1

Daniel og de sytti årukene:
Hvor er vi i dag?

Daniel og de sytti årukene:

Hvor er vi i dag?

Av Jan Lilleby

 

For cirka tjue år siden lagde jeg en radio-serie (ble sendt i FM nærradio i Oslo området) over Daniels sytti åruker, basert på Dan. 9. ​​ Dessverre er lydopptakene ikke tilgjengelig – så jeg har prøvd å lese meg opp i emnet igjen.

En lang rekke teologer og bibellærere har opp gjennom årene kommet med utredninger om Dan. 9 – særlig med tanke på Jesu første advent.

Den mest profilerte bibellærer i dette emnet viser seg å være Sir Robert Anderson, og hans bok «The Coming Prince» har​​ blitt en​​ ‘må ha’ for alle som gransker Daniel og profetiene om Messias og endetiden. Hans bok har blitt et standardverk, og det finnes ennå tilgjengelig og kan kjøpes på internett.​​ Finnes ikke oversatt til norsk dessverre.

Hans bok er også lagt ut på noen kristne nettsteder i fritt PDF format og kan leses av alle.

I mitt ny-studie i emnet har jeg støttet meg en del til utredninger utført av​​ versebyverseministry.org​​ hva gjelder en rekke bibelfakta/historikk. Grunnen er at nettstedet har klart å forfatte et fint​​ konsentrat av fakta, og i legmanns-språk slik at vi ikke skal drukne i faguttrykk og floskler.

Jeg fikk en​​ liten​​ dytt i ryggen hva gjelder Daniel 9, av en av mine kontakter som også liker å følge med på mitt nettsted. Han minnet meg på​​ kanskje​​ å​​ forklare​​ hvor​​ i endetidsbildet vi står i dag i forhold til Daniels tidsangivelser/profetier.

Ja, hvor er vi i dag – Kristi menighet på jord?

Dette vil vi nå se litt på, og jeg håper det kan være til hjelp for leserne.

 

PROFETIENE OM JESU FØRSTE ADVENT

Daniel, som de fleste bibellesere vet, fikk gjentatte besøk av erkeengelen Gabriel som forklarte de profet-synene Daniel fikk av Gud. Engelen la ut om en​​ viss tidsregning​​ festet på visse hendelser – som gir leserne av Daniels bok mulighet til å finne frem i kalenderen om riktige årstall.

Slik var det i Dan. 9 og synene om de sytti årukene.​​ Vi skal i denne forbindelse være oppmerksom på at man i det 8. kapittel ser at Daniel fikk​​ flere syner​​ og han hadde allerede blitt belært av Gabriel. ​​ Det 8. kapittel sentreres mest rundt profetiene om Antikrist og den katastrofen han vil bli for Israel i endetiden. Så Daniel 9 og de sytti åruker er en​​ mer detaljert utlegning​​ – og som gjelder samme sak. Hovedsaken i Dan. 9 er at profeten får vite​​ eksakte tider og steder.

Gabriel veiledet Daniel gjennom synene med nøyaktig forklaring.​​ Mine bibelsitater er fra Norsk Bibel As ​​ 1988 oversettelsen.

Dan. 9,19 gir oss avslutningen på Daniels bønn til Gud, for de bekymringer han hadde om Jerusalem og Israels folk. Han var jo i fangenskap i Babylon, og han ba hver dag til Herren med sitt ansikt vendt mot vest, mot Israels land med lengsel:

«Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud! For din stad og ditt folk er kalt med ditt navn.»

Daniel appellerte til Guds store nåde og barmhjertighet (v.​​ 17-18) – og Daniel ble nok rystet – for plutselig kom engelen Gabriel inn i rommet.

Dan.9, 21-23: «…mens jeg ennå talte i bønnen, da kom Gabriel, den mannen som jeg før hadde sett i synet, og rørte ved meg i min store avmakt. Det var ved tiden for kveldsofferet. - - Han lærte meg, talte til meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå. - - Med det samme du begynte å frambære dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det. For du er høyt elsket. Så merk deg ordet og gi akt på synet

Gabriel gir profeten​​ to framtidige personer​​ som skal komme. Den ene er Messias (en Salvet, v. 25) og hans motstykke/fiende – en​​ fyrste​​ som kommer, og dette var keiser Vespasian, som lot sin sønn Titus lede felttoget i årene 66-70.​​ (v. 26). De skal komme til et gjenoppbygget Jerusalem som forklart:

Dan. 9, 25: «Du skal vite og forstå: Fra den​​ tid​​ et ord går ut​​ om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en Salvet (Jesus), en fyrste står fram, skal det gå​​ sju uker og sekstito uker.​​ Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel».

Her får vi​​ Jesu første advent.​​ Han skal komme til et gjenoppbygget Jerusalem etter at det er gått til sammen 69​​ åruker. Nevnelsen av de syv uker først (åruker, som da er lik 49 kalenderår) har å gjøre med den tid det tar å gjenreise Jerusalem fra og med at et edikt er utstedt og jødene gitt fri utreise til deres hjemland. Dette skjedde under Nehemja og Esra, det tok tre ‘Aliaer’ over årene. Men bare cirka ti prosent av eksil-jødene vendte tilbake.

Gabriels forklaring om at et ord skulle gå ut – ble​​ oppfylt i historien da kong Kyros (engelsk,​​ Cyrus The Great) i år ​​ A) ​​ 456 f. Kr.,… ​​ eller i år B) 538 f. Kr. en forskjell​​ på 82 år alternativene imellom, - ga sitt edikt.

For å bite dette av:​​ Det er den​​ bibelske​​ kronologi som er den riktige. Alt. B er basert på​​ Klaudios Ptolemaios​​ sitt oppsett (han ble født i 70 e. Kr. og døde i år 161). En​​ egyptisk​​ astronom og​​ geograf/vitenskapsmann. ​​ Det er hans kalender beregninger​​ og verdensforståelse​​ som vår tids​​ oldtidskalender​​ over herskere og kongeriker​​ er basert på i utgangspunktet, dessverre.​​ Han satte Jorden i sentrum for sitt verdenssyn.​​ Se bildet her.

Dr. David Cooper, blant andre forskere, avviser ham,​​ ikke minst fordi den persiske nasjonal-historie som er bevart i Firdusi ((Iran) bekrefter Bibelens tidsangivelser. Det samme gjør den jødiske nasjonal-historie som er bevart i Sedar Olam, og Josefus sine skrifter.​​ Ptolemaios avvek altså fra bibelsk-jødisk kalender system. Men verdens kristenhet har ikke maktet eller hatt vilje til noe hardt oppgjør i denne saken.

Det er i Krønikerne vi finner Kyros sitt edikt, som ble utstedt samme år han besteg tronen i Persia:

2 Krøn. 36, 22-23: «Så skjedde det i perserkongen Kyros’ første år. For at Herrens ord i Jeremias munn skulle oppfylles, vakte Herren slike tanker i perserkongen Kyros’ ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre​​ ved en skrivelse, - - - ​​ Så sier Kyros, kongen i Persia:​​ Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker. Og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i​​ Jerusalem i Juda. Er det noen blant dere som hører til hans folk – må Herren hans Gud være med ham: Han kan dra dit!»

Tar vi så med Jesajas ord i Jes. 44, 28 – så kan vi være hundre prosent sikre på at det var Kyros’ edikt som​​ oppfylte​​ Gabriels forklaring til Daniel om tidene for Jerusalems gjenreisning og Jesus Messias’ første advent:

«Og det er jeg (Herren) som sier om Kyros: Han er min hyrde. Han skal fullføre alt som er meg til behag. Han skal si til Jerusalem: Du skal bygges opp igjen! – og til templet: Du skal bli grunnlagt!»

Alle vet vel stort sett nå, at de diverse datoer for Kristi fødsel ​​ etc. er i ulage hva gjelder våre bibler/oversettelser. Menneskelige hender har nok bidratt til uoverenstemmelsene i så måte.

Den tidlige katolske kirke besluttet å ‘legge’ Jesu fødsel til desember, og datert den 24 dagen. I virkelighetens verden ble Jesus født i slutten av september! Bare en liten kuriositet. Manntalls-ordren fra keiser Augustus utgikk ikke i år 1 men i år 4 f. Kr. – det er historisk stadfestet i de romerske annaler.​​ Når vi så tar oss et aldri så lite ‘kvantesprang’, rent bibelsk-kronologisk, tilbake i Det gamle Testamente og tar til notat at det skulle gå​​ 456 år​​ fra ediktet til Kyros ble gitt inntil Jerusalem var gjenoppbygd og –​​ endelig – jødenes Messias ankom, - så får vi nok den korrekte tidslinjen for disse viktige hendelsene.

Dette vil lande oss i år 6-5 f. Kr. – Jesu fødsel – og talt fram til år 27 e. Kr. da han døde på korset. Dette er de korrekte datoer/år i følge Dan. 9 og de sytti årukene, hvorav det ennå gjenstår at den syttiende skal begynne. Det er gått med 69 uker= 483 kalenderår, og teller vi så tilbake fra år 27 e. Kr. kommer vi til år​​ 456​​ da Kyros inntok sin trone og utgav sitt edikt om jødenes frihet.

Jeg har nevnt​​ Sir Robert Anderson ovenfor. Hans bok «The Coming Prince» omfatter et nøyaktig månefase-foredrag som jo er jødedommens system for inndeling av festdager, sabbater, kalender og år. Kort fortalt: Boken beviser ved disse nedtegnelsene om​​ månens stilling i forhold til jødisk praksis​​ i overholdelsen av Mose lov, at det aldri var rom for noen annen person i hele verdenshistorien som kunne være jødenes Messias. Bare Jesus oppfylte de mange kravene i kronologien for at det var den rette Messias.

Vi husker vel at det var i påskehøytiden at Jesus holdt nattverden, red inn i Jerusalem på en aseninnes fole, døde på et kors, oppsto den tredje dag, osv. Og alt faller totalt sammen med Daniels profetier om Messias’ komme og død.

Dan. 9, 26: ​​ «Etter de​​ sekstito ukene​​ (som fulgte etter de første syv ukene, min bemerkn.) skal​​ Den Salvede utryddes​​ og intet ha. Byen og helligdommen ​​ (Jerusalem og templet, min bemerkn.)​​ skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer (keiser Vespasians hærer, min bemerkn.) – og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet.»

I Dan. 9, 27​​ hopper Gabriel inn i endetiden, i hvilken vi i dag befinner oss, når vi også tar inn i bildet her at​​ menigheten​​ på jord har eksistert i like under 2000 år.​​ Hvis vi delte opp de cirka 2000 årene i 20 like deler (á 100 år) – så tør jeg påstå at vi nå i våre dager befinner oss i den 20. delen, altså de siste hundre årene et sted, før den syttiende åruken med trengsel i Israel og Jesu gjenkomst. Og deler vi denne siste 20. delen i fire ganger 25 år, så våger jeg å påstå at vi er nyss i ferd med å begynne på den siste fjerde-delen om en to-tre års tid. Det er høyst sannsynlig. Vi lever virkelig i den såkalte endetiden slik Bibelen bruker dette begrepet.​​ OBS: Ingen må oppfatte mine ord her som om dette skulle være noen profeti. Dette er rent​​ resonnement ut fra hva Bibelen har å si i saken, og intet annet.

Mellom det at Jesus ble korsfestet, døde og ble oppreist fra de døde og fór opp til himmelen, og til at den syttiende åruken begynner å tikke, finner vi på en måte et​​ tidsvakuum​​ – om hvilket Gabriel ikke gav noen forklaring. Det var holdt hemmelig.​​ 

Ingen av profetene i GT og heller ingen av apostlene, unntatt Paulus, fikk åpenbart noe. Vers 26 viser jo en total ødeleggelse av Israel ​​ «..ødeleggelse er fast besluttet».​​ Israel ble ødelagt den 10. september år 70 e. Kr. Se Jesu lignelse om Kongens utsendinger i Matt. 22, 7 – romerne ble brukt av Herren til å​​ hevne de udåder​​ som fariseerne utførte mot den messianske Jesus-troende menighet, og Jerusalem​​ ble brannherjet,​​ og templet brent og helt jevnet med jorden. Israel fikk 30 år på seg (tidsrommet i Apostelgjerningene) til å omvende seg til Jesus.

 

DEN SYTTIENDE ÅRUKEN – ISRAELS STORE TRENGSELSTID

Dan. 9, 27 tar oss til trengselstiden og Antikrists framståelse: «Han (Antikrist) skal stadfeste en pakt med mange for én uke (7 år). Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme (Antikrist), og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.»

Uttrykket i dette verset, ​​ «…midt i uken…»​​ er helt klart den ubeskrevne syttiende åruken som ennå har til gode å begynne. Det er en​​ én-talls​​ angivelse i motsetning til de to forgående versene der Gabriel snakket om ukene, i flertall, og nevner totalt bare 69 uker. De syv uker pluss de sekstito uker, totalt 69.

Like plutselig er det også at Gabriel, uten navns nevnelse, bringer på banen en​​ tredje personlighet, «…skal HAN bringe​​ matoffer og slaktoffer til å opphøre…».​​ Men Gabriel gir denne ukjente personen en riktig karakteristikk:​​ Ødeleggeren –og dette er han som siden i Bibelen blir kalt Antikrist av Johannes, «En annen, som kommer i sitt eget navn» av Jesus, og «Syndens menneske, den lovløse», av Paulus, og i Åpenbaringsboken «Dyret».​​ 

Jeg minner leseren om at Gabriel i Dan. 9 talte til profeten vel vitende om at denne oppfattet Gabriel som en som relaterte til belæring om de syner Daniel hadde sett i kapittel 8. På en måte så kan vi regne Dan. 9 som en fortsettelse på det han så i kapittel 8. De hører sammen.

I verset ovenfor ser vi det samme som i Åp. 11 med de to profetene (de er Elias og Moses!) – etter de 1260 dager (v.3) anses vitnenes tjeneste å være ferdig. Det er gått 3 ½ år – 1260 dager, og Gud tillater at Antikrist dreper dem (v.7-8). Det er drapet på de to vitnene som innleder Antikrists dødstokt​​ mot de i Israel som ikke vil ta hans logo-merke​​ (Åp. 13ff)​​ på hånd eller i panne. Det er da at han setter seg i det gjenreiste tredje tempel og forlanger å tilbes som Gud.​​ (2. Tess. 2, 4).​​ Han stopper den påbegynte jødiske ofringen der i​​ det samme momentet.​​ En falsk Messias. Han har allerede inngått en pakt med Israels regjering sier Dan. 9, 27 – før han begynner terroren og lever opp til kalle-navnet «Ødeleggeren».​​ Se for øvrig min artikkel på nettsiden om det tredje tempel.

Denne siste halvdel av den syttiende åruken er lavmålet for Israel og trengselslidelsene er på det verste, de årene kalles for 42 måneder i Åp. 11, 2 og Jerusalem skal tråkkes ned (les herjes med). Det er dette Jesus kommer og avbryter og stopper, slik han sa i Matt. 24, 22 – at dersom det ikke ble stoppet så ville Israel gå helt under.

Av Jeremias ble denne syttiende åruken kalt for​​ «..en trengselstid er det for Jakob..». ​​​​ Jer. 30, 7. ​​ I Hoseas 5, 15 finner vi den syttiende åruken likeså:

«….I sin trengsel skal de søke meg med alvor».

5. Mos. 28, 62 var Mose profeti om hva som skulle skje med det ugudelige Israel i endetiden, den syttiende årukens alvorlige konsekvenser:

«Bare en liten flokk skal bli igjen av dere – dere som var så tallrike som himmelens stjerner – fordi du ikke hørte på Herren (Jesus) din Guds røst.»

Sakarja 13, 8 vitner om det samme som Moses, bare tallfestet nøyere i brøk-form:

«I hele landet, sier Herren, skal​​ to tredjedeler utryddes​​ og omkomme, bare en tredjedel skal bli spart.»

 

MENIGHETEN I TIDEN FØR DEN SYTTIENDE ÅRUKEN

Jeg har alt antydet ovenfor at vi kanskje bare har cirka et kvart århundre igjen, før den syttiende åruken i Daniel 9 inntrer og dette betyr da slutten på den nåværende tidshusholdningen med menigheten og det frie nådeevangeliet.

Når åruken​​ begynner, så starter den ved at Elias og Moses kommer ned fra himmelen og begynner å utfordre og påkalle svære skremmende tegn mot Israel og dets ugudelige lederskap.

Derfor vil det være slik at menigheten, så mange som er i live av den, vil tas rett inn i det himmelske ved Guds overnaturlige inngrep. De troende som døde før menighetens​​ tid er ute, de oppvekkes til liv i himmelen hos Gud.​​ Kol. 3,1-3.

Ved dette har da Gud​​ gjeninnført det profetiske programmet for Israel, og gjennom den store trengselstiden på syv år vil han bringe fram et Jesus-troende og lydig folk, en nasjon for Gud og Kristus. ​​ Disse skal gå inn i Tusenårsriket som Jesus innstifter ved sitt komme ned til jorden.​​ 

Mange har opp gjennom årene spurt seg om hvorfor menighetens tid på jord kan ha drøyd​​ ut så utrolig lenge, nesten 2000 år.

Dan. 8, 23 gir et svar – og dette peker på at det er fordi Gud avventer at den falne jødedom, de som står Kristus imot, skal modnes i synden til dom!

«I den siste tid (i endetiden, min bemerkn.) av deres herredømme, når overtrederne har​​ fylt sine synders mål,​​ skal det stå fram en konge (Antikrist, min bemerkn.) med frekt ansikt og kyndig i onde råd.»

Vi har ikke vært her i snart 2000​​ år, som en menighet for Gud og Kristus, bare fordi Gud vil ha vekkelse og mange mennesker frelst. Det er fint​​ om​​ mange kunne bli frelst, men den​​ virkelige bibelske årsak​​ til at det har gått så lang tid for​​ menigheten på jord, er at Gud dryger helt til han ser at jødedommens synd er blitt fullmoden. Deretter kommer dom.​​ Det skjer i den syttiende åruken.

Jeg kunne kanskje fortsatt og malt dette ut mer og mer,​​ men jeg tror at jeg lar det bli​​ med dette.

Én gitt dag der fremme – om ikke så altfor lenge – så har Gud en forløsningens dag for sin menighet, dagen da vi tas til himmelen.

Ef. 4, 30:

«Og gjør ikke Guds​​ Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl​​ til forløsningens dag.»