han viser deg om det var fra ham eller ikke. Daniel valgte heller løvehulen, fremfor å skulle falle ned for okkult babylonsk avgudskraft. Vi bør ha samme prinsipp som Daniel! Men her ser vi et godt eksempel på at HVER TROENDE HAR GUDS IBOENDE KRAFT I SEG i hht. Ef.3, 20.  Han kan gjøre mer enn alt…langt ut over det VI FORSTÅR. Gud vet at det er vanskelig for oss å forstå alle ting. Så han har helgardert den nådetroende: Gud opererer på våre vegne i sin kraft, ved også å gjøre ting i vår favør på områder vi IKKE FORSTÅR NOE.  Dette var det som skjedde med vedkommende ovenfor. Han slapp dessuten å gå rundt misfornøyd – for nå visste han at det var helt rett Å AVVISE DEN FALSKE HELBREDELSEN, og heller – som Daniel, leve med løvehulens ”plager og trussel”, enn å gi etter for djevelens press.

 

Her vil kanskje noen protestere og mene at jeg går alt for langt ved å implisere at djevelen kunne ha en så lett adgang til å forstyrre freden for den troende. Men har du glemt å lese Efeserne 6?  Vi har ikke kamp MOT KJØTT OG BLOD, MEN MOT…hva da?  Jo, mot de falne englekreftene i himmelrommet. Sitert: ”…men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.” Ef.6, 12.  Paulus formaner videre: ”Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.”  Broderen nevnt ovenfor, gjorde en motstand mot okkult attakk i form av falsk helbredelse, og vant. Gud svarte hans bønn, og fjernet den okkulte innflytelsen.

 

KRAFTIG SYK PÅ GRUNN AV HÅNDSPÅLEGGELSE

 

Når vi troende i nådetiden, prøver (i uvitenhet om tidshusholdingene og de forskjeller i trosbetingelser som finnes mellom disse) å disponere troen som om det er de gamle avleggse betingelser som gjelder, kan vi tråkke inn i en okkult sfære av sannsigeri og hvitemagi. Vi blir ikke dermed djevelens tjenere, som sådan. Men i et svakt øyeblikk kommer den troende inn i dennes domene og maktområde, og vil dermed bli lurt opp i stry. Når vi prøver å være apostoliske ”håndspåleggere” og ”healere” – uten at dette lenger er i legitim operasjon fra Guds side, så havner vi inn i Jannes’ og Jambres’ sfære, med trolldom, magi, sannsigeri og all urede i troen.

 

Åndelige krefter, er sterke krefter. Og vi kristne har bare lært så alt for lite å ha frykt og respekt for å komme i kontakt med slikt. Vi er så uvitende at vi tråkker inn i det ene eksperimentet etter det andre, uten å forstå alvoret bak. Håndspålegging er rent teknisk sett, en form for kraftoverføring fra en bærer til en mottaker. Den som har kraften (for eksempel apostlene i Bibelen) la hender på en syk, og vedkommende mottok den overførte kraften og ble frisk. Slik var nådegavene i natur. Dette er ikke lenger i operasjon. Det er rett og slett ubibelsk å drive håndspålegging i nådetiden, både i stort og smått. Vi har allerede, alle sammen, fått overført ved tro den kraft som virker mer enn alt (Ef.3, 20). Dette overflødiggjør håndspålegging. Men nettopp derfor, når man ikke forstår dette, kan djevelens krefter komme snikende, og gjøre skadeverk i en viss grad på uvitende troende.

 

En god venn fortalte meg følgende: Hans kone fikk håndspåleggelse av en misjonær-evangelist fra Norge, i et møte for en del år siden. Hun led av bl.a. angstdepresjon og andre ting. Fra det samme øyeblikk som predikanten legger sine hender på henne, føler hun at angsten forsterker seg  og ikke lenge etter dette, måtte hun sykemeldes og ble tatt ut av arbeidslivet. Antagelig var det en okkult kraftbesmittelse fordi predikanten i uvitenhet om slike ting, bar på slik Kundalini Yoga-lignende kraft. I allfall ble hun altså verre enn før, og dette holdt seg i mange år ble det meg fortalt. Hun var så inntatt av frykt og angst og psykisk press fra den stunden, at hun ikke torde gå ut alene. Hun måtte ha sin mann i nærheten uansett ærend og gjøremål. Dette gikk selvsagt også ut over ham, da han måtte omorganisere hele sin hverdag på grunn av dette.

 

Det er uhyggelige krefter virksom og predikantene selv er ofte uforvarende til hva de egentlig er bærere av. Merkelig nok: Et menneske som i åndelige sammenhenger til tider står i nær forbindelse med denne misjonær-evangelisten, hadde ved et møte "kastet" seg uoppfordret over broren til mannen som fikk en syk angsfylt kone, lagt hendene på ham og bedt og profetert. Det var en kvinne - og hun ble regnet å være en slags profetinne. I samme øyeblikk føler denne broren hans at noe ondt kom inn i ham. Og han ble grepet av en uforklarlig mørk angst og depresjon. Det var nesten som kvelningsfornemmelser.  Dette slo ham ut i over tre ukers tid, med sykemelding. Det kunne for disse to tilfellenes skyld (slik ressonerte mannen til den angstgrepne kvinnen overfor meg) se ut som om det var samme slags åndskrefter som både hadde slått ned på hans kone og hans egen bror.  Si meg, alle troende kristne kollegaer og andre: Er det slik at mennesker skal bli syke ved håndspåleggelser?  Det var jo det disse ble!  Hvilke krefter tror du ligger bakom når det er slik at mennesker blir utslått og innvendig ødelagt og syke gjennom håndspåleggelse? Dette er Satan og hans okkulte krefter. Det betyr, at i et gitt tilfelle, og uten forvarsel, så KAN DU, kjære kristne bror eller søster - være den som blir angrepet fordi du omgås møteformer, eventuelt predikanter der en stadig praktiserer håndspåleggelser. Uten at du tar noe forbehold om hvilken kraft som ligger bakenfor.

 

I tilfellene ovenfor med disse frykt-besettelsene/depresjonene, så fortalte mannen meg at han ikke egentlig klandrer predikanten. Han mente at denne predikanten hadde operert i god tro, og helst tenkte at Gud sto for virksomheten hans.  Og det kan jo være riktig, - men det hjelper bare ikke de som denne predikanten legger hendene på i sin naive godtroenhet. Uten å forstå det, så er han sannsynligvis bærer av en ukjent og mystisk okkult kraft som slår til alle kanter. Hva blir det neste? Nytter det å si slikt til vedkommende? Neppe. Han vil nok tviholde på at han er en Guds tjener med evangeliet. Måtte Gud i sin nåde forbarme seg over ham, og la ham se hvilken farlig forbindelse han står i. Han får selv utrede hvorfra denne mystiske kraften kommer, men fra Gud er det ikke.

 

Den samme misjonær-evangelisten (han må ikke anses å være djevelens tjener, obs!) var involvert i et annet tilfelle, også flere år tilbake. En kristen mann fortalte meg nylig at en kamerat av ham hadde blitt helbredet fra en vanskelig sykdom, og ble i allfall mye bedre en periode. Men etter en tid kom den tilbake med full styrke - og i dag, sier vedkommende, er denne mannen veldig redusert på grunn av sykdommen. Til historien hører dette at evangelisten tilsynelatende ikke kan ha hatt rett lære i helbredelsespørsmål/frelsespørsmål: Han var ikke da en bekjennende kristen denne som ble helbredet, og da hans venn forteller evangelisten at dessverre så går det dårlig med ham,- fikk han bare til svar at dette hadde han blitt advart imot. For dersom han ikke ga seg helt til Kristus ville sykdommen komme tilbake!  Så det er helt tydelig falsklære, for når Jesus helbredet ikke-troende (Bibelen sier ikke så mye om vedkommende hadde tro eller ikke tro hva gjelder frelse) så stilte han ingen betingelser i selve handlingen. Bartimeus - den blinde tiggeren, ble helbredet momentant og Jesus advarte ikke ham mot å "miste helbredelsen" dersom han ikke overgav seg helt til Herren osv. I vår tid særlig, faller slike ekstrabetingelser under lovtrelldom og falsk lære. Helbredelse fra Gud kan i bibelsk forstand ikke mistes. Et ekte under er et under, og miraklet gjorde vedkommende helt frisk. Det er gjennomgangstemaet i apostlenes virksomhet etter pinsedag, og vi kan lese dette i de tidlige kapitlene av Apostelgjerningene.

 

Det er i dag, på grunn av at vi er inne i den paulinske nådetiden, uten loven - ikke gyldig lære å forkynne Mark.16 osv. om under, tegn og mirakler. Dette ble bare lovt apostlene, og kan ikke automatisk overføres til noen senere generasjon, slik jeg viste til i kapittel 1.  For å finne ut hva Jesus har meddelt til oss utenfor Israel og loven, så må vi til den ene personen i Bibelen som fikk dette oppdraget: Paulus. Gjennom Paulus’ lære har menigheten i nådefrelsen fått lære og ordninger som gjelder for alle kristne i ettertid av apostlene.

 

Også falsklæren om "legedom ved Jesu sår" - bidrar til mirakelforvirring og mye rot rundt det som gjelder helbredelse. Predikanter som holder på med en lære som Herren for lenge siden har avsluttet, løper den store risiko å bli ufrivillig talerør og virkekanal for okkulte krefter. Der det er forvirring og falsk lære sammen med ugyldige (les: Falske, for de er tatt ut av sin sammenheng) mirakelløfter a la Mark.16, der åpnes de okkulte slusene, og djevelen og hans forførende ånder får anledning til å bruke falsklæren som medium til å fordreie sinnet og tankene hos intetanende kristne. (I siste kapittel behandler jeg ”Legedom i Jesu sår”).

 

Forstår vi nå hvorfor det er så viktig med læren?  I forhold til rett lære ligger liv og død, velferd eller ulykke, et godt liv eller et tungt vanskelig liv.  Paulus sin pukking på "rett lære" må vi få tilbake i kristenheten. Med rett lære kan vi avstenge feil ånd.

 

Jeg er ikke enig med uttalelsene fra en kjær, kjent men avdød predikant, som i et TV-program skyter inn i sin preken: ”Dere skjønner det – at jeg er jo ikke akkurat noen teolog. Jeg har aldri hatt noen sans for dette med dypsindige ting…jeg holder meg til de enkle tingene i evangeliet”. Det ser ut som om største delen av kristenheten gjør nettopp den samme feilen: De holder seg bare til ”de enkle tingene”. De vil ikke ta itu med for eksempel feil bibelbruk, feil lære, feil basis i feil løfter for en feil tidshusholdning. Dermed slipper slike ting inn i forsamlingen, som slår knockout på intetanende kristne. Paulus advarte oss mot Jannes - og Jambres okkultismen i nådetidens menighet! Våre pastorer og ledere, samt menighetenes medlemmer burde ha pugget utenat 2. Tim. og Titus i forhold til advarsler om okkult falsklære og om hvordan en rettelig skal ferdes i menigheten som kristen.

 

Åndskraft er farlig materiale, dersom en ikke selv vet hvilken ånd og hvilken kraft man har stilt seg inn under.  For å være på den sikre siden, har jeg nå ovenfor poengtert at 1. Vi må føre sann paulinsk lære 2. Vi må ikke ha tatt besmittelse av falsklærermiljøer og ditto håndspåleggelser. 

 

Og utover dette, bes vi også av Paulus om å teste/prøve alle ting, og dermed eventuelt forkaste tvilsomme ting.  Når han sier at vi skal prøve alt, så må vi ikke misforstå: Det må ikke være slik at om du f.eks. var en kokk, så skulle du gå rundt i kjøkkenet og spise av alt som var der. Dermed prøver du alt. Det er ikke dette apostelen snakket om: Han mente forbeholdent å teste om hvorvidt noe er rett eller feil.

 

En pastor misforstod dette (og flere med ham), og trodde at det måtte være bibelsk å ta inn Toronto-latterbevegelsen i sine møter. For å ”teste” om det kunne være fra Gud. Det er ikke slik at vi må gå inn i den ondes røverhule for der å smake på alt han har liggende, og tilslutt komme til at vi allikevel ikke vil ha noe av det. Da er det for sent: Vedkommende har jo da spist av alt sammen, og testingen var et selvbedrag. 

 

Når vi tester åndelige ting, så er det ikke ved selv å bli involvert i det, men vi undersøker, vi er detektiver. Tenk om en politimann måtte tråle igjennom en forbryters løpebane ved selv å bli en forbryter, og tilslutt dermed si: Nei, det er feil å være forbryter, så dette vil jeg ikke.  Slik er det mange kristne som tror at Bibelen oppfordrer oss til! Selvsagt skal vi ikke "drikke onde ånders kalk" - kan vel lys ha samfunn med mørke? Kan vi sitte samtidig ved Kristi bord og onde ånders bord?  Men pastoren jeg tenker på, har gjort akkurat dette i sin naive og uvørne tankegang. Han trodde at man måtte "smake på varene" før en avgjorde om det var fra Gud eller djevelen!  Det verste var at denne pastoren ikke forstod at dette var okkultisme, men tror fremdeles at slikt er fra Gud! Og jeg har advart ham direkte mot slike ting. Nei, godeste kristne venner. Vi tester tingene PÅ GUDS SKREVNE ORD. Ikke på vårt private føleri og antagelser. Skriften vil gi oss svar på det som gjelder Gud, og vil avsløre hva som er fra djevelen - når vi da endelig bare begynner å lese og studere Bibelen ordentlig. Her bør du også høre på erfarne bibellærere som vet litt om de forskjellige faremomentene ved åndelige krefter. La oss ta oss i vare.

 

 

 

Kapittel 4:

Når falsk åndskraft og okkultisme har blitt

en livsstil hos visse predikanter, og påvirkningen

de har på intetanende troende.

 

 

Fra  2. Kor.12, 1 – selv om dette var før nåden ble åpenbart i Ef.1-3, la oss se hva Paulus der sier. For dette har allmenngyldig anvendelse som prinsipp :

 

"Jeg kjenner et menneske i Kristus - om han var i legemet,

vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det -

en som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje

himmel.  ----- Han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige

ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale."

 

Vi skal huske på at selv om jeg nå siterer fra brever som Paulus opprinnelig skrev til ”Guds Israel” (Gal.6, 16) – den tiden som ennå Israel var Guds nasjon og nådetiden ikke var blitt åpenbart (det var år 55) – så gjelder dette det samme forhold mellom sannhet opp mot løgn, som det som gjelder i nådetiden. Derfor kan jødiske skrifter som dette brukes i denne saken der vi behandler farene med falsklære, falske ånder, okkulte innsnikelser i kristenheten, osv.  Der kan en for den saks skyld benytte hele Bibelen som grunnlag, fordi slike prinsipper er inter-dispensasjonalistiske (de gjelder i alle tidshusholdninger). Vi trenger bare å lese 2.Tim. 3 og Titus brev, så er det helt like formaninger i disse menighetsrelaterte pastorale brevene, som det vi finner i epistler som ble skrevet før Paulus visste noe om menighetens tidshusholdning.

 

Her i 2. Kor. 12 setter Paulus  ekte syner, med åpenbaring av en ekte Jesus opp imot de falske profetenes kopi av dette, og som hadde vært i Korint og prøvd å infiltrere sin falske gnostiske lære der, og skapt forvirring og partier. Korinterne hadde begynt å diskutere og tvile på Paulus sin ekthet i apostelkallet. For disse falske apostlene hadde jo kommet med sine "Jesus-syner" og sitt gnosis/kunnskaps evangelium. Så Paulus må begynne fra bunnen av: Hans opprykkelse i den tredje himmel. Kanskje forventet nå leserne av brevet å få en kjempemessig detaljert utlegning "..om alt det han hadde sett og opplevd i himmelen.." - for å prøve å bevise at han var den ekte apostelen. Han kunne ha kommet med skrytesyner i Roberts Liardon-stil, en falskprofet og hemmelig praktiserende homoseksuell hykler, som skrev sitt eventyr om alt han så i himmelen. Men nei, Paulus går den andre veien: Han vil heller rose seg av sin skrøpelighet. Dette er dessuten typisk for en ekte apostel: Aldri drive selvskryt, for å kunne kjøpe seg ære og anerkjennelse av massene, og derved bli tiljublet, ja, tilbedt, (v.5).  Mens vår tids "profeter" skryter uhemmet av tusen detaljer de angivelig fikk se "..i himmelen..", - så sier Paulus det motsatte: Han fikk ikke lov å tale ut de ord han hørte! Ei heller driver han noen beskrivelse av naturen i himmelen, bygninger, troner, engler og slikt. Han kniper munnen igjen, slik en ekte apostel skal.

 

De som har hatt ekte syner av Jesus, finner vi i denne klassen. Men de som har hatt falske "Jesus-besøk", for eksempel lik Benny Hinn, Kenneth Hagin, og en dryss med andre falsklærere med gnostisk åpenbaringskunnskap, finnes per 13- på dusinet! Deres okkulte og dermed falske Jesus-syner, har bidratt til å forsterke og avspore rett lære i enda større grad enn tidligere - og ofte maktet å fremstille den som om det var ekte. Hvor mange ti-tusener av intetanende kristne har ikke gått på Jesus-bløffen til Hagin Sr. med boken "Åtte syner av Jesus"?  Der Hagin refererer ord som Jesus skal ha uttalt, som krasjer fullstendig mot all sunn bibellære: At Jesus hevdet for Hagin at han ikke lenger sitter med all makt. Den er gitt til menigheten. Og hvis ikke menigheten kaster ut onde ånder, blant annet, så er Herren selv maktesløs?  

 

Hagin brukte disse løgnsynene (løgn: Innholdet i ordene som denne "Jesus" talte i synene, er løgn) til å gjøre seg interessant i andre troendes øyne, og dermed få en masse kreditt som "profet" - og vidåpne dører over alt. Men han hadde besøk av "..en annen Jesus..", enn han som Paulus forkynte (2.Kor. 11, 4). Den "Jesus" vi kan lese om i Hagin’s gnostiske "åpenbaringsbok" er en djevelens fallen engel, eller like gjerne kanskje Satan selv, som har skapt seg om til en "Lysets engel". Det frekke med denne boken er at den fremstår som  i samme autoritesklasse som Bibelen selv. Godtroende og lite bibelkyndige kristne har uten motstand i årevis bare rått svelget ned denne læren til Hagin.

 

Man har bare tatt for gitt at alt det Hagin Sr. fremmet av okkulte gnostiske syner, var fra Gud. I årene etter denne boken ble utgitt (tidl. 80-tallet) - ble det nærmest en eksplosjon av kristne som alle hadde sett "syner av Jesus". Et virvar av merkelige besøkelser ble fortalt om. Det ble nesten ren mote å si fra plattformen: "Jeg har hatt besøk av Jesus i et syn". Kenneth Hagin Sr., som døde i september 2003 av hjertesykdom, maktet kanskje mer enn noen før ham, å stige opp til predikant-kjendistoppen og bli beundret og tilbedt og etterfulgt. Han gikk helt motsatt vei av Paulus, bare les  2.Kor.12, 6:

 

"For om jeg likevel skulle ønske å rose meg (av synene),

ville jeg ikke bli en dåre. For det jeg sa ville være sant.

Men jeg lar det være, for at ingen skal ha høyere

tanker om meg enn det han får ved å se meg og høre meg."

 

Slik taler og tenker alle ærlige og renhjertede kristne, som ikke kynisk vil misbruke andre og slå seg opp, bli berømte av "Boken om mitt besøk i himmelen", eller (Gud- hvor dumt): "Mitt besøk i helvete". Men siden Hagin Sr. og de fleste av hans beundrere, har arvet mye av den ondes karakter (se Apg. 5, 3) og latt seg fylle av løgnsyner, og samtidig brukt disse falske synene og åpenbarelsene til å slå seg opp og frem, slik at "..folk skal få høyere tanker om meg enn det man får ved å se og høre meg..": Det motsatte av den eksemplariske integritet og karakter som Paulus her viser oss. Disse falske apostlene - slike som har skapt seg om til rettferdighets tjenere (2.Kor. 11, 13-15), vil alltid lære og lære, men aldri komme til sannhets erkjennelse. De vil sannsynligvis gå i graven med sine løgner og falske Jesus-åpenbaringer. De har fått en livsstil som binder dem fast til denne falske sfære av åndelighet, under dekke av at de representerer Gud.  Det er tragisk at kristne havner ut i slike ting. Og unødig.

 

HVA ER DEN ÅNDELIGE NORM I NÅDETIDEN?

 

Det er ikke i vår tid gitt for normalt, slik at en ut fra noen bibelsk åpenbaring kan hevde at man skal forvente besøkelser/syner av Jesus. Hvorfor?  Guds ord er fullført for menigheten, ved apostelen Paulus (Kol. 1, 25). Guds åpenbaring er med andre ord en avsluttet sak. Det kommer ikke mer, eller nyere åpenbaring i noen sak hva gjelder tro, frelse og liv i troen under nådens tidshusholdning.

 

Jesus har satt seg ved sin Fars høyre hånd, og reiste seg bare et øyeblikk, da Stefanus ble drept. Etter dette reiser han seg ikke i noe bestemt ærend, før han skal ta menigheten inn i det himmelske i hht. Kol.3, 4 og vi åpenbares med Kristus i herlighet.

 

All den åpenbaring menigheten kan forvente, er alt nedlagt i Guds ord. Det er feil bruk av Bibelen å hevde Jesu ord fra Joh. 14, 26 som noe som fremdeles pågår - dette at Den Hellige Ånd driver og åpenbarer ting som ennå ikke fra Gud er blitt åpenbart. Dette er han ferdig med: Paulus avsluttet enhver åpenbaringsrekke hva gjelder menigheten i nådetiden.  Når så Johannes på Patmos får se inn i fremtidens trengsel og opprettelsen av kongeriket for Israel, så er dette syner som ikke ligger inn under menighetens anliggender og mandat. Det sorterer bestemt under Israel, og hovedsaken er Israels gjenopprettelse som et tolvstammefolk, ved hvilket nasjonene ute i verden skal få velsignelse, - gjennom Jesu kongelige verdenstyre i tusenårsriket.  Åpenbaringsboken ble skrevet allerede i år 43-44. Men for oss, menigheten, er Guds ord ferdig - intet skal legges til og intet skal trekkes fra. Men Hagin og deres etterfølgere, og mange andre sektstiftere - har prøvd å tillegge Bibelen nye åpenbaringer, med autoritetskrav på linje med den. Her må kristenheten bare våkne opp: Dere har blitt kraftig forført av okkult englebesøk fra djevelen, der han lurte Hagin til å utgi en bok om falske syner, med falsk lære som hovedsak. Men fortsettelsen på den bedrøvelige affæren, er jeg redd vil ligne skandalen med TV-evangelisten Peter Popoff.

 

SVINDLEDE KRISTNES MEDVIRKENDE SKYLD

 

Peter Popoff klarte å slå seg opp på trosbevegelsens healingvirksomhet i USA, via TV mediet. Men våkne og nøkterne kristne, fikk mistanker til svindel i hans tjeneste med å be for syke. I Popoffs møter kunne en på TV se at han kalte frem til forbønn den ene etter den andre, år ut og år inn, ved navn, adresse, og nøyaktig nevnelse av sykdommer vedkommende led av. Dermed trodde forsamlingen at Popoff fikk åpenbaringer overnaturlig fra Gud (ofte blir slikt kalt for "Kunnskaps ord"). Men svindelen ble avslørt, og tatt opp på kassett: Hans kone satt i etasjen over, med lytteapparat og to-veis walkie-talkie, med de ferdig utfylte bønnekortene som de syke hadde fylt ut før de kom inn i lokalet. Der stod alle detaljer, navn osv. å lese.

 

På nærbilder av Popoff kan en bare så vidt skimte den lille øreproppen der han hørte sin kones stemme lese opp.  Denne skandalen ble slått stort opp i USA, men etter nå flere år, har den tydeligvis blitt glemt mer eller mindre. For i dag har Peter Popoff, som om ingenting har hendt, startet opp igjen. Og folk tar selvsagt avstand fra løgneren og uteblir fra hans falske healing-møter?  Nei, da må du tro om igjen! Ikke skal noen hindre en godtroende snill liten kristen disippel i gå på healing-møter må vite!  Komme her og komme her! Det er vi som eier dette møtet her, så ’du måkke komme her og komme her’. Det hadde passet rett inn i Øystein Sundes godtfolk-parodi i hans morosang.

 

Uvitende (i tillegg også ustyrlig nysgjerrige?) kristne og verdslige mennesker i skjønn forening, gjør at svindleren (samt de øvrige som ligner på Popoffs tjeneste) kan leve fett på deres pengegaver, med et flir om munnen: "Pytt, pytt, hva gjør det vel om jeg drev litt uskyldig Jesus-svindel og tok meg godt betalt for det? Når folk er så dumme, ja da har ikke jeg noen skyld i det!"  Etisk sett, så kan Popoff ha noe rett i en slik tanke - folk kan virkelig takke seg selv og sine dumheter for at det går dem ille. Det finnes kristne der ute som er delaktige i mye Jesus-svindel, enten vi snakker om slike megasvindlere og pengepredikanter som Popoff, eller om falsklærere som slår seg opp og frem ved hjelp av falske Jesus-syner og bøker om himmel og helvete.

 

BIBELENS AVSLUTTEDE ORD FORAN ERFARINGER!

 

Gud, takket være den paulinske åpenbaring om et avsluttet Guds ord, har gjort det enkelt: Det finnes i vår tid med nådeevangeliet ikke legitimitet i å hevde å ha hatt besøk av Jesus i person, syner eller merkelige profetiske åpenbaringer og budskap. Alt finnes i Guds ord - nedskrevet og fullført ved Paulus. Han visste hva myndighet han var gitt: Å tale Guds fullkomne nådesord, og å fullføre/avslutte det, slik at menigheten i ettertid har et ferdig åpenbarings-instrument som vitner om Gud og hans frelse i nåden. Hadde den stakkars forførte William Marrion Branham hatt såpass bibelkunnskap, så hadde han bedt den engelen som besøkte ham, å fjerne seg og ikke mer plage ham med falsk okkult healingkraft og healinglære! Men uten Bibelen, farer vi vill i alle slags gale "Jesus-besøkelser", engleåpenbaringer og mystiske profetier og lære. Og vi blir selvsikre, ureflekterte og oppblåste.  Fra Kol.2, 18-19 leser vi:

 

"La ingen røve seierprisen fra dere, om noen prøver

på det ved  ydmykhet og engledyrkelse, idet han

gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn

av sitt kjødelige sinn,

og ikke holder fast ved ham som er hodet. Fra ham

er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og

holdt sammen av alle bånd og ledd."

 

I Kolosserne 1 har Paulus påpekt for dem at Gud ikke lenger driver med spesielle åpenbaringer, hva gjelder anliggender for menigheten. Dermed er det bråstopp på alle slags "besøkelser" enten det er englebesøk eller syner. Derfor er det han skriver dette jeg nettopp siterte fra Kol. 2. Vi har fått Paulus sin lære å holde fast ved, - som er det samme som å "..holde fast ved ham som er hodet..", Kristus, som gav Paulus sin åpenbaring om nådefrelsen.

 

Gnostikerne påstod å ha hatt mange slags englebesøk og syner, der de mottok tilleggsåpenbaringer som de prakket på menigheten og ofte ble trodd.  For å forføre nådetroende inn i gjerninger og selvstrev, så antok de et ydmykt ytre: De drev askese med matavhold og sølibat, selvpining og lange bønneremser, lik de som tilbad avguder i de romersk-greske templene. Jødiske gnostikere dro også med seg mye av ti-buds loven inn i sin villfarelse fra nådens vei.

 

Mener du å ha hatt "syner av Jesus", "englebesøk", "åpenbaringer" og mye lignende: Glem det!  Det er fra djevelen og mye er også fra kjøttet, menneskets falne natur. Det er ikke fra Gud. Bibelen sier så. Da må vi tro Bibelen foran erfaringen. Hvis du setter syner og åpenbaringer foran Bibelen, da vil det gå deg ille!  Slike ting er uten tvil i fra Satan og ens eget kjødelige sinn, ofte i kombinasjon. Kjødelighet gjør at man går ut og skryter av sine villfarelser, og fremsetter det som sannheter. Slikt er farlig både for en selv, og for tilhørerne. Det er ingen synd dersom noen blir plaget av falske Jesus-syner. Vi kan møte mange onde fristelser og plager her i tiden som kristne, men idet vi tar imot slikt mørke og slik falsk ånd, da ikke bare havner vi inn i synd, men vi drar andre med oss i det, fordi man forsvarer "synene" som om det var fra Gud.  Ta imot formaning: Stå disse ting i mot, i Jesu navn. Støt det bort fra deg, og vend ditt sinn til hodet, som er Kristus. Det er der vi har alt det vi trenger. Vi behøver ikke nye syner og nye åpenbaringer. Vi har gjennom Paulus fått et avsluttet åpenbart ord om Guds vilje og nådefrelsen. Bruk støvelen på alle falske profeter og apostler, og vis dem bort!

 

 

Kapittel 5:

Vårt forhold til de deler av Bibelen som er skrevet til Israel

 

Det hjelper ikke noen av oss, å ”se den rette læren” dersom vår forståelse av lære går på BOKSTAVEN. 

 

Det finnes et eksempel jeg vil bruke, det er Jesu ord om at den troende i misjonsbefalingen skulle ”Ta slanger i hendene, og om de drikker noe giftig skal det ikke skade dem” (Mark. 16, 18).  De fleste pinsevenner tror på å legge hender på syke, og be slik det forutsettes i Mark. 16. Men ikke mange pinsevenner tar slangene i hendene, eller drikker dødelig gift. Men i USA finnes det noen slangesekter. De mener at de praktiserer Mark. 16 på en konsekvent og bibelsk måte, når de tar med bur med klapperslanger og copperheads til sine merkelige møter. Der inviteres de troende til å ta opp slangene og holde dem, i en BOKSTAVTRO i forhold til Guds ord.  De gjør dette i fullt alvor, og mener at de tjener Gud i denne helt gale evangelieforståelsen. De ser rett og slett ikke at det bare var de 12 apostler som fikk denne myndigheten i den tiden de gikk ut og oppfylte misjonsbefalingen i sin helhet.  De ser ikke at Mark. 16 bare var talt til de 11, samt i ettertid den tolvte, Mattias.  Apostelgjerningene er boken som forteller om hvordan de arbeidet og hva som skjedde da de oppfylte misjonsbefalingen. Der leser vi også, i Apg. 28, hvordan Gud stoppet denne virksomheten da han satte Israel ut av pakten.

 

Det finnes en pinsesekt i USA som kalles United Pentecostal Assemblies of God. De er svært lik det vanlige Pentecostal Assemblies of God i USA, men de skiller seg på ett punkt særlig: De mener man får syndenes forlatelse gitt i vanndåpen.  De er bokstavtro mot Mark. 16, 16 – og skal jeg si min mening, så er jeg enig i dette, det vil si: Dersom i det hele tatt Mark. 16 er til menigheten, da sier Mark. 16 at man skal døpe i vann til syndenes forlatelse. Vi ser også at apostlene i Apg. 2, 38 praktiserte i henhold til Mark. 16, 16: ”Omvend dere og la dere alle døpe (i vann) på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.”  I vers 41 stadfestes det at omkring 3000 sjeler ble døpt og tillagt forsamlingen i Jerusalem den dagen. Gjennom vanndåp til syndenes forlatelse? Ja, faktisk står det i min Bibel.  Uten å kunne forklare det for oss, har de fleste predikanter hoppet bukk over ”til syndenes forlatelse” og lar seg ikke affisere av Bibelen når de unnlater å si frem disse ordene i praktiseringen av vanndåpen. Hvor i NT står det at man IKKE skulle døpe i vann, IKKE døpe til syndenes forlatelse, når det snakkes ut fra misjonsbefalingen?  Intet sted. Allikevel unnlater de fleste å fortelle dåpskandidaten at han døpes for å få renset seg for synden! Predikantene mener man skal følge Jesu ord i evangeliene, men unnlater å gjøre det i praksis. Ser du hvor inkonsekvent og avfeldig dette er?

 

Grunnen til denne krasj mellom BOKSTAVENS ORD i Apostelgjerningene, mot vår alminnelige oppfatning av at frelse er ved tro alene, er at vi leser i Ef.2, 8 at vi frelses ved tro, uten gjerninger. Vanndåp kan altså ikke være aktuelt, selv om det står i Apg. 2, 38-41 at Peter døpte 3000 sjeler den dagen i år 32.  Hvordan kan konsekvente predikanter ellers, unnlate å være konsekvent i disse spørsmål?  Fordi de kommer i en pinlig klemme med to helt forskjellige tidshusholdninger, to helt forskjellige frelseshåp og to helt forskjellige ”evangelier”. Men de gidder ikke, eller de tør ikke gå inn i Bibelen og løse disse motsigelsene.  Vanndåp var bare for det troende Guds Israel i tiden med Apostelgjerningene. Fra og med menighetens tid, ser vi at den troende blir døpt til Kristi død i det han kommer til tro. Det er Den Hellige Ånd som utfører dette. Kol. 3, 3 sier at alle troende er ”..døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.”

 

I denne og mine forrige Pdf-bøker har jeg påvist hvorfor.  Paulus kom med en helt ny tidshusholdning i år 61-62 da han var i Rom, Apg. 28, 28. Gud satte Israel tilside og avsluttet sin forbindelse med dem, og oppgav forkynnelsen om det jordiske Kongeriket (midlertidig). Dermed oppgav Gud alt det som tidligere hadde blitt befalt Rikets apostler i Mark.16, Luk. 21, Matt. 28 og Joh. 14-21, og Apg. 1, 3-8. Misjonsbefalingen tilhørte aldri menigheten. Nådegavene tilhørte aldri, og var aldri i menigheten, åndsdåpen fra pinsefestens dag var heller aldri gitt til menigheten, den var til Israels troende for Kongeriket.

 

Disse som har sverget til de fire evangelier i spørsmål om vanndåp, Åndens dåp, helbredelse, tungetale og nådegaver for øvrig, og ment at vi skal følge Jesu ord fra disse evangeliene, har en lang retur med å komme ut av dette og inn i Efeserne og Kolosserne. Lang og vanskelig dersom man vil være gjenstridig og gjøre motstand mot å få korrigert den feilaktige evangeliedisponeringen som man har drevet.  Men det er lett dersom man bare medgir at Bibelen taler rett. Gud har virkelig forandret læren, tidshusholdningen og frelseshåpet i løpet av det som leses i Apostelgjerningene. De troende under Apostelgjerningenes tid hadde det jordiske håpet om Kongeriket, men vi i nåden har himmelen som håp. Det er to helt forskjellige sfærer.

 

Men jeg vil allikevel berolige den troende leser med at mange av de trosprinsippene vi finner både i GT, i de fire evangeliene og i Apostelgjerningene samt de brev som ble skrevet til Israels troende i tiden med Apostelgjerningene, kan veilede alle troende på forskjellige vis. Men vi må bare slutte å hente tros-teologi og helbredelses-teologi, og dåps-teologi fra disse skriftene. For i menighetens husholdning er vi fritatt for Åndsdåp, vanndåp, nattverdsplikt, syndsbekjennelsesplikt, og livet er rett og slett annerledes for nådetidens troende, som lever uten de ti bud eller deler av den mosaiske loven. For menigheten er lov, bud og forskrifter helt avskaffet i Kristus, Ef.2, 15. Men under Guds Kongerikes tilbud i tiden med Apostelgjerningene, så stadfestet de troende loven (Rom.3, 31). Lutherdommen både i Norge, Sverige og Danmark bruker Rom.3, 31 som ett av sine favorittvers for å påstå at de ti bud er ved makt. Og dette har de faktisk rett i, dersom en regner Romerbrevet som skrevet til menigheten!  For i Romerbrevet er loven ennå i velmakt, men den er oppfylt ved Kristi mellomkomst. Men i Efeserbrevet er loven og budene avskaffet. Loven er avgått ved døden. I Romerbrevet var det de troende som var død fra loven, men loven selv var i live!  Den som ikke vil forstå dette, han får bare la det være.

 

Når vi leser lignelsen om den gode samaritan i evangeliene, så forkaster vi ikke denne, for der viser Jesus hvordan den som tekkes Gud gjør det ved sitt gode hjerte, og ikke ved å bokstavtolke loven der det er forbudt for jøder og levitter å ha samkvem med hedninger.

 

Det finnes massevis av gode evangeliske eksempler på tro, på gudsfrykt, på medmenneskelighet og trofasthet i alle skriftene som er skrevet til Israel. Dette kan vi ta vare på, når vi bare vet at det aldri er en direktetale som skal utføres av menighetens troende for at de skulle bli frelst. Der har vi Efeserne og Kolosserne som teologisk grunnlag. Der er Guds vilje for menigheten og nådens tid åpenbart.

 

Det er sant det Paulus skrev til Timoteus: ”For HELE SKRIFTEN er nyttig….Men vit også at han som sa at hele Skriften er nyttig til lærdom, han var også den som sa at man skulle fordele Guds ord (gresk originalmanus: dele opp/kutte opp ordet i deler) på rett måte (2. Tim. 2, 15). Uten at vi oppdeler Ordet slik jeg har gitt utallige eksempler på i mine bøker og artikler, så vil det ikke være mulig å få orden på forståelsen av Det nye Testamente. Vi ville bli dratt mellom motsigelser og ytterligheter hele livet. Noe også mange blir.

 

Løsningen er gitt oss ved at Gud skiftet tidshusholdning i Ef.3, 1-9; Kol. 1, 25-26. Paulus sier at NÅ (da han skrev Efeserbrevet og Kolosserbrevet i år 62) er denne tidligere skjulte hemmeligheten blitt åpenbart for hans hellige. Gud tok bort Israels særrettigheter og gjorde jøde og hedning likeverdige ved evangeliet (Ef.2, 15; Kol. 3, 11).  Den nye troende etter at Gud sjaltet ut Israel, fikk himmelen som håp, og Ånden til pant i hjertet – han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over hva vi ber eller forstår (Ef.3, 20).  De fem epistlene Paulus skrev etter å ha fått åpenbaringen, ble sendt ut for å omskolere de troende – slik at de skulle ta fatt i dette nye frelseshåpet i himmelen, som erstattet det gamle håpet om det jordiske Kongerikets komme.

 

Denne Gud – som kan gjøre mer enn alt, han er det som gav oss dette. I nådens tid er det ikke behov for nådegaver. De er overflødiggjort ved Ef. 3, 20 – og Guds ferdige Ord.

 

Kan vi dermed drive og ”kommandere” Gud til å gjøre undere?  Bare fordi Ef.3, 20 klart sier at denne kraften av Ånden bor i alle troende, - så ligger det absolutt ikke i kortene at man selv skal ”bruke kraften” – slik vi ser i de gamle ”Star-Wars” filmene som mange har sett på TV. Paulus vektlegger en bestemt metode, om vi kan si det slik, - når han lærer oss at Gud kan gjøre mer enn alt, - og derfor så står det også: ”.. langt ut over det vi forstår og ber: ”. Mange troende ser ikke de siste to ordene, men sveiver i gang en tirade av ”Jeg befaler deg, du djevel, i Jesu navn, vik vekk fra meg med alle dine fristelser, og fjern dine plager fra meg…!!” Dette er ikke å be. Det er å drive halvveis hvitemagi i Jesu navn. Ikke i noe bibelord er det antydet at den troende skal drive på med å tale til Satan!

 

Gud vil vi skal komme i fortrolig bønn til ham, med hva enn behov det måtte være. Og han som kan (han lover ikke at han skal gjøre det, men han KAN gjøre det) gjøre mer enn alt, - han er den som avgjør omkring det du har bedt ham om. Vi har ikke fått Den Hellige Ånd for at vi skal være herrer og mestere og kommandere omstendighetene på eget viljevalg. Nei, vi overlater til Gud, som vil gjøre alle ting til den troendes beste. Noen opplever å bli helbredet fra sykdommer. Andre opplever at de får en svær indre kraft til å utholde sykdommer og prøvelser. Vi troende er svært individuelle, på alle måter. Det stilles ikke en gang noe krav om at vi må ha særskilt ”tro for helbredelse”. Det bare gis oss muligheten til på generell basis å be til Gud i Jesu navn.  Alt hva vi gjør i tro og gjerning, gjør det alt i Jesu Kristi navn, i det dere takker Gud Faderen ved ham, formaner Paulus.

 

Ef. 6, 18 går enda lenger: ”Be til enhver tid i Ånden (dette betyr ikke å be i tunger, slik noen tror) med bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn FOR ALLE DE HELLIGE.”

 

Å be i Ånden, er å be til Gud inne i dine tanker og ditt sinn. Bare slik kan vi be hele tiden, uten at det skulle se ut for utenforstående som om vi er fra vett og forstand.  Ha en livsstil av ”bønn og påkallelse” for alle troende. Vår første løsning på et gitt problem, er ikke å skrike opp og sverge frem eder og forbannelser, eller klager – men det er BØNN OG PÅKALLELSE.  Dette er Guds konkrete ord skrevet direkte til menigheten av troende. Kan man bare etterleve disse formaninger, i stedet for å flakse rundt i alle menigheter og agere ”apostel og profet”, så vil mye være gjort!

 

Vi ser at Jesus, da han lærte sine disipler i tiden med å tilby Israel det jordiske Kongeriket, brukte samme prinsipper: Våk og be! Sa han til dem, gjentatte ganger. Som jeg sa ved en annen anledning, bønn og formaning er helt tidløst. Det er inter-dispensasjonalistisk – det sømmer seg i alle tidshusholdninger – og særlig er det på sin plass i menighetens tid, fordi det er mennesket som styrer verden. Og vi klemmes eller trekkes da mellom de to erkemotpartene djevelen og Gud. Ved forbønn kan det utrettes så mye at vi ikke selv vet hvor utrolig kraftig bønn til Gud kan påvirke tingenes tilstand. 

 

Kol. 2, 6-7 er nøkkelord til menigheten i nådens tidshusholdning, og bør følges:

 

”Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk.”

 

Som en konklusjon om vårt forhold til skriftdeler som er skrevet til Israel i tiden med tilbudet om å få Guds jordiske Kongerike, - må det være riktig å si at vi kan ta vare på generelle formaninger som gjelder i alle tidshusholdninger.  Men vi må ikke blande teologien fra skriv til Israel, med lære fra skriv til menigheten! Israel og menigheten lever ikke side om side parallelt, for menigheten ble først til idet Gud satte Israel ut av sin pakt.  I menighetens tid er jøde og hedning likestilt. Men idet Israel igjen kommer inn i Guds pakt i endens tid (ved de trengsler/fødselsveer som vi ser i Åpenbaringsboken), vil Israel bli holdt over alle folk, og menigheten faller i det samme bort. Dette bør alle våre predikanter og evangelister lære seg, og så bør disse igjen lære det videre til menighetene de har kontakt med  (2. Tim.2, 2).

 

HVA MED ANDRE MANIFESTASJONER,

FALLING I ÅNDEN OG LIGNENDE?

 

Jeg har alt vært noe innom disse ting i denne bokens kapittel 3 – men vil gjerne vinkle dette noe mer. Jesus lærte i forbindelse med apostlenes misjon med å tilby Kongeriket i og utenfor Israel at ”Alt er mulig for Gud” og ”Alt er mulig for den som tror”. Mange evangelister innen pinsekarismatikken kopler disse løftene fra tiden med Rikets tilbud opp med Ef. 3, 20 og den kraft som er gitt den troende i nådens husholdning. Og med dette som bakteppe mener mange at det nok kunne være Gud som får folk under forbønn og håndspålegging til å ”falle i ånden”. Det vil si, de faller ofte ned i gulvet (under tilsyn) og blir liggende i en form for henrykkelse, eller transe. Man regner det slik at dette er noe som utføres av Den Hellige Ånd. Man knytter det til både helbredelser og til indre styrke. Man blir ”velsignet” av Gud idet Ånden gjør at folk faller i gulvet under forbønn.

 

Men her må vi ikke bruke Bibelens BOKSTAV og vri dette i favør av ens egen synsing. Selvsagt er alt mulig for Gud. Men det er ikke dermed slik at da åpnes slusene for alle slags merkelige manifestasjoner og uttrykk. Det er konstatert at i mange vekkelsesmøter (først og fremst i USA, f. eks. Toronto lattervekkelsen, Brownsville vekkelsen, m.fl.) ligger folk og rister, spreller og ruller mens de skriker ut merkelige dyrelyder (løvebrøl, kakling, bjeffing osv.) – samt at man hører en ustyrlig latter fra mange av de som ligger på gulvet. Ja, manifestasjonene er så mangfoldige at det vanskelig lar seg liste opp noen helt spesifikk fortegnelse.

 

I slike vurderinger må vi alltid ha Bibelen som mal. Det mest nærliggende å jamføre med er selvsagt apostlene og historien slik den fremgår av Apostelgjerningenes tretti år fra år 32 til 62.  Vi finner dødes oppvekkelse, demonbesattes utfrielse, sykes helbredelse, overnaturlige straffehandlinger fra Den Hellige Ånd, profetiske gaver, og alt det som i grunn Jesus hadde lovt skulle ledsage apostlene og deres medtroende i tjenesten. (J.fr. Mark 16, 20; 1. Kor. 12-14).

 

Men i sannhetens navn: Vi finner ALDRI noensinne de manifestasjonene som jeg nyss henviste til fra vår tids vekkelsesmøter, hos apostlene!  Falling, skriking, latterkramper, risting, rulling bortover gulvene, dyrelyder, etcetera – glimrer med sitt totale fravær i hele NT. Bare når det var snakk om ulydige for ikke å snakke om demonbesatte mennesker, er det skrevet om underlig oppførsel fra menneskers side.  Men vi finner ingen troende som fuser frem slik i hele NT, slik som det vi finner i våre dagers vanvittige ”vekkelsesmøter”. Og tro meg, - jeg har selv deltatt på slike sprøe møter i flere år, før jeg begynte å forstå at dette var helt utenom Bibelens sunne rammer.

 

I og med at intet av disse ”manifestasjonene” kan gjenkjennes fra den mal som Bibelen utgjør, må vi avvise slike ting som IKKE FRA GUD. Er det dermed fra Satan? Eller fra onde ånder? Vel, jeg skal ikke prøve å stemple de troende som ennå har lagt seg under slike ting. Det kan være både menneskets egne sjelsevner som kommer til uttrykk i dette, og fremmede krefter. Men jeg vil allikevel si at det også er fare for okkult innblanding – jeg henviser bare til Paulus’ krasse advarsel om vår tid i 2. Tim. 3, 8 – der Paulus bruker trollmennene til Farao, Jannes og Jambres, som negative rollemodeller for hva de troende må holde seg unna! Trolldom og magi, i Herrens navn. Her må den enkelte troende bare ta seg i vare, og ikke kaste seg hodestups inn i ting som ikke har klare positive forbilder i NT!  Dersom vi ikke finner det i Bibelen, da bør vi skygge unna hva gjelder åndelige krefter og ytre manifestasjoner og ”kraft”. Bedre ”føre vár enn etter snar”.  Den type troende som Paulus bruker disse trollmennene som forbilde for, er slike som ”..står sannheten imot. De er fordervet i sitt sinn og holder ikke mål i troen.”  En rett fordeling/oppdeling av Bibelens ord gir oss den gode veiledende forståelsen som skal lede oss. Da vet vi at tegn, under og nådegaver i hht. Bibelen, ikke tilhører menighetens tid. Det tilhørte bare de troende den gang da apostlene forkynte og tilbød Israel og hedningproselytter det jordiske Guds Kongerike. I menighetens tid er det den troendes generelle bønn og påkallelse av Jesu navn innfor Gud som blir vårt ”våpen” mot de behov som presser på. Mer om det i neste kapittel.

 

 

 

Kapittel 6:

Hvordan bør en troende i nådetiden gå frem

i forhold til sykdom og plager?

 

Dette vil ikke bli et langtrukket kapittel. Allerede har jeg nevnt at bønn og påkallelse innfor Gud i Jesu navn, er det beste i alle slags situasjoner. Det kan gjelde i sykdom like mye som i valg av viktige avgjørelser, arbeidssituasjoner, økonomiske vanskeligheter, og andre ting i livet.

 

Vi ser at i kjente og velrenommerte evangelisters virke og liv, blir det systematisk og nitidig tydd til bønnens hjelp, nesten uten noe unntak!  Til tross for at jeg ikke er hundre prosent enig i alt det de forskjellige lærer og underviser om, eller deres diverse bibelsyn – så er det ingen tvil om at de opptrer riktig og bibelsk, idet vi kan lese de forskjellige rapportene fra misjonsfeltet. Og Gud, som nådig hører den troendes rop om hjelp, svarer i mange tilfeller med å utføre mirakler.  Å be for en svær tilhørermasse av troende i en kampanje i Afrika, eller i Asia, er helt bibelsk. Bønn blir nesten befalt i Paulus’ skrifter, altså Bibelens ord.  Når så mirakler og helbredelser skjer blant tilhørerne like etter at det er bedt til Gud i Jesu navn, så kan jeg vanskelig forestille meg annet enn at det er Gud Allmektig som har hørt fra himmelen. Han har latt den kraft som bor i alle troende i hht. Ef.3, 20 komme til virksomhet i de som ble helbredet, og Gud får æren for dette. Ja vel da, - noen vil kanskje påstå at kampanjeevangelistene prøver å ta til seg litt av kaken, og i allfall sole seg litt i glansen fra de mirakler Gud har gjort i deres tjeneste. Men dette er ingen stor sak. Vi er mennesker, og vi kan glede oss i at Gud hjelper den troende på mange forskjellige vis. Vi lever i nådetiden, der Gud på ingen måte ønsker å sparke predikanter som ikke gjør alt hundre prosent ”riktig” etter boken.

 

Men vi bør ikke uten videre prøve å overføre ”kampanje-kraften” i forbønn for de syke massene, til å skulle ”brukes” på enkelte syke troende her hjemme. Hvorfor?  Fordi det er så mye misforståelser ute og går blant kristne som ikke er godt kjent i Bibelen. Og dermed blir de predikant-haler. De jakter på enhver mirakel predikant som viser seg noenlunde i nærheten, og søker forbønn og håndspålegging for å bli frisk. De glemmer at Gud hører den enkelte troendes bønn, i like stor grad som når en evangelist ber. Det er fakta. 

 

Vi bør som troende selvsagt ikke forakte medkristnes forbønner. Men det er langt fra dette og til å bli et haleheng til såkalte mirakel predikanter. Den troende bør lære seg å stole på Gud og Kristus. Følg Bibelens ord. Det er Bibelen som er Guds tale til menigheten, ikke mystiske tegn og åpenbaringer, og sjeliske følerier. ”Å, jeg FØLER at hvis jeg går frem til forbønn på møtet i kveld, da vil Gud helbrede meg”. Gud opererer ikke i henhold til våre mange svingende følelser, for hos ham er det ikke noen skiftende skygge eller forandring. Han er den samme til alle tider, og han er nådig.

 

Det jeg vil frem til er: Den troende i nådetiden, blir formant i Bibelen til å la seg grunnfeste i troen på Bibelens ord, gitt oss gjennom apostelen Paulus, ”Jesu Kristi fange for hedningene” (Ef.3, 1).  Dette betyr rett og slett å overgi problemet i ditt sinn, og tenke: Nå har jeg bedt til Gud, og jeg vil avvente hva Gud vil gjøre med det.

 

Bruk alle normale midler til å bli frisk, - slik som din fastlege, spesialleger, medisinering, og andre eksperter på de eventuelle områder av sykdom en lider av. Men fremfor alt, be til Gud, og la ditt håp stå til Herren. Hvil i dette, og ikke stress deg ut. Ingen av oss kan produsere frem vårt eget mirakel. Gud alene gjør undere, og han kan gjøre det for deg. Om du ikke får et mirakel, så vit at du ikke er mindreverdig hos Gud av den grunn. Gud velger ikke å la være å gjøre et mirakel for noen av oss, fordi han eventuelt skulle ha noe imot deg. Ikke heller holder han tilbake, dersom du har gjort synd. For synd har alt fått et fullt oppgjør i Kristus, og Gud vet at ingen av oss troende makter å leve syndfritt!  Uteblitt bønnesvar i en sak, har intet å gjøre med at du eventuelt har syndet i noe.  For én ting er helt sikkert: Du og jeg har syndet. Hele tiden. Skulle Gud begrense seg til bare å høre bønn fra mennesker som ikke mer synder, da blir ikke en eneste bønn besvart i hele menneskeheten.

 

La dette allerede siterte bibelordet få synke inn i ditt sinn – lær det utenat – og lær også utenat det andre sitatet nedenfor:

 

”Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss – ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen”  Ef. 3, 20-21.

 

”..har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, om dere bare blir ved i troen, grunnfestet og faste og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt, det er blitt forkynt for hver skapning under himmelen, og for det er jeg, Paulus, blitt tjener.” Kol. 1, 22-23.

 

 

 

Kapittel 7: Falsklæren med å hevde helbredelse

i Jesu sår.

 

Jesaja  53 er grovt misforstått lære. For det første: Profetens ord var ene og alene til Israel. Det har aldri vært skrevet noe i GT etter Mose tid, til folk som var utenfor Israel. Hedninger var utestengt ikke bare fra paktene, og borgerrettigheten – men fra Ordet og fra Gud selv. Vi var uten Gud og uten håp i verden, Ef. 2, 12 mv. Det er uvitenhet og elendig bibelforståelse i kombinasjon, som gjør at slike overtroiske tolkinger som ”Legedom i Jesu sår” fra Jes. 53 har festet seg innen kristen vekkelsesforkynnelse opp gjennom de senere årtier. Det er bare jødene med deres proselytter (omskårne omvendte hedninger) som hadde del i Guds Ord og pakter før menighetens tid kom i år 62 ved Paulus.

 

For det andre: Selve tolkingen av Jes. 53 er grov misforståelse i selve betydningen av setningene og uttrykkene. Legedom – går ikke på sykdom og skavanker, det går på Israels nasjonale synd og frafall. Jesaja 53 MÅ leses i den sammenheng det er skrevet, og ikke løsrevet som om dette skulle være et utklipp fra en novelle.

 

Alle profetene som advarte Israel mot frafall, stønnet ut ord som gikk på ”..om dere bare vil omvende dere til meg, Herren, så jeg kunne få lege dere…” – lege landet fra frafallet og ulydighet mot paktene. Jer. 3, 22 er betegnende: ”Vend tilbake, frafalne barn! Jeg vil LEGE deres frafall…”.  Jes. 58, 8 er like betegnende: ”Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, og din LEGEDOM snart spire fram…”. Jesaja 58 utfordrer det sløve sydriket (jøder og benjaminitter) til å gjøre rettferdige gjerninger i hht. Mose lov, taler om den rette form for faste og det å dele sin velstand med andre (helt i pakt med Jesu bergpreken faktisk!) – og går vi til vers 13 i samme formaningen fra Jesaja til jødefolket, ser vi at de også bes å overholde sabbaten!

 

Dette er bare tale om den nasjonale legedom som skulle komme over jødene ved Messias. Også Klagesangene 2, 13 vitner om den nasjonale LEGEDOM som skulle komme med Messias: ”Hva skal jeg vitne for deg? Hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hva skal jeg sammenligne deg med, så jeg kunne trøste deg, du jomfru, Sions datter? For stor som havet er din skade, hvem kan LEGE deg?”  Jeremia pekte her på den Messias som skulle komme og bære landets synd og overtredelser ved selv å bli et syndoffer. Den som kunne LEGE Israel og jødefolket var Messias.  Jesus tok opp både Jesajas og Jeremias’ profetier i sine advarsler til Israel.

 

Matt. 13, 15 sier: ”..så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få LEGE dem.” 

 

Hosea profeterte imot Nordriket før det falt i Assyrernes vold omkring år 721 før Kristus. I Hos. 7, 1 leser vi igjen om nasjonen og dens synd, som Herren kunne LEGE om de hadde hørt på ham: ”Når jeg vil LEGE Israel, da åpenbares Efraims misgjerning og Samarias ondskap…”. 

 

Malaki 4, 2 blir også løsrevet fra sammenhengen, og mange avsporete evangelister bruker verset til å ”bevise” at det er legedom i Jesu sår. Mal. 4 handler om Herrens dag da han skal komme for å gjenopprette Israel og gi dem Kongeriket, og samtidig dømme ugudelige slik og Paulus sier i 2.Tess. 1, 7-9. Mal. 4, 2 sier: ”Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med LEGEDOM under sine vinger. Og dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper ut fra fjøset.” De presterer faktisk å ta til forskudd en profetert legedom for Israel, som først skal finne sted idet Jesus avbryter den store trengselstiden med sitt synlige komme. De overser at dette er for Israel når Jesus en dag oppretter Kongeriket på jord, og trekker dette inn som et eventuelt løfte gitt menigheten om helbredelse fra sykdommer. Hvor naive og usammenhengende kan noen være når de leser Bibelen?

 

Det kan umulig være snakk om fysisk helbredelse av sykdommer i de forskjellige profetene jeg har nevnt, for det viser seg jo i Jesu tjeneste at han helbredet alle som kom til ham – uten først å avkreve at de skulle omvende seg. Han helbredet de ti spedalske summarisk – men bare én kom tilbake og gav Gud æren for underet!  Omvendelse var aldri noe krav hos Jesus, før han grep inn og helbredet syke! Dermed vet vi at det bare er snakk om den nasjonale legedom i GTs skrifter, og aldri fysisk helbredelse av sykdom.  Noe annet er det i profetier om at Messias ved sitt komme skulle åpne blindes øyne og sette fanger fri, og forkynne et nådens år for folket, slik han sa i synagogen i Nasaret.  Men ”legedom i Jesu sår” er bare noe som er feilaktig tolket fra GTs profetier om den nasjonale frelsen i tro på Messias og hans komme til nasjonen.

 

I 2. Krøn. 32 finner vi den hebraiske historien der Israel (NB: Sydriket; Nordriket med sine ti stammer ble oppløst i år 721 f. Kr.) knyttes opp til sitt frafall og sine svære synder mot Gud, på Jeremias’ tid. Omstendighetene for jødenes bortførelse til Babylon ligner dette som skjedde like etter at Israel på ny ble forkastet av Gud etter at Apostelgjerningene var lukket. Vi leser fra  2. Krøn. 32, 14-16 og merker oss uttrykket legedom slik det brukes i GT:

 

”Også alle prestene og folkets høvdinger syndet grovt og fulgte alle hedningefolkenes avskyelige skikker. De gjorde Herrens hus urent, det (templet) som han hadde helliget i Jerusalem.  15: Herrens, deres fedres Gud, sendte sine ord til dem ved sine sendebud tidlig og sent. For han hadde medynk med sitt folk og over sin bolig.  16: Men de spottet Guds sendebud og foraktet hans ord og hånte hans profeter, inntil Herrens vrede mot sitt folk ble så sterk at det ikke lenger var noen LEGEDOM.”

 

Dette var det og Jesus siktet til idet han i lignelsen om husbonden som leide ut sin vingård i Matt. 21, 33-41 – tar de frem, de som ble slått og spottet blant profetene, før han selv – Sønnen – ble sendt til vingården, som var Israel.  Legedom gjaldt Israels oppreisning fra sitt stygge frafall.

 

Kristen vekkelsesforkynnelse er fullstendig okkupert av djevelens mange forvridde tolkinger, frembåret gjennom elendig utdannete evangelister. Uvitenheten blir dermed selve drivstoffet bak deres forkynnelse, i det de naivt tror på misforståelsene og hevder dem som sannheter fra Gud.

 

Jes. 53, 4-6 viser oss tydelig at det ikke var sykes helbredelse det var snakk om, men frelsen i tro på han som skulle bli Israels konge og styre gjennom sitt jordiske Kongerike i Jerusalem:

 

Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. 5: Men han ble såret for våre overtredelser (av Mose lov), knust for våre misgjerninger (ulydighet mot de ti bud). Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. 6: Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.”  Her påpekes legedom fra villfarelsen i synd og ulydighet!

 

Det som er emnet i Jesaja 53, er Israels redning som nasjon – der Jesu stedfortredende død betaler all den skyld som den ulydige nasjonen (Jesaja bruker hele tiden pronomenet ”Vi” – og taler da på Israels vegne innfor Gud) hadde akkumulert. Jesus fremstilles i Hebreerbrevet nettopp som Guds store skyldoffer, det ene offer som tok all synd, og der Kristus gjennom dette oppfylte loven for jødene. Les Hebr. 9, 15 om Kristi offerdød som renser Israel fra synder gjort under den gamle pakt. Se også Apg. 13, 39.

 

Ikke ett eneste lite sted i Apostelgjerningenes referater til hva de forkynte, og heller ikke i noen av lærebrevene – fremsetter noen apostel Jes. 53, 4-6 som en lære der den troende har garanti for helbredelse i tro. Det finnes ingen ”Legedom i Jesu sår” i apostlenes lære! Bare dette ene skulle vekke mistanken hos alle kristne – og vi skulle alle ha forstått at det er helt galt dette som mange ”super-pastorer” forkynner, med at vi har en garanti for helbredelse gjennom Jesu sår på legemet på korset og i tiden før korsfestelsen da han ble slått og pisket. Det er i stedet snakk om Israels legedom fra deres synder og ulydighet.  Måten apostlene tok seg av helbredelser og mirakler på, var gjennom den nådegaveutrustningen de fikk av Herren for oppdraget. De trengte ikke å bruke Bibelen som en magisk trylleformel med sitat fra Jes. 53 for å helbrede syke. De bare sa: Det jeg har, det gir jeg deg: I Jesu Kristi nasareerens navn, stå opp og gå! (Apg. 3, 6). Og de syke ble momentant og fullkomment helbredet. Det er Bibelen som er vår mal, ikke våre fantasier og vrange forestillinger der boken er tatt helt ut av sammenheng.

 

I Jes. 52, 9-10 leser vi rammen for hvilket profeten går over i kapittel 53 til å nevne Messias’ lidelse og død. Rammen er det lovte tusenårige Kongerike på jord:

 

” bryt ut i jubel alle sammen, dere Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem. 10: Herren avdekker sin hellige arm for alle folkeslagenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.”

 

Det er Herrens hellige arm, som gjenopptas i Jes. 53, 1:

 

”Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbaret?”

 

Denne Herrens arm, var utrakt først gjennom Messias’ komme til Israel, Jesu lidelse, død og oppstandelse for jødene og proselyttene. Når så disse hadde tatt imot Messias, så skulle hele resten av jorden få denne velsignelse med Kongeriket.  Jes. 53, 12 sier: Derfor (Jesu offerdød) vil jeg gi ham DE MANGE TIL DEL, og sterke skal han få til bytte…”  Hele verden skal lyde denne kommende kongen fra og med at Jesus oppretter det fremtidige tusenårsriket (Dan. 2, 44). Det er Kongeriket som er hovedtema i Jes. 52-53-54. Og for at Riket skulle kunne komme til Israel, måtte Messias lide, dø og oppstå til innbyggernes rettferdighet. Uten Jesu offerdød, heller intet Kongerike på jord! Det er Kongeriket som er Israels frelseshåp. Det hører ikke menigheten til, - vi har himmelen der oppe og ikke jorden her nede (Kol. 3, 1-4).  Den legedom som Jes. 53, 4-6 taler om, er den oppreisning som blir det fremtidige Israel til del i Kongeriket. Da sier Sakarja bl.a. dette om nasjonen: ”I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!” (Sak. 8, 23).

 

Når evangelister ikke klarer å skille på løfter gitt Israel for det jordiske Kongeriket, og den åpenbaring som ble gitt Paulus i år 62, uttrykt gjennom Efeserbrevet og Kolosserne, med himmelen som frelseshåp for de troende – da må det bli forvirring. Da klarer man å vri Bibelens ord til Israel over til å gjelde den troende i nådetiden. Men legedom i Jesu sår, var bare gitt Israel og gjaldt dette at Gud ville lege nasjonen fra deres fall og gi dem Riket på jord!

 

Merk spørsmålet til disiplene i Apg. 1, 6: ”Herre, er det på den tiden du vil GJENREISE RIKET FOR ISRAEL?”  Denne gjenreisning er det samme som av profetene ble omtalt som legedom for nasjonen. Det hadde ikke noe å gjøre med helbredelse av sykdommer.

 

Jeg håper dermed at jeg med denne tredje Pdf-boken har hjulpet leseren til en bedre og mer balansert forståelse av forhold i NT som omhandler forbønn – nådegaver – åndskrefter – tungetale – profeti – helbredelse; slik at man har fått en bedre tolkingsramme for å sette de forskjellige elementene på sin rette plass. Å kunne vite eksakt hva som er Guds vilje for menigheten er det aller viktigste for enhver som forkynner Guds ord i vår tid. Dersom man blander det som Gud hadde for Israel i den nye pakt, med det som ble åpenbart vedrørende menigheten ved Paulus i år 62 – da blir det forvirring og selvmotsigende tolkinger av NT.

 

Det typiske ved Israel da apostlene forkynte Kongerikets evangelium, var at de så store tegn, under og mirakler utført – og allikevel avviste Jesus som Messias!  Gud hadde medynk med sitt folk, Israel, i de tretti årene med Apostelgjerningenes virksomhet, da han sendte sine tjenere til dem ”..tidlig og sent” lik disse i GTs tid før Babylon (se 2. Krøn. 32, 14-16), men uten at det nyttet. Tilslutt måtte Guds rettferdige vrede få sitt utløp: Ødeleggelsen i år 70 med romerkrigen.

 

Det typiske ved menighetens tid er at vi hedninger tror Jesus Messias (Kristus) uten at vi først har sett store tegn, under og mirakler. Les bare hva Paulus anklagende sa til den vantro forsamling av jødiske ledere i Rom år 60-61, Apg. 28, 28:

 

”Så skal dere da vite at denne Guds frelse er blitt sendt til hedningene, og DE SKAL HØRE.”

 

Legg merke til at hedningene ikke var gitt Å SE, men bare å høre – det vil si selve forkynnelsen, og da uten løfter om ledsagende tegn og under.