RETT INNDELING AV
BIBELEN
DEL I
RETT INNDELING AV
BIBELEN
DEL I
JAN LILLEBY
Det ble Dr. Ethelberth William Bullinger, prest i Den anglikanske Kirke fra siste halvdel av 1800-tallet, under Erkebiskopen av Canterbury, England, som kom frem i offentligheten først med dette bibelske tolkings-prinsippet for hvordan man kan forstå Bibelen riktig. Han døde i 1913.
Han var venn med blant andre journalisten Theodor Herzel, (Bildet) den østerrikske jøden som ble en initiativtaker til å få opprettet en egen jødisk stat i Palestina.
Gjennom dette bekjentskapet begynte Dr. Bullinger å forstå dette med forskjellen mellom Israel og jødene sammenliknet med kristenheten. Det var et tydelig skille på disse. Hvorfor?
Og dermed begynte han å studere Guds Ord og Det nye Testamente særlig, for å rede ut dette. Bullinger var også kyndig i gresk språk.
Gud handlet med Israel på én måte, mens med den kristne troende menighet handlet han annerledes.
Bullinger fant frem til en riktig tolkings-modell for hvordan forstå Bibelen rett. Hvilke ord og løfter var skrevet til Israel som nasjon, og hvilke ord og løfter var skrevet til den kristne menighet? Hvor gikk skillet mellom disse to i historien?
Hans etterfølgere gjennom årene var Charles Welch, Stuart Allen, Oscar Baker, og i senere tid Brian Sherring, med fler. Men Bullingers bibel-tolkings modell er nå spredt i hele verden ikke minst takket være internett. En rekke websteder underviser i denne tolkings-rammen for rett forståelse av Skriften.
2.TIM. 2,15 OM Å INNDELE GUDS ORD RIKTIG
«Legg vinn på å kunne fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som deler sannhetens ord rett.»
I gresk grunntekst står det en som kutter opp, deler opp, sannhetens ord rett, slik Strongs greske leksikon viser: (Nr. 3718 i Strongs) -
På norsk: Å dele, å kutte opp. Som for å systematisere og plassere det man har delt opp i riktig orden og sammenheng. Jeg benyttet et bilde av en som kutter opp frukt…som du ser av overskrift illustrasjonen.
Dette oppdelings-prinsippet er ikke bare for Det nye Testamente, det gjelder i alle tidshusholdninger så sant at det er utgått skriftlige ord fra Gud.
Dette igjen betyr selvsagt at man må sørge for å finne ut en rekke fakta i det ord som Gud til enhver tid har talt, og fått skrevet ned.
Til hvem er det sagt? Når er det sagt? Hvorfor er det sagt? Gjelder det for en bestemt person, eller en bestemt gruppe mennesker?
Det var vel teologen Myles Coverdale (levde samtidig med Luther) som en gang uttalte følgende sannhet i denne saken:
"It shall greatly help to understand scripture if thou mark, not only what is spoken or written, but of whom, to whom, with what words, at what time, where, to what intent, and with what circumstances, considering what goes before and what follows."
På norsk: Det vil være til stor hjelp i å forstå Skriften, om du merker deg ikke bare hva som er talt eller skrevet, men om hvilke, til hvem, med hvilke ord, til hvilken tid, hvor, for hvilken hensikt, og under hvilke omstendigheter, og tatt under hensyn om hva som kommer foran og hva som følger etter dette.
Dette prinsippet synes også å være en ledetråd i Bullingers arbeide med å få fram en riktig tolking av Bibelens ord.
FØR OG ETTER APOSTELGJERNINGNE
Bullingers hoved-oppdagelse var som mange vet, dette at før Apg. 28 (år 60 e. Kr.) så handlet Herren bare med Israel og dets proselytter. Det vi i dag regner som ‘menigheten’ fantes ikke. Mose lov var deres livsstil og overordnete mal for livet i troen på Gud Jehova, det som i jødedommen er kalt for Tora, de fem Mose skriftene. Hele tiden med Apostelgjerningene hadde Mose lov som grunnlære, det finnes ingen tvil om det. Rom. 3, 31:
«Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.» Skrevet i Efesus i 57 e. Kr.
Paulus ankommer Jerusalem i år 58 til pinsedags feiringen, og møter Jakob og lederne, Apg. 21, 17-20 - se særlig vers 20:
«Da vi kom til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede.
18 Neste dag gikk Paulus med oss til Jakob, og alle de eldste kom dit.
19 Da han hadde hilst på dem, fortalte han hva Gud hadde gjort blant hedningene ved hans tjeneste, det ene etter det andre.
20 Da de hørte det, priste de Gud. Så sa de til ham: Du ser, bror, at mange tusen blant jødene er kommet til troen, og alle er de nidkjære for loven.»
Men etter at Apg. 28 lukkes, og forfatteren Lukas ikke lenger skrev hva Gud gjorde for og med Israel, så finner man i den historiske tidslinjen at det er Efeserbrevet, Kolosserbrevet og Filemon brevet som ble skrevet. Dette skjedde da Paulus satt i fengsel i Roma år 63-67 – og brevene er skrevet ikke som historie, men som troslære til menigheten (ikke Filemon, som er uten troslære).
Vil man ha mere detaljert historikk om Israel i romertiden, da er vi henvist til den jødiske forfatteren Flavius Josefus, - som opprinnelig het Josef ben Matthias. Hans bokverk ‘Jødenes Krig’ et ett av hans kjente historikker, og viser hvordan Israel ble ødelagt i krigen 66-70 e. Kr. En nøye detaljert beskrivelse både av selve krigen og ikke minst den innfløkte opptakten til denne, med sine tusenvis av intrikate opplysninger om hvem, hva, hvor og hvorfor. Anstrengende og dyster lesing, men veldig interessant.
Men Bibelen selv gir oss ingen opplysning direkte, om hvordan apostelen Paulus døde, og heller ikke om hva som hendte med Johannes. En rekke katolske legender vokste fram…men disse er intet sikkert ‘Guds Ord’.
De fleste teologer og historikere holder det som riktig at Paulus ble henrettet under keiser Neros senere tid, omkring år 67-68.
Apostelgjerningenes bok avsluttes med følgende ord av Lukas:
«To hele år ble Paulus i det herberget han hadde leid, og han tok imot alle som kom til ham.
31 Han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.»
Mens i Efeserne og Kolosserne finner vi ham som en regulær fengslet arrestant, en som ble ansett av romermakten å ha brutt en eller fler av deres lover. Han delte cellen med en annen kristen mann, Aristarkus (Kol. 4, 10 og Fil. 1, 24).
Før Apostelgjerningene 28, så finner vi flere hoved fakta en bør merke seg:
Mose Lov og forskrifter var ved gyldighet og ble etterlevd av de troende
Den nye Pakt til Israel og løfte om et kongerike i Israel med Jesus som regent, var basislæren hos apostlene og deres menigheter
Apostlene forkynte bare til Israel innen landets grenser, Peter og de elleve
Paulus ble i ettertid cirka år 44 sendt utenfor Israel, i diasporaen, til jødene og proselyttene
Både den såkalte Åndsdåpen samt dåpen i vann var praktisert i denne tiden – ved apostlenes håndspålegging i den førstnevnte
Det var også en strenghet gjeldende synd: Gud straffet grovt tyveri med døden, og likeså mislighold av nattverds-måltidet – der overtredere ble kastet inn i sykdom og eventuell død.
Gud og Den Hellige Ånd hadde også en synlig overmyndighet til å straffe visse politikere og ledere, j.fr. Herodes Agrippas I sin død i Apg. 12, 21-23
Man finner flere tilfeller beskrevet, der Gud sendte sine engler for å hjelpe, veilede, trøste og utfri sine tjenere i vanskelige situasjoner. Se disse skriftstedene:
(Apostelgjerningene) - 1, 10-11; 5, 17-20; 10, 1-6; 12, 3-10; 27, 22-2
Etter Apostelgjerningene: I skriftene skrevet etter den regulære aposteltiden, Paulus’ brev til efeserne, kolosserne og Filemon, så finner vi intet nevnt om de ting som preget tiden beskrevet i Apostelgjerningene:
Ingen Mose Lov og forskrifter – disse nevnes tydelig som helt avskaffet, j.fr. Ef. 2, 14-15 og Kol. 2, 14-16. Det framgår at avskaffelsen skjedde med Jesu korsfestelse – men dette var hemmelig holdt inntil Paulus fikk det åpenbart av Kristus da han skrev sine brev til efeserne og kolosserne i år 63 e. Kr.
Kongeriket i Israel med Jesu gjenkomst nevnes ikke lenger og heller ikke Den nye Pakt.
Den eksklusive forkynnelse av kongerikets evangelium til bare Israel og jødedommen, er helt borte. Ef. 3 viser at Paulus deretter kalte seg for «Jesu Kristi fange for dere hedningers skyld» - jødene har ingen prioritet lenger (Rom. 1, 16: Jøde først, så greker). Nå er det gitt et evangelium som gjelder hele verden internasjonalt og fritt uten noen pakter eller bud eller forordninger.
Det er å merke seg at dette nye nådeevangeliet IKKE ble forkynt verken til Israel, eller i Israel, men ute i provinsene i Romerriket. Gud var ferdig med å tale til Israel, sitt ulydige og vantro folk.
Åndsdåpen samt dåp i vann nevnes ikke lenger – men bare ‘Dåpen til Kristi død’ som han likner med en ‘omskjærelse som ikke er gjort med hender (av mennesker), men derfor av Gud ved inntreden i troen på Jesus. Helbredelser og håndspålegging er også borte, samt alle andre åndelige nådegaver, slike som tungetale, profeti, tydning, visdoms tale, kunnskaps tale, ånds-avsløring, kraftige gjerninger (demon utdrivelser) og tro utenom det vanlige.
Det er blitt nådens tidshusholdning, så Gud utøver ikke lenger umiddelbar straffedom over tyver eller ugudelige politikere, slik som en ser i Apg. 5 med Ananias og Saffiras løgn og død, og Agrippa I sin død i Apg. 12, 21-23 da han døde ved en engels hånd. Det ble husholdningsskifte da Israel falt ifra Gud som nasjon, vist i Apg. 28, 25-28. Apg. 28, 28: «Så skal dere da vite at denne Guds frelse er blitt sendt til hedningene, og de skal høre.»
Heller ikke – på den positive siden – finner vi noen form for synlige påtakelige bevis for at Guds engler trer i funksjon og utfrir hans tjenere i visse vanskelige situasjoner.
Det kan dermed synes som om de ord Herren en gang talte til Paulus, kan være gjeldende for oss i dag: For min nåde er deg nok.
I Kolosserbrevet ser vi faktisk at Paulus ADVARER DE TROENDE MOT Å HENFALLE TIL FALSKE VISJONER OG FILOSOFIER, OG ENGLE DYRKING. Kol. 2, 18-19:
«La ingen røve seiersprisen fra dere, om noen prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn,
19 og ikke holder fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd.»
Dersom de åndelige nådegavene lært av Paulus i 1. Kor. 12-14 - om tegn, under og mirakler, skulle være viktige og være en utrustning til tjeneste for evangeliet i nådetiden, så ville Paulus vært den første til å poengtere dette for de troende han skrev til.
Men alt dette glimrer med sitt fravær.
For så å kunne inndele/oppdele (gresk: Orthos temno) Guds Ord rett, er vi nødt til å forstå at disse mirakuløse ting gitt av Gud til apostlene i den tidlige tiden, ikke lenger finnes aktivt i tiden etter at Israel falt ifra i Apg. 28, 25-28. Miraklene var gitt kun til Israels messianske troende i aposteltiden for at de skulle ha beviser for at disse var sendt av Gud, 1. Kor. 14, 21-22. Paulus henviste til Loven da han skrev om tegnene og mirakel gavene…I Loven er det skrevet… - dermed vet vi at alle nådegaver og mirakler var noe som bare var ved makt i den tiden da Mose Lov gjaldt i jødedommen!
Da Mose Lov ble åpenbart overfor Paulus som noe som fra nå av var AVSKAFFET, så var dermed også alle ting til Israel avskaffet…de var falt ifra på grunn av vantro mot Jesus Kristus. Mose Lov ble avskaffet, og dermed også alle ting som der var skrevet av forordninger, løfter, påbud, du skal – og du skal ikke, inkludert alle typer høytider, sabbater, måne-dager, matforskrifter, ofringer og absolutt alt, bokstavelig talt.
Ødeleggelsen stod for døren, og i år 70 ble nasjonen utradert og spredt i verden.
Jødenes høyborg, Tempelet i Jerusalem ble lagt flatt mot bakken i år 70, akkurat slik Jesus profeterte til dem. Det skulle ikke levnes dem sten-på-sten som han sa, Lukas 21, 5-6.
ISRAELS FALL UTLØSTE MENIGHETENS ETABLERING
Vi finner således i Det nye Testamente, når vi foretar denne riktige inndeling av Ordet, at tiden med nåden og menigheten ble åpenbart Paulus i år 63 e. Kr. da han skrev fra fengselet i Roma.
Hele ideen med en internasjonal kristen menighet var ukjent i jødedommen. Den var hemmeligholdt i Gud fra før han skapte verden – men som ble åpenbart for apostelen Paulus slik han så nøye beskriver i Ef. 3, 1-9:
«Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger -
2 så sant dere har hørt om husholderoppdraget med Guds nåde, det som er gitt meg for dere.
3 Ved åpenbaring har han kunngjort for meg mysteriet*, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord.
4 Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristus-mysteriet.
5 Det var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden:
6 At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet, og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.
7 For dette evangelium er jeg blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft.
8 Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom,
9 og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med dette mysteriet* som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus.»
(Fremhevet skrift ved undertegnede)
Paulus peker hen på tidshusholdningen som ble gitt ham å etablere, den med Guds frie nåde i tro på Kristus, for hele verden.
Ef. 2, 8-9 er to erkevers i denne sammenheng:
«For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.
9 Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg».
Vi ser tydelig at forkynnelsen i Efeserbrevet og likeså Kolosserbrevet er helt forskjellig fra det Paulus lærte til jødene og proselyttene i tiden med Apostelgjerninghene, og lovte dem Jesu gjenkomst og opprettelsen av Guds Kongerike i Israel!
Jesu gjenkomst blir ikke engang nevnt.
Men Paulus peker i stedet på menighetens hjemkomst, i Kol. 3, 1-4:
«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.
2 La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.
3 Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.
4 Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet.»
Dette er en makeløs og nesten helt eventyrlig frelses-forkynnelse. Vi finner intet av dette i de fire evangelier eller i Apostelgjerningene, eller fra brev skrevet i det tidsrom (28-62) som Apg. handler om.
Det er fordi at vi nå har gjort en riktig oppdeling/inndeling av Guds Ord, slik at vi vet hva som er for menigheten, og skiller dette ut fra alt som har blitt talt eller skrevet til Israel og jødene. Israel er ikke, og har aldri vært menigheten.
Vi skal tas inn direkte i det himmelske hos Kristus….da skal også dere åpenbares med ham i herlighet.
Ved riktig inndeling, etter E. W. Bullingers bibelske modell, så finner vi at Israel de ble lovt en frelse i det kommende Guds Kongerike i Israel ved Jesu snare gjenkomst i deres levetid. Dessverre ble dette sabotert, da Israel som nasjon nektet å omvende seg til Jesus Kristus. Men ved Israels frafall, så kom dermed menighetens tidshusholdning, åpenbart og betrodd til Paulus for oss, og en egen tros-lære for oss i og med Efeserne og Kolosserne.
Uten Israels eksistens som en nasjon for Gud, var det blitt Guds vilje å åpenbare for Paulus at Jesus hadde latt Mose Lov korsfestes med ham på korset. Det tilhørte den hemmelighet som vises til i Ef. 3.
Aldri må vi kristne finne på å bruke de fire evangelier og Apostelgjerningene som troslære. Da blir det helt riv ruskende galt alt sammen. Det er denne feil som er blitt gjort – ikke minst av pinse-karismatiske troende verden over. De tar Jesu ord til sine disipler som om de skulle vært talt til menighetens tidshusholdning, som er en helt annen gruppe troende enn den jødiske stat den gang. De tror at Markus 16, 16-18 om tegn, under og mirakler, og tungetale skal følge dem i tjenesten for evangeliet. Men Jesus talte aldri disse ting til menigheten. Bare til sine disipler like før han ble tatt opp til himmelen. Jesus var bare sendt til de fortapte fårene av Israels hus (Matt. 15, 24).
Vår lærer er ikke Jesus – men det er Paulus, hedningenes apostel!
Det er BARE Paulus sin troslære til menigheten slik vi leser i Efeserne og Kolosserne som er gyldig grunnlag for vårt trosliv. Bibelen rett inndelt og forklart.
Gracepano.com
