HELVETE PÅ JORD:  JIM JONES` GUDSRIKE

 

Av  Jan Lilleby

 

Noen vil nok kvie seg for å trekke direkte sammenligninger mellom skrekkhendelsene

som skjedde i forbindelse med "pastor" Jim Jones på 1970-tallet i USA,

og som endte så tragisk i Guyanas jungel i 1978 med selvmord av nesten 1000

mennesker. Hva kan en slik ytterliggående sekt med sektlederen

Jim Jones, enepastor med en visjon, ha å gjøre med vår tids pastorer og

eneledere i lignende sekter, det være seg Norge eller i utlandet?

Ja, kjære leser, - les først denne skrekkfortellingen fra virkeligheten, og døm selv etterpå om det kan

være lignende trekk i dagens sekter.

 Ett fellestrekk ligger allerede helt oppe i dagen: Jim Jones var en ubestridt

- og i tillegg en ekstra brutal, enepastor, med et understyre av lydige lakeier

som trodde at de skulle "følge pastoren og hans visjon" i ett og alt.

Vel, historien viser at de virkelig var ljojale mot sin pastor, -  inntil døden!

 

 

 

     Å skulle ta frem historien til Jim Jones og hans gudsrikevirksomhet, er som å gløtte på lokket over selve helvete! Hvilken vanvittig galskap det hele ble tilslutt. Men det begynte så flott. Det begynte som en som ønsket å tjene Herren, og å spre det glade budskap om Jesus til verden, først og fremst i USA.

    Den journalisten som nesten ble drept av Jones` sektmedlemmer på flyplassen utenfor Jonestown lørdag 18.november 1978, Charles A. Krause, skrev en omfattende bok etter hendelsen. Han var utsendt av The Washington Post for å dekke et undersøkende besøk i Jonestown ved kongressmann Leo J.Ryan. Sistnevnte tok initiativet til å foreta en undersøkelse av alvorlige anklager mot Jim Jones og sekten hans «Folkets Tempel», som var blitt fremsatt over lang tid av flere av medlemmenes familier i USA. Det var anklager om tortur, vold, drap og psykisk terror som gikk igjen. Det skulle vise seg at anklagene dessverre var så alt for sanne. De reelle forholdene var mye verre enn man først kunne ha grunn til å anta. Jim Jones gjorde som Hitler, når han så at spillet var over: Han tok sitt eget liv. Men han fikk først hele sekten, med noen få unntak som klarte å rømme, til å drikke cyanidblandet saft. 900 mennesker døde i løpet av femti minutter. Mennesker som var blitt forført og hjernevasket og trakassert av en etter hvert helt vanvittig mann, som begynte å tro om seg selv at han var en inkarnasjon av Lenin og Jesus i en og samme person.

   Noen kanskje vil avbryte meg med å si: Men Lilleby, dette var i USA. Hva har det å gjøre med norske forhold?  Da må jeg bare sende spørsmålet tilbake med følgende anmerkning: Vet du hvor mange norske og skandinaviske predikanter som reiser til USA hvert år, for å hente inspirasjon i kristne miljøer?  Det er ganske mange som gjør det. I USA finner vi både det mest vanvittige, og vi finner også noe av det beste i kristen forkynnelse. Fritt valg fra øverste hylle. Det er ikke noe galt med USA eller at norske predikanter drar dit for å hente ideer og inspirasjon. Bare vi lærer å utskille det onde og falske.

   Jeg tror og jeg håper, at ingen i Norge kom under direkte innflytelse av eksempelvis Jim Jones. Men jeg har en full rett til å bruke dette skrekkens eksempel. Det kan være at det vil hjelpe noen i fremtiden, som leser dette.

 

JIM JONES` FREMVEKST SOM PASTOR OG LEDER

 

  James Warren Jones ble født i 1931 ved Lynn i staten Indiana, som enebarn.  Faren var invalid som krigsveteran fra 1.verdenskrig. (Jim er det amerikanske klengenavnet som ofte brukes på James.)  I 1949 tok han eksamen på gymnasiet i Richmond, Indiana. Og i 1950 skrev han seg inn ved Indiana Universitet. Men han droppet ut av skolen, og søkte deretter innpass blant fundamentalistene i Indianapolis. Det var da han begynte å opptre som predikant fra tid til annen, - sier Krause i sin bok «Guyana Massakren». I 1951 skrev han seg inn ved Butler Universitet, som den gang ble drevet av Christian Church (Disciples of Christ). Han tok ingen eksamen før i 1961. Men så tidlig som i 1953  stiftet Jones sin egen bevegelse, Christian Assembly of God. I 1960 blir Jim Jones` menighet, Peoples Temple (Folkets Tempel) tatt opp som medlem av bevegelsen Christian Church, i Indianapolis. Og 1962 ble Jones ordinert som prest i denne bevegelsen.

   1965 kommer det tydelig frem at det han egentlig trodde på, må ha vært Rikets evangelium, i dette at han ville fremme dets ideer i dagens virkelighet blant annet ved agitasjon og propaganda. Han startet to firmaer.  Det ene registreres under tittel «Wings of Deliverance», et non-profit firma.  I brevet til skatte-myndighetene hevder han at formålet var  «å fremme Guds Rike (Kingdom, på engelsk) på jorden og spre Guds hellige ord».  Det var da ikke Guds rike, i menighetsbetydning - slik vi finner at Paulus definerte den himmelske delen av det, men heller i betydningen av det fysiske politiske teokratiske gudsriket. Han kom skjevt ut allerede i starten. Vi finner intet direkte vitnesbyrd i hans historie om at han hadde noen bevitnet og hederlig omvendelse som medførte at han ble et Guds barn. Det er sjanser for at han bare tolket sin rolle i intellektuell form, slik vi dessverre finner at mange dagens teologistudenter også gjør. Det kommer aldri til noen gjenfødelse i henhold til Bibelen. Men dette får bare stå som en privat spekulasjon som ikke lar seg prøve.

   Det andre firmaet kalte han Jim-Lu-Mar Corp., og skulle drive med entreprenørvirksomhet og tjene penger. Men myndighetene i Indiana inndro lisensene for begge firmaene fordi han unnlot å sende årsoppgaver.

   I 1965 kommer Jones` første offentliggjøring av de vanvittige synene og åpenbaringene som skulle føre han utfor stupet. Han kom med falske profetier om at det skulle falle  atombomber over USA den 15.juli 1967. I hans nyhetsmagasin «Esquire» hevdet han at Nord-California vil være i sikkerhet for katastrofen og den etterfølgende strålefaren. Han og 150 tilhengere flytter til Ukiah i California, men Jones reiser ofte på besøk til sitt tempel i Indiana, hvor han hevder å kunne vekke opp døde og helbrede de troende for kreft.

   Jones blir så utnevnt til formann for storjuryen i Mendocino-District i California. Hans falske profetier ble glattet over, da katastrofen ikke skjedde. Min bemerkning: Det er her medlemmene skulle ha reagert øyeblikkelig og påtalt disse løgnene. Men når de ikke føler ansvar for menigheten, noe som lett skjer når man har eneleder systemet, så bidrar dette til at lederen tror han kan slippe unna med hva som helst. Og dette ble jo tilfellet, slik vi nå kjenner hele Jim Jones` historie.

   Uanfektet vokser Jones` virksomhet: 1971 kjøpte menigheten Folkets Tempel, flere kirkebygninger i San Francisco og Los Angeles, der han vinner flere tilhengere etter hvert. Hovedsaklig blant de sorte i byens sentrum og blant de liberale hvite som lar seg imponere av bevegelsens oppsiktsvekkende virksomhet - en blanding av soul - og gospelforestillinger, helsetjeneste, radikal politikk og gode gjerninger (de drev suppekjøkken og nødhjelp med husrom og klær, osv.)  I 1971 så fant psykologi-kommisjonen i Indiana å måtte henlegge sine undersøkelser omkring Jones` påståtte evner til å helbrede «psykosomatiske sykdommer» - de unnlot å gripe inn i hans helbredelsesbløff. 

   Virksomheten vokser. Han kunne vise et medlemstall tett oppunder 8000 medlemmer tilsammen de tre stedene de hadde menigheter. (Andre forfattere hevder at det bare var cirka 3-3500) Hans popularitet hos mange politikere (som ikke var åndelig utrustet til å bedømme om hans ekthet) gav seg utslag i flere utmerkelser. I 1976 ble han kåret til «Årets Humanist» av avisen Los Angeles Herald. Han kunne flere ganger utkommandere sine kirkemedlemmer til demonstrasjoner ute på gatene i forskjellige aksjoner som ble populære hos folket i byen. Høsten 1976 ble han opptatt som medlem i Boligbyggekommisjonen i San Francisco av borgermester George Moscone.  Jones brukte bevisst store pengesummer til veldedige formål, og klarte på denne måten å kjøpe seg respekt og ære blant politikere, og mannen i gata. Blant annet gav han til pensjonistene og eldresenterne i byene der de hadde virksomhet.

   Jones brukte menigheten til å trykke på diverse politiske saker...i tråd med sin egen og helt misforståtte tolking av predikantkallet: Han ville innføre gudsrikets lover og gudsrikets samfunn i sin tids USA.

 

JIM JONES, JA VEL, MEN HVA MED PAT ROBERTSON?

 

   Mange amerikanske predikanter holder i dag på med samme slags virksomhet, og menighetene jubler.

Pat Robertson, baptist og TV-mogul er èn av disse. Han gikk så langt som til å opprette et parti, Christian Coalission, hvis formål var å innføre et tilnærmet teokratisk styresett i USA, og med seg selv som øverste leder. Han ville derved tvinge igjennom «kristenparagrafen» over alt hvor det var mulig, og fremtvinge et «rent kristent samfunn», der synd osv. skulle undertrykkes og syndere slås hardt ned på med nye og tøffe lover. Han hadde, og har nok fremdeles, en millenistisk tenking, bygget på ideen om Tusenårsriket. For ikke lenge siden annonserte han at han trakk seg som leder av Christian Coalission. Flere av hans kritikere (på Internett, og de er mange!) hevder at han var i ferd med å fremdrive tanken om et samfunn der bare èn religion var tillatt, - omtrent i stil med den katolske inkvisisjon fra den mørke middelalderen.  Så relev-ansen mot Jim Jones og hans religiøse gudsrikegalskap er slettes ikke fraværende, tvert imot. Se opp sier jeg. Hva som helst kan hende i endetiden, en tid der Paulus tydelig sier at kristne skal falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det er ubønnhørlig bevitnet ved flere anled-ninger at Robertson i sine såkalte kristne programmer, har latt kjente og berømte New-Age personligheter fritt få bruke mediet til å forkynne sine falske lærdommer.   Jeg kan nevne noen navn, hentet fra internet  -www.rapidnet.com:  Norman Cousins, Jeremy Rifkin, Herbert Benson, John Naisbitt, Alvin Toffler, Avory og Hunter Lovins, Curtis Sliwa. New-Age teologi har blitt fremsatt av følgende frontpersoner: Richard Foster, Bruce Larson (som tror på en okkultist i New-Age: Carl Jung), Robert Schuller, og Denis Waitley. New-Age helbredere (holistisk naturmedisin) har vært brukt i Robertsons «700 Club» TV-program. I 1985 så deltok 700 Club i en stor feiring av «International Foregiveness Week», som var et New-Age prosjekt satt opp av Lucis Trust og Tara Center.  Robertson fremstår som en som støtter enhver religion, bare det medfører flere stemmer til Christian Coalission partiet hans. Robertson bor i et digert palass av et hus i åsene i Virginia, med egen privat flystripe i beste mafiastil. Han er mangemilliardær i dollar. Hans venner finner du blant verdens mest korrupte og ugudelige diktatorer og politikere. Litt av en representant for Kristi evangelium, ikke sant?   Rikdommen hans er kommet ved at han har misbrukt gavemidler til det kristne TV-selskapet  (flere etter hvert) - og «lånt» av kassa og investert i aksjekjøp og andre risikofylte foretak. Deriblant en diamantgruve i Afrika, der endel av midlene ble brukt til å bestikke en brutal korrupt diktator (Mobuto, Zaire) til å gi han adgang til gruvedrift.  Er det dette som er evange-lisering? Bevisstløse amerikanske (og kanskje noen norske?) kristne jubler selvsagt over Pat Robertsons fabelaktige prestasjoner. Uten å være i stand til å utskille falskhet og pengekjærlighet og korrupsjon, samt å føre en feil og forvridd evangelieforkynnelse. Robertson er blitt en durkdreven new-ager.  Nettsidens forfatter henviser til at mye av materialet er hentet fra boken «The Most Dangerous Man in America? Pat Robertson and the Rise of the Christian Coalission», av Rob Boston. Han sluttkommenterer sin nettside med følgende ord:  «Robertsons griskhet og fanatisme har drevet ham til å stifte bekjentskap med en merkelig gjeng. (De mange onde diktatorene som blir nevnt) - Det er åpenbart at han vil gjøre seg venn med hvem som helst som vil skaffe ham penger eller støtte hans teokratiske mål. Hvordan han kan uttale i èn vending - at han ikke ønsker teokrati i USA,  for så i neste vending (i et TV-intervju) å kalle et teokrati for å være «en modell for hele verden», går over min fatteevne.»

 

   Vel, tilbake til Jim Jones:   Krauses bok om Jim Jones er ganske avslørende, og gir et makabert innblikk i all den galskap som såkalte kristne predikanter kan utføre og fremsi.

   I oktober 1976, kunngjør en av medlemmene i Folkets Tempel, Bob Houston, at han kommer til å forlate den. Samme kveld blir han funnet død og mishandlet i nærheten av en jernbanelinje i San Francisco!

   Politikernes og pressens naivitet bare fortsetter, blendet av Jim Jones` veldedige offentlige virksomhet, ute av stand til å bedømme galmannen åndelig. I 1977 mottok Jones enda en utmerkelse, denne gang den årlige Martin Luther King jr`s humanitære pris i San Francisco.

   Men i Juli, 1977, så offentliggjorde avisen New West en sterkt fordømmende artikkel om livet i Folkets Tempel. Det handlet om terror, trusler, vold, og mistanker om drap. Borgermester Moscone (som hadde falt for Jones` sjarme) avviste bydommerens krav om undersøkelser. I august samme år, beordret politi-aktor i San Francisco, Joseph Freitas en etterforskning av anmeldelsene mot Folkets Tempel. Et avhoppet ektepar, Al og Jeannie Mills, krevde en erstatning på 1 mill.dollar av sekten for påstått voldsbruk. De ble jult opp og frastjålet sine eiendeler av Folkets Tempel.

   I april 1978 sender flere slektninger av medlemmer i Folkets Tempel i Guyana (der Jones hadde flyttet og opprettet et jordbrukskollektiv med 900 medlemmer) ut en erklæring der de beskyldte Jones for brudd på menneskerettighetene. De henviste til èn av hans egne uttalelser: « Vi er overbevist om at det er bedre å dø, enn å bli drevet fra det ene kontinent til det andre.»

   Juni, 1978 - så sender et tidligere medlem av sekten, Deborah Layton Blakey, ut en edsvoren tinglyst erklæring der hun avslører mange grusomme detaljer om hvordan Jim Jones og hans bevæpnede garde i Jonestown, Guyana, drev med tortur, terror, seksuelle utskeielser og psykisk tortur av de stakkars sekt-medlemmene i kollektivet. Alt for å holde dem lydige og underkuet av «Daddy» (far) som han kalte seg selv. Hun beskrev blant annet, at Jones gjentatte ganger de senere ukene hadde vekket alle opp over høytaleranlegget midt på natten, og beordret oppstilling. Så hadde han fått hvert medlem til å ta en slurk av en saftvæske, som han sa var oppblandet med gift, og at de ville dø om 45 minutter etter at de hadde drukket det. Hun kalte disse skrekknettene for selvmordprøvene. Jones ville teste medlemmenes absolutte lydighet og underdanighet ved å la dem tro at de nå gav sitt liv i lydighet mot hans befalinger. Helt van-vittig. Medlemmer hadde prøvd å rømme, men ble truet til å bli - av de bevæpnede vaktene. Etterpå hadde de blitt slått helseløse til skrekk og advarsel for resten av medlemmene. Det gjentok seg noe av det samme mønster, som var tilfellet i menighetene i Indiana og California.  Jones hadde brukt forfølgelsene i Calif-ornia, som påskudd til å ta med seg de fleste medlemmene til Guyana, der han lovte dem et gudsrike på jord. I stedet ble det et virkelig helvete. Detaljene i journalist Krauses bok om dette er for mange, og for skrekkelige, til at det er mulig å ta med alt sammen her. Men det jeg nå i all korthet har sammenfattet - ble opptakten til massakren som skjedde mot de besøkende fra kongressen og fra pressen, lørdag den 18. november 1978. Syv mennesker ble meiet ned idet de skulle inn i det ventende flyet, og flere ble alvorlig såret, - mens Krause reddet seg ved å spille død, såret i hoften av to skudd. Etter at de hadde klart å varsle myndighetene i Georgetown tidlig neste dag, så trådte militære styrker til, og da de ankom jungelleieren, fant de 900 lik, deriblant galmannen selv, Jim Jones. Alle død av cyanidgift, og noen unntaksvis skutt med gevær. Noen av Jones` ansatte advokater, Mark Lane og Charles Garry klarte å flykte ut i jungelen, og derfra tilbake til USA, og unngikk derfor å bli dratt med i masseselvmordet.

   Medlemmene fulgte en idealistisk pastor, som til å begynne med ikke gjorde annet enn det mange pastorer gjør: Preker Guds ord, driver menighet, veldedighet og sosiale tiltak. Han ble populær av at han hjalp de fattige negrene i San Francisco og Los Angeles, og at han torde stille opp for de svake i samfun-net. Men han gjorde alt dette, for å fremme sitt eget ego. Han skrøt av sine gaver og sine veldedige virk-somheter. Han så på fremgangen som et middel til å skaffe seg makt over mennesker. Det var på dette området, samt i forbindelse med hans trang til å vise seg som «den store profeten» (jfr. hans feilslåtte atomkrig-profetier osv.) som brakte ham på fall. Han trodde han skulle klare å opprette et slags gudsrike på jord, men det ble et helvete i stedet! 

   Han døde bare 47 år gammel, og blir husket som noe av det mest skremmende som har hendt i USA hva gjelder kulter og sekter. Bare tilfellet med «Heavens Gate»- UFO-sekten i Texas, som ble skutt i senk av FBI og garden i en regelrett beleiringskrig, kan oppvise en tilnærmet «konkurranse.» Jim Jones led av sterk paranoia og andre psykiske lidelser. Han var også bi-seksuell og hadde forhold til både kvinner og menn. Et  amerikansk  TV-selskap lagde i  1980-årene  en  helaftens  spillefilm  om Jim Jones og den  fryktelige tragedien, der  de  fleste  av de ting jeg  her har  nevnt, fremkom.  Det er slike tragedier som blir brukt av Satan i å spre den feilaktige propaganda, «..ja, der kan dere bare se!  Slik går det med de fanatiske kristne..». Og så bruker djevelen slike tilfeller til å dra ned Jesus-navnet og kristentroen i søla. Hadde Jim Jones` menighet holdt seg til det paulinske flertallsprinsipp i lederskap av menigheten, så er det temmelig sikkert at vi aldri hadde fått «Jim Jones tragedien». En skamplett i kristenheten, fordi han klarte å misbruke Bibelen og kristen forkynnelse til egen selvopphøyelse, inspirert frem av djevelen.

 

SLUTT