Filipperbrevet

kan ikke være for

MENIGHETEN

Av Jan Lilleby

Det finnes flere årsaker til at Filipperbrevet IKKE kan tilhøre åpenbaringen av hemmeligheten, slik vi leser i Ef.3, 1-9. Filipperbrevet bærer alle kjennetegn på at brevet er skrevet i forståelse av 1. Den nye Pakts tjeneste til Israel og deres proselytter 2. Jesu immanente komme for Guds jordiske kongerikes opprettelse.

En annen markant ting eller to, som vi gjør best i å merke oss – er at Paulus ikke sier at han befant seg i Rom da dette brevet ble skrevet. Bare fotnoten og introduksjon påstår at brevet ble skrevet i Rom. Dermed har vi bare en løs menneskelig påstand at brevet var skrevet fra Rom, og ikke Bibelen selv (grunntekstene) – som er det egentlige Hellig Ånds inspirerte Ord.

Det andre vi må legge merke til ved Filipperne, er at ”hemmeligheten” verken blir åpenbart, lært om eller nevnt på noen som helst måte. Alt som skrives i brevet passer uten problemer inn i mønsteret til de øvrige syv Apostelgjerningsepistlene, som er Romerne, Korinterne, Galaterne, Tessalonikerne og Hebreerne. De jødiske paulinske brev før menigheten ble til.

Derfor, alt nå tidlig i denne artikkelen, vil jeg påstå: Filipperne hører til blant Paulus` skriv for hans tjeneste til Israel i Den nye Pakt, og ikke til ”hemmeligheten” med nåden fritt.

Vi skal se på de mange læremessige punktene som vil bekrefte dette for oss. Men først: Jeg må innrømme at jeg ikke helt kunne få Fil.3, 20-21 til å passe inn i tanken om at menigheten – HELE menigheten, skal befinne seg i himmelen og ikke her nede på jorden. For mens ”hemmeligheten” i Ef.3ff forutsetter menigheten åpenbart med Kristus i himmelen i herlighet, finner vi at Fil.3, 20-21 taler om et SYNLIG fysisk komme av Kristus, ned fra himmelen, der han skal underlegge seg ”..alle ting..”. Underforstått: Det tales om Kristi komme for Guds jordiske kongerike i Israel. Dette er Apostelgjernings-lære! På denne måte ville vi faktisk få en form for to-deling av menigheten: 1. De som dør i troen, men tas inn i himmelen der de åpenbares med Kristus (Kol.3, 1-4) når menighetens tid er over. 2. De som er i live når menighetens tid er over, de tas inn i det jordiske Guds kongerike, med en oppstandelse i nye evige legemer. Dette fordi vi ikke finner noen omtale av frelste idet de eventuelt tas rett inn i de himler som omtales i Efeserbrevet 1-3, uten noen oppstandelse eller forvandling. (Dette kommer det mer om mot slutten).

Jeg måtte si til en broder – på internett – en jeg har hatt kontakt med i Australia, at jeg ikke kunne finne ut av dette ved for eksempel å tolke Fil.3, 20-21. Han selv hadde heller ikke noe svar på hvordan det skal gå med de som er i live den dag da Kristus avslutter menighetens tid. Og han, som også er en Bibellærer i Apg. 28-standpunktet, innrømmet at han ikke hadde noe klart bibelsvar på problemet. På det tidspunktet var det ikke blitt klart for meg heller. For det er ut fra Bibelen helt klart at avslutning av menigheten må skje, FØR Gud atter vender seg til Israel og sender Elias (Matt.17, 11).

HVORFOR ER FILIPPERBREVET REGNET

BLANT MENIGHETSBREVENE?

Mine første tanker om dette, er at oversetterne lider av samme mangelfulle syn i forhold til å inndele Bibelen i de gjeldende tidshusholdninger: De har ikke nok kunnskap i paulinske spesielle læreforhold, til at de har visst å kunne separere ut det som er skrevet før Apg.28, 28 med det som er skrevet etter den tiden. Dermed tenker de at Filipperne måtte vært skrevet mens Paulus var i Rom. Men dette er ikke riktig.

Er Filipperne et ”fengselsbrev”? Ja, uten tvil er det slik. Paulus henviser til sine lenker i Fil. 1, 13. Men vi må huske èn ting klart: Paulus var i lenker i fire år! Først 2 år i Judea og på den farlige vinterreisen via skipbruddet ved Malta. Deretter i lenker i 2 nye år i sitt leide herberge i Rom (Apg.28, 30-31). Det kan skrives mye bra bibellære på fire år, ikke sant?

Mitt nye syn på Filipperne er derfor at det må ha vært skrevet like etter Romerbrevet, det vil si mellom år 58 og 59, muligens 60.

JØDISKE SPESIELLE FORHOLD MED ROMERGARDEN

Personlig holder jeg for at Filipperne ble skrevet mens Paulus satt i varetekt i Judea under Agrippa II, Felix og Festus i hver sin tur. Les bare her, Fil. 1, 13 der det synes å være relativt ferske opplevelser det refereres til:

”Det er nemlig blitt kjent for HELE LIVVAKTEN (det var det de romerske centurioner ble kalt, da de opererte på fremmed jord (!) og beskyttet regimet mot opprør osv., bl.a. i Judea) og for alle de andre (brødrene i Jerusalem og Judea) at det er for Kristi skyld at jeg er i lenker.”

I Rom ville Paulus kalt centurionene ved sitt herberge, ikke for ”hele livvakten” eller bare ”livvakten”, men bare vokterne, eller fangevokteren osv. I Apg. 16, 27 kalles fengselsbetjeningen rett og slett for ”fangevokteren”. Han var en romersk tjenestemann under romersk lov. I tillegg finnes omtalt ”rettstjenerne” – men ikke noe ord om ”livvakten”. For livvakt var noe vi kan ligne med Kongens Garde: De skal verne om kongen; og slottets personale for øvrig. De er dem som utgjør en væpnet makt for å beskytte kongehuset og dets personell og hoff. Så og i Jerusalem: Livvakten berget ofte guvernørene fra opprør, slik at ikke mordere kunne bare spasere inn i huset til Pilatus eller andre offiserer,- og i Paulus` situasjon i Jerusalem og opprøret på tempelområdet år 58 (Apg.21ff) – måtte guvernørens livvakt og ”garde” settes inn for å verne Paulus (MERK: Da opprøret endelig begynte å komme under kontroll, spurte offiseren om Paulus altså ikke var ”..den egypter som hadde voldt opprør tidligere”, og underforstått var ettersøkt – Apg. 21, 38). Se også vers 31, der vi finner ”Livvakten”, her bare kalt ”vakten”: ”Mens de nå var i ferd med å ville slå ham (Paulus) i hjel, gikk det melding opp til den øverste høvedsmannen for vakten om at hele Jerusalem var i et røre.” Men på grunn av anklager og den uavklarte situasjonen, ble Paulus satt i jern og lenker. Siden anket han jo saken innfor keiser Neros domstol i Rom – men da høvedsmannen ville hudstryke ham, påberopte Paulus sitt romerske statsborgerskap (Apg.22, 25). Det er ingen tvil om at ”vakten” under opprøret i Jerusalem, er det samme som ”Livvakten” i Fil.1, 13.

EN JAMFØRING AV DE VIKTIGSTE PUNKTENE,

VISER AT FILIPPERNE ER ET JØDISK

LÆREBREV MENS ISRAELS TROENDE

VENTET JESUS FRA HIMMELEN

Fil.1, 5-6 viser ingen tegn på at Paulus bruker anledningen til å åpenbare filipperne at en nye nådelære er kommet, og at det er skjedd forandringer i og med Israels tilsidesetting. Han trekker en uavbrutt lærelinje og referanse til det han lærte da han var hos dem første gang (Apg. 16, 12-40) – mens han jo helt sikkert burde ha pekt på åpenbaringen av hemmeligheten! Efeserne er i motsetning til Filipperne, en omskolering i innhold og legning. Filipperbrevet burde derfor båret preg av en omskolering av både jøde og hedning, henimot den nye nådelæren. Men vi leser bare vanlig paktslære for Israel:

”…for fra første dag (!) og like til nå har dere hatt samfunn med meg i arbeidet for evangeliet. 6: Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.”

Paulus skriver som om ingen ting er hendt mellom den gang han var hos dem (Apg.16) første gang og det tidspunkt da brevet ble skrevet! Kristus ville fullføre sin gjerning i de troende inntil han skulle komme ned fra himmelen på ”Jesu Kristi dag”. Dette er det immanente (overhengende) komme som her nevnes, og som bare gjaldt i den tiden vi finner i Apostelgjerningene, mens Israel ennå hadde status som nasjon for Gud. Ordene om at det var en begynnelse for den troende, som fikk en fullendelse ved Kristi komme, er synonymt med hele Den nye Pakts vesen: En ytre renselse og etikk for den troende knyttet mot forskrifter og bud. For hedningproselyttene i Filippi betød dette det samme som å overholde de fire konsentrerte budene fra apostelmøtet i Jerusalem (Apg.15, 20) – og for jødene var det å leve opp til forpliktelsene som ellers er å finne i de øvrige lærebrev Paulus skrev i sin tjeneste for Den nye Pakt og Kongeriket. Kongeriket innebar styring og lover, det kan ikke forbindes med noen fri nåde gitt uten gjerninger. Regjering og styring, i en teokratisk karakter går ikke sammen med nådefrelse der det ikke stilles krav til ytre renhet for at frelsen må få gjelde. Men i Efeserbrevet finner vi en ren nåde, uten regjering, kontroll, eller apostoliske mellommenn for Gud som skal påse at det er en stramhet og etikk over den troendes liv.

FORVENTNINGEN AV GUDS KONGERIKE

Fil. 1, 19 vitner om forventningen av Kongeriket, slik det og var gjennom hele Apostelgjerningenes tid:

”Jeg vet jo at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og ved at Jesu Kristi Ånd hjelper meg.”

Fil.4, 5 i samme ånd: ”La deres saktmodighet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær!” (Underforstått: Jesus kommer snart). Dette var bare i Apostelgjernings-tiden.

Uttrykket ”skal bli til frelse for meg” – vitner ikke i takt med åpenbaringen av hemmeligheten i Ef.1-3. For etter åpenbaringen av hemmeligheten og den nye nådehusholdningen, er den troende satt i himmelen med Kristus. Der skal man ikke bli frelst, men man er alt frelst. Paulus henspeiler kongerikets forventning og Jesu immanente komme i Filipperbrevet.

PAULUS OPERERTE SOM MELLOMMANN

PÅ DEN TIDEN HAN SKREV BREVET

Fra den tid at Gud åpenbarte nådefrelsen og ”hemmeligheten” i Ef.3, 1-9, kom også den ordning at Gud ikke lenger hadde noen mellommenn på jorden. Nå var det bare Kristus som var mellommann mellom Gud og mennesket, 1.Tim.2, 5.

Men les hva Paulus skriver til Filipperne, Fil.2, 17:

”Men om jeg og blir ofret når jeg gjør altertjeneste og bærer deres tro frem som offer, så er jeg glad, og gleder meg sammen med dere alle.”

Dette er samme lære som til Romerne i Rom.15, 16 – og som uten tvil sorterer under hans tjeneste til Israel i troen på Jesu nye pakt (2.Kor.3, 6):

”..at jeg skal være Jesu Kristi offerprest for hedningene. For jeg gjør hellig tjeneste med Guds evangelium for at hedningene kan bli et offer til behag for Gud, helliget ved Den Hellige Ånd.”

Paulus` tjeneste som ”offerprest for hedningene” var ikke over da han skrev Filipperbrevet. Brevet er derfor både et fengselsbrev, faktisk det første blant disse, men samtidig er det læren i Den nye Pakt for Israels messianske tro på Jesus og forventningen av Guds Kongerike som skulle komme en hvilken som helst dag i den tiden vi leser om fra hele Apostelgjerningene. Prestetjenesten er i relasjon til Israel, for bare Israels messianske troende var disse som kalles for Guds prester i GT, og som også gjentas i Peters epistler. Det er ingen prestetjeneste for ”Ett nytt menneske” i Kristus, Ef.2, 15. Menigheten er ikke i samarbeid med Israel, men de er til på grunn av Israels nasjonale fravær fra troen og Den nye Pakt.

SOM LYS MIDT I EN VRANG SLEKT

Paulus holder seg til de læreterminer og uttrykk som klart relaterer til Israel, og dette kommer særlig godt frem i Fil.2, 15:

”..så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige (se hvilket krav til ytre renhet!) barn midt i en vrang og forvent slekt (Israel). Dere skinner blant dem (de vantro jødene) som lys i verden.”

Dette hører til den samme typen stramhet og etikk som ellers avspeiler seg i Paulus` brever for Israel og Den nye Pakt. Det tok høyde for Jesu snare komme, der verden skulle styres med forskrifter og påbud, for å få til en samfunnsrensing, og sette et lokk på syndighet i samfunnet. Uttrykket ”skinne som lys i verden”, er nettopp et uttrykk som har med Israels evangelisering av verden i tusenårsriket å gjøre!

I bergprekenen omtaler Jesus det antatt troende fremtidige Israel i riket, som lik en by som ligger på et høyt fjell og ikke kan unngå å bli sett i resten av verden, og som dermed er et lys for folkene, Matt. 5, 14-16. Det er også klart knyttet opp til de bud, forskrifter og gjerningskrav som vil bli stilt fra Herren i tusenårsriket overfor de troende: ”Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.” Dette samstemmer med Filipperbrevets ånd og formaning til ”Guds Israel” og hedningproselyttene på den tiden.

PAULUS` BEKYMRING OVER Å HA

LØPT FORGJEVES

Fil.2, 16 bekrefter samstemmigheten med læren fra de andre Apostelgjernings-brevene, på følgende måte: Han taler om sin angst for eventuelt å skulle risikere å løpe forgjeves. Hva mente han med dette?

”..i det dere holder fram livets ord, til ros for meg på Kristi dag, at jeg ikke løp forgjeves eller arbeidet forgjeves.”

Den som er litt kjent i Det nye Testamente vil dra umiddelbar kjensel på dette. Det var samme bekymring som Paulus hadde da han ville lyde Gud og gå opp til Jerusalem og møte apostlene, Apg.15ff. Han sier følgende i Gal. 2, 2:

”Jeg gikk dit opp etter en åpenbaring. Og jeg forela dem, og særskilt dem som gjaldt mest, det evangelium som jeg forkynner blant hedningene – om jeg på noen måte løp eller hadde løpt forgjeves.”

Hva gjaldt selve bekymringen? Jo, dette som vi leser i Apg. 15, 20 – og som pånytt ble bekreftet av Jakob i år 58 i Jerusalem, Apg. 21, 25 – nemlig at hedningene som Paulus forkynte til (for at det vantro Israel skulle bli sjalu og omvende seg, j.fr. Rom.11, 11) bare skulle være forpliktet på de forskrifter og bud som ble vedtatt i Jerusalem! De slapp altså full overholdelse av Mose lov, i motsetning til de troende messianske jødene. Paulus anså det som å skulle ha løpt forgjeves, dersom han hadde fremsatt en lære som var feil. Dette betraktet han på den måten at han ville at filipperne skulle fortsette å holde frem denne læren, som hadde blitt gitt dem av Paulus fra og med første dag han hadde vært der. For hvis ikke, så ville det bety at Paulus altså hadde vært der forgjeves. Hedninger skulle ikke, og de måtte ikke – overholde noe annet enn de fire enkle budene gitt dem i Jerusalem-skrivet år 49-50. Med andre ord: Læren i Den nye Pakt stod ved makt i det Paulus skriver Filipperbrevet. Derfor kan det umulig ha noe å gjøre med den åpenbaring som gjelder ”Ett nytt menneske” i Ef.1-3! Filipperbrevet er skrevet til Israel i den tiden de ennå forventet Jesu komme for å opprette Guds Kongerike i Jerusalem. Det er ikke et menighetsbrev, men jødisk lære for Israels tro på Jesus Messias.

PARADOKSET MED AT EPAFRODITUS IKKE

SYNES Å HA BLITT HELBREDET VED NOEN

MIRAKULØS NÅDEGAVE

For tradisjonelle ”Acts-28” troende, slike som jeg også betrakter meg å være blant, vil det derfor bli et paradoks i tilfellet med Epafroditus. Det antas at broderen (Fil.2, 27) ble helbredet ved Guds direkte inngripen, og ikke ved apostoliske mirakelgaver, håndspåleggelse osv. Og det er i og for seg helt riktig. Gud grep inn under det som Jesus lovte disiplene: ”Det to eller tre blir enige om å be om, det skal gis dem”. De ba om Epafroditus` helbredelse fra den livstruende sykdom. Og Gud bønnhørte dem og forbarmet seg. Episoden har ikke dermed noen direkte beviskraft for at nådegaver som sådanne, var opphørt da Paulus skrev dette i Filipperbrevet. Beviset for nådegavenes opphør hviler nok mye mer på det faktum at 1. Gud skiftet til en ny tidshusholdning i år 60-61, Ef.3, 1-9. 2. Israel var satt tilside som Guds nasjon, og nådegaver var bare gitt det troende Israel, noe NT er fullgodt bevis for. Tegn var nødvendig for Israels skyld, og det var nødvendig for at apostlene skulle kunne ha en synlig autorisasjon fra Gud på sitt embete, 2.Kor.12, 12. Tegnene var knyttet opprinnelig til apostlene, og Paulus påpeker dette i sin formaning til korinterne.

Grunnen til at ikke Paulus brukte noen form for håndspålegging/mirakelkraft overfor den dødssyke Epafroditus er innlysende: Paulus var i lenker i Judea og kunne ikke lenger reise dit han ville. Heller ikke var det så enkelt å oppsøke Paulus i denne perioden. Men hadde Epafroditus vært syk mens Paulus var sine to år i Rom, kunne de muligens brakt ham dit, med litt hell – og apostelen kunne ha lagt hender på ham (om da ikke Gud alt hadde endret tidshusholdningen før den syke hadde rukket fram!). Så, for undertegnede er det ikke så vanskelig dette med Epafroditus. Selv om også jeg var blant de som inkluderte hans tilfelle inn i argumentrekken for at nådegaver opphørte. For dere som husker det jeg har skrevet tidligere i artikler om akkurat det, så merk at fra nå av har jeg justert dette synet noe.

VI ER DE OMSKÅRNE

Videre i tankerekken om at Filipperbrevet er jødisk lære til det messianske Israel, og ikke til menigheten – ”Ett nytt menneske”, så er det helt uomtvistelig at jødedommen og deres tro på Jesus fremkommer meget tydelig i Fil. 3, 3 og 5:

”For det er vi som er de omskårne, vi som tjener Gud i hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus, og som ikke setter vår lit til kjød.”

”Jeg er omskåret på den åttende dag, jeg er av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, i forhold til loven en fariseer….”

Her er det om å gjøre å merke seg bruken av presens: ”Vi ER de omskårne..” Paulus taler her til de troende jøder, Abrahams barn i troen, Guds Israel som nevnes i Gal.6, 16 – de som ikke satte sin lit til egne prestasjoner i å overholde loven (kjød) men var drevet av Ånden. Dette sammenfaller helt utrolig godt med læren til Israels messianske troende i Rom.8, 4-5: ”..for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til.”

Jamfør også Rom.11, 1: ”Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg ER jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme.”

Rom.2, 28-29 samstemmer også med Fil.3, 3:

”For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet. 29: Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.”

Disse ord kan ikke tas ut av sammenheng, og brukes over på troende hedninger. Bare jøden i sin opprinnelige grunnstilling omtales her. Paulus peker på forskjellen mellom den jøde som ikke tror på Jesus som Messias, og på den jøde som tror på Jesus. Den sistnevnte er ”Den virkelige jøde”. Denne er det Paulus omtaler i Fil.3, 3 og 5. Og det kan bare være èn grunn til at han gjør dette: Det var fordi de ennå var å betrakte som FØRST. ”Jøde først, så greker” gjaldt ennå mens Filipperbrevet ble skrevet! Derfor kunne ikke ”Ett nytt menneske” ha blitt til og ”hemmeligheten” med nåden vært åpenbart.

ARBEID MED FRYKT OG BEVEN

PÅ DERES FRELSE!

NB: DETTE AVSNITT OG DET NESTE, ER

TILLAGT ETTER AT ARTIKKELEN BLE

PUBLISERT PÅ WEBSIDEN.

Jeg kunne ikke dy meg. Opprinnelig hadde jeg planlagt å ta det med, men tenkte at artikkelen ble alt for lang. Men nå ser jeg at vi trenger argumentet, for ofte sitter våre feilaktige oppfatninger så utrolig langt inne.

Fil.2, 12 viser helt tydelig lære som har med forventningen til det kommende jordiske kongeriket å gjøre, og den stramhet og etikk som ble avkrevd de troende i aposteltiden:

”Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige (j.fr. troens lydighet, Rom.1, 8; 16, 19 og 26) , så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere (j.fr. Apg.16), men enda mer nå når jeg er borte fra dere.”

I tiden under Den nye Pakts forkynnelse i Paulus` tjeneste, var det krav om visse etiske ytre gjerninger: En skarp avstandstaken fra all slags synd, og en overholdelse av bl.a. sabbat for jøder, og nattverden for både jøde og hedningproselytt. Det er samme type formaning som Rom.11, 20-22 om at man skulle frykte, slik at man ikke risikerte å bli ”avhogd” fra det gode oljetreet, Israel – det troende messianske Israel. I verslinjene ovenfor leser vi også den uavbrutte linjen som Paulus trekker tilbake fra da han var hos dem første gang, i Apg.16 – og som om intet nytt læremessig momentum er blitt tilført siden. Det er definitivt lære til det troende messianske Israel og deres hedningproselytter i troen.

PAULUS OG FIKSERING PÅ TRENGSEL

I FILIPPERBREVET

Fil.4, 14 sier avslørende følgende:

”Like fullt gjorde dere vel i å stå sammen med meg i min trengsel.”

Paulus hadde ennå ikke nådd fram til Rom i ankesaken, da Filipperbrevet ble skrevet. Derfor finner vi intet ord om at han i Rom nå endelig hadde fått ro og fred, og ikke hadde noen trengsel. I stedet relaterer han til dem sine opplevelser da han var hos dem, og taler BARE om de trengsler som var den gang, og som vi leser om i Apg. 16. På dette tidspunktet ville det vært typisk Paulus å kontrastere sine forrige trengsler mot den nærværende freden og roen som var, såfremt han altså skrev fra sin situasjon i Rom. Apg. 28, 31 slutter slik: ”Han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.”

JESU KOMME OG DET NYE OVERNATURLIGE

LEGEME FOR TROENDE

Hovedgrunnen Til at jeg skrev denne artikkelen, er egentlig det problem som jeg syntes det var når man leser Fil.3, 20-21 om Jesu komme. Dersom dette var lære for menigheten, så vil menigheten deles i to fraksjoner ved Jesu komme til jorden.

Den ene fraksjonen, er de som i mellomtiden dør i troen på Jesus. Disse blir helt klart omtalt som slike som åpenbares med Kristus i herlighet. De settes i himmelen etter en usynlig oppstandelse den dagen da Kristus avslutter menighetens tidsperiode. J.fr. Kol.3, 1-4: Spes. Vers 4: ”Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet.” Man har tenkt at siden Paulus ikke direkte forklarer på noen måte hvordan det går med de som dør først, så må det dog være slik at vi som eventuelt dør før Kristus kommer, vi får en usynlig oppstandelse i det himmelske. Vi reises fra de døde, gis et evig legeme og er umiddelbart i det himmelske. Ingen reise gjennom en opprykkelse først, slik vi vet at det troende Israel var lovt i 1.Tess.4, 14-18. Vi bare åpenbares rett inn i det himmelske uten noen fysisk foranledning. Dette har skapt problemer med de troende som er i live når Kristus igjen vender seg til Israel og har avsluttet menighetens tid. Går disse inn i Riket, og på den måten blir en del av de troende i tusenårsriket på jorden? Hva da med det himmelske som vi er lovt? Skal noen være i himmelen, og andre skal være på jorden? Er menigheten delt i to grupper av troende?

Fil.3, 20-21 kan jeg derfor nå avklare som lære tilhørende Den nye Pakt til Israel, og som derfor ikke gjelder menigheten. (Uttrykket ”hjemland” – kan vise til Det nye Jerusalem).

”Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. 21: (J.fr. med 1.Tess.4) Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.”

Dette er læren fra 1.Kor.15 og 1.Tess.4 – der troende Israel skulle få en opprykkelse idet de ble forvandlet og fikk et legeme likt den type legeme som Jesus hadde. Et legeme som var overnaturlig og evig. Ut fra dette vet vi at det blir tre typer livskvaliteter i tusenårsriket: 1. De allminnelige menneskene i verden, som vil komme i en suksessiv innflytelse under tusenårsrikets kraft – og de får forlenget sin alder til opptil 900-1000 år lik de tidlige menneskene vi leser om i GT. 2. De som bryter hardt mot rikets lover og etikk, og som dømmes til å dø i ung alder, som da vil være omkring 100 år. 3. Disse som Paulus beskriver, med forvandlete kropper – det udødelige har overkledt det dødelige. Kropper av samme livskvalitet som Herren selv.

Personlig mener jeg at menighetens troende ut fra ”hemmeligheten” i Paulus` lære i Efeserne og Kolosserne, vil være èn samlet gruppe. Alle sammen vil bli å befinne seg i himmelen både over Det nye Jerusalem og over den fysiske atmosfæriske lavere himmel. Vi finner ikke noe skriftsted som vitner at menigheten skal være en del av Guds Kongerike. Det er det Israel som er bestemt til å råde over, i samråd med Herren Jesus når han kommer. Bibelen viser at menighetens tid, og menighetens oppgave er avsluttet – før Guds Kongerike blir opprettet.

Tit.2, 13: ”..mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet.” Jeg kommer nok tilbake til mer om dette emnet, håpefullt.