Den Hellige ånd Etter Apostelgjerningene

28, 28.

 

Av jan lilleby

 

Det er ikke slik at selv om Ånden er den samme person i alle tidshusholdninger, så gjør Ånden det samme. Nei, tvert om. Den Hellige Ånd ytrer seg og manifesterer seg og beveger seg i de troende alt etter hvilken hensikt og formål som til enhver tid foreligger. Den Hellige Ånd opptrådte på èn måte under Moses og Aarons tid, og på en ny måte fra apostlenes tid. Og atter en ny måte fra og med menighetens tid ihht. det Paulus kalte ”hemmeligheten” – husholdningen med Guds nåde, Ef.1-3.

 

 

Da Den Hellige Ånd manifesterte seg over Herren Jesus ved dåpen i Jordan, steg Ånden ned over ham i en dues skikkelse.  Dette var intet vanlig syn, og har heller ikke siden gjentatt seg i historien.  Da denne manifestasjonen kom, hørte de en sterk røst som talte over hodene på de som var samlet: ”Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg velbehag”, Matt.3,16-17. Vi leser ikke om at Jesus da begynte å tale med tunger, for eksempel, eller at ildtunger satte seg på ham – slik det gjorde på disiplene på pinsedag.  Ånden virket på en annen måte tidlig i Jesu tjeneste, enn det han siden skulle gjøre.

 

Da Den Hellige Ånd kom over disiplene og flokken på Øvre Salen i Jerusalem, pinsedag år 32, (Apg.2ff.) kom han slik ingen tidligere hadde opplevd: Som et veldig fremfarende stormvær, med ildtunger som satte seg på hver av de 120 som var samlet, og de alle som èn, begynte å tale i forskjellige tungemål (ekte eksisterende daværende språk, 13-14 forskjellige..) og alle som var samlet rundt stedet undret seg da de alle hørte sitt eget tungemål trenge igjennom larmen av alle de som talte, Apg.2, 4-11.

 

Siden – etter som historien går videre gjennom Apostelgjerningenes 28 kapitler, skifter Ånden virkemåte.

 

I dette historiske bildet som utspant seg fra og med Jesu dåp i Jordan til og med ut Apg.28 og videre, ser vi Ånden slik han forandret virkemåte og ytringer, manifestasjoner.

 

For å få nøkkelen til Den Hellige Ånds virke i og gjennom apostlene og deres ”ekklesia-synagoger” (uttrykket ”menighet” er dårlig oversettelsesarbeide!) i tiden som beskrives i Apostelgjerningene fra kap.1 og til og med kap. 28 vers 28, må vi jamføre med Romerbrevet 8 og Esekiel 36, 26-27, der vi ser hva Gud skulle gjøre for de i Israel som ville tro og ta imot Ånden under Den nye Pakt:

 

Esek.36, 26-27:  (Selv om profetien har tusenårsriket i siktet, så var dette allikevel malen da Gud sendte sin Ånd på pinsedag år 32) ”Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte.  27: Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gøre det så at dere følger mine bud (Dette er Mose lov og Jesu nye lov, j.fr. bergprekenen) og holder mine lover og gjør etter dem.”

 

Legg merke til at dette ikke er referanser gitt henimot det vi i dag forstår som ren nåde. Her er det om å GJØRE ETTER GUDS BUD OG LOV.  Dette er selvsagt lære til de i Israel som ville ta imot Jesus Messias i Den nye Pakt. Dette har intet med menighetens tid å gjøre, men bare Israel.

 

I Hebreerne 6, 5 leser vi at de messianske troende (hebreerne) som trodde at Jesus var Messias, var slike som ”..har smakt Guds gode ord (profetenes løfter) og den kommende verdens krefter.”  Den kommende verden: Tusenårsriket, der hele Israel er prester for Gud og er fylt av Den Hellige Ånd slik at de GJØR (!) etter Guds lover og bud.  Altså, vi leser om at Den Hellige Ånd vil sanksjonere og stadfeste og lede det troende fremtidige Israel slik at de lever rett i henhold til gjeldende Guds bud og Jesu lov og bud.  Vi skjønner da selvsagt at disse ord er ikke talt og/eller skrevet til menigheten. For i nådetiden heter det: Ved tro, UTEN GJERNINGER (Ef.2, 8).

 

Denne forsmaken beskrives også av Paulus i Rom.8, 4-5, og 13-14:  ”..for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss (Israels troende og deres proselytter) vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til.  13-14: For dersom dere (det troende Israel og proselyttene) lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.  For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.”

 

Dette er samme lære som vi leste fra Esek. 36: Gud skulle ved sin Ånd gjøre det slik at de troende holdt lov og bud, og ikke levde etter kjødet.  Den Hellige Ånd i dem, virket slik at de maktet å etterleve en så høy standard som en tilnærmet syndfrihet. De var så fylt av Ånden i denne tiden med Den nye Pakts forsmak (Apg.1 til og med Apg.28, 28) at de levde nær perfekte liv. Ånden gjorde slik at de var helt overgitt til ham og lydige i alle ting. I denne tiden viser Paulus til at det var FOR ISRAELS SKYLD han tjente Gud! (Apg. 28, 20). Hvis det nå var for Israels skyld han tjente Gud, og for Israels skyld at han, da han ankom Rom år 60-61, var i lenker – da har han vært i denne tjenesten i HELE DEN TID som apostelgjerningene beskriver FØR han på Guds vegne erklærer Israel ute av Guds pakt i vers 28.

 

Som en kontrast til dette stramme livet og de høye etiske krav som gjaldt under aposteltiden, finner vi så plutselig den nye nådelæren fra Gud, ved sin apostel for hedningene, Paulus i Ef. 2, 4-10 der vi finner at det ikke lenger avkreves minimalt syndenivå i den troendes liv. Ingen gjerninger lenger blir forlangt for å vise at man tror Gud. Alt er nå av nåde, uten gjerninger – bare i tro. Paulus legger for sikkerhets skyld til i Ef. 2, 15 – at Kristus i det han avslørte hemmeligheten med den nye nåden, hadde avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, ved sin død på korset. Fra dette punkt (Fra Efeserbrevet i år 62 og ut apostelhistorien til år 67)  var det ikke lenger nødvendig – ei heller mulig, å få ”..lovens rettferdige krav oppfylt..” i den troende ved Den Hellige Ånd. Ånden sluttet med ett å virke slik han hadde gjort opp til og med Apg.28, 28 der vi leser om Israels tilsidesettelse og utstøtelse av Den nye Pakt.  Derfra skulle det frie nådeevangeliet ut i hele verden, og alle nasjoner var satt likt. Israel var derifra ikke lenger Guds prioriterte nasjon med deres privilegier og ansvar. Nå var frelsen sluppet helt fritt, uten krav til ytre renhet og etikk. (Ef.5 er ikke krav, men anbefalinger til å vandre verdige).

 

Men en dag i fremtiden, gjenopptar Gud sitt arbeid med Israel som sin nasjon, og da skal Den nye Pakt bli gjennomført. Men før dette kan skje, vil Gud sluttføre menighetens tid med den frie nådefrelsen (Kol.3, 1-4; Titus 2, 13).

 

I tiden med de synoptiske evangeliene (Matteus, Markus, Lukas) finner vi at Gud holdt skjult sin lære om Den nye Pakt – apostlene, før pinsedagen kom, forstod intet av de ting som gjaldt Jesu død og oppstandelse. Det var holdt skjult for dem, leser vi (Luk.18, 34). 

 

Først da Paulus ble utsendt til Israel i diasporaen, og til hedninger innen romerriket, fra år 43 sammen med Barnabas, begynte Gud å systematisk sende ut ”Ordet om korset”: Den nye Pakts lære til Israel – og som også skulle tilbys hedninger for å gjøre Israels vantro sjalu. (Rom.11, 11). Paulus var en tjener for Den nye Pakt til Israel i tiden fra år 43 til og med Rom i år 60-61 da Gud satte Israel tilside og UT AV GUDS PAKT. 

 

Deretter står så menigheten frem, der hvor jøder og hedninger ikke lenger eksisterte, men bare ”Ett nytt menneske i Kristus”, Ef.2, 15. Pakten var avlyst, lov og bud opphørte, og nå gjaldt bare nåden ved tro, uten gjerninger. Heller ikke gav Gud noen spesielle løfter om noen innfylling av Den Hellige Ånd til menigheten, men bare en formaning om å ”bli fylt av Ånden”. Dette er ikke samme virkemåte som i Apg. 2 med tunger, kraftige mirakler og undere, og at den troende skulle drives av Ånden for å overliste synden. Dette hørte til den FORRIGE HUSHOLDNINGEN med Den nye Pakt for Israels troende og deres proselytter.  Nå, i nådetiden, opererer ikke Ånden slik han gjorde i tiden da Den nye Pakt (se 2.Kor.3, 6) ble tilbudt Israel – som i seg selv også var tilbudet om å få det jordiske Guds kongerike opprettet i Israel. Jesu gjenkomst er slettes ikke overhengende i dag (immanent) – men det er helt betinget av at Gud først oppreiser Israel som Guds nasjon ved å sende Elias (Matt.17, 11) som da skal sette Israel i rette skikk.  Uten utsendelsen av Elias i sin tid, blir det ikke noe nytt Israel. Uten at menigheten og nådetiden er avsluttet, kommer det ingen Elias. Og først når Elias er kommet (se Åp. 11ff) – da vil Jesu gjenkomst igjen bli immanent.

 

I dag opererer ikke Ånden via de ni nådegavene. Disse virket bare mens apostlene var i tjeneste, og Guds ord ennå var ukomplett. Menigheten, som først ble til ved at Gud introduserte en NY tidshusholdning – (basert på en hemmelighet fra før Gud skapte verden) gjennom Paulus i år 61 i Rom, - er ikke en samling troende som skal døpes i Den Hellige Ånd, med tunger, osv. Dette var bare gitt Israels messianske troende i aposteltiden med Den nye Pakt. Tunger og mirakler var et tegn for jødene særskilt. Jøder søker tegn, grekere søker visdom.

 

Men etter fullføringen av Bibelens NT (Kol.1, 25-26) ved Paulus, er det ikke behov for at Ånden kommer med profeti og tunger og styring gjennom utvalgte tjenere. I dag har alle troende å forholde seg til det Gud sier i sitt skrevne Ord. Bare mens Ordet var under progress i apostelhistorien, trengtes overnaturlige gaver som profeti, tunger, tydning etc. Derfor finner vi ikke slike ting fra og med Efeserne (år 62) og ut NT`s  paulinske skrifter (Merk: Filipperbrevet hører med til Den nye Pakts lære, og ble skrevet i Judea de tidligste år av Paulus` fengslingstid). Åpenbaringsboken ble skrevet omtrent samtidig som galaterbrevet, omkring år 45-46. Paulus har rett når han sier i Kol.1, 25-26 at det var han som hadde oppgaven med å avslutte Guds Ord, og ferdigstille det for alle troende. Å bli fylt av Ånden i dag, er å bli fylt med Guds Ord og hans nådelære i dette ihht. hemmeligheten som læres i Efeserbrevet, Kolosserne og 2.Timoteus brev.  All annen lære i NT er lære for Israel i hht. Den nye Pakt mens apostlene ventet Jesu overhengende gjenkomst, og mens Israel ennå ble regnet fra Guds side som hans prioriterte folk og presteskap.  Å lese i Guds ord, riktig fordelt (2.Tim.2, 15) – er å få rett kunnskap om nådeevangeliet i hht. hemmeligheten. Det som hadde vært skjult i Gud og ikke blitt åpenbart noe menneske før Paulus fikk det i Rom år 60-61.  Derfor er det at Paulus forteller oss hva han ber om for de troende:

 

Ef.3, 16 og videre…..”Jeg ber om at han, etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde.”

 

Han avslutter Ef.3 med å henvise til den Gud som KAN (ikke nødvendigvis alltid vil, for alle uansett behov) gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss…det er altså Gud i sin Ånd som i hvert enkelt tilfelle avgjør hva han vil virke i og gjennom og for den nådetroende. Det gis ingen forhåndsgarantier om mirakler. Ingen nådegaver som virker frem mirakler, slik som under aposteltiden. Men Guds nåde, som griper inn i de tilfelle han selv ønsker å gjøre dette.

 

Her er det intet om tunger, tydning, profeti, mirakler, tegn, osv.  Men det er den iboende Hellige Ånd, uten at vi som troende er ”døpt i Den Hellige Ånd” – slik det troende Israel ble på pinsedag i Apg.2.  Vi lever i nådens hvile, uten noen nødvendig perfeksjon for å oppnå frelsen. Mens den Nye Pakts troende var troende som ble drevet av Ånden, etter at de først hadde blitt døpt i Ånden – og slik ble drevet av Åndens kraft til å overliste synden. Ved Ånden oppfyltes lovens krav I DE TROENDE. I nådetiden, er loven død og borte, og ingen krav skal oppfylles unntatt å inneha hjertets tro på Kristus. Hvilken forskjell.