1

For av nåde er dere frelst,

VED TRO

Av Jan Lilleby

 

 ​​​​ De kjente ordene fra Paulus’ brev til Efeserne (2, 8-9) inneholder det​​ viktigste formanende tipset​​ vi kan tenke oss som kristne: Vi frelses ved tro, og ikke ved kunnskap eller egne gjerninger (prestasjoner).

Tenker vi litt etter, så oppdager vi at Bibelen – særlig brevene – er skrevet til oss som tror, og ikke som traktater som rettes til verden, har du lagt merke til dette?

Brevene er skrevet til Guds forsamling og ikke til verden. Det er et faktum.

Bibelen er innrettet slik at den ikke-troende verden der ute kan lese seg til hva Gud sier til oss som tror. Og ikke at den troende kan lese seg til hva Gud sier til verden der ute. Men Bibelen omtaler verden der ute…ja, som fortapt dersom en ikke vil tro Jesus Kristus.

Men innholdsmessig finner vi at lærebrevene taler til oss troende, og har karakter av å være formanende, opplysende og oppbyggende.

Ser vi på den del av kristenheten som spesialiserer seg på​​ apologetisk virksomhet, dette med å basere argumenter for troen på kunnskap og fornuft,​​ kombinert med Bibelens ord,​​ så er det dessverre lett å glippe i den saken. Man kan komme i skade for å gi ikke-troende det inntrykk at​​ bare man vet nok, og har opparbeidet seg nok kunnskap i Bibelens lære – ja da skal man bli frelst.

Ofte hører man skeptiske mennesker si:​​ «Hvordan kan vi vite at Bibelen er sann og at dette med Gud og Jesus stemmer?» ​​​​ Er den kristne troen det eneste som frelser oss? ​​ Hvorfor finnes det massevis av andre religioner dersom Bibelen har den eneste sanne læren? ​​ 

Men dermed avslører mennesker også at de har gått glipp av hele poenget med Bibelens frelseslære. Poenget er ikke og​​ VITE…men det er å TRO.

Aldri finner vi Guds tale i Skriften at dersom vi bare sørger for og​​ VITE nok, da skal vi kunne bli frelst.

Den klare og enkle betingelse for evig frelse, evig liv hos Gud, er ved TRO.

TRO ligger på et​​ høyere plan​​ enn kunnskap (vitenskap) – det er helt sikkert. Tro har å gjøre med at den troende ved sin tro på Kristus viser​​ full tillit til ham​​ uten først å ha fått all kunnskap om Gud og å være i stand til å forstå alle ting.

Gud opplevde det motsatte av tro, da Adam og Eva falt i erkesynden i Eden. De viste at de ikke hadde full tillit til Herren. De ville ete av KUNNSKAPENS TRE​​ (1. Mos. 2, 9). De ble fristet av djevelen, som sa til dem: «Har Gud virkelig sagt…?».

De skulle svart djevelen: Ja, djevel, Gud har virkelig sagt det! Men i stedet ble de grepet av tanken på å få kunnskap om alle ting, i stedet for å være glade over å få være i den uskyldige og naive/barnslige​​ tro​​ og tillit til Herren​​ slik de var fra skapelsen av.

Legg merke til at apostlene ikke gikk ut og forkynte «Kunnskapens Ord» - men «Troens Ord» - og ikke minst «Ordet om korset».​​ 

Noe helt annet er det​​ at​​ man kan ta til seg kunnskap i Bibelen, i ettertid av at man har kommet til tro på Jesus. Paulus anbefaler dette faktisk, og laster de som ikke bryr seg om bibelkunnskap. Men dette er for å kunne se inn i storheten ved Guds frelse for oss, ikke for å kunne bli selvstendige og dermed uavhengige av Gud, slik det var med Adam og Eva.​​ 

Ef. 1, 17-19 kan ikke misforstås:

«Jeg ber om at vår​​ Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til KUNNSKAP OM SEG, 18 og gi deres hjerter opplyste øyne, SÅ DERE KAN FORSTÅ hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, 19 og hvor overveldende stor hans makt er for oss SOM TROR, etter virksomheten av hans veldige kraft.»

Kunnskap blir her anbefalt for oss som allerede tror, og ikke kunnskap for at vi skal kunne tro!

Mange ubetenkte mennesker​​ (særlig unge uerfarne og brå bestemte mennesker)​​ klarer ikke å fatte dette enkle og bibelske prinsippet riktig.​​ Troen først, deretter tar vi til oss kunnskap.

Jeg vil ikke kritisere de apologetiske sirklene innen kristenheten. Bare​​ å​​ formane​​ dem​​ til at man også innen de sirkler lar det være TROEN som kommer først, og deretter kan man ta til med apologetikk og diskusjoner.

Dersom du er en søkende person – en som gjerne vil tro på Jesus,​​ men du føler at du «..ikke får det til…» - hva med om du heretter bare tar Bibelens ord riktig, og begynner med TROEN FØRST?​​ 

Det er ved TRO at du blir frelst, mens regulær kunnskap kan mislede en inn på mange ville veier​​ og faktisk skade en ærlig søkende sjel. Man havner inn i masse gjetninger om ditten og datten. Ved troen så vil vi bli ledet riktig, og vi kan være​​ sikre på at himmelhåpet er fullt ut sant​​ og verdig til å bli trodd.​​ Gud ønsker å ha slike mennesker i himmelen som her på jorden​​ først viste ham​​ at de stoler helt og fullt på ham – altså de TROR ham, uten først å ha fått en mengde sterke beviser osv. Vi finner intet sted i Bibelen at Gud frelser mennesker som ikke først tror ham.

Derfor har vi jo dette med å​​ forkynne​​ Guds Ord utad til verden, så den kan begynne å tro, slik som Paulus også så klart påpekte i sine brever.

Tenk igjennom dette nøkkelordet om frelsen, slik Paulus formulerte det i Ef. 2, 8-9:

«For av nåde er dere frelst,​​ ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. – Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.»

 

 

 

 

 




De syv menigheter​​ i Åpenbaringsboken

DEL ​​ II

Av Jan Lilleby

 

 ​​​​ Denne Del II i artikkelserien skal behandle hvorvidt man kan ‘lese inn’ i dette med de syv sendebrevene, at det hører med til hovedtemaet i Åpenbaringsboken som jo uten tvil er Den store Trengsel i endetidens Israel.

La det være sagt med én gang: Nei, det er enkelt beviselig at disse syv brevene – ergo de syv byene Efesus, Smyrna, Pergamum, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea,​​ ikke​​ har noen ting med den nevnte trengselstiden å gjøre. ​​​​ BILDE: Efesus ruin museum.

Hvordan kan jeg si dette med sikkerhet?

Jo, det ligger jo helt åpenbart i tekstene selv, at de syv menighetene (les: Messianske jødiske menighetene)​​ ikke lå i det som den gang var Israel/Palestina i romertiden.​​ I​​ Del 1​​ antydet jeg jo at det merkverdige er at de syv byene​​ ikke​​ befant seg i Israel, men i Romerrikets diaspora.

Mens i Bibelens profetier, eksempelvis Jer. 30, 7 finner vi helt konkret at den geografisk-nasjonale situasjonen med en trengselstid​​ bare​​ gjelder innen Israels grenser!

«Vé,​​ stor er den dagen, det er ingen som den.​​ En trengselstid er det for Jacob.​​ Men han skal bli frelst fra den.»

Jacob ble gitt et nytt navn etter at han hadde sloss med Herrens engel ​​ i nattetimene og fått sitt hofteledd slått ut av stilling:​​ Israel.

Jamfør med Jesu profetier om den samme trengselstiden for Israel, Matt. 24, 21-22:

«For da​​ skal det bli​​ en trengsel så stor​​ som det ikke har vært fra verdens (landets, gresk:​​ Kosmos)​​ begynnelse​​ til nå, og heller ikke mer skal bli. – Og dersom ikke de dager ble forkortet​​ (les: Trengselen blir stoppet) da ville intet​​ kjød​​ bli​​ frelst!​​ Men for de utvalgtes skyld (Israels troende) skal de dagene​​ bli​​ forkortet​​ (les: Frelst, ved at trengselen blir avbrutt).»

Jesu profetiske ord var en​​ utlegning​​ av Jeremias 30, 7 – uten tvil. Vi ser tydelig at det er samme innhold – illustrert ved min røde skrift ovenfor.

At Jeremias skrev om Jacob at han skulle bli​​ frelst fra trengselstiden, har sitt klare ekko i Jesu ord – om at de dagene skulle bli avbrutt/stoppet. Hvordan? Jo, ved at Jesus kommer tilbake fra himmelen og derfra oppretter sitt tusenårige kongerike i Israel. (Ref. Dan. 2, 44; Åp. 20, 4).

Når denne dramatiske gjenkomsten skjer – og det vil bli i nær framtid – så skal Israel og jødene som overlevde denne trengselstiden hilse Jesus velkommen, med ordene fra påske-salmen,​​ 118, 26:

«Velsignet være ham som kommer i Herrens navn! Vi velsigner dere fra Herrens hus.»

Det var dette Jesus også sa til jødene før han ble korsfestet: Heretter skal dere ikke se meg,​​ før​​ dere sier: Velsignet være ham som kommer i Herrens navn.

Men altså, de syv byene der de syv menighetene var beliggende, de lå alle i det som i vår tid kalles Tyrkia, den syd-vestre delen av landet.

Mens Den store Trengsel som kommer over Israel vil ikke skje andre steder enn nettopp i Israel. Trengselen angår ikke hele det globale verdenssamfunn med sine mange nasjoner. Akkurat slik det var da Moses tok hebreerne ut av Egypt med store og skremmende plagetegn, der disse plagene​​ ikke​​ kom over andre enn Egypts landområder.

Trengselstiden vil kreve mange liv.​​ (Sak. 13, 8 taler om at to tredjedeler blir drept i trengselen og bare én tredjedel reddet).​​ Dette vil være en syvårig periode og i denne tiden skal en falsk messias-skikkelse framstå, Antikrist, som vil oppkaste seg til å være jødenes messias-konge og sette seg i det da gjenreiste (tredje) tempel i Jerusalem og forlange full underkastelse av Israel. ​​ 2 Tess. 2, 3-4:

«La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og​​ syndens menneske​​ åpenbares,​​ fortapelsens sønn​​ (Antikrist).

Han er den som står imot (Gud) og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel​​ og utgir seg selv for å være Gud.»

Paulus sin henvisning i vers 2…først må frafallet komme​​ -​​ har å gjøre med det som skjedde i år 62 e. Kr. da Paulus fikk avvisning fra de elleve synagoge-lederne i Rom, se Apg. 28, 25-28. Dette ble Israels endelige ‘endestasjon’ for å​​ kunne få kongeriket opprettet ved Jesu gjenkomst i apostlenes levetid. Deres ‘Nei takk!’ overfor Paulus sin forkynnelse (Guds krav var at alle skulle tro på Jesus) ble Israels store åndelige frafall fra deres Gud Jehova.

Så, kjære leser,​​ frafallet har allerede vært, og er beskrevet i Apg. 28, 25-28.

Særlig vers 27 er tydelig, idet det der brukes samme uttrykk som​​ Jesaja 6​​ om at Israel​​ ikke ville omvende seg, slik at Gud kunne lege/gjenopprette nasjonen for seg.​​ Av Gud, ved Paulus, sin tjener – ble denne manglende omvendelse gjort endegyldig for Israel. Det var herfra ingen vei tilbake. Åtte år etter dette åndelige fallet, så ble nasjonen ødelagt av Rom og spredt for all verden. Deres vei tilbake til Gud og et nasjonalt samfunn med ham, vil bli gjennom Den store Trengsel.​​ Moses forutsa dystert, at Israel på grunn av deres Kristus-fornektelse, skulle bli sendt tilbake til Egypt som slaver – altså en​​ total reversering​​ av deres nasjonale status, 5. Mos. 28, 68:

«Herren skal føre deg tilbake til Egypt på skip, den vei som jeg sa deg at du aldri mer skulle få se. Der skal dere bli budt ut til dine fiender som treller og trellkvinner, men det er ingen som kjøper.»

Flavius Josefus, historieskriveren, skrev om dette at alle krigsfanger fra 17 års alder, unntatt noen som ble tatt til Rom,​​ (og mange av deres koner) ble sendt til Aleksandria på slaveskip i årene 70-72 e. Kr. – men markedet ble helt sprengt og ingen ville kjøpe disse jødiske slavene! ​​ Israels​​ fall og ødeleggelse ble total katastrofe.​​ 

Men på grunn av at de heller ikke i århundrene etterpå, opp til vår tid, omvendte seg​​ til tro på Jesus, så venter det den​​ endelige katastrofen,​​ nemlig trengselstiden like før Jesu gjenkomst.​​ 

Esek. 36, 19-23 viser oss at den tiden er lik med en hevn-aksjon mot dem for at de i disse århundrene har spottet Jesu navn blant de hedning​​ nasjoner de har oppholdt seg. Dette er det samme som den ‘Hevnens dag fra vår Gud’ som Jesus unnlot å lese opp da han leste Jesaja 61, 2 i synagogen i Nasaret. Jesus leste bare opp første halvdel av vers 2:​​ «..til å utrope et nådens år fra Herren..».​​ Da Jesus kom første gang, ble nasjonen tilbudt nåde og mulighet til å omvende seg til Jesus, deres Messias. Men like før hans​​ annet komme, så kaster Herren en​​ stor domstid over dem – og gjennom denne trengsel er det at det skal gjenoppstå et​​ nytt​​ og Jesus-troende Israel, og disse skal oppleve å få tjene Jesus som da blir deres Messias Konge.

Ut av denne trengselen vil det bli én tredjedel overlevende troende jøder, og disse vil være dem som hilser Jesus med de nevnte ordene fra salme 118, 26…velsignet være ham som kommer i Herrens navn.

Men det ble et​​ tidsvakuum​​ mellom Israels frafall og til den tid at denne falske messias, kalt Antikrist av Johannes, og syndens menneske av Paulus,​​ skulle framstå i Israel. Og dette vakuumet er likt med den tiden som menighetens tidshusholdning har vært,​​ tiden med den frie nådefrelsen​​ til alle som tror Jesus Kristus i hht. Paulus sitt nådeevangelium som finnes innen Efeserbrevet og Kolosserbrevet.

Dette frafallet fra Gud idet​​ jødene avviste Jesus, forårsaket at Gud gav Paulus åpenbaring om den​​ hemmelighet​​ som apostelen nevner i Ef. 3, 1-9 og Kol. 1, 25-26…en tidshusholdning med Guds nåde til hele verden.​​ Mose lov ble avskaffet nettopp fordi Israel ikke lenger var Guds nasjon på jord. Likesom i Hoseas, så ble de fra den tid​​ ‘Lo Ammi’ –​​ som betyr «Ikke mitt folk». For igjen å bli gjort til Guds folk og nasjon, må de renses og tuktes gjennom Den store Trengselstiden.​​ Som Jeremias sa,​​ Jacob skal bli frelst fra den.

Før dette ble åpenbart Paulus i år 62-63,​​ hadde all forkynnelse beskrevet i de fire evangelier, Apostelgjerningene, og de lærebrev som ble skrevet i samme tidsrom, bare vært rettet til nasjonen Israel – og noen proselytter. Det var det​​ nasjonale jødiske apostoliske budskapet​​ om det lovte Guds Kongerike for Israel med Jesus som kongen ved hans gjenkomst.

Slik vet vi da at de syv sendebrev – og som Johannes sendte til dem i aposteltiden da Gud bare talte til Israel og deres proselytter,​​ ikke​​ har noen kopling til Den store Trengsel.​​ 

Trengselen vil bare ramme Israel i hovedsak. Men på grunn av at noen av plage-tegnene i Åpenbaringsboken (se kap. 8 mv.) innbefatter nedslag fra store asteroider i det indre Middelhavet, kan og sikkert vil​​ dette​​ medføre følgeskader mot kystene av Tyrkia på nordsiden og Egypt på sydsiden. Tsunamier vil komme og slå inn over disse landstriper, men i hovedsak vil det være Israel som straffes.

(Se også min artikkel om asteroiden Apophis, som NASA holder et skarpt øye med…dette kan være asteroiden som faller i Middelhavet, beskrevet i Åp. 8)

 

 

 




De syv menigheter i Åpenbaringsboken

Av Jan Lilleby

 

Ut fra de detaljerte tekstene i Åp. 1-4​​ finner vi de såkalte ‘Syv Sendebrev’ til de syv menighetene som blir nevnt:​​ 

Efesus, Smyrna, Pergamum, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.

Disse har vært, og er fremdeles, gjenstand for diskusjon og flere tolkinger om hva eksakt de skulle ha av betydning i vår tid.

Vi må med én gang kunne slå fast at her har vi noe vi ellers ikke finner i NT: Syv brever som er ‘diktert’ av Jesus Kristus selv! De er ikke kommet opp fra Johannes sitt fantasifulle sinn, der han prøver å gi Jesus æren for innholdet. Nei, dette kommer direkte fra Jesus selv. Og det er ikke Johannes, i egenskap av å være apostel, som tar seg den frihet å formane eventuelt refse synd og negative ting i disse syv menighetene – for eksempel slik Paulus jo gjorde overfor korinterne og galaterne. Nei, det var altså Herren Jesus Kristus selv som tok seg av dette idet han gav Johannes en slik kraftfull åpenbaring både av nåtid og framtid.

Taler dette​​ (de syv sendebrev)​​ om et framtidig scenario som vil komme på de nevnte stedene (de var jo byer i antikken) – eller gjelder dette bare det som den gang fantes, da det ble skrevet ned av Johannes mens han jobbet i steinbruddet på Patmos?

Og til eksakt​​ hvilken trosgruppe​​ ble dette skrevet? Hvem eller hvilke var adressatene og hva betydning hadde disse i Herrens øyne den gang?

 

FORTID KONTRA FRAMTID

Det er etter min mening ingen tvil om at dette er formanings-brever som talte et​​ rettet budskap​​ og som var individuelt for hver av de nevnte menighetene som den gang eksisterte.​​ Han nevner blant annet et da-tids fenomen: Den gnostiske vranglære sekten ‘Nikolaittene’ – som drev infiltrasjon i menighetene ved sin vranglære. Dermed har vi med én gang et element som tidfester budskapet​​ bare​​ til da-tiden og ikke til framtid.

Åp. 1, 11:​​ «Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menigheter….»

Ingen ordre fra Herren om at Johannes skulle skrive en bok for så å få den utgitt på verdensmarkedet for salg!

Dette var​​ adresserte brev​​ og dermed skulle​​ de​​ så leses av den respektive mottaker. Verden utenfor var…nettopp det, den var utenfor.

At vi i vår tid kan lese disse brevenes innhold i en boksamling vi kaller Bibelen, betyr ikke at brevene var til deg og meg.​​ Eller til​​ en bestemt gruppe av troende.

Vi er helt nødt til å begynne der når vi skal se over dette.

Brevene gjaldt​​ så absolutt BARE fortid når vi leser dem i vår tid.​​ 

Dersom brevene skulle gjelde i framtid, da får vi kjempeproblemer og store motsigelser i Bibelen!​​ Det vil vi straks se når vi​​ tar med Paulus i dette sakskomplekset. Da vil vi og få se at disse syv brev kom til i tiden​​ før​​ Paulus kom til dette området – det vi i dag vet er det syd-vestre distriktet av Tyrkia, en nasjon som regnes å være muslimsk​​ hva gjelder religion. ​​ Hvis Jesu syv sendebrev ble sendt til disse​​ etter​​ at Paulus hadde etablert det​​ frie nådeevangeliet​​ slik vi finner dette i Efeserne og Kolosserne, så vil det som står i de syv brevene motsi Paulus sin evangelie-lære fullstendig.​​ Nei, brevene ble nok sendt dit av Johannes i god tid før Paulus var ankommet med sin apostoliske tjeneste.​​ BILDE: Efesus ruinene.

Skal byene,​​ og dermed en eventuell framtidig ‘menighet’ der,​​ gjenoppstå​​ og forefinnes i den tid da Den store Trengsel herjer i Israel?​​ Neppe. Dette blir usannsynlig spekulasjon og intet annet.

I dag er Efesus bare en samling romersk/hellenske ruiner, som bildet ovenfor viser, -​​ til minne om en storhetstid da byen hadde bortimot 200 000 innbyggere. Skal den gjenoppbygges til gammel storhet (?) og antall innbyggere, og i endetiden få en menighet der som blir beskrevet slik:

Åp. 2, 1-7:​​ «..dette sier han som holder de sju stjerner i sin høyre hånd, han som går midt mellom de sju lysestaker av gull: 2 ​​ Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. 3 ​​ Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett. 4 ​​ Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. 5 ​​ Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted – hvis du ikke omvender deg. 6 ​​ Men du har dette: Du hater nikolaittenes​​ gjerninger, som jeg og hater. 7 Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds Paradis!»

Legg også merke til en​​ spesiell​​ ting i dette: Ingen av de syv byene lå i Israel, men i Romerriket der mange jøder var spredt i diasporaen. Det var dette området som Paulus ble sendt til av Kristus, se Apg. 13-28 kap.​​ 

Dermed ser vi at de syv sendebrev ble sendt til​​ messianske Jesus-troende menigheter​​ som​​ siden kom​​ under Paulus sin påvirkning og omsorg. I den tidsperiode som beskrives i Apostelgjerningene år 34-62 e. Kr. I denne perioden talte Gud bare til sitt​​ eget folk, jødene, Israel,​​ og ville ha dem omvendt til Jesus Kristus slik at han kunne komme igjen fra himmelen og etablere det millenniets​​ kongerike​​ i Israel. Israel var ennå en​​ segregert nasjon​​ og var skilt ut fra verden ved Mose lov og bud, som av Paulus ble kalt for ‘Gjerdets skillevegg – fiendskapet’ i Ef. 2, 14-15.

Paulus selv, i noen brev, klager over at​​ falske apostler​​ tråkket i hælene hans og prøvde å rive til seg makt og innflytelse over menighetene i keiserrikets diaspora. J.fr. Åp. 2, 2.​​ Disse falske apostlene – sa Paulus – gjorde seg om til ‘Lysets tjenere’, men de tjente egentlig den onde og ikke Kristus.​​ 2. Kor. 11, 14-15.​​ Disse var med i den vranglære sekten som kaltes ‘Nikolaittene’.

Da de syv sendebrever ble skrevet og deretter sendt ut av Johannes, var det ennå ikke blitt åpenbart/etablert​​ menighetens tidshusholdning​​ som kom med Paulus. Den kom idet Israel først falt fra Gud som nasjon i Apg. 28, 25-28 fordi de ikke ville omvende seg.

De syv sendebrevne kan dermed​​ overhodet ikke brukes som gyldige​​ overfor vår tids menighet som lever i​​ nådens tidshusholdning​​ med det frie nådeevangeliet etter Paulus.

Åp. 2, 5 sier –​​ omvend deg og gjør de første gjerninger…​​ og dette henviser til Mose lov og bud, der troen måtte vises i form av gjerninger.

Men i vår tid, det frie nådeevangeliets tid, heter det i stedet:​​ «Av nåde er dere frelst, ved tro, ikke av dere selv, det er en Guds gave,​​ ikke av gjerninger​​ for at ingen skal rose seg.» ​​​​ Ef. 2, 8-9.

Det er jo direkte ironisk at det er nettopp i Efeserbrevet fra Paulus, at vi finner at gjerninger er utelukket. Likeså og nettopp derfor, er også Mose lov avskaffet, og at gjerdets skillevegg mellom jødene og verden var nå revet ned.​​ Israel var falt ifra Gud.

Ingen av sendebrevene i Åp. 1-4​​ har noe som helst å gjøre med vår tid der vi har det frie nådeevangeliet å tro på og å ha som rettesnor!​​ 

Vi hører IKKE på det​​ som Ånden sier til menighetene​​ (Åp. 2, 7)​​ – nei vi har blitt gitt å tro på og å lese det som hedningenes apostel Paulus har talt og skrevet, og INGEN annen form for troslære enn hans. Kort sagt: Det frie nådeevangeliet som befinner seg kun innen​​ Efeserbrevet og Kolosserbrevet. Bare der har vi troslære til menighetens husholdning. Alle andre bibeldeler i N.T. har bare å gjøre med Israel og det kommende kongeriket som skal opprettes ved Jesu annet komme.​​ 

Nådeevangeliet​​ har aldri vært basert på Mose lov eller noen jødisk tradisjon, det er bare åpenbart Paulus og nevnes som en​​ hemmelighet​​ som har vært skjult i Gud selv, før det ble åpenbart ham. Se Ef. 3, 1-9 og Kol. 1, 25-26. Bare i disse to brev finner vi nevnt/henvist til ‘Hemmeligheten’ – dette med et nytt evangelium som har himmelen (gresk: Epiuranos) der oppe som frelseshåp og er til alle folk i verden, et internasjonalt evangelium.​​ 

Når så mange forkynnere rører og tuller med disse syv sendebrev i Åp. 1-4 så blir det helt åndelig lære-tåke. Man finner på de mest fantasifulle ideer for å prøve å bruke de brevene som budskap rettet til nåde-tidens menighet, i vår tid og situasjon.​​ Mange villfarne predikanter, særlig i USA (!) bruker slik en feil tolking av de syv sendebrevene, at de mener det kan gjelde symbolsk for kristenheten over hele verden. Men i Bibelen ser vi at disse begrenset seg til bare en liten del av det syd-vestlige Tyrkia. Deres villfarelse er dermed totalt selv-avslørende. Bibelen har jo​​ navngitt disse syv byene​​ der de syv menighetene befant seg – og alle var i Tyrkia, ja – faktisk samme område som vi finner at Paulus virket som hedningenes apostel.

Man bruker eksempelvis Laodikea-formaningen i Åp. 3, 14-22 til​​ å påklage og formane verdens kristenhet fordi den nå har samme sinnstilstand som Laodikea da hadde, nemlig den var blitt​​ lunken,​​ og den var blitt fattig og arm enda den trodde om seg selv at den var rik! (Vers 15-17). Fordi den var kommet dit, skulle Herren​​ utspy den av sin munn –​​ den visste ikke at den var både ussel, ynkelig, fattig, blind og naken.​​ Jeg kan forsikre leserne at dette er en umulighet i vår tid med nådeevangeliet – Herren vil så visst ikke ut-spy noen som helst, for vi er under den frie nåden, som er Guds gave til oss troende, en gave han ikke krever tilbake. Vi har også fått ved inntreden i kristentroen Den Hellige Ånd som​​ pantet på vår himmel-arv​​ og som en billett til det himmelske (innsegl, skrev Paulus). Så det er utelukket at Herren skulle kaste noen troende ut av denne frelsen! Sjekk dette mot bibelversene nedenfor. Nådeevangeliet var ikke blitt åpenbart for verden den gang da Jesus ba Johannes om å skrive til de syv menighetene.​​ Da var det bare Kongerikets Evangelium (Tusenårsrikets løfte) som ble forkynt til Israel av apostlene.

Dette blir veldig gjennomsiktig når vi leser i Kol. 4,12-18 Paulus’ aller siste ord nedskrevet noensinne, der Paulus nevner Laodikea​​ uten​​ noen form for refs eller​​ irettesettelse…ja intet som kan jamføres med Åp. 3, 14-22 og det ynkelige vrak av en menighet som der framstilles.

«Epafras, som er en av deres egne (en hedning og ikke en jøde), hilser dere.​​ Han er en Kristi Jesu tjener som alltid strider for dere i sine bønner, for at dere​​ kan stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje.​​ 13 For jeg gir ham det vitnesbyrd at han har mye strev for dere​​ og for dem som er i Laodikea og Hierapolis.​​ 14 Lukas, den kjære legen, hilser dere. Likeså Demas. 15​​ Hils brødrene i Laodikea,​​ og Nymfas og menigheten i hans hus. 16 Når dette brevet (Kolosser brevet) er blitt opplest hos dere, sørg da for​​ at det også blir opplest i menigheten i Laodikea, og at dere får lese det brevet som dere kan få fra Laodikea.​​ 17 Si til Arkippus: Gi akt på den tjenesten du har fått i Herren, så du fullfører den! ​​ 18 Hilsen med min egen, Paulus’ hånd. Kom i hu mine lenker! Nåden være med dere!»

Dette er de aller siste hilsener som Paulus, hedningenes apostel, skrev. Og i både Efeserbrevet og Kolosserbrevet finner vi nådeevangeliet som lære-basis for det han lærte fram.​​ Kolosserbrevet er det yngste skrivet i hele Bibel-boken,​​ av det vi kaller lære-brev,​​ fra omkring 63 e. Kr. og det antas at Paulus døde i 67 e. Kr.​​ De aller yngste skrivene –​​ utenom lære-brevene​​ – er selvsagt de fire historie skrivene fra Matteus, Markus, Lukas og Johannes.

I Ef. 1 ser vi at vi troende er blitt​​ velsignet​​ med ALL ÅNDELIG VELSIGNELSE i himmelen i Kristus.

Gud​​ har satt oss over​​ og​​ inn i​​ sin​​ elskede Sønns rike​​ i det himmelske.

Kolosserbrevet ble på Paulus sin ordre​​ opplest i Laodikea-menigheten.​​ 

De var kommet inn under den frie nådefrelsen, og det ventet ikke noen som helst straffe-oppgjør med Herren på grunn av lunkenhet ​​ etcetera, slik som i Åp. 3,14-22. Nådeevangeliet umuliggjorde at de synder/feil/mangler/etc som påpekes i de syv sendebrev kunne forholdes for den kristne troende flokk. Dette nåde-evangelium kom med Paulus fra og med cirka år 62-63 e. Kr. da Paulus var i romersk fengsel, etter at han først hadde blitt frikjent i ankeretten under Nero.

Kolosserbrevet/Efeserbrevet stenger også helt for muligheten til at de syv menighetene i Åp. 1-4 skulle bli gjenreist i endetiden og dermed komme inn over kristenheten.​​ De syv menighetene hadde kun en nå-tid betydning i samme tidsperiode som apostlene virket, og har intet å gjøre med endetiden der vi finner Den store Trengsel for Israel.

De nevnte syv byene fra antikkens Tyrkia vil aldri bli gjenreist, inkludert både Efesus og Laodikea, og heller ikke kan man tenke at Herrens ord i de syv brevene noen gang kunne gjøres gjeldende for kristenhetens troende. De var​​ bare skrevet til de jødiske messianske troende i Romerriket, og hadde med Israels håp å gjøre og det lovte tusenårige kongeriket som en dag skal komme.

Nei, nåde-evangeliets tid vil vare og vil herske helt fram til at Den store Trengsel faller over Israel idet Gud sender ned Elias og Moses (se Åp. 11) for å profetere for Israel om de kommende plager og straffedommer. Disse finner vi i Åpenbaringsboken fra det 6. kapittel – som de syv segl, syv basuner og syv vredeskåler og de tre vé ropene.

​​ 

​​