Av Jan Lilleby

‘La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.’ Kol. 3,2.

Hvilke tanker er det som råder i vårt sinn hva gjelder menighetens frelseshåp, himmelen der oppe hvor Kristus nå sitter ved Guds side i makt og velde?

himmel bildeNoen vil kanskje si: «Ja, men…det står jo så lite om himmelen og hva som er der, og hvordan det er der – så man kan ikke forvente å ha så mange ideer om denne framtidige tilværelse!»

Og man kan selvsagt forstå slike reaksjoner. Allikevel sier Bibelen at vi skal ha vårt sinn innrettet/vendt mot det som er der oppe. Vi kan ikke komme utenom det.

Så i den anledning ønsker jeg å ta en sightseeing over og gjennom de vyer som da gjør seg gjeldende. For sannelig, vi kommer ikke til ende med himmelens storhet, Guds godhet i Kristus og det som venter der oppe, der framme.

Ingen mennesker i vår tid har sett (bokstavelig talt) himmelen.

Vi må tilbake til vår apostel Paulus’ skriv og uttalelser for å finne en som fikk se noe av himmelen…og, sier han selv, han hørte ord som det ikke var ham tillatt å framføre. Gud ba ham å tie om det.

Så det er faktisk bare Bibelen som kan gi oss en anelse om hva himmelen er, hva vi skal gjøre der og hele konseptet ved å være evig i live i det himmelske. For det må jo være godt for noe, ikke sant? Himmelen er altså noe mer enn bare et feriehjem for frelste mennesker. Det er en tilværelse fylt av mening og som har en hensikt utover at man bare er frelst som sådan.

Bibelen har alt gitt oss en pekepinn: Man er frelst bl.a. for å tjene andre. Det er altså ikke gitt i Bibelen at å være frelst skal være en egotilværelse for ‘Jeg Jegesen’ – nei, vi vil være i tett samarbeide og tjeneste med Kristus selv, og ta ordre og oppgaver fra ham i det evige himmelske.

Ef. 1, 17-23 er vel program-erklæringen for vår framtid, framfor noen erklæring i Det nye Testamente. Hør bare:

«Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, 18: og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, 19: og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft. 20:Det var denne (kraft) han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21: over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. 22: Alt la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, 23: som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.»

Bibelen antyder ikke minst at å være oppe i det himmelske, er et liv som er likt det Guds engler har! Og som nettopp sitert fra Paulus, det er Guds vilje at vi må kunne FORSTÅ hvilket håp vi er kalt til. Altså, hva håpet innebærer og hva som skal finne sted der framme og der oppe! Det er riktig at bare nåden frelser oss. Men i nåden ønsker Herren at vi tar til oss rett kunnskap, og himmelen er en av disse ting vi bør ha med i vårt kunnskapsarkiv.

Mark. 12, 25 – der Jesus kommer med en generell og ikke minst tidløs avklaring på det som gjelder for oss troende i forhold til himmelen der oppe hos Gud:

«For når de står opp fra de døde, verken tar de til ekte eller blir gitt til ekte, men de er som englene i himmelen.»

Men selv om Jesus her avklarer (i disputten mellom fariseerne som trodde på oppstandelsen, og saddukeerne som ikke trodde på dette) – at i det himmelske er man ikke lenger i noen jordisk status hva gjelder våre liv eller våre legemer, – så begynner han ikke å utmale hva vi skal gjøre der, hvordan livet – eller hverdagen – ser ut i himmelen, hvordan omgivelser og natur osv. er anlagt. Og heller ikke resten av Bibelen gir oss noen inngående beskrivelser. Det er overlatt til vår fantasi mer eller mindre. Men vi kan bedre litt på dette ved å søke i Bibelen for der å finne visse nøkkelpunkter.

Bare dette uttrykket fra Jesus (og som gjelder alle tidsaldre og husholdninger) plasserer oss i en overnaturlig og overjordisk himmelsk sammenheng og status, både fysisk og åndelig: Vi blir lik englene. Vi får legemer av himmelsk karakter, uslitelige, evige, all-dimensjonale, og utrustet med en utrolig kraft – idet vi vel og merke hele tiden er underlagt Kristi styre og autoritet.

Bibelen viser at Kristus er over englene, det er han som gir dem ordre og ikke omvendt (Heb. 1, 4).

Engler er ikke bare henvist til himmelen, men Bibelen viser at engler kan vise seg og virke her på jord, såfremt det behager Herren. Det vil ta for mye plass å skulle nevne alle de tilfeller der engler trer inn og hjelper mennesker som tror på Herren.

Paulus lærer at engler er satt til tjeneste for å hjelpe til rette de som tror på Kristus. Det vil si, han lærte dette i forbindelse med den perioden han tjente med å tilby Israel Den nye Pakt i Jesu blod. Og vi ser jo og fra Apostelgjerningene hvordan det artet seg med engler fra himmelen i tjeneste for de troende i den perioden: Peter ble befridd fra fengsel, lenker falt av ham og fengselsdører åpnet seg og han ble ført fram til Marias hus der de holdt bønn. Peters plutselige oppmøte utenfor deres dør midt i bønnesamlingen, forfjamset henne (tjenestepiken Rode) så mye at hun glemte å åpne og be ham inn, men løp inn og fortalte at Peter stod utenfor! Apg. 12, 5-11.

Engler opererer i en dimensjon som vi mennesker bare til tider har fått et lite glimt av.

På uforklarlig vis, og helt uvitenskapelig i metodikk – så faller de tunge jernlenkene av Peters hender, fengselsdøren åpner seg uten at nøkler er i bruk…og….enda bedre: Ingen av de tungt bevæpnete romerske vaktene merket hva som foregikk! Englene synes å ikke ha noen begrensninger på hva som er mulig idet de er sendt i tjeneste for Gud og hans troende forsamling.

Og her, kjære med troende, kan jeg bare si at dette er det som må utgjøre et foreløpig hovedpunkt for oss og den framtidige himmel-tilværelse: Vi vil være i tjeneste – både i himmelen og tidvis på jorden, og i kompaniskap med Herrens øvrige engler i de himmelske gjøremål, og i en slik overnaturlig kraft at det nesten ikke er noen mulighet til å finne noen rasjonell forklaring for oss i tiden nå. Vi må bare tro Bibelen på dens ord.

Det finnes en mengde bøker utgitt om både himmel, helvete og evighet, der forskjellige forfattere påstår å ha vært der og med selvsyn opplevd hvordan dette arter seg. Vel, disse forfatterne lyver. Om det er i god tro eller ikke, vet jeg intet om. Men ingen mennesker er av Gud gitt å kunne reise Tur-Retur himmel eller helvete (helvete finnes ikke!) for deretter å gi detaljerte beskrivelser av stedene. Det er nok okkulte krefter som trekker mennesker disponert for slikt, inn i visjoner og transer som er helt ubibelske.

Gud har faktisk bevisst holdt unna, i sitt ord Bibelen, enhver tanke om hvordan det er i himmelen rent samfunnsmessig, geografisk, topografisk, biologisk etc. – rett og slett fordi at dersom vi fikk stort innsyn om disse evige forhold, så ville vi oppleve at å være her nede på jorden i våre strevsomme liv, ville være uutholdelig og smertsomt. Vi ville utvilsomt synes at livet her nede var et åk og en sølegrøft sammenliknet med himmelens overordentlige herligheter og livsforhold! Gud vil spare oss for slike grusomme påkjenninger, og derfor ba han også Paulus om å holde munn etter at apostelen fikk se det himmelske. Selv sier Paulus, at han ikke visste hvorvidt han var i eller utenfor sitt legeme i det himmelske. Han bare visste at han hadde talt med og sett Kristus i herlighet.

Så altså, vår framtid er blant annet at vi gjøres lik englene…vi får himmelske legemer…noe som i hht. Bibelen innebærer at man vil være i stand til å ferdes både i himmelen og på jorden i den tjeneste som vi skal ha i evigheten.

Jeg er personlig overbevist om at vi ikke mister våre egne personligheter…altså vårt eget ‘Jeg’ – vi vil vite hvor vi kom fra, jorden og livet her nede, alle vennene og alle opplevelser vi hadde her på jord, alt vi bærer med oss i vår hukommelse…men vi får et himmelsk legeme som er innrettet slik at det takler flere dimensjoner enn bare det regulære jordiske. Og vi blir uten svakheter, sykdom, smerter, tap og savn og alt som forbindes med jordisk strev og møye.

Jesus etter oppstandelsen kunne plutselig bare stå i rommet hos disiplene, ingen dør åpnet seg, men han nærmest ‘gikk igjennom veggen’ ubemerket, hilste dem og sa ‘Fred være med dere’.

Og allikevel forklarte han dem at han ikke var ånd, men han spiste sammen med dem, han lot tvileren Tomas stikke sin finger inn i sårmerkene i kroppen slik at de skulle skjønne at han var en fysisk person. Akkurat slik vi ser med englene i Bibelen. De kunne spise, de kunne komme og bo hos en troende familie (tenk på Lot i Sodoma, og englene som overnattet hos ham.)

Ja faktisk, engler kan også åpenbare seg i menneskers drømmer….og advare eller trøste dem. Tenkt på Josef og uroen han opplevde i forholdet med Maria og at hun var gravid uten at Josef var inne i bildet på naturlig vis. Og da disse vismennene fra Østen ble forsøkt brukt av den onde Herodes for å lede ham til Jesus-barnet…for å drepe ham…så varslet engler dem om å flykte og komme seg ut av landet uten at Herodes merket det.

Jesus sa, om sin framtidige rolle på jorden der han skal sitte i Jerusalem og tempelet der og styre Israel (og verden gjennom det) – at menneskene skal se Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen. Joh. 1, 52.

Vil frelste kristne som oss, etter å ha blitt tatt inn i det himmelske og blitt gjort lik englene, bli å finne blant disse englene som viser seg over Jesu tron sted i Jerusalem – for hele verden å se?

Jeg tror nok at det vil være en del av tjenesten som frelst i det himmelske. Bibelen gir dekning for at man i et slikt engle-liv vil kunne opptre både i himmelen og på jorden. Dette bestemmes selvsagt av Gud og Kristus, som vi tjener. Vi tjener jo allerede nå Kristus, og slik blir det til evig tid.

Engler i Bibelen har ingen ensporet tilværelse eller tjeneste. Engler kunne brukes til å befordre straff fra Gud over ugudelighet og grovsynd (synd begått med rått overlegg, som f.eks. de homoseksuelle voldtektsutøverne i Sodoma – Bibelens store skrekk eksempel) – eller de kunne befordre velsignelser og hjelp, slik som i tilfellet med Peter og fengselet, noe også Paulus og Silas opplevde i Filippi, der dører i fengselet spratt opp og lenker falt av mens de sang lovsanger til Gud (Apg. 16, 23-27).

Jeg oppfordrer bibelleseren til selv å ta opp dette og finne ut av det…Paulus skrev jo at vi skal ha våre sinn innrettet og vår oppmerksomhet opptatt med det som er der oppe, himmelen, og IKKE det som er her nede. Han mente ikke at vi skulle bli livsfjerne og fornekte nuets kvaler og stress. Men midt i hverdagsproblematikken og de mange diverse utfordringer vi møter som mennesker i tiden, kan vi la oss prege av å være troende kristne med et himmelsk mål.

Himmelen vil ikke være et pensjonistliv eller noe feriested som sådan.

Allikevel er det en guddommelig fullkommenhet ved det, som ikke lar seg forklare med menneskelige bilder eller ord.

Vi blir ikke, i overgangen til det himmelske liv der oppe, fratatt noe. Nei vi blir gitt noe, og får tillagt en overnaturlig herlighet med Kristus som overgår all forstand og alle menneskelige mål.

Jeg vet ikke om det er hundre prosent riktig, men en bibellærer sa det slik: Satan dro med seg i fallet en tredjedel av Guds engler (dette er et stort antall, umulig å fastslå) og verken Satan eller de falne engler som fulgte ham kan gjenopprettes og bli Guds venner igjen. De er ute for alltid.

Derfor er menigheten, vi troende kristne som tror på Jesus Kristus – gitt å få fylle opp det vakuum som ble igjen etter at disse falne engler ble ekskludert. En artig tanke, og slettes ikke usannsynlig.

La oss se med begeistring og entusiasme fram og opp til Kristus der oppe i det himmelske, og til den dag da vi skal åpenbares med Kristus i det himmelske! (Kol. 3, 1-4).




Jan Lilleby

Bibelen et lukket univers COVER

Bibelen er en skriftsamling oppsamlet gjennom århundrer, ja millennier. Og den er derfor naturlig adressert til flere grupper troende, avhengig av hvilken ‘Administrasjon’ (tidshusholdning) Gud Allmektig styrte menneskehetens frelse ut i fra.

Man kan altså ikke bare lese Bibelen tvert, og håpe på at det en leser i ethvert kapittel og vers skulle gjelde for en selv. Vi er tvunget til å lese det i lys av hvilken tidshusholdning og i lys av hvilken gruppe troende som til enhver tid omtales.

Hoffmannen fra Etiopia som ble hjulpet av Filip da han var på vei tilbake til Etiopia, og satt og leste i Jesajas bok, er et slående eksempel. Filip, som hørte hoffmannens høytlesing, kom kanskje med Bibelens klart viktigste spørsmål:

«Skjønner du det du leser?» (Apg. 8, 30).

bible photoMed andre ord – Bibelen er ikke en bok som har noen egen røst som forklarer innholdet for leseren. Bare slike som før leseren har nøye studert og satt seg inn i bibelsystematikken og bibellogikken, vil være rustet til å forklare innholdet for andre på en forsvarlig måte. I vår tidshusholdning, den med menigheten ut i fra Paulus’ åpenbaring i Ef. 3, 1-9 (ang. hemmeligheten), er det ikke gitt at en kan forvente – lik Daniel og Johannes – at Guds engler skal besøke en og legge ut Bibelen for en. Nei, den tiden som vi nå har med den frie nådefrelsen ved tro på Kristus, er slik at Gud allerede har avsluttet sitt ord ved apostelen Paulus, og at ingen ny åpenbaring gis i tiden som nå gjelder (Kol. 1, 25-26). Derfor skal nå Guds Ord forklares av mennesker for mennesker, slik det er gitt i 2. Tim. 2, 2:

«Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.»

Vel, dermed er det nok også fare for at Bibelen kan bli feil forklart, og man kommer i skade for å levere falsk lære i ren uvitenhet og i mangel av riktig bibelsystematikk og logikk. Dette har jo også dessverre skjedd opp gjennom århundrene. Troende i mangel av forståelse av Bibelen som helhet, kommer i skade for å lære fram teser og læremessige konstruksjoner som ikke kan forsvares.

Pastoralbrevene til Paulus gir oss for eksempel den mal at vi ikke kan ha toleranse mot bibellære som ikke er rett. Og allikevel og til tross for dette, finner vi at det finnes kristne som holder seg til økumenikk, og mener at lære ikke er så nøye. Men Paulus skriver at en skal irettesette, korrigere – ja til og med refse i tillegg til å tilrettevise (peke på rett løsning) – selv om Paulus også satte oss et forbilde om å gi formaning og ren oppbyggelse og trøst. Men vi kan ikke luke bort dette med å ‘stå på læren’. Dette blir summen av pastoralbrevene i denne sammenhengen.

Dette skrivet vil omtale i en korrektiv form de forskjellige evangelieformene som møter oss i Det nye Testamente. Det er i hovedsak tre slike distinkte evangelier, og vi finner at en innen kristenheten, helt siden kirkefedrenes tid i etterkant av apostlene, blander sammen særlig to av disse evangelieformene.

De tre evangelietypene i NT har bare to typer som fungerer lovlig i vår tid.

Det ene er det som mange kaller ‘Det generelle Evangelium’ også av enkelte kalt for ‘Skaper evangeliet’ basert på Rom. 2, 14-16. Det andre evangelium som gir verden frelse ved tro, er det som ble gitt oss ved Guds åpenbaring til Paulus, og som han kalte for ‘Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom’ (Ef. 3, 8-9). Først gir jeg en enkel omtale av dem, og deretter tar jeg en nøyere gjennomgang.

DET GENERELLE EVANGELIUM / SKAPER EVANGELIET.

Dette viser til Paulus’ belæring om den uvitende hedning, en klassifisering og definering av alle mennesker på jord som i deres egenskap av total uvitenhet om Gud, Jesus, Den Hellige Ånd, Bibelens historier og evangelier for øvrig, ikke kan stå ansvarlige. Gud holder bare den ansvarlig til fortapelse som har avvist hans Ord eller han som person. I tilfelle med Det generelle Evangelium/Skaper evangeliet, så gjelder det selvsagt Gud som person – ofte oppfattet av uvitende hedninger som ‘Rettferdigheten’ (Apg. 28, 4) eller bare ‘En ukjent Gud’ (Apg. 17, 23) og som ble dyrket av atenere slik det sistnevnte bibelverset angir.

I dette evangelium finner vi bare den søkende som famler uten å vite annet enn at han søker etter han som har skapt alt. Personlig foretrekker jeg derfor å kalle det for ‘Skaper evangeliet’ – man har latt seg imponere av skaperverket, og leter derfor etter han som står bak dette enorme verket. Paulus skrev:

«For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.» (Rom. 1, 20).

Rom. 2, 14-16 peker ut skaper-evangeliets betingelser:

«For når hedninger, som ikke har loven (Mose lov), av naturen gjør det loven byder, da er disse seg selv en lov. 15: De viser (ved gjerninger) at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem – 16: på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium ved Jesus Kristus.»

Altså, de skal bedømmes ut fra hva gjelder Guds Sønn, Jesus, og hans verk – selv om disse undertiden ikke kjenner til verken Gud eller hans Sønn. De forsvares hvis de har god samvittighet!

Apostelen viser oss også i Apg. 14, 15-17 Guds sinnelag og barmhjertighet med slike som ikke kjenner Gud. Han forklarer for Zevs dyrkerne i Lystra at Gud som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem, hadde latt hedninger vandre sine egne veier (mens Israel vandret på Herrens veier), men dette til tross: Gud gjorde godt mot dem og viste stor omsorg selv om de altså ikke hadde blitt gjort kjent med Gud slik vi lærer at Israel ble. Altså, mennesker til enhver tid – når de ikke har fått høre om Gud og Kristus, dømmes av deres samvittighet, i det de går fortapt om den er dårlig, eller blir frelst hvis den er god. Dermed lærer vi at mennesket umulig kan gå fortapt for frelsen av bare ren uvitenhet. Dette understreker hvor barmhjertig Gud er i sin natur. Han jakter altså ikke på syndere, så han kunne dømme dem fortapt.

Av dette kan vi se at mennesker under Mose lov, Israel den gang, og disse som faller under kategori ‘Uvitende hedninger’ – begge må/måtte vise deres stilling innfor Gud gjennom gjerninger. Og selv om vi fikk Paulus’ nådeevangelium med fri frelse ved tro, så må vår tids helt uvitende menneskegrupper vise sin oppriktige søken etter Gud ved gjerninger, mere enn tro! Slik er det bare. Der Bibelen ikke har noen egen talende røst, der kommer Skaper-evangeliet inn, og gjennom prakten i skaperverket taler han til den uvitende om seg selv….riktignok som ukjent for disse, men det er allikevel Gud som taler.

Dette såkalte ‘Skaper-evangeliet’ er ikke noe vi skal systematisk forkynne i møte med folk. Det forkynner egentlig seg selv for de det måtte gjelde. Selv om mange liker å peke på skaperverket sammen med dette at man også forkynner Paulus’ nådeevangelium om Kristus, så er det det sistnevnte som må gå foran. Vi skal forkynne det som først ble betrodd Paulus for oss, ‘Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom’. Det ble gjort effektivt etter Apostelgjerningenes tid, cirka år 62 e. Kr. – se Apg. 28, 25-28 hvor vi finner at Israel falt fra Gud og Paulus av den grunn leser dem dommen fra Jes. 6. De falt fra Gud som nasjon i vantro.

EVANGELIET OM KONGERIKET LOVT FEDRENE.

Dette evangelium er det evangelium som inneholdt «Det Gud hadde lovt jødenes forfedre» (Apg. 13, 32), løfte om et kongerike på jord med deres profeterte Messias-konge, Jesus Kristus. Det er dette evangelium vi leser om i Matteus, Markus, Lukas, Johannes og i Apostelgjerningene, samt i alle brever skrevet i det tidsrom som sistnevnte forteller fra, år 32 til 62 e. Kr.

Denne tidsperioden på totalt drøyt 33 år var det bare Israel som ble tilbudt dette evangelium. Det var lovt fedrene (Abraham, Isak og Jakob og de stamfedre som fulgte) – og hedninger i verden var ikke med i disse løfter. Bare de få proselytter kunne ta del i det sammen med Israel. Vi vanlige rå hedninger hadde intet slikt tilbud regulært – nei, vi var utestengte slik Ef. 2, 12 lærer:

«Kom i hu at dere (hedninger, unntatt proselytter) på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten (Israels) håp og uten (Israels) Gud i verden.»

Paktene som Paulus her henviser til, var Sinai-pakten med Mose lov, samt Den nye Pakt i Jesu blod for Israel. Det var satt opp (av Gud ved loven) et gjerde, en skillevegg, som av Paulus kaltes ‘Fiendskapet’ mellom jøde og hedning slik vi ser i Ef. 2, 15. Men ved nådeevangeliets komme, ble denne berømmelige skillevegg revet ned, og troende i alle etniske grupper har nå fri adgang og man har ikke lenger Israel som en nasjon ‘Satt over folkeslagene’ (J.fr. 2. Mos. 19, 5-6).

Men i tiden beskrevet i Apostelgjerningene ble bare ‘Evangeliet om løftet gitt Israels fedre’ – Den nye Pakt – forkynt for Israel og deres proselytter, slik som Apg. 13, 32 angir. Peter talte til Israel innen landets naturlige grenser, mens Paulus siden ble sendt ut utenfor Israel i provinsene, til jødene i Romerriket (Gal. 2, 7-8).
Ideen om at Den nye Pakt mellom Gud og Israel, i Jesu offerblod (Luk. 22, 20) skulle være for andre enn Israel, er helt og fullt falsk. Den nye Pakt ble bare tilbudt Israel og proselytter i den periode på tretti år som framgår av Apostelgjerningene. Hebr. 8 og 9 kapitler bekrefter dette – der Paulus tar utgangspunkt i Jer. 31, 31 – om Guds løfte om en ny pakt som skulle erstatte/oppjustere den med Mose lov som blir stemplet av apostelen som dårlig og mangelfull. Hebr. 9, 15 sier klart at denne nye pakten i Jesu blod bare ble gitt for de som først hadde vært under den forrige. Den saken er udiskutabel.

Teologene i alle århundrer, både de i katolisismen samt de i lutherdommen og alle øvrige grupper i kristenheten, har tatt grundig feil i dette spørsmål. Det er også derfor at en i lesing av Bibelen generelt, finner svært så mange grove feil i dens oversettelse – feil som avspeiler at de ikke har forstått å skille disse tre evangelietypene fra hverandre, men blandet det hele sammen til en åndelig lapskaus – helt ubibelsk.

Det er slik blanding av Det nye Testamentes evangelietyper som er blitt ‘Alle sekters Mor’. Man har ikke maktet å etterkomme Paulus’ nye evangelie-åpenbaring som kunngjøres fra og med (i bibelhistorisk tid) Efeserbrevet skrevet i år 62 e. Kr. like etter det fall som Israel opplevde og som vi leser om i Apg. 28, 25-28 – nasjonen ville ikke omvende seg (v. 27) slik at Herren kunne lege landet. Paulus var den som uttalte denne dommen fra Jes. 6 mot jødedommens vantro. Jesus brukte også i sin jordiske tjeneste det samme kapittel 6 til å refse de vantro jøder.

Hele Det nye Testamente, unntatt Paulus’ tre epistler til menighetens tid, er fortellingen om hvordan Den nye Pakt i Jesu blod ble tilbudt Israel for aksept, slik at løftet om et kongerike i Israel kunne bli virkeliggjort.

De epistlene er: Efeserne, Kolosserne, og Filemon.

Disse er de eneste skrifter i Bibelen der vi ikke finner noe tilbud til Israel om det lovte kongeriket på jord, eller lære om Den nye Pakt til dem. I de tre nevnte epistlene læres kun om den frie nådefrelsen ved tro på Kristus, basert på hva Gud åpenbarte Paulus i det han kalte for ‘Hemmeligheten’ Ef. 3, 1-9.

Til kontrast, ‘Skaper evangeliet’ slik selve skaperverket utgjør forkynnelsen av, trenger ikke noen menneskelig røst. Men de to andre evangelietypene i NT trenger det. Guds kongerike tilbudt Israel i tiden med apostlene, hadde sin tid og gjaldt bare for Israel, og apostlene gav stemme til dette evangeliet og Israel takket dessverre nei. Ved Israels fall, åpenbarte så Gud et nytt – tredje – evangelium: Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom – altså det vi kaller den frie nådefrelsen og som har himmelen der oppe hos Kristus som håp, ikke jorden her nede (Kol. 3, 1-4).

EVANGELIET OM KRISTI URANSAKELIGE RIKDOM.

Dette er det evangelium som gjelder i vår tid. Det har intet å gjøre med det som ble forkynt i tiden vi leser om i Apostelgjerningene (år 32 til 62 e. Kr.), men ble gitt Paulus ved at Kristus åpenbarte seg for ham og gav ham å organisere en ny tidshusholdning: Husholdningen med Guds frie nådefrelse.

Ef. 3, 1-9 er selve proklamasjonen av denne nye frelses æra:

«Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger – 2: så sant dere har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere. 3: Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten, slik jeg ovenfor (kap. 1 og 2) har skrevet med få ord. 4: Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. 5: Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: 6. At hedningene er blitt medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. 7: For dette evangelium er jeg (nå, ikke før) blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft. 8: Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, 9: Og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med denne hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus.»

Så vil jeg ta for meg de to talte evangelietypene, det om kongeriket og det om den frie nåden, og forklare dem i en mer detaljert og logisk sammenheng. alt.

Slik de forefinnes i Det nye Testamente og hvordan det har seg med disse – nemlig at vi ikke må falle i den tabben å blande disse sammen. Sammenblanding vil gi forvirring og uvisshet i hva som gjelder menigheten, og hva som gjelder Israel. Disse to størrelser må holdes atskilt, slik og Skriften gjør med dem.

EVANGELIET OM LØFTET GITT TIL ISRAELS
FORFEDRE OM KONGERIKET I ISRAEL

Nærmere forklaring og redegjørelse.
Kongerikets evangelium – Den nye Pakt til Israel, finnes i de følgende bibeldelene:

Matteus, Markus, Lukas og Johannes evangelier.
Apostelgjerningene.
Romerbrevet, Korinterbrevene, Galaterbrevet,
Tessalonikerbrevene, Filipperbrevet, 1. og 2. Timoteus,
Titusbrevet, Hebreerbrevet, Jakobs brev, 1. og 2. Peters brev,
1., 2. og 3. Johannes brev, Judas brev og Åpenbaringen.

I disse skriftene finner vi bare Jesus og apostlenes tilbud til Israel om å få det lovte Guds Kongerike etablert i landet, ved at alle jødene først skulle omvende seg og ta vanndåpen (Apg. 2, 38).

Peter og de elleve ble befalt å gå til Israels land innen dets grenser, men siden kalte Herren en ny apostel, Paulus, som ble sendt til jødene utenfor Israels land (Gal. 2, 7-8). Det er også tydelig i Apostelgjerningene at disse to leder-apostlene fikk i oppdrag å tilby kongerikets opprettelse for Israel, og de har derfor blitt hovedpersoner i Apostelgjerningene. Lukas skrev denne bibeldelen for å nedtegne hvordan forkynnelsen av Den nye Pakt i Jesu blod forløp, fra år 32 fram til 62 da vi finner Paulus i Rom i sin ankesak innfor Nero.

Tilbudet om kongeriket var en privatsak mellom Kristus og Israel – og hedninger i denne tiden kunne bare finnes som en liten minoritet hos dem, kalt proselytter. Paulus kalte dem bare for grekere. Både de få med Peters besøk i Kornelius’ hus (Apg. 10ff) og siden disse som Paulus møtte på sine reiser (Rom. 11, 11) var kun proselytter og ble brukt bare i begrenset omfang. De hos Paulus kunne bare blitt tatt inn dersom en vantro jøde først var avkuttet fra Israel ved sin vantro. Bare Paulus brukte proselyttene som et brekkjern, for å få jødene omvendt.

Vi ser av læreinnholdet i de opplistete skriftene, at det kun er snakk om Israels omvendelse slik at de ved dette kunne få Kongeriket ved Jesu snare immanente komme i aposteltiden. Men Gud brøt med Israel helt, slik vi ser i Apg. 28, 25-28. De ville ikke omvende seg, og dermed var deres nasjonale fall et faktum.

Vokabularet til de to lederapostlene Peter og Paulus, er helt tydelig på det faktum at de begge bare adresserte Israel ved å tilby ‘Evangeliet om løftet gitt til Israels fedre om kongeriket i Israel’:

Peter i Apg. 2, 36: «Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.»

Paulus i Apg. 13, 16-17: «Israelittiske menn og dere (proselytter) som frykter Gud! 17: Israels Gud, dette folks Gud, utvalgte våre fedre…»

Paulus i Apg. 13, 32 – om hvilket evangelium han forkynte: «Og vi forkynner dere evangeliet om det løfte som ble gitt til fedrene…».

Altså, evangeliet om det lovte Kongeriket i Israel, dithen at Gud skulle sende Jesus tilbake så snart Israel hadde omvendt seg og tatt vanndåpen.

For deg som eventuelt ønsker mer detaljert forklaring av disse bibelfakta, så kan du laste ned gratis min bok «Paulus – den eneste apostel Gud sendte til oss hedninger». Du finner den kategorisert i venstre marg her på nettsiden.

Men hele denne virksomheten med apostlenes tilbud til Israel om det lovte kongeriket, opphørte i år 62 ved Israels fall slik vi leste i Apg. 28.

Da ble Paulus gitt oppgaven å komme til hele verden med et nytt evangelium.

EVANGELIET OM KRISTI URANSAKELIGE RIKDOM

Nærmere forklaring og redegjørelse.
Guds frie nådeevangelium – en gave til verden,
finnes i de følgende bibelskriftene:

Efeserbrevet
Kolosserbrevet
Filemon (ikke troslære)

Endelig er vi kommet til det evangelium som gjelder for den tiden som nå er, tiden med menigheten, Kristi legeme, også kalt ‘Ett nytt menneske’ (Ef. 2, 15).

Det unike med vår tidshusholdning, er at vi finner Gud som en som nå handler med alle Kristus-troende på lik linje, og vi finner derfor ingen prioritering av jødedommen slik det var i tiden med Apostelgjerningene, år 32 til 62. Som nevnt, Israel falt fra Gud slik vi lærer av Apg. 28, 25-28…de ville ikke omvende seg (v. 27) slik at Herren kunne lege landet fra dets frafall.

Guds krav til Israel var at de alle skulle omvende seg – og det var siste sjanse for dem da Paulus var i Rom og møtte lederne for de elleve synagogene der, og han måtte tilslutt sitere dem dommen fra Jes. 6 om den vantro og blindhet de hadde latt seg gripe av. Og dermed brøt Gud helt med Israel og de falt ifra ham og ble sendt inn i den ødeleggelsen som var profetert over den ulydige nasjonen.

I hele perioden med Apostelgjerningene fra år 32 til 62 var det alltid ‘Jøde først, så greker’ (Rom. 1, 16). Israel var Guds utvalgte og segregerte nasjon og folk, og alle andre måtte via deres Gud og deres tro og velsignelser, for selv å bli velsignet. Dette var Guds ordning med menneskeheten den gang.

Men fra og med Efeserbrevets skriving (og Kolosserne) i år 62, finner vi ikke lenger noe ‘Jøde først, så greker’ men tvert om: Han gjorde de to til ett nytt menneske ved tro på Kristus, gjerdets skillevegg var borte og revet, og alle folk på jord stilte nå likt i troen (Ef. 2, 14-15; Kol. 3, 11). Det var helt slutt på all proselytt-virksomhet, vi ble medarvinger i stedet!

Siden det nå ble slik, ved Paulus’ tjeneste til oss hedninger at vi var gitt en fri gave av Gud i tro på Kristus, har han nå ikke inngått noen form for pakt med menigheten – slik han en gang gjorde da han tilbød Israel Den nye Pakt i Jesu blod.

Nei, vi har bokstavelig talt fått en fri gave – en nåde av Gud:

«Han oppvakte oss med ham (Kristus) og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus. 7: for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. 8: For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Ef. 2, 6-8).

I denne nye nådestilling hos Gud, er det ikke behov for pakts-avtaler slik det var mellom Gud og Israel. Alt som forlanges i vår tid, er ren tro på Jesus Kristus som frelser og Guds Sønn. Vi er nå å betrakte som medarvinger til Kristus direkte:

«…(vår trosstatus etter Israels fall) – At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.» (Ef. 3, 6).

Da vi bare kunne bli proselytter hos Israel (slik det var i hele tiden med Apostelgjerningene) kunne vi bare være medarvinger MED Israel, men nå i nådetroen, er vi medarvinger MED Kristus direkte. Hvilken himmelvid forskjell!

Israel var lovt et kongerike på jord, men vi er lovt himmelen der oppe!

HVILKE KONSEKVENSER GIR FORSKJELLEN PÅ EVANGELIENE?

Dersom det Gud har forordnet og lovt oss, menigheten, ut i fra Paulus’ troslære til oss hadde vært helt likt med dette som Gud lovte apostlene og deres forsamlinger da de tilbød kongeriket og Den nye Pakt, da hadde det ikke vært noen store problemer.

Men det viser seg helt tydelig når vi jamfører det budskap de gikk til Israel med, å skulle få kongeriket i Israel ved omvendelse til Kristus, og det som siden ble etablert gjennom Paulus idet vi finner Israels fall i Apg. 28, 25-28. Det er vesensforskjell så stor at forholdene blir helt ulike.

Til sine apostler for Den nye Pakt til Israel, lovte Kristus at de skulle følges av mirakel-tegn, helbredelser og store under.

Mark. 16, 17-18 er tydelig: «Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. 18: De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.»

Men slike løfter gav Jesus bare til det messianske troende Israel – for bare disse hadde fått løfter fra Gud om en ny pakt (Jer. 31, 31-34; Hebr. 8-9 kap.).

Med andre ord, Jesu løfter om spesiell mirakelkraft osv. til apostlene, var kun i rammen av Den nye Pakt til Israel, en pakt – sier Paulus, som vi hedninger var utestengt fra i alminnelighet. Bare den begrensete gruppen proselytter kunne dele slik kraft og mirakelløfter med Israel. Proselyttene levde på de velsignelsene som Gud hadde lagt over det troende Israel, når de tok imot Den nye Pakt tilbudt dem ved tro på Jesus. Dette var en segregert og helt privat sak mellom Kristus og det troende Israel. Det ble aldri tilbudt verden!

Hebr. 9, 15 sier tydelig at for å få komme inn under Den nye Pakt, måtte man først ha vært under den forrige, som var Mose lov og bud. Men om oss hedninger lærte Paulus i Rom. 2, 14 – at vi hedninger ikke hadde loven!

Da forstår vi fort at menigheten i vår tid, siden Israels fall i år 62 da Paulus var i Rom, ikke kan ta til seg de løfter som Gud gav apostlene for kongerikets opprettelse. Menigheten er jo ikke Israel, men består av individer fra hele verden, og Israel er siden fallet i Apg. 28, 25-28 nå bare én av nasjonene og er regnet sammen med oss andre. Derfor Ef. 2, 15 og at jøde og hedning er satt likt, og skillet tatt bort. Se også Kol. 3, 11!

Miraklene og underne som Jesus lovte apostlene var knyttet opp mot Den nye Pakt. Gud gjorde mirakler bare for sitt paktsfolk og aldri drev han og strødde ut tegn og under i hele verden.

Men som nevnt, menigheten har ingen slik pakt med Gud, vi har i stedet fått en ren fri gave – ved tro alene uten paktskrav.

Tar vi for oss andre ting som hørte til Den nye Pakt til Israel, så kan jeg legge kort til at verken vanndåp, åndsdåp for kraft til å utføre mirakler osv., nattverd, eller syndsbekjennelse offentlig eller mellom troende, kan overføres til menighetens husholdning. Paulus lærer bare én dåp i den tid som nå er, og det er dåpen til Kristi død, en omskjærelse som ikke er gjort med hender. Denne dåp er en tilregnet dåp som bare Gud kan stå for i det vi kommer til tro (Ef. 4, 5).

I og med at menighetens tid ikke kan ta over seg det Gud bare lovte Israel i Den nye Pakt, så har vi heller ingen overnaturlige mirakelgaver slik apostlene hadde.

Kristenheten har totalt sviktet Paulus’ troslære, for man har ikke maktet å holde et tydelig skille på disse ting slik 2. Tim. 2, 15 oppfordrer oss til. Rett inndeling av Ordet er helt nødvendig for at man skal kunne forstå det man leser, og sette det inn i rett sammenheng.

Bibelen vil forbli et pansret og tett lukket univers, dersom vi unnlater å få med oss riktig inndeling av den.

Visse sekter og bevegelser vektlegger på en unaturlig måte alt som har med mirakler, tegn og under å gjøre. Men innser ikke at det er umulig å stjele til seg de tegn og mirakler Gud bare hadde gitt det troende Israel på apostlenes tid, i Den nye Pakt til dem.

Ef. 1, 3:




Pris kun Kr. 40,- pr. stykk. Velg bok, og bestill på
Email post@gracepano.com

Overfør totalbeløp til kto. 1594 04 88092.

Bøkene kommer i email så fort vi har innbetaling på konto.
Ved bestilling av minst 5 bøker over ett, betaler du bare for fire!

Visste du at menigheten...rev.1.pdf - Adobe ReaderNR. 1 – Visste du at menighetens tid først ble til etter år 60-61?  BIND 1  (Pdf)
Jan Lillebys første bok. Handler om hvordan menighetens tidshusholdning begynte ved at Gud åpenbarte Paulus ‘hemmeligheten’….slik han skriver i Efeserbrevet.

NR. 2 – Visste du at menighetens tid først ble til etter år 60-61?  BIND 2  (Pdf)
Her utdyper Jan Lilleby bibellæren som apostlene førte i tiden med Apostelgjerningene: Den nye Pakt til Israel. Dette har aldri vært til menigheten. Menigheten ble til etter at Apg. lukkes.

Hvorfor menighetens tid har vart sa lenge.pdf - Adobe Reader

NR. 3 – Hvorfor menighetens tid har dratt så ut  (Pdf)
Få kristne er oppmerksomme på årsaken til at menigheten har vært så utrolig lenge på jord. Her avslører Jan Lilleby en bibelsannhet som blir en riktig øyenåpner for den kristne!

Israel og deres stilling.pdf - Adobe ReaderNR. 4 – Israel og deres stilling i verden og hos Gud  (Pdf)
Utreder i stor detalj forhold vedrørende Israel før og nå. Innblikk i Talmud, en utrolig satanisk vranglære, og som blir et sjokk for en uvitende kristen å få innblikk i. Talmud spotter Jesus!

MOR TIL SKJØGENE PÅ JORDEN_rev02.pdf - Adobe ReaderNR. 5Israel – skjøgen som Gud sendte i eksil  (Pdf)
Bibelen beviser med stor tyngde at det er sionist-Israel som er Babylon den store Skjøge i Åp. 17-18. Hun er flere ganger i bibelhistorien karakterisert slik, lenge før Johannes skrev sitt profetiske epos Åpenbaringsboken. Denne lærdommen hopper alle trossamfunnene glatt over.

tallenes tale coverNR. 6 – Tallenes tale  (Word)
Omtaler blant annet Noas Ark og vannflommen, Holocaust-problematikken, og mer.  UTGÅTT

bibelens antikrist coverNR. 7 – Bibelens Antikrist  (Word)
Det finnes utallige Antikrist-utlegninger både på nettet og i bokform. Mange er svært spekulative, og nokså ubibelske. Jan Lilleby gir deg en ordentlig bibelsk forklaring på denne framtidige person, som kommer som en falsk messias skikkelse til Israel i Den store Trengsel.

Gud helbreder ikke syke i menigh COVERNR. 8 – Gud helbreder ikke syke i menighetens tidshusholdning  (Word)  LIGGER FRITT PÅ MIN NETTSIDE, GRATIS OG REDIGERT UTGAVE.
Denne boken bør alle kristne lese! Jan Lilleby legger ut med Bibelens fulle støtte, hvorfor de fleste syke (som ber Gud om mirakuløs inngripen) – ja, alle syke, ikke gis noe bønnesvar i mirakelform. Bibelen har en klar formulering på årsaken. Dette får du aldri vite i noen vanlig menighet eller på en bibelskole. Kunnskapsnivået i slike ting er på et lavmål jevnt over. Mange syke blir faktisk enda sykere, ved at de stresser og prøver å klynge seg til falske pinsekarismatiske helbredelsesløfter som holdes fram i møter. Boken vil befri deg helt fra slikt!

Pinsekarismatikken total avsporing COVERNR. 10 – Pinsekarismatikken – total avsporing fra Kristus  (Word)
Visste du at Azusa Street vekkelsen i 1906-1913 var en okkult satanisk forførelse av kristne, og der medier og hekser/spåkoner/sannsigere florerte i møtene? Pinsebevegelsens rosendrømmer om Azusa er helt og holdent et gedigent ondskapsfullt bedrag! Charles Parham, som var lederen i denne tid, hoppet av og gikk kraftig imot Azusa-vekkelsen!

Menighetens tid en hemmelighet COVERNR. 11 – Menighetens tid – en hemmelighet inntil Paulus skrev Efeserbrevet  (Word)
Jan Lillebys mest omfattende og detaljerte lærebok i kunnskap omkring Paulus og hvordan Gud formulerte for ham oppdraget med å danne den frie troende menighet – etter at først Israel var falt fra som Guds nasjon på jorden. Anbefales i alle bibelgrupper!

BOKEN LIGGER NÅ GRATIS PÅ NETTSIDEN, I REDIGERT UTGAVE!

gud paulus og hjedningene COVERJan Lilleby utreder og forklarer hvordan vi skal forstå begrepet i Bibelen når det tales om Israel, jødedom, hedninger, grekere, de som holdt seg til jødenes tro, mm.  Dermed blir det veldig klart hva menigheten er, og dens egenart.

Herrens Straffetokt mot Israel REV 2015 COVER

NR. 13 – Den store Trengsel: Herrens straffetokt mot Israel  (Word)

Ny revidert utgave av boken om Den store Trengselstiden som kommer over Israel!

Det er bare ved at et nytt Israel fødes gjennom denne trengselen (kalt veer av Jesus) at nasjonen kan lovlig få sitt land tilbake. Gud kommer til å knuse to tredjedeler av nasjonen, da disse vil holde stivnakket på deres fornektelse av Jesus Kristus som deres rette Messias.




Av Jan Lilleby

Cover Moses og EliasMitt bokhefte om Moses og Elias som kommer for å straffe, men også for å få Israel gjenopprettet som en nasjon for Gud, viser til mange store og skremmende inngrep i himmelrommet:

Asteroider, egyptisk mørke, forgiftning av vannkilder ved meteoritter, svære tsunamier eller flodbølger i Middelhavet på grunn av asteroide nedslag, reduksjon av sollyset, stor og farlig økning av solbestrålingen en periode….ja implikasjonene er mange.

Denne artikkelen vil omhandle konkret hva Gud i tidligere tider utførte, da han gjorde sine forskjellige inngrep i solsystemet for enten å straffe eller velsigne visse mennesker og grupper omtalt i Bibelen.

Vi har den «Lange dagen» til Josva i år 1398 f.Kr. (Jos. 10, 9-13).

«Pelegs dager» i cirka år 2669 – 2436 f. Kr. da jorden ble ‘inndelt’ (1. Mos.10, 25)

«Den tredje dag» i skapelsesberetningen da havet ble ‘skilt’ fra landjorden (1. Mos. 1, 9-10).

«Noahs dager» omkring år 3200 f. Kr. og vann flommen (1.Mos.7, 17; 8, 14).

«Kong Hiskias’ dager» år 704 f. Kr. da solskyggen gikk 10 trinn tilbake (2. Kong. 20, 8-11; Jes. 38, 7-8).

Det som har skjedd i gammel tid, var at Herren og hans engler ved deres inngrep lot jordens vinkel i forhold til nord og sydpolene, bli endret en del grader.

«Verktøyet» til å få til slike inngrep, var å la asteroider treffe jorden. Man fikk da hva vitenskapen og forskerne kaller ‘Pole Shifts’ – altså en om gradering av den stillingen polene hadde. Noen ganger til det bedre, andre ganger til straff.

Slike bestemte og beregnete inngrep har vært Guds og hans englers verktøy helt fra skapelsens dager.

Dette verktøyet er det vi ser i Åpenbaringsboken brukt i flere omganger, både fram og tilbake – for å bringe de virkningene vi leser om i de syv segl, syv trumpeter, syv vredeskåler og de tre ve-ropene, og det begynner i Åp. 6ff.

I Kol. 1, 17 finner vi en mystisk omtale av Kristi makt i hans guddommelighet og tidløshet som peker hen på alt det skapte – både det som kan ses og det som ikke kan ses:

«Han er før alle ting, og alt består ved ham.»

Og Johannes samstemmer, Joh. 1, 3:

«Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.»

Det er denne Kristi mystiske tilstedeværelse som Paulus også refererte til da han skrev om ham i omtale av Moses og hebreerne i Sinai, 1. Kor. 10, 4:

«…og de drakk alle av den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og Klippen var Kristus.»

Det var denne åndelige Klippen, Kristus, som fikk Rødehavet til å dele seg, og som lot mat ‘regne fra himmelen’, som lot deres klær holdes nye og uslitte i 40 år i ørkenen, som lot en ildsøyle lyse i leiren om natten, og en skystøtte stå hos dem om dagen…og mange andre overnaturlige fenomener.

Salmisten – idet han ved sine ord hen speiler Kristus og hans styring og inngrep i skaperverket, sier på hans vegne – at ‘han var verksmester hos sin Far’…altså Kristus var den som utførte alt Guds skaperverk. Ordet «Verksmester» avspeiler en smed…som jo bruker ilden til å forme jernet, og deretter vannet til å kjølne, eventuelt herde det som ble smidd. Jorden ble til ut av Guds Ord og gjennom ILD, og smeden, Kristus, tok så og lot dette kjølnes i vann (og ergo, is) og ved dette ble jorden formet slik den nå er. Kristus og englene har krefter og makt over alt det skapte, både det synlige og det usynlige.

Den ateistiske delen av vitenskapen prøver å gi alle slike hendelser en ‘vitenskapelig forklaring’ der Gud ikke er inne bildet. Det ville altså inntruffet enten Gud fantes eller ikke. Problemet med disse er at de bare griper fatt i det som deres fattige hjerne (det vil si: Deres forutinntatte og formørkete sinn!) kan makte å forklare på menneskelig vis, men hopper elegant over en mengde uløste mysterier i skaperverket…og erstatter forklaringer i logikk, med uvisse pseudo-teologiske teorier, som de vet aldri vil la seg kunne forklare.

Santorini kartFor eksempel prøver man å tilskrive at hebreerne kunne vade over Rødehavet, til det gigantiske utbruddet av vulkanen Thira (uttales Fira på gresk); i dag med en hovedstad på 3500 innbyggere, som er oppkalt etter vulkanens opprinnelige navn Thira, (nå Santorini) ikke langt fra Kreta cirka 1500 f. Kr. – og at det var en kjempe-tsunami som skyllet mot det østlige Middelhavet – med den effekt at havet trakk seg tilbake på grunn av bølgedannelsen langt ute til havs og gav hebreerne tid nok til å gå over…hvor etter vannet vendte tilbake når bølgen traff landmassene, og slik druknet egypter-hæren. BILDE: Thira, nå kalt Santorini.

Dette er en typisk haltende og hjemmesnekret forklaring, som prøver å frata Gud den makt han har over naturen både på jorden og i verdensrommet.

Bibelen sier klart at vannet stod som en murvegg på begge sider av hebreerne, og de gikk over på det tørre. Herren sendte en sterk østenvind. 2. Mos. 14, 21-22.

Det rare var at havet ikke delte seg før Moses rakte sin stav ut over det! Litt av en timing spør du meg, dersom det var naturkrefter som rådet og ikke Gud Herren.

Her hopper også den såkalte vitenskapen (ateistisk som den da er) over det faktum at en overnaturlig skystøtte stilte seg og ble stående mellom hebreerne og egypterhæren slik at ingen torde angripe dem. Og om natten ble den en ildsøyle. Hvor er vitenskapens fantastiske «forklaring» (bortforklaring!) på dette? Da kommer alltid det utrolig dumme «myte-begrepet» på banen. Kjekt å ha når intet annet duger.

Og det samme prinsipp, med bare å finne en delvis «forklaring» på slike ting i Bibelen, brukes tvert i alle slike tilfeller….for å prøve å påpeke at dette hadde skjedd uansett, Gud eller ikke Gud. Det hele blir barnslig og patetisk!
Selv om verktøyet i Moses’ tilfelle ikke var pol-skiftning men inngrep i vindforhold, samt et direkte under (vann stod som en mur på hver side av hebreerne) – så er det pol-skiftning som har vært det viktigste verktøyet i forhold til omtalte inngrep listet opp ovenfor.

Jeg vil omtale noen inngrep som fant sted, der mennesker var vitne til disse.

La oss begynne med kong Hiskia og hans bylle-sykdom i 2. Kong. 20, 6-11. Profeten Jesaja ble sendt til kongen, først for å fortelle at han skulle dø. Men Hiskia ba til Herren og gråt, og da lot Gud profeten gå tilbake til ham og gi ham et tegn på at Gud skulle legge 15 år til hans alder:

«Og jeg vil legge femten år til din alder. Jeg vil redde deg og denne byen av assyrerkongens hånd. Jeg vil verne denne byen for min egen skyld og for min tjener Davids (Kristus) skyld. 7: Jesaja sa: hent en fikenkake! Så hentet de en fikenkake og la den på byllen, og da frisknet han til. 8: Og Hiskia sa til Jesaja: Hva skal jeg ha til tegn på at Herren vil helbrede meg, så jeg kan gå opp til Herrens hus i overmorgen? 9: Jesaja svarte: Dette gir Herren deg til tegn på at Herren vil holde det han har lovt: Skal skyggen gå ti trinn fram, eller skal den gå ti trinn tilbake? 10: Hiskia sa: Det er en lett sak for skyggen å strekke seg ti trinn fram. Nei, skyggen skal gå ti trinn tilbake! 11: Da ropte profeten Jesaja til Herren, og han lot skyggen gå tilbake de trinn som den hadde gått ned på Akas’ trapp – ti trinn.»

Det diskuteres blant teologer om hvorvidt trappen var et stort sol-ur, eller bare en vanlig brukstrapp – Bibelen sier ikke spesifikt at det var et sol-ur. Men uansett vil trappen ha full gyldig verdi som en måling av hvorvidt solskyggen hadde gått fram eller tilbake.

Denne trappen blir brukt også derfor – sett fra Herrens side – som et bilde på at Herren ‘Trekker tiden tilbake til seg, oppover trappetrinnene’.

Den forklaring som gjelder selve pol-skiftningen i dette scenariet, er som følger:

Den såkalte ‘Nord polen’ lå den gang (704 f. Kr.) like vest for Hudson bukten i Kanada. Se www.museum.state.il.us/exhibits/ice¬_ages/index.html for grafisk is-diagram. Du kan avlese isen som trakk seg tilbake i pol-skiftet og fram til nåværende posisjon. Det skjedde rask nok til at ikke det ble skapt spor i jordskorpen mens den skiftet. Da pol-skiftningen var utført, så beveget Israel seg omkring 24 grader, i breddegradene (latitude).

For at solskyggen hos Hiskia og trappen han henviste, skulle gå umiddelbart og synlig raskt, ble dette gjort på bare noen få timer i reell klokketid.

Path of the Pole BOK covSe også boken til Charles Hapgood, «The Path of the Pole», og hans forklaring som beskriverAn asteroid plunges towards the Earth … relax. It (probably) won't actually happen. hvordan polene kan skifte sted dersom jorden blir truffet av meteoritter/asteroider. Legg merke til at asteroiden IKKE dumper rett ned, men kommer gjennom atmosfæren i cirka 40 graders vinkel, i en fart nær 30 000 km i timen!   Bilde, høyre.

Merk at Gud ikke siden har stilt solskyggen tilbake – den ble der. NB: Hapgood blir referert til i katastrofefilmen «2012» og at en ny stor flom kommer over verden. Men de jødiske Hollywood mogulene, samt den jødiske regisør Steven Spielberg siterer Hapgoods verk totalt ute av sammenheng for ved dette å skape ‘vitenskapelig troverdighet’ rundt de elleville og helt bort-i-natta sinnsyke fantasiene som farer over filmlerrettet! Believe me folks! Bibelen sier det motsatte av «2012»: Det skal ALDRI MER komme en stor vannflom som den på Noas tid.

(Urolige og panikkslagne amerikanere hadde ringt ned telefonlinjen til NASA for å forsikre seg mot at filmens katastrofe-budskap ikke var virkelig. Dette ble skrevet om i mange større aviser. Hollywood ble tvunget til å forsikre offentligheten om at hele filmen bare var en fantasi, et eventyr).

Det var på denne tiden (kong Hiskia i Israel) at Mammutene (store elefantdyr med svære støttenner funnet under islag) ble nedfrosset og bevart. Polene skiftet på bare noen få timer, og gjorde at Mammutene i Sibir ble nedfrosset i ekstrem kulde.

TrollfjordenDet er enkelte websteder som beviser at det ikke var dannelse av isbreer som gjorde at man eksempelvis fikk de store innsjøene i USA (Great Lakes) – landmasser som beveger seg mot ekvator blir «strukket» mens masser som beveger seg mot polene blir komprimert. Strekking lager kløfter og forsenkninger, mens land som komprimeres danner bakketopper, skråninger og fjelltopper. Denne effekten er mest synlig langs ekvator, men fortsetter helt opp til polene nord/syd. Det som påpekes som bevis for at det ikke var isbreer som skapte de store innsjøene i USA, motbeviser ikke isbreene, men viser hvordan det fantes isbreer – pluss – derpå en rask endring i is kappens posisjon. BILDE: Trollfjorden, er formet ut fra store ismasser som har smeltet og slipt ned i jordskorpen over lengre tid. Og alle fjell og fjorder selvsagt.

I 2 Krøn. 32, 31 finner vi babylonske stjernetydere (astrologer) som ble sendt til Hiskia for å utspørre ham om mirakelet med solskyggens stilling satt tilbake. Den kunne altså konstateres utenfor Israel – det kunne derfor ikke være et lokalt «fenomen». Det hadde intet med eklipsen i jordens bane å gjøre. Som noen tror.

«Men da sendemennene kom fra Babels fyrster, som sendte bud til ham om det underfulle tegn som var skjedd i landet….»

Gud gjorde et under, ved at han ved nøyaktig beregning sørget for et meteortreff som var akkurat nok til å dra solskyggen ti streker/trinn opp Akas trapp.

Josva og den forlengete dagen i Jos. 10, 12-13 – er en av de klareste fortellingene om en pol-skiftning som finnes.

«På den dagen da Herren gav amorittene i Israels barns hånd, talte Josva til Herren, han sa så hele Israel hørte det: Stå stille, sol, i Gibeon, og du måne, i Ajalons dal! 13: Og solen stod stille, og månen ble stående inntil folket hadde fått hevn over sine fiender. Står det ikke så i «Den rettskafnes bok»: Solen ble stående midt på himmelen og drygde nesten en hel dag, før den gikk ned.»

Her finner vi at solskyggen ble «frosset» i nesten tolv timer hvis en skal forstå Bibelens ord bokstavelig. Den stod på middagspunktet stille og tilla dagen ekstra ti-tolv timer. Helt ekstremt.

I Josvas dager befant Nordpolen seg ute i havet, like utenfor nordlige del av Norge. På denne tiden dekket pol-kappen store deler av Nord-Europa. Beviser på bre dannelser er funnet mange steder. Men effekten av denne pol-beliggenheten spredte seg helt ned til Egypt der det ofte var regnvær. Det gamle kongerikets historikker forteller at regnmengder økte og økte med årene. Det er alminnelig nevnt at under istiden, så vokste pol-kappene mye, og dekket store deler av Kanada og Nord-Europa. En indikasjon på at polene beveget seg, i stedet for at hele verden ble kaldere, er at det ikke var noen is-kappe i Alaska, mens kontinentale is-kapper dekket området med de store innsjøene i USA.

Denne «Lange dagen» i Josvas tilfelle, kan bedre forklares dersom en tenker seg at Josva satte seg om bord på en 747-Jumbo jet i Europa og fløy vestover til USA. Josva hadde ingen slik jet, men grunnen han stod på beveget seg mot vest. I forhold til solens stilling. Dagen ble mye lengre enn normalt. Jerusalem på Josvas tid, var på en breddegrad ekvivalent til det London er i vår tid. Josvas krigsslag begynte ved daggry og fortsetter ut hele den forlengete dagen. Den startet med en marsj på 33 kilometer om natten, og enda begynte ikke slaget før etter at de hadde forfulgt amorittene i 132 kilometer. Det tilsvarer avstanden mellom Tønsberg og Hønefoss via Tyrifjordens nord-østlige side. Da nevnes det at det falt steiner fra himmelen over amorittene (ikke hagl). Gud regnet meteoritter over dem og drepte mange av dem. (Jos. 10, 9-14).

Disse steinene var meteoritter i slike mengder at de bidro til å forskyve pol-posisjonen slik at dagen ble unaturlig lang. På hebraisk er det eben, og på gresk litos. Det betyr stener.

Jorden skiftet altså ikke bane, men polene ble «flyttet» i forhold til solen som jorden sirkler rundt. Effekten ble som det jeg skrev vedrørende å fly fra øst mot vest i jetfly.

Flyttingen av Nordpolen den gang var dermed fra havet utenfor Norge og vestover til like vest for Hudson bukten i Kanada. Selve det dype fjordlandskapet i Norge – er resultatet av denne polen i Nord-Europa på Josvas tid. Isens bevegelser slipte ned fjellgrunnen og laget store kløfter, som siden ble det vi kaller fjorder da isen var helt borte. Det er samme prosess som det som skjer i dag med Grønland.

Josvas lange dag var sent på året, og det skjedde etter at Mose lov hadde blitt opplest på Gerasim fjellet og på Ebal. Dette var i oktober måned.

Etter pol-skiftningen under Josva, endte Jerusalem opp på breddegrad like nær ekvator!

Det finnes historiske bevis på at de britiske øyer på den tiden, ennå led av ettervirkninger fra denne istiden i Nord-Europa.

I vår tid dekkes 70% av jordens overflate av vann, og med gjennomsnittlig dybde på 8 km. Da jorden ble dannet, fantes det ikke tørt land. Jorden bestod av kun hav og atter hav…med store dybder.

Hvordan oppstod så det tørre land?

Svar: En lang serie med hyppige pol-skiftninger!

Om jorden den gang hadde samme hastighet og tyngdekraft som den har i dag, ville det bety en heving av havbunnen med cirka 40 km. Hvis havbunnen (skorpen) sprakk opp, ville det vært en høyde-økning av havbunnen på cirka 20 km for hvert pol-skifte.

1.Mos. 1, 1-2 forteller at Herrens Ånd svevde «…over vannene». Dette var bokstavelig slik, for det var ikke noe tørt land å sveve over enda!

Gud lot da jorden gjennomgå en lang rekke pol-skift for at havbunnen skulle reise seg mange steder rundt kloden. 1. Mos. 1, 9-10.

Pol-skiftningen var i en lang syklus på flere hundre ganger – Herren lot jorden i dens bane stadig flytte sin pol, helt til den mengde land han ønsket skulle komme til syne, var klart.

På grunn av at jorden er 40 km videre ved ekvator enn ved polene, så kan hvert pol-skift maksimalt åpne opp (heve) 40 km med havbunn, og komprimere kontinentene 40 km.

Når vi vet disse ting om at det tar mange hundre og kanskje tusenvis av pol-skift, forstår vi at den tredje dagen i skapelsen måtte ha vart i en rekke år, for vi har ikke solen og planetene i system før den fjerde dag kommer. Det er jo fra og med dette at vi kan inndele tiden riktig, dagens og nattens lengde osv.

Så – altså på Josvas lange dag, fortsatte jorden å dreie i aksen, og å turnere rundt solen slik vi har delt opp med 24 timers døgn. Jorden stod altså ikke stille den dagen Gud stoppet solen midt på himmelen. Det som skjedde var at en ekstra tørn ble lagt på kloden (midlertidig) slik at pol-punktet flyttet vestover fra havet utenfor Norge og til Hudson bukten i Kanada. Samtidig ble Israel flyttet nærmere ekvator slik at dagene normalt jo er lengre på vinterstid.

En annen side av dette – når vi jo har en helt annen jordklode og totalbefolkning i våre dager – er at dersom pol-skiftning skulle skje, vil f.eks. folk i USA oppleve at det blir en lang 20 timers natt, dersom ‘Josvas lange dag’ i Israel skulle gjøres i reprise! Hva ville uvitende og sjokkerte mennesker i USA tenke dersom solen en dag ikke stod opp, men natten fortsatte? Eller motsatt, slik det kan se ut for trengselstidens del i Israel: Det faller et stort mørke (les: mørke av lang varighet) på dyrets (Antikrists) trone, og rike (som da er Israels land), og de tygget sine tunger i angst og pine (kvaler) Åp.16, 10.

Da Josvas lange dag inntraff, var USA i et nattemørke som varte omkring 20 timer, og på Hawaii var det en soloppgang som varte like lenge.

Dette betyr at for folkene i USA, når dette nevnte mørket kommer over Israel, vil det være som å få dagen forlenget…de vil skrekkslåtte stirre opp mot himmelen og se at solen ikke beveger seg! Det betyr også at land øst for Israel vil berøres av det samme nattemørke, og de blir like forskrekket og skremt.

Husker dere fra Bibelen at langfredag, ved Jesu korsfestelse, kom det jordskjelv og det ble belgmørkt i flere timer? Dette var ikke noen såkalt solformørkelse…for dette var en pol-skiftning gjort av Gud, og det var konstant mørkt i Israel og Midt-Østen, som det står – «…det var nå omkring den sjette time (middagshøyden). Da ble det mørke over hele landet helt til den niende time (kl. 15.oo på ettermiddagen). Luk. 23, 44. Og Matt. 27, 46 nevner det samme. Ikke bare én skiftning, men flere – for å gi raskt skifte som bare varte i tre timer. Altså flere store asteroider slo ned på jorden i en slik rekkefølge at det matchet og var «timet» av Gud til å understreke alvoret med at Israel korsfestet sin Messias.

Disse to hendelsene med at Nordpolen ble flyttet til Hudson bukten og Israel kom nærmere ekvator, kombinert, bidro til at dagen ble dobbelt så lang på Josvas ‘lange dag’.

Hab. 3, 11 nevner denne hendelsen også – at sol og måne stoppet.

Vi kan spekulere på Jesu profetier om Den store Trengselstid i Israel i endetiden, da han sa:

«Det skal vise seg tegn i sol, måne og stjerner….» – Kan det være at Gud i forbindelse med plagene i Åpenbaringsboken og ved hjelp fra asteroide nedslag vil forårsake enda flere pol-skift? Jeg tror bestemt at slik vil det bli!

For en kort periode skal folk i Israel bli brent av sterk sol-hete (Åp. 16, 8-9).

Vi leser også i Åp. 16, 17-21 om når den syvende vredeskålen tømmes over Israel i trengselstiden – så får vi asteroider, evnt. meteoritt nedslag – og «stener» vil igjen regne fra himmelen slik det var da Josva tok amorittene ved Guds hjelp.

Det er oversatt til hagl i Åp. 16, 21 – men som i Josvas tilfelle (hebr. eben) er det mest riktig å skrive «stener». De nevnes med en vekt som tilsvarer vårt metriske system, med 25 kilo. Og når disse faller fra stor høyde, har de en fart på nær 700-800 kilometer i timen, noe som gir dem en bombeliknende sprengkraft når de treffer. Dette er omtrent samme fart som en pistol-kule har når man skyter med en 38-kaliber. Et vanlig jet passasjerfly har en hastighet på maks 900 km/t, til sammenligning.

Og mengdene i Åp. 16, 21 må være enorme – for i vers 20 leser vi om øyer i Middelhavet samt fjelltopper i området:
«Hver en øy vek bort, og fjell ble ikke funnet.»

Altså en pol-skiftning der landmasser som øyer (de er jo i realiteten å regne som fjelltopper, hensatt i vannet), samt fjelltopper på landjorden, synker ned på grunn av skiftningen. (Det er fra denne bibelpasus at «2012»-filmen har hentet ideen til de svære scenene, der en ser at hele Los Angeles sprekker opp og jorden bølger opp og ned, hus raser sammen osv. Men ingen slik effekt er mulig i virkelighetens verden!)

Altså asteroider/meteoritter forårsaker via pol-skift en strekking av landmasser ved Middelhavet, slik at det oppstår store forsenkninger. Det er ikke slik med Gud at disse enorme ‘tegn i sol, måne og stjerner’, og som inkluderer asteroide-nedslag og meteoritt-regn, skulle ramme helt uskyldige mennesker. Gud maktet å ramme bare de ugudelige amorittene på Josvas tid, og Josva og hans styrker ble ikke truffet, enda de var like ved. Jeg tror at samme nøyaktige beregning fra Guds side vil være rådende i stor grad i det Bibelen kaller for Den store Trengsel for Israel.

Denne gang blir det ikke slik det var under Josva, til velsignelse for Israel, men det blir som en straff mot Israel, og de rammes av det Moses kalte «Egyptiske plager» og «Alle Egypts sykdommer, til du er ødelagt!» (5. Mos. 28ff). Moses profeterte om den ‘Hevnens dag fra Gud’ som Jes. 61, 2 også taler om. Da Herren sender sine to profeter Elias og Moses for å tukte Israel fra å vanære Kristi navn (se også Esek. 36, 23). Og gjennom denne harde tukten skal et nytt og da gudfryktig Kristus-troende Israel stå igjen frelst, og Jesus kommer fra himmelen!

Det er mange teorier rundt dette med Noahs vann flom – så jeg finner ikke plass til noen detaljert omtale her. Det er ikke helt sikkert at det var pol-skift involvert i vann flommen. Men det kan heller ikke utelukkes.

Men at det var et svært inngrep i jordens beskaffenhet er helt sikkert. Flommen var avgrenset til rundt Middelhavet og det var i hovedsak landmassene mellom dette og den Persiske Gulf som ble rammet. Den kunne være lokal rett og slett fordi at området ikke bare ble bombardert med enorme vannmasser ovenfra, men det sank ned – slik at summen av dette var nok til at vanndybden rakk over Ararat fjellet i Tyrkia, slik beretningen taler om. Se min gratis-bok «Tallenes tale» på nettsiden, der jeg bl.a. tar en detaljert gjennomgang vedrørende Noah og flommen!

Pelegs dager vil jeg ikke omtale i artikkelen. Men det går i korthet ut på at landmasser ble kløvet for å skille mellom visse folkegrupper etc. Ett av disse kløftene mener man oppsto der man i vår tid har Rødehavet. Men dette har nok preg av teori mere en sikre fakta.

Se for øvrig min plansje-oppstilling nedenfor vedrørende tidsepokene – menigheten ble klemt imellom tiden med Kongeriket tilbudt Israel ved Herrens apostler – og tiden da Den store Trengsel og Israels gjenopprettelse tar til!
Plansje tidshusholdninger




 

DEL 1

Av Jan Lilleby

Esek 36 23 BILDEEsekiel 36 gir oss først basis i Israels ødeleggelse og deportasjon til Babylon..og i samme åndedrett pekes det hen mot framtidens oppreisning – vers 1 til 16; og så påpekes verdenspredningen i 70 e.Kr., vers 18-19, for så å peke inn i framtiden der vi ser først en hevnens tid og en straffedom ramme Israel, etterfulgt av en glansfull oppreisning: Tusenårsriket med Jesus Messias som Israels konge i Jerusalem og landet underlagt ham i Den nye Pakt som da vil være rådende.

Den hevnens tid som omtales i vers 23, er Den store Trengselstiden som er profetert om Israel hos Jeremias, Daniel, Matteus 24 og Åpenbaringsboken.

Referansen til framtidsvyene er først og fremst det som skjedde da Israel ble ødelagt i år 70.
Esek. 36, 18-19:

«Da utøste jeg min harme over dem på grunn av det blod som de hadde utøst over landet, og fordi de hadde gjort det urent med sine motbydelige avguder.»

Disse ord i vers 18 stemmer helt med de to lignelsene som Jesus profeterte imot det vantro fariseiske Israel, Matt. 22, 7 om Kongens utsendinger (apostlene) for hvis skyld han ville sende sine hærer (Romerne!) og drepe de som hadde myrdet utsendingene, og å avslutte denne dom med å brenne ned Jerusalem. Det var akkurat slik det gikk i år 70, etter nesten fire års opprør grunnet at falske messiaser stod fram og oppildnet til motstand mot romerne. De stod fram og pekte på seg selv som ‘messias’ – og det er disse som Esek. Kalte for ‘motbydelige avguder’ i vers 17 – altså de var falske messiaser, og dertil antikristelige. Likeså Luk. 13 og lignelsen om det fruktløse fikentreet, et bilde på det Kristus-fornektende Israel: Det skulle bli hugget ned, men først etter at et ekstra nådeår (tilsv. Jesu livslengde ca. 30 år) var innvilget ‘treet’ – for å prøve å gjødsle og pleie det. Jesu ord var: ‘Hugg det ned, for det bare står her og utsuger jorden (landet) til ingen nytte’. Slik gikk det, for i år 70 hugget den romerske stridsøks ned treet, Israel. Gud tillot ikke dette ulydige folket å oppta landet til ingen nytte.

De skulle være Kristi folk og tjenere, men fornektet Kristus og ville ikke høre på apostlene slik at hele nasjonen omvendte seg, som var kravet fra Kristus! Det er akkurat dette som Apostelgjerningenes bok forteller om. Tretti år som Kristus i sin nåde gav Israel som frist til å omvende seg og ta imot ham som deres konge og leder.

Vers 19:
«Jeg spredte dem blant folkene, og de ble spredt omkring i landene. Etter deres ferd og deres gjerninger dømte jeg dem.»

Denne profeti har intet å gjøre med bortførelsen til Babylon. For her sies det at de ble spredt omkring i landene, og han spredte dem blant folkene. Babylon var bare ett slikt land, og ett slikt folk. Så det er klart at fra vers 18 til 23 ses tiden fra år 70 og den etterfølgende lange tid i verdensspredningen, helt fram til at hevnens dag kommer fra Kristus fordi de har brukt tiden til å spotte og vanære Jesu navn.

Store deler – ja, majoriteten av kristenheten i dag vet intet om disse forhold i det monn at de skulle helt forstå hva som egentlig lå bak ødeleggelsen i år 70. Særlig kristen-sionistene er totalt blanke for kunnskap og forståelse av disse forhold. Det viser deres helgale israel-fanatisme til fulle.

Ble Israels nasjon advart mot det som ville komme dersom de fornektet Jesus som Messias?

Ja, absolutt! Jesus var den første til å peke på den ødeleggelse som skulle komme, hvis de ikke omvendte seg i tro til ham. Deretter de ledende apostlene Peter og Paulus, samt Johannes.

Men den aller første i Bibelen til konkret å advare om kommende dom og trengsel i denne forbindelse (pga. Kristus-fornektelse) var selvsagt Moses.

Jesus sa: ‘Hadde dere trodd Moses, da hadde dere trodd meg. For det er om meg han har skrevet’.

Peter henviste til Mose ord da han holdt sin annen tale, etter pinsedagen, i Apg. 3, 22-23:

«Moses har jo sagt (ref. 5. Mos. 18ff): En profet likesom meg (Jesus), skal Herren deres Gud oppreise dere av deres brødre. Ham skal dere høre på i alt han sier dere. 23: Men det skal skje, hver sjel (av jødene) som IKKE hører denne profet, han skal utryddes av folket.»

Dette er bare to av de bibelversene som stadig hoppes over når man leser NT, for de peker i all pinlighet på det faktum at det var for Jesus-fornektelsen fra jødenes side at dommen rammet dem i år 70! Og dette vil ikke verken Statskirkens unnfalne presteskap eller de fleste frikirkepastorene i Norge, som er like vasstrukne, si noe om. De er inne i en konstant frykt eller usikkerhet for hva menigheten vil si dersom man går kristen-sionismen imot.

De skylder som regel på at romerne var antisemitter, noe som ikke i det hele tatt er sant. De var verdensherskere, og ethvert opprør uavhengig av hvilken etnisk eller religiøs gruppe som stod bak, ble møtt resolutt med sverdet. Se evnt. Apg. 10 og romer-centurionen Kornelius og hans fromhet og ærbødighet overfor apostlene og Israels Gud og Kristus. Se også høvedsmannen som kom for Jesus og bad om helbredelse for sin tjener: Han hadde bygget jødene en synagoge i ærefrykt for Gud Allmektig.

Men Moses sa mer enn det jeg refererte fra 5. Mos. 18 og som Peter nevnte i sin tale: Moses profeterte at jødene skulle bli RETURNERT SOM SLAVER tilbake der de kom fra, Egypt! Nasjonen fullstendig avlyst og annullert! Verset nedenfor viser antikkens foreløpige bunnivå for Israel – hele nasjonsprosjektet helt fjernet og utvisket.

5. Mos. 28, 68:
«Herren skal føre deg tilbake til Egypt på skip, den vei som jeg sa deg at du aldri mer skulle få se. Der skal dere bli budt ut til dine fiender som treller og trellkvinner, men det er ingen som kjøper.» (Se også Hos. 8,13 som bekrefter Mose ord).

Josefus’ bokverk om ‘Den jødiske krig’ forteller nettopp om disse ting. Alle mannlige (med sine eventuelle koner) over 17 år i alder, ble deportert på skip og frambudt i slavemarkedet i Alexandria omkring år 70-72. Noen av dem ble også sendt til Rom for å kastes for de ville dyr i Gladiator-turneringene der. Slave-markedet i Egypt kollapset helt, og ingen ville kjøpe. Dermed ble de fleste løslatt og måtte drive omkring selv…og fant seg veien rundt i sydeuropeiske steder og i nabolandene.

Esekiel var opprinnelig med i det levittiske presteskiftet, men ble utvalgt til å tjene som Herrens profet og refse de ulydige jødene i Babylon. Men Gud lot altså profeten få se hva som ville skje med Israel på grunn av Kristus-fornektelsen. Både det i år 70 og det som ennå ikke har skjedd: Den store Trengsel, som kommer i endetiden etter at menighetens tid er avsluttet på jord, og Gud sender Elias og Moses (se Åp. 11ff) for å administrere denne straffetiden i Israel og sende plagetegnene og straffedommene over nasjonen.

Se min bok om disse ting, som ligger til gratis nedlasting her på nettsiden. Tittel er «Mose og Elias kommer med Hevnens dag». Se også oppfølger-artikkel der jeg forklarer hvordan straffetegnene i Åpenbaringsboken er mulige rent planetarisk og om pol-forskyvning. Tittel: «Vedrørende bokheftet om Moses og Elias: Gud har flere ganger i bibelhistorien utført inngrep i vårt solsystem.» Ligger sortert under kategori for Bibel profetier.

Det som skjedde i år 70, var fordi Israels lederskap drepte og plaget apostlene og deres forsamlinger. Anklagen var at 1. De hadde utøst blod (av uskyldige) i Israel. 2. De hadde tatt ved tro på deres antikristelige rabbinere, av Herren regnet som ‘Motbydelige avguder’ – slike som stod fram og startet opprøret i år 66 ved å forføre jødene til å følge seg.

Men det som skal skje i Den store Trengsel, er en hevn-straff for å gjøre Jesu navn hellig igjen hos jødedommen, etter å ha blitt vanhelliget og bespottet av dem gjennom århundrene som har løpt. Når denne straff er gjennomført, ved at Elias og Moses kommer og kaster disse straffedommene på dem, skal Herren selv komme fra himmelen og opprette Tusenårsriket i Israel, og dermed får man Israels virkelige og legale oppreisning/gjenreisning. Se Apg. 1, 3-6.

Esek. 36, 23:
«Jeg vil hellige mitt store navn (Jesus Kristus), som er blitt vanhelliget blant folkene, det som dere (jødedommen) har vanhelliget blant dem. Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Herren, når jeg helliger meg på dere (Israel) for deres øyne.»

Veldig klar tale! BILDE: Jøde i New York demonstrerer imot sionismen.

end of zionismDette må kristen-sionismen forklare seg om når de prøver seg i norske kirker og bedehus, med sine rosenrøde løgner om Israel. Da skal det bli interessant å høre på, hva?

Men verken Leif A. Wellerop, eller Arvid Bentsen (tidligere IKAJ-predikant), er kjent for å ha noen særlig innsikt i Guds ord. Tvert imot. Og Wellerop er dessuten kjent for å være preterist, og som mener at den store trengsel fant sted i år 70!

Slike bibelord som Esek 36, har uteblitt helt fra alle taler og foredrag som de to har holdt opp til dags dato. Dette gir totalt stryk i forhold til å kunne Bibelen på godkjent vis.

Wellerop gav klart uttrykk for sitt preterist-standpunkt i en avis-disputt (leserbrev spalter) mot Aril Edvardsen da det ble uro på grunn av sistnevntes berømmelige håndhilsning med Yassir Arafat, for noen år siden. Han beskyldte på en dum måte Edvardsen for å drive forføring av kristenfolket! Edvardsen på sin side, sa derimot klart i fra at dagens Israel er en tydelig plattform for en kommende Antikrist! Dette kan man heller ikke høre noe om fra de to kristensionistenes side. De forkynner med andre ord bare en vinklet sionistisk israelpositiv versjon. Har de mistet objektiviteten, da har de også mistet all troverdighet, og de har intet på en kristen talerstol og gjøre.

Nei, herr Bentsen, du skulle ikke bare hoppet av fra IKAJ i september 2012 – du skulle tatt full sats og hoppet loddrett vekk fra hele den forbannede løgn og falsklære som kristensionismen utgjør.

Herren kommer aldri til å frelse noen som helst som er medløpere til sine verste fiender på jord, det kristushatende og spottende sionist Israel.

Johannes skrev tydelig at medløpere med de jødiske vantro gir fordømmelse bort fra Kristus som straff! Man blir medskyldig i deres ONDE GJERNINGER (2. Joh. 10-11).

Jødene er i dag Talmud-troende, altså de fører IKKE den lære som Johannes og apostlene forfektet. De er fordømt av Gud. Likeså deres medløpere, de som «…hilser ham velkommen..». Tenk at disse norske frontnavnene i kristen sionisme ikke engang kan det enkleste bibelord? Og slike sitter de tanketomme forsamlingsmedlemmene i Norge og lytter til??

Denne bespottelsen nevnt ovenfor i Esek. 36 (i engelske Bibler står ‘Blasphemed the Holy Name of the Lord’) – altså det som i norske bibler skrives som vanhelliget, blir i engelske sagt rett fram: De driver ren bespottelse/blasfemi av Jesu navn. Dette er sant, for i Talmud skriftene finner vi Jesus omtalt som en bastard (horesønn) – et barn av Miriam (Maria) fordi hun hadde samkvem med en romersk soldat. Jesus kokes nå i ekskrementer i helvete, i hht. Talmud, som er den offisielle israelske religion i dag. Talmud er fariseismen systematisert i skriftlig form, første gang utgitt omkring år 500 e. Kr. i Babylon. Derfor kalles den for den babylonske Talmud.

Denne kommende straffedom (Den store Trengsel) i Israel, vil sette ærefrykt i verdens nasjoner som blir vitne til dette. Og ikke minst jøder som bor utenfor Israel, slike som den store kontingenten i New York og Brooklyn, USA.

De vil forstå, alle verdensledere og deres folk, at det er Gud Herren som har sendt slike plager og slik en svær ulykke over Israel. Over hele verden har de mange nasjonene observert og lagt merke til jødenes notoriske hang til å spotte og tale nedsettende om Jesus og den kristne troen for øvrig. Vi leser i Åpenbaringsboken om at de spottet Gud flere ganger for de straffeplager som rammet nasjonen i trengselstiden. Dette synes å være så inngrodd hos jødene at de fortsetter, også når de vet at det er Gud som kaster plagene på dem! Det er blitt notorisk gjennom århundrene.

Har de spottet Jesus, ja da har de også spottet oss som tror på Jesus. Nasjonene vil lett forstå at det er Herrens hevndag som er kommet, når media og TV rapporterer om svære katastrofer og naturtegn som rammer Israel.
Ordet i Esek. 36, 23 om at folkene skal kjenne at jeg er Herren, vil bli oppfylt – og aviser og TV media vil være fylt med stoff fra denne tidsperioden med domshandlinger mot Israel.

Fra Esek. 36, 24 til 38 vises så den gjenreisning som blir det straffedømte landet til gode, når en tredjedel av nasjonen står igjen som en troende skare overlevende (Sak. 13, 8; 5. Mos.28, 62) – og de kan glede seg over at Jesus er kommet tilbake og det blir fred og framgang. Men IKKE FØR.

Det er ikke en Herrens nasjon vi ser i dag i Israel. Det er en antikristelig stat som har tatt seg til rette, og for hvilken det hoper seg opp vrede fra himmelen som vil bli utløst når Gud sender ned Elias, Åp. 11 og Matt. 17, 11. Mal. 4ff. Elias (og Moses) skal komme før Jesus kommer tilbake. De to profetene starter trengselstiden, og Jesus kommer og avslutter den og redder en rest av troende jøder.

Vi må nok kvitte oss med det rosenrøde drømmebildet som kristensionismen maler for oss i vår tid. Sannheten er ganske det motsatte!

DEL 2

Esekiel 36 gir oss hovedgrunnen til at Herren sender Den store Trengsel. Det er Jesus Kristus som kommer til å tukte det falne Talmud-troende jødiske folk i Israel og straffe dem for at de drev bespottelse av hans navn i tidene siden år 70 da de ble spredt i all verden. Se Esek. 36, 23 særlig. Dette er grundig omtalt i Del 1 ovenfor.

Men det er allikevel flere ting knyttet til Den store Trengsel, ikke bare at den kommer på grunn av spott mot Jesu navn.

Paulus taler om at jødene i trengselstiden skal bli overgitt til ‘urettferdighetens forførelse’ (Antikrist som kommer).

Daniel skrev om at denne antikristelige forførelse kommer fordi da har syndemålet modnet helt og blitt fullt….Dan. 8, 23.

Disse ting går sammen med det faktum som hevdes av Esekiel om en tid da Herren hevner bespottelsen av hans navn.

Paulus først, 2. Tess. 2, 9-12…der scenariet er midt i den omtalte trengsels- og domstiden i Israel:

9: «Den lovløse (Antikrist) kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. 10: Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. 11: Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, 12: for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.»

Hva er det vi ser her?

Her ser vi at i Den store Trengsel i Israel, så er det mulig å velge side: De kunne velge å tro sannheten – at Jesus er den riktige Messias for Israel (dette er det de to vitnene i Åp. 11 vil forkynne til dem) – og således komme i de troendes rekker og bli frelst. Men nei, Paulus taler profetisk her og åpenbarer at jødedommen i Israel på den tid vil sette seg imot forkynnelse av sannheten, at Jesus er Messias. For når denne Antikrist framstår, så sier han at det er ham selv som er Messias, og ikke Jesus. Og dette vil majoriteten av jødene falle for…de tar ikke imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst, som vi leste ovenfor.

Når Herren ser dette skje, så tennes hans hevnende vrede opp enda mer…hvorfor Paulus skrev: Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen.

Legg merke til rekkefølgen: Først viser jødene ringeakt overfor de to vitnene i Åp. 11 (Moses og Elias) og vil ikke tro på dem. Og først deretter sender Gud villfarelse over dem. Med andre ord: Det er jødenes valg, ikke Guds!

Det er den samme ansvarsrekke som da Israel ble ødelagt i år 70: Det var jødene, i sin vantro mot Jesus, som lot falske messiaser framstå hos seg og dra folket etter seg i opprør mot Romerriket – og deretter ble de utsatt for den totale ødeleggelse og krig. De kan skylde seg selv for det som skjedde i år 70, og de vil igjen kunne skylde seg selv i endetiden for den antrikristelige ulykken som kommer i og med Den store Trengsel.

Således er det da jødedommen selv, gjennom sin vantro mot Jesus, som fører ulykken og dommen og ødeleggelsen over seg. Det er de som gjør valget!

I dette bildet er det slik 2. Tess. 2, 12 sier: Det er bare de som ikke har trodd sannheten (Jesus som Messias) som blir dømt til fortapelse og undergang.

Så har vi Daniel 8. Engelen Gabriel ble gitt å tyde for Daniel de syner han hadde om denne framtidige Antikrist som skulle komme og forføre Israel inn i ulykke.

I den sammenheng er det et viktig uttrykk vi bør ha med oss, uttrykket ‘fylt sine synders mål’.

Dette er ikke bare et uttrykk, men det er også et ubrytelig prinsipp hos Gud: Før han dømmer noen til fortapelse eller annen form for alvorlig straff, vil han ikke dømme før vedkommendes syndemål er fullt.

Dan. 8, 23 sier om dette:

«I den siste tid av deres herredømme, når overtrederne har fylt sine synders mål, skal det stå fram en konge (Antikrist!) med frekt ansikt og kyndig i onde råd.»

Overtrederne her, er den frafalne jødedommen…de som ikke tror Jesus Kristus.

Sammenhengen i Dan. 8 er at engelen viser ham hva som skal skje i endetiden (vers 26: ‘det sikter til en fjern framtid’) – og det er i forbindelse med Den store Trengsel at dette skjer. Det samme som Paulus er inne på i 2. Tess. 2 og som jeg siterte.

Her har vi også hovedgrunnen til at tiden vi nå er inne i – menighetens tidshusholdning med den frie nådefrelsen – løper så lenge og synes å dra så langt ut. Den cirka 2000 år lange tiden som har løpt er fordi Gud avventer jødedommens fulle modning i synden til dom!

Denne dom vil få sitt utløp i og med Den store Trengsel, og som vi kan lese om i Åpenbaringsboken, særlig der det omhandler de tre ‘syvere’ – de syv segl, syv basuner og syv vredeskåler.

Engelens ord til Daniel i Dan. 8, 19 er klargjørende:

«Og han sa: Se, jeg vil nå kunngjøre deg hva som skal skje i vredens siste tid. For synet sikter til den tid som er fastsatt for enden.»

Det er derfor ingen tvil om at det her er snakk om Den store Trengsel – en hendelse som ikke ligger så alt for langt inn i framtiden.

Dermed kan vi av disse ting nå utlede at den dom og straff som treffer Israel i endetiden ikke er en uforholdsmessig rå hevnakt bare fordi jødene har spottet Jesu navn i tidene. Nei, det er helt klart at det også er fordi de løper på seg en full modning i synden til dom, rett og slett for deres vantro, fornektelse og hat mot Jesus Kristus.

Salmisten skrev om dette: ‘De hatet meg uten årsak’ – jødenes Jesus-hat er grunnløst og kan aldri noensinne unnskyldes eller forbigås i stillhet. Det vil komme en full konfrontasjon og et like fullt oppgjør!

Jeremia skrev om trengselstiden, og kalte den for ‘En trengselstid for Jakob’ Jer. 30, 7.

I samme kapittel omtales Den store Trengsel på forskjellig vis. I vers 15 uttrykker han årsaken til trengselstiden i generelle vendinger:

«Hvorfor skriker du over din skade, over at din smerte er ubotelig? Fordi din misgjerning er stor og dine synder tallrike, har jeg gjort dette mot deg.»

Jakob, av alle, har utlagt for oss hva det ligger i å leve ut synden:
«…men når synden er fullmoden, føder den død.»

Den store Trengsel i Israel kommer fordi jødedommen blir fullmodent i synden.

Og kristensionistene som støtter og løper med den falne Talmudiske jødedommen, mens den er i denne modning-til-dom situasjonen, vil bli dømt til samme fortapelse som disse de har støttet og løpt sammen med. Slik jeg siterte fra 2. Joh. 10-11.




moses elias cover

I N N L E D N I N G

Som en kort innledning vil jeg bare si at dette bokheftet på 28 sider ikke på noen måte er noen uttømmende undervisning i emnet. Men det vil allikevel være mye god opplysning her for leseren.

Mitt håp er at leseren vil få en bedre oversikt vedrørende det som kommer for Israel i Den store Trengsel, og samtidig vise at denne alvorlige tiden i Israel, ikke vil slå så mye inn over andre land i verden. Annet enn at folk i verden vil kunne se de skremmende ting som vil utspille seg over TV-skjermene.

Min metode for å påvise disse ting, går på at jeg setter søkelyset på de to profetene Gud skal sende for å bestyre og ha føringen med Guds hellige krig imot Sionist-Israel i endetiden.

Mange gode bibellærere har studert selve emnet – Den store Trengsel i Israel, men det er mitt inntrykk at ikke så mange har de to vitnene i Åp. 11 for øyet når de har arbeidet med det, noe som etter min mening er en aldri så liten blunder. For det er nettopp disse to vitnene og deres tilstedeværelse i trengselstiden som er nøkkelen til å forstå hva som skal skje, noe jeg ikke kan få presisert tydelig nok.

La meg også bemerke at disse framtidige hendelsene som Åpenbaringsboken har mye om, ikke behøver å være så langt inn i framtiden – jeg har en personlig oppfatning om dette – og vil antyde at det ligger et snaut kvart århundre fram.

Nå er det Hos. 6, 2 som gjelder….han skal komme igjen etter at Israel har vært borte fra Gud (regnet som døde) i to profetiske dager: 2000 år. Jeg regner tiden fra Israel ble knust i år 70. Selv om de åndelig talt falt fra Gud i år 61-62 da Paulus var i Rom, Apg. 28, 25-28. Omregnet til jødiske kalenderår (360 dg) betyr det at Herrens komme kan være omkring år 2041. Og Moses og Elias vil komme med trengselstiden mot Israel 7 år før dette. Altså omkring år 2034….pluss – minus (??)  – Hvis dette holder mål, da smeller det altså om 19 år! Nå er det september 2015.

DE TO HERRENS KRIGS GENERALER

Mitt sitat ovenfor er fra Jes. 61, 2 – siste halvdel av verset, som Jesus bevisst unnlot å lese opp da han leste fra verset i synagogen i Nasaret i år 29.

Jesus kom ikke den gang for å trekke inn Den store Trengsel over Israel, men for å «..utrope et nådens år fra Herren..» – som er første halvdel av det samme verset.

Men når Gud i framtiden skal kalle Israel tilbake til seg igjen og gi dem å bli hans nasjon på jord framfor alle andre, så blir det ikke ved å tilby dem et nådens år fra Herren, men det vil bli den tiden som Jesus unnlot å tale om i synagogen: En hevnens dag fra vår Gud. Og det er for å dra i gang dette oppgjøret med Israel at han sender ned Elias og Moses – for at ordet om hevnens dag skal bli oppfylt.

Den hevnens dag er ikke en vanlig kalenderdag, men en periode på syv år – samme periode som Dan. 9, 24-27 nevner som den 70. år-uken, og som også er samme som av Jer. 30, 7 kalles for ‘En trengselstid for Jakob’, og bekreftet av Jesus i Matt. 24, 21-22:

«For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli. 22: Og dersom ikke de dager ble forkortet (avbrutt), da ville intet menneske (i Israel) bli frelst! Men for de utvalgtes skyld (de messianske jødene i trengselstiden) skal de dager bli forkortet (avbrutt).»

Jer. 30, 7: «Ve! Stor er den dagen, det er ingen som den. En trengselstid er det for Jakob. Men han skal bli frelst fra den.»

Disse er lik de 144 000 12-stamme jødene i Åp. 7 – det nye Guds Israel – om hvilke det står:

«Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.» Åp. 7, 14.

Hvem er de? De er det nylige gjenreiste messianske Israel i endetiden, tolv tusen jøder/israelitter, fra hver av de tolv stammer, til sammen 144 000 som vil ha Elias og Moses som ledere i denne tiden. Og de skal regjere med Kristus i tusenårsriket (Åp. 20, 4).

I engelske bibler står det om Elias i Matt. 17, 11: «..he shall get everything restored and ready.» Elias skal få Israel gjenreist (restored) og gjort rede…slik at Jesus kan komme fra himmelen.

Hva lærte Jesus sine disipler like før han fór opp, annet enn at han skulle komme og gjenreise Israel:

«De som nå var kommet sammen (og hadde hørt på Jesus i førti dager!), spurte ham og sa: Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?» Apg. 1, 6.

Jesus fikk bare dette ene spørsmål etter han var ferdig med de førti dagenes undervisning til dem om Guds Kongerike i Israel. Og han svarte ikke benektende. Men bare påpekte at de ikke skulle være opphengte i tidsaspektet (de lurte på om riket ble gjenreist når Den Hellige Ånd hadde kommet, vers 5).

Med andre ord, det skal bli en gjenreisning av Israel, og derfor sender han både Elias og Moses for denne oppgaven, før han selv skal komme fra himmelen.

Det er tiden med gjenreisningen av Israel, som er tiden med Den store Trengsel. For trengselen vil innebære en renselse fra deres notoriske vantro og Kristus-forakt i historien. Trengselstiden blir også en tid der Gud skal skille de vantro jøder ut og la de straffes med døden i trengselens mange straffedommer, mens de troende jøder som kommer ut fra trengselstiden, blir frelst og går inn i riket når Jesus kommer.

Gud sender sine to vitner, sine profeter, for «…å PROFETERE i 1260 dager, kledd i sekk.» Åp. 11, 3.

Mitt første spørsmål må da bli: Profetere hva for noe?

Og mitt umiddelbare svar må da bli kun én ting faktisk: Profetere fram plagene og dommene og skrekkens gru som Gud skal kaste over Sionist-Israel i endetiden!

Elias kommer ikke for å gjenreise verden, men bare Israel. Og Den store Trengsel er selve middelet til å få dannet et Gud velbehagelig folk for ham og gjøre dem rede for Kristus og hans regjering. Vi skal ta en nærmere titt på «Høydepunktene» for å si det slik. Bare et glimt av hvordan dette vil se ut i den virkelige verden. Det er altså ikke en full utlegning av emnet. For enkelte vil disse ting virke underlige, men for andre, som er godt inne i Guds Ord, vil det virke som kjent materiale. Men hva tror du din reaksjon ville vært om du hadde vært tilstede da Gud slapp løs sine dommedags-krefter mot Egypt da Moses bød Farao å la hebreerne gå? – Ja, nettopp! Så da går vi i gang…..

Enkelte godtroende og uvitende kristne i dag tror at Den store Trengsel er bare noe som plutselig starter opp av seg selv, ut av været, eller ved at noen gale politikere i verden drar i gang sine forskrudde ideer. Men slik blir det ikke. Denne straffe-perioden imot Sionist-Israel blir satt i gang av Herrens spesielt salvede tjenere for dette formålet, altså Moses og Elias i samråd. De kommer for å PROFETERE fram de doms handlingene som Åpenbaringsboken forteller om.

Moses i sin tid, så vel som Elias senere, ble sendt til Israels/hebreernes ledere. Moses talte til Israels eldste som representerte folket på Sinai (og før dette gikk han til hebreerne i Gosen før utgangen), og Elias ble i hovedsak sendt til den ulydige kong Akab og hans ugudelige kone Jesabel for å få dem til å stoppe Baal-dyrkingen i landet.

Dette selvsamme prinsippet vil også være i operasjon når de igjen blir sendt til Israel for å profetere. De kommer til å tale til to hovedgrupper: Israels lederskap ved statsminister og president, i Knesset; og de jødiske/israelittiske tolvstamme-folkene som blir ordnet til en stor gruppe Messias-troende, de 144 000 som vi ser i Åp. 7. Faktisk så vil det ikke bli noen ny-organisering i tolvstamme-systemet med mindre de to profetene kommer! Herodes Agrippa II sørget for å få brent hele det jødiske arkiv og slekts historikk før romerne tok Jerusalem. Så det vil trenges ekte profetsalvelse for ved Guds hjelp å ny-organisere stammene.

Dette initiativet fra Guds side vil bli sterkt imøtegått av Israels vantro lederskap, som jo via deres Talmud religion er i full opposisjon til Kristus. Åtti prosent av jødedommen i dag er Talmud hva gjelder religion, og dermed Israels offisielle religion. Derfor vil Moses sammen med Elias begynne å profetere fram store straffedommer for å tukte dem bort fra Talmud og Kabbala, over til å bli Jesus-troende. Den ene bølgen av plager og doms tegn etter den andre, vil skylle over landet som et mørkt mareritt…det vil komme uhørte egyptiske plager og ulykker på samme måte som da Moses konfronterte Farao Ramses II i 2. Mos. 7-11.

Den store trengselstiden vil begynne med at de to repeterer profetien fra Esek. 36 i Knesset i all offentlighet:

«Herren Jesus Kristus vil nå hellige sitt store navn, som er blitt vanhelliget blant folkene i verden, det som DERE Israel har vanhelliget blant dem. Og folkene skal kjenne at jeg er Herren Herren, når jeg helliger meg på DERE for deres øyne.» (v. 23).

Og en av de første plagene som blir kastet over Israel blir umiddelbart effektuert: De to profetene lukker himmelen for regn! (Åp. 11, 6). Det vil ikke regne i Israel i de 3 ½ år som de to vitnene opererer – og flere andre skremmende plager vil legges til dette. Jeg kommer tilbake til det.

HVORDAN KAN VI VITE AT DET ER
MOSES OG ELIAS I ÅP. 11?

Jeg har med vilje tatt den korte gjennomgangen ovenfor, før vi nå kommer til dette. Slik finner vi også lettere at det ikke er noen annen ‘Hånd til å passe hansken’ – bare Moses og Elias har kapasitet og mandat til å gjøre en så dramatisk tjeneste i trengselstiden i Israel. Det behager Gud å bruke nettopp disse to kjente og prøvde profeter, som tidligere har bestått prøven i brask og bram.

Vi legger merke til at Åp. 11 ikke åpner med å tale om de to. Det begynner med å holde fram et tredje tempel – som altså ikke ennå er i eksistens – og ordlyden i Åp. 11, 1 indikerer at dette tempel er suspekt i Herrens øyne.

Johannes bes av engelen om å «…måle tempelet og de som tilber der…», altså en etisk vurdering og ikke noen oppmåling av kvadratmeter. Hva er det som foregår i templet? Og antyder dermed til oss at dette ikke er legalt i Herrens øyne.

Johannes blir ikke gitt å måle forgården, for den er gitt til hedningene som skal tråkke Jerusalem under føtter i 42 måneder (3 ½ år – som er den perioden som telles inn i det man ser at de to vitnene blir drept etter at de første 1260 dager (3 ½ år) er omme. De 42 måneder er således de siste 3 ½ år av en trengselstid på i alt 7 år (Åp. 11, 2).
Men i Åp. 11, 3 blir vi presentert for de to vitnene – og viser at de skal profetere i 1260 dager – som altså er den første halvdel av de syv år med trengsel. Dermed vet vi, til tross for at vi ikke finner de omtalt før i kapittel 11, at vitnene faktisk starter trengselstiden…de er jo i gang fra dag én!

I de tre første vers av Åp. 11 har vi således en meget kort intro for de syv årene med trengsel…og dermed har Åpenbaringsboken satt tempelet midt i det hele og i fokus for det som skjer i landet i denne tiden.

En sidebemerkning er nå på sin plass, fordi noen muligens vil protestere på tanken om at dette tredje tempel er ulovlig og ikke av Gud som sådan. Det er fordi noen ikke forstår Paulus’ ord i brevene…for der er det noe som er vanskelig å forstå, og som de vantro feiltolker…» (for å bruke Peters ord) – Paulus skrev jo i 2 Tess. 2, 4 om at Antikrist skal «..sette seg i Guds tempel og utgi seg selv å være Gud».

Men Paulus belærer her ikke om Gud og templet, men om Antikrist og den umiddelbare situasjon som da kommer på banen: Den antikristelige forførelsen av Israel. Og 2. Tess. 2 er skrevet i den sammenhengen – og ordene om at Antikrist setter seg i ‘Guds tempel’ er tiltenkt til hva folket tror om templet – altså de tror at dette er Guds tempel og at Antikrist er deres Messias. Men templet er profant og Antikrist er en falsk Messias, og tempelet blir faktisk bygget av en Kristus-foraktende jødedom og ikke på Guds befaling og med Guds velsignelse, tvert om.

Noen ivrige kristen-sionister tenker at når et slikt tempel en gang er bygd, så skal det ikke bli ødelagt slik som med det andre tempel i år 70. Men dette er feil, for i Åp. 17-18 ser vi ødeleggelsen av både templet og byen i form av dommen over Babylon skjøgen, Israel med dens by Jerusalem, som blir brent og straffet for mordene av Guds profeter og hellige i tidene.

Det var Gud som sendte Nebukadnesar i år 597 mot Jerusalem i den tredje angrepsbølgen, og brant tempelet og byen. Og dermed ble det første tempel ødelagt – enda det var Guds tempel, bygget av Salomo, Davids sønn. (Jer. 52, 12-13).

Jeg sier dette fordi jeg har hatt en del disputter og uenigheter med flere troende i denne saken. Særlig blant amerikanske og engelske troende, som er så bastante i dette med Israel og de framtidige hendelser i trengselstiden.
Det tredje framtidige tempel blir brent som en avslutning av trengselstiden, og avslutter det tredje ve-rop i Åpenbaringsboken. De to vitners død i Åp. 11, avslutter det annet ve-rop (idet byen rammes av jordskjelv umiddelbart). Dermed vet vi at det ligger 3 ½ år mellom det annet og det tredje ve-ropet! Jeg kommer tilbake til dette.

Esek. 47 forteller ut fra et nytt tempel som er bygget i forbindelse med at Jesu gjenkomst har funnet sted, og det er Herren som har overoppsyn med dette ‘On Site’. Vers 21 spes.

Moses og Elias kan ikke komme før det er blitt bygget et tredje tempel – for dette er sentralt i Den store Trengsel, og byen for øvrig.

Etter oversikten gitt i Åp. 11 og de tre første versene, får vi et viktig bilde i Åp. 11, 4 – en pekepinn på hvilke disse to vitnene kan være – fortalt faktisk i et jødisk ‘Stamme språk’…en privat måte å tale på som synes bare å være for innvidde jøder og absolutt ikke for oss utenforstående hedninger. Språket selv angir at dette er for insidere kun. Derfor nevnes for eksempel ikke navn og liknende, ganske enkelt fordi at en velutdannet jøde vil umiddelbart forstå hvilke to profeter det her er snakk om. Vi leser:

«Dette er de to oljetrær og de to lysestaker som står for jordens Herre.»

En noenlunde vel utdannet jøde vil umiddelbart skjønne hvem det er snakk om. De vet alle om hva 1. Kong. 17, 1 taler om Elias som kom foran Akab for å stenge himmelen for regn.

«Og tisbitten Elias, en av dem som var flyttet inn i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud lever, han som jeg tjener (i engelske bibler, before Whom I stand) Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord.»

Det er bedre oversatt i engelske bibler, for det står at de ‘Stod for Herren’ – altså de tjente for Guds åsyn.

Det samme sies om Moses i Salme 106, 23:

«..Moses hans utvalgte, stilte seg i gapet for hans åsyn…».

Så både Elias og Moses er slike som står for Guds åsyn. Og de er i dag i live, og de viste seg for Jesus og talte med ham om hans bortgang – og antakelig også hans gjenkomst – Matt. 17.

Nedenfor skal vi lære at plagene og doms handlingene i Åpenbaringsboken har mange fellestrekk med de egyptiske plager vi leser i 2. Mos. 7-11, og straffen mot Akab i 2. Kong. 17. Moses gjorde vann til blod, Elias stengte himmelen for regn, – Moses slo Egypt med svære haglstormer som knuste alt i landet, og Elias fikk ild som falt fra himmelen…for å knuse de onde Baal-profetenes virksomhet. Moses fikk overnaturlig matforsyning til seg og folket, og Elias fikk likeså overnaturlig mat via enken i Sarepta.

La meg også påpeke at Moses og Elias nevnes i samme åndedrett i Mal. 4 – hvilket ikke er noen tilfeldighet.

Ikke til å undres over at de to ble sendt til Jesus for å profetere til ham om korsfestelsen og oppstandelsen mv. (Matt. 17, 3; Luk. 9, 30-31). Hvorfor var ikke Gud bare innstilt på å sende ned Moses alene? Skulle ikke dette holde? Nei, for Gud ville ha som vitnesbyrd for Jesu framtidige komme, at de to profetene vil være involvert når tiden nærmer seg for Herrens gjenkomst! Derfor ble de to sendt – ikke bare for å tale til Jesus, men som presedens for at de igjen skulle stå sammen i en oppgave for Israel.

Det er også et annet element vi må ha med, og det er at de kalles for vitner. De er altså øyenvitner til Jesus på den ene siden, og på den andre, de skal derfor vitne om ham til endetidens Israel. Det er altså ikke nok å bare være profeter. Og da står vi kun tilbake med Elias og Moses – bare disse av GTs profeter, var i kontakt med Jesus og var således hans vitner. Ingen andre profeter passer på dette krav til at de to i Åp. 11 sies både å være vitner og profeter.

Det er intet behov for at Åp. 11 skulle si rett fram: Disse er Moses og Elias. For selve den korte beskrivelsen gjør at en jøde uten videre vil forstå at slik er det. Det er bare oss vriene og uregjerlige hedninger, til tross for at vi tror Kristus eventuelt, som har problemer med å forstå Åpenbaringen rett.

Gud har navnene allerede, ikke bare på sine vitner, men også på sine fiender: Antikrist, Den falske Profet, og hvilken statsminister og hvilken president i Israel som vil stå Moses og Elias imot når de kommer. Men boken nevner allikevel ikke deres navn. Det er ikke navnene som er det viktige, men hva disse personene står for og hvilken rolle de har i trengselstiden. Dette må vi bare ta til etterretning.

Men i rettferdighetens navn, det skal nevnes at Mose navn forekommer ett sted i Åpenbaringsboken, og blir ofte oversett. Bibelverset avslører også at Moses har kopling til de 144 000, som jo vil være Mose disipler, og Elias sine likeså:

Åp. 15, 3 (ref. Åp. 14, 1-3): «De synger Guds tjener Moses’ sang, og Lammets sang (dette er Salme 119, som ble sunget fra under nattverden), og sier: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud du Allmektige! Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge.»

Det er bare slik Gud og Den Hellige Ånd har bestemt at Skriften skal være; det ble gitt Johannes å skrive ned slike ting og hendelser som best var egnet til å kunngjøres i tegn, symbolisme og profetiske utsagn i kombinasjon.

Når Moses og Elias kommer, vil Israel få forklart for seg alt av vesentligheter fra Åpenbaringsboken og øvrige profetbøker – i det de vil tilby Israel Den nye Pakt i Jesu blod og Herrens gjenkomst – og de vil byde Israel omvende seg til Kristus, for ellers vil Gud sende verre og verre straffedommer mot nasjonen!

Åpenbaringsboken er i helhet skrevet til den messianske forsamling som får Kongeriket tilbudt seg påny i endetiden (Åp. 1, 1).

UENIGHETEN OM DE 42 MÅNEDER
OG DE 1260 DAGENE.

De 1260 dagene med de to vitnene i Åp. 11, 3 utgjør som nevnt den første halvdel av den 7-årige trengselstiden i Israel.

Jeg vet om den uenighet som har eksistert i kristenheten om de 3 ½ år nevnt som de 1260 dagene, samt også de 42 måneder i Åp. 11. Men jeg vil bevise at dette er en inndeling for å vise at det er to perioder på 3 ½ år hver som da utgjør til sammen 7 år. Og de 1260 dagene med vitnene er de første 3 ½ år av trengselstiden, og de 42 måneder er siste halvdel. Allerede har jeg påpekt at det går 3 ½ år mellom det annet ve-rop like etter (tre og en halv dag) at vitnene blir drept av Antikrist, og til vi kommer til det tredje og siste ve-rop i Åp. 18 i det vi leser om sjøfolkene som roper vé over Jerusalem og brannen der (v. 16).

Fordi vi ser straks etter dommen over Babylon skjøgen, så får vi Jesu gjenkomst i Åp. 19, 11. Derfor vet vi at det er tre og et halvt år mellom de to siste ve-ropene. Det siste ve-ropet er klimakset med de syv vredeskålene som tømmes ut. Åp. 15, 6-8.

Åp. 11, 14 sier tydelig at det annet ve er over i det vi ser Jerusalem rammes av jordskjelv når de to vitner oppvekkes fra de døde og rykkes inn i himmelen, fra gaten i Jerusalem.

Vi forstår lett at det ville være umulig at de 1260 dagene med de to vitner kunne være den siste halvdel av trengselstiden, simpelthen fordi at vi har «Bautasteinene» – nemlig ve-ropene som markører. Etter at de to vitnene dør, som hadde 1260 dager til å profetere først, så finner vi at ennå gjenstår de syv vredeskåler samt det tredje ve-rop. Trengselen er altså ikke slutt med de to vitnenes død! Og vi deretter leser oss fram til den ultimate dom over Jerusalem i Åp. 17-18 der vi finner det siste ve-rop i det Jerusalem blir brent – og tempelet er blitt overgitt til hedningestyrker, i den tid som kalles 42 måneder – tiden med Antikrist som en despot og morder som dreper jøder som ikke bøyer seg for ham. Dermed vet vi nøyaktig hvor i tidsbildet vi befinner oss i forhold til de syv år med trengsel, kalt ‘Hevnens dag fra vår Gud’ i Jes. 61, 2.

Trengselstiden kan faktisk ikke starte uten at først disse to profetene viser seg i Israel og oppsøker Knesset for å advare mot det som nå kommer. Det har alltid vært Guds faste prinsipp å advare før han sender sine veldige dommer.

Åp. 11 og de to vitnene er helt essensielt for i det hele tatt å kunne forstå Åpenbaringsboken rett.

Trengselen kommer ikke bare fordi det står om den i Åpenbaringsboken, men den kommer fordi den blir både fysisk og åndelig profetert fram og advart om gjennom Moses og Elias som taler til Israels lederskap og folket. De kommer til å true med konkrete plager og straffedommer som kommer dersom Israel ikke omvender seg til Jesus Kristus. På samme måte som da Elias konfronterte Akab, og Moses konfronterte Farao Ramses II. Den ene plage etter den andre.

Jesu omtalte disse tukteplagene både som det og som tegn, og sa:

«Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden (les: i landet) skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser.. Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over landet (jorden, er feil oversatt). For himmelens krefter skal rokkes.» Luk. 21, 25-26.

Vers 25 viser effektene av at asteroider treffer Middelhavet og skaper enorme flodbølger (tsunamier) – og Åp. 8 forteller at 1/3-del av skipene blir senket av bølgene. Asteroider er i høyeste grad i bildet der Jesus nevner at himmelens krefter skal rokkes.

Åp. 8, 8-9: «..og noe som lignet et stort brennende fjell ble kastet i havet. Og tredjedelen av havet ble til blod. Og tredjedelen av de levende skapninger i havet døde, og tredjedelen av skipene ble ødelagt.» Dette skjer når den andre domsbasun lyder – med andre ord før de to vitnene i Åp. 11 blir drept.

Så Jesus talte ikke om orkaner eller storm til havs som får bølger til å slå mot havner og kyst, nei – det er asteroider og større meteoritter som treffer Middelhavet – kanskje med en kraft tilsvarende 20-30 megatonns hydrogenbomber…og flodbølger på 20-30 meters høyde dundrer inn mot Israel og ødelegger Tel Aviv og andre An asteroid plunges towards the Earth … relax. It (probably) won't actually happen.steder. Gud alene vet. Dette blir ikke noe vakkert syn når det inntreffer. Men Moses og Elias vil først profetere om hendelsen for å advare Israel, og formane dem til å tro Kristus og vende om. Folk vil bli grepet av skrekk og gru nettopp fordi profetene konkret taler om disse straffe-plagene, slik at folk i gru forventer og gruer for at det kommer over dem. Ikke bare Israel blir truffet av disse bølgene, men antakelig flere av nabolandene i det indre Middelhavet blir rammet i større eller mindre grad.
Tsunami wave of 30 meter hit Tel AvivProfetene vil gå i detaljer om den neste forventete plagen som skal kastes på Israel fordi de ikke ville høre etter. Og gruen og skrekken og redselen griper enda mere om seg…og glir over til blind panikk og galskap.

Vi skal gjøre jamføringer mellom plagene i 2. Mos. 7-11 og de straffedommer som rammet Egypt, og de tilsvarende som vi finner i fra Åp. 6 og videre, med de tre syvere: Syv segl, syv basuner og syv vredeskåler, samt de tre nevnte ve-ropene.

Slik Farao stod imot Moses, og Akab stod i mot Elias, slik vil Israels ledere i endetiden stå Elias og Moses imot når de kommer og taler til dem om Jesus som Messias. Og dermed vil det utløses en ny runde med plager og straff, alt i henhold til den motstand Israel gir de to profetene. Og jeg blir minnet om Stefanus’ tale i Apg. 7, 51 der han refser sin tids Jesus-fornektere;

«Dere stivnakker og uomskårne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot – som deres fedre, så også dere!»

Moses og Elias kan nok komme til å gjøre Stefanus’ ord til sine!

Det blir slike straffeplager at vi leser i Åp. 16, 9-11 om et rasende innbitt jødisk folk som forbanner Herrens navn og spotter:

«Og menneskene brant i svær hete, og spottet Guds navn, han som har makt over disse plager. Og de omvendte seg ikke til å gi ham ære. 10: Og den femte engelen tømte sin skål ut over dyrets (Antikrist) trone. Og dets rike ble formørket, og de tygget sine tunger i pine. 11: De spottet himmelens Gud for sine piner og for sine byller, men de omvendte seg ikke fra sine gjerninger.»

Så det er åpenbart at de tidligste plagene som blir kastet mot Israel når de to profetene lukker himmelen for regn og gjør vannene om til blod, langt fra er nok til å skape ærefrykt for Kristus. Derfor vil straffedommene bare tilta, inntil landet er bortimot knust og revet ned, bit for bit.

Det blir ikke de to vitnene som kommer til å avslutte trengselstiden; dette blir utført av Kristus selv i det han kommer fra himmelen slik han varslet i Matt. 24, 21-22 – for hvis ikke så ville alle i Israel omkomme i Den store Trengsel.

Når Gud enten starter noe av stor viktighet for Israel, eller han avslutter noe, så åpenbarer han sitt lønnlige råd først for sine profeter (Am. 3, 7).

Det behaget Gud å bruke sin profet og apostel Paulus til å proklamere dom over det vantro Israel for dets harde motstand mot Kristus i hans tid, slik vi leser av Apg. 28, 25-28 – der vi ser Israels fall bort fra Gud. Dette fallet skjedde ikke bare ut av tynne været, men Gud hadde en apostel som kunngjorde for Israel sine dommer; og i år 70 ble landet ødelagt og jødene spredt for all verden.

Når så Gud vil gjenoppta sitt profetiske program for Israel i endetiden, som ikke er langt inn i framtiden, starter han opp en hel serie med hendelser og dommer ved å sende sine to utvalgte og garvete profeter for dette strenge oppdraget, altså – Moses og Elias i samråd.

Gud kan nok ikke se seg i stand til å sende noen ferske nye «Profeter» – hvor skulle han i så fall ta disse fra? Det har ikke vært profeter på jord siden apostlene, og det folk han alltid har kalt ut profeter fra, Israel, er frafalne fra Gud og ute av stand til å høre fra ham.

Og Bibelen vitner til oss at bare Elias og Moses finnes i live av de profeter som Israel har hatt i historien. Derfor blir det å sende disse to. Som nevnt så er det skapt presedens allerede for dette. Og de fleste av plagene vi leser i Åpenbaringsbokens ‘Tre syvere’ og de tre ve-ropene, er av slik art som en også kan finne fra Elias og Mose tjeneste i gammel tid. De har erfaring nettopp fra en slik streng profettjeneste.

De vil stå fram for Israels ledere i Knesset og si fra hva som kommer, hvorfor det kommer, og i samme åndedrett be dem alle å omvende seg til Jesus Kristus.

Kanskje – og mest sannsynlig, er dette første gang at du får forklart Åpenbaringsbokens riktige hendelsesforløp for deg hva gjelder Den store Trengsel i Israel? De fleste av bibellærerne som har syslet med Jesu gjenkomst og endetids-profetiene, har dessverre ikke vært oppmerksomme nok på viktigheten av de to vitnenes nærvær i Åp. 11, og ikke helt forstått at disse er helt avgjørende Guds menn for hele trengselsforløpet. De er plassert midt oppe i det hele – de fungerer nærmest som slik navet fungerer i et hjul. Jeg kan ikke nok få understreket hvor viktig det er for bibelleseren at vi holder oss til en slik forståelse, for dette åpner opp hele Åpenbaringsboken og gjør at det blir oversiktlig det hele!

Det er derfor i denne sammenheng viktig å ta en titt på den tjenesten de hadde gammel tid.

MOSES FORAN FARAO RAMSES II

Før vi ser på Mose handlinger i 2. Mos. 7-11, så la meg i korthet nevne at Elias kom foran kong Akab på samme måten som Moses for Farao. Elias brukte straffetegnet med å stenge himmelen for regn.

Jeg skal ikke sitere alle vers i 2. Mos. 7-11, men benytte utvalgte passuser for å poengtere fakta og understreke sammenhengen som gjelder.

Og før vi ser på tekstene i 2. Mos. – la meg også påminne oss om at Gud har plassert disse to vitnene i Åp. 11 tidsmessig fra ‘Dag 1’ – de profeterer jo i 1260 dager, som er de tre og et halvt første år i den syv årlige knesset jerusalemtrengselstiden. For intet av alle de plager vi ser vil kunne skje uten at de to profetene starter det hele opp ved å profetere plagene. Gud sender dem til Knesset for å advare lederne, før han utløser de grufulle plage-tegnene imot nasjonen. Dette er det av største viktighet for oss å kunne fatte og forstå, dersom vi overhodet ønsker å forstå Åpenbaringsboken. FOTO: Knesset i Jerusalem.

Gud lot ingenting skje med Egypt uten at Farao først var blitt advart av Moses og Aaron og bedt om å føye seg etter Guds ord gitt dem.

Om vi teller opp tegnene/plagene som Moses kastet mot Egypt, inkludert de første mirakel-tegnene med staven gjort til en slange samt Mose hånd gjort spedalsk og omvendt, finner vi i alt 12 tegn/plager.

Dette er interessant. For vi husker vel, håper jeg, 1. Kor. 14, 21-22 hvor Paulus taler om tegn gitt for det vantro Israels skyld, slik at de skulle tro apostlene? Israel hadde alle de foreskrevne tegnene vist for dem i tiden med apostlene i årene 32 til 62 e. Kr. Da de forkynte for landet tilbudet med å få Guds Kongerike på jord med Jesus som kongen (Messias). Denne perioden – av Jesus opprinnelig kalt for ‘Et velbehagelig år fra Herren’ (Jes. 61, 2 første del) – kan ikke Israel få om igjen, for den ble gitt dem om igjen med de tretti år som løp etter Jesu korsfestelse og oppstandelse, og som vi har i historieboken Apostelgjerningene. Jesus talte om ‘Ett ekstra år’ for det fruktløse fikentreet, Israel, i Luk. 13ff. Slik at Herren ikke skulle la treet bli hugget ned. Men dette ekstra året, på tretti år – tilsvarende Jesu livslengde her nede gitt om igjen, ble nytteløst. Israel ville ikke omvende seg, og derfor Paulus’ avskjedsord til dem på Guds vegne i Apg. 28, 25-28. De falt helt fra Gud som nasjon, og har siden ikke vært hans folk.

Nei, det blir ikke noen ny nådeanledning for Israel. Nå kommer i stedet straffen og plagene som rommes i ‘En hevnens dag fra vår Gud’ – siste del av Jes. 61, 2 som Jesus unnlot å lese i synagogen i Nasaret. Israel kan takke seg selv for sin ugudelighet og trass mot Kristus! De har hatt så mange og lange anledninger i historien, og står uten unnskyldning.

Kristne som er lite kyndige i Bibelens ord rett fordelt, vil ofte protestere mot tanken om enda en omgang med straff – de tenker ikke minst på nazi-tiden og Hitler. Og de samme vil også peke tilbake mot år 70 da romerne ødela landet, og mene at nå er det virkelig nok.

Men Bibelen forteller oss klart at krigsårene 66-70 e. Kr. ikke var det samme som den profeterte ‘Hevnens Dag fra vår Gud’ i Jes. 61, 2. Den dag går igjen hos flere av profetene etter Jesajas tid, bl.a. Sakarja, og han sier tydelig at denne hevnens dag, trengselstiden for Israel, også kalt ‘Herrens dag’ skal avsluttes ved at Herren kommer fysisk ned på Oljeberget hvoretter toppen deler seg i to og det blir en ravine, en trang dal ned imellom. Herren kom ikke ned på Oljeberget i år 70 – tvert imot, romerkrigen glimret med Herrens totale fravær!

Jeg har henvist til Esek. 36, 23 om at Herren skal hellige sitt store navn imot det vantro og Guds-bespottende Sionist-Israel, fordi de har i utlendighetstiden brukt tiden til å vanhellige Jesus Kristus. Talmud-bøkene beviser dette. Trengselstiden blir en tid der hedningenasjonene skal være skrekkslagne tilskuere til hvordan det går med et folk som i århundrer vanærer Kristi navn!

Esek. 36, 19 tar utgangspunkt i tiden fra år 70, da de ble spredt i hele verden:

«Jeg spredte dem blant folkene (altså ikke bare i Babylon, men mange andre land, etter Babylon tiden), og de ble spredt omkring i landene. Etter deres ferd og deres gjerninger dømte jeg dem.»

Egypts plager var som følger:

• Vann gjort til blod – 2. Mos. 7, 20-25.
• Frosker infiserte landet – 2. Mos. 8, 2-14.
• Svære myggsvermer – 2. Mos. 8, 16-18.
• Blodsugende fluesvermer – 2. Mos. 8, 21-32.
• Buskapen døde – 2. Mos. 9, 3-7.
• Byllepest på mennesker og dyr – 2. Mos. 9, 9-11.
• Gresshoppe svermer av uhyrlige proporsjoner – 2. Mos. 10, 4-15.
• Svær haglstorm og lynild – 2. Mos. 9, 18-26.
• Dødsengelen drepte alt førstefødt av dyr og mennesker – 2. Mos. 11, 5-10; 12, 29.

Slik finner vi da at det var hele ti store egyptiske plager som Gud lot komme over dem for å få dem til å gi slipp på de hebraiske slavene.

Av disse plagene, finner vi en rekke tilsvarende i Den store Trengsel, og som jeg alt har antydet ovenfor.

Hadde bare Farao latt hebreerne gå fra og med at Moses viste ham slange-tegnet med staven, ville Egypt sluppet denne store alt-ødeleggende landskatastrofen. På samme måte i aposteltiden: Hadde bare Israel tatt imot Jesus og latt seg døpe i vann, så ville ikke Gud latt romerne ødelegge dem i år 70.

Både slange-tegnet og dette med Mose hånd som ble spedalsk, ble også gitt for at hebreernes eldste og ledere skulle forstå at Gud virkelig hadde sendt Moses. De trodde, men allikevel motvillig. Særlig sinte ble de da egypternes slavedrivere begynte å kreve at hebreerne selv skulle gå ut på marken og samle strå til tegl-verket deres. Dette innebar en øking av byrden som allerede var stor nok. Mange begynte da å klage og tvile på Moses.

Når vi ser på trengselstiden slik den vises i Åp. 6 og utover, så finner vi mange av de samme plagene som den gang rammet Egypt. Vi kjenner igjen slike ting som hagl storm og lynild, byllepest, vann til blod, stort egyptisk mørke, og som i Elias’ tilfelle ser vi også at himmelen lukkes for regn. Vi ser også at Israel skal rammes en overnaturlig og uhyggelig gresshoppesverm – ikke vanlige sådanne, men uhyrer fra Abyss mørket, det vil si ute fra verdensrommet. De skal med sine skorpion-brodder stikke de som følger Antikrist i fem måneder, slik at de vil søke døden, men døden flyr fra dem og de må bære den uutholdelige pinen (Åp. 9, 3-11).

Før vi tar en mer nøye gjennomgang bør vi ha med ordene fra Moses i 5. Mos. 28, 61:

«Alle andre (egyptiske) sykdommer og alle andre plager, som det ikke står skrevet noe om i denne lovens bok, skal Herren la komme over deg, til du er ødelagt.»

Moses var den første av profetene som talte om den framtidige store trengselen som skulle ramme Israel dersom de ikke hørte på Herren deres Gud (Kristus). Og disse plagene og «sykdommene» som Moses advarte om som ikke var skrevet i hans lovbok – de er i stedet skrevet i Åpenbaringsboken. De finnes som nevnt i hovedsak under de ‘Tre syvere’, de syv segl, syv basuner og syv vredeskåler, samt de tre ve-ropene.

Og selv om vi ikke får vite om Moses og Elias før i Åp. 11 – ser vi at Gud har plassert dem midt i sentrum av det hele, som et åndelig nav.

PLAGENE SOM KORRESPONDERER
MED 2. MOS. 7-11.

plenomsal i knessetDen første plagen som treffer Israel etter at Moses og Elias har stått fram i Knesset (FOTO: Plenum salen i Knesset), er plagen med at vann blir til blod ‘Som av en død mann’ sier Johannes. Denne plagen går aller først, likesom den gikk først da Moses konfronterte Farao.

Og hvilket blinktreff av et tegn og en plage: De blir dermed minnet i en dømmende form, om det blod som Kristus engang måtte late på korset da de korsfestet sin egen Messias. Derfor leser vi:

«Disse to vitnene har makt til å lukke himmelen, så det ikke faller noe regn i de dager de er profeter. Og de har makt over vannene, til å gjøre dem til blod, og til å slå jorden (les: landet) med alle slags plager så ofte som de vil.» Åp. 11, 6.

Beskrivelsen av trengselen som det framkommer av de ‘Tre syvere’ og de tre ve-ropene, er ikke nødvendigvis i en kronologisk rekkefølge – men heller for å speile hvilke enorme straffedommer som kommer over dem i henhold til de profetier de to bærer fram for dem. Noen av plagene er nevnt flere ganger, og kan gi inntrykk av overlapping. Allikevel kan plagene som nevnes mere enn en gang allikevel komme flere ganger. Jeg lar døren stå på gløtt for en slik mulighet. Dette kan bety at vi har for oss flere jordskjelv, flere asteroider som faller fra rommet og utløser katastrofer i Middelhavsområdet osv. Vi skal se mere på disse ting etter hvert.

Farao vann til blodJeg er av den mening at både vann til blod, samt at himmelen stenges for regn, begge inntreffer samtidig – og på denne måten vil de to profetene vise Israel at de må tas på ramme alvor. Legg merke til at dette har å gjøre med vannforsyningen i Israel. Og slik vil de kunne gi akutt vannmangel helt fra første minutt! Det er hva vi kan kalle for sjokkbehandling i reell forstand. FOTO: Maleri av E.S. Fields, hentet fra Mose konfrontasjon med Farao.

Dette er selve roten til den hungersnød som avspeiles i Åp. 6, 6-8 – ikke bare borgerkrig i Israel men total mangel på vann. De kan bare få vann dersom utenforstående, som f.eks. FN, prøver å sende inn vann. Men noe slikt finner vi ikke omtalt og kan derfor ikke regne med dette.

La meg se hvilke blant kristen-sionistene i verden som vil stå fram på Israels side i dette endetids-slaget i Den store Trengsel. Bare de dumdristige ville våge å ta parti med Israel i denne Herrens hellige krig i det han vil straffe den Kristus-fornektende nasjonen én gang for alle. Hvordan har det seg at slike støtter Israel i vår tid, men nok ikke våger å stille seg på deres side når det blir alvor?

Haglstormen på Faraos tid gjorde så stor skade at vi leser:

hagl storm og lyn Egypt«Haglet slo ned alt som var på marken i hele landet Egypt, både folk og fe. Alle vekster på marken slo haglet ned, og alle markens trær brøt det i stykker.» (2. Mos. 9, 25). FOTO: Maleri av hagl-stormen i Egypt.

Åp. 8, 7 – idet den første av de syv basunene blåses – forteller om en haglstorm og lynild…blandet med blod:
«…og det kom hagl og ild, blandet med blod, og det ble kastet ned på jorden (les: landet). Tredjedelen av (landet) ble oppbrent, og tredjedelen av trærne ble oppbrent, og alt grønt gress ble oppbrent.»

Da Egypt ble straffet, var dette den syvende plagen. Og her vil det treffe Israels land som den fjerde plagen (etter først å ha fått byllepest, Åp. 6, 8) – fordi Moses og Elias vil betrakte og konstatere at Israel ikke vil omvende seg og gi Kristus ære. Tvert imot, de begynner i stedet å tale blasfemisk om ham! (Åp. 16, 9 og 11). Så de kommer fram for Knesset enda en gang og påpeker hvilke plager de alt har fått over seg – vann til blod, intet regn fra himmelen, byllepest – og så legger de til dette, og profeterer at Kristus nå vil la regne svære hagl stener fra himmelen. Åp. 16, 21 sier om disse: «..hagl så svært som hundre pund ned på menneskene…» – engelske bibler bruker betegnelsen ‘Talents’ – og omregnet i kilo blir dette da cirka 25 kilos hagl! Nok til å knuse seg vei og ødelegge alt det treffer, inkludert gjennom vanlige hustak.

Profetene vil si til Knesset:

«Dere har en frist på ett døgn til å søke tilflukt, dere selv og buskapen deres. Og har dere garasje, så sett bilen inn der. Hvis noen av dere er utendørs når stormen treffer i morgen, vil deres liv være over!»

Noe i den stilen, skal vi tro hva Moses sa til Farao i 2. Mos. 9, 18-19:

«Se, jeg vil på denne tid (om morgenen) i morgen sende et forferdelig haglvær, som det aldri har vært maken til i Egypt fra den dag det ble til og inntil nå. 19: Så nå, gi befaling om å føre i skjul din buskap og alt du har ute på marken! Alt folk og fe som er ute på marken og ikke har kommet seg i hus, på dem skal haglet falle, og de vil dø.»

I Faraos tilfelle gis det ingen vekt-angivelse på haglet, slik som i Åpenbaringsboken. Men i beskrivelsen av effekten i Egypt, finner vi at selv trær hadde blitt splintret og knust – så det må ha vært av en vesentlig og livsfarlig tyngde (2. Mos. 9, 25).

Problemet med å tale til et vantro folk, slik som Israel i Den store Trengsel, vil være som da Moses talte til Farao – slettes ikke alle hadde etterkommet pålegget om å komme seg innendørs, og dermed finner vi at både folk, buskap og vegetasjonen – alt sammen ble knust:

«…slo ned ALT som var på marken i hele landet Egypt, BÅDE FOLK OG FE. ALLE VEKSTER på marken slo haglet ned, og ALLE MARKENS TRÆR brøt det i stykker.» (2. Mos. 9, 25). Verset tar seg litt mer skremmende ut når jeg framhever visse fakta!

PLAGENE SOM IKKE VAR SKREVET
OPP I MOSELOVENS BOK.

Jeg vil igjen minne oss på hva jeg skrev ovenfor angående det mandat og den kraft som ble gitt Moses og Elias, i egenskap av å være Guds generaler i hans hellige krig:

«…makt…til å slå (landet) MED ALLE SLAGS PLAGER, så ofte de vil.»

Hvorfor står det slik? Fordi de vil være nødt til å bedømme og betrakte Israels reaksjoner etter hver plage som kastes på dem, for å se om viljen til å omvende seg vil begynne å gjøre seg gjeldene. Dersom de møter plagene ved fortsatt å stå de to vitnene imot ved å spotte Kristus eller å prøve å drepe vitnene, så vil de profetere enda en runde med svær – og i tillegg – økende straff, den vil bli verre og verre, akkurat slik vi leser i Åpenbaringsboken. De vil oppleve å bli brent, skåldet og slått, knust og moset og stukket og pint; det er ikke noe ‘Velbehagelig nådens år fra Herren’ – men en hevnens dag. De vil bli slått i henhold til det mandat vitnene var gitt: Med alle slags plager, så ofte de vil.

Om ikke helt til sinnssykdom, så i allfall til vanvidd: «Herren skal slå deg med Egypts byller (byllepest), med svulster og med skabb og med utslett som ikke kan leges. 28: Herren skal slå deg med VANVIDD og med blindhet og med forvirring av ditt sinn.» (5. Mos. 28, 27-28).

Luk. 21, 26 trengs å bli sitert igjen:

«Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over (landet). For himmelens krefter skal rokkes.» (De vil gripes av gru og skrekk ettersom de får høre hva vitnene forutsier skal inntreffe av plager!)

I denne grusomme perioden for det ugudelige Kristus-bespottende jødefolket i landet, skal de også få erfare at ingen bare kan ta seg til rette og prøve å drepe de to vitnene, og tro at de skal slippe unna med slikt. Nei, enten vi snakker om politi, militære, eller andre grupper i Israel – så vil de skrekkslagne oppleve at de brennes opp i kraftige lynblaff og brak…og rett og slett forsvinner helt! Åp. 11, 5 forteller bryskt:

«Dersom noen vil skade dem, da går det ild ut fra munnen deres (les: på deres ord) og fortærer fiendene deres. Ja, om noen (og det blir altså de som angriper dem) vil skade dem, skal han drepes på denne måten.»

Jesus refset noen av sine disipler i hans tid, for at de ønsket å nedkalle drepende ild fra himmelen over noen samaritanere som nektet dem å komme til deres by. Han visste at det i hans tjeneste ikke var gitt å komme med straffedommer, men det var et velbehagelig år fra Herren. Men så fort vi er i Den store Trengsel, slik vi leser i Åpenbaringsboken, er det blitt ‘En hevnens dag fra vår Gud’ – og DA skal det komme ild og straffedom over det ugudelige Israel. I mengder og av en slik art at det aldri før har vært maken, og heller ikke siden skal inntreffe.

La oss lese om at vann blir omgjort til blod – og vi vil se at de vanskeligheter og trengsel dette innebærer er svært så alvorlig – ja helt katastrofalt og mer omfattende enn da Moses gjorte dette innfor Farao:

I Åp. 16, 3-7 får vi skrekkscener av ufattelige dimensjoner, for vi leser om død og fordervelse i svært omfang:

«Og den andre engelen tømte sin skål ut i (Middelhavet). Det ble til blod som av en død mann, og ALT LIV I HAVET DØDE. 4: Den tredje engelen tømte sin skål ut i elvene og vannkildene, og de ble til blod. 5: Og jeg hørte vannenes engel si: Rettferdig er du fordi du har dømt slik, du som er og som var, du hellige. 6: For blod av hellige og av profeter har de utøst, OG BLOD GAV DU DEM Å DRIKKE, de er det verd. 7: Og jeg hørte alteret si: Ja, Herre Gud, du Allmektige. Sanne og rettferdige er dine dommer.»

Herrens rettferdighet blir påpekt i dette, fordi Moses og Elias har hele tiden latt Israel få en sjanse til å omvende seg. De kunne altså ha stoppet plagene, ved deres omvendelse til Kristus. Men de står hardnakket imot Herren, og dermed er dommene absolutt rettferdige og ikke uforholdsmessige.

Her ser vi også at vannene blir gjort til virkelig blod…som av en død mann.. og altså ikke bare vann med rød farge i. Det påpekes at Israels synder i historien rettferdiggjør at de gis ‘Blod å drikke’ slik vi leste. For de har utøst de helliges blod i historien, og må betale for dette. Esek. 36 viser jo oss også tydelig at Herren hevner sitt hellige navn i denne trengselstiden. Israel i atspredelsen i historien har vanæret og tråkket på Jesu navnet, og må betale en dyr men rettferdig pris for dette!

Som om ikke de ovennevnte plagene vil være nok til å få dem omvendt til Kristus – så leser vi i Åp. 9 der vi ser at grusomme og farlige alien-monstre i en hybrid type gresshopper kommer ned fra verdensrommet og plager Israel i fem måneder.

Gresshoppe med broddDette er i en stor grad vanvidds-lesning. Disse stikkende angripende monstre og vanskapninger med haler som en skorpion, og ansikter som et menneske, kommer fra avgrunnsdypet ute i verdensrommet (Abyss). Det er ikke fra jordens indre. Her er beskrivelsen gitt oss av Johannes i Åp. 9, 3-11:

«Ut av røken kom det gresshopper (i landet). Det ble gitt dem makt, slik som skorpionene (i landet) har. 4: Det ble sagt til dem at de ikke skulle skade gresset (i landet) eller noe annet grønt, heller ikke noe tre, men bare de mennesker som ikke hadde Guds segl på sine panner. 5: Det ble ikke gitt gresshoppene å drepe dem, men å pine dem i fem måneder. Og pinen de voldte, var som pinen av en skorpion når den stikker et menneske. 6: I de dager skal folk søke døden, men de skal ikke finne den. De skal stunde etter å få dø, men døden skal fly fra dem. 7: Gresshoppenes skikkelse var likesom hester, rustet til krig. På hodene hadde de likesom kroner, lik gull. 8: De hadde hår likesom kvinnehår, og tennene deres var som løvetenner. Og deres ansikt var som menneskers ansikt. 9: De hadde brynjer likesom jernbrynjer. Og lyden av vingene deres var som lyden av vogner når mange hester løper til strid. 10: De har haler med brodder som skorpioner, og i halene ligger deres makt til å skade menneskene i fem måneder. 11: Til konge over seg har de avgrunnens engel. Hans navn er på hebraisk Abaddon, på gresk har han navnet Apollyon.»

De overnaturlige gresshoppe-monstrene skjer under det første av de tre ve-ropene – som da betyr at dette skjer mens ennå de to vitnene er i tjenesten. For vi ser at vitnene drepes og gjenoppstår og idet Jerusalem rammes av jordskjelv den tredje dagen, sies det at det annet ve-rop er over. (Åp. 9, 12).

Her er en liten oversikt over plager og dommer i Åpenbaringsboken, men som ikke finnes i Moselovens bøker:

• Asteroider eller meteoritter faller fra rommet, himmelen mørkner og øyer i Middelhavet rokkes/forandres, likeså fjell i området. – Åp. 6, 13-14.
• Stort jordskjelv – Åp. 8, 5.
• Ny runde med asteroider over Middelhavet, og tredjedelen av skipene synker – Åp. 8, 9.
• Asteroider treffer elver og innsjøer og gjør vannet giftig slik at de som drikker dør – Åp. 8, 11.
• En tredjedel av sollys og månelys forsvinner – Åp. 8, 12.
• Svært jordskjelv i Jerusalem etter profetenes himmelfart, 7000 blir drept og en tiendedel av byen faller i grus – Åp. 11, 13.
• Ekstrem sol hete, tillates å brenne og plage Antikrist-tilhengerne i landet, og folket spotter og driver blasfemi mot Herrens navn for plagen – Åp. 16, 8-9.
• Et endelig avsluttende jordskjelv av gigantiske proporsjoner…det er også mulig at det kan være det samme som ses i Åp. 11, 13…men jeg tror personlig at dette er et nytt og større skjelv – Åp. 16, 18.

Selv om de to profetene er borte idet vi leser om det annet ve-rop i Åp. 11, 14 – så er de 144 000 messianske troende disiplene av Israels tolv stammer igjen. Og slik Jesu disipler fortsatte hans type tjeneste etter hans død, slik fortsetter tjenesten deres, selv om deres ledere – de to profetene – er tatt opp.

Når man nærmer seg slutten av trengselstiden med de syv år, finner vi dommen over Israel og dens hovedstad Jerusalem, Babylon skjøgen under Antikristens terror regime, i Åp. 17 og 18.

Denne dommen (skjøgen brennes med ild) er den siste store doms-plage i trengselstiden, med unntak av henrettelsen av Antikrist og Den falske Profet når Jesus kommer ned. Og dommen over skjøgen avsluttes med det tredje ve-ropet, som kommer ved skipsredernes betraktning fra båtene deres når de ser at Jerusalem brennes. De ser røksøylen som stiger opp der de ligger til kai i Haifa, 150 km fra Jerusalem mot syd-øst.

Igjen ønsker jeg å komme med en kort sidebemerkning: Vi så i Åp. 8, 9 i det den andre engel blåste sin trompet, og en tredjedel av skipene i Middelhavet sank (pga. asteroide nedslag med flodbølger) – så rammet dette selve forsyningslinjen i den ene enden av reder-virksomheten. Gods og verdier sendt til skjøgen, Jerusalem, for å berike dem med jordisk gods og gull, både rederne selv, de ti kongene og Antikrist for ikke å snakke om. På samme måte vil da brenningen av Jerusalem ødelegge den andre enden av næringskjeden, slik at rikdommen ikke kan brukes hos mottakerne. Det er jo nettopp dette som er årsaken til den jammer og sorg som disse rederne uttrykker i Åp. 18 når de ser sine rikdommer og videre muligheter brutalt stoppet. Dette er det Åp. 18 handler om. Jerusalem, Babylon skjøgen, beriker seg på bekostning av Israels allmue i det religiøse makt-bedrag som blir drevet ved det antikristelige regimet.

Emnet i dette bokheftet er ikke slik at det gir en full gjennomgang av Åpenbaringsboken og Den store Trengsel, men heller en fokus på de to vitnene og hvordan dens progress styres gjennom deres profettjeneste overfor et Israel tatt under Guds straffetukt. De to er jo nøkkelen til hvordan forstå Åpenbaringsboken riktig og dermed gi den et reelt og logisk preg som er forståelig i vår tid.

Som vi har sett, så vil Moses og Elias komme innfor Knessets forsamling for å advare om de kommende plager og straffedommer om ikke landet omvender seg.

Oppdelingen som vi leser i Åpenbaringsboken, med syv segl, syv basuner, syv vredeskåler, tre ve-rop – er en oppdeling av plagene alt i henhold til slik de vil forekomme i profetenes taler – rekkefølgen ikke minst. Det kommer over Israel suksessivt, og i henhold til deres fortløpende reaksjoner på de straffer som faller. Når som helst kunne de ha stoppet dette, ved å omvende seg. Men vi ser at i stedet velger dem å trasse Gud og hans profeter, og må betale en dyr pris.

De tre ve-ropene synes alle å være klimakser for hver av de tre syvere: Det første ve avslutter seglene, det annet ve avslutter basunene og det tredje avslutter vredeskålene…i det vi leser om brenningen av Jerusalem i Åp. 18.

HVA MED DE 144 000 MESSIANSKE TROENDE
OG ANDRE – VIL DE IKKE LIDE
UNDER DE STORE PLAGENE?

For å være ærlig så er jeg ørlite grann uviss – for det står ikke så likefram om dette. Men ting tyder på at det vil være svært mange av disse som vil lide martyrdøden under Antikrists forfølgelse av jøder. Kanskje faktisk alle dør. Det kan tyde på det sistnevnte faktisk.

Åp. 12 forklarer at det gis dem en viss tilflukt for en periode ute i Judeas villmark i trengselstiden.

Bildet med «Kvinnen» som var kledt med solen…og hun hadde en krone med tolv stjerner…er først bilde på jødefolket da Jesus kom til verden (1-5). Men fra vers 6 ser vi bildet bli brukt til å peke på trengselstidens hendelser. Hun er bildet på de 144 000 som skal ha tilflukt i ørkenen i de tre og et halvt første årene, de 1260 dagene – altså mens ennå de to vitnene er i tjenesten.

«Og den store ørnens to vinger (bilde på Hellig Ånden) ble gitt til kvinnen for at hun skulle fly (dette er bokstavelig!) ut til sitt sted i ørkenen, der hun blir sørget for i en tid (ett år) og tider (to år) og en halv tid (et halvt år) borte fra slangens ansikt.»

Ut fra dette er det sannsynlig å si at i tiden med de 1260 dagene da de to vitnene og de 144 000 messianske stamme-medlemmer – det nye Guds Israel er i tjenesten – blir gitt den nådehjelp fra Gud at Hellig Ånden løfter dem til-og-fra ørkenens tilflukt mellom øktene med å profetere dom mot Israel. Judeas ørken vil dermed fungere for dem, slik Gosen fungerte for hebreerne da Gud dømte Egypt. Det blir et sted der ingen av plagene vil nå dem. De blir også, slik som med Elias og enken i Sarepta, forsynt med mat på overnaturlig vis. Det er presedens for at Guds tjenere kan bli flyttet overnaturlig av Ånden, j.fr. Filip i Apg. 8ff.

Dette gjør allikevel ikke at man kan lukke øynene for det faktum at i enhver krig på jord, vil det dessverre være ofre i sivilbefolkningen, det være seg troende eller vantro. Krig gir ingen soldat eller sivil noen garanti mot skader eller død. Men Gud finner at han vil til enhver pris holde sine utvalgte fri for slikt i allfall i de tre og et halvt første år av trengselstiden. Da kan ingen skade verken de to vitnene eller deres disipler, de 144 000 stamme-medlemmene fra de tolv stammene i Åp. 7.

Men etter at de 42 månedene med Antikrist-tiden og hans forfølgelse av Israels folk er begynt, så finner vi jo disse sjelene under alteret, som bes avvente at deres sjelsfrender skal dø, før Herrens hevn rammer forfølgerne (Åp. 6, 9).

Antikrist vil drepe alle som ikke tar hans merke, som har magisk tallverdi 666 (Åp. 13ff). Han dreper alle som ikke vil underlegge seg ham som Guds Messias for Israel, og som ikke godtar at han setter seg i det tredje tempel og forlanger å tilbes som Israels Gud (2 Tess. 2ff).

Så skal vi ha en kort titt på den skrekk og gru som de to vitnene avsatte hos Israel da de var i live. De får hele skylda for alle plagene som rammer Israel i trengselen!

DE TO VITNENES DØD VISER OSS
HVOR STOR FRYKT OG PANIKK
DE FORÅRSAKET.

Åp. 11, 8-9 sier oss en hel del:

«Og likene deres skal ligge på gaten i den store byen (Jerusalem), den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, der hvor deres Herre ble korsfestet. 9: I tre dager og en halv ser mennesker fra alle folk, stammer og tungemål på likene deres, og de tillater ikke at likene blir lagt i grav.»

I ren frykt for hva som måtte skje, så våger ikke folk å nærme seg de to døde kroppene – for ikke å snakke om legge de i en grav. De er skremt sanseløse bare av deres nærvær, enten de var døde eller levende! For de hadde profetert så store plager over Israel, og alle profetiene ble oppfylt, til folkets skrekk og gru. Nyheten om deres død (det er Antikrist som dreper dem, Åp. 11, 7) gjør at folk gripes av en overveldende men falsk forhåpning om at plagene nå har sluttet. Og dermed – i denne falske lykkerus – starter folket en vill feiring…ja, det blir nærmest ren julestemning i Israel. La oss lese:

«Og de som bor i landet, skal glede seg over dem og fryde seg, og de skal sende gaver til hverandre, fordi disse to profetene var til plage for dem som bor i landet.» (Åp. 11, 10).

Her lærer vi igjen dette som jeg alt har prøvd å poengtere fram: Trengselen i Israels land vil bli profetert fram gradvis og i seksjoner og økter…slik at Israel kan observere at det som de to vitnene profeterer av plager, blir oppfylt hver gang. Slik ser vi jo også bekreftende da, at Israels folk umiddelbart klandrer de to og gir dem hele skylda for plagene. Og for så vidt er det jo riktig – bortsett fra at selve ansvaret for at plagene bare fortsetter og fortsetter, hviler på Israels uvilje til å omvende seg, og ikke på profetene eller Gud som sender dem. Akkurat slik vi kan se av Israels mørke historie i gammeltestamentlige tider.

En annen og viktig faktor, og som lett blir oversett i dette bildet, er at vår Bibel er tilgjengelig for lesning…der alle disse ting alt står oppskrevet. Altså 2000 år gamle profetier om trengselstiden og sluttelig Israels gjenopprettelse, kan leses fra Bibelens sider. Slik var det riktignok også vedrørende Jesu første komme, uten at det fikk jødenes øyne til å åpne seg. Alt stod profetert i gammeltestamentet, hans mirakuløse gjerninger, han lidelse, død og oppstandelse, likeså om hans gjenkomst. Var det ikke Jesus som også sa, at ville de ikke høre på Skriftens Ord – for Moses talte jo om Kristi komme – da ville de heller ikke høre på dersom noen kom tilbake fra de døde for å vitne! Og her har altså både Moses og Elias kommet til Israel og profetert og vitnet, og fremdeles vil ikke jødene tro Gud! Sannelig, straffen i Den store Trengsel er rettferdig og fullt ut berettiget!

Men fryden og gleden i Jerusalem og landet for øvrig, over vitnenes død, blir kortvarig. Bare tre og en halv dag etter så vekkes de opp og hentes opp til himmelen i en sky, i full offentlighet…antakelig også i ett eller annet TV-media CNN eller BBC World etc.

Umiddelbart følges deres opprykkelse til himmelen av et svært jordskjelv i Jerusalem, og ti prosent av alle hus faller i grus, og 7000 mennesker blir drept. Og for første gang i trengselstiden, som nå har vart i over 3 ½ år, leser vi om et jødefolk som begynner å vise ærefrykt for Gud Jehova, og gir ham ære (Åp. 11, 13). I vers 14 får vi vite at ved dette jordskjelvet så er det andre av de tre ve-ropene endt.

Det er helt klart at Den store Trengsel vil komme bare i Israel, og slettes ikke i verden for øvrig. Unntaksvis kan noen naboland langs Middelhavets kyster bli skadet mer eller mindre, særlig når store flodbølger/tsunamier oppstår i den indre delen som en effekt fra asteroide nedslag, slik jeg har påvist. Men en skremt verden utenfor Israel vil følge med og se hvordan Guds store straffedommer regner ned over den Kristus-bespottende nasjonen.

HVA VIL SÅ SKJE ETTER VITNENES DØD?

De to vitnenes død skjer som vist tre og en halv dag før Gud avrunder så langt i trengselstiden med det andre ve-ropet som er jordskjelvet i Jerusalem og 7000 døde mennesker dømt. Denne doms handling fra Herren er et forvarsel om det gigantiske og endelige avsluttende jordskjelvet som skal komme i slutten av trengselstiden. Vi kommer til dette snart.

I Israel er fremdeles de 144 000 disiplene etter de to profetene, inndelt i et nytt tolvstamme-system (Åp. 7). De er ‘latt tilbake’ – for å låne et uttrykk ofte brukt innen kristenheten. Men de er ikke uten en misjon: På samme måte som de tolv disipler og deres med-troende ble ‘latt tilbake’ da Jesus dro til himmelen i år 32 e. Kr., så vil disse 144 000 troende fortsette med samme oppdrag som det de to profetene hadde.

Det synes i Åpenbaringsboken som om tiden nå glir over til å slippe inn militære styrker i det tiltakende ‘Slaget om Israel’ – og i de kommende ‘Syv vredeskåler’ og det siste ve-ropet, er det en blanding av overnaturlige katastrofer sammen med militære styrker som braker sammen. Det går altså mot Harmageddon krigen, det avsluttende gigant-slaget som skal skje på Megiddo-slettene nord i Israel rett før Jesus kommer ned. Cirka 28 km langt og 16 km bredt dalføre. Der skal det bli det rene blodbad hva krig angår.

Vi finner Åp. 12 klemt innimellom tiden da de to profetene dør, og da man ser Antikrist begynne sine myrderier og sitt tvangssystem med sitt merke, det med tallverdi (magisk) 666, Åp. 13 mv.

I Åp. 12 – foruten at vi ser at Gud i vitnenes tid beskytter alle messianske troende og gir dem tilflukt og mat ute i Judeas ørken villmark, så kommer noe skremmende til syne: Vers 7-9 forteller om at Satan og hans hærer av falne engler (Aliens fra rommet!) kastes ned på jorden, i landet Israel, av erkeengelen Mikael og hans hær. Satan farer så ned i stor vrede, for han vet han har bare en kort tid igjen, sier Ordet.
Dette inntreffer i ett og det samme, idet vi ser at Antikrist begynner umiddelbart sine døds-raid. Det blir denne gang et nytt Holocaust – ikke i Europa – men innen landets grenser. Satan selv og hans «sønn» Antikrist, står for dette terrorveldet. Og Satans komme virker også fram at det kommer en falsk profet, kalt ‘Det annet dyr’ og som får ild til å falle og utretter mirakler og undere til forførelse (ref. 2. Tess. 2ff), og får til at en statue av Antikrist gis evnen til å tale, som om det er en organisme (Åp. 13, 11-15).

Deretter får vi et kort overblikk over de martyrer som gir livet, i Åp. 14 – på grunn av forfølgelsen fra Antikrist og hans 666-terror system. Og midt i disse uhyggelige hendelsene kommer vi til de forvarsler en får i Åp. 15, spes. vers 6-7 om de siste syv plager, englene med deres vredeskåler av dom og krigsslag.

Som med de to første ve-ropene, vil også det tredje ve-ropet være konkluderende og et klimaks av de plager som går forut under de syv vredeskålene.

Og i Åp. 16, under den sjette vredeskål i vers 12-16 kommer ‘Alle krigers mor’ – Harmageddonkrigen! På slettelandskapene i nordre Israel som nevnt. Vi leser:

«Den sjette engelen tømte sin skål ut i den store elv Eufrat. Og vannet i den tørket bort, for at det skulle ryddes vei for kongene fra Østen. 13: Og jeg så at det fra dragens munn (Satan) og av dyrets munn (Antikrist) og av den falske profets munn (det annet dyr, en falsk Elias) kom ut tre urene ånder som liknet padder. 14: Det er djevleånder som gjør tegn (okkulte krefter!). De går ut til kongene i hele verden for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store dag. 15: Se, jeg (Kristus) kommer som en tyv! Salig er den som våker og tar vare på sine klær (de messianske troende i Israel), så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam. 16: Og han samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon.»

Åp. 16 avslutter med at vi ser dommen over Jerusalem, Babylon-skjøgen – og den deles i tre ved et svært jordskjelv…og vi leser at store 25 kilos hagl stener faller fra himmelen og knuser alt i dets vei, vers 21.

Så i Åp. 17 blir Johannes vist en detaljert doms handling imot Jerusalem og sionist-Israel, om hvordan Gud inngir tanken om å brenne byen ned, skjøgen, i sinnet til Antikrist og hans ti medløpere (Åp. 17, 17-18).

Åp. 18 viser oss de økonomiske konsekvensene av denne store dommen imot Jerusalem, som allerede er omtalt av meg ovenfor i en viss grad. Dommen ødelegger alle muligheter for de rike skipsrederne om fortsatt å tjene seg styrtrike på Jerusalems import og fråtsing i gods og gull under Antikrist. De ses stående om bord på sine skip i havnen i Haifa, 150 km nord-vest for Jerusalem, og ser skrekkslagne den store røyksøylen i horisonten mot syd-øst fra brannen i Jerusalem. Men himmelens engler lovpriser Gud for dommen over byen.

The second comingÅp. 19 er viet Herrens annet komme – og hvilken herlighet som skal tilkomme nasjonen ved hans gjenkomst. Åp. 19 bør alltid leses sammen med Åp. 20! Jesus selv sa at det ville være for hans utvalgte troende messianske jøder at han kommer tilbake. Disse framstilles i profetene som en liten rest. (5. Mos. 28, 62; Sak. 13, 8-9).

Antikrist og hans medsammensvorne, Den falske Profet, samt de resterende hærstyrkene i Harmageddon blir drept. Dette fordi soldatene retter sine våpen opp mot himmelen der de ser Herren komme (Åp. 19, 19-21).

Menighetens tidshusholdning med nådefrelse uten at Israel er først, er over like før Elias og Moses kommer ned til Israel, og vi vil få oppleve den fulle virkelighet og velsignelse av Kol. 3, 1-4 om at vi ‘..skal åpenbares med Kristus i herlighet’ – i himmelen. Og alle troende kristne som døde før denne tid, skal reises opp i himmelske legemer i himmelen. Vår frelse er ikke jordisk, men helt og fullt himmelsk. Menigheten har ingen ting å gjøre med Kongeriket i Israel!

Forsidens cover: Et bilde av Moses, idet hans liv og tjeneste ble filmet i 1956 av regissør Cecil B. De Mille, og rollen spilt av Charlton Heston. Heston døde i 2008 i en alder av 84 år. Han hadde stjerne-roller i ‘De ti bud’ og i ‘Ben Hur’ og flere andre kjente filmverk i sin karriere. De Mille var jødisk.




Av Jan Lilleby

Det er derfor vi finner at Paulus begynte å kalle Jesus for «..HODET for alle ting til menigheten», som er hans legeme, som altså er menigheten. Også kalt i Ef. 2, 15 for «Ett nytt menneske», og også nevner Paulus det som «En ny skapning».

Hensikten med denne artikkel er å vise ved Bibelens ord hvordan det har seg med bibelsk lederskap i menigheten. Et slikt emne kan nok oppfattes som meget utfordrende, både for vår stolthet og ikke minst mot vår ofte feilslåtte læreoppfatning om disse ting.

prest ved alterApostelgjerningene er en bok som forteller om hva Kristi apostler gjorde og lærte i de tretti årene fra og med Pinsedag år 32. Samt vi har de epistler som er skrevet i samme tidsrommet, og som klart viser oss at de forkynte Den nye Pakt til Israel og proselytter – i Jesu blod (Luk 22, 20). Israel ble bedt om å omvende seg som nasjon og ta vanndåpen, og hvis de lød apostlene slik så skulle Herren komme tilbake i deres levetid og etablere Kongeriket i Israel (Tusenårsriket).

Bare Efeserbrevet, Kolosserbrevet og Filemon er epistler som ikke inneholder noen lære om Den nye Pakt (eller noen som helst pakt) – så når det gjelder lederskap i menighetene til de messianske jødene, finner vi slik lære bare formulert i de epistlene som er skrevet i tidsperioden vist i Apostelgjerningene da ærendet gjaldt å tilby Israel Den nye Pakt i Jesu blod, og som skulle gi dem Kongeriket så fort nasjonen hadde omvendt seg.

Det er fra denne perioden på tretti år med forkynnelse av Den nye Pakt til Israel at vi finner Paulus sin lære om tjenestegavene og nådegavene, nemlig som i 1. Kor. 12-14 kapitler hovedsakelig.

Disse tjenestegavene og den kraftutrustning apostlene og de eldste hadde (vi kaller det ofte for å være døpt i Hellig Ånden) kan ikke holdes adskilt. Uten denne spesielle kraftutrustningen ved Den Hellige Ånd til å utføre tegn og undergjerninger, helbredelser og utdrivelse av onde ånder, så kunne ikke de messianske menighetslederne og heller ikke apostlene utføre sin tjeneste riktig, slik Gud hadde forutsatt.

For at de skulle kunne lede og styre forsamlingene innen jødenes og proselyttenes rekker, så hadde de ikke bare kraft til å helbrede de syke og å kaste ut onde ånder, men de hadde nådegaver til å se hva som bodde i menneskers sinn og vesen og slik holde menighetene fri fra dårlige elementer. Sjekk bare ut Peter og tilfellet med juksemakerne Ananias og Saffiras i Apg. 5, eller Paulus og tilfellet med Elymas trollmannen de møtte på Kypros i Apg. 13, for ikke å snakke om da Paulus i Korinter-forsamlingen måtte overgi visse umoralske elementer til Satan, altså slik at de ble syke….som en tukt til å omvende seg fra sitt forderv.

Disse tjenestegavene i menighetene – slike som eldste, pastorer, lærere, evangelister så vel som deres overhoder i lederskap, profeter og apostler var absolutt helt avhengige av Den Hellige Ånds kraft og visdom for på en solid måte lede de troende framover i Apostelgjernings-tiden (år 32 – 62 e. Kr.).

Å prøve og «overføre» disse tjenestegavene inn i menighetens tidshusholdning – det være seg alle eller bare enkelte, er ikke bibelsk.

Som da tar oss til Ef. 4 der vi finner et skriftord (se vers 11) som er mye misforstått og misbrukt, angående apostler og profeter, så vel som evangelister, pastorer/eldste og lærere. Ved første blikk kan det synes som om menigheten ikke kan drives uten dem for å være i vekst og framgang og ha ledelse.

Men de fleste seriøse bibellærere er skjønt enige om at de som nevnes i Ef. 4, 11-16 – står i fortid, altså dette som engang var, men ikke lenger er operative. De nevnes heller som tjenester som forkynte Kristus mens det fremdeles var Den nye Pakt til Israel som var målet. Men Ef. 4, 4 sier klart at det var nå bare ett legeme (menighet).

Siden Paulus i Efeserne/Kolosserne ikke nevner eldste/pastorer eller noen annen tjenestegave som noe vi nå skulle holde oppe, er det mitt inntrykk at han lot jødedom være jødedom, – den jødiske tradisjonen med eldste/pastorer/hyrder i synagogene IKKE skulle adopteres og has som ordning i den nye tidshusholdningen som var kommet. Israel hadde falt helt fra Gud, og derfor lot Paulus alle slike jødiske ordninger og spesialiteter fra jødenes tid da de fikk tilbud om Den nye Pakt og ennå var regnet som Guds nasjon, være i fred. I menighetens tidshusholdning er jøder og hedninger jevnbyrdige i troen (Ef. 2, 15 og Kol. 3, 11).

Dette var på grunn av Israels fall i Apg. 28, 27 (de ville ikke omvende seg så Herren kunne lege/gjenreise landet ved å sende Jesus tilbake) – talt til Israel som det endelige doms ord av Paulus. Ved deres fall, så avlyste Gud apostlenes tilbud til Israel om Den nye Pakt og det påfølgende lovte Kongeriket. I år 70 ble Israel utslettet og spredt i verden slik vi kjenner fra romerhistorien.

Mirakel-gavene og de fem tjenestegavene var med i denne avlysningen, så dermed ble de også satt ut av kraft. Mirakuløs kraft som vi ser hos apostlene ble bare gitt dem innen selve rammen av at Den nye Pakt ble tilbudt Israel ved apostlene.

Men om vi i dette scenariet fra den tidens virkelighet, allikevel trosser avlysningen og forsøker å anvende Paulus sin lære fra tiden med Den nye Pakt slik vi ser av 1 og 2 Tim. samt Titus (pastoralbrevene) med eldste-ledere og hyrder/pastorer og de øvrige tjenestegavene, så vil det bli helt feilslått. Pastoral-brevene med lære om eldsteledere osv. ble skrevet i den perioden da Israel ble tilbudt Den nye Pakt. Eldste-ordningen og hyrder mv. tilhører de gamle jødiske forskriftene, like mye som både den gamle og den nye pakt, og dermed forblir disse tingene bare holdt innen nettopp jødedommen og ikke verden for øvrig.

Men fra den tid at Paulus skrev Efeserne og Kolosserne, samt Filemon, så finner vi ikke noe som tar læren om eldste og pastorer mv. til å lede forsamlinger. De er helt borte fra Paulus sin lære og formaning.

Årsaken til dette har blitt klarere og tydeligere for meg gjennom de siste månedene da jeg har reflektert mye over disse ting: For det første, Jesus blir nå tillagt en ny tittel av Paulus vi ikke før har lest om, nemlig Kristus er nå HODE for legemet, som er menigheten. Ingen annen person blir av Paulus tiltalt heretter som HODE for menigheten. Hode kan sidestilles med uttrykk som leder, pastor, hyrde, sjef, høvding.

For det andre, Paulus bruker bare entalls-nevnelse når han nevner menigheten, fra og med skrivingen av Efeserbrevet. Før det talte han om menighetene, i flertalls-nevnelse. Ef. 4, 4 Det er ett legeme, osv. Og som nevnt, vi finner ingen formaninger slik som preger pastoralbrevene vedrørende eldste og hyrder. Intet om krav til å være uklanderlige, ha lydige barn, være én hustrus man, edruelig og ikke lysten etter tom ære og menneskelig anerkjennelse. Nå er det blitt en helt ny tidshusholdning, den med Guds nåde slik Paulus peker på i Ef. 3, ut fra at Gud hadde åpenbart ham en hemmelighet ikke tidligere åpenbart for noen.

Vi kan selvsagt ikke ha ‘ledere’ som lever utsvevende og tvilsomme liv som blir en provokasjon mot Bibelens rette lære og nådeevangeliets forfatning og tro. Ef. 5 og Kol. 3 er erkeformaninger mot slikt. Penge-elskere, drankere og horkarer og slike som lever i urenhet (homo) har ingen del verken i menigheten eller i himmelen, sier Paulus. Men dette gjelder alle. Det er ikke noen påpeking rettet mot ‘eldste/pastorer’ slik som en finner i Pastoralbrevene.

Men ser vi hen til Kristus som Hode for sin menighet, så finner vi jo nettopp en leder, en hyrde, en sjef, som er uklanderlig. Ja, han er faktisk helt uten synd overhodet! Jesus Kristus selvfølgelig. Han er vår virkelige pastor, og han er stor. Sjekk Kol. 1 ff. så vil du se hvor stor og mektig Kristus er!

Men disse fakta forhindrer ikke at noen troende kan stå opp i møter og lede an i bibeltimer og undervisning i Bibelen for øvrig. Nei, men vi bør da ha klart for oss at ingen av oss har noen sær-utvelgelse fra Kristus direkte (som apostlene hadde) til å stå i en gitt leder-posisjon. Dette forblir helt og holdent bare på det rent menneskelige plan. Gud har altså selv valgt ut den rette mann for å inneha slik posisjon i Kristi legeme, menigheten: Kristus selv.

Ikke la deg provosere uforholdsmessig nå av dette jeg påpeker, om du er en pastor, eldste eller forstander i ett eller annet kristent trossamfunn. Ta det helt rolig, jeg bare prøver å påpeke fra Skriften at ingen av oss, hvor skarpskodde vi enn kan være i bibelutlegging og lære, kan betrakte oss selv som personlig utvalgt og innsatt av Kristus til en lederposisjon i hans menighet på jord.

For å kunne fylle et slikt embete måtte vi ha samme vilkår som apostlene hadde, samme ærend og samme kraftutrustning ved Ånden som vi ser i Apostelgjerningene. Alle hadde de utrustning og overnaturlig ledelse til å høre Guds tale og kjenne hans vilje fullkomment til enhver tid.

I Hebreerbrevet ser vi at de messianske menighetsledere/eldste og alle involverte, skulle stå til ansvar innfor Gud for hvordan de ledet menigheten. Om de gjorde noen alvorlige brudd på Herrens bud og gjorde alvorlige feil i forbindelse med deres leder-posisjon, måtte de svare innfor Kristus.

Hebr. 13, 17: «Vær lydige mot deres veiledere og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.»

prest i hvittDette verset har blitt misbrukt og utnyttet gjennom århundrer, av makt-grådige kirkeledere både innenfor og utenfor de klassiske trossamfunnene. Antakelig finner en de laveste trendene innenfor trosbevegelsen og Apostolic Restoration bevegelsen, i hvilke det forlanges absolutt autoritet for pastor-embetene deres og der de forlanger total lydighet av medlemmene. De tok aldri inn over seg det bibelske faktum at alle embetene som nevnes i 1. Kor. 12-14 kap. var helt avhengige av Den Hellige Ånds spesielle kraftutrustning og mandat slik det ses hos apostlenes forsamlinger og apostlene selv.

Det er derfor det er nødvendig at vi får tak på den riktige inndelingen mellom hva angikk Den nye Pakt til Israel og proselytter (Hebr. 8-9 kap., Jer. 31, 31) i aposteltiden, og det som kom etter denne tiden ved Israels fall i Apg. 28, 27.

Paulus ble gitt åpenbaringen av en lenge hemmeligholdt sannhet i Gud, fra før Gud skapte verden – men åpenbart ham da Israel falt fra Gud: Ett nytt Menneske i Kristus ved at Kristus ved tro på Ham satte jøde og hedning likt idet skilleveggen ble nedrevet, Mose lov og bud avskaffet. Se Ef. 2, 15, Ef. 3, 1-9 og Kol. 1, 25-26.

Vårt frelseshåp er dermed blitt i himmelen der Kristus sitter hos Gud (gresk, epiuranus). I hele tiden med Apostelgjerningene var de troende messianske jøder og proselytter gitt håp om det lovte israelittiske Kongeriket (Tusenårsriket) med Jesus som skulle komme tilbake og sitte på Sion og regjere. Men i ettertid av Apostelgjerningene, da Israel falt ifra, ved denne åpenbaringen gitt Paulus for oss, så ble det da himmelen.

Å prøve å overføre betingelsene og de forhold som gjaldt Israel da Den nye Pakt ble forkynt dem av apostlene, inn i menighetens tidshusholdning der det ikke lenger er snakk om noe jordisk kongerike men en fri himmelfrelse ved tro, vil aldri fungere. Det finnes ingen overnaturlige nådegaver i virksomhet verken for å avsløre ting hos mennesker eller kraft til mirakuløse helbredelser eller utkastelse av demoner i vår tid. Dermed kan heller ikke noen pastor eller eldste forvente å ha samme mirakuløse tjeneste slik vi ser hos apostlene i tiden med Apostelgjerningene.

Med disse betraktninger i mente, så tror jeg at det er best for oss å være forsiktige og tilbakeholdne med å ha overhøye eneledere som skal herske i menighetene. I mangel av den kraftutrustningen vi ser hos apostlene og deres evne/gave til å fatte riktige beslutninger og sette inn de rette ledere, så bør vi bare tre til side. En slik rolle er i vår tid bare forbeholdt Kristus.

Jeg er virkelig glad over å vite at det er Jesus Kristus som er min virkelige pastor, og ingen selv-proklamert person (og dermed feilende) med-troende som tenker at han har en overhøy posisjon satt over den vanlige troende.

 




Den kunstige skranken med prester,
forstandere, pastorer og alt hierarki
er et produkt av menneskets mangel
på rett kunnskap i Bibelen.

Av Jan Lilleby.

I Det gamle Testamente og i mesteparten av Det nye Testamente, altså den jødiske perioden og tiden da Kristus og apostlene etter ham tilbød Den nye Pakt til Israel, finner vi at Gud handlet med de troende ved å sette mellommenn i tjeneste.

Alt dette framgår helt tydelig av historien – en helt jødisk historie – som Apostelgjerningene jo er. Ja, men hedninger (grekerne) nevnes jo? Joda, det er riktig, men disse var bare proselytter, og de kunne leve på den messianske jødiske menighets velsignelser – men hadde aldri noen fri adgang til Gud som sådan (Rom. 15, 27). Hedninger generelt var henvist til ‘Samvittighetens lov’ slik vi ser i Rom. 2, 14 mv.

Paulus inndelte helt riktig disse mellommenn og gav dem embetstitler. Dette leser vi i 1. Kor. 12-14 særlig.

Jeg har allerede omskrevet dette emne i min artikkel her på nettstedet, kalt «Kristi legeme – menigheten – kan bare ha én leder: Jesus Kristus».

Ta prestene i det norske lutherske kirkesystem, ofte kalt Statskirken – selv om det har skjedd endringer i den gamle koplingen mellom stat og kirke, – de framstår jo unektelig som troende som står mellom Gud og de troende.

De sier vel aldri fra talerstolene at de, prestene, er satt i en høyere posisjon innfor Gud enn det vanlige menighets-medlem. Hele systemet skriker allikevel imot en…ved bruken av et prestehierarki, at disse av folket normalt regnes som ‘Guds tjenere’ i en særstilling, og da i en høyere om ikke helligere forstand enn en hvilkensomhelst troende.

Wikipedias anførsler vedrørende Den norske Kirke og dens praksis med gudstjenester, er blant annet følgende:
«Gudstjenestens historiske grunnlag er den katolske messen, som igjen bygger på den jødiske synagogegudstjeneste. Siden stort sett alle store kirkesamfunn bygger sine liturgier på dette grunnlaget, skiller Den norske Kirkes liturgi seg i hovedtrekkene lite fra andre store kirkesamfunn.» (Min uthevning).

Altså, vi merker oss dermed at arven fra pavekirken samt fra jødedommen er tilstede, og det er nettopp fra disse at man finner presten som en mellommann mellom Gud og den allmenne troende. Vil man ha Guds øre for ens behov – ja da går veien om presteskapet!

Hvor totalt ubibelsk dette er.

De forretter barnedåp (der man anser at dåpskandidaten blir frelst ved dette, og blir et Guds barn), de forretter nattverden, de leder an i bekjennelsen og bønnene, de leder an og ‘lyser velsignelsen’ i gudstjenester (etter Mose ord og mønster!) – og ved livets slutt forretter de begravelser. Ikke minst så forretter de ved brylluper og andre sivile og mer festlige anliggender.

De likesom gjør alt dette på folkets vegne innfor Gud….etter nesten samme mønster som tempeltjenesten/synagogetjenesten i den gamle jødedommen. I prinsipp, om ikke helt bokstavelig.

Selv om ikke tilsvarende ledere i andre trossamfunn framstår helt slik som det høykirkelige presteskapet og deres foresatte i bispekollegiet, er det nesten samme sak i forhold til hvordan den vanlige troende betrakter og forholder seg til dem. De anses, på samme måte, som å være en slags mellommenn som skal sørge for ens velbefinnende i forholdet til Gud. Man betror seg til slike ledere som om de har mere fra Gud eller en høyere anseelse innfor Gud enn den vanlige troende kristne. Dette er dessverre fakta du kan ta med til banken.

åge åleskjærI ekstreme miljøer – trosbevegelsen og andre sekter kan nevnes – der påstår mange pastorer at den troende skal vise underdanighet og en særlig respekt for dennes tjeneste, og aldri må finne på verken å kritisere dennes taler, lære eller åndelige synspunkter, for han er jo en som alltid hører direkte fra Gud! Det har vært en del av herske-teknikken til mange beryktede ledere innen bl.a. trosbevegelsen. Kritiserer du ‘Guds utvalgte pastor’ ja da kritiserer du Gud, og blir dømt! BILDE: Åge Åleskjær på podiet i Toronto. Jeg burde kanskje heller brukt et bilde av selve erke typen på trospastor i Norden, Ulf Ekman? Men han har jo glatt meldt seg inn i Den katolske Kirken i Sverige!

Og kristenheten lar seg dåre og underlegge slike helt forfeilete tanker, holdninger og idéer. År ut og år inn.

Men jeg kan bare forsikre leseren om at det finnes ingen slike mellommenn på jord i vår tid, som kan representere Gud lovlig. Intet presteskap…slik som eksempelvis lutherske og katolske kirkesystemer har, er innsatt av Gud og satt over folket/menigheten. Heller ingen i de frikirkelige trossamfunnene. BILDE: Kong Harald omkranset av bispekollegiet i 2011, Nidaros domen i bakgunnen.

220px-BiskoperRex_373  2011 i TrondhJeg vil ingen av dem til livs, og jeg tror vel heller ikke at slike sterkt tradisjonsbundne kristne noen gang vil endre sitt bibelsyn….det sitter ofte veldig langt inne. Men jeg ønsker bare å bidra til at vi kan få fjernet ubibelsk tankegods og holdninger, slik at vanlige folk både troende og ikke-troende i allfall kan se denne sannhet: Frelsen er bokstavelig talt helt fri, gratis, og har ingen påmeldings-skranker der man må melde seg inn for å bli mottatt av Gud og Kristus!

Presteskap og pastorer i Norge og ellers, tror jo at vi frelses slik Paulus lærer oss: Ved ren tro på Kristus, en gave gitt av Guds nåde og at egne gjerninger ikke gir frelse. Men de skulle fulgt opp denne klare trosbekjennelse og troslære, ved å vise at verken dem selv eller andre kan stå som mellommenn innsatt av Kristus, ja faktisk etter katolsk og jødisk mønster.

Det er ikke holdbart å bare skylde på at man er forpliktet på kirkens tradisjon og praksis i århundrer.

De troende i vår tid (helt siden Paulus etablerte nådeevangeliet ved Efeserbrevet og Kolosserbrevet i år 62) har intet paktsforhold til Gud, lik det Israel hadde før de falt ifra. Vi har i dag den frie nådefrelsen, som er en ren gave gitt i troen på Kristus, Ef. 2, 8 lyder klart:

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.»

Det grelle historiske faktum er at den allmenne kristenhet har i århundrene diltet etter selvoppnevnte, sågar også statsoppnevnte troende predikanter og prester, og sjelden eller aldri stilt spørsmålstegn ved deres hierarki, lære (og vranglære!) men heller oftest gitt disse fritt læremessig spillerom. Samtidig har de samme vegret seg imot tanken om at bare Paulus er vår læremester når det gjelder selve troslæren.

Dermed har det gjennom tiden dannet seg et utall av kirker, trossamfunn og sekter/kulter verden over, som har forvillet seg kraftig bort fra det paulinske nådeevangelium og det faktum at det i et slikt evangelium ikke finnes spesielle Gud-oppnevnte embeter som er betrodd større makt eller anseelse enn allmuen.

Vi mennesker er i stort oss selv like. Vi tenderer til å havne ut i misbruk av enhver ordning gitt oss fra Gud i troen, og må forsøke å rette opp dette…en nesten umulig oppgave spør du meg. Men vi må prøve.

Jeg sier ikke at det ikke går an at man oppnevner eventuelle lederskap til å sørge for orden i en gruppe av troende mennesker. Bare det kan skje slik at man ikke falskelig bruker dette til berikelse for en selv, og tilraner seg selv en posisjon som gir en fordeler (ikke minst økonomisk?) over den vanlige kristne. For mange er det ofte nok bare å bli ansett for noe mere enn en vanlig kristen. Vi husker Jesu refs av de makthungrige fariseerne: «…de vil gjerne ha hedersplassene i gjestebudene og de fremste seter i synagogene, få hilsninger på torgene og bli kalt rabbi (lærer) av menneskene», – de ønsket å ta til seg ære og anseelse fra folket, antakelig en ære de aldri fortjente. (Matt. 23, 6-7).

Men mitt fokus i denne artikkelen vil egentlig ikke være denne delen. Fokus setter jeg heller på hvordan en kristen i dag skal forholde seg – ja også en søkende som er på vei til å bli en kristen: Skal man være nødt til å komme til en skranke og bli «ekspedert» av en prest, eller en pastor, eller en kampanje-evangelist, for å få bønnesvar fra Gud eller for å bli en kristen?

Da svarer jeg rask: NEI PÅ INGEN MÅTE.

egil svartdahl ANSIKT(BILDE: Egil Svartdahl, fra pinsebevegelsen, med årene kjent som TV-pastoren i Norge). Jeg er ganske sikker på at om man spør ham om han kan sørge for at du blir frelst og akseptert av Gud, så får du et tvert og unølende NEI! Svartdahl vil nok henvise deg til TROEN PÅ KRISTUS, i hht. Ef. 2, 8.

Gud og Kristus har ikke for et sekund gitt noen slik ordning innen kristenheten, der man må melde seg opp innfor en av «Guds utvalgte mellommenn», pastor, evangelist, prest, forstander og liknende. De ordninger som finnes er menneskeskapte…oftest i god tro tør jeg påstå…men allikevel helt feil. Man formidler et totalt feil bilde av hva frelsen og nåden er. Skranker vitner heller om gjerninger, tvang, plikt og krav til å rydde opp selv.

I Paulus’ lære er nådefrelsen framstilt som helt fri. Den gis den enkelte ved troens inntreden, når man først tror Kristus!

Man kan ikke be seg til frelse, eller bekjenne seg til frelse, – nei, i den tidshusholdningen vi nå har med fri gratis nåde uten noen forpliktende pakt med Gud, så TROR VI OSS TIL FRELSE. Ef. 2, 8 er helt klar på dette, og allerede sitert ovenfor. Læren i Rom. 10, 9-10 om bekjennelse og tro sammen, var bare gyldig da apostlene tilbød Israel Den nye Pakt i hht. Jer. 31, 31 (Se også Hebr. 8 og 9 kap.).

Den frie nådefrelse ble etablert gjennom Paulus først fire år senere (62 e. Kr.), ved skrivingen av Efeserbrevet og Kolosserne, der Gud nettopp hadde åpenbart for apostelen en hemmelighet, Kristi legeme, der jøde og hedning i troen stilte likt. Før dette, var det et gjerde mellom de to grupper. Se Ef. 2, 14-15. Dette ble åpenbart fordi Israel like før dette ble regnet frafallen fra Gud (se Apg. 28, 27 – de ville ikke omvende seg).

Glem det du kanskje har sett i møtekampanjer av forskjellig slag, der en ser mennesker i auditorier strømmer fram til podiet for å bli ‘bedt for’ av evangelisten…bedt for til frelse. Og man hører evangelisten lede an i det de selv ofte kaller for «frelsesbønnen» og får den søkende til å be etter seg med de samme ordene.

Vi finner ALDRI noe slikt i Bibelen, verken i GT eller NT. Frelsesbønnen? Et rent menneskelig, og sikkert velment påfunn, men dessverre helt misvisende: Bønn frelser ikke, men troen. Troen på Jesus Kristus.

Er du en som søker til Kristus for du ønsker virkelig å bli frelst, altså å favne til deg det himmelske håp (som særlig avspeiles i Efeserbrevet/Kolosserbrevet) – så er du faktisk bibelsk frelst allerede her og nå idet du TROR KRISTUS.

Du trenger ikke komme deg på noe «vekkelsesmøte» og bli bedt for og lagt hendene på. Det finnes ingen mellommenn som kan overføre til deg noen frelse fra Gud.

Alt vi kan gjøre er å fortelle deg enten med muntlige ord, eller skrevne slik som her, hva frelsen er og hva den inneholder.
Så du er altså allerede frelst helt og fullt dersom du tror den Kristus som Paulus formidlet i sine menighetsbrev, Efeserne og Kolosserne. Paulus leverte oss en rekke formaninger i de nevnte brevene, og de bør vi selvsagt følge…det er livsregler som er sunne å holde seg til, og må ikke forveksles med Moses i ørkenen og dekalogen gitt på stentavler! Paulus lærer at Mose lov og bud er avskaffet hva gjelder menighetens tid, se Ef. 2, 14-15.

Vanndåp gjelder ikke i dag. Dette var bare en generell presterenselse for jødene, for Gud skulle ved Kristus bruke hele folket som et presteskap, ergo denne renselses-seremonien kalt dåp. Moses døpte (vannrenset seremonielt) Aaron og hans sønner ved Tabernakelet i ørkenen, før han fikk lov å komme inn for Guds ansikt. Hadde han ikke tatt dåp, ville han ha blitt drept av engelen for ulydighet. Slik som de ble som førte inn fremmed ild foran alteret. (3. Mos. 8, 6).

Heller ikke dåp med Hellig Ånden gjelder. Dette var for at Jesu apostler og deres troende skulle ha kraft til tegn innfor de øvrige jødene i nasjonen til å bringe dem inn i messiastroen slik at nasjonen kunne omvende seg når de så og hørte disse tegn og mirakler. Heller ikke nattverd betyr noe, for dette var bare gitt de troende jøder til å minnes Jesu død, og også hans løfte om å komme tilbake til Israel. Bekjennelse (Skriftemål) – det være seg privat eller offentlig, var også bare noe som hørte den messianske jødedommen til. I vår tid er det ingen bekjennelsesplikt, bare TRO PÅ KRISTUS.

Det er ikke jeg, Jan Lilleby, som river ned skrankene – jeg bare forteller leserne at Gud aldri har satt opp slike kunstige skranker og ordninger i den tid som gjelder menigheten. Alt er bokstavelig talt fritt, og Jesus selv er din pastor og prest…han er Hode for sitt legeme, som er menigheten.




Av Jan Lilleby

Med referanse til en leder-artikkel i Troens Bevis blad for juli 2015, med tittel «Israel og menigheten hører sammen», av Sten Sørensen, redaktør.
sten sorensenDessverre for Sten Sørensen og dermed også Rune Edvardsen i Troens Bevis, så inneholder hans leder-artikkel en rekke feilaktige utsagn, ja – faktisk ubibelske påstander.

Det trengs at noen kan imøtegå slike ting. Han kan vel muligens ha skrevet artikkelen i god tro, men det hele blir bare så totalt feil. Jeg anbefaler godeste Sørensen og atter å sette seg på skolebenken og finne ut av Bibelens grunnlære om Israel, paktene, betingelsene Gud stilte for at de kunne oppholde seg i landet og andre viktige ting i saken. Vi må alltid søke sannheten i Bibelen, og er dermed tvunget til å unngå å hoppe over ting som man finner korrektivt til egne feiloppfatninger. Slik er det dette skal fungere.

Jeg vil sitere fra artikkelen i utvalgte avsnitt, men tror at intet skal bli dratt ut av sin sammenheng.

Punkt 1:
Tittelen på artikkelen er en helt feil påstand. Israel, av flere grunner enn bare én, hører absolutt ikke sammen med menigheten, som av Paulus kalles for «Ett nytt menneske» (Ef. 2, 15), eller for «Kristi legeme» (Ef. 1, 22-23; Kol. 1, 18, 24) – som begge er uttrykk for den menighet som er innstiftet ved Paulus og den åpenbaring Kristus gav ham om dette (Ef. 3, 1-9).

Gud har nemlig den ordning at Israel skal inn i et jordisk kongerike, som vi gjerne betegner som «Tusenårsriket». Dette skjer ved Jesu annet advent, se Dan. 2, 44.

Mens menigheten slik den framstilles ved Paulus’ åpenbaring til oss, skal inn i himmelen der oppe hos Kristus. I menigheten finner vi ikke Israel som nasjon, men bare den frie individuelle jøde kan ved tro bli innlemmet i menigheten og vil dele frelseshåpet til alle øvrige etniske grupper som har kommet til tro på Kristus. (Kol. 3, 11)
Israel skal være på jorden, menigheten skal være i himmelen. Det er helt sikkert!

Det er også slik at i hele menighetens tid på jord så finner man Israel (nasjonen) som fallen og spredt i verden, og i unåde hos Gud. At det finnes cirka 12000 troende messianske jøder der, rokker ikke ved dette faktum. Rom. 11, 11 taler om den tids proselytter (grekere) som Paulus tillot å slutte seg til den messianske troende menighet…og der holdes det helt motsatt orden: Israel og hedninger hører ikke sammen. For les bare: «Men ved deres fall (Israel) er frelsen kommet til hedningene….». De framstilles altså ikke som i sameksistens, men den jødiske del måtte først regnes FALT BORT før en proselytt kunne ta dennes plass i den messianske frelsestroen (denne tro må ikke forveksles med vår frie nåde).
I Ef. 2, 15 finner vi at skilleveggen mellom hedning og jøde ble revet ned, og dermed mistet Israel sin for-prioritet som en Guds nasjon, og har ikke siden den tid (Paulus i Rom omkring år 62 e. Kr.) vært regnet som en sådan. De ble degradert ned til bare å være én av nasjonene, og ikke lenger over nasjonene! Dette er ultra-viktig å få med seg for en som er interessert i Bibelens sannhetsord. De ble på grunn av Kristus-fornektelsen (nasjonalt) kastet ut av landet og spredt i verden fra år 70 under Titus. Og dermed kommer vi til neste punkt.

Punkt 2:
Sitat fra artikkelen: «Det er viktig å forstå at Gud gav jødene landet Israel, og at Han har utvalgt dem som et folk for seg. Dette har etter min mening en tydelig forankring i Bibelen. Vår støtte og velsignelse til Israel er derfor ikke basert på om staten Israel gjør alt rett i alle ting, eller på hva verdensopinionen måtte mene, men på Guds velsignelse!».

For en bibelleser som ikke har studert i profetordet HELE SAMMENHENGEN med hva som gjelder Israel, lydighet til Gud og hans lov og betingelsene i paktene, så kan man kanskje i uvitenheten komme i skade for å si seg enig med slike påstander. Joda, Gud gav Israel landet og de kunne ta det i eie. Men før det kom så langt i historien, mens Moses og Aaron ennå ledet folket ute i Sinai, ble hebreerne konfrontert slik: VELG i dag mellom velsignelsen eller forbannelsen.
Dette er en erkesynd hos ivrige kristen-sionister: De er så ukyndige i Guds profetord, at de glemmer at paktene hadde to sider! De måtte vise lydighet til Herren i alle ting, og senest i nasjonalhistorien ble de bedt om å lyde Jesus Kristus som deres Messias. Moses pekte på dette særskilt som essensen i å velge ‘Velsignelsen’ – de måtte som nasjon ta imot Guds Messias, Jesus. (5. Mos. 18ff, se Apg. 3, 22-23).

Sørensen gjør her en skikkelig erketabbe…og det er ufattelig at en så erfaren pastor og betrodd redaktør kan finne på å være så tom for husk omkring profetordet. Dette er trist.

5. Mos. 4, 25-26 sier mye: «Når du får barn og barnebarn, og dere blir gamle i landet, og dere handler så ille at dere lager et utskåret bilde av noe slag, og dermed gjør det som er ondt i Herrens, deres Guds øyne og egger ham til vrede, så tar jeg i dag himmelen og jorden til vitne mot dere at dere for visst skal utryddes av det landet som dere nå drar inn i over Jordan og skal ta i eie. Dere skal ikke leve mange dager der.»

De ble ‘utryddet av landet’ (deportert/jaget ut ved flere anledninger) – og sist som nevnt ovenfor, da den store diasporaen begynte i år 70. De ble forjaget og ødelagt og sendt som slaver samme kalenderdag som da Nebukadnesar tok dem i 597 f. Kr., den 10. september.
Sørensen skriver som om det skulle være Gud som i vår tid, siden Israel tok tilbake Palestina i 1948 via FN mandatet, har gitt dem landet tilbake uten videre. Men det har ikke Gud gjort. Dette er sionistenes egenmektige handling, og har ingen sanksjon hos Gud, tvert imot.

Hva skal til for at Israels nasjon kan få Guds fulle nasjonale velsignelse og lovlig ta landet i eie igjen? Jo, de må ta imot deres Messias, Jesus Kristus – og Bibelen viser at dette skjer ikke før Den store Trengselstiden kommer over landet og den falske messias Antikrist kommer for å forføre dem og ødelegge.

65 % av jordens jødiske befolkning bor andre steder enn i Israel. Det er en falsk påstand å si at ‘Nå er Israel tilbake igjen i landet’. I Bibelens profetier forutsettes at hele den troende jødedom skal finnes i Israel idet Jesus innstifter Tusenårsriket ved sitt komme.

Palestinerne og andre folk har hatt Guds tillatelse/besyv til å bruke og bo i landet i jødenes fravær, det vil si til sammen 1600 år. De har altså hundre år lenger ansiennitet enn jødene selv.

I Jesu lignelse om Kongens utsendinger i Matt. 22, 7 finner vi at Kongen (Kristus) ble vred og sendte sine hærer (romerne) for å drepe forfølgerne, fariseerne, og sette ild på deres by, Jerusalem. Dette ble oppfylt i år 70. Og i Luk. 13 liknelsen om det fruktløse fikentreet, bilde på det vantro Israel, gis det at treet skulle hugges ned, for det fikk ikke lov å stå der og utarme jorden. Jesu egne ord. Dersom de ikke trodde på ham, deres Messias, MÅTTE DE UT AV LANDET. Den romerske stridsøks hugget bokstavelig talt ned det fruktløse (troløse) Israel og ødela dem.

Da er det enkelt å forstå at for å kunne ta landet rettmessig i eie, må de først ta imot Messias og tro ham. Og dette skal skje gjennom den profeterte trengselstiden for Israel. Det skal ut av trengselen komme et nytt Israel, der de alle tror Jesus som Messias, og de får sitt kongerike slik det var lovt ved profetene.

Til dags dato har dette ikke skjedd, og dermed vet vi at de har tatt landet på ulovlig vis sett med Guds øyne, selv om FN har gitt dem det fra 1948.

Vi må ha med 5. Mos. 28, 68 som er en profeti som ble oppfylt i årene 70-71 e. Kr. da romerske skip sendte tusenvis av fanger fra krigen (mest menn over 17 års alder iflg. Josefus’ bok Den jødiske Krig):

«Herren skal føre deg tilbake til Egypt på skip, den vei som jeg sa deg at du aldri mer skulle få se. Der skal dere bli budt ut til dine fiender som treller og trellkvinner, men det er ingen som kjøper.» (Hos. 8, 13 bekrefter profetien).

Dette skjedde, og slavemarkedet i Aleksandria ble sprengt og de måtte la de fleste av dem gå, og de kom rundt om i Romerriket og Midt-Østen.

Men Gud gav dem landet opprinnelig, ja. Og dessverre tapte dem det på grunn av at de ikke var lydige mot Herren deres Gud, og de ville ikke ta imot Jesus Messias. Paulus leste dem Jes. 6 som sier om jødenes katastrofale og endegyldige avvisning av Jesus:

Apg. 28, 27: «For dette folks hjerte (Israel) er blitt sløvt, deres ører er blitt tunghørte og sine øyne har de lukket igjen så de ikke skal se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet, og ikke omvende seg, så jeg kan få lege dem».

Etter disse ord, nedtegnet av Lukas sammen med Paulus i Rom år 61-62, finner vi ikke noe i bibelsk tidslinje der Gud taler til dem, eller viser samfunn med Israel som nasjon. Det er tyst fra himmelen!

Jeg kunne kommentert mye annet fra Sørensens leder-artikkel, men dette får holde nå.

Poenget er at vi ikke må underslå viktige bibelsannheter, verken i omtale av Israel eller i omtale av menigheten.
Skal vi – slik Sørensen antyder – drive og velsigne og støtte et Jesus-fornektende og Jesus-bespottende talmudisk Israel? 80% av Israels folk har Talmud som religion, (den er Israels offisielle religion) og i den kalles Jesus for en bastard og som nå kokes i ekskrementer i helvete, og Maria er en løsaktig kvinne som fikk Jesus ved å ligge med en romersk offiser.

Nei, slik må ikke en kristen gjøre, støtte den bespottende og kristus-foraktende jødedom. Støtt heller de messianske Jesus-troende jødene, som lider konstant forfølgelse i det ‘demokratiske’ Israel! Les Esek. 36, 23 – der vi finner at Kristus vil i trengselstiden der framme hevne seg imot Israel til spott og spe i påsyn av verdens nasjoner, fordi de vanæret hans hellige navn ute hos de nasjoner der de oppholdt seg, i hele deres tid som spredte. Og dette Israel er det blant andre Sten Sørensen vil oppfordre kristne til å velsigne og støtte! Kan noen forstå seg på slikt? Kristus vil straffe dem (Israel) strengt, men vi skulle altså drive på og velsigne dem mens de holder på med denne spotten som de skal bli straffet for. ???

Vi må høre på Paulus, som jo gav oss evangeliets ord, han er vår apostel skrev han. Hedningenes apostel og lærer.
Han kalte de vantro jødene for vantroens barn, og ba oss heller å refse dem enn å løpe med dem i deres onde ærend:

Ef. 5, 6-7: «La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn. Gjør derfor ikke felles sak med dem!»

Ef. 5, 11 legger til: «Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men REFS DEM HELLER!»

Tilslutt: Sten Sørensen uttrykker bekymring for de neste generasjoner i forhold til å forstå profetordet, og nevner dette mot slutten av artikkelen:

«Hvordan kan vi få den unge generasjon til å forstå og bli glad i profetordet?»

Da har jeg et bra forslag til Sten Sørensen: Hva med og selv først sette seg skikkelig inn i profetordet, før du skal prøve å få andre til å gjøre det? Har du tenkt over dette?

Nå har jeg gitt deg en enkel hjemmelekse som du kan øve deg på, og kanskje vil du tilslutt kunne bli et godt eksempel slik at de yngre får lyst til å lære seg Guds Ord? Hvem vet!

Israel og menigheten hører ikke på noen måte sammen, men Herren har allikevel en frelse for dem begge. Israel på jorden, og menigheten i himmelen.




 

 

——————————————————————————————-
Skribenter:
E.W.Bullinger, Paul Griffitts og Jan Lilleby.
——————————————————————————————–

Her er en samling med artikler tidligere gitt ut på websiden, men nå samlet under ett. Dermed har lesere som ønsker å ha flest mulige vinklinger i ett og samme tema, nå fått dette, og slipper å lete på websiden. Lykke til med studiene. Tips gjerne andre om denne samlingen! Den utgjør cirka 30 sider i A4-format printet.

Den feilaktige læren om automatisk
liv etter døden.

DEL I

Av Jan Lilleby

Å skulle forklare, i form av en omskolering i emnet, feil indoktrinerte kristne at det ikke finnes noe umiddelbart automatisk fortsettende liv etter døden – er som å prøve å ro over Atlanteren i en pram! Men jeg kan ikke annet enn prøve. For her trenger vi sannelig å ruskes kraftig opp!!

Jeg sendte nylig en email vedlagt min oversettelse av E.W.Bullingers artikkel om ”Den rike mann og Lasarus” – til flere av mine forbindelser. Èn av disse responderte, slik jeg forstod det, – negativt, og kommenterte bl.a. om at det ikke var en lignelse, men en faktisk historie. Han trodde ikke særlig på min beviste påstand at Jesus brukte en fabel form da han dro historien om Lasarus i Abrahams skjød, og den rike mannen som pintes i dødsriket. Jeg svarte da min venn bl.a. følgende: Jesus talte dette med paradis til røveren på korset bare til denne ene personen (Jeg nevner dette i mitt etterskrift i oversettingen av artikkelen). Og det mener jeg fremdeles ville holde – men allikevel vil jeg videreføre argumentet i en ekstrem, men riktig grad: Jesus sa ikke setningen til røveren slik den er blitt formet av oversetterne av en rekke bibelversjoner!

Vi skal se på en rekke forskjellige konstellasjoner i denne ”etter døden”-problematikken, og jeg valgte å begynne med Jesu ord til røveren på korset, Luk.23, 43:

”Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!”
(Norsk Bibel A/S 1988 overs.)

Den er nokså lik KJV-bibelen, med bare den forskjell at det siste kolon er byttet ut med et komma. Vi får allikevel samme feilaktige setningsmening: At Jesus påstår at røveren skulle bli med Jesus den dag da de begge døde. En slik forståelse motsier hele GT i samme forbindelse og emne.

I gresk overs. finnes ikke komma i det hele tatt. Oversetterne har plassert kolon/komma etter skjønn og teologisk syn. For de fleste så fremstår dette skriftstedet nesten som en liten øy i det bibelske landskapet, løsrevet fra det store fastland – som er Bibelens helhetlige lære hva gjelder liv og død. Beholder vi kolonet, eventuelt kommaet slik det fremgår i siterte oversettelse ”..sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis…”, så beviser dette at Jesus kunne motsi sin egen lære! Flytter vi kolonet, eventuelt kommaet, til etter ”I dag”, så får vi riktig betydning: Jesus tilsa ham på dødsdagen, at han SIDEN skulle være hos Jesus i Paradis. Husk røverens bønn: Kom meg i hu når du kommer I DITT RIKE. Og Jesus svarte ham likefrem og ukomplisert: Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis, når jeg kommer i mitt rike.

Jeg er klar over at også Jehovas Vitner pukker på en slik oversettelsesdetalj. Men disse bruker den til å prøve å underbygge sin sektlære med at Jesus ikke er fysisk oppstått fra de døde. Jeg bruker det samme skriftstedet til å underbygge at 1. Jesus er oppstått fra de døde 2. Ergo kunne han i forskudd love røveren at han en dag skulle møte den oppstandne Mester i hans rike.

HVIS KOMMAET, EVENTUELT KOLONET STÅR URØRT

Jeg sa at dersom kommaet eventuelt kolonet får stå urørt, ukorrigert – da har vi en merkelig motsigelse i NT, der Jesus ”taler med to tunger”. Det er som følger:

Matt.12, 40: ”For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte.”

Dette ble tydelig oppfylt da han døde og ble lagt i den rike Josefs grav, og til han oppstod den tredje dag. Etter oppstandelsen forbød Jesus Maria å berøre ham (ta på Jesus) ”..for jeg er ennå ikke steget opp til min Far.” Joh.20, 17. Underforstått: Han var ikke i Paradis overhodet i de tre dagene. I 2.Kor.12, 2-4 blir Paradis nevnt som noe som fantes i ”Den tredje himmel”. Paradis kan ikke flyttes rundt omkring i sfærene, alt etter det enkelte lærebehov som melder seg hos oss! Derfor, hvis Jesus var i ”jordens hjerte i tre dager og tre netter” etter sin død, så var han IKKE I PARADIS DEN DAG HAN DØDE!

Hadde oversetterne først hentet frem den linjen man finner i hebraisk fra GT, og derfra søkt å oversette til gresk, og så til norsk eller et annet språk – er det sjanser for at de kunne ha oversatt riktig. Men direkte fra gresk kan være en katastrofe, dersom man ikke forstår at normene i Bibelens språk i alt vesentlig er grunnet på hebraisk! Dette vil vi se på.

FRA 5. MOSEBOK FÅR VI DEN RETTE MAL I SPRÅK OG TEKNIKK

I hebraisk språk (NB: Lukas var på gresk) slik vi finner i Det gamle Testamente, er uttrykkene ”denne dag” og ”i dag” brukt ved alle anledninger når det gjaldt en sak av ytterste viktighet for Israel. Her er noen typiske eksempler fra 5.Mosebok:

5.Mos.4, 39: ”Så skal du da i dag vite og ta deg det til hjerte..”
5.Mos.4, 40: ”…hans bud som jeg gir deg i dag.”

5.Mos.6, 6: ”Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte.”

Likeså finner man samme form bl.a. i 5.Mos.7, 11; 8, 11; 8, 19, etc.

Hva skjer med meningsoppbyggingen i 5. Mos. 6, 6 dersom vi manipulerer med kommaet? Hvis vi setter det før ”i dag” – så får vi den betydning at budene som Gud ba Israel å holde, bare skulle holdes DEN DAG DA DE BLE GITT. Slik: ”Disse ord som jeg byder deg, i dag skal du gjemme dem i ditt hjerte.” De påfølgende dagene var det ikke nødvendigvis slik at de behøvde å overholde noen bud som var gitt.

Dette var en fasttømret hebraisk språkteknikk, og som ikke var blitt flyttet eller forandret på Jesu tid. Hebraisk hadde de samme tradisjoner og anvendelse hos Israel både hjemme og i diasporaen. Selv der de hadde et gitt lands språk (j.fr. Apg.2ff og pinsedag) – så hadde de tatt vare på sitt hebraiske opphav godt. Jakob og Peter, samt Paulus visste dette godt: De alle sendte brever adressert til HEBREERNE, av Jakob kalt de tolv stammene i utlandet. Hebreere uten sitt hebraiske språk, ville vært intetsigende. Jesus talte ut fra denne tradisjon og forståelse både til disiplene, og ikke minst denne røveren på korset. Derfor blir det altså ikke noen motsigelse mellom Jonas-historien og de tre dagene i døden, og Jesu ord til røveren om et fremtidig paradis!

HVA ER EN SJEL?

De fleste har en oppfatning om hva uttrykket ”sjel” står for. Det kan brukes til å antyde en holdning, eller til å beskrive den ”åndelige” identitet som påstås å være i hvert menneske. Med dagens språk kan vi tale om ”å selge vår sjel”, eller å ”ransake sjelen”, å ”ha en sjel” eller å være ”livssjelen” i et selskap. Fra engelsk finner vi ”Soul Music”, dersom en liker denne type musikk. Vi skal se litt på hva sjelen er i hht. Bibelens ord. Hva består sjelen av?

1.Mos.2, 7 er uten mulighet for misforståelse, og likefrem:

”Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket BLE til en levende sjel.”

Det er helt feil det som enkelte sekter og karismatiske miljøer lærer: ”Mennesket er en ånd, har en sjel og bor i et legeme”. Den veldige barrieren med 1. Mos. 2, 7 er uoverstigelig i så måte: Mennesket BLE til en levende sjel, i det Gud satte pust i kroppen hans. Ofte kalt livsånde (J.fr. Åp.11, 11 og de to vitner som vekkes fra de døde). Det vi får er følgende: Mennesket ER en sjel. Det komplette menneske kalles i Bibelen for ”en levende sjel”. Det er ved at den kropp som var skapt fra støv, og her har vi det første menneske, Adam, den ble komplett i det Gud satte pust i hans lunger…livsånde, og Adam kunne stå opp og begynne å gå rundt og beundre den flotte hagen. Rent teknisk sett blir dette: Støv + pust= Sjel. Først en kropp laget fra jordens støv, så innblåsing av luft i hans lunger (livsånde)= En levende sjel. Ingen mystisisme og gnostisk åndelighet og svada i 1. Mosebok 2!

JORDENS STØV

La oss stoppe litt ved støvet som Gud formet Adam av. ”Gud Herren formet mennesket av jordens støv.”

Menneskets kropp var laget av støv, opprinnelig. Adam er utledet av det hebraiske ord adamah, og betyr ”jord” eller ”rød mark” (bakke/mark/land). Synes du det er vanskelig å kunne akseptere at mennesket er sammensatt av forskjellige jordiske stoffer, og at vi slik er blitt til av støv (partikler, osv.) – så vil du kanskje bli nokså overrasket ved å finne ut at de samme elementene finnes i menneskekroppen som vi finner i jordens stoffer. De kan være tilstede i forskjellige proporsjoner, ha forskjellig form og sammensetninger, men det er de samme grunnelementene i menneskekroppen som finnes i jordens stoff. Ta bare en titt på oppstillingen nedenfor. Du finner 16 sammenfallende elementer – nokså mye, når vi snakker om kroppen!

1. Oksygen 65% av kroppens vekt
2. Karbon 18% av kroppens vekt
3. Hydrogen 10% av kroppens vekt
4. Nitrogen 3,3 % av kroppens vekt
5. Kalsium 1,5 % av kroppens vekt
6. Fosfor spor av dette i kroppen
7. Potassium spor av dette i kroppen
8. Sulfur spor av dette i kroppen
9. Sodium spor av dette i kroppen
10. Klorin spor av dette i kroppen
11. Magnesium spor av dette i kroppen
12. Jern (jod) spor av dette i kroppen
13. Mangan spor av dette i kroppen
14. Silisium spor av dette i kroppen
15. Kobber spor av dette i kroppen
16. Zink spor av dette i kroppen

NB: Slike stoffer i kroppen, finnes ikke nødvendigvis i hele jordens overflate, hvor som helst – men heller som en sum av hva jorden er laget av. Gud så i allfall til at han brukte de stoffer ”fra støvet” som ville bli den beste basis for kroppen, og at den skulle kunne vare et anselig antall år. Tenk på de første menneskene i Skriften: De levde over 900 år.

I oppstillingen ovenfor, ser vi at ved en nærmere gjennomgang, så står Skriften opp imot selv den mest grundige vitenskapelige skepsis. 1. Mos. 2 er sann og vitenskapelig i en og samme: Mennesket og jordens støv, hva gjelder vårt fysiske legeme – er samme slaget.

At mennesket er av støv, finner vi flere steder i Bibelen. 1. Mos. 3, 19 slår fast: ”..for av den (jorden) er du tatt,. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.” I 1. Mos. 18, 27 anerkjenner Abraham det faktum for Gud, at han bare er støv. Peters ord om at mennesket er som et gresstrå som viser seg en kort stund, og lignende, husker vi fra Bibelen. Salme 103, 13-14 forteller tydelig at Gud ser på mennesket, ynkes over oss, og kommer i hu ”..at vi bare er støv..”.

Gud formet ikke en kropp, inn i hvilken han straks ville putte ”det virkelige jeg-et”, den virkelige personen. Adam var en mann, et menneske, FØR han kunne puste og bevege seg, mens han ennå ”lå på dreibenken” hos Gud. Han hadde hjernen, men kunne ikke tenke, han hadde en tunge, men kunne ennå ikke snakke, osv. Han lå ”død” og livløs – bare et fersk oppbygd legeme var ferdig. Noe manglet: Adam pustet ikke. Livsånden var ikke gitt ham av Herren.

LIVSÅNDEN, PUSTEN

”Og Gud Herren…blåste livets ånde i hans nese..”.

Gud bokstavelig pustet inn LUFT, oksygen, i Adams nese…og så drev Herren i gang lungesystemet som ventet. Hvordan hjertemekanismen kom i gang, vet vi ikke – men det er jo tydelig at Gud fikk dette til også! Gud visste også meget godt å holde det øvrige legemet intakt i forhold til hjernen og andre organer, inntil det øyeblikk da kroppen kom i funksjon. Her må vi ikke falle for fristelsen til å sammenligne dette med å bli oppvakt fra de døde. For Adam kunne ikke kalles død, før han var skapt. På dette stadiet i skapelsen var Adam i en helt egen status, uten sammenligning mot mennesker som siden kom. Tenk også det faktum, at om du hadde sett Adam, så ville du antakelig (Bibelen sier ikke dette rett ut) sett en mann UTEN NAVLE. Og slik ville vi visst helt sikkert at dette var det første mennesket. For alle andre, unntatt Eva, ble født gjennom en mor og måtte ha navlestreng. Bare en sidetanke. Michelangelo bommet litt da han malte sitt berømte freskemaleri av Adam med navle! Kanskje han skjulte seg bak det berømte begrep: Kunstnerisk frihet?

I GT er det to forskjellige hebraiske ord for pust eller ånde. Det ene er neshama, som brukes i 1. Mos. 2, 7 og taler om pust; og ruah, som bærer ideen om ”luft i bevegelse”, og peker mot en usynlig kraft, som for eksempel pust, vind osv. og blir dessuten også noen ganger brukt for å indikere engler og andre usynlige ånder – både onde og gode.

Her er noen eksempler der de to ordene er brukt om det samme – og i vekslende, – der det er samme tanke og idè som uttrykkes, men med to vekslende uttrykk.

Job 27, 3: ”..så lenge som mitt livspust (neshama) er i meg, og Den Allmektiges ånde (ruach) i min nese..”

Job 32, 8: ”Men det er menneskets ånd (ruach) og Den Allmektiges åndepust (neshama) som gjør forstandig.”

Job 33, 4: ”Guds Ånd (ruach) har skapt meg, og Den Allmektiges ånde (nashama) holder meg i live.”

Det finnes intet her som taler om noe annet enn at det er vår pust, åndedrett, livsånde som gjør at vi lever.

I Det nye Testamente er det kun ett uttrykk som er brukt om dette, det greske ord pneuma (for eksempel i bilgummi industrien kaller man luftfylte dekk for å være av typen pneumatiske bildekk. De er BLÅST opp med luft, eventuelt andre gasser – slik som helium i ballonger. Det har ikke å gjøre med ånd a la ånder, demoner, engler, Gud osv. Det er helt fysisk betinget.

Bemerk følgende, i tilfellet med Jesus og synagogeforstanderens datter (Luk.8, 55). Da Jesus vakte henne opp fra de døde, blir vi fortalt at ”…og HENNES ÅND (pneuma) vendte tilbake. Hun reiste seg straks opp, og Jesus bød dem gi henne noe å spise.” Jeg har alt henvist ovenfor til Åp.11, 11 og de to døde profetene som blir reist opp fra en av gatene i Jerusalem. Der står det at livsånde (pneuma) fra Gud kom i dem, og de stod opp…Likeledes kan vi lese Jak.2, 26 at legemet uten ånd (pneuma), det er dødt.

Så kroppen som er laget av støv, trenger ånde eller pust for å leve. Det kan rent teknisk se ut som, slik vi leste tidligere, at det var en form for ”kunstig åndedrett” Gud utøvde på Adam da han gjorde ham levende. Det fantes oksygen rundt omkring i Eden allerede, men det krevde en annen persons initiativ for å få liv i kroppen til Adam. Oksygenet ville ikke sive inn i hans lunger av seg selv. Fra Pred.12, 7 finner vi det motsatte når mennesket dør: Denne ånde går tilbake til Gud som gav den. Ikke det minste rart i at alle forsøk på å skape kunstig liv i laboratorier har mislykkes. Dette privilegium er forbeholdt Gud, og ham alene.

JORDENS STØV + ÅNDEPUST= SJELEN

”..OG MENNESKET BLE TIL EN LEVENDE SJEL.”

Adams livløse kropp ble kombinert med livets åndepust i hans nese. Som resultat, så ble han noe han ikke før hadde vært: En levende SJEL. For å belyse det litt, la oss se på noen hverdagslige ting.

Ta for eksempel en kunstmaler som blander blått med gult. Resultatet er ikke blått og gult, men en helt ny farge: Grønn. De to opprinnelige fargene har blitt kombinert, for til sammen å danne en helt ny ting. Dette er tilsvarende å ta to deler hydrogen og blande med en del oksygen: Man får vann! En ny substans dannes.

Slik er det også med sjelen. To forskjellige ”komponenter” (støv og pust) former sammen en ny ting, sjelen, det levende menneske.

Vi har alle hørt uttrykket ”kropp og sjel”. Det brukes i hverdagsspråket for å poengtere de forskjellige deler av ens vesen. Etter å ha oppdaget hva Bibelen sier om disse ting, så blir uttrykket heller ganske misvisende, eller hva? Det blir som å si at ”Akershus og Norge” er to forskjellige steder eller ”ting”. Mens i virkeligheten er det ene en del av det andre. Akershus er et stykke landområde, kalt fylke, i landet Norge. Kanskje vi heller skulle begynne å si ”kropp og pust” i stedet for å uttrykke den feilaktige tanken i vår tale?

DET KARAKTERISTISKE VED SJELEN

Som vi har sett, uttrykket ”sjel” i Bibelen betegner hele personen, en uatskillelig enhet. Derfor er det og naturlig å forstå at sjelen kan utføre alle slags fysiske ting. Sjelen kan spise (5. Mos.12, 20), og sjelen kan ta på ting (3.Mos.5, 2); Midianitt sjeler ble tatt til fange sammen med husdyr og fordelt mellom israelittene (4.Mos.31, 27-28); og så videre. Alle sjelene/menneskene i disse eksemplene, er vanlige mennesker.

En siste tanke. I skriften er uttrykket ”min sjel”, det samme som å si ”meg selv”. Dette er synlig når vi leser Salme 103, 1 – der man fra hebraisk finner to linjer som uttrykker samme tanke i det man bruker forskjellige ord:

”Min sjel lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn.” ”Min sjel” rimer med ”alt som i meg er”. Det er ett og det samme: Mennesket som her lover Gud i salmen. Sjelen er her hele personen. Og ikke bare en del av en person. Ser vi dette nå?

Om du nå bare kan gripe den enkle og sanne tanken at sjel ikke er noe vi har, men noe vi er, – så er du kommet langt i å forstå et emne og et begrep som oftest blir behandlet med overtro og uforsiktighet.

DEL II

I første del så vi på hva sjelen er i følge Bibelens ord. Mennesket er som sådan en levende sjel. Ikke en kropp med èn sjel og èn ånd. Hva skjer så med sjelen ved døden?

Vi har også nå utgangspunkt i 1. Mos. 2, 7 der vi leste hvordan Gud skapte mennesket av jordens støv og blåste livets ånde inn i hans nese, og Adam ble til ”en levende sjel”. Fra disse ordene ser vi at mennesket ikke har en sjel, men er en sjel. Hvilken forskjell! I fantasiens og fablenes verden HAR man en sjel, men i virkelighetens – og dermed Guds – verden, ER man en sjel. To forskjellige komponenter (støv og livsånde, pust) kombineres for slik å danne en helt ny ting (sjelen); den fysiske kroppen blir til en levende sjel når denne livsånden, kraften, blåses inn slik Gud gjorde ved skapelsen. Derfor er hvert levende menneske en sjel.

Den tradisjonelle, og dertil feilaktige oppfatningen av sjelsbegrepet, er at det er en usynlig ikke-fysisk kraft som innholder vår personlighet og evne til å tenke fornuftig – vårt ”virkelige jeg”. Dette såkalte ”virkelige jeg” blir så antatt å være udødelig, og bor i vår kropp inntil den frigjøres i dødsøyeblikket. De fleste religioner antar at den går inn i enten en himmel eller et helvete (eller til skjærsilden, som hos katolikkene) for å avvente tingenes gang. Det er underlig å legge merke til at fellesnevneren ved nesten alle religioner, er menneskets nedarvede evne til å overleve døden. Denne tanke er basert på den feilaktige ideen om at vi har en ”udødelig sjel” og at vårt ”virkelige jeg” ikke kan ødelegges eller forsvinne ved døden. Med andre ord så er det mange som tror at en viss del av en selv som overlever døden, etter at kroppen må gi etter for dødens krav.

Denne tanke og idè blir forsterket i samfunnet gjennom oppdiktede karakterer i diverse filmer med åndelige guruer; fra den lokale snille psykiater til Casper – det snille spøkelset. Bare tenk på alle de historiene som er gitt ut i film og/eller bokform der fjerne avdøde slektninger ”taler til oss fra de døde”. Litterære klassikere er fulle av slike scener, for eksempel Shakespear`s ”MacBeth”, ”Wuthering Heights” og ”A Christmas Carol” (”En Julefortelling”), for å nevne noen få. Denne tankegang finnes over alt, men hvor den enn kommer fra, så kommer den i allfall ikke fra Bibelen! ”Budskapet” som kommer til oss gjennom slikt, er at uansett ditt religiøse standpunkt, så har hvert eneste menneske et ”liv etter døden”. Og at uansett hvilke beslutninger vi har tatt i våre jordiske liv, så fortsetter vår sjel å leve i nye og antatt ”himmelske” omgivelser. Men som sagt: Bibelen lærer oss noe helt forskjellig fra dette.

HVA ER DØDEN?

Tenk over de følgende versene som handler om døden:

”..før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.” Pred.12, 7.

”Dersom han bare ville tenke på seg selv og dra sin Ånd og sin ånde til seg igjen, da skulle alt kjød oppgi ånden på èn gang, og mennesket bli til støv igjen.” Job 34, 14-15.

”Du skjuler ditt ansikt, de forferdes. Du drar tilbake deres livsånde, de dør og vender tilbake til støv.” Salme 104, 29.

Spørsmålet om hva døden er har blitt debattert av doktorer og vitenskapsfolk (og et utall av andre) i århundrer. Bibelen har ikke noe detaljert svar på hvert enkelt biologiske spørsmål eller problemstilling, men fra de versene jeg har sitert ovenfor kan vi slå fast følgende: Døden er en tilbakevending. (Eng.: Death is a return).

Bibelen forteller oss at mennesket ved døden vender tilbake til støv og ånden vender tilbake til Gud som først gav den. Når vi begraver eller kremerer våre døde, så brytes kroppen ned og blir bokstavelig til støv og blir slik ett med den jorden som det engang kom fra. Dette er den ene fase ved døden, at menneskets døde kropp blir til støv og går tilbake til det som engang var dens utgangspunkt.

Likeså, livsånden som ble gitt Adam (1.Mos.2, 7) og deretter til oss, vender tilbake til Gud som gav den. Her blir livsånden separert fra kroppen, og døden inntreffer.

Tenk på hva som skjer når et menneske dør, og du vil se at Bibelen taler rett om dette. Når man øver førstehjelp til en bevisstløs person, så er det første man gjør å klarere luftveien hos vedkommende. Uansett hvor svak eller sterk deres puls er, – hvis de ikke får puste så dør de. Så, for å si det enkelt: Når en dør, så vender kroppen tilbake til jorden, deres livsånde vender tilbake til Gud, og slik opphører (midlertidig) sjelen å eksistere. Rent fysisk så er man tilbake til der man var før man var til.

Husk, sjelen er ikke noe vi har, men noe vi blir etter at kroppen har fått livsånde.

Livet og alt som ligger i det, opphører med ett ved døden:

”For i døden kommer ingen deg i hu. Hvem priser vel deg i dødsriket?” Salme 6, 6.
”..for det finnes verken gjerning eller planer eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.” Pred. 9, 10.

”For ikke priser dødsriket deg, ikke lover døden deg. Ikke venter de som farer ned i graven på din trofasthet.” Jes.38, 18.

For et videre studie i dette aspektet, så har du også disse anbefalte versene å lese:
1.Mos.6, 3; Job 7, 21; 10, 9; 17, 16; 20, 11; 21, 25-26; Salme 7, 5; 30, 9; Pred. 3, 19-21; Jes. 26, 19; Dan. 12, 2.

OPPSTANDELSE

Dersom det er ett bestemt poeng som må fremheves fremfor alle andre, så er det dette: Vår fremtidige eksistens beror ene og alene og helt og holdent (!) på Herren, og ikke overhodet på oss. Vi kommer ikke til å leve etter døden, med mindre han oppvekker oss fra de døde.

En vanlig feiloppfatning er at når en kristen dør, så kommer han direkte over i Herrens selskap og skal være der i evighet. Men Bibelen sier at kristne (eller hvilke som helst andre) ikke kommer direkte til himmelen i dødsøyeblikket. I stedet så dør de og forblir døde INNTIL de blir oppvakt fra de døde ved Guds kraft.

I skriftmessig forstand blir de nevnt som de som er falt i søvn, og slik venter på å bli vekket opp fra denne søvn i døden.

”David sovnet inn med fedrene, og ble gravlagt i Davids stad. For David er ikke ennå steget opp til himmelen.” (1.Kong. 2, 10; Apg.2, 34).

”Da han hadde sagt dette (Stefanus) , sovnet han inn. Og Saul samtykte i hans død” (Apg.7, 60; 8, 1).

TILFELLET MED LASARUS, JESU VENN

Bondone Lazarus resurrectionTenk over hva Joh. 11 forteller oss om Herrens venn, Lasarus. ”Deretter sier han til dem: Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg går for å vekke ham. …Jesus hadde talt om hans død, men de tenkte at han talte om vanlig søvn. Da sa Jesus rett ut til dem: Lasarus er død!”

Like etter dette, kommanderte han Lasarus å komme ut av graven, og han kom ut. Lasarus var sovnet inn. Han var helt død. Men ved Guds kraft ble han vekket tillive igjen, av Jesus. (Joh.11, 1-44). BILDE: Maleri av Bondone – ca. 1320 e.Kr. Lasarus` oppstandelse.

Det kommer noen ganske klare konklusjoner ut av denne historien:

A. Det nevnes intet om Lasarus og en eventuell personlighet eller udødelig åndeaktig sjel som svever omkring et sted.

B. Det sies ikke at Lasarus først kom til himmelen.

C. Dersom Lasarus først hadde kommet til himmelen i dødsøyeblikket, og der fått nyte Guds nærvær, ville det ikke vært noe annet enn grusomt og meningsløst å hente ham tilbake fra en slik tilstand.

D. Marta trodde heller ikke at Lasarus hadde kommet til himmelen. ”Jesus sier til henne: Din bror skal oppstå! Marta sier til ham: Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag”. Bemerk behovet for en oppstandelse. Dette faktum kan ikke pukkes nok på!

Oppstandelse er den troendes eneste håp om et evig liv. Vi er absolutt hjelpeløse på egenhånd, og vi avhenger helt og holdent av Guds kraft til å reise oss opp fra de døde. Oppstandelse gjennom Herrens kraft alene, er helt fundamentalt i forhold til Guds handlemåter med menneskeheten. Ikke noe rart i at David ba: ”Se hit og svar meg, Herre min Gud! Oppklar mine øyne så jeg ikke skal sovne inn i døden.” Salme 13, 4.

Det er ikke populært. Det kan hende det ikke engang virker trøstende på en del mennesker, men Bibelen viser oss helt klart at LIVET ETTER DØDEN ER BETINGET, og ikke automatisk. Vi blir ikke fortalt disse ting for at vi skal bli skuffet eller føle oss sviktet; heller er det for å hjelpe oss å gripe underet og herligheten ved det Gud har i vente for oss.

”For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli GJORT LEVENDE i Kristus.” 1. Kor. 15, 22.

DET ER 1.TIM. 6, 16 SOM ”RULER”!

Alle som har trodd den feilaktige lære og tanke om at vi har en udødelig sjel, og er blitt snytt for den riktige læren om at mennesket ER en sjel, bør få med seg etter min mening, det største og ”Rulende” skriftstedet i emnet, 1.Tim. 16, 6 – som helt klart korrigerer oss og sier:

”..han som er kongenes Konge og herrenes
Herre, HAN SOM ALENE HAR UDØDELIGHET
og bor i et lys dit ingen kan komme, han som
intet menneske har sett og heller ikke kan se.
Ham tilhører ære og evig makt! Amen.”

Bare Herren har udødelighet! Dermed forteller Bibelen at han alene er udødelig. Dermed er vi gjennom dette fortalt at ALLE ANDRE (utenfor guddommen) er dødelige, og helt i hendene på han som alene har udødelighet. Bare disse som døde i troen på Herren blir tildelt udødelighet av ham som alene har udødelighet.

DEL III

I denne Del III, vil vi se på dette med ”sjelene under alteret” fra Åpenbaringsboken 6 – selv om disse ennå er helt fremtidige, og som situasjon ennå ikke er aktuelle eller kan gi noe utslag i forhold til Bibelens lære om at de som dør, er ”ekte døde”: De må vekkes opp fra de døde, før et liv igjen kan finnes til.

I 1.Tess. 4, 14-18 handler det om dette i sin helhet. Jeg personlig, er av de som mener at når Paulus refererer til ”dem som er sovnet inn” i 1.Tess.4, 14 så er det bl.a. martyrer som døde i Paulus` egen levetid. Hele tiden med Apostelgjerningene er jo en tid der forutsetningen med de troende var Jesu immanente komme! Dette er vi nødt til å forstå. Tessalonikerne var troende under Den nye Pakt til Israel, mens Israel ennå var Guds prioriterte nasjon på jorden, og troende hedninger var proselytter som levde i Israels velsignelser (Rom. 15, 27). Denne situasjonen er uaktuell i menighetens tid, for nå er Israel tilsidesatt, og hele verden satt på lik linje. Men i tiden som kommer etter at menigheten er sluttet (og som vi leser om i Åp.) vil både de to vitnene (Moses og Elias, se egen artikkel) og deres disipler: De 144000 i Åp.7 og 14, være endetidens messianske ”Nye Pakt” troende, og vil oppleve å bli rykket opp til himmelen i hht. 1.Tess.4, 14-18. Tessalonikerbrevene tilhører de ni første lærebrev fra Paulus som var skrevet til ”Guds Israel” (Gal.6, 16) – og deres hedningproselytter. De er ikke bindende for menigheten, som først ble dannet da Gud i år 61-62 i Rom ved Paulus (Apg.28, 25-28) avlyser sitt paktsforhold til Israel. Israels avlysning og fall måtte komme FØR menigheten av nådetroende kunne bli til. (Bare fengselsbrevene/ pastoralbrevene er bindende for menigheten).

Å kalle mennesker for sjeler, er intet nytt. Dette blir ofte gjort i skriften, og sjel og menneske er èn og samme ting. Som allerede nevnt, når salmisten i Salme 103 sier ”min sjel lov Herren…” så sier han bare: ”Meg selv” – lov Herren. Mennesket ER en sjel. Det er ikke slik at vi har en sjel, eller har en ånd.

Hva sier så Åp.6, 9-11?

”Og da Lammet åpnet det femte seglet, så jeg
under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel
for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd
som de hadde. De ropte med høy røst og sa: Herre,
du hellige og sannferdige! Hvor lenge skal det vare
før du holder dom og hevner vårt blod på dem som
bor på jorden? Og det ble gitt hver av dem en lang
hvit kjortel. Og det ble sagt til dem at de skulle slå seg
til tåls ennå en liten stund, inntil tallet på deres
medtjenere og brødre var fullt, de som skulle
bli slått i hjel likesom de selv.”

Èn ting kan man slå fast, uansett hva man synes om ”liv etter døden”: Disse scenene finner sted i den fremtidige store trengsel i Israel, og som Jesus advarte om i Matt.24, 21-22.

Det finner ikke sted i menighetens tid, men det gjelder den tiden som kommer da Gud igjen vender seg til Israel og gjør nasjonen til en prioritert nasjon, de blir igjen satt som hode for nasjonene. Dette er de to vitnenes oppgave i Åp.11, gjennom straffetegn og trengsler mot Israel. Dermed inntrer også dette som var under profetenes tid: Gud straffer de som dreper hans profeter. Det er dette som ligger bakenfor hele scenarioet: Gud tillater at ”tallet på martyrer skal bli fullt” – for så å komme med sine veldige dommer. Disse dommene leser vi om både i de syv segl, de syv vredeskålene og de syv basuner. Da uttømmes Guds vrede over alle ugudelige i Israel, og Gud vil krige mot ”vantroens barn” – som Paulus kalte dem, fariseerklassen i sin tid, og som gjennom talmudismen er det samme kristushat, nå satt i system ved Talmuds sytten bøker.

Sjelene under alteret var ikke ”ånder uten legeme” – de hadde et legeme, for de ble gitt å kle seg i en lang hvit kjortel. Bare et legeme kan kles i klær. Ergo: De hadde blitt oppvekket fra de døde av Herren, og var virkelig i live. Men de ble holdt skjult under Herrens alter i templet. Herren svarte på deres utålmodighet og deres rop om hevn, at de måtte slå seg til ro ennå litt, til tallet på deres medtjenere ble fullt…de som skulle bli drept likesom de selv hadde blitt. Dette er i Den store Trengsel, en straffetid mot Israel og en tid der Gud tar ut et nytt Jesus-troende Israel, og straffer de som ikke vil tro – de som dessverre velger å følge Dyret, Antikrist. Menighetens tid er over, og de nådeforhold vi har hatt med Gud gjelder ikke lenger på jord. Nå er det Gud som hamler opp med sitt ulydige Israel. Likesom det behaget Gud ved Kristus å vekke opp bl.a. Lasarus fra de døde, samt de mange hellige som ble vekket opp Langfredag da Herren døde på korset…som et tegn for Israel, slik behager det Gud å vekke opp igjen straks de martyrer som blir drept av Antikrist under Den store Trengsel i endetidens Israel. Så enkelt, og så bibelsk er det.

Den rike mann og Lasarus

OVERSATT ARTIKKEL VED JAN LILLEBY;
FRA WWW.HEAVENDWELLERS.COM

(Skrevet opprinnelig av E.W. Bullinger)

”Lukas 16, 19-31 blir som regel kalt ”Lignelsen om den rike mann og Lasarus”. Det er helt umulig at den tradisjonelle tolkingen av denne kan være riktig, for hvis så er tilfelle, så er den i direkte motsetning til alt som ellers læres i Skriften om dette. Og Herrens ord kan ikke, og må ikke tolkes slik. Dersom det er en bibelsk sannhet (noe det jo er) at ”de døde vet ingen ting”, hvordan kunne Herren ha lært frem, og hvordan kunne vi tro at de vet en hel del? Dersom det er et faktum at når menneskets ”pust slutter, på den dag ender hans tanker”, hvordan kan vi tro at han fortsetter å tenke? Og – ikke bare tenker, uten noen hjerne, men han setter ord på disse ”tanker”, og taler dem – uten noen tunge?

Når det store tema med oppstandelsen er oppe, er ett av de mest vanlige argumentene som brukes, at dersom det ikke finnes noen oppstandelse, da er ikke bare alle de døde men også ”..de som har sovnet inn i Kristus fortapt” (1.Kor.15, 18). Dette er også argumentet som følger like etter i vers 29 – etter parentesen i versene 20-28 -, og som er basert på vers 18.

Vers 29: ”De som lar seg døpe for de døde – hvorfor gjør de det? Dersom de døde i det hele tatt ikke oppstår, hvorfor lar de seg da døpe for dem?”

Og dette, selvfølgelig, er saken dersom de ikke skal oppstå igjen.

Herren selv uttrykker seg unisont med oss i dette: ”Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans (Jesu) røst” (Joh.5, 28). Dette er Herrens egne ord, og de forteller oss hvor hans ord vil bli hørt; og – det er ikke i himmelen, ei heller i Paradis, eller i noe annen såkalt ”mellomstadium” – men ”..i gravene..”.

Daniel 12, 2 samstemmer i dette, og forteller oss at de som våkner opp i oppstandelsen er disse som ”..sover i jordens muld..”. Det står intet om ”Abrahams skjød”, eller noen annen plass eller tilstand, men i ”..jordens muld..”; fra hvilke menneskene ble skapt (1.Mos.2, 7; 3, 23), og til hvilket de skal komme tilbake når de dør (1.Mos.3, 19, og Pred. 12, 7).

Det er, selvfølgelig, velsignet sant at det er stor forskjell på den frelste og den ufrelste i det disse ”sovner inn” – dør. Førstnevnte har mottatt det evige livs gave (Rom.6, 23): Ikke ennå slått ut i full blomst; men ”I Kristus”, som er ansvarlig med å reise de opp fra de døde (Joh.6, 39), slik at de kan komme inn i gleden i dette. De ufrelste besitter ikke ”Evig liv”, for dette blir sagt å være ”Guds gave” (Rom.6, 23). Ingen er ansvarlig for dem, at de reises opp igjen. Vel, det er riktig at de en gang skal stå opp (Åp.20, 12-13), men dette blir til dommens oppstandelse (Joh.5, 29) – for deretter å kastes ned i ildsjøen (den annen død, overs. anmrk.). Disse to hendelsene er derfor veldig ulike. Kristi forsoning og oppstandelse, og hans himmelfart utgjør en veldig forskjell – i favør av hans folk.

De dør som alle andre; men for disse er det bare å sovne inn. Hvorfor? Fordi de skal våkne opp igjen. Og selv om man da er død, så kalles man å være blant ”..de døde i Kristus..”, men det forblir allikevel en sannhet at ”..vi som er i live når Herren kommer, ikke skal komme foran disse”. Og, nødvendigvis, derav følger det at de ikke kan komme foran oss.

Men det blir noen ganger pukket på at Herren ledet ut en skare fra dødsriket (Hades) da han fratok Satan makten over døden og dødsriket (Ef.4, 8). Men Ef.4, 8 sier intet om dødsriket eller Paradis! Intet om skarer av fangne som befries, og intet om tilstanden mellom hans død og oppstandelse. Det var da han ”..fòr opp i det høye…” at Kristi store seier ble manifestert. Vi blir ikke fortalt hva som var den umiddelbare virkning av Kristi død, oppstandelse og himmelfart blant Satan og hans onde engler. Kol.2, 15 forteller om den store seier at han ”..avvæpnet maktene og myndighetene..”. Og slik hadde han da nøklene til døden og dødsriket (Åp. 1, 18). Det var en stor kamp og en herlig seier da Kristus oppstod fra de døde og beseiret ham som hadde dødens velde. Som bevitnelse for dette, så ble mange (ikke få) reist opp fra de døde (Matt.27, 52-53); men disse er igjen sovnet inn i Kristus og venter hans gjenkomst og den endelige oppstandelsen fra de døde.

Vi kommer nå til selve lignelsen. Det er åpenbart at Luk.16, 19-31 må tolkes i den forståelse at den ikke motsier alle de ovennevnte bibelstedene; men tvert imot slik at det blir i en perfekt harmoni, – og på den måten at den blir nødvendig for en bedre forståelse av hele den sammenheng den står i. Det vil si, vi må ikke forklare lignelsen på en apologetisk måte, som om vi skulle ønske at den aldri stod i Bibelen; men som om vi ikke kunne klare oss uten den. Vi må behandle den som helt uunnværlig, når den settes inn i sammenheng. La oss se på noen uoverensstemmelser blant de tradisjonelle tolkerne først.

Noen av dem kaller den en lignelse; men Herren gjør det ikke. Den begynner ikke engang med å si ”Han sa”. Den kommer opp brått – ”Det var”; uten noen videre forklaring om grunnen til eller meningen med det som ble sagt.

Dermed fulgte de sin egen vilkårlige, skjønnsmessige vilje, og plukker ut ett ord eller uttrykk, som de sier er bokstavelig; og et annet, som de sier er i overført betydning (på engelsk: ”parabolic”). For eksempel så er ”Abrahams skjød” i overført betydning, og henspeiler Paradis. De er nødt til å tolke dette slik, for hvis ikke, så (i bokstavelig tolking) vil det jo bare være plass til èn person i Abrahams skjød (skjød= fang)! Det viser til det at man lente seg over mot hverandre under måltider, slik at dersom man lente seg litt tilbake – var i fanget hos personen bakenfor ham. Johannes var i en slik stilling overfor Herren Jesus (Joh.13, 23 og 21, 20), og var betraktet som et tegn på favør og kjærlighet (Joh. 19, 26; 20, 2; 21, 7).

Deretter bruker de uttrykkene ”ild” og ”vann”, ”tunge” og ”lue” etc. for å være bokstavelig; men da Herren andre steder talte om ”ormen som ikke dør”, så tar de opp dette i en parabolsk (overført) betydning, og sier at det menes ikke ”orm” men samvittighet. I denne tolkingen henter de opp bare fra sin fantasi og innbilning, og tolker i henhold til deres egen skjønnsmessige tankegang.

Hvis vi følger konsekvent dette ulogiske prinsippet, så får vi i deres fremstilling at Lasarus aldri ble gravlagt; mens den rike mannen ble. For ”..den rike mann døde også, og ble gravlagt” (vers 22); mens Lasarus, i stedet for å gravlegges ble ”..båret av engler inn i Abrahams skjød”.

Det finnes også en videre vanskelighet her, med hvordan det kunne ha seg at en mann som faktisk var blitt gravlagt, kunne tenke uten noen hjerne, eller tale uten en tunge. Hvordan kan ånden tale, eller handle uten gjennom de fysiske lemmene i kroppen? Dette er et problem som våre venner ikke makter å overkomme: Og dermed må de finne opp en teori (som overgår (!) spiritistenes oppfinnelse av et ”Astralt legeme” som ikke har noen basis i fakta: Og er helt og holdent uten noe holdepunkt som er verdig til å kalles ”beviser” – overhodet.

Og, atter – Hades blir aldri noe sted nevnt som et sted der det er ild. Heller det motsatte, for Hades skal selv bli kastet ned i ildsjøen (Åp.20, 14)”. Så langt Bullinger.

EN VIDERE BELYSNING

Av Jan Lilleby

Jeg kunne ikke bare la Bullingers artikkel stå igjen uten å komme inn på det som nå må være leserens neste spørsmål: Hvis ikke historien om Lasarus og rikmannen gjaldt reelle ting ”etter døden” – hva var så grunnen til at Jesus omtaler personene som slike som faktisk tenkte, talte og handlet etter deres ”død”?

Jesus beskriver sågar at det var satt en stort avgrunnsvelg mellom Lasarus i Abrahams skjød og rikmannen som pintes i dødsriket (vers 26). Dette høres jo mektig virkelig ut, ikke sant? Og rikmannen trygler om at Lasarus måtte komme og svale rikmannens tunge med en finger dyppet i vann (vers 24), noe som kanskje måtte ha fått nakkehårene til jødene som hørte historien – til å reise seg i skrekk!

Vel, uten sammenligning for øvrig, – la meg nevne Æsobs Fabler, kjente greske eventyrlignelser for å fortelle en generell sannhet men med en OPPDIKTET historie. Dere vet, – reven, kråka og ostebiten. Eller om han som ropte ulv så mange ganger, at når ulven en dag virkelig dukket opp, gadd ingen høre – og ulven fikk dermed fritt leide. Enkle lignelser eller eventyrbiter brukt for å fremme en generell sannhet. Eller historien (slike historier er jo uten ende…ikke sant?) om den ”kloke” men late bonden som ville lette sitt arbeide, og derfor fant ut at han heller ville sitte på den grenen han skulle sage av – for i første omgang å lette sitt slit, – men som endte opp i en tragedie, som var prisen for å være lat! Han falt ned med grenen og slo seg i hjel. I stedet skulle bonden heller kostet på seg en litt mer omstendig metode: Kjøpe en stige og stå på den, lent opp til trestammen, og trygt og sikkert sage av den nevnte berømmelige grenen. Latskapen kostet ham livet – men historien som sådan var oppdiktet. Det blir dermed ikke å regne som en løgn, for det fremgår av selve historiens karikatur av den uheldige at den er oppdiktet med overlegg. Slik blir den rike mann karikert av Jesus, og overført på det vantro Israel og deres fariseere.

En annen av de mange endeløse ordbildene som er brukt ofte, den dag i dag, er at ”den som graver en grav for andre, vil selv falle ned i den”.

Og kjære leser: Dette var det Jesus brukte ”historien om Lasarus” til: Å dikte opp en gitt historie og en problematikk, – som ikke i seg selv var en sann historie,- men som skulle PEKE PÅ EN SANNHET UTENFOR SELVE HISTORIEN.

Hva var det Jesus pekte på med sin ”Æsop fabel”? Jo, vi finner dette tydelig i hans svar, Luk.16, 31 der Jesus bruker Lasarus` svar til den fortvilte rikmannen (her blir rikmannen karikert/latterliggjort) om hans ønske om at noen måtte komme tilbake fra de døde, for å advare Israel mot å havne i fortapelse: ”Men han (Lasarus) sa til ham (rikmannen): Hører de ikke Moses og profetene, da vil de (Israel) ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.”

Jesus brukte fabelen eller historien til å refse Israels ulydighet i forhold til å tro Moses og profetenes vitnesbyrd om Messias! Derfor kan den ikke brukes ord for ord, som om den skulle være et leksikon om liv – død – dom – frelse – fortapelse. Der må hele Bibelen få tale, og den må få tale uten at det skulle bli hentet inn motsigelser fra historier som Jesus diktet opp for å fremme en generell sannhet.

Du vil se av min siste artikkel i denne artikkel-samlingen, at selve falsklæren som fariseerne drev bl.a. om evig pine for de som ikke trodde deres falsklære, kommer fra hedenske kulturer og aldri fra jødiske – og derfor ikke fra Moses og profetene. Fariseerne brukte trusselen om evig pine i et helvete som en maktfaktor til å få folket til å underkaste seg deres onde lære, og slik kunne suge pengene av folket helt urettmessig! Fariseerne forstod at Jesus talte om dem – og tilslutt korsfestet de Jesus. Jesus punkterte all deres onde falsklære både om liv og død, så det gjøv etter! Med Den rike mann og Lasarus, slår Jesus fariseerne midt i ansiktet…med deres egne løgner og dumheter!

Mer om Den rike mann og Lasarus!
Av Paul Griffitts

OVERSATT ARTIKKEL VED JAN LILLEBY;
FRA www.believer.com

Temaet fortsetter fra E.W. Bullingers artikkel – der vi skal se at
Paul Griffitts tilfører enda en vinkling – nemlig at Jesus fortalte
en fiktiv historie der han lånte fariseernes egen falsklære,
og snudde den i mot dem! Dette kan også bestyrke mitt etterord
mot slutten av Bullingers artikkel, der jeg viser til at Jesus brukte
en fabel for å poengtere en sannhet utenfor selve fabelen.

”Fortellingen vi finner i Luk.16, 19-31 slik den fortelles av vår Herre, er en del av Den Hellige Skrift, men er gjenstand for kontroverser fordi den blir tolket av mange som en historisk bildefortelling. Med andre ord, de tror den gir oss innsikt i dette med menneskets ”sjel” etter døden. Men denne teorien er belastet med mange problemer. I stedet for å være en virkelig historie, så er det her heller snakk om en ”fortelling”, en satire som Herren brukte til å refse fariseerne og avsløre deres hykleri.

Eksempelvis så lærte fariseerne at forskjellen mellom fattig og rik var en del av Guds plan! De gjorde fattigdom til en dyd som ville bli belønnet i det kommende livet i evigheten. Dette ble brukt av de rike fariseerne som en lovlig unnskyldning for å overse de fattige i Israel. Men de tillot aldri denne ideen å tas så langt at den rike mann i dette liv, ville bli fattig i det neste! Eller om en mann kunne nyte de gode ting i dette liv, så ville han få det onde i det kommende liv.

Fariseerne hadde tilranet seg kongers og presters rettigheter i Israel, men de ville ikke ta over seg ansvaret for andre mennesker. De skapte et kastesystem og en stor kløft mellom dem selv som Israels aristokrati og folket i landet. Herren brukte ikke fortellingen om Lasarus og rikmannen i henhold til faktiske sannheter om liv og død. Men i henhold til fariseernes tradisjon! Deres lære var grusom og Herren brukte den i mot dem i denne satiriske fortellingen om Lasarus og rikmannen. Samtidig innga Herren håp og oppmuntring til dem som var kastemerket som ”syndere” av fariseerne i Israel. De som var blitt merket som ”syndere” hadde intet håp om tilgivelse, og ingen våget å hjelpe dem, eller handle med dem. For å kunne overleve, ble noen av dem skatteoppkrevere/tollere for romerne”. Så langt Paul Griffitts.

Kommentar av Jan Lilleby:

Dette lyder kjent for våre ører, ikke sant? Den fariseeriske ånd finner vi den dag i dag. Den virker i den samme sfære av løgn og halvsannheter, som brukes for å kaste glans over ens eget vellykkete liv, og skygge over de som er mindre vellykket. Nå forstår du kanskje bedre Jesu handling med tolleren Sakkeus? Jesus, i påsyn av de onde og rasende fariseerne, foretrakk å bo hos en slik ”utstøtt” – en toller, som takket være fariseismens jerngrep på folket måtte livnære seg i samfunnets gråsoner. Jeg blir mer og mer glad i Jesus, jo mer jeg leser om hvordan hans rettferdighetssans kom til uttrykk i de forskjellige situasjonene.

Selv i miljøer der kristne tar seg av samfunnets ”bunnfall”: alkoholikere, narkomane og pillemisbrukere, skinner deler av den fariseeriske ånd igjennom: ”Se, disse stakkars synderne” – så klart må vi hjelpe dem slik at de kan ”slutte å synde” og komme til himmelen.

Uforstand i forhold til nådeevangeliets sannhet (J.fr. Ef. 2, 4-10), gjør at velmenende kristne – og jeg ønsker ikke nå å skape noen syndebukker – tror for alvor at dersom man får en narkoman til ”å slutte å synde” ja, da kommer han vel til himmelen. Man har noe av denne klasseinndelingen i det åndelige i sinnet, da man tror at en fyllik eller narkoman kommer til helvete, mens vi som ikke er noen av delene vi kommer til himmelen.

Dersom en narkoman dør i sin narkomani, og ikke oppnår selve ”idealet”: Å bli fri rusavhengigheten, så kommer HAN TIL HIMMELEN dersom han tross dette tror slik vi veiledes av Bibelen i Ef.2, 4-10! Det ligger ikke implisitt i Guds frelse i nåden, at man må bli fysisk helbredet (fra for eksempel narkoavhengighet osv.) for å kunne entre himmelen i evig frelse. Slurvete bibellesing gjør at mange kristne lar seg dope ned av helt feilaktige tanker, og setter likhetstegn mellom rusmisbruk og ufrelst-status. Nei, venner, nå må vi yte Guds ord rettferdighet: Frelse skjer ved tro, og vi kan på INGEN MÅTE !! ”..synde oss bort fra frelsen..”. Har noen der ute oppdaget at frelsen er BARE FOR SYNDERE?

Undertegnede har ikke noen narkoavhengighet eller pillerus avhengighet. Han er allikevel ikke satt høyere i status enn den som er rusavhengig, og ergo ikke klarer verken å helbrede seg selv eller frelse seg selv. Vi begge blir frelst ved TRO ALENE, uten gjerninger…og MED SYNDER. Ingen mennesker klarer å leve syndfritt!

Vi må lære å skille på dette liv og måten vi bør leve på, og det evige liv. I dette liv kan vi prøve å skikke oss, kanskje unngå rusavhengighet og annet. Men i det evige perspektivet er vi alle helt like. Vi er alle like dårlige! Bare Gud frelser, ved at vi tror hans ord om Jesus Kristus. Gud, gjennom sin nåde, frelser det onde mennesket som tror ham. Dette er nådeevangeliet i et nøtteskall, og allikevel: Les tross dette også Ef.5 – og døm om hvorvidt DU trenger å ruske opp litt i livet. Men det evige livet, det kan ingen av oss ”regulere” ved noen god adferd osv. Det er et ferdig liv i himmelen, vi er satt med Kristus i himmelen, sammen med ham.

Et lite sidesprang…i og med mine tanker om Sakkeus, som led under fariseismens jerngrep og falsklære om himmel og helvete. Det kan hende at nettopp du vil kjenne deg igjen, som en som har trellet under den falske læren om evigheten og evig pine osv. ? Vel, les videre – for nå skal vi se at hele helveteslæren i kristen tradisjon, er totalt falsk. Den kommer faktisk fra hedenske okkulte religioner/kulturer!

Helvete – er det uttrykk for pine eller utslettelse?

DEL I

Av Jan Lilleby

Det er få temaer i Bibelen som har plaget både troende og ikke-troende mer enn det evinnelige og omdiskuterte tradisjonelle ”helvetessynet” – og som i norsk kristenhet ble fremmet av bl.a. Dr. Ole Hallesby, j.fr. hans berømte/beryktede radiopreken på tidlig femtitall, 25. januar 1953.

Hallesby preker NRK radioMye godt kan sies om Hallesby, og det blir også gjort av mange. Det er ingen tvil om at han var en sann troende kristen, en forkynner, lærer, ja – en Guds mann, en som var oppriktig glad i Jesus og å ha den nåde og tjene ham ved evangeliet. Men dette til tross, så var hans syn farget av den tradisjonelle helveteslæren…noe som fikk ham til å si, inne i sin velmente omvendelsespreken over radio:

”……du vet at om du (den ikke-troende) stupte død om på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete…..”.  BILDE: Hallesby på prekestolen under opptaket at talen i NRK.

Jeg vil ikke sverte minnet etter en slik trofast Guds mann som Ole Hallesby. Slik dessverre en horde av både leg og lærd, samt alle daværende profane media gjorde – med regelrett hån. Da stiller jeg meg heller på denne gudsmannens side, og forsvarer ham til siste slutt! Min nevnelse av Hallesby er ene og alene fordi han ble den som i nyere tid gav, mer eller mindre ufrivillig (?) ”helveteslæren” et ferskt ansikt. Men han åpnet faktisk sin berømte preken med utgangspunktet i Luk. 9, 58 mv. og Jesu tale om å følge ham ved å forsake seg selv. Vi tar alle feil – og ingen skal henges bare fordi vi ikke som mennesker er fullkomne i tale og lære. Men de hengte Hallesby, og det har han aldri fortjent! Men en saklig forklaring på hvordan det har seg med ”helveteslæren”, det er ikke å verken håne eller henge noen. Alle som er forkynnere i en eller annen form offentlig, må tåle motbør, og at spørsmålstegn settes ved ens lære. Jeg møter dette ofte selv. Bildet er fra lokalet der ”helvetestalen” ble tatt opp av NRK. Han hadde feil hva gjelder helvete, men han talte rett om at vi mennesker må søke Gud – tro på Jesus, og omvende oss hvis vi har vært ikke-troende. Tenk på Hallesby mer som en Guds mann, heller enn en som tok feil i emnet om fortapelsen.

Det tradisjonelle synet.

Det tradisjonelle synet går ut på omtrent følgende: Når den vantro, eventuelt ugudelige person dør, og ikke har trodd verken Gud eller Jesus, da sendes han ned i en evig pine, etter at hans sjel er blitt atskilt fra den døde kroppen, og vil til evig tid lide dette. Den troende derimot, går rett til himmelen, til det mange likner med et himmelsk Paradis hos Gud.

Jeg tilhører den gruppe av troende som har endret syn på disse ting. Jeg trodde på mye av det tradisjonelle, men akk så feilaktige synet. Og vil med denne artikkelen anbefale alle andre kristne å gjøre det samme, å endre bibelsyn! Det finnes ikke en sjanse i helvete, for at helvete finnes! Alt sammen er et menneskelig sammensurium av feiltolkinger av grunntekster, ditto tolking av oversettelser og blanding med gamle middelalderske overtro dogmer, som snek seg inn i både katolsk og luthersk tro og lære.

Jeg kommer selv fra pinseorienterte miljøer innen kristenheten. Også der (og i mange andre frikirkemiljøer) tror man på en evig pine og straff, dersom man dør som en utilgitt synder. Mange tar inn Jesu lignelse om Lasarus og den rike mann, for å forsvare troen på at den troende får frelse mens den vantro får pine, uten å forstå at Lasarus ikke beskrives som en ”troende kristen”, men en syk, nylig avdød ”fattigper” som ikke fikk hjelp av den rike mannen! (Som Bullinger, Griffitts og undertegnede alt har omtalt). Jesus brukte som nevnt lignelsen til å vise fariseerne og saddukeerne hvor helt ute på jordet deres eget evighetssyn var – det hadde intet med vår kristne virkelighet å gjøre, ikke overhodet. Deres syn var styrt av deres velkjente grådighet etter penger. Så Jesus ”sendte den rike mann” rett ned i pine og gru…og med dette slo han fariseerne åndelig talt i ansiktet.

Svært mange oppriktige kristne er engstelige for å gjøre den minste feil, av redsel for å havne i ”helvete”, der en skal pines ”dag og natt i all evighet”. På den motsatte side, finner vi spottende og flirende ateister og humanister som nærmest ”viser baken” til ikke bare den tradisjonelle kristne belæringen omkring helvete, men om all kristen lære om Gud og Kristus. Det er vel hevet over tvil at helveteslæren nok må ha vært som å spyle bensin på bålet, overfor slike som fra før av hadde problemer med læren om en Skaper, en allmektig Gud og hans Sønn.

Bertrand Russell, den britiske filosof og sosialreformator (1872-1970), lastet Kristi angivelige helveteslære (Jesu lignelse om gehennailden, søppeldynga i Jerusalem på Jesu tid) for at kristenheten holder ”helveteslæren” for riktig. Da Jerusalem og store deler av Judea ble ødelagt i årene 66-70 e.Kr., ble Jesu lignelse om at det vantro Israel ville bli kastet på Gehenna dyngen, oppfylt. Romerhæren kastet et utall av lik på dyngen, sier Josefus. Men de brant ikke ”til evig tid”, slik den tradisjonelle kristenheten ville ha det til. De jødiske opprørerne og selotene, som ikke trodde at Jesus var Messias, men at noen blant dem selv var Messias, fikk seg selv å takke for at de havnet der. Romerne drepte og slavebandt de som gjorde opprør mot deres regime. Det jødiske opprør hadde aldri funnet sted, dersom jødene bare hadde omvendt seg da Herren var hos dem, eller omvendt seg i ettertid, da apostlene fortsatte budskapet om et jødisk kongerike på jord, med Jesus som kongen.

hell-gehennaRussell – lik så mange fritenkere i ettertid – mente at helveteslæren heller ble et hinder for at folk ville tro på Gud. Hvem vil vel tro på, og eventuelt fatte kjærlighet til en Gud, eller til hans Sønn Jesus, når de lærte at alle som ikke ville tro og lyde deres ord i Bibelen, ble sendt til evig pine i helvetes ildsjø og flammer?

Russell skrev bl.a. : ”Det er etter mitt skjønn, en alvorlig feil i Kristi moralske karakter, dette at han trodde på helvete. Jeg føler ikke selv at noen virkelig human og følsom, kan tro på en evigvarende straff…..jeg må si at jeg synes all denne læren om helvetes straff for synd er en grusom lære…” (Russell forutsetter helvete, slik kristenheten har fremstilt dette, ut fra Jesu lignelse om Gehenna, at man kastes på en ild). Se fotoet her, et bilde av Hinnoms dal, som via gresk ble til Gehenna – dynga i Jerusalem.

Jeg kan forsikre leseren, at den tradisjonelle læren om helvetesild for den syndige og vantro, er falsk – og basert på århundrers totale misforståelser, samt falske kirketradisjoner.

Ikke bare finnes verbale tradisjoner om dette, men også grafiske helvetesfremstillinger finnes, og som har satt skikkelig skrekk i mange mennesker, både troende og ellers.

Middelalderens fremstillinger gikk ofte på at ”…jo mer synd, jo verre straff”.

Syndere ble fremstilt, hvis de var løgnere eller spottere, hengende i tungen over flammer; eller hvis de drev hor, så hang kvinnene etter deres lange hår, over kokende het leire! Baktalere ble avbildet idet de tygget sine tunger eller fikk glødende jern stukket inn i øynene! Dette og mange andre ubeskrivelige skremmebilder…alt for at kirken skulle ha makt over syndere, og skremme dem til å omvende seg til Gud.

I nyere tid er slike skremmebilder overtatt av fundamentalismen – men det kan til tider synes at flere og flere besinner seg, og holder seg fra å bruke helvetesskremsler i kristen forkynnelse. Men det sitter langt, langt inne.

Hva er det å dø? Hva er det å oppstå fra de døde?

Å dø, dersom en tenker på den som alt tror på Gud og hans Sønn Jesus, blir i Bibelen beskrevet som en form for søvn:

Joh. 11, 11 og 13: ”…vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg går for å vekke ham. Jesus hadde talt om hans død, men de tenkte at han talte om vanlig søvn.”

1. Kor. 11, 30: ”…derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn.” Paulus, om de troende i Korint som ble straffet med sykdom og død fordi de ikke skilte på Herrens legeme (nattverden) og det å spise seg mette. Det falt straff på de troende jøder som ikke hadde respekt for Herrens nattverd, en ordning som bare gjaldt jøder i Den nye Pakt til Israel, slik apostlene forkynte. Paulus, lik Jesus overfor Lasarus, brukte dette med søvn, for å beskrive den troendes død.

De troende under aposteltiden ventet på Jesu gjenkomst, og dersom noen av dem døde (sovnet inn) skulle de vekkes opp fra de døde ved Herrens gjenkomst for å samle de troende jøder inn til kongeriket på jord. Dette lærer Paulus i 1. Kor. 15ff og 1. Tess.4ff. Denne form for død og oppstandelse gjaldt bare i aposteltiden, mens jødedommen ble konkret tilbudt å få Guds Kongerike på jord, forutsatt at Israel hadde omvendt seg til Jesus. Da ville Herren kommet fra himmelen, vakt opp de som var døde i denne perioden og brakt dem sammen til Jerusalem – inn i Kongeriket. Ved Herrens komme skulle så alle de gammeltestamentlige hellige vekkes opp fra dødens søvn, og gå inn i Kongeriket. Der skulle de alle sitte til bords sammen med Abraham, Isak og Jakob og drikke den nye vinen sammen med Jesus (Matt. 8, 11; Luk. 22, 18). Samling av de troende jøder for Kongeriket, ble lært av Jesus i Matt.24, og av Paulus i 2.Tess.2, 1: ”Vi ber dere, brødre, når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling med ham”; og Matt. 24,31: ”Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte (troende jøder i trengselstiden når Kongeriket igjen blir tilbudt dem) fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen.”

Disse troende får vi se i forskudd i Åp. 20, 4 – disse som setter seg på troner for å være med og styre Israel i Kongerikets tusen år: ”Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret (Antikrist, en falsk messias) eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. OG DE BLE LEVENDE OG HERSKET SAMMEN MED KRISTUS I TUSEN ÅR.”

I apostlenes tid var det de 12 apostler med Peter i spissen, som opprinnelig ble tilbudt denne posisjonen i Kongeriket i Israel, Jesus sa følgende i Matt. 19, 28: ”Sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen (av Israel som nasjon for Gud) – når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone (i Jerusalem!) – da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.”

Men Kongeriket kom ikke på jorden i Peters og de elleves tid, ei heller i Paulus’ og Timoteus’ tid – tilbudet ble avbrutt på grunn av Israels motstand og hat mot Kristus, slik det leses i Apg.28. Det blir de troende vi ser i Åpenbaringsbokens fremtidige hendelser, bl.a. de 144000 i Åp. 7 mv. som blir de som skal sitte sammen med Jesus i Tusenårsriket og dømme Israel. Vi troende i dag, menigheten slik det ble ved åpenbaringen til Paulus og hemmeligheten om himmelfrelsen hos Kristus der oppe, har ingen del i Kongeriket i Israel. Vi skal til himmelen. Himmelen og jorden er to totale motsetninger.

Den troende kristne i dag, er inne i en annen tidshusholdning enn tiden med apostlene og Kongerikets tilbud til jødedommen. Det sistnevnte opphørte i år 62, slik vi leser fra Apg. 28, 25-28 – Israel falt fra Gud og tilbudet om å få et Kongerike i Israel er foreløpig avstengt og lagt på is. Men fra samme tid ble Paulus åpenbart en hemmelighet fra Gud, om en troende forsamling utvalgt i Kristus fra før skapelsen av, satt med Kristus i himmelen. Dette er menigheten: Alle troende som forefinnes i alle tider siden Israels fall, og som er gitt fri nådefrelse ved tro på Kristus, og som går til himmelen der Kristus er. Disse troende må ikke forveksles med de troende jøder under Den nye Pakt, slik det var i aposteltiden (tiden beskrevet i apostlenes gjerninger, år 32-62 e.Kr.). Vi som tror i dag, er ikke lovt en oppstandelse ut fra de jordiske gravene og en samling med Kristus til å gå inn i Kongeriket i Israel! Vi er lovt en himmelfrelse (gresk: Epiuranos, himlene over alle himler) direkte hos Kristus. Vi vekkes opp fra de døde, i det himmelske og ikke på jorden.

Derfor skrev Paulus til slike, gjennom Kolosserbrevets eksempel: ”Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er DER OPPE, DER KRISTUS SITTER VED GUDS HØYRE HÅND.

La deres sinn være vendt MOT DET SOM ER DER OPPE (ikke mot Kongeriket lovt her nede til Israel), ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, DA SKAL OGSÅ DERE ÅPENBARES MED HAM I HERLIGHET (i himmelen).” Kol. 3, 1-4.

Det troende Israels håp under apostlene, var å kunne få Kongeriket her på jord, og Jesus som Konge i Jerusalem, for 1000 år. Det såkalte ”Tusenårsriket”. Men menighetens troende, i vår tid, har det himmelske håpet om å finnes direkte hos Kristus som er i himmelen – der vi skal vekkes opp fra vår søvn – i himmelen hos Gud. Dette håpet ble åpenbart først ETTER at Israel var falt i år 62, da Paulus var i Rom.

Men bibelsk lære viser dermed, at den troende – uansett tidsalder og frelseshåp, dersom han dør før dette håp realiseres, så betegnes det rettelig som en form for søvn. Dette for å uttrykke overfor den troende, at døden er midlertidig og ikke permanent. Døden er altså ikke en ”Portal” inn til et annet liv. Døden er en definitiv slutt for mennesket, han er HELT DØD, og er uten noen form for bevissthet eller opplevelse av liv. Bare Guds personlige overnaturlige inngripen kan gi den døde nytt liv, det være seg om det skjer slik de vi leste om i Åp. 20, 4 som skal inn i Kongeriket på jord og regjere, eller om den kristne i vår tid slik det henspeiles på himmelen i Kol. 3, 1-4.

Denne inngripen fra Gud vil skje i himmelen for oss som tror etter det evangelium vi får i Efeserbrevet og Kolosserne, som er skrevet direkte til vår frelsesform med himmelen som håp. Paulus forkynte ikke lenger Kongeriket for Israel, men fra og med Efeserne og Kolosserne i år 62 e. Kr., etter at Israel var falt, forkynte han bare ”Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom” (Ef. 3, 8). Dette gir den troende himmelen der oppe som frelsesmål og håp. Men budskapet apostlene forkynte i deres levetid, var for Israel og Kongeriket. Det er veldig stor forskjell her. Men likheten i dette er: Jesus er frelser for begge kategorier. Oppstandelse fra de døde er nødvendig for de som døde i disse trosformer, for at de skal erfare at deres frelseshåp oppfylles av Gud.

Å dø, er å gå inn i total ubevissthet på ubestemt tid, inntil Gud Allmektig finner for godt å vekke den døde tilbake til livet igjen. Jeg taler nå ennå om den troende, og ikke den gudløse, ugudelige, vantro, eller uvitende (den som ikke vet noe om Gud i noen form). Bibelen lærer vedrørende troen generelt, at den troende i alle tider og under alle forhold, vil bli vekket opp fra døden av Gud Allmektig.

De som opplever å få Kongeriket tilbudt seg igjen pånytt (det skjer etter at menighetens tid er avblåst) vil ha samme frelseshåp som de troende under aposteltiden: Kongeriket i Israel, for tusen år. Dette er omtalt i Åpenbaringsboken særlig, og har intet med menighetens tid å gjøre. Det har bare å gjøre med de spesifikke troende i Israel når den tiden kommer tilbake at Kongeriket blir tilbudt dem, like før Jesu gjenkomst til jorden. Det vil føre for langt å lære uttømmende om dette i denne begrensete artikkelen, men se mine andre artikler om dette.

De som inviteres til Kongeriket i en ny – av Gud befalt – forkynnelse (se Åp. 7 og11 og de 144000, samt de to profetene som er i Israel i trengselstiden før Jesu gjenkomst) vil få samme håp som jødene under aposteltiden: Kongeriket i Israel, for tusen år. Det er Elias som starter denne nye forkynnelsen, se Matt. 17, 11 og Mal. 4ff. De som dør i denne tiden med trengselen i Israel, vil vekkes opp av Kristus idet han kommer fra himmelen. Dette leste vi om fra Åp. 20, 4 – etter at Jesu gjenkomst først var omtalt i Åp. 19.

Er det da ingen straff for slike som vender Guds frelsestilbud ryggen?

Jo, det forefinnes en straff – men ikke slik kristenheten i stort har løyet om i dens uvitenhet. Straffen er at den som dør i vantro eller en form for forkastelse av Guds frelsestilbud, forblir død! Straffen er utslettelse (fortapelse). Man mister seg selv totalt…med alt hva det innebærer. Det vil være som om vedkommende aldri egentlig var født. Gud mener bestemt at dette også får holde! Gud har ingen glede av den ugudeliges død, han ville ikke godte seg over å betrakte en vantro eller ugudelig person bli pint i evige flammer i uutholdelige evige smerter. Den kristne som tror at Gud ville bedrive et slikt tortursystem, tar komplett feil.

For å få full bibelsk oppdatert lære omkring det som gjelder eventuell straff for den som ikke tror Kristus i vår tid, må vi til Paulus. Jesus sendte Paulus særskilt til oss hedninger, oss utenfor jødedommen. Han ble hedningenes lærer i tro og sannhet. Det er Paulus vi må høre på, for sannheter som gjelder menighetens troslære. Jesus, derimot, ble iflg. det Paulus klart lærer, en tjener for de omskårne – altså jødene og deres omskårne proselytter (Rom.15, 8).

Bibelen, hva gjelder troslære, er hva jeg vil kalle demonstrativ: Det som IKKE står i troslæren, det skal vi heller ikke tro; men det som står der, det skal vi tro. Og ikke en hvilken som helst troslære, men den paulinske, for han lærte til oss hedninger hvordan vi skal tro Kristus. Denne læren kom i og med Efeserbrevet, tett fulgt av Kolosserne – brev skrevet som en følge av at Gud der åpenbarte en ny husholdning, en husholdning som ikke hadde noe å gjøre med Kongerikets opprettelse i Israel, men med Guds nåde for oss hedninger (Ef. 3, 1-9). De tre øvrige brev, som er basert på troslæren i de to førstnevnte, er Titusbrevet, Filemon og 2. Timoteus. I Det nye Testamente er det bare i disse fem brev vi finner himmelfrelsens håp, alt annet i NT er gjeldende Kongeriket for Israel, og det har ikke noe med oss i menighetens tid å gjøre.

Om fortapelse, eller å tape muligheten til himmelfrelsen, finner vi følgende ord fra Gud, ved hans utvalgte apostel Paulus:

For det første, ordet ”Fortapelse”, ”Evige ild”, ”Evig pine” osv. finnes ikke i disse brevene! Surprise, surprise! Heller ikke beskriver Paulus noen form for pine etter at en ulydig person er død.

Men gjennom lesing av visse ordstillinger og temaer fra Paulus, finner vi riktig resonnement om at det går an å miste frelsen…altså å fortape seg, inn i tilintetgjørelse. Å gå glipp av den himmelfrelse apostelen beskriver for den troende.

Ef. 5, 5 – fra det såkalte formaningskapittelet i Efeserne, leser vi på resonnement følgende:

”For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet (homofil praksis), heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds rike.”

Dette betyr faktisk bokstavelig, at dersom en evangelist i sin tjeneste, faller i pengegriskhet og lever i dette, så kan han glemme himmelen! Dette er fordi – ved resonnement – skjønner vi (slik Paulus også sier oss) at ingen slike har del i Guds og Kristi rike, derav også den himmel der begge oppholder seg per dato. Dette er avgudsdyrkelse, sier Paulus. Av dette forstår vi at dersom en person driver regelrett avgudsdyrkelse, er han per definisjon i Guds Ord ikke lenger å betrakte som en troende! Hans gud er blitt pengene og pengers makt.

Jeg gadd vite hvor mange slike det kan finnes blant kjendis-evangelistene…slike som menger seg, kjøper hus på 3000 kvadratmeter, holder seg med fire, fem, seks dyre biler, osv. – jeg vet det finnes noen, særlig i USA. Gadd vite. Men her er Gud inne i bildet, og bare han kan avlese hjerter og granske nyrer. Vi kan det ikke. Men vi kan antakelig få en aldri så liten mistanke, eller hva?

Kol. 3, 25: ”For den som gjør urett (Paulus nevner flere dyder i versene før), skal få igjen for den urett han gjorde, og det blir ikke gjort forskjell på folk.”

Vi kan lete med lys og lykte, men vi finner ikke helvetesild, ildsjøen i evighet, pinefull straff i evigheten i Paulus’ menighetsskrifter. Dersom Gud fant det sant at den ikke-troende blir kastet i helvetesilden for alltid, ville formaninger om dette ha fremkommet helt tydelig i alle menighetsbrev fra Paulus.

Hva med de i Åp. 14, der røken av pinen stiger opp i evighet?

Det er ikke en røk som varer evig. Dette skriftstedet i Åp. 14, 10-11 er et varselsrop imot de jøder som i Israel under Antikrists tid med mange plager og trengsler, tar på seg godkjent-merket til Antikrist (dyret i Åp.13). De har ikke hvile dag eller natt, de som påtar seg dette merket – altså i trengselstiden som er slik at disse blir plaget med ild og annet, som kommer av de to profetenes tjeneste v leser om i Åp. 11, de som hadde makt til å kaste ild på de som stod profetene imot. Åp. 14, 10 taler om at de pines og plages mens engler ser på, og mens Kristus (Lammet) i himmelen ser på; men dette er på jorden i trengselstiden i Israel. En straffetid der Gud straffer all vantro mot Kristus, hos de jøder som står ham imot. Men i vers 11, leser vi at røken av denne ilden som treffer disse vantro antikrist-følgerne, den stiger opp i all evighet…det vil si: Røken stiger opp og blir borte inn i universets og evighetens mulm, etter at ilden er over.

Men de som straffes av denne ilden, går til fortapelse: De dør og opphører totalt å eksistere. Leser vi om denne ild som faller på ugudelige motstandere i denne tidsperioden, finner vi at de dør! Åp. 11, 5: ”Dersom noen vil skade dem (de to profetene – Elias og Moses) da går det ild ut fra munnen deres (på deres ord faller det ild) og fortærer fiendene deres. Ja, om noen vil skade dem, da skal han drepes på denne måten.”

I tillegg leser vi i 2. Tess.1, at ved Jesu gjenkomst til Israel, vil Herren komme med ”…flammende ild og ta hevn over dem som ikke kjenner Gud (alle som følger Antikrist) og over dem som ikke er lydige (av jødene) mot vår Herre Jesu evangelium (evangeliet om Kongeriket)”.

Antakelig er det dette siste som egentlig mest gjelder de som treffes av ilden i Åp. 14, der røken stiger opp inn i universets evighet, etter at ilden er ferdig utbrent på de som tas livet av. Men her er det to valg, og begge viser at det er snakk om regulær henrettelse der Herren og hans utsendte profeter må opptre som bødlene i rettferdighetens navn, mot den ugudelige antikristelige jødestat i endetiden. De som valgte å følge Antikrist.

Hva med ildsjøen og den annen død i Åp. 20?

For det første, det er ildsjøen som er den annen død.

De som vi ser oppstår til Kongeriket i Israel i vers 4, får vite at de var salige fordi over dem hadde ikke den annen død noen makt. Altså, de som gikk inn i Kongeriket skulle ikke gå fortapt. For ildsjøen er fortapelsen, altså en tilintetgjørelse hvoretter man ikke kan ta seg tilbake til livet. Man blir borte for alltid. Vers 14 har nøkkelen: Døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen – det er et uttrykk for den endelige sluttlige definitive tilintetgjørelsen. Dette skjer etter at Kongerikets tusen år er utløpt, slik det også står i vers 7.

Satan blir kastet i ildsjøen, den annen død – den endelige tilintetgjørelsen, der tidligere både Antikrist og Den falske Profet var blitt kastet tusen år tidligere (se Åp. 19, 20). Dermed vet vi at Satan en dag vil bli henrettet av Gud!

Selv om det står at Antikrist og Den falske Profet ble kastet levende i ildsjøen som brenner med ild og svovel, så er problemet allikevel løst: Ildsjøen er den annen død, og evig ild er det derfor ikke, det er den endelige død, den totale tilintetgjørelsen. Begge despotene var døde og borte for godt, og tilslutt kommer selve Satan til den samme tilintetgjørelse – samt alle som ikke var funnet oppskrevet i livets bok.

At de kastes i ildsjøen ”som brenner med ild og svovel” er etter all sannsynlighet uttrykk for at de blir drept ved ild…de dør, likesom de som hadde tatt på seg dyrets merke (Åp. 14) – men i og med ildsjøen, den annen (endelige) død, så er de døde og borte og ikke på noen måte i live deretter.

Bibelen er ikke en billig novelle der en skalter og valter med ord, men det var en fast symbolbruk av ild for dette å bli tatt livet av. De som ikke døde ved ild, sier Åp. 19, 21 – de ble ”…drept med sverdet som gikk ut fra hans munn som satt på hesten (Jesus i hans komme). Og alle fuglene ble mettet av deres kjøtt. Dette er noe som skjer i det jordiske, faktisk på Harmageddonsletten nord i Israel. Dette er ikke i noe såkalt helvete med en evig uslukkelig ild. Bruken av ”evighet” i Åp. 20 om ildsjøen, er ikke at varigheten er evig, men resultatet: Dødens inntog, og denne død er evig. De er da døde for alltid og blir aldri mer levende. Dette er den fortapelse som venter alle som har frasagt seg Gud og Kristus, etter at han er blitt gjort kjent gjennom forkynnelse av Guds ord. Den som er i troen, kan på den annen side ikke bare snuble seg bort fra frelsen, det vil si gå fortapt pga. diverse mindre feil og synder.

Jeg siterte Paulus i Ef. 5, 5 ovenfor, og merk at han refser de som lever ut et syndeliv, i pengegriskhet, i hor, i urenhet (homofili) – simpelthen fordi slike handlinger vitner om bastant selvvalgt vantro hos vedkommende. Den oppriktige troende som sliter med ditt og datt, rammes ikke av slikt. Han frelses pga. Guds overvettes store nåde. Men vi må kjenne hva som er Guds vilje, formaner apostelen. Gud er alltid imot synd, men han elsker synderen som tror, og han yter full nåde. Men den som forakter nåden og bare vil skumme av all verdens syndige levesett, menge seg i pengegriskhet og all slags urenhet – han kan se langt etter å få komme til Guds og Kristi rike, himmelen.

Det er et utall aspekter inne i bildet når vi ser på evighetsperspektivet, fortapelse, frelse etc – men her har vi tatt opp de viktigste elementene i saken, og håper at det hjelper leseren til å forstå Bibelen rett, men særlig befri ethvert menneske fra ”helvetesangst”. Simpelthen fordi Gud ikke ønsker å legge noen slik angst og kunstig pressmiddel mot noen. Gud ønsker bare å ha slike hos seg som selv ønsker å tro ham. Han tvinger ingen, og heller ikke skaper han lydige ”roboter” av noen mennesker. Valget er alltid vårt!

”Helvete” slik man bruker å si det på folkemunne (på engelsk – hell) er i Bibelen uttrykk kun for en kort pine idet et menneske blir drept, for så å bli helt tilintetgjort og alltid død. Det har intet med ”evig pine” å gjøre. Bare for å følge opp artikkelens tittel. Uttrykket har overlevd seg selv pga. feil oversettelse fra det greske Hades – som er dødsriket, eller døden kort og godt.

DEL II

Del II har jeg skrevet for å belyse emnet også ut fra Det gamle Testamente og derved få et mer fordelt overblikk over dette slik hele Bibelen samlet fører i pennen: Helvete med evig pine finner ingen støtte i noen deler av Bibelen!

Det ubibelske ”helvetessynet” – ble fremmet av bl.a. Dr. Ole Hallesby, j.fr. hans berømte/beryktede radiopreken på tidlig femtitall, 25. januar 1953. Og som jeg nevnte i første del ovenfor:

”……du vet at om du (den ikke-troende) stupte død om på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete…..”.

Om Ole Hallesby hadde vært sammen med Aaron og Moses i Sinai, og da stått frem med sin preken, ville han ha blitt ekskludert fra forsamlingen som en som førte falsk lære om Gud!

Og la meg gjenta fra første del: Jeg angriper ikke Hallesbys integritet. Den viser seg å være upåklagelig. Men bare læren. Som troende var nok Hallesby en Guds tjener, fullt og helt.

I de fem Mosebøkene finner vi visse høydepunkter om bibelske personer. La oss begynne med begynnelsen, Adam og Eva.

ADAM OG EVA OG EVIG PINE

Ved lesingen av skapelseshistorien, hva Gud sa til våre første foreldre, deres syndefall og tiden etter at de ble fordrevet fra Eden og måtte ”Arbeide i sitt ansikts svette” – finner vi intet som omtaler, lærer eller antyder at Gud truet dem med ”Evig pine” dersom de opptrådte i vantro og ulydighet.

Bare ettertenk følgende: Helvetes pine, noe så graverende og dødsalvorlig for ett hvert menneske – og så skulle altså ikke de første syndere Adam og Eva få vite noe om et slikt pinens sted? Om noen – av alle de som syndet – skulle få høre Guds alvorlige advarsler og formaninger om en helvetes pine, så måtte det ha vært nettopp Adam og Eva! De som førte synden inn i verden, og med gruvekkende konsekvenser. Dermed kunne de tatt denne advarselen videre til neste generasjoner, og slik sørget for at folk avholdt seg fra all synd og ulydighet. Men, Bibelen er tyst om at det skulle være en fortapelse med evig pine dersom Adam og Eva fortsatte i synd og ulydighet. Alt de fikk beskjed om var: ”Dersom dere eter av treet (Kunnskapens tre midt i hagen) skal dere visselig dø.” Dersom Bibelen lærte evig pine, så skulle budet fortsatt med: ”…visselig dø, og deretter kastes i helvetes evige pine”.

KAIN OG ABEL – BRODERMORDET

007-cain-abelDet samme fraværet av formaninger/bud om evig pine finner vi også i historien om Kain og Abel. Her har vi den menneskelige histories første mord, sågar det verst tenkelige av et antall typer mord innen kriminalloven: Mord av en nær slektning, en bror. Og allikevel, Gud sier intet til Kain som skulle tyde på at hans fremtid var i en evig pine i helvete for mordet. Vi finner vel heller intet om at Kain blir en angrende synder. Bibelen fremstiller ham heller som en klagende sytende synder, selv om han bekjente at han hadde syndet: 1. Mos. 4, 12-15

”Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde. En flyktning og en vandrer skal du være på jorden. Da sa Kain til Herren: Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. Se, du har i dag drevet meg ut av landet, og jeg må skjule meg for ditt åsyn. Jeg blir en flyktning og en vandrer på jorden, og det vil gå slik at hvem som helst som finner meg, kommer til å slå meg i hjel. Men Herren sa til ham: Dersom noen slår Kain i hjel, skal det hevnes sjufold. Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.” Bilde: Kain dreper Abel med en sten.

I stedet for å utlyse et evig helvete, sa Herren at han skulle straffe den som prøvde å drepe Kain, med å drepe syv! Dette er faktisk det motsatte av ”helveteslære”. Dette betød ikke at Gud tillot mord, men det er definitivt ikke grunnlag for å sende en person i et antatt evig helvetes pine! Og mordet til tross, Kain hadde tillatelse til å tale til Herren, og Herren talte til ham personlig i sitt svar. Ingen kristen kan si det samme. Ingen av oss har talt personlig med Herren, og hørt hans lydelige røst tale tilbake til oss med en eller annen beskyttende forskrift, slik som i Kains tilfelle. Den siste bibelperson som hørte personlig fra Herren, var Paulus (Kol. 1, 25-26).

I lesingen om de erketypiske bibelpersonenes liv fra GT, slår det meg mer og mer…at vi leser om en Gud som åpenbarer sin store kjærlighet og nåde til menneskene, slik en virkelig Far ville gjøre. Han er rette Far for alle som kalles barn, både i himmelen og på jorden, sier apostelen. En Far sender ingen av sine i noe evig pinens helvete – synd eller ikke synd.

NOA OG VANNFLOMMEN

Noa betegnes som ”Rettferdighetens forkynner”, men vi finner intet i historien om Noa, der Gud truer vantro med evig pine i noen form. Ja vel, – massevis av mennesker druknet i vannflommen. Men det står intet om at de endte i en helvetes evig pine. Hvis Noa var rettferdighetens forkynner, ville det vært en grov forseelse å utelate en advarsel om å havne i den evige pine, dersom slik straff fantes fra Guds side. Men fordi Gud, idet han må dømme en vantro ugudelig til evig straff, så består straffen ikke av noen pine, men bare av fravær av liv. Men dette er selvsagt alvorlig nok i seg selv. Man har da tapt himmelen og et evig liv.

SODOMA OG GOMORRA

300px-John_Martin_-_Sodom_and_GomorDisse to byenes endelikt står kanskje som ett av Bibelens største skrekkeksempel på voldsom dom og straff fra Gud: En ild falt fra himmelen og begge byene brant opp, og alle som var i dem tilintetgjort. De fleste bibeltroende kjenner historien godt. Abraham kjenner vi i situasjonen der han forhandler med Herren om å spare rettferdige mennesker – og pruter nedover til hvis det bare kunne finnes så mange som skarve ti rettferdige personer, 1. Mos. 18, 32:

”Kanskje det finnes ti (rettferdige). Han svarte: For de tis skyld vil jeg ikke ødelegge den. Så gikk Herren bort, da han hadde talt ut med Abraham. Og Abraham vendte hjem igjen.”

Abraham brukte ikke brekkjernet med ”helveteslæren” overfor Herren, og sa: ”Å, gode Herre, om du bare finner ti rettferdige der, vil du da spare byen fra å havne i helvetes evige ild?”

Abraham forhandlet bare om eventuelle rettferdige der, i forhold til den jordiske ødeleggelsen som Herren varslet på grunn av den utbredte synden. Og for at de hadde truet Lot og familien og de englene som kom, når vi leser i 19. kapittel om det som skjedde i domshandlingen og forut for den. Vers 5 bekrefter at det ikke engang fantes ti rettferdige i Sodoma: ”De ropte på Lot (folket som hadde omringet hans hus, bortimot hele byen) og sa til ham: Hvor er de menn som kom til deg i natt? Før dem ut til oss så vi kan ha omgang med dem.” De var en grov homoseksuell mobb!

Deretter, da Lot følte seg presset, tilbød han dem å få sine to døtre i stedet for de to himmelske gjestene, men da kom den typiske motanklagen fra den homoseksuelle mobben (denne tonen finner vi dessverre også i vår tid, i forhold til homofile og kristentro!) ”Denne ene mannen er kommet for å bo som fremmed her, og så opptrer han bestandig som dommer? Nå vil vi fare verre med deg enn med dem. Så trengte de voldsomt inn på mannen – på Lot, og stormet fram for å sprenge døren”. Englene hos Lot slår da mobben med blindhet, så de ikke fant inngangsdøren. Og så drar Lot ut, og ilden faller fra himmelen. (Se maleriet til John Martin ovenfor.)

Men i dette samfunnsbilde av ondskap, så uteblir enhver form for budskap eller trussel om ”Evig pine” – enda her hadde Gud og hans tjener Lot, anledningen til å rope ut et helvetes-varsko…og si at dersom de gjorde dette ville de alle bli kastet ned i den evige pinen i helvete. Også denne onde mobben, med dens totalt falne moral, ville ikke Gud ønske å se pines i evig tid. Gud er fornøyd med at onde ugudelige kun havner i den fortapelsen Bibelen forespeiler – et liv som er helt borte – intet liv, ingen himmel, ingen opplevelse av verken pine eller gledesrus.

Judas brev v.7 nevner denne hendelse ”…likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten som disse drev hor og gikk etter fremmed kjød (homofil praksis) – og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild.” Altså: Straffen i en evig ild, er å være fortapt…men det var gjennom ild at døden kom og endte deres liv. Det er ikke ilden som er evig, men den var uslukkelig idet den brant opp byene. Men resultatet er evig: Fortapelse bort fra Gud og den evige frelsen. Gud ville aldri holde skjult en hemmelig dom og straff, som skulle bli tillagt den dømte etter at dommen var utført. Likesom i vanlige straffesaker for retten, – det ville vært uhørt om en mann som er idømt 4 år for å ha begått grovt ran, å oppleve at når de fire år var over, ble satt i en torturkjeller der han ble pint med glødende jern og strekkbenk a la inkvisisjonen i middelalderen! Heller ikke Gud ville opptre slik. Det finnes ingen skjult/hemmelig straff som først blir kjent idet vedkommende er død. Jeg omtalte deler av dette i første del – og den endelige fortapelse for en ugudelig er den evige død, kalt den annen død, som er ildsjøen. Ildsjøen i Åp. 20, 14-15 står for den endelige fortapelsens død og ikke-eksistens. Ikke for evig pine. Det blir som GTs profeter skrev: Den døde kjenner ingen ting. Og idet vi vet at Guds største profet i tidene, Moses, hadde intet om evig pine – og dermed ville aldri Judas gå ut med noe som strider mot Skriftens ord.

MOSES OG LOVEN

Og dermed vil jeg nevne Moses, særlig 5. Mos. 28, der Moses legger frem velsignelsen og forbannelsen for folket i Sinai.

I sin oppramsing av hva som skulle ramme Israel hvis de valgte forbannelsen, finner vi uhørte plager i alle varianter, alle av jordisk karakter: Pest og byller, krig og forfølgelser, å bli slått med forvirring og galskap, egyptiske plager, og plager som Moses sa ikke engang var skrevet opp i hans bok! Men ikke ett ord om noen evig pine i et brennende helvete. Som jeg skrev først i denne Del II, Hallesby ville nok blitt refset og antakelig blitt kastet ut hvis han hadde holdt sin radiotale på Sinai under Moses. Det ville blitt oppfattet av Moses som et forsøk på å legge til ord som Gud ikke hadde talt, og ikke hadde befalt nedskrevet i lovboken.

Selv den skrekkelige dommen som falt over Korah og hans følge av opprørere, de som klaget på Mose lederskap, der Moses rakte ut staven og jorden revnet og Korah og opprørerne falt ned og ble slukt av jorden, var rent jordisk i omfang og impliserte ikke noen evig pine og straff.

Konsekvent, heller ikke Jesus, Peter, Paulus, Jakob, Johannes eller noen av de andre lederne i NTs persongalleri ville skrive eller tale Moses (eller noen av profetene for øvrig) imot på noe felt. Helvetes-pinen fantes ikke verken på Mose eller profetenes tid, ei heller på Jesu og apostlenes tid. Ikke så mye som et fnugg av ”evig pine” blir antydet noe sted i deres ord og skrifter.

Men kristenheten er plaget av en fantastisk vrangtolking gjennom tidene. Og hva verre er, helveteslæren har opprinnelse ikke i jødisk og/eller kristen sammenheng, men kommer fra hedendommen fra før Jesu tid. Dette skal vi se på om ikke lenge.

UTTRYKKET ”HELVETE” – FRA ENGELSKE ”HELL”

Jeg nevnte i Del I at det greske Hades lå til grunn for at ordet ”Helvete” (på engelsk, Hell) ble skrevet i biblene. Men fra opprinnelig hebraisk, siden vi har hatt Det gamle Testamente for oss her, var det ordet Sheol som lå til grunn.

Sheol betyr ”Stedet for, eller tilstanden til de døde”. Ordet forekommer 64 ganger, og oversettes i engelske bibler til Hell (helvete) 32 ganger, Grave (graven) 29 ganger, og Pit (fangehull) 3 ganger.

Både Hades (dødsriket) og Sheol (stedet for de døde mv.) preges av det såkalte ”blomsterspråk” Østen alltid har hatt. Man mildnet budskapet om at en slektning hadde gått bort, og sa dette ikke rett frem, ”nå er Josef død”, men ”Josef har gått til Sheol” eller ”Josef har nå kommet til dødsriket”. Mens her på berget, hvis vi bruker ækt’ trøndersk (ha meg unnskyldt) så kan vi, hvis vi treffer rette klientell, risikere å høre: ”Ja, han Ola daua’ i går i ei motorsykkel ulykke”. Forskjellen blir at dette sistnevnte, ville i sammenligning føles som å få ei kuruke slengt i fjeset – i all sin vulgære plumphet. Østens kultur innebærer en omfrasering av et dårlig budskap, slik at det skulle høres mildt ut – til tross for at de med én gang visste at nå var personen det var snakk om død.

I Jobs bok, klager Job over sin ulykke – og uttrykker følgende:

Fra Job 17, 13-14 lyder det: ”Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, og reder mitt leie i mørket, når jeg roper til GRAVEN: Du er min far! – og til makken: Du er min mor og min søster –”

Her er det Sheol som ligger til grunn. Tenk om da Job hadde blitt oversatt ”Når jeg håper på den evige pine som mitt hus” ?

En kjent engelsk teolog, Dr. Campbell sier om Sheol:

”Sheol angir den dødes tilstand uten henvisning til deres eventuelle lykke eller elendighet.” (Sheol signifies the state of the dead without regard to their happiness or misery”).

EVIG PINE – ET BEGREP SOM OPPRINNELIG
KOMMER FRA HEDENSKE RELIGIONER

Sluttligen, la meg opplyse om at helvetesbegrepet med evig pine, ikke kommer fra jødedommen eller kristendommen. Det kommer fra hedendommen og babylonismen som dominerte bl.a. Romeriket, med innflytelse fra hellensk og egyptisk religion og kultur. Fariseismen på Jesu tid hadde tatt opp i seg mye av helveteslæren som fantes i disse kulturer. (Det er denne falsklæren Jesus harsellerer med overfor fariseerne i lignelsen om den rike mann og Lasarus, og slår dem i ansiktet – åndelig talt – med dumhetene denne læren hadde i seg). BILDE: Boteros freske, 1993 Inferno.

Inferno by BoteroFør nytestamentlig tid, var det i den hedenske verden en utbredt helveteslære der en havnet i evig pine for sine synder. Den ble kjent under forskjellige navn, slik som Orcus, Erebus, Tartarus og Infernus (av det siste fikk vi uttrykket Inferno, som ofte brukes når man beskriver branner).

(Inferno finner vi også i operalitteraturen og i kunstverdenen, der det forestilles et grusomt brennende helvete der mennesker pines. Tenk på Dantes Inferno – Den Guddommelige Komedie. Tenk på satanrockerne og Gothic og Death Metal miljøet, – her i Norge holdes det stevne/konsert, og de kaller det for eksempel ”INFERNO 2009”. De skulle bare visst at hele helvetes-konseptet er en flat løgn, menneskelig hjernespinn! Det er skremmende å tenke på at jeg selv faktisk har trodd på den bløffen).

Man antok at dette befant seg så langt nede i jorden, som himmelen befant seg over jorden. Den greske poeten Hesiod, som levde omkring 850 f.Kr., omtaler dette helvete.

Helvetes inngangsport var voktet av hunden Serebus som hadde tre hoder (Hesiod skrev at den hadde femti), og den hindret flukt fra dette pinens sted. Var man først havnet der, var det ingen vei tilbake. Dette grusomme helvetes fengsel var dessuten omgitt av en elv av brennende ild, kalt Flegethon, og nede i den var det også en tre-dobbel mur. Gjennom en rekke skrifter av bl.a. Hesiod, Virgil og mange andre, er det beviselig at den såkalte helveteslæren fra gammelt av – er av hedensk opphav og ikke jødisk eller kristen.

Flere hedenske forfattere og filosofer, ved deres egne ord og bekjennelser, fikk helveteslæren fra hedenske skikker, dikting og folketro – og vi finner denne oversikt som kommer av at alle de tidlige lovgiverne i hedenske kulturer, hevdet å ha fått det fra ”gudene”:

Soroaster hevdet å ha fått det fra en guddommelig kilde, Lysurgus fikk sitt fra guden Apollo, Minos fra Kreta fikk det fra Jupiter (se Apg. 14, 12-13 der Barnabas blir kalt Jupiter (gresk: Zevs) og presten for Jupitertemplet kom og ville ha folket med for å ofre til Barnabas og Paulus), Numa fra Rom fikk fra Egeria, Saleukus fikk fra Minerva, etc.

Hensikten med dette religiøse falskneriet, var å skape ærefrykt i folkemassene og slik få dem til underdanighet, til å lyde regimets minste vink. Det var nødvendig å hevde at ulydighet mot herskerne, påkalte gudenes straffende vrede! Dette gjaldt ikke minst hos romerne og keiserne.

Romersk, gresk og egyptisk hedensk kultur hadde alle deres helveteslære. Jeg nevnte ovenfor at fariseerne på Jesu tid hadde fått inn denne falske helveteslæren fra samme kulturer. Dette skjedde i perioden på 400 år – mellom Malaki og Matteus – en tid da Israel ikke hadde noen profet som talte til dem fra Gud. De ble overlatt til sine egne villfarelser for deres mange frafalls skyld.

Konklusjon blir den samme som uttrykt i Del I, det finnes ikke noe evig pinens helvete i hele den bibelske skrift, verken i Det nye Testamente eller i det gamle. Dette kom fra hedendommen! Og hedendommens utallige eventyr, er bare…ja, nettopp eventyr og ikke sant.

Verken Jesus eller noen av hans apostler talte noen gang, eller skrev noe om at den troende ”skal bli frelst fra det evige pinens helvete”.

Når Jesus talte om straffereaksjoner fra Gud, som skulle komme over Israel dersom de ikke tok imot ham, var dette alltid bare i jordisk perspektiv. For eksempel leser vi om ham da han forbannet det fruktløse fikentreet (et bilde på det vantro Israel) så ble disiplene forskrekket over at treet visnet øyeblikkelig fra rot til topp! Underforstått: Slik skal det gå med Israel. Det skal gå under og bli ødelagt. (Matt. 21, 19-20; se også Luk. 13ff om det tørre fikentreet som skulle hugges ned, bilde på Israels katastrofe i år 70).

Peter advarte Israel på pinsedag og kort tid etter pinsedag. I Apg. 3, 23 vitner han offentlig for nasjonen og minner dem om Mose profeti i 5.Mos. 18ff, og sier:

”Men det skal skje, hver sjel som ikke hører denne profet (Jesus), han skal utryddes av folket.”

Dette stemmer også med hva Jesus sa i Matt. 22, 7 – om at Kongen skulle sende sine hærer og drepe disse morderne som forfulgte hans utsendinger (apostlene) – og sette ild på deres by (Jerusalem).

Både Peters ord, Jesu profetiske lignelse og 5. Mos. 18 fikk sin grelle oppfyllelse den 10. september år 70 e.Kr. da romerne etter fire års jødisk opprør, endelig brøt igjennom og svidde av byen og templet. Da ble også Jesu advarsel om å bli kastet på Gehenna ilden, søppeldynga i byen, oppfylt. Romerne kastet hundrevis av lik på dyngen for å avverge pest. Men de ble ikke kastet i en evig pine i helvete.

Hva skulle den troende frelses fra, ifølge Bibelen?

Tit. 2, 14 sier følgende: ”…han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra ALL URETTFERDIGHET.” Intet om å bli frelst fra evig pine.

Tar vi også med de forgående vers 11 og 12 får vi: ”For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter (lærer) oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er”.

Å, hvor god, hensynsfull, kjærlig og nådig Gud er, som han viser oss i Kristus – han ønsker hvert eneste menneske frelst, ved tro!

DANIEL 12, 2 OG ‘EVIG AVSKY’ – IKKE EN EVIG PINE!

Man kan argumentere og argumentere…og allikevel er det slike forherdete troende innen kristenheten som aldri vil frivillig gi fra seg falsklæren om ‘Evig pine’ – ‘Evig Helvete i ildsjøen’ og andre erkebegreper som de mener understøtter deres fastlåste evighetssyn.

Daniel 12, 2 er et begrep som sorterer under dette, og blir brukt til å understøtte det falske begrepet om en evig straff der den dømte opplever straffen som pine, plage, forakt, vanære, for ikke å atter gjenta – en brennende pinefull evig ild.

Dan. 12, 2 taler om, mener man, en oppstandelse av både gode og onde. Vers 1 viser oss –og dette er viktig – selve sammenhengen for oppstandelsen: Det er i avslutning av Den store Trengsel i Israel i endetiden, og ved at Jesus har kommet tilbake og nyss opprettet Kongeriket i Israel:

“På den tid skal Mikael (erkeengelen) stå fram (ref. Åp. 12, 7-11 og Satan som kastes ned til jorden av Mikael) – den store fyrsten som verner om ditt folks barn (jødene). Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folkeslag ble til og til den tid. Men på den tid skal alle de av ditt folk (jødene i Israels trengselstid) bli frelst som finnes oppskrevet i boken.”

Vi kan ikke lese vers 2 uten først å ha lest sammenhengen i vers 1! Gjør man en slik bommert, er det ikke det minste rart i at man farer vill i skriftene.

Vers 2 sier: “Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv (olam=hebraisk for tidsalder, det vil si, her er det Tusenårsrikets jødiske særfrelse, og som vi dermed har en parallell til i 1. Kor. 15) – noen til skam og evig avsky.”

Det vi ser i dette, er at Daniel lærer at mens den gudfryktige skal gis liv i Kongeriket ved Herrens komme, så skal de ugudelige oppstå til evig vanære (eng.: disgrace). Men oppstandelsesbegrepet er her ikke bokstavelig, for det viser bare at denne ‘oppstandelse’ er lik med at DE ALDRI BLIR BEGRAVET! Bruk av ordet ‘Oppstandelse’ i forbindelse med de som får del i en ‘avsky’ er bare billedlig. Det vil vi straks se.

Den hebraiske termen ‘deraon’ som er oversatt med ordet avsky, finnes også i Jes. 66, 24 – der også man finner den helt nøyaktige samme sammenhengen som i Dan. 12 – nemlig Herrens komme etter trengselstiden, og de dommer som han lar utføre på ugudelige jøder som fulgte Antikrist.

Men i Jes. 66 er det hebraiske ordet for avsky (deraon) oversatt med ‘gru’ – og det er snakk om den gru som mennesker gripes av når de må betrakte krigsofre der de ligger døde på bakken:

“Og de (som kommer frelst ut av trengselen) skal gå ut (i ørkenen) og se på de døde kropper av de menn som har syndet mot meg, for deres orm skal ikke dø (deres kropper blir sakte fortært av makk, slik som er typisk for lik som ikke er begravet, men ligger i tempererte forhold), og deres ild skal ikke slokkes (en ‘ild’ som her liknes med den sakte forbrenningen av likene gjennom at naturen går sin gang med makk og forråtnelse!), og de skal være en GRU ( til skrekk og advarsel) for alt kjød.”

Jamfør med Åp. 19, 17-19 og likene på Harmageddons slagmark etter trengselstiden er avsluttet. Se også Esek. 39, 12-14 som viser rensingen av krigsofre fra slagmarken etter trengselstiden. Men Jes. 66, 24 viser at noen av disse likene vil bevisst bli lagt fram til forråtnelse for at ikke bare Israel skal se straffen over de ugudelige, men antakelig også de omkringliggende statene. De skal kjenne frykten for Herrens rettferdige dommer.

Det ligger dermed i sakens natur at når disse likene er helt konsumert av makken og bakteriell oppløsning – så er det slutt. Det er ingen ‘evig pine’ for disse. De gikk bare fortapt, de mistet sitt liv og muligheten til å bli gjenvekket fra de døde.

DEN KOSMOLOGISKE MOTSIGELSEN AV ‘EVIG PINE’

Helt til slutt vil vi se litt på selve den motsigelsen som ligger i en evighetsforståelse der ‘To motsatte verdener’ eksisterer side om side. På den ene siden har vi ‘Evig pine’ med dets smerte, plage, og onde natur, og på den andre siden, en evig lykkelig himmel der det ikke mere finnes sorg, smerte, tårer, pine, savn, ondskap.

Det skulle altså dermed være to ‘evigheter’ – noe som i seg selv er en umulighet og en selvmotsigelse. Et slikt syn er umulig å forsone seg med i den visjon av Bibelens framtid om en verden der “…de første ting er veket bort.” (Åp. 21, 4).

La meg sitere hele verset, og legg merke til at PINE er av de elementer som for alltid er veket bort:

“Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og IKKE PINE skal være mer. For de første ting (de jordiske livsforhold) er veket bort.”

DE MORALSKE PROBLEMENE VED ‘EVIG PINE’

Det tradisjonelle synet på helvete blir utfordret i dag ikke bare på basis av selve bibelspråket med dens bruk av ordbilder i omtale av død og ødeleggelse og straff ved fortærende ild osv., men også i spørsmål om etikk og moral, og den juridiske og kosmologiske siden i dette.

Vi har sett på den kosmologiske siden i avsnittet ovenfor, og nå vil vi se litt på den moralsk-etiske siden.

Det tradisjonelle helvetessynet i kristenheten framstiller Gud som en grusom torturist som piner de onde til evig tid.

Har Gud to ansikter? Hvordan kan helvetessynet som framstiller Gud som en forferdelig torturist i all evighet på en lovlig måte forenes med en Gud som vi ser åpenbart gjennom Sønnen, Jesus Kristus? Har Gud to ansikter? Han er grenseløst nådig på den ene siden, og gjennomtrengende grusom på den annen? Kan Gud elske syndere så mye at han sendte sin elskede Sønn for å frelse dem, og fremdeles hate uomvendte syndere så mye at han overgir dem til endeløs grusom pine? Kan vi virkelig lovprise Gud for hans godhet, hvis han piner syndere gjennom en evighet av tidsaldre?

Det er selvfølgelig ikke vår oppgave å kritisere Gud, men Gud har gitt oss en samvittighet som gjør oss i stand til korrekt å formulere en moralsk bedømming. Kan den moralske intuisjon, som Gud har nedlagt i vår samvittighet, rettferdiggjøre denne gjennomtrengende grusomhet til en guddom som overgir syndere til endeløs pine?

Den kristne skribent og apologet Clark Pinnock svarer på denne spørsmålstillingen slik:

“Det finnes en sterk moralsk motforestilling til den tradisjonelle læren om helvete. Evigvarende tortur er utålelig fra et moralsk synspunkt fordi den framstiller Gud som opptrer som et blodtørstig monster som opprettholder et evigvarende Auschwitz for sine fiender, som han ikke engang tillater å få dø. Hvordan kan man elske en slik Gud? Jeg antar man kan være redd for ham, men kan vi elske og respektere ham? Vil vi ønske og streve for å bli som ham, i hans nådeløshet? Ideen om en evig bevisst pine tar det ondes problem opp til umulige høyder. Antony Flew hadde rett i sin protest om at dersom kristne virkelig trodde at Gud skapte mennesker med den hensikt å pine noen av dem i helvete til evig tid, kunne de like godt bare gi opp å forsvare kristenheten.

Hvordan kan kristne overhodet framstille en guddom som har en slik grusomhet og hevngjerrighet som inkluderer evigvarende tortur av sine skapninger, uansett hvor syndefulle de må være? En Gud som vil gjøre slike ting synes å være mere lik Satan enn lik Gud, i det minste når vi bedømmer ut fra vanlig moralsk standard, og ved evangeliet ikke minst.”

Kjære troende kristne, la deg mane til rett ettertanke i disse ting. Å forsvare et slikt gudsbilde er å gå Gud selv imot – for Gud er ikke slik at han piner mennesker i evighet. Bibelen sier at han ikke har behag i den ugudeliges død – ergo, heller ikke i at han etter døden skulle oppslukes av evig pine i et helvete!