GALATERBREVETS LÆRE:
Basert på Mose lov og profetene.

GALATERBREVETS LÆRE:

Basert på Mose lov og profetene.

JAN LILLEBY

 ​​​​ Det er ironisk å tenke på at den godeste Martin Luther tok utgangspunkt mest i​​ Galaterbrevet og Romerbrevet, hva gjaldt hans motstand mot Pave Leo X og Den​​ katolske Kirkes vranglærer og helgendyrkelse i senmiddelalderen. Luther​​ siterte jo også fra Efeserne og Kolosserne – men bærebjelkene var Romerne og Galaterne,​​ der det ble slik at Luther red på sin berømte kjepphest ”Rettferdighet ved tro”, i​​ motsetning til kjøpt avlat ved å betale til pavekirken.

Det er nå i lang ettertid helt klart at Luther aldeles ikke​​ fikk kunnskap om at bare de tre​​ siste brevene til Paulus, er de skriftene som er til menigheten og nådefrelsen – altså Efeserne, Kolosserne og Filemon. Bare de to førstnevnte har troslære for menigheten.

Luthers​​ reformasjon var altså basert på judaistisk-messianske lærebrev for Israel – skrevet den​​ gang da Israel ennå var Guds prioriterte nasjon på jord, og da proselyttene måtte bli​​ podet inn i det gode israelittiske oljetreet for å bli velsignet av Gud (Rom. 15, 27).​​ 

Det er altså ikke den rene nåden vi finner i de​​ ti første brevene til Paulus: Det er i stedet jødisk lære i en kombinasjon av lov og nåde,​​ der Kristus bare har oppfylt loven for de troende, og gitt Ånden til kraft og hjelp slik at de​​ kunne​​ fornekte synden, Rom. 8, 4: ​​​​ (Norsk Bibels nettversjon) -

«..for at lovens krav om rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden».

I menighetens tid er ikke loven regnet oppfylt, for​​ da måtte Israel ha eksistert som Guds prioriterte nasjon slik de gjorde i tiden vi leser om​​ fra Apostelgjerningene, - men loven er i menighetens tid blitt AVSKAFFET I SIN HELHET.

Det er min bønn og mitt håp at lederskapet i de kristne trossamfunnene​​ vil​​ få se denne sannheten​​ i ordet. Vi må nå lære å gå HELE VEIEN med Paulus, i stedet for å tråkke opp igjen​​ den gamle stien til Luther, der han bare gikk deler av​​ veien – og så stivnet lutherdommen​​ inn til et stort tungt religiøst monster av et kirkesamfunn, styrt av staten.

Galaterbrevet har intet om nådefrelsen;​​ det lærer om forhold som gjaldt blant annet de​​ brytningene som oppstod i galater-provinsen etter at Paulus og Barnabas etablerte flere​​ uoffisielle​​ ‘synagoger’ i byene der. Antiokia, Ikonium, Lystra, Derbe, og andre steder.​​ 

Det​​ ble bråk blant grekerne som trodde Paulus’ budskap, for disse tidligere greske proselytter​​ i judaismen​​ fikk med seg nye rå uomvendte hedninger inn i de uoffisielle nye​​ ‘synagogene’​​ til Paulus. De gamle greske proselyttene var omskåret i henhold til Mose lov,​​ mens de nye som kom rett inn i Messias troen – de skulle slippe å la seg omskjære. Dette​​ ble det rivninger av, og Paulus har dette som hovedtema, foruten at han avklarer sitt kall i​​ dette brevet.​​ 

Det er ingen ting i Galaterbrevet som taler om at Paulus fikk åpenbart en​​ hemmelighet​​ (Ef. 3 ff)​​ som hadde vært skjult i Gud fra før han skapte verden. Derimot henviser​​ han til at Jesus åpenbarte seg for ham og lærte ham læren i Den nye Pakt, og at Kristus​​ nå hadde oppfylt Mose lov for jødefolket som​​ trodde at Jesus var Messias.​​ Apg. 13,​​ 38-49, for å få det historiske scenariet for galaterne og troen på Messias, sier følgende: (Norsk Bibel) -

« Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov,

39 rettferdiggjøres i ham enhver som tror.

40 Se derfor til at ikke det kommer over dere som er sagt hos profetene:

41 Se, dere foraktere! Undre dere og bli til intet! For en gjerning gjør jeg i deres dager, en gjerning som dere ikke vil tro om noen forteller dere det.

42 Da de gikk ut, ba folk dem om at disse ordene måtte bli talt til dem også neste sabbat.

43 Da møtet i synagogen var oppløst, var det mange av jødene og av de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro, som fulgte etter Paulus og Barnabas. Disse talte da igjen til dem, og formante dem innstendig til å holde fast ved Guds nåde.

44 På den neste sabbaten samlet da nesten hele byen seg for å høre Herrens ord.

45 Men da jødene så folkemengden, ble de fylt av nidkjærhet, og motsa det som ble sagt av Paulus, ja, de sa imot og spottet.

46 Men både Paulus og Barnabas talte rett ut og sa: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.

47 For dette er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse like til jordens ender.

48 Da hedningene hørte dette, gledet de seg og priste Herrens ord. Og de kom til tro, alle de som var bestemt til evig liv.

49 Og Herrens ord utbredte seg over hele landet.»

I Gal. 1, etter å ha pekt på sitt kall, refser Paulus dem i versene 6 til 9, og bruker resten​​ av kapittelet til å gå i detalj.

Ordene i vers 6 kan misforstås:​​ 

”Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort​​ fra ham som kalte dere ved​​ Kristi nåde, til et annet evangelium.”

Her er det ikke snakk om nådefrelsen slik vi har i Ef. 1-3. Dette er ikke den frie nåden,​​ men den nåde som gikk på at Kristus hadde​​ oppfylt loven for de troende jøder og​​ proselytter.​​ Hvorfor? For de var jo opprinnelig under loven! Vi som ikke er israelitter – vi​​ har aldri vært under loven (Ef. 2, 12). Ergo, det finnes ikke noen lov som Kristus eventuelt​​ skulle behøve å oppfylle for oss. Dette er ren jødisk Torah i den tid da apostelen Paulus​​ tilbød Guds Kongerike til dem ute i diasporaen i galaternes provins i keiserriket, årene cirka 47-48. Hans uttrykk ”et annet evangelium” er ikke påpeking​​ av noe eksisterende konkret​​ falskt evangelium. Han sier dette for å peke på at​​ bare​​ hans forkynnelse var den de skulle​​ holde seg til, og ikke varianter eller forvrengninger av hans lære. I vers 7 sier han jo:

”..det er bare noen som forvirrer dere og vil​​ forvrenge Kristi evangelium.”

I det hele tatt har vi samme regel i lesing av Galaterbrevet som de tre forgående, Romerne og de to Korinter brevene: Vi kan​​ ikke bare overfladisk sette likhetstegn mellom ”Kristi nåde” og den nåde som kom med​​ hemmeligheten i Ef. 1-3; heller ikke mellom ”Kristi evangelium” her og det i Efeserbrevet​​ ”Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom” (Ef. 3, 8). Vi må studere den sammenheng de​​ forskjellige ord og uttrykk står i, for deretter å finne frem til hva disse uttrykkene betyr.

Sammenhengen her i Galaterbrevet, er forkynnelsen av Guds Kongerike, og ”Kristi​​ evangelium” blir derfor i DENNE SAMMENHENG ikke det samme som dette vi leser om​​ senere i Efeserne og Kolosserne. Her i Galaterbrevet er det Rikets evangelium, slik det​​ også var under Peter og apostlene i årene før Paulus ble kalt i Apg. 9.

Læreformen er​​ lov og nåde, og med Guds jordiske Kongerike som frelseshåp.

Gal.2, 19 sier mye:​​ 

”For jeg er VED LOVEN (loven er altså ikke avskaffet) død for loven​​ for å leve for Gud.”​​ 

Dette er samme som han lærte​​ i Romerbrevet: De var avdød fra​​ loven – men LOVEN VAR IKKE AVDØD, den var ved makt – men i Kristus kunne de​​ regne seg som døde ved tro fra lovens krav. Vi må nå engang lære å skille på dette​​ jødisk-messianske lærebegrepet for Rikets tilbud, og det faktum at i menighetens tid er​​ loven død. Den er avskaffet i en hver forbindelse, Ef. 2, 15.

Gal. 3, 2 godtgjør at selv om loven ikke var avskaffet, så skulle ikke den messianske​​ troende jøde og proselytt leve etter loven og gjøre dens gjerninger. De skulle anse seg​​ som døde fra loven, men levende for Gud i Kristus. Det var ved å høre om den​​ messianske troen på Kongerikets komme, at Gud gav dem Ånden i denne tiden – slik og​​ verset klart sier.

Gal. 3, 24 beviser at Galaterbrevet er skrevet i sin helhet til jøder og​​ proselytter:

”Slik er loven BLITT VÅR TUKTEMESTER til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av​​ tro.”

Tenk at ikke engang en slik kapasitet som Martin Luther klarte å se dette jeg nå påpeker?

Hva er selve nøkkelen til å kunne forstå dette? Jo, sammenligning mellom Ef. 2, 15 som​​ er for menigheten: Kristus har avskaffet loven, pluss Ef. 2, 12: Hedninger har aldri hatt​​ loven og – det vers jeg har påpekt fra Gal. 3, 24. Da vet vi hundre prosent sikkert at​​ Galaterbrevet aldri er skrevet til den frie hedning, men​​ bare til jøder og proselytter​​ i​​ kapasiteten av at disse var kandidater til å få det lovte Guds Kongerike på jord oppfylt i​​ tiden med Apostelgjerningene.

Gal. 5, 14 bestyrker det faktum jeg prøver å peke på: Det er Moses og profetene som var​​ læregrunnlaget for Paulus i alle de brev​​ som han skrev i tiden med​​ Apostelgjerningenes historie.​​ Her tales det om loven, idet den betraktes som ved makt og i eksistens, - ikke avskaffet:

”For​​ hele loven​​ er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv!”

Oppfylt er ikke det samme som avskaffet, eller ugyldig. Ved tro ble de messianske jødene​​ og proselyttene deres​​ tilregnet rettferdighet og at lovens krav var oppfylt i de troende. I​​ Ånden skulle de ha kraft til å vandre i kjærlighet, og dermed oppfylle Jesu bud for Riket.

Dette er ikke dårlige bud, snarere tvert imot. Hadde alle levd etter dem, så ville det ikke​​ vært krig og elendighet i verden. Men vi makter ikke dette som mennesker. De​​ messianske kristne maktet heller ikke dette, de hadde overnaturlig hjelp av Ånden og en​​ særlig utrustning til et slikt liv. Det var dessuten i tanken om en​​ relativ kort ventetid, da de​​ jo ventet og håpet på Kristi snare komme for Riket. Jesus forberedte dem på dette, og ba​​ dem​​ ”holde ut inntil enden” osv.​​ 

Og 1.​​ Peters brev 4, 7-8, der Peter kopler både​​ kjærlighetsbudet og Kristi komme for Riket sammen er tydelig:

«Men alle tings ende er kommet nær. Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be.

8 Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder».

Men bare vit at​​ disse ting var for jødene og proselyttene i tiden da de kunne få Jesus ned​​ fra himmelen i deres egen levetid​​ – det har ingen kopling mot oss, menigheten i den frie​​ nådefrelsen og som attpåtil ikke har Riket som mål, men himmelen (Kol. 3, 1-4).

Det er dette overnaturlige Åndens liv som hen​​ speiles i Paulus’ ord i Gal. 5, 22-23:

”Men Åndens frukt er​​ kjærlighet,​​ glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet,

saktmodighet, avholdenhet. 23: Mot slike er LOVEN ikke.”

Igjen, - her leser vi at​​ Ånden virket frem kjærlighet​​ og en rekke andre gode dyder. Alt ​​​​ dette er og var godt, og gid vi alle kunne leve slik. Da hadde vi fått et​​ nær​​ perfekt harmonisk​​ samfunn. Men legg dermed merke til at​​ loven omtales som om den ennå er i effekt, og​​ måtte tas med i regninga: Mot slike​​ er loven​​ ikke. De unngikk altså å bli rammet av​​ loven, ved at Ånden virket sine forskjellige gode frukter i de troende.​​ 

Slik er det ikke i​​ menighetens tid, der loven ikke lenger er ved makt. Der det ikke lenger er noen lov, der​​ finnes heller ingen fordømmelse for synd. Loven kom til for at Israels overtredelser skulle​​ bli tydelige og store. Den var jødenes læremester, tuktemester. Men aldri menighetens!​​ 

”Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet”, Kol.​​ 3, 4.

Til tross for at altså mange gode ting nevnes og regnes opp for Galaterne – Åndens​​ frukter osv., så gir dette allikevel ikke oss i dag den rette læreform. For tar vi inn​​ Galaterne, så tar vi inn det faktum at læren ble gitt i lys av at loven var ved makt, men den​​ var oppfylt. I menighetens tid er loven helt avskaffet. Innrøm nå at det er vesensforskjell​​ på dette. Men om leseren ikke forstår det jeg nå sier, da får han bare la emnet ligge.

Gal. 6, 15 gir rom for misforståelse og sammenblanding av to tidshusholdninger. Det går​​ på dette jeg flere ganger har nevnt med uttrykk og begreper som synes å være de​​ samme, men som allikevel blir forskjellige når vi finner ut i​​ hvilken sammenheng​​ ordene​​ er skrevet. Så også med Gal. 6, 15:

”For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny​​ skapning.”

I et svakt øyeblikk blir man lett misledet til å trekke likhetstegn mellom Gal. 6, 15 og Ef. 2,​​ 15 – men det avklares straks man gransker dette et par minutter.​​ 

Uttrykket ”En ny​​ skapning” er ikke det samme som ”Ett nytt menneske”. For det første var det et uttrykk​​ for den gjenfødelse som Ånden virket for Guds Israel i troen – at de var et nytt Israel.

Vers 16 avklarer dette:​​ 

”Og så mange som går frem​​ ETTER DENNE RETTESNOR​​ – fred​​ og miskunn være over dem og​​ Guds Israel!”.​​ 

Paulus taler om Guds Israel, som han​​ kalte de troende i Den nye Pakts tjeneste, og vi vet at da taler han bare om jøder og​​ proselytter, de som ventet Jesu komme mens nasjonen ennå var Guds nasjon hevet over​​ alle nasjoner. Paulus sier​​ dermed at det ikke hjelper å være omskåret dersom man ikke​​ er kommet til troen på Jesus. Vantro i forhold til Jesus, ville være som å fremdeles ha​​ forhud.

Først da man tror Kristus, er en jøde blitt en VIRKELIG JØDE, og har fått den hjertets​​ omskjærelse som profetene spådde om ved Åndens komme (Rom.10-11). J.fr. Joel 2 mv.

Det er den troende JØDE og deres tilhørende proselytter som er en ”En ny skapning”.

De nevnes ikke som om de er sammenslått av to grupper mennesketyper, slik som i​​ menighetens tilfelle i Ef. 2, 15: ”Ett nytt menneske” – og at dermed var også skilleveggen​​ nedrevet og lovens bud avskaffet. For ”En ny skapning” i Gal. 6, 15 stod skilleveggen​​ fremdeles oppe mellom jøde og hedning, og Israel var hevet over hedning​​ nasjonene.

Ser vi nå forskjellen i disse to trosgruppene? Den ene er Israel, kalt​​ Guds Israel, altså de​​ som trodde at Jesus var Messias (det var disse Jesus talte om til Peter da han sa at han​​ skulle bygge sin menighet), og sluttligen, selve den frie nådefrelste menighet der jøde og​​ hedning ikke lenger finnes, men ”Ett nytt menneske” i Kristus (Ef. 2, 15; Kol. 3, 11.

Vi skal ikle oss dette ”ett nytt menneske” i Ef. 2, 15 sier Paulus, – og ikke den ”nye​​ skapning” i Gal. 6, 15. Den førstnevnte er menigheten i den frie nåde der jøde og hedning​​ er utjevnet. Den andre er fra tiden da jøden var FØRST i velsignelse, og hedninger bare​​ kunne bli proselytter, og podet inn i Israels gode oljetre.

Jo, Galaterbrevet er et judaistisk-messiansk skriv skrevet til Guds Israel som ventet Guds​​ jordiske Kongerike. Vi kan ikke la oss forlede, lik Martin Luther, til å bruke dette mosaiske​​ messianske brevet til å lære menigheten om den frie nådefrelsen.

Gracepano.com