KORINTERBREVENES LÆRE:
BASERT PÅ MOSE LOV OG PROFETENE

image_pdfimage_print

KORINTERBREVENES LÆRE:

BASERT PÅ MOSE LOV OG PROFETENE.

 

JAN LILLEBY

 

 

 ​​ ​​​​ På samme​​ måte som Moses og profetene var basisen i Romerbrevets lære, sammen​​ med den særskilte åpenbaring Jesus gav Paulus i Skriftene, slik er det også med de to​​ korinterbrevene.​​ (Se min artikkel om Romerbrevet).

 

Vi skal ikke behøve å se på hver enkelt detalj, da dette vil føre for langt, men ta for oss de​​ viktigste tingene slik jeg ser det.

 

Læreformen er Den nye Pakt (2. Kor. 3, 6), det vil si: Guds tilbud til Israel og proselyttene​​ om å få Guds jordiske Kongerike med Jesu komme fra himmelen, i betydningen​​ immanent. Jesu komme ansås å være overhengende, da​​ de troende så frem til at hele​​ Israel skulle ta imot Messias Jesus i apostlenes levetid.

 

FRELSESHÅPET I KORINTERBREVENE

ER GUDS KONGERIKE, IKKE HIMMELEN

 

 

Det første bibelpassus i 1. Korinterbrev som avspeiler Kongerikets håp, finner vi i 1. Kor.1, 7-8, og dette er veldig klar tale i spørsmål om hva frelseshåpet var i år 53 da brevet ble​​ skrevet:

 

”..slik at dere ikke mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi​​ åpenbarelse.​​ 

 

8: Han skal også styrke dere inntil enden kommer, så dere må være

ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag.”

 

Ååå, hvordan mange mennesker blander og forvirrer lærebegrepene til Paulus!​​ 

 

De​​ blander sammen læren i Den nye Pakt, den gang da​​ Herrens komme var overhengende​​ og Israel var Guds folk på jord, og vi hedninger som da trodde, var proselytter innpodet i​​ Israels oljetre, - med den tid vi nå lever – der Herrens komme​​ ikke er immanent, og der​​ Israel ikke er Guds folk.

 

Paulus avslører her at han ikke kjente noe til den nådefrelse med himmelen i Kristus, som​​ han beskriver i år 62 med Efeserbrevets lære. Her er​​ det ene og​​ alene Kongeriket som​​ gjelder, og Israel er ikke tilsidesatt som nasjon. Menigheten eksisterte simpelthen ikke da​​ Paulus skrev korinterne. Vi finner ikke ”hemmeligheten” fra Ef. 1-3 noe sted i de to​​ korinterbrevene. Hans lære er ene og alene basert på åpenbaringen av Skriftene der en​​ finner Mose tale og profetenes profetier.

 

I 1. Kor. 3, 13 taler Paulus atter om Kongerikets komme, ved å peke mot den

domshandling som Kristus skal utføre ved sin trone i Jerusalem:

 

«..da skal det verk enhver har utført, bli åpenbaret. Dagen​​ skal vise det (Dagen da Herren​​ kommer), for den åpenbares med ild. Hvordan det verk er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve.»

 

Samme formaning og gjenkomstlære som i Rom. 2​​ – det er tale om Jesu komme for​​ Kongeriket og Israel. Ikke for menigheten, som har håpet i himmelfrelsen (Kol. 3, 1-4).

 

I 1.Kor. 4, 5 tales også om Kongeriket og den dom som​​ da faller over både troende og​​ vantro.​​ ”Døm ikke noe før tiden, før Herren kommer.”​​ Kan det være noen som helst tvil​​ om at Kongeriket var de troendes håp i år 53 i Korint?

 

I 1. Kor. 6 får vi absolutt bestyrket denne tanke. For der fremgår det tydelig​​ det sære og​​ spesielle med Israels troende: De skulle dømme verden!​​ Hvem var det Jesus lovte skulle​​ få sitte på troner og dømme, bl.a. Israels tolv stammer? Jo, apostlene. Israel skal i​​ tusenårsriket være den nasjon som er hevet over alle andre, og de er betrodd å bli​​ verdens dommere i alle ting, ledet av Overdommer Jesus​​ Kristus. Paulus sier i vers 1-6​​ bl.a.:

 

”Våger noen av dere, når han har sak mot sin​​ neste, å få saken pådømt av de​​ urettferdige og ikke av de hellige?​​ 

 

2: Eller vet dere ikke at de hellige​​ skal dømme verden?​​ Og hvis nå​​ verden skal dømmes av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste

saker?”

 

Bare ved disse få versene strander hele deres gjetninger og teorier, som mener at

korinterbrevene er skrevet til menigheten.

 

For det første:​​ Det henvises til at disse troende skulle ”Dømme verden”. Da spør jeg:​​ Hvor i Bibelen finner vi at menigheten skal være på jorden? Dømme i verden?

 

For det andre:​​ Jeg har nesten ikke sett noen i dag som er LYDIGE MOT 1. Kor. 6, 1-2,​​ annet enn de fortvilte avsporete sektene, bl.a. Jehovas Vitner og andre. De tror at​​ menigheten er satt over det norske rettsystemet og kan overprøve politi og rettsvesen!

 

Dette er den totale avsporing. Her er ikke ”nådelærere”​​ som bruker korinterbrevene som​​ menighetslære, sanne i sin egen fremferd. De har valgt bort 1. Kor. 6 – men uten å gjøre​​ så alt for stort nummer ut av det. Da vet de at de vil dumme seg ut kraftig. De som ennå​​ mener at korinterbrevene er for menigheten, bør vise det i lydighet til 1. Kor. 6, og heretter​​ sky unna norsk rettsvesen på alle måter, og bare føre en rettsak​​ gjennom ”menigheten”.​​ 

 

Men​​ dersom du ikke vil gjøre dette, du troende inkonsekvente​​ teoretiker som er så imot læren​​ om Apg. 28, 28 som grensepunkt for da nåden kom, - hvorfor da ikke medgi at jeg lærer​​ riktig, og begynne å leve i henhold til nådelæren i stedet?

 

Efeserne og Kolosserne er klinkende klare på at menigheten er i himmelen både med sitt​​ håp og med dens velsignelser. Dette sier oss klart​​ at vi intet har å gjøre med noe​​ tusenårsrike her på jord. Når vil bibeltroene begynne å forstå disse enkle tingene?

 

Hvis noen tror at alt i korinterbrevene, UNNTATT 1. Kor. 6,​​ er for menigheten – da kan jeg​​ bare fastslå at da må jo disse tro at Paulus har vært sinnsforvirret, og de vil være nødt til​​ å kaste alt han har skrevet! Men løsningen ligger​​ i å skille riktig mellom de to​​ tidshusholdninger som de samlede​​ lærebrevene er skrevet fra. De ti første epistlene var​​ mens loven og nåden gjaldt, ved tro på Jesus som Konge i Kongeriket på jorden. De tre​​ siste epistlene​​ (Efeserne, Kolosserne og Filemon)​​ er skrevet ETTER at Gud åpenbarte den nye husholdningen med Guds

nåde i Ef. 3, 1-9 – der en finner at​​ himmelen har blitt den troendes frelseshåp​​ og​​ endemål. Det er derfor jeg lærer at menigheten kan umulig leve ut fra de ti tidligste​​ epistlene, for de er basert på Mose lov og Jesu bud for Kongeriket.

 

I 1. Kor. 6, 9 -10 fortsetter tankerekken idet det er snakk​​ om Guds jordiske Kongerike som​​ frelseshåp. Her truer apostelen rettmessig alle​​ vantro og ulydige syndere, med​​ utestengsel fra Riket:

 

”Eller vet dere ikke at de som gjør urett ikke skal arve​​ Guds rike?​​ Far ikke vill! Verken​​ horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de​​ som lar seg bruke til unaturlig​​ utukt (gruppesex, etc.), eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller​​ pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve​​ Guds rike.”

 

Hvilken uforstand og mangel på rett kunnskap som åpenbarer seg hos slike​​ ”nådeforkynnere” som leser dette opp for menigheten, for​​ å ”advare” mot både det ene og​​ det andre. Vet de da ikke at dette ikke er til menigheten?​​ Menigheten skal ikke inn i Guds​​ jordiske Kongerike, men til himmelen. I menighetens​​ tid, ved tro alene, FRELSER GUD​​ ALLE DISSE SOM ER NEVNT SOM UTESTENGT i ordene fra disse versene. Den som​​ tror i dag er tilgitt all synd i fortid, nåtid og all framtid – uten perfeksjon og ytre hellighet.​​ Men vi følger livs-reglene til Paulus i Ef. 5, 5 – selvsagt.

 

Gud har fått sitt krav oppfylt i Kristus, og utferdiger ingen fet​​ bot og straff så fort en eller​​ annen gjør visse synder. Ikke på noen måte. Vil man advare mot synd, så les heller opp​​ fra det som virkelig er skrevet til menigheten: Ef. 5 og Kol. 3. Mennesket klarer ikke å la​​ være å synde.

 

Det finnes menigheter i Norge, sekter som er helt avsporet fra nådeforståelsen i

menighetens tid, som ut fra 1. Kor. 6, 9 – driver og ”helbreder” homoseksuelle for å få​​ dem til å bli hetero. Ikke fordi de dermed skulle få et bedre liv her i tiden, men egentlig​​ først og fremst fordi de tror at dersom ikke den lesbiske eller homoseksuelle blir helbredet​​ fra dette i sitt sinn og mentalitet, så kan de ikke bli frelst​​ for himmelen og evigheten. Med​​ andre ord en ren falsklære: Man må bli helbredet for​​ å kunne bli frelst! Den totale​​ villfarelse har sneket seg inn i pinse- og trospredikanter som driver med dette.​​ 

 

I nådens​​ tid med fri frelse i tro, er det ikke gitt slike krav til ytre renhet. Man blir frelst av tro, om​​ man så har falt ned til nederste trinn på samfunnsstigen​​ og i praksis er en levende men​​ halvdød ”vandrende søppelhaug” av et menneske. Frelsen​​ klarer ikke Satan å frarøve ett​​ eneste menneske som tror Kristus. Frelsen er helt gjerningsfri.

 

Men mange predikanter er gjort til halvsprø lovtreller og​​ fariseere ved ikke å forstå at Paulus’ første ti brever ikke er for menigheten.

 

I 1. Kor. 6, 11 – forsterkes villfarelsen hos slike, ved at der blir det forestilt leseren at den​​ troende ”var en gang slik” – den troende​​ gjorde én gang slik og slik synd, ergo NÅ​​ SYNDER HAN IKKE LENGER.​​ Dette er galskap, dersom man skal kople det til​​ nådefrelsen. Det er 1. Kor. 6, 11 som er favorittverset​​ til de fordums wesleyanere som​​ fremmet falsklæren med ”Sinless Perfection” – og som dessverre også influerte på T.B.​​ Barratt, pinsebevegelsens stifter i Norge, før han mot slutten av livet begynte å ane at​​ frelsen er helt fri av bare nåde. Det satt hardt og langt inne.

 

”Men dere har latt dere VASKE RENE. Dere ER BLITT HELLIGET, dere er blitt​​ RETTFERDIGGJORT i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.”

Djevelen selv vil gjerne holde Bibelen for deg, dersom han bare får den troende til å​​ lese​​ det ut av sin sammenheng, uten å skille på tidshusholdningene. Da får han deg til å​​ tenke at​​ du må leve syndfritt.​​ Han får den troende til å tenke: ”Her står det jo at da de​​ syndet, var de fortapt. Men da de sa synden farvel, ble de tatt til nåde igjen. Da var de​​ blitt ”helliget.” Og dette tøvet tror de fleste av våre evangelister på også, der de står i​​ møte etter møte og roper: ”Vend synden ryggen i kveld, kom til Jesus, så skal du bli​​ frelst!”.

 

Man blir ikke frelst ved å​​ vende synden ryggen​​ – for synden vender ikke ryggen til deg.

 

Den er innbygget ved fallet i Adam, og er nedarvet helt og holdent. Du klarer ikke la vær å​​ synde. Paulus talte om​​ oppførselen​​ i forhold til å være​​ i Guds jordiske Kongerike. Han​​ taler ikke om evighetsfrelsen i det hele tatt. De skulle (se​​ Ananias og Saffiras’ død i Apg.​​ 5) støtes ut av Kongeriket, ikke av himmelen. Åpenlyse typesyndere skulle ikke få gå løs​​ rundt i Israel og​​ forsøple samfunnet med sine ”surdeig” synder,​​ og dra med seg​​ andre i dette. Det var en lov som skulle​​ regulere samfunnet i Israel​​ og slik utestenge de​​ som overtrådte denne loven. Hvordan noen kan lese disse ordene fra 1. Kor. 6 som om​​ det skulle være menighetens nådelære – ja det går over all forstand og sans.

 

ET EKSEMPEL FRA MODERNE TID

 

 

For ytterlig å illustrere dette med forskjellen på Israel og proselytter i tiden med

Apostelgjerningene, og menigheten som kom til først​​ etter at Apostelgjerningene ble​​ lukket – vil jeg ta frem et eksempel fra vår tid. Dette skjedde for bare noen få år siden.

 

En kjent og elsket, respektert bibellærer døde. Av hensyn til familie og nære venner, vil​​ jeg ikke nevne hans navn her i artikkelen. Han var landskjent​​ for sin gode undervisning. Han​​ var i sin ungdom rusmisbruker. Men han kom til tro, og ble en kristen nådetroende.

 

Mange spekulerer på hva det var som gjorde at han fikk kraftig tilbakefall til rus og narko​​ så mange år etter han ble kristen. Man påstår forskjellige​​ årsaker, som ikke jeg vil komme​​ inn på her. Men, under dennes begravelses-seremoni, ble​​ det tydelig fremholdt at mannen​​ døde​​ ”som en frelst troende, og ville komme til himmelen”.​​ Man påpekte nåden – og jeg​​ er helt enig. Men svært mange kristne, som når de leser 1. Kor. 5 og 6 – med Paulus’​​ kraftige advarsler mot synd, tenker ikke at de er inkonsekvente i sine ord og holdninger.

 

I Paulus’ advarsler står det nemlig at en rusmisbruker​​ ikke skal arve Guds rike.​​ (Paulus​​ nevner drankere, som kan likestilles med både drankere​​ og narkomane og sniffere i vår​​ tid), - og sier at de skal holdes utenfor Guds rike (1. Kor. 6, 9-11, spesielt vers 11).​​ 

 

Når da​​ nesten hele kristen-Norge holder på at blant annet​​ korinterbrevene er skrevet til​​ menigheten, hvordan kan de da holde 1. Kor. 6 utenfor sin læreforståelse i delikate saker,​​ slik som eksempelvis denne begravelsen av en kristen som hadde dødd i sin fortvilte rus?

 

Hvis det nå fantes noen av de predikanter som tror slikt,​​ i denne sørgetilstelningen – og​​ han allikevel godtar at det​​ gis et unntak​​ – hvordan vil slike inkonsekvente predikanter og​​ kristne kunne forsvare sin lære? De kan stå på prekestolen og fremsi at mennesket bare​​ frelses av nåde i tro, og at synd ikke kan utestenge noen fra himmelen dersom man bare​​ tror. Og det siteres riktignok da fra bl.a. Ef. 2, 8.​​ Men når de så skal forklare at​​ korinterbrevene er til menigheten, så leser de​​ alle disse syndeadvarslene​​ og hevder at​​ dette gjelder menigheten!​​ 

 

Men jeg har nå vist til at korinterbrevene slettes ikke er til​​ menigheten. De gjelder bare fra den gang da det troende messianske Israel og​​ proselyttene ventet på Guds jordiske Kongerike. Og det​​ er utestengselen fra Kongeriket​​ som er Paulus’ ankepunkt når han advarer mot disse typesyndene i 1. Kor. 5 og 6. Det

har ikke noe å gjøre med oss nådefrelste i menigheten. Utstøtelse av bl.a. horkarer, slik​​ som i 1. Kor. 5, var ikke en utstøtelse fra menigheten og vår himmelfrelse, men utstøtelse​​ i forhold til det​​ kommende Kongeriket.​​ Man beholder evighetsfrelsen på grunn av troen,​​ men man kan miste de tusen år som Riket skal vare på​​ jorden. Vi må lære å skille på​​ disse to ting.

 

Så jeg kan da bare slutte meg til de konklusjoner som ble trukket i den nevnte​​ begravelsen, og i ettermælet som ble kunngjort i noen aviser, at denne kristne broderen​​ anses som en som​​ kommer til himmelen på grunn av sin tro. Med andre ord,​​ ”rusmisbrukeren” ble frelst, selv om årsaken til hans død kunne spores tilbake til​​ hans​​ rusmisbruk, generelt. Og dette, mine venner, er nådefrelsens sanne vesen: Uansett hvor​​ langt ned et menneske kan komme i sitt jordeliv, enten han faller sammen under​​ rusmisbruk av ett eller annet slag, eller han blir involvert i en rekke med dårlige​​ handlinger og kommer ut på en kriminell løpebane – ja, så vil Gud frelse enhver som tror

Kristus. Det er ikke den personlige ytre perfeksjon som frelser (se Ef. 5 og Kol.3) – men​​ det er bare NÅDEN I TRO, UTEN EGNE GJERNINGER Å VISE TIL.

 

KORINTERBREVENE VAR HERRENS BUD

Paulus skrev til korinterne: ”Hvis noen mener at han er en​​ profet eller en åndelig, la ham​​ da erkjenne at​​ det jeg skriver til dere​​ er HERRENS BUD” (1.​​ Kor. 14, 37).​​ 

 

I engelske​​ bibler står det:​​ ”Let him understand that what I am writing to you is a COMMAND OF THE​​ LORD”​​ (Zondervan Amplified rev.).​​ 

 

Dette betyr at begge brevene er bygget på Jesu bud​​ og​​ på Moses, samlet kaller han det derfor ikke “Jesu bud”, men “Herrens bud”. Herrens​​ navn, henviser til alle tider der Gud Herren har gitt sine bud til Israel.

 

Men i menighetens tid er alle bud og forskrifter avskaffet (Ef. 2, 15). Paulus kan ikke​​ drive ulik lære i menigheten til henholdsvis korinterne først og efeserne siden; der han​​ pålegger Herrens bud og loven for korinterne, for så å fortelle efeserne at bud og lov er​​ avskaffet! Lær deg dette. Vi forstår derfor lett at det er​​ ulike læregrunnlag​​ i korinterne og​​ efeserne.

 

Hva gjelder de mosaiske forskrifter Paulus gav for ekteskapelige forhold, gifte, gjengifte,​​ skilsmisse, bortgifting av døtre, hårfasong og klesdrakt, etc. – så glem hele greia! Det er​​ gitt oss en ny ordning fra og med åpenbaringen av menigheten i og med Efeserbrevet​​ samt Kolosserbrevet. 1. Kor. 7 og 11 om disse tingene, er​​ ikke for menigheten, de var for​​ Guds Israel og deres proselytter i tiden da de forventet Jesu komme fra himmelen.

 

Deres gjenkomsthåp var så intenst, at selv sindige Paulus utbrøt i 1. Kor. 7, 29:​​ 

 

”Men​​ dette sier jeg brødre: Tiden er kort!” Og så formaner han til​​ avhold fra giftermål og​​ familie!​​ Vi må da i Herrens gode navn forstå at dette bare​​ hadde relevans i den tid da de​​ anså Herrens komme som overhengende og snarlig – og​​ at vi ikke kan anvende dette på​​ menigheten nå i nådetiden. I vår tid er ikke Jesu komme​​ immanent – det er avlyst inntil​​ videre, på grunn av Israels tilsidesetting i år 60-61, Apg.​​ 28, 28. Herrens komme vil ikke​​ bli immanent før verden får erfare at den virkelige Elias​​ blir sendt ned for å kalle opp​​ Israel (Matt. 17, 11).

 

I 1. Kor. 8 og 10 finner vi at matforskriftene er operative og derfor blir det motstridende til Kol. 2, 16 der ingen​​ matforskrifter mer kan gjøres gjeldende.​​ 

 

Paulus lærer i​​ 1. Kor. 8 og 10 at en ikke skal​​ spise avgudsofret kjøtt – særlig ikke slik at en frister svake troende, som lar seg dra inn i​​ dårlig samvittighet på grunn av den frimodighet en annen​​ troende viser når han eventuelt​​ våger seg til å spise avgudsmat. Han repeterer det i 1. Kor. 10, 19-29. Hele diskusjonen​​ legges helt død på grunn av Kol. 2, 16 – og viser at denne​​ lovforskrift fra 3. Mos. og fra​​ Apg. 15, 20 om hva proselytter skulle ha som regel i matveien, - var​​ operativ da Paulus​​ skrev til korinterne. Det var altså slik at loven ikke var avskaffet, men bare oppfylt. Men i​​ menighetens tid er den avskaffet (Ef. 2, 15).

 

1. Kor. 8, 11 beviser for oss alle, at læren i brevet ikke er nådefrelsen, men bare den som​​ gjaldt Guds Kongerike på jord:​​ ”Da går jo den svake fortapt for din kunnskaps skyld – den​​ bror som Kristus er død for!”​​ Men i nådefrelsen er det umulig​​ at en troende bror som er​​ svak, kunne gå fortapt!

 

I 1. Kor. 9 finner vi atter Mose lov som basis for å hevde en læresetning og ordning for​​ troende. Paulus taler om at den som forkynner evangeliet om Riket, også har rett til lønn.

 

Hans referanser er ikke hentet fra nåden, men fra Mose lov!

 

I versene 9, 10 og 13 er talen helt klar over hvilken lærebasis Paulus fører: Moses og​​ profetene.

 

”For i​​ Moseloven​​ står det skrevet: Du skal ikke binde for mulen på en okse som tresker.​​ Er det oksene som ligger Gud på hjertet,​​ 

 

10: eller er det med tanke på oss at han sier​​ dette? For vår skyld er det jo​​ skrevet​​ at den som pløyer,​​ skal pløye med håp, og den som​​ tresker, skal gjøre det med håp om å få sin del.​​ 

 

13: Vet dere ikke at​​ de som gjør tjeneste​​ i templet,​​ får sitt underhold fra templet? Og de som tjener ved alteret, får sin del av​​ alteret?”

 

Ja vel – så vi skulle altså godta at Paulus driver ”nådelære” for menigheten, ved å sitere​​ og undervise FRA MOSE LOV? Hvor villfarne skal forkynnere bli før de ser hvor galt det​​ bærer av sted? Paulus siterer fra 5. Mos. 24, 4. Vit dette,​​ kjære leser: Mose lov har intet​​ med åpenbaringen av menigheten å gjøre, for menigheten og dens himmelfrelse og alt​​ som vedrører menigheten, var ikke åpenbart i Det​​ gamle Testamente i verken ord,​​ handling eller bildebruk. Den var hemmeligholdt i Gud fra​​ før skapelsen, og ikke åpenbart​​ noe menneske før Paulus i år 60-61 fikk det av Gud, Apg. 28, 28; Ef. 3, 1-9.

 

Her synes jeg Zondervan Amplified revidert utgave er den beste av alle:​​ ”Also to enlighten​​ all men and make plain to them what is the plan of the mystery kept hidden through the​​ ages and concealed​​ until now​​ in God Who created all things by Christ Jesus”​​ (Ef. 3, 9).

 

Uttrykket “Until now” er korrekt. Det betyr at hemmeligheten som ble åpenbart Paulus da​​ han skrev Efeserbrevet i 62-63, ikke hadde blitt åpenbart ham (eller​​ noen andre) før NÅ, da​​ han skrev ned brevet. Så dermed er alle referanser som eventuelt kunne forveksles i​​ uttrykk og ord fra tidligere skriv, lagt døde! Da vet vi at Rom. 16, 25-26 ikke​​ er noen​​ omtale av den hemmelighet som Paulus endelig åpenbarte i og med Efeserbrevet, for​​ Efeserbrevet var skrevet fire-fem​​ år senere enn Romerbrevet.

 

Læren om at Herren skulle ha fastsatt at den som forkynner evangeliet skal leve av​​ evangeliet, er ikke gjeldende menigheten. Det var en ordning og en rettighet spesielt for​​ Guds Israel i påvente av Guds jordiske Kongerike i tiden da Israel ennå var Guds nasjon.

 

I menighetens tid står alle og​​ enhver helt fritt i økonomi​​ og annet anliggende som har​​ med tjeneste å gjøre. Det er ikke teokrati i vår tid,​​ men det er mennesket som styrer​​ verden. Det er ikke Herren som styrer menigheten på jord, men den troende – og vi må​​ bare søke å finne ut av Guds ord Bibelen og bruke vårt skjønn. Hadde det vært Herren​​ som styrte menigheten, så ville vi ikke i dag hatt noen sekter og avvikende trossamfunn –​​ men alle hadde forstått Bibelen rett og lært ditto. Lærestridene og uenighetene kommer​​ av at det er mennesket som styrer, eller kanskje rettere sagt, vanstyrer.

 

Loven og profetene som læregrunnlag, fortsetter ufortrødent videre i 1. Kor. 10, og legg​​ dessuten merke til at det er en​​ jødisk​​ mann-til-mann belæring i troen. Dette er ikke en​​ apostel som skriver til hedninger fritt, i egenskap av at hedning og jøde er satt likt og at​​ den gamle skilleveggen mellom dem er nedrevet.

 

Vi leser i 1. Kor. 10, 1-12 at Paulus repeterer flere viktige budord fra ti-budsloven. Han​​ nevner budet om ikke å ha andre guder enn Herren, budet om ikke å drive hor, budet om​​ ikke å friste Herren deres Gud. Han taler som en jøde​​ til jøder, og med en ordlyd som​​ godtgjør at loven ennå var ved makt, men at Kristus hadde oppfylt den for den lydige​​ troende. Den ulydige troende er jo nettopp de han mener å formane blant korinterne da​​ han skrev brevet:

 

”For jeg vil ikke,​​ brødre, at dere skal være uvitende om at​​ våre fedre​​ (Korinterne var​​ jøder! Og disse hadde proselytter) var alle under skyen og gikk alle gjennom havet.​​ 

 

2:​​ Alle ble døpt til Moses i skyen og havet.​​ 

 

3: De åt alle den samme åndelige mat, 4: og de​​ drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av​​ den åndelige klippen som fulgte​​ dem, og klippen var Kristus.​​ 

 

5: Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem, for de ble​​ slått ned i ørkenen.​​ 

 

6: Men disse ting hendte​​ som forbilde for oss​​ (skal menigheten ha​​ loven og profetene som forbilde??) –så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst

til det.”

 

Her relaterer apostelen ene og alene til​​ det jødiske troens fellesskap​​ – dette er ikke​​ skrevet til den nådefrelste hedning. Det var for Guds Israel i tiden​​ da de ventet​​ Kongeriket, og hadde Kristus som en som hadde​​ oppfylt loven for dem – men der​​ ulydighet i troen kunne føre til straff. Derfor formaner Paulus med de kjente tingene fra​​ Israels historie i ørkenen. Det finnes ingen mulig kopling i dette som går​​ til menigheten i​​ nådetiden!

 

I 1. Kor. 10, 28 poengterer apostelen ytterligere det han lærte om kjøttspising i kapittel 8,​​ og sier:

 

”Men dersom noen sier til dere: Dette er offerkjøtt! –​​ Da la vær å ete det,​​ for hans skyld​​ som sa dere det, og for samvittighetens skyld.”

 

Tål at jeg nå atter siterer fra Kol. 2, 16 – slik at det ikke er tvil. Kolosserne ble skrevet i 62-63 like etter Efeserne, og altså hele ni år etter 1. Korinterbrev.

 

” La derfor​​ INGEN DØMME DERE​​ for mat eller drikke eller med hensyn til høytider…”.

 

Om så djevelen selv har tygget i den ene enden av det​​ samme kjøttstykket som en er i​​ ferd med å spise, så kan ikke, og skal ikke en troende dømmes for å ha spist verken det​​ ene eller andre. ”Hellig mat” eksisterer ikke. Heller ikke ”Vanhellig mat”​​ finnes. Du kan​​ faktisk, om du blir innbudt til en muslimsk familie og tilbudt​​ mat som er ”Halalel” – rituelt​​ slaktet etter Koranens påbud – bare fritt spise det, og takke Kristus for friheten gitt i​​ menigheten og nådefrelsen. Ikke engang om en nyfrelst i et slikt tilfelle får uro og ”dårlig​​ samvittighet” for å ha spist kjøtt helliget ved Koranens​​ påbud, vil dette ha noe å gjøre​​ med vedkommendes frelse.​​ Matbud er lagt helt dødt og flatt til bakken.​​ 

 

Men villfarne​​ eller i beste fall dårlig opplærte kristne troende, tør ikke spise blodpudding osv., for de tror​​ at budene i Apg. 15, 20 er gyldige i vår tid. De forstår ikke at​​ alle slike mosaiske forskrifter​​ ble totalt avskaffet i Kristus for menighetens tid (Ef. 2, 15).

 

NÅDEGAVENE VAR PROFETERT OG

TALT OM I LOVEN

 

 

Mange mener at nådegavene er ”overført” helt opp til vår tid, fra og med de siste

apostlene og troende. Dette er helt feil – for nådegavene i 1. Kor. 12-14 var gitt Guds​​ Israel, som var jødene med deres proselytter. Nådegaver hørte ikke med til

”hemmeligheten” i Ef. 1-3, for det som vedrører menigheten var​​ holdt skjult i Gud fra før​​ verdens skapelse av. Derfor finner vi ikke menigheten verken profetert om, eller talt om i​​ ord eller bilder i noe gammeltestamentlig skrift. Når så Paulus henviser en lære med​​ utgangspunkt i GT’s skrifter, vet vi av dette at det ikke vedrører menighetens tid. Slik er​​ det og med nådegavene:

 

«I loven er det skrevet:​​ Ved folk med andre tunger og fremmedes lepper vil jeg tale til​​ dette folk, men ikke engang da skal de høre på meg, sier​​ Herren. Så er da tungene til et​​ tegn, ikke for de troende, men for de vantro (jødene)».​​ 1. Kor. 14, 21-22.

 

Det var talt om nådegavene i loven. Det var slik at tungene skulle være et tegn rettet mot​​ de gjenstridige og vantro jødene. Og så står det om​​ dette: ”IKKE ENGANG DA SKAL DE​​ HØRE”. Hvem var det som ikke ville høre? Jo, Israel, selvsagt. Det var derfor de tilslutt​​ ble satt helt tilside slik vi leser i Apg. 28, 28. I samme vending sier Paulus om verden​​ utenfor Israel, - altså om alle hedningefolkene: ”..og de skal høre.”

 

Skal vi så trekke en konsekvent rett logikk ut av dette, der Israel var de som fikk tegn/nådegaver, men ikke ville høre – og de som tegnene slettes ikke var gitt for,​​ hedningene,​​ de ble disse som hørte; da må vi si følgende: Hedningene i​​ tiden etter at Israel ble satt​​ til​​ side,​​ er ikke lovt noe tegn eller nådegaver​​ – de trenger det​​ rett og slett ikke. De tror jo,​​ uten å se tegn! Men Israel, som det var gitt å se tegn og under, de ville allikevel ikke tro.

 

Det er derfor helt tydelig i Bibelen, at nådegavene inkludert​​ tunger, tydning, profeti, etc.​​ ALDRI var for menigheten. Det var bare for å sette imot det​​ vantro Israel – her talte ikke​​ de gamle profetene løgn, men kunne se inn i fremtiden og sukke over Israels store​​ ulydighet da de ble tilbudt Guds jordiske Kongerike gjennom apostlene, og avviste​​ tilbudet.

 

Menighetslæren fra Paulus i Efeserne og Kolosserne, bekrefter at det ikke er menigheten​​ gitt å disponere de nådegaver som 1. Kor. 12-14 lærer om. De glimrer med sitt fravær i all​​ lære som er skrevet etter at Israel ble tilsidesatt og menighetens tid åpenbart.

 

OPPSTANDELSESLÆREN I 1. KOR. 15 VAR

IKKE KNYTTET TIL MENIGHETEN, MEN

TIL GUDS ISRAEL OG FORUTSAGT I GT

 

 

På samme måte som nevnt ovenfor vedrørende nådegavene og tungetalen, slik var også​​ læren om Jesu gjenkomst og oppstandelsen av troende åpenbart, men vært tiet om i​​ Skriftene, Det gamle Testamente. Dette hørte derfor heller ikke til ”hemmeligheten” som​​ gjelder menigheten og nådehusholdningen fra Ef. 1-3. Alt som er talt om i GT, er​​ UTENOM MENIGHETENS ANLIGGENDE.

 

”For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for​​ våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag​​ etter Skriftene….Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette​​ dødelige er blitt ikledd udødelighet,​​ da blir DET ORD OPPFYLT (fra GT) som står​​ skrevet: Døden er oppslukt til seier.”​​ 1. Kor. 15, 4 og 54.

 

Da disse ting først ble lært om av Paulus, det var blitt år​​ 53, så var ennå ikke menigheten​​ åpenbart. Den ble åpenbart etter ankomst til Rom i år 60-61, og senest da han skrev​​ Efeserbrevet i år 62-63, da han lærer om denne nye åpenbaringen av en tidligere​​ hemmelighet. Så derfor er Jesu død og oppstandelse​​ slik den var skrevet i GT, ikke​​ dermed tilegnet den menigheten som ennå ingen visste​​ noe om. En kan derfor ikke bare​​ rått overføre det som læres i 1. Kor. 15, til å være lære for menigheten.​​ 

 

En annen sak er​​ det jo, at når Gud først behaget å åpenbare dette nye i og med menigheten og​​ himmelfrelsen i tro, - så behaget det Gud å bruke den samme død og oppstandelse som​​ forsoningsgrunnlag for synd som gjaldt menighetens troende. Bare på en helt annerledes​​ måte: Under Guds Israels tid i Apostelgjerningene, var loven oppfylt for de troende, men​​ loven stod intakt. I menighetens tid, etter at Israel var ute av​​ drift som Guds folk, ble loven​​ helt avskaffet, og den troende har fri frelse – det er ikke lenger noen lov som skal​​ oppfylles; loven er borte.

 

Det jeg sier er: Korinterbrevene blir igjen og igjen bekreftet som lære basert på ”Moses og​​ profetene” – så også hva gjelder oppstandelsen i 1. Kor.​​ 15. Denne type oppstandelse er​​ ikke den vi skal få i menighetens sfære der en har​​ himmelen som mål. De i​​ korinterbrevene skulle inn i Guds Kongerike på jord.​​ De får nye legemer som passer i​​ dette lovte riket. Men menigheten skal ”åpenbares med Kristus i herlighet”, I SELVE​​ HIMMELEN. Det blir en himmel-oppstandelse, og ikke en oppstandelse der vi igjen skal​​ gå rundt på jorden, da i udødelige legemer, Kol. 3, 1-4.

 

Oppstandelseslæren i 1. Kor. 15 og dessuten, selvfølgelig, i 1. Tess. 4, gjelder i fremtiden​​ disse vi leser om i Åp. 7 og 14: De 144000 israelittene fra de tolv stammene, som blir

førstehøsten for det nye Israel i den tiden da Elias (Matt.​​ 17, 11) og Moses skal kalle opp​​ igjen Israel som en Guds nasjon. Dette er i trengselstiden som Åpenbaringsboken​​ handler om.​​ 

 

Menighetens frelse er ikke Tusenrårsriket, men himmelen. Vi kan ikke istemme med​​ Paulus i det som han avslutter sitt første brev til korinterne med, ”Maran ata”: ”Herren​​ kommer!” Dette ropet var på mellom-arameisk, og ble sagt og skrevet i det de hellige i​​ denne tiden hadde det jordiske Guds Kongerike som frelseshåp, og ikke himmelen. De​​ ventet og håpet på Kongeriket (1. Kor. 16, 22). Ja dere får​​ ha meg tilgitt, alle som fulgte​​ med Aage Samuelsen i den tiden da han stod for sin​​ bevegelse kalt ”Maran Ata”. Han​​ lånte nettopp ordet her fra 1. Kor. 16, 22 og førte også​​ blant annet læren om at ”Jesus​​ kommer snart” – i tråd med andre liknende vekkelsesbevegelser som har misforstått Det​​ nye Testamente.

 

2. KORINTERBREV

 

 

Hva med loven og profetene som læregrunnlag i 2. Korinterbrev? Og hva med

frelseshåpet – var det fremdeles Guds Kongerike slik som i det første brevet?

 

Det er alt blitt sitert et kjent ord fra 2. Kor. 3, 6 – der Paulus sier at hans tjeneste​​ er basert​​ på Jesu messianske tjeneste for Guds Kongerike på jord:​​ Tjener for en ny pakt.​​ Dette vil​​ jeg ikke repetere – men bare kort kommentere at​​ er en læreform som er absolutt​​ messiansk, og bare var for Israel. ”Vårt påskelam er slaktet, Kristus” sa​​ Paulus til​​ korinterne i 1. Kor. 5, 7 og pekte på det jødiske forhold at de tjente for Guds Kongerike.

 

2. Kor. 3 er i hovedsak viet forholdet mellom den gamle pakt: Bokstaven som slår i hjel,​​ og den nye pakt, Åndens tjeneste som gjør levende, og ved Ånden​​ oppfylte de loven i​​ pakt med det Kristus hadde gitt de troende. Her belyser​​ Rom. 8 dette bedre enn 2. Kor.​​ 3.

 

2. Kor. 4 kan invitere til den misforståelse at Paulus taler om himmelfrelsen. Derfor vil jeg​​ belyse dette. Det er særlig versene 14-18 som kan dras i​​ den retningen, hvis man ikke er​​ klar over alt jeg hittil har påpekt vedrørende all lære fra Paulus i den tid da han ikke visste​​ noe om menigheten.

 

Før menigheten ble åpenbart, hadde de troende jøder og proselytter ENE OG ALENE​​ GUDS JORDISKE KONGERIKE som sitt mål og håp.​​ Det er oppstandelsen for dette​​ Riket som tales om i vers 14, og i vers 18 tales det ikke om himmelen når Paulus sier at​​ en skal ha ”..det usynlige for øye, for det usynlige er evig”. Det tales om det jordiske​​ Kongeriket som ikke ennå var​​ kommet, og derfor heller ikke var synlig i verden med​​ Jesus tilstede. Uttrykket ”evig” er i gresk manus​​ aion,​​ som betyr tidsalder, altså et tellbart​​ antall år. Dette hen​​ speiler ikke på himmelen og evigheten der oppe, men på det jordiske​​ Kongerike som skal vare i tusen år. I Daniels bok 2, 44 sies det at Messias skal være​​ ”Konge i all evighet” – men det er fra hebraisk tekst ordet​​ olam,​​ som betyr det samme​​ som det greske aion, nemlig tidsalder. Tusenårsriket er​​ ikke evig og uendelig, men bare​​ tusen år langt (se Åp. 20, 2 osv.).

 

Det samme tema kan vi dra frem i og med begynnelsen på kapittel 5: ”..vi har en bygning​​ som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig​​ i himmelen. Og mens vi er her,​​ sukker vi, (se også Rom. 8, 19-23 om Rikets komme), fordi vi lengter etter å bli overkledd​​ med vår bolig FRA himmelen.” Leser man bare ”..som ikke er gjort med hender, evig i​​ himmelen”, tror vi at det er snakk om himmelfrelsen. Men leser vi resten av verset, faller​​ brikkene på plass av seg selv: ”..å bli overkledd med vår bolig (legeme) FRA himmelen.”

 

Det tales altså ikke om himmelfrelsen, men bare at det nye overnaturlige legeme som gis​​ i oppstandelsen, kommer fra den himmelske verden og skal​​ komme ned fra himmelen,​​ til de troende som blir​​ samlet sammen av Kristus​​ ved hans komme.​​ 

 

2. Kor. 6, 16-18 er påminnelse om hvilken lærebasis Paulus førte i tiden med korinterne:​​ Moses og profetene.

 

”Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds​​ tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem (Jesus som Konge i​​ Kongeriket på jord), jeg vil være deres Gud og de skal være​​ mitt folk. (Løftene til Israel,​​ for Riket!)

 

17: Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, rør ikke noe urent! Da vil jeg ta​​ imot dere (Israel som nasjon).

 

18: Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den​​ Allmektige.”

 

Samtlige vers og hvert eneste ord og bokstav her sitert, er ene og alene med Israels​​ Kongerike for øye, slik det var åpenbart og talt om fra ”Moses og profetene”. Dette er ikke​​ menigheten, men Israel i ideen om at de skulle være nasjonen satt over alle nasjoner,​​ hode og ikke hale, og der Sakarja 8 sier om nasjonens​​ status at​​ ”..da skal ti menn av​​ hedningefolkene ta fatt i en jødisk manns kappekant og si: Vi vil gå med deg, for vi har​​ hørt at Gud er med dere!”

 

Dette er samme holdning og sfære som vi ser hos Peter i Apg. 10, 14 – da Peter forfektet​​ innfor Herrens åpenbaring i Joppe at han ikke hadde​​ beflittet seg med det som var​​ urent i henhold til Mose lov. Vi leste at Paulus formante korinterne: Rør ikke ved​​ noe urent!

 

2. Kor. 7 går videre i samme lovisk mosaiske prosess for det messianske israelittiske​​ Kongerikets sak.

 

”Når vi så har disse løfter (Israels løfter om Kongeriket​​ og en opphøyd nasjonal status i​​ verden), mine kjære,​​ så la oss rense oss fra all urenhet på KJØD og ånd,​​ og fullende​​ vår helliggjørelse i gudsfrykt!”​​ 2. Kor. 7, 1.

 

Mennesker som ikke har forstått at vi har en​​ gjerningsfri frelsesform​​ ved tro i menighetens​​ tid, vil atter begynne å streve og mase med ”helliggjørelse” og syndfri lære, etter å ha​​ misforstått de sitatene her. Skal vi ha en ytre renselse i vår tid (urenhet på kjød) samt på​​ vår ånd? Sier da ikke Efeserbrevet 2, 6 at vi alt er satt​​ i himmelen med Kristus? Setter​​ da Kristus en uren troende i himmelen? Vi er også fylt av ham​​ som fyller alt i alle. Går det​​ an å bli mer i stand til å tekkes Gud enn dette?​​ 

 

Men i lovens​​ tid, da Kristus oppfylte loven​​ for de messianske troende, uten at den var avskaffet, så​​ måtte de ”arbeide på deres egen​​ frelse med frykt og beven” slik Fil. 2, 12 byder. Men må menigheten arbeide likeså? Er​​ ikke frelsen i tro uten gjerninger, alt ferdig?

 

Mange ”Die Hard” ti-buds tilhengere vil da gjerne sette imot slik tankegang både Ef. 5, 5​​ og Kol. 3, 25 – der det sies:

 

Ef. 5, 5 og 11:​​ ”For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet,​​ heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds​​ rike. 11: Ta ikke del i mørkets gjerninger, men refs dem heller!”

 

Kol. 3, 25:​​ ”For den som gjør urett, skal få igjen for den urett han gjorde, og det blir ikke​​ gjort forskjell på folk.”

 

Min enkle forklaring på at det synes å komme ”loviske ti-buds formaninger” fra Paulus,​​ selv etter at Kristus avskaffet loven med dens bud og forskrifter (Ef. 2, 15) – avspeilet i Ef.​​ 5, 17: Å forstå hva som er Guds vilje. Gud vet at vi aldri klarer la vær å synde, i flere ting.​​ Den ene slik og den andre så. Ingen av oss troende makter​​ et helt strøkent liv i ord,​​ tanker eller gjerning. Det er nedarvet og INNBYGGET i vår karakter. Det er vår​​ hverdagslige personlige kamp å ikke la alle syndens tilbøyeligheter få fritt utløp i våre liv.

Vi skal søke å etterkomme Guds vilje, selv om ingen av oss vil helt lykkes: Å motstå synd.

 

Jeg pleier å si at selv om det er gratis nåde, og alle troende​​ blir frelst MED alle deres feil​​ og mangler, så vil Gud alltid være imot synd. Han er FOR synderen, og elsker oss, men​​ han vil alltid være IMOT synden – uansett i hvilken skikkelse den opptrer, enten i en​​ vantro ufrelst eller i en troende frelst.

 

Det kan også være slik (jeg kan ikke bevise det ved noe​​ fast prinsipp) at de som Paulus​​ har i tankene i Ef. 5, 5 nettopp fordi deres gjerninger ser så onde ut (hor og​​ pengegriskhet/avguderi) synes å antyde at dette rett og slett er uttrykk for slikt som en​​ ikke-troende er av de fremste kandidater til å gjøre. Slike​​ gjerninger impliserer altså at​​ den som gjør slikt (lever konstant i det, en livsstil) ikke tror på​​ Gud og Kristus. Her må jeg​​ bare la tanken flyte fritt. Enhver må gjøre seg opp sin​​ egen tanke om dette. Men det er​​ vel opplagt at en type som har giftet seg tre-fire ganger, og selv med sin femte kone​​ fortsatt driver med elskerinner på si’ – ikke demonstrerer at han er en kristen troende,​​ men tvert imot en skikkelig skurk? Eller hva med Ananias og Saffira typen av troende?​​ Slike som lever og ånder for penger og for å skuffe inn mest mulig ”gryn” – uansett hvilke​​ tvilsomme metoder som brukes?

 

Vi finner jo slike typer blant kjendis-kristenheten​​ – jeg har en rekke artikler her som påpeker de mest kjente.

 

Bare Gud har oversikten over hvorvidt det har gått utfor stupkanten i det enkelte tilfelle.

 

Jeg kan ikke ”dømme” noen enkeltperson til å være utestengt fra himmelen på grunn av​​ visse livsstiler og onde gjerninger. Her kan bare Gud se rettskaffent.​​ ​​ Refs det heller, sier Paulus i Ef. 5, 11. Vi skal ikke ta del i mørkets​​ ufruktbare gjerninger, som altså er penge avguderi.​​ 

 

Noen ”bytter ut” koner oftere enn andre klarer å bytte bil. Bli​​ kvitt den gamle ”brukte” og få​​ tak i en spenstig unghoppe som lyder det minste vink, og som ikke er så alt for glup under​​ topplokket. Dette griseriet har sneket seg inn i kristenheten – og vi har vel ingen​​ problemer med å forstå Ef. 5 og Kol. 3, 25 nå, har vi?​​ 

 

Det vi må vite er følgende: Å​​ leve ut​​ synd som livsstil, er en stygg affære I EN HVER TIDSHUSHOLDNING.

 

Det er absolutt inter-dispensasjonalistisk å avholde seg fra å leve ut våre svakheter, feil​​ og tilbøyeligheter på flere av livets områder. Vi lar​​ oss styre, ikke​​ av følelser og​​ lystfornemmelser, men AV DET GUDS ORD SOM TIL ENHVER TID GJELDER I SAKEN.

 

Det er forskjell på å kaste seg i syndens vold, - og å være​​ blant de som snubler ved uhell​​ og svakhet som ikke er blitt noen direkte livsstil. Gud er​​ den som alene er i stand til å​​ dømme om dette, ikke den troende. Vi har ingen salvet apostel sendt fra Gud i vår tid,​​ som er satt til å håndheve noen straff, slik det var med​​ Peter og pengedyrkerne Ananias​​ og Saffira, eller som Paulus overfor horkaren som lå med stemoren sin, 1. Kor. 5 – der​​ Paulus overgav mannen til Satans plager for tukt og straff,​​ og som – heldigvis – førte til​​ bedring. Synd er på ett vis en såkalt ”privatsak” – synd​​ skal ikke på noen måte avsløres​​ og dunkes ned i hodet på synderen som er tatt ”på fersken”. Vi har ingen profetiske​​ apostoliske nådegaver i den tid der bare nåden frelser.

 

Jeg støtter selvsagt selve PRINSIPPET fra de ti bud: Å holde seg fra alt som måtte​​ mishage Jesus Kristus og Gud allmektig, og i det samme også spare seg selv for masse​​ problemer, idet synden (se Kol. 3, 25) slår tilbake mot synderen​​ og lar ham kanskje betale​​ en dyr pris for slurvelivet sitt. Men jeg går ikke rundt og prøver på noen måte å stille meg​​ frem for Gud og ”overholde de ti bud”, og dermed bli fristet til​​ å tenke at jeg, av alle, er et​​ riktig dydsmønster. Dette går ikke så bra. Vi må bare sørge for å ha forstand på det som​​ er godt for alle troende, og for alle mennesker uansett. Vi ser også i Skriften at​​ prinsippet​​ fra ”ti-budsloven” fantes i stor utstrekning i verden,​​ før​​ de​​ ti bud ble formulert for Moses​​ på Sinai. Husk, Gud åpenbarte seg for Enok, Noa, Job og mange, mange andre, i tiden​​ før Abraham ble kalt, og før Moses tok Israel ut av Egypt.​​ Gud er trodd og sett og hørt i​​ verden før Israel var hans utvalgte nasjon.

 

APOSTELENS SÆRSTILLING SOM EN

MELLOMMANN FOR KRISTUS

 

 

Det er ikke alle som forstår dette, og som kan leses​​ om i 2. Kor. 13: At apostlene,​​ inkludert Paulus, var kalt og utrustet med særskilt myndighet. En myndighet som slettes​​ ikke har gyldighet i vår tid, når det ikke lenger finnes apostler på jorden salvet av Gud.

 

Selv om 1. Tim. 2, 5 sier at det er én mellommann mellom Gud og mennesket,​​ mennesket Jesus Kristus – så betyr ikke dette at​​ ikke apostlene var autoriserte​​ formidlere/mellommenn i kraft av kallet. Jesus tales om​​ slik i å være den ene mann som​​ kunne forsone verden med Gud. Men vi ser her i 2. Kor.​​ 13 at Paulus var en mellommann​​ med å formidle evangeliet i Åndens kraft, de hadde en så sterk autorisasjon at de faktisk​​ talte ut det fullkomne Guds ord.

 

Derfor, i denne egenskap er det han skriver til korinterne:

 

”Til dem som før har syndet og til alle de andre, har jeg sagt det før, ved mitt annet besøk​​ hos dere, og nå i mitt fravær sier jeg det igjen på forhånd:​​ Når jeg nå kommer tilbake, vil​​ jeg ikke vise skånsel.​​ 

 

3: For dere krever jo et bevis​​ på at Kristus taler gjennom meg.​​ Og han er ikke svak mot dere, men han er sterk blant dere”.​​ 2. Kor. 13, 2-3.

 

I Ef. 5, 5 samt i Kol. 3, 25 – synes det å være Gud selv som​​ er Herre over eventuell straff​​ mot en som går inn i syndig livsstil. Slik har det blitt i og med nåden, at det ikke lenger​​ styres​​ gjennom en apostel eller flere.​​ I nådetiden finnes ikke en slik ”Paulus” som vi​​ nettopp siterte fra. Ingen mennesker på jorden i vår tid​​ kan med noen troverdighet hevde​​ at ”Kristus taler gjennom meg”. Hvorfor? For dette var ordningen ved de tilstedeværende​​ apostler i den tid da det var det messianske Guds Kongerike som var frelseshåpet, og de​​ hadde apostler og profeter til å disponere og utmåle lønn​​ og straff etter Åndens ledelse,​​ gjennom nådegaver. De levde i den tid da loven ennå var intakt, mens vi lever i ettertid​​ av loven – for den ble avskaffet i henhold til Ef. 2, 15 idet Gud åpenbarte det nye​​ frelseshåpet med menigheten og himmelen.

 

Konklusjon vedrørende begge korinterbrevene, er at de​​ er en lære og praksis bygget på​​ Den nye Pakt til Israel, opprettet av Jesus for Kongerikets forkynnelse og tilbud til jødene,​​ og på Moses og profetene. Uten at hemmeligheten i Ef. 1-3​​ var åpenbart, fantes det intet​​ annet mulig alternativ til lærebasis enn loven og profetene. Den åpenbaring Paulus ble​​ gitt for dette, gav ham innsikt i de​​ ting som det var blitt tiet om siden verden ble skapt.

 

Men det​​ som ble åpenbart Paulus i år​​ 62-631 i Rom, var basert på det Gud hadde holdt​​ skjult og hemmelig HOS SEG SELV fra​​ før verdens grunnvoll ble lagt!​​ 

 

Dette er en stor,​​ stor forskjell som vi må ta hensyn til i vurderingen av hvilke​​ brever Paulus skrev til hvilken​​ frelses-kategori.

 

 

 

Gracepano.com

 

You may also like...