ROMERBREVETS LÆRE:
BASERT PÅ MOSES OG PROFETENE

ROMERBREVETS LÆRE:

BASERT PÅ MOSES OG PROFETENE

JAN LILLEBY

 ​​ ​​​​ Romerbrevet avslører en mengde med lov, bud og forskrifter. Det peker på de troendes​​ frelseshåp i tiden med Apostelgjerningene. En kan lure på hvordan bibeloversetterne har​​ kunnet plassere ett av de siste brev Paulus skrev før han kom til Rom i år 60-61 helt først​​ i rekkefølgen. Brevet ble skrevet antakelig i Efesus år 57, altså​​ før apostelen ble fengslet​​ i Jerusalem år​​ 58. Se Rom. 15, 25 og 31.​​ 

FRELSESHÅPET I ROMERBREVET

Det er helt tydelig at de troendes frelseshåp slik det fremgår av Romerbrevet IKKE er​​ himmelen der oppe, men det​​ jordiske messianske Guds Kongerike med Jerusalem som​​ sentrum.​​ Dette fremgår særlig av kapittel 2 og 8. I kapittel 2 peker Paulus på Guds dom​​ foretatt av Kristus ved hans opprettelse av dette tusenårsriket i Jerusalem (Rom. 2, 5-8). I​​ kapittel 8 peker Paulus på at hele skaperverket lengter og stunder etter Kristi komme som​​ vil være skaperverkets fulle forløsning (Rom. 8, 19-23).

De første versene som går like på​​ frelseshåpet​​ leser vi i Rom. 1, 1-5 samt i vers 16:

”Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium,​​ 

2: det​​ som han forut har​​ gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter,​​ 3:​​ om hans Sønn,​​ han som etter kjødet er kommet av Davids ætt,​​ 

4: og som etter hellighets Ånd er​​ godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår​​ Herre.​​ 

5:Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke​​ troens lydighet blant alle​​ hedningefolkene,​​ til ære for hans navn.​​ 

16: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet,​​ for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror,​​ både for jøde først og så for​​ greker.”

Frelseshåpet viser seg her på en indirekte måte – særlig i vers 2, 3 og 16:​​ 

Vers 2 taler om​​ at Paulus’ forkynnelse ikke er ut fra den hemmelighet som menigheten ble åpenbart fra​​ (Ef. 3, 1-9), men ut fra​​ de gamle profetenes skrifter, som Paulus flere ganger refererer ​​​​ til i sine ti apostelgjerningsbrev.​​ 

Han talte bare ut fra det som Gud hadde åpenbart ham i​​ profetene og Moses, nemlig at Messias måtte lide, dø og oppstå før han skulle sitte på​​ sin herlighets trone i Jerusalem som jødenes Konge. Vers 3 stadfester​​ hvilket frelseshåp,​​ i​​ det han peker på Jesus som nedstammet fra Davids ætt! Det er altså snakk om Guds

jordiske Kongerike (Jesus på Davids trone) her i de første versene i Romerbrevet. Dette​​ holder seg igjennom hele brevet, og dukker opp igjen på forskjellige vis – noe vi snart vil​​ se.

I vers 16, kommer dette som er så utrolig vanskelig for ”Acts – 9” dispensasjonalister å​​ fatte.​​ (Acts – 9”= De som mener at menigheten startet med Paulus fra og med synet på​​ Damaskusveien i Apg. 9).​​ De forstår rett og slett ikke uttrykket til Paulus, ”jøde først og så​​ greker”. De er blinde helt og holdent for hva dette innebærer.

Det hjelper ikke at jeg igjen og igjen SIER DET RETT​​ UT: I tiden med ”jøde først, så​​ greker” så betyr dette at​​ Israel var Guds prioriterte nasjon, og hedningen måtte​​ underlegge seg Israels velsignelser som proselytter. De ble​​ podet inn​​ (ble proselytter) i​​ Israels gode oljetre (Rom. 11, 17). Men etter at Israel ble tilsidesatt i Apg. 28, 28 så finner​​ vi ikke lenger ”jøde først, så greker” i noen av Paulus’ skriv​​ for menigheten. Vi finner tvert​​ imot Kol. 3, 11 som tydelig sier imot Rom. 1, 16: ”Her er​​ IKKE​​ greker eller​​ jøde, omskåret​​ eller uomskåret, barbar, skyter, trell, fri – Kristus er alt og​​ i alle.” Jødene ble trukket ned​​ ett hakk i rang, og dermed likestilt med hedningen (proselytten) og resten av verdens​​ nasjoner: Barbarer-folket, Skyter-folket, treller, frie. Dette​​ er helt overens med Ef. 2, 15,​​ der vi og leser at Gud i troen på Kristus, stiller og​​ sammenføyer ”de to til ett nytt​​ menneske” og dermed river ned skilleveggen mellom dem.

I den tid da det var ”jøde først, så greker”, finnes ikke menigheten. For i menighetens tid​​ er​​ de to likestilt. Da er ikke lenger jøden først i alle ting.​​ Denne misforståelsen fra svært​​ mange troende i vår tid, har ført til at kristne tenker at Israel​​ i dag er ”først” – de er altså​​ favorisert av Gud foran oss kristne. Det​​ kommer av den helt gale oppfatningen av at​​ Romerbrevet er skrevet til menigheten. Hvor galt og helt bak mål kan troende komme?

Israels status i vår tid, siden år 60-61 i Rom (Apg. 28, 28) er at nasjonen​​ fremdeles er​​ satt tilside​​ og helt utenfor Guds pakter.

Disse proselyttene, ofte av Paulus kalt ”grekere” i hans skriv før menigheten ble åpenbart,​​ blir omtalt i Rom. 4, 11:

”Og han (Abraham) fikk omskjærelsens tegn til segl på den​​ rettferdighet av tro​​ som han​​ hadde fått da han var uomskåret. Slik skulle han være far til​​ alle de troende som er​​ uomskårne, så rettferdigheten kunne bli tilregnet også dem..”.

Her farer også de fleste vill, og tror at den kristne under​​ nåden og i menighetens tid har​​ Abraham til ”far” i troen. Og at vår tro er lik den tro Abraham viste før han​​ ble omskåret.​​ Nei, vi måtte ikke vise tro ved lydighet i gjerning. Vi er ikke​​ blitt krevd av Gud om å gå til​​ Moria fjell og der ”ofre Isak” i lydighet.​​ 

Menigheten skal aldeles ikke ha denne​​ ”rettferdighet ved tro” som demonstreres hos Abraham. Dette var bare for Israel og deres​​ proselytter. Bare disse kunne ha Abraham til far i troen. Det står for eksempel ikke om​​ Abraham at han var omskåret med en omskjærelse som ikke var GJORT MED HENDER.

Altså foretatt av Gud. Menighetens troende har blitt omskåret i Kristus, av Gud i tro –​​ utenfor den type gjerningstro som var knyttet til Abraham! (Kol. 2, 11). Vi er omskåret ved​​ Kristi omskjærelse, det vil si: Herrens død og oppstandelse. Vi er i troen døpt til Kristi​​ død. Skyldbrevet som var skrevet mot de som ikke trodde, er TATT HELT BORT. (Kol. 2,14). Vi er i en annen sfære enn den tro som Abraham viste, og som bare gjaldt Israel og​​ deres proselytter. Vi blir satt i himmelen i Kristus i samme​​ øyeblikk vi kommer til tro, og​​ gitt Hellig Ånden som pant og innsegl. Slik var det ikke med Abraham eller Israel, verken​​ før eller etter Kristi død og oppstandelse. De hadde Guds Kongerike som frelseshåp. Og

Abraham, sier Hebr. 11, 10, så også like forbi tusenårsriket – til ”Staden med de faste​​ grunnvoller”, som er Det nye Jerusalem i Åp. 21.​​ 

Himmelen, der Kristus sitter ved​​ Faderens høyre hånd, og som er menighetens frelseshåp – var​​ holdt skjult for​​ Abraham. Hvordan kan da noen tenke at vi i menigheten​​ skal ha Abraham som en ”far” i​​ troen? Han visste jo ikke noe om vårt frelseshåp.

De messianske troende fikk Ånden i kraft, for ved Åndens hjelp avskjære og motstå all​​ synd og feil, og slik få​​ loven oppfylt i dem selv ved Ånden​​ – rettferdiggjort av tro ved at​​ Kristus i Ånden hadde oppfylt loven for dem (Rom.​​ 8ff). Men er det vel slik vi i menigheten​​ skal ha det? Har vi Guds jordiske Kongerike som frelseshåp​​ og skal stå for Kristi domstol​​ i Jerusalem og få tilbake hva vi har gjort i vårt legeme? Nei, på ingen måte! Vi er direkte​​ satt med Kristus i himmelen, og alt gitt ALL åndelig velsignelse i Kristus. Vi er troende​​ som er tatt helt utenom alle jødiske løfter, pakter, lov, bud, forskrifter, tros-rettferdighet og​​ håp. Vi er overhodet ikke involvert i noen form slik vi​​ leser i Romerbrevet vedrørende​​ Abraham og hans tro vist ved gjerninger (Jak. 2, 21).

Romerne 5, 9 peker også på den frelse de troende​​ messianske jøder og proselytter​​ ventet på med håp under Paulus’ tjeneste i Den nye Pakt:

”Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod,​​ ved ham bli frelst​​ fra vreden.”

Dette er den samme vrede som tales om i Rom. 2 og dommen for Kristi trone i

Jerusalem. Der skal ugudelige få sin straff, og den troende skal få sin lønn: ”Med din​​ hårdhet og ubotferdige hjerte​​ hoper du deg opp vrede til VREDENS DAG,​​ den dag da​​ Guds rettferdige dom skal bli åpenbaret. For han​​ vil gi enhver igjen ETTER HANS​​ GJERNINGER. Til dem som i utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og​​ uforgjengelighet,​​ skal han gi evig liv (gresk: Aion= Liv i Guds Kongerike på jorden i​​ tusen år).​​ 

Vers 8: Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men​​ lydige mot urettferdigheten –​​ over dem skal komme vrede og harme.”​​ Lønn og straff.

Det samme vi leser om i 1. Kor. 3 og dommen ved Kristi trone i Jerusalem ved hans​​ gjenkomst.

Å bli belønnet med ”evig liv” i disse versene sitert ovenfor, er på gresk​​ aion, det vil si:​​ Tidsalderlig liv, som igjen er ensbetydende med liv i​​ det jordiske Guds Kongerike ved​​ Jesu gjenkomst.​​ Men har menigheten Kongeriket som frelseshåp? Nei, selvsagt ikke.

Jeg finner det helt ubegripelig at dispensasjonalister klarer​​ å forveksle dette frelseshåpet​​ med himmelen. Jeg sier ikke dette i en nedsettende eller​​ respektløs hensikt. Bare for å​​ fremme den​​ riktige forståelsen av vårt frelseshåp​​ nå i nådens tid, uten at dette skulle​​ bli forvekslet med det håp som de messianske troende hadde i tiden med​​ Apostelgjerningene. Det står jo tydelig å lese i Romerne, Korinterne, Galaterne og de​​ øvrige apostelgjerningsbrevene til Paulus, at deres frelseshåp var​​ Jesu gjenkomst for​​ Guds Kongerike.

Er de blitt åndelig/læremessig blinde de som mener at disse brevene er til menigheten?

I​​ disse ting er det ikke bare nok å be til Gud om at de skal​​ få se dette.​​ Vi kan be og be, men dersom vi ikke også formaner og underviser​​ på en korrektiv​​ og irettesettende måte,​​ så vil våre bønner være nytteløse.​​ 

Legg merke til at Paulus ber andre enn seg selv om å gjøre dette. Det må anses å høre tilall undervisning i menigheten at man fører korrektiv lære der det må anses å være​​ nødvendig for en rett forståelse av alle ting i troen i denne tidshusholdning. Vi er ikke kalt​​ til å være koselige pusekatter som alle kan elske og​​ legge seg flate etter. Vi bare​​ formanes til å opptre anstendig og i en sømmelig tone​​ der en ikke insinuerer ting som​​ setter opponentene i et dårlig ryktemessig lys (Kol. 3, 12-15).​​ 

Jeg oppkaster meg ikke​​ dermed til ”besser wisser” – men jeg bare vil være tro mot det oppdrag Paulus og Gud​​ gav alle bibeltroene mennesker. Også jeg bruker Bibelen som rettesnor.

I 1. Tess. 1, 10 og i 5, 9 finner vi​​ omtalt den samme vreden som i Romerbrevet. Den​​ vrede de messianske troende jøder og proselytter skulle bli​​ frelst fra ved deres antakelse​​ inn i Guds jordiske Kongerike i Jerusalem. Dette avspeiler deres frelseshåp, som på​​ ingen måte var likt det frelseshåp som ble gitt for menigheten. For de messianske troende​​ under Den nye Pakt var det Kongeriket og Jerusalem,​​ mens for oss i nåden er det​​ himmelen der oppe (Kol.3, 1-4).​​ 

Både Romerne, Tessalonikerne, Galaterne, Korinterne, Hebreerne, pastoralbrevene​​ og Filipperne hadde dette frelseshåpet – helt ulikt menighetens håp:

”..og vente på hans sønn fra himlene – han som Gud oppvakte fra de døde, Jesus, han​​ som frir oss fra vreden som kommer.” 1. Tess. 1, 10.

Rom. 6, 22 avspeiler likeså det samme frelseshåpet, nemlig Guds jordiske Kongerike.

”Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse​​ som frukt, og​​ tilslutt evig liv.”​​ 

Her er det samme greske​​ aion​​ som brukes: Tidsalderlig liv,​​ eller liv i Guds tusenårige Kongerike, som også regnes​​ som den kommende tidsalder. De​​ hadde altså ikke himmelen der oppe som frelseshåp, men jorden her nede.

I Romerne 7 kommer det HELT TYDELIG FREM AT BREVET ER TIL ISRAEL: vers 1 sier​​ blant annet:

”jeg taler jo til slike som​​ kjenner loven…”.

Det er stor forskjell på å​​ kjenne til loven​​ som sådan, og å​​ kjenne loven, ha utdannelse og

kunnskap i loven.​​ Romerne Paulus tilskrev, var de messianske jødene og proselyttene,​​ og de fleste av dem var godt opplært i lovens lære. Dette er ikke skrevet til den frie​​ hedning, lik den hedning vi finner i vår tid, lenge etter at Gud avsatte Israel.

Ikke bare forteller det oss at det var til​​ jødene og proselyttene, men det sier samtidig at​​ loven fantes ”oppegående” i samme tidsrom som dette var​​ skrevet. Og nettopp derfor var​​ det at deres tro var basert på at Kristus oppfylte loven for​​ dem, slik vi leser i Rom. 8 og​​ Rom. 3.​​ 

Men er det slik nå i menighetens tid med fri nåde? Nei, nå har vi den ordning at

loven og dens bud og forskrifter ER AVSKAFFET HELT​​ OG HOLDENT. Den er død (Ef. 2,​​ 15). Paulus poengterer dette i Efeserne, for i byens​​ troende forsamling var det både​​ jøder, proselytter og etter hvert frie troende hedninger. Han påpeker at ikke jødene blant​​ dem, har noen Mose lov som avkrever dem lojalitet og gjerninger for å vise at de trodde.

Nå var det helt slutt på bud og regler som tidligere gjaldt da Israel ennå var Guds nasjon.

Vi skal straks komme til dette med loven slik den fremgår av Romerbrevet.

For øvrig finner vi frelseshåpet i Romerbrevet omtalt i følgende skriftsteder, et håp som​​ gikk på Guds jordiske Kongerike – helt ulikt menighetens​​ frelseshåp som er himmelen der​​ oppe:

Rom. 8, 18-23; 9, 33; 11, 12 og 15, 26-27; 14, 10; 15, 12.

LOVEN, MOSES OG PROFETENE I ROMERBREVET

Nå blir det virkelig interessant, for Romerbrevet strutter av lovlære, og referanser til en​​ eksisterende ikke tilsidesatt Mose lov. Loven var​​ oppfylt​​ i Kristus, slik jeg alt nevnte​​ ovenfor, men den var absolutt ikke tilsidesatt. Rom. 3, 31 godtgjør at de troende​​ stadfestet loven ved Åndens kraft.

Zondervan Amplified Revised, har en meget korrekt tekstoversettelse av Rom. 3, 31 – og​​ som belyser at Mose lov faktisk var gyldig:

”Do we then by faith make the Law of no effect, overthrow it or make it a dead letter?​​ Certainly not! On the contrary,​​ we confirm and establish and uphold the Law.”

For dere som ikke er gode i engelsk: Her leser vi at loven var ved makt.​​ Det sies så​​ tydelig at Paulus her hevder at de slettes ikke opphevet loven ved troen. Tvert om: De​​ bekreftet, og holdt den i live og de opprettholdt loven! Dette er blitt mange lutheraneres​​ favorittvers for å forsvare ti-buds loven som gyldig i kristen tro. Dette er jo forståelig,​​ dersom nå engang Romerbrevet virkelig hadde vært til menigheten. Men brevet er til​​ jødene i troen, samt deres proselytter.

Hvordan kan jeg slå fast dette? Jeg har alt gitt svaret i Rom. 7, 1 – der Paulus rett frem​​ sier:​​ ..jeg taler jo til slike som kjenner loven.​​ De som​​ kjente loven var bare jødene og​​ deres opplærte proselytter. Brevet er skrevet til disse.​​ 

Proselytter kunne bare finnes i NT​​ så lenge som Israel var regnet å være Guds for​​ prioriterte nasjon på jord. Men etter​​ nasjonens tilsidesetting i Apg. 28, 28 nevnes ikke lenger​​ loven som ved makt, heller ikke​​ ”jøde først, så greker”. Både loven var avskaffet, og ”jøden først” var avskaffet.

Alle​​ mennesker var satt på lik basis i troen på Kristus, og loven avskaffet i det at Kristus ved​​ korset skapte de to (jøde og hedning) til ”ett nytt menneske” og rev ned skilleveggen​​ mellom dem (Ef. 2, 15).

Menigheten kan altså bare eksistere i det tidsrom der​​ 1.​​ Israel er satt ut av Guds pakt, og​​ ikke lenger er Guds nasjon.​​ 2.​​ Mose lov og bud er avskaffet i og med Israels nedgang fra​​ den status de hadde da pakten var ved makt.

Det er jo nettopp derfor at menighetens troende ikke er slike som i apostelgjerningstiden,​​ som var ”Rettferdiggjort ved tro” – de måtte altså​​ vise denne tro​​ ved visse gjerninger. De​​ måtte​​ vise troens lydighet​​ til alle de bud og forskrifter (Kristi lov) som Paulus disponerte​​ til dem i denne tiden da de ventet Kongerikets komme og Jesus ned fra himmelen.​​ 

Vi er i​​ stedet ”ett nytt menneske” ved tro. Satt med Kristus i himmelen. Derfor skal ikke vi ”leve​​ ved tro” – slik disse vi har for oss fra tiden med Apostelgjerningene. Da måtte de ”leve i​​ tro” ved å vise troen i gjerninger!​​ De skulle arbeide på sin frelse med frykt og beven,​​ og se frem til Guds Kongerikes komme.​​ Det var en annen type tro, ved en annen type​​ rettferdighet, og for en annen type frelseshåp.

ENTEN MOSES OG PROFETENE, ELLER DEN

NYE ÅPENBARINGEN MED HEMMELIGHETEN

Moses og loven samt profetene i GT var læregrunnlaget til Paulus (sammen med Jesu

lære for Kongeriket, selvsagt – lik Peter og de elleve) –​​ slik også Paulus bekjenner for​​ Agrippa II i Apg. 26, 22, at han ikke sa annet enn det​​ som profetene og Moses har sagt​​ skulle skje.

Det var aldri slik (som ”Acts – 9” leieren tenker), nemlig at Paulus​​ både​​ forkynte Riket for​​ jøder, og hemmeligheten/nåden for hedninger parallelt​​ i Apostelgjerningene. Det måtte​​ være enten eller, og ikke både og. For disse to læresfærene med lov og forskrifter for de​​ messianske troende, og tro uten gjerninger for menighetens troende, er to​​ motsetninger.​​ De går ikke sammen. Paulus forkynte derfor​​ bare Kongerikets håp​​ i hele tiden fra sin​​ omvendelse på Damaskusveien i Apg. 9​​ år 35 helt opp til Rom år 62 i Apg. 28, 31.

Men deretter, kommer nådeåpenbaringen til oss i det første skrivet i Bibelen som er​​ skrevet etter Apostelgjerningene i år 62: Efeserbrevet.

Romerbrevet er gjennomsyret av den tanken at​​ loven er intakt og aldri er satt ut av​​ kraft.​​ Men den var oppfylt ved Kristus. I læren om den dom som skal falle ved Kristi trone​​ i Jerusalem ved Herrens gjenkomst, sier Paulus følgende – Rom. 2, 12-23:

12: Alle som syndet uten å ha​​ loven, skal gå fortapt uten​​ loven, og alle som har syndetunder​​ loven, skal dømmes ved​​ loven.​​ 

13: For ikke de som hører​​ loven, er rettferdige for​​ Gud, men de som gjør etter​​ loven, skal bli rettferdiggjort.​​ 

14: For når hedninger, som​​ ikke har​​ loven, av naturen gjør det​​ loven​​ byder, da er disse, som ikke har​​ loven, seg selv​​ en​​ lov.​​ 

15: De viser at den gjerning​​ loven​​ krever, er skrevet​​ i deres hjerter. Om det vitner​​ også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også​​ forsvarer dem –​​ 

16: på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter​​ mitt evangelium, ved Jesus Kristus.​​ 

17: Men om du kaller deg​​ jøde, og du setter din lit til​​ loven​​ og roser deg av Gud,​​ 

18: og kjenner hans vilje og​​ dømmer om de forskjellige ting,​​ fordi du er opplært i​​ loven,​​ 

19: og regner deg selv å være en veileder for blinde, et lys for​​ dem som er i mørket,​​ 

20: en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige,​​ siden du​​ har den rette form for kunnskap og sannhet i​​ loven:​​ 

21: Du som altså lærer en annen,​​ lærer du deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du?​​ 

22: Du som sier at​​ en ikke skal drive hor, driver du hor? Du som har avsky for avgudene, raner du deres​​ templer?​​ 

23: Du som roser deg av​​ loven, du vanærer Gud ved å bryte​​ loven!”

I disse elleve versene hentet fra Romerne 2, nevnes​​ LOVEN​​ hele seksten ganger! Her​​ lærer Paulus om hva som er den rette holdning til loven: Ikke prek den for andre, med​​ mindre du holder den selv! Jeg siterte ikke de siste versene​​ i kapittelet, men Paulus viser​​ sluttligen til at i den troen de nå var inne i, den messianske gudsriketroen i påvente av​​ Jesu komme for Kongeriket – så er det Åndens omskjærelse i hjertet som teller, og ikke​​ den som var etter lovens bokstav. Dette er også i pakt med det som profetene spådde​​ vedrørende det lovte kongeriket for Israel: Herren skulle utgyte av sin Ånd over nasjonen,​​ og ”skrive sin lov inn i deres hjerter, slik at de gjør etter den”. Her i den nye pakts​​ forkynnelse i Romerbrevet er det dette prinsippet Paulus hevder. Ikke i egenskap av at​​ loven er avskaffet, for det var den sannelig ikke; den var​​ oppfylt ved Kristus for de som​​ trodde, og ved Åndens hjelp fikk de troende kraft til å stadfeste lovens krav, i det de ved​​ Ånden drepte kjødets gjerninger. Man kan ikke stadfeste en lov som er avskaffet, bare en​​ lov som er ved makt (Rom. 3, 31). Man kan ikke få lovens krav oppfylt i seg ved Ånden,​​ med mindre loven selv er ved makt (Rom. 8, 4).

Alle de ord og​​ gruelig lange setninger​​ som Paulus her drar i gang igjen og igjen, både i​​ Rom. 2, Rom. 3, Rom. 5, Rom. 6 og Rom. 7 – er alt sammen i forhold som avspeiler for​​ leseren at​​ loven er undertiden ved makt.​​ Hvorfor i all verden skulle apostelen ha kastet​​ bort flere lange kapitler på å diskutere en lov som alt var avskaffet? Her må vi få litt​​ forstand. De av dere som gjerne vil være en ”Berøatroende” som søker i Skriftene for å​​ granske om det jeg sier er riktig:​​ Ikke glem det som faktisk står om disse i tillegg til at de​​ gransket Bibelen, - de​​ ”tok imot ordet med ALL GODVILJE.”​​ Apg. 17, 11.​​ 

De fleste​​ kaster fra seg godviljen, og setter i stedet alt inn på å granske Bibelen for å prøve å​​ motbevise det andre sier. Berøafolket gransket for å prøve å finne MEDHOLD til Paulus’​​ lære. Dette er en vesensforskjell.

Allerede har jeg nevnt at den troende i menighetens tid slettes ikke skal leve i henhold til​​ den ”rettferdighet ved tro” som avspeiles i Romerne. I Rom.​​ 4 ”Abrahamskapittelet”, finner​​ vi at​​ den type rettferdighet var basert på Moses og profetene​​ – og var åpenbart i de​​ gamle skriftene. Men den frelse i nåde som er gitt menigheten, var aldri åpenbart i GT​​ verken i ord, gjerninger eller bildebruk. Den var helt skjult i Gud. Den rettferdighet ved tro​​ som Paulus utmaler i Romerne var en​​ tro koplet opp mot å vise det i gjerninger. En hadde​​ visse forskrifter til overholdelse, som godtgjorde at den troende virkelig hadde tro.​​ 

Mye av​​ disse forskrifter er allerede nevnt, og jeg vil ikke gjenta disse her igjen.

Romerbrevet var skrevet til​​ ”slike som kjenner loven”​​ –​​ (Rom. 7, 1). Det var jødene og​​ deres proselytter. Den som tenker at Romerne er skrevet til hedninger – i den form​​ hedningen hadde fra og med Efeserne, der hedningen​​ var selvstendig troende uten å​​ være proselytt,​​ han tar komplett feil, og har ikke forstått noen ting.​​ 

Det finnes mange​​ som har oppkastet seg til ”Israel-eksperter” – men deres utlegninger av apostelgjernings-skrivene​​ til Paulus, inkludert Romerbrevet, er ofte helt patetisk (det mangler ekte sann​​ refleksjon støttet i Paulus’ øvrige lære), og bommer kraftig da de ikke forstår at brevene​​ er til Israel. Det Israel som var i tiden med Apostelgjerningene, og ikke det hedning-Israel​​ vi har i dag. De var skrevet til Israel i den tid da ennå Mose​​ lov var operativ – men med​​ det tillegg at Kristus hadde oppfylt loven og gitt de troende Ånden til hjelp slik at de kunne

leve i henhold til lovens krav, og slik stadfeste at loven var god (Rom. 3, 31).

Lutheranerne i Skandinavia bruker ofte Rom. 3, 31 når de forsvarer at man skal leve etter​​ de ti bud som en kristen, slik jeg nevnte ovenfor. De tror jo​​ også at Romerbrevet er til oss​​ hedninger, idet de elegant og uvørent hopper over Rom. 7, 1. Men denne stygge​​ bommert gjøres av mange kristne. De tror at Romerbrevet er ”nådelære” bare fordi det​​ står i Rom. 3, 24 at man blir rettferdiggjort​​ uforskyldt av hans nåde​​ ved forløsningen i​​ Kristus Jesus. Men dette er ikke menighetens frelse, det er​​ jødenes gudsrikefrelse​​ og​​ de daværende proselyttenes. De levde da Gud lot loven være ved makt, selv etter at​​ Kristus hadde oppfylt den for dem.

I Rom. 8, 13 fremgår det at den troende som levde i denne​​ tiden da loven ennå var intakt,​​ men dog oppfylt for den troende av Kristus – så var det den svakhet ved den at dersom​​ den troende syndet, da skulle han dø! Les selv:

”For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø.​​ Men dersom dere ved Ånden døder​​ legemets gjerning, skal dere leve.”

Det vil si: Hvis de syndet, slik Paulus f. eks. beskriver i 1. Kor. 5 og 6 der horkarer, tyver,​​ drankere, avgudsdyrkere, løgnere, trollkarer, mordere, baktalere, homoseksuelle og alle​​ som gjorde imot Den nye Pakts lære,​​ ikke skulle arve Guds rike. De skulle bli nektet​​ adgang inn i det jordiske Kongeriket ved Jesu gjenkomst.​​ Ananias og Saffira i Apg. 5, var​​ pengegriske avgudsdyrkere og de løy for Ånden. De døde i henhold til Rom. 3, 24!​​ 

Er​​ dette den frie nådens tro og praksis? Nei, langt ifra. Dette er Kristi lov, for Guds jordiske​​ Kongerike, der en skulle luke ut ”surdeig” slik at en ikke engang skulle ha samfunn med​​ noen som kalte seg kristen (husk: Det var den troende JØDE og PROSELYTT i Antiokia,​​ som ble først kalt kristen! Betegnelsen ”kristen”​​ brukes ikke av Paulus i den nye​​ åpenbaringen som kom med Ef. 3, 1-9!), men drev med slike typesynder som nevnt her.

Men i nådens tid, slipper ALLE SAMMEN UNNA ALL​​ STRAFF I EVIGHETEN. De frelses​​ ved troen alene, uten renhetskrav og perfeksjon. Vi formanes​​ til å ha en god livsstandard i​​ Ef. 5 og Kol. 3 – men dette settes ikke opp mot evighetsfrelsen som er gitt av ren nåde.

Men når man trekker inn lovens krav slik som i Rom. 3 og​​ 1. Kor. 5 og 6 mv., og tror at​​ man lærer om nåden i menighetens tid, da må jeg virkelig trekke på smilebåndet. Hvor​​ umodent og hvor fullstendig bortebom! Denne lille skjennepreken har de bare fortjent de​​ som gjør slikt. Det er på tide å ta til seg de korreksjoner som gis deg​​ gjennom min undervisning her. Ikke for at jeg er noe dydsmønster, men for at slik er det​​ at Bibelen lærer for menighetens tid.

Den nåde som vises i den tid som Apostelgjerningene beskriver, var en​​ betinget nåde, og​​ det var bare heftet opp mot det​​ forventede jordiske Guds Kongerike.​​ 

Evighetsfrelsen (Himmelen) blir​​ ikke diskutert, såfremt man bare har troen. Men åpenlys synd ble straffet med død og​​ eventuell utestengelse fra det lovte Guds​​ Kongerike. Det skulle holdes en​​ samfunnsrensing på konstant basis. Dette ble også​​ demonstrert gjennom apostlenes​​ håndheving i Apostelgjerningene på flere måter. Paulus​​ overgav visse syndere til Satan​​ for at deres kropp skulle bli dårlig, og slik tukte dem til å la vær å synde, eller la være å fare​​ med spott. Det er innlysende at ingen mennesker på jorden i nådens tidshusholdning har​​ slik autoritet fra Gud. Og dessuten: Menigheten​​ er satt i himmelen. Det er helt​​ uvedkommende hva man gjør på jorden. Det er ikke​​ de lokale menighetene på jorden ​​ som er menigheten. Menigheten omtales bare i entallsformen fra og med Efeserbrevet i​​ tid. Den kan bare være​​ den ene, og som kalles ”ett nytt menneske” eller ”ett legeme”. Og​​ Kristus er hode for dette legeme (Ef. 4, 4).

ROMERNE 10 OG TROEN SATT OPP​​ MOT MOSE LOV

HER ER DET AT SVÆRT MANGE FINE BIBELLÆRERE, SOM ELLERS HOLDER GOD​​ ORDEN PÅ SKILLET MELLOM LOV OG NÅDE, TRÅKKER UTI.​​ 

Dette kommer av det​​ jeg vil kalle ”begrepsforvirring”. Da vi har to tidshusholdningers læreforhold i NT der​​ mange ord og uttrykk er like, så tar man det ene til inntekt for det andre, og blander​​ begrepene i farten.

Rom. 10, 4 – kan lure en stakkars bibelleser til å tenke at det er snakk om lovens

avskaffelse (slik en leser i Ef.2, 15) som her omtales. Dette er feil. Vi leser følgende:

”For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.”

Og tro meg, men jeg har selv tråkket kraftig feil ved at jeg i svært mange år har ombyttet​​ ord og uttrykk og trodd at det er snakk om ett og det samme.

Men hva er et​​ endemål?​​ Tenk deg at du skal ta toget fra Oslo til Stavanger. På denne​​ linjen bygget av NSB for mange år siden, er det gitt at Stavanger er endestasjonen på​​ linjen. Du kommer ikke lenger, dersom tanken var å ta toget​​ for eksempel til Bergen, eller​​ til Haugesund. Endemålet for ett hvert tog som går fra Oslo på det vi kaller​​ ”Sørlandsbanen”, er og forblir Stavanger. Det er det lengste målet i kilometer målt fra​​ Oslo på denne banen. Lovens jernbane, slik også loven ofte omtales i NT av Paulus, var​​ at den skulle​​ peke fremover på Kristus og hans forsoning.​​ Loven var tuktemester​​ (læremester) for​​ Israels troende. Men den var aldri endemålet, eller​​ endestasjonen. Den var bare et​​ midlertidig togsett – som ”fraktet” den reisende frem til endestasjonen: Kristus.

Men hvordan kan loven være det middel som fører frem til nådetroen? Dette er umulig.

Bildet som gis oss her i Rom. 10, 4 er ikke nådetroen – men ”rettferdighet ved tro”​​ tilregnet gjennom Kristus, som den som OPPFYLTE LOVENS KRAV. Dermed ble også​​ Ånden gitt de troende i denne tiden slik at de hadde Kristi kraft​​ i seg som virket at de​​ levde rett i forhold til loven. Dermed var loven intakt og​​ Paulus sa faktisk at ”loven er​​ god”.

Men i Ef. 2, 15 sies det klart at nå i nåden, er loven med dens bud og forskrifter

avskaffet!​​ Kristus har altså ikke oppfylt loven for oss. Hvorfor? Vi hedninger har aldri blitt​​ forelagt oss loven som læremester! (Ef. 2, 12) – Vi​​ var fremmede og utlendinger, og​​ hadde ikke noen del i paktene og løftene, vi var uten håp og uten Gud i verden. Israel var​​ i utgangspunktet en leir av troende som var isolert bort​​ fra verden og holdt atskilt og​​ avskjermet og inngjerdet. Det er ikke det minste rart i at troende i dag blir forvirret av å​​ lese Romerbrevet, dersom man forutsetter at dette er ”nådelære” for menigheten. Brevet​​ strutter og pulserer av bud og forskrifter. Martin Luther var også forvirret på samme måte.

Hele​​ rettferdighetsbegrepet​​ i de ti brev som Paulus skrev før han fikk åpenbaring om​​ menighetens nådefrelse​​ i år​​ 62-63​​ og skrev ned dette​​ i Efeserbrevet, baseres ene og​​ alene på Kristi​​ oppfyllelse av Mose lov for disse som levde under Mose lov!​​ Vi hedninger​​ (unntatt da vi eventuelt var proselytter) har aldri hatt Mose lov, og kan derfor ikke ha levd i​​ den ”rettferdighet av tro”​​ som doseres ut av Paulus i de brev som han skrev før​​ Efeserbrevet i 62-63. At vi hedninger anno 2024​​ eller senere, identifiserer oss med​​ ”hedninger” slik vi leser om i Apostelgjerningene,​​ er en kjempetabbe. De var ikke​​ hedninger som oss. De var​​ proselytter og tilhørte allerede Israel​​ da de ble forelagt Paulus’​​ forkynnelse i synagogene de tilhørte.

Les her i Apg. 13, 38-39 der Paulus taler i JØDENES synagoge, til jøder og proselytter i​​ år 43-44, om denne rettferdiggjørelsen av tro:

”Derfor skal dere vite, brødre (de vantro jøder kalles​​ brødre pga. at de avstammer fra​​ samme fedre), at ved ham (Jesus) forkynnes syndenes forlatelse for dere.​​ 

39: Og fra alt​​ det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver​​ som tror.”

Her forkynner Paulus sin lære i Den nye Pakt (2. Kor. 3, 6) ut fra Moses og profetene, og​​ den åpenbaring Gud gav apostelen i ting som det var blitt ”tiet om fra skapelsen av”,​​ (Rom.16, 25-26) – men ved Paulus kunngjort ved profetiske skrifter. Dette var​​ forkynnelsen i den tiden da Paulus ikke visste noe om menigheten og himmelfrelsen.

Loven var ved makt, men Kristus kom imellom for​​ de som trodde, og dermed ble de​​ tilregnet rettferdighet. Denne tro måtte de dermed demonstrere gjennom å vise den​​ under​​ ”troens lydighet” til de bud og forskrifter som var gitt til Guds​​ Israel (Gal.6, 16). Den​​ rettferdighet ved tro som her omtales har intet å gjøre med menighetens tro, etter at all​​ lov, bud og forskrifter er avskaffet.

Når vi leser ord som ”rettferdighet”, ”tro”, ”syndenes forlatelse” og liknende uttrykk i alle​​ de brev​​ som Paulus skrev i tiden som tjener for Israels Guds jordiske Kongerikes​​ frelseshåp, så vet vi at det ikke på noen måte er​​ den samme tro, rettferdighet og​​ syndsforlatelse som er effektiv i menighetens tid.

Rom. 10, 12-13 er på samme måte forvirrende for alle som ikke har forstått at​​ nådefrelsen ikke vises i Romerbrevet. De ”leser inn”​​ nådefrelse​​ i ett hvert ord og uttrykk​​ som nevnt ovenfor. Så også her:

”Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har den samme​​ Herre, som er rik nok for alle​​ som påkaller ham.​​ 

13: For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.”

Paulus sier her, i forbindelse med selve Kongerikets frelseshåp, at det ikke er forskjell på​​ jøden og proselytten. De tror jo begge på Jesus, og begge vil gå inn i Kongeriket når​​ Jesus kommer fra himmelen. Dette er ikke et ord som taler om at jøde og hedning er satt​​ likt, slik som i Ef. 2, 15. Her er mange forvirret, og forstår ikke at dette med å være​​ ”greker” i apostelgjerningstiden, var det samme som å være UNDERLAGT ISRAELS​​ VELSIGNELSER I TRO, som proselytter. Les selv Rom. 15, 27 – der Paulus avkrever​​ proselyttens pengestøtte til hjelp for de fattige jøder i Judea, og gjør det med alibi i at​​ proselytten nå hadde levd på Israels åndelige velsignelser, og kunne derfor i det minste​​ yte timelige gaver til gjengjeld. Er dette egentlig så vanskelig å forstå, - annet enn for de​​ som ikke vil likne seg med de fra Berøa i Apg.​​ 17, som tok imot ordet MED ALL​​ GODVILJE?

Det finnes​​ mye motvilje hos mange av de som leser min undervisning. Dette er det​​ samme som å skyte seg selv i foten. Vis heller godvilje, og prøv å lese NT for å finne​​ støtte for det jeg lærer, lik disse i Berøa på Paulus’ tid.

Rom. 10, 9-10 er skrevet i samme øyemed som resten av​​ Romerne, nemlig til å forklare​​ de troende at Kristus har oppfylt loven, og at loven var ved makt som sådan. Det​​ medførte visse plikter å tro i denne tiden, blant annet skulle man​​ bekjenne offentlig​​ både i​​ positiv forstand, og i negativ. Man skulle bekjenne at man trodde på Kristus, og man​​ skulle bekjenne synd for synd, og slik fjerne ytre urenhet mens de ventet på Kongeriket.

Dette er det som avspeiler seg i Fil.2, 12 – ”..arbeid på deres frelse med frykt og beven..”

Legg merke til at disse ord jeg vil sitere, er basert på den ”Rettferdighet av tro” jeg nå har​​ vist til og som ikke er den rettferdighet vi har i menighetens tid) – vers 6.​​ ”For dersom du med din munn​​ bekjenner​​ at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud​​ oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. 10: Med hjertet tror en til rettferdighet, og​​ med munner​​ bekjenner en til frelse.”

Ikke bare det, men i vers 11 begrunner apostelen hvorfor:​​ 

”For​​ Skriften sier: Hver den​​ som tror på ham, skal ikke bli til skamme.” Her er altså den troen vi leser om, basert på​​ SKRIFTEN. Akkurat slik Paulus sier i Rom. 16, 25-26 vedrørende at han forkynte det som​​ var blitt tiet om fra verdens skapelse av –​​ men nå kunngjort ved PROFETISKE​​ SKRIFTER.​​ 

Siden nå menighetens frelse har vært en​​ hemmelighet fra FØR verden ble​​ skapt, så er det umulig at den tro som er talt om i GT kan være den som gjelder menigheten.​​ Dette var typisk jødisk Torah lære: Bekjennelse av synder, og bekjennelse av Herrens​​ navn. Dette var likt i både den tiden som var før Jesus​​ stod frem, og den tiden som vi​​ leser i Apostelgjerningene. Jakobs brev lærer​​ i Jak. 5, 8-16 om hvordan slik​​ syndsbekjennelse skulle utføres. Legg merke til vers 8: ”Herrens komme er nær!”.​​ 

Deres​​ frelseshåp var Guds jordiske Kongerike. Menigheten har​​ ikke Kongeriket som verken tro,​​ rettferdighetsprinsipp eller frelseshåp. Vi har himmelen​​ der Kristus sitter ved Faderens​​ høyre hånd (Ef. 1, 20-23 og 2, 6).

SELV I ROM. 12 FINNER VI SPOR AV

LOVEN OG DOMMEN VED KONGERIKETS KOMME

Rom.12, 19 sier:

”Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det​​ står skrevet: Hevnen​​ hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.”

Dette henspeiler det Paulus lærte i Rom. 2 og vredesdommen over de gjenstridige og​​ vantro idet Guds jordiske Kongerike skal starte opp når Jesus kommer fra himmelen. De troende i apostelgjerningstiden skulle ikke selv prøve å slå tilbake mot slike som plaget​​ dem. De skulle avvente Jesu immanente (overhengende)​​ komme, og da skulle Herren slå​​ disse ugudelige motstanderne, og utestenge dem fra​​ Kongerikets velsignelser – det​​ skulle bli gråt og tenners gnissel.

Igjen må vi konstatere at Paulus ikke taler ut fra den​​ hemmelighet​​ han ellers henviser til​​ fra Efeserbrevet i 62-63, med nåden. Men han henviser til ”Moses og profetene” (Apg. 26,​​ 22) – og sier: ”..for det står skrevet..”. Alle slike referanser til GT er fordi apostelen på​​ denne tiden (omkring år 57-58) ennå ikke hadde fått åpenbart menighetens tid med​​ nådefrelsen. Derfor finner vi også basis i loven og i frelseshåpet med Kongeriket, og ikke himmelen slik vi lærer i Efeserne og Kolosserne.

Gracepano.com