UNIVERSALISMEN – EN KRITISK
GJENNOMGANG
UNIVERSALISMEN –
EN KRITISK GJENNOMGANG
Av Otis Q. Sellers (1901-1992)
Otis Q. Sellers har drevet en predikantgjerning i USA kalt
«Word of Truth Ministry» og hans skrifter og audio opptak
kan leses på nettstedet www.seedandbread.com.
Artikkelen er gjengitt på engelsk del her på nettsiden, og Jan Lilleby har
oversatt den første delen her til norsk, med tillatelse fra nettstedet deres.
Ordet universalismen i tittelen her er ikke noe tilnavn eller oppnavn, og ingen stigmatisering eller vinkling er heftet ved denne kritiske gjennomgangen. Det er en enkel og ærlig sak å se nærmere på enhver læresetning som påstår at alle mennesker vil eventuelt bli gjenreist under Guds favør. Ved å anvende denne terminologi så vil intet forsøk bli gjort for å sette alle slike lærer inn under én og samme kategori – dette med at Gud fremsettes som en som vil gjenreise/frelse alle mennesker til seg. Det finnes flere former for universalisme, som hver og én bruker forskjellige system med resonnementer for å bevise dette at alle mennesker vil tilslutt bli frelst.
Som en uavhengig bibellærer, - Bibelen som jeg fullt ut tror er det verbale inspirerte Guds Ord, og en forfatter av mange bibelske temaer i mange år, så føler jeg at jeg har møtt og hatt direkte kontakt med individer som representerer enhver form for universalisme. Og selv om jeg kan si at jeg aldri har vært enige med noen av disse, har jeg ikke vært skyldig i å huse noe sinne imot dem, eller fornærmet dem eller slengt tilnavn imot dem. Ingen person som noensinne har hatt kontakt med meg om sine idéer om universalismen kan si at jeg ikke behandlet dem på en ordentlig og høflig kristen måte. Den samme ånd vil prege denne artikkelen, selv om jeg også vil si ting rett frem innenfor dette emnet.
For å kunne holde min egen tenkemåte riktig med hensyn til de mange teoriene som har fanget min oppmerksomhet, så har det vært nødvendig for meg å separere disse idéene/teoriene i fire eller fem grupper. Den første gruppen vi skal se på er et trossamfunn (i USA, hva gjelder Mr. Sellers’ utlegning, min bemerkn.) er ‘The Universalists’.
Dette er ikke et navn som jeg har gitt dem. Det eksisterer en bestemt gruppe troende i USA som kaller seg The Universalist Church of America. Mange av mine lesere vil huske de imponerende byggverk reist av dette trossamfunnet i Grand Rapids, Michigan og i Rockford, Illinois. Min kontakt med medlemmer i dette samfunnet og en gjennomgang av deres skriftlige verker åpenbarte at de tidlige lederne og deres etterfølgere aldri gjorde noen virkelige forsøk på å oppdage hva Bibelen lærer om straff – dens varighet og natur – men hadde vendt seg bort fra den grusomme læren om evig bevisst pine til den mer komfortable troen på en universell frelse av alle mennesker. Da de gjorde dette, så adopterte de et bibelsyn kalt «Guds universelle farskap» og ganske lave tanker om Herren Jesu frelsesverk. Uten noen forklaring så begynte de å påstå at Jesus Kristus ikke var noe mer enn en god og storsinnet mann.
De baserte sin tro på universell frelse på det faktum at Gud elsker menneskeheten, og på deres egne idéer omkring Guds universelle farskap. «En kjærlighetens Gud vil aldri tillate at noen av hans skapninger går fortapt» - var alltid deres fortrolige holdning. «Vi kan stole på Faderen at han tar seg av alle sine barn» var en annen klisjé som de gjentok igjen og igjen. Hva Bibelen måtte ha å si om den framtidige skjebnen til visse mennesker gjorde ikke noe inntrykk på dem. De trodde at Bibelen inneholdt en åpenbaring fra Gud, og de følte seg fri til å eventuelt ignorere enhver del av skriften som ikke sammenfalt med deres eget konsept. Jeg anklaget dem for å tro at alle mennesker ville bli frelst fordi at det var dette de hadde bestemt at det skulle være.
En annen gruppe av et stort antall troende som jeg møtte på min vei ble kalt Universelle Gjenreisere (Universal Restorationists, på engelsk). De gjorde vel mye ut av Apg. 3, 21, som de brukte som et overordnet uttrykk og argument for deres syn. De trodde på en framtidig straff, men holdt det for å være av legende natur, og å kastes i ‘Ildsjøen’ var bare for å bli renset fra synden. De trodde at Bibelen var Guds ord, men de kunne ikke se at «gjenreisningen av alle ting», som Apg. 3, 21 taler om, er begrenset til hva «Gud har talt om» i Det gamle Testamente. Ingen erklæring om noen «Universell gjenreisning» er mulig å finne fra 1. Mose bok til Malaki. Synderne som nevnes i Jes. 66, 24 skal ikke unnslippe den tilstand av straff/ødeleggelse som har omsluttet dem. «Deres orm skal ikke dø, og heller ikke skal ilden slukkes» - er den Guddommelige erklæringen om deres permanente tilstand. Ødeleggelsen av de onde er Det gamle Testamentets vitnesbyrd.
En tredje gruppe universalister kunne meget vel anses å være ‘Menneske rasens Frelsere’ (Racial Salvationists, engelsk). De avviser idéen om at Satan og alle andre falne skapninger vil bli bragt tilbake til Gud, men de fastholder bestemt idéen om en endelig frelse for hele menneskeheten. De trekker mye ut av Rom. 5, 18 og 1. Kor. 15, 22, bibelsteder vi skal se nærmere på siden, Deus valente.(Latin for ‘om Gud vil’).
Så finnes det også en fjerde gruppe universalister som en godt kan kalle «Universelle Forsonere» (Universal Reconciliationists, engelsk), et navn som de ofte bruker om seg selv som gruppe. Denne gruppen troende går helt ut i grenseland og hevder at det skal bli en total gjenopprettelse/frelse for Satan, demonene, de falne englene, og alle medlemmer i menneskeheten. Adolph Ernst Knoch (1874-1965) vokste opp i den tysk-talende delen av staten Missouri, USA, og var oversetter av en Bibel-konkordans og var i lang tid redaktør av magasinet «Unsearchable Riches»,- var den dyktige og brennende ivrige promotør for denne form for universalisme. Faktum er at han var den som stiftet og fremmet denne type universalisme, selv om en i dens endelige analyse ikke kan finne at den var noe annet enn en videreutvikling av den gamle læren til Origenes Adamantios, den tidligste opphavsmannen til læren om en gjenreisning/frelse for hele menneskeheten. Innvevet i herr Knochs system finnes det mange gamle filosofier hva gjelder universets natur, det godes og ondes natur, og fatalisme. Han paret sammen disse gamle idealer i en raffinert og videreutviklet form, støttet av hans egen private forståelse av Guds ord.
A. E. Knoch hadde alltid fordelen av å ha sin egen versjon (egen oversettelse) av Det nye Testamente da han la fram sitt syn på Universell Forsoning. Mange av hans etterfølgere lot ham tillegge dette all autoritet, noe som bare skulle vært gitt til den inspirerte originalen. De er temmelig sikre på at det er det endelige ord hva gjelder en sann forståelse av Det nye Testamente. De er nokså oppmuntret i deres følelser om dets ufeilbarhet ut fra hans påstander om sin NT versjon. Han fastholdt at hans metoder plasserte hans oversettelses-arbeid som en permanent og vitenskapelig grunnvoll at han uttalte, «Sannsynligheten for feil er redusert med hundre ganger». I en annonsering for sin oversettelse så proklamerte han:
«Forskjellige versjoner og lærer tilskynder nå alle som elsker Gud og hans hellige ord til å studere Skriftene i dens original. Hittil har dette blitt gjort bare av de som er lærde i gresk. Nå er det enkelt for alle som kjenner engelsk. Et sikkert og enkelt system gjør det mulig å gå forbi meningene og tradisjonene til menneskene, direkte tilbake til de inspirerte skriftene. Hvorfor vikle opp tvilsomme versjoner ved strevsom assistanse fra konstante korrektiver, når den enkle bruk av en konkordans-versjon vil gi atskillig bedre resultat med mindre anstrengelser? Dette er hva studenter av Skriftene alltid har trengt, en metode for å overføre Guds tanker til engelsk, helt ned til minste detalj, enhetlig, konstant, ved et system som er basert på språkets lover. Andre oversettelser er filtrert gjennom det menneskelige sinn og som ikke engang hevder å kunne forstå hva de oversetter. (Min) konkordans er den eneste versjon som fanger opp og danner bro til menneskelig feilbarhet, og oversetter forbi den som har utarbeidet materialet. Andre kunne ikke unnslippe den vinklingen som en får ved de som utførte arbeidet. Denne versjonen er nødt til å være bedre enn den beste menneskelige tolkningen.»
Siden jeg har brukt nevnte Konkordans Versjonen i mere en femti år, så føler jeg at det meste av de påstander som er holdt fram i ovennevnte sitat er nokså overdrevne. Det var aldri noen tid da det var slik at bare de som var lærde i gresk kunne drive lesing og arbeid med original skriftene. Ingen andre har hittil funnet noen udiskutabel metode for å overføre Guds tanker fra gresk over til engelsk språk ned til minste detalj. Den nevnte Konkordans Versjonen har ikke bygget noen bro til menneskelig feilbarhet.
Mange av Knochs etterfølgere aksepterer uten å sette spørsmålstegn, hans påstander om hans versjon av Konkordansen. Om hans påstander var sanne, ville det jo virke som om en versjon kunne lages som ville vært uten noen feil og heller ikke trenge noen revisjon. Dette til tross, - dersom en sammenlikning mellom 1930-versjonen og 1944-versjonen blir gjort, så finner man hundrevis av viktige endringer som er foretatt. Hvorfor så mange forandringer/forbedringer skulle være nødvendig med en versjon som påstås å ha lagt en bro til ‘menneskelig feilbarhet’ er meg en gåte.
Jeg ville vært den siste mann i verden til å kritisere en oversetter eller en bibel-utlegger for å ha foretatt visse forandringer, uansett hvor radikalt, når man ser tingene i et klarere lys. Allikevel, når en holder fram en oversettelse av Det nye Testamente, og hevder at det er blitt gjort ved en vitenskapelig metode som gjør det omtrent umulig å feile, så lar han det bli lite plass for forbedringer eller korreksjoner.
Det er ikke min hensikt å gå inn i en total gjennomgang av denne Konkordans Versjonen til A. E. Knoch. Uansett så ønsker jeg å si at etter en lang og nøye gjennomgang, så synes jeg ikke at den er selve senteret hva gjelder nøyaktig oversettelse. Jeg holder det for å være bare enda en versjon av Det nye Testamente og intet annet; ganske bra i noen tilfeller, men ganske svakt i andre, og ytterst håpløst i noen tilfeller. Dens forbedringer over andre versjoner kan ses i dens konstante bruk av det samme ordet i hvert tilfelle. For eksempel, psuche er alltid oversatt med «sjel», aldri «hjerte», «liv» eller «sinn» som en finner i King James Version.
Herr Knoch ble anklaget av mange for å ha vinklet sin oversettelse for å kunne underbygge sin lære om universell forsoning. Han benektet dette ganske intenst, men det synes som om det er grunn for en slik anklage når en sammenlikner 1930 med 1944 versjonen. I den tidligere versjonen er ordet «univers» å finne fire ganger i Kolosserne 1, 16-20. I den senere versjonen, antakelig på grunn av den alvorlige kritikken den fikk, er ordet «univers» forandret til «alle». Den tidligere versjonen avslører hans vinkling. Og det gir hans etterfølgere et argument de bruker igjen og igjen. Den senere versjonen visker ut dette argumentet.
