Er den kristne i nådetiden
ABRAHAMS BARN?
Av Jan Lilleby
Nylig la jeg merke til at i et TV-program
som stod annonsert, stod det antydet noe om at
muslimer, jøder og kristne – alle var Abrahams barn.
Men intet kan være mer feil. Det er ikke snakk om at
en hedning (ikke-jøde) i vår forstand, kan være
Abrahams barn. Her har programmakerne blandet
tro og gener. Paulus kalte dem for Abrahams
barn som hadde troen på Jesus blant jøder og
proselytter, og ikke bare det, men det var bare
mulig å være ”Abrahams barn” ved troen, dersom
du hadde tatt imot den nye pakts forkynnelse om
Guds jordiske Kongerike som apostlene forkynte
i Romerriket i tiden med Apostelgjerningene!
Dette burde være enkelt å forstå for de fleste: I Efeserbrevet 2, 15 samt i Kol. 3, 11 ser vi at noe nytt hadde skjedd fra og med år 62 da Paulus skrev disse brevene.
Det ene var at Mose lov og bud var AVSKAFFET, jødeprioriteringen (Israel som den øverste av alle nasjoner på jord) var opphørt! ”Her er ikke greker eller jøde..” skrev Paulus i Kol. 3, 11. Jødene ble utjevnet med oss, og satt ”ned ett hakk” – ned på den vanlige hednings nivå innfor Gud. Han skapte de to til ”Ett nytt menneske” – rev ned skilleveggen og drepte fiendskapet.
Man kunne bare være et ”Abrahams barn” ved tro all den tid da Israel var øverst av nasjonene og jøden satt først i velsignelse, slik det var mens ennå Paulus forkynte den nye pakt i tiden med Apostelgjerningene. Det var til slike, både jøder og proselytter, Paulus sa var Abrahams barn - at de begge var like for Gud (de var begge frelst og skulle inn i Kongeriket), UNNTATT at jøden allikevel stod øverst! Rom 1, 16; 15, 27. Hedninger som tok til troen, ble ”Abrahams barn” gjennom å underlegge seg den rang og velsignelse som ennå lå over Israel som nasjon.
I tiden FØR han hadde skapt ”de to”, jøden og hedningen i troen om til ett nytt menneske, så var jøden først, og både jøde og proselytt ble tilregnet å være Guds barn og var også slike som dermed hadde ”Abrahams tro” – ergo var de Abrahams barn ved tro, og de var Guds barn i troen på Kristus for Kongerikets sak.
Dette fordi det var slik med saken for Kongeriket, at gjennom Abraham skulle all verden bli velsignet. Det vil si: Hedningene på jorden skulle velsignes GJENNOM Israel, Abrahams etterkommere – og gjennom Israels velsignelser dele velsignelse sammen med jøden som var satt først! Slik skal det og bli fra den dag da Kongeriket på jord engang blir virkelighet. Da skal det skje at ”..ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!” (Sak. 8, 23). Er det ikke merkelig at Gud i dette bildet ikke uten videre er med hedningen? Hedningen må ”henge seg på” jøden. Det er rett og slett fordi at i Sak. 8, 23 er Kongeriket kommet, og menigheten med den frie nåden er opphørt!
Men dersom en hedning i vår tid, der jøder og hedninger ikke lenger finnes som sådanne – de er utjevnet (hedning kan man bare være så sant Israel står først av nasjonene) – prøver å gripe fatt i sømmen av en jødisk manns klær og sier ”Jeg vil følge deg, for jeg har hørt at Gud er med dere” – så vil du oppleve at du ikke blir ledet til Gud, men til de forbannelser og villfarelser som ennå hviler nasjonalt over Israel for ulydigheten! Dere skjønner: Israel var bare velsignet dersom de var lydige mot Gud. Men ved ulydigheten kom de alle under forbannelsen. Denne forbannelsen kan det jødiske individ flykte ifra, ved at han tar til nådetroen i Kristus.
De forbannelsene kan du lese om i 5. Mos. 28, 15-68. De jødene som fremdeles har forstand nok til å bli boende i de deler av verden de nå engang bor, utenfor Israel - i Brooklyn i New York er det eksempelvis over tre millioner – og et lignende antall i Russland, - de har mer til overs og lever bedre enn disse som i deres store misforståelse av sionismens falske løfter (de venter en messias som ikke er Jesus), ennå må finne seg i å ligge under den nasjonale forbannelse fra Mose profetier! Israel makter aldri å selv ”Bryte seg inn i velsignelsen” uten at Gud først har kommet med sitt nye kall til dem.
Det vil måtte bli slik det var da Peter på Guds vegne talte til Israel, og sa: ”For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte (i diasporaen), så mange som Herren vår Gud kaller til seg.”(Apg. 2, 39). Bare Gud kan sammenkalle Israel og innsette dem igjen i deres gamle overhøye posisjon som nasjonen over alle andre. Sionismens ugudelige og Kabbala-troende jødiske okkultister kan nok ikke få Gud til å endre sin tidsplan og sine planer for øvrig. Det er ennå menighetens tid på jord, og forkynnelsen av det frie nådeevangeliet ved tro på Kristus.
Vers 68 i 5.Mos. 28 er betegnende for det som hendte under Roms krig mot jødeopprøret i år 66-70: ”Herren skal føre deg tilbake til Egypt på skip, den vei som jeg sa deg at du aldri mer skulle få se. Der skal dere bli budt ut til dine fiender som treller og trellkvinner, men det er ingen som kjøper.” Det ble oppfylt i årene 70-73 da slavemarkedet i Midt-Østen ble helt sprengt da skipslaster på skipslaster med krigsfanger ble sendt ned. Tilslutt ville ingen ha dem som slaver – markedet var fullt!
Dette fordi de ble overgitt til ødeleggelsen og atspredelsen i år 70 av Gud Allmektig, og han brøt kontakten med dem for deres motstand mot apostelforsamlingenes forkynnelse om Kongeriket (Apg. 28, 25-28). De ble satt tilside og er ikke siden den gang i år 61-62 som en Guds nasjon å regne. Gud må først kalle dem opp før de igjen vil få status som den FØRSTE blant nasjonene. Det vil skje når han sender Elias før Herrens gjenkomst (Matt. 17, 11; Åp. 11ff).
De nasjonale Abrahams etterkommere i vår tid er under den nasjonale forbannelsen fra 5. Mos. 28, og den Messianske forbannelsen fra Matt. 22, 7, Apg. 3, 22-23 og Apg. 28, 25-28. De messianske forbannelsene/refselsene hviler alle på det som engang ble sagt av Moses i Sinai. Jødene hadde de tretti årene som beskrives i Apostelgjerningene til å si JA til Jesus og Kongeriket. Men de forkastet ham endelig idet vi ser boken avbrytes i det 28. kapittel med Paulus’ desperate forsøk på å omvende dem som var i Roms synagoger.
Vil du være velsignet i troen i vår tid, må man tro Kristus – og dermed få del i den frie ikke-mosaiske nådefrelsen uten loven og uten den abrahamittiske velsignelse og pakt. Den troende i vår tid må ikke ta tak i den jødiske manns kappeflik og ”gå med ham”. For Gud er ikke med jødefolket i dag! Han er bare med det enkeltindivid som tror Kristus i hht. åpenbaringen av hemmeligheten i Ef. 1-3 (se Ef. 3, 1-9) der bare den som tror Kristus blir satt i himmelen med ham og velsignes med all åndelig velsignelse. Menighetens frelse har intet å bestille med jødefolket eller deres patriark Abraham. Man blir absolutt ikke noe barn av Abraham dersom man tror Kristus i hht. hemmeligheten, - menigheten som var skapt og utvalgt i Kristus før verden ble til (Ef. 1,4; 20, 23; 2, 6).
Gal. 3, 9 taler nettopp om det forhold at hedninger som trodde, blir velsignet MED den troende Abraham – altså man må underordnes Abrahams barn for å få Abrahams velsignelser i tro. Galaterbrevet er helt tydelig skrevet til Guds Israel (Gal. 6, 16) og var aldri til menigheten. Menigheten var ennå en hemmelighet da Paulus skrev til galaterne.
Gal. 3, 14 sier følgende, idet Paulus legger ut betingelsene for proselyttene under den nye pakt i Jesu blod: ”Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.”
I vers 16 sier Paulus at Abrahams ætt (i éntall) er Kristus.
I vers 23 stadfester Paulus at han snakker om Israel og deres proselytter: ”Men før troen (på Jesus som Messias) kom, ble vi (Israel og proselytter) holdt i varetekt under loven, INNESTENGT inntil den tro som skulle komme, ble åpenbaret.”
Leser vi så Hebr. 9, 15, finner vi at den nye pakts frelseslære var gitt for ISRAEL og aldri for den frie hedning: ”Derfor er han (Kristus) mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt (Israel), skal få den evige arv (tusenårsriket, gresk: aion) som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første (Sinai) pakt.”
Dette er som vi ser, bare Israel og deres proselytter – for vi ordinære hedninger har aldri vært under paktene og løftet, se Ef. 2, 12 mv. Vi var tvert imot utestengt fra alt som vedgikk Israel og Guds velsignelser. Vi var uten Gud og uten håp i verden. Den nye pakts frelse ved tro på Kristus som den som oppfylte Mose lov for Israels troende, var aldri tilbudt den frie uomvendte hedning, annet enn som en tro han måtte ta til seg GJENNOM Israels velsignelser (Rom. 15, 27). Man kunne bare bli frelst ved å gå inn under Israels velsignelser i troen i hele den tid vi leser om fra Apostelgjerningene – som var fra år 32 til år 62-63 idet boken avbrytes med Israels fall.
Farskapet i tro via Abrahams velsignelse ble således formidlet ved at den hedning som ble proselytt (men de slapp omskjærelsen, se Apg. 15, 20) fikk del i disse gjennom Israel, slik Rom. 15, 27 viser til. Det var ”jøde først, så greker”. Dette abrahamittiske troens ”farskap” ble bare disse tildel som vi finner levde under den nye messianske pakten som ble gitt apostlene å forkynne i den tid jeg viste til (2. Kor. 3, 6-11). Den nye pakt var bare for de som først hadde gjort overtredelser under den forrige, som var Sinai pakten. Bare Israel med deres proselytter hadde vært under den, og bare disse ble da tilbudt under apostlene til å ta til troen under den nye. Denne troen hadde ikke himmelen som håp, men Kongeriket.
Abraham, sier Hebreerbrevets forfatter, så også like forbi tidsalderen med Riket, og frem til da Gud skulle la Det nye Jerusalem (J.fr. Åp. 21ff) stige ned fra himmelen – og han ventet dermed på ”…staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper.” Hebr. 11, 10. Det var i forhold til denne kommende nye Jerusalem at disse troende i Hebr. 11 så seg selv som utlendinger, og de lengtet til ”det himmelske” – det vil si: Ikke selve himmelen, men til det som skulle komme ned fra himmelen! De hadde ikke selve himmelen som håp, men først Riket på jord, deretter Det nye Jerusalem, og etter dette da kom de neste tidshusholdninger. Jesus sa om Kongeriket at de troende skal sitte til bords sammen med ham, og med Abraham, Isak og Jakob. Men de vantro jøder skulle kastes ut i mørket utenfor, og det blir gråt og tenners gnissel.
Bare menigheten har fått selve himmelen som frelsesmål. Hvordan kan menighetens troende være ”Abrahams barn” når de ikke skal til samme frelsessfære som ham? Kongeriket og deretter den Guds stad som kommer ned fra himmelen, er for den nye pakts troende: Guds Israel!
Menigheten er ikke under den nye pakt i Jesu blod. Dette tilbudet er aldri fremsatt til oss, og vi finner heller ikke dette fra og med Efeserbrevet i tid (år 62-63). Vi finner det kun i de brever som ble skrevet mens Israel ennå var Guds øverste nasjon på jorden, det vil si: Den tid da ennå apostlene forkynte den nye pakt i romerriket for jøder først, og så for greker.
Fra og med Efeserbrevet i tid, finner vi bare én Far: Gud. Abraham nevnes ikke lenger i forbindelse med troen og frelsen! Men den som nevnes, det er Hodet for menigheten: Kristus, der han sitter i de høyeste himler hos sin Far (Ef. 1, 20-23).