Gikk Peter og Paulus rundt og prekte
i den tanke at «Misjonsbefalingen»
skulle nedarves helt til vår tid?

image_pdfimage_print

Gikk Peter og Paulus rundt og prekte

i den tanke at «Misjonsbefalingen»

skulle nedarves helt til vår tid?​​ 

 

JAN LILLEBY

 

 ​​​​ Grunnen til at verken Peter, de elleve…eller Paulus ikke gikk rundt og siterte Matt. 28 og ‘Misjonsbefalingen’, var at de begge var alt for opptatt med å utføre den!

De hadde rett forståelse av dette oppdraget: Jesus hadde gitt denne oppgaven BARE til de tolv apostler,​​ pluss​​ den trettende, Paulus, noen år (ca.8-9) etterpå. Vel og merke: Paulus var​​ ikke​​ sendt ut av Jesus slik de tolv var, men – sier Skriften – av Den Hellige Ånd – Apg. 13,2-4, Norsk Bibel:​​  

«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!

3 Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.

4 Da de slik var utsendt av Den Hellige Ånd, dro de ned til Seleukia og reiste derfra til Kypros.»

Men ser vi så etter i Apostelgjerningene hva Peter og Paulus forkynte, så kan​​ vi sette likhetstegn for dem. De​​ talte ut evangeliet om Guds kongerike på jord (tusenårsriket, Dan. 2, 44; Åp. 20, 4). At Jesus var Israels Messias og at nasjonen skulle omvende seg til ham og ta vanndåpen. Jesus skulle komme tilbake fra himmelen idet at Israel først hadde omvendt seg, altså…HELE nasjonen.​​ Peters annen tale, i Apg. 3 viser dette.​​ Jesus skulle komme dersom først Israel hadde vendt seg til Jesus.

Legg merke til at HELLER IKKE Den Hellige Ånd siterte ‘Misjonsbefalingen’ for Paulus og Barnabas…men bare​​ «..den gjerningen som jeg har kalt dem til…»

Men altså ved å sjekke i Apg. hva Peter og Paulus talte til folket,​​ så talte de to om samme sak: Kongeriket i Israel ved Jesu gjenkomst, dersom Israel først hadde omvendt seg til Kristus.

Apg. 13, 32-33,​​ Norsk Bibel:

«Og vi forkynner dere evangeliet om det løftet som ble gitt til fedrene.

33 Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han reiste Jesus opp. Slik står det jo skrevet i den andre salme: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.»

Evangeliet om​​ det løftet​​ som Gud gav til fedrene (Abraham, Isak og Jacob) – var angående dette riket der Messias skulle sitte på Davids trone på Sion og styre Israel. Samme som Gabriel sa til Maria. Samme som Peter talte om i Apg. 2 og 3. Her er det ikke snakk om nådeevangeliet til Paulus slik vi ser i Ef. 3, men evangeliet om Guds kongerike på jord, tusenårsriket.

At budskapet var til Israel og jødene er hevet over tvil,​​ Apg. 13, 38-39:

«38 Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere​​ ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov,

39 rettferdiggjøres i ham enhver som tror.»

Vi vet at Mose lov IKKE var gitt til andre enn Israels folk. Vi hedninger hadde ikke Loven (Rom.​​ 2, 14). Syndsforlatelsen som er vist til ved Paulus ovenfor, var rettet til jødene, dersom de ville tro Jesus. Da ville de unntas fra å dømmes av Mose lov i tilfelle alvorlige synder mv. Den nye Pakt til Israel.​​ Se også Heb. 9, 15.

I aposteltiden SENDTE IKKE APOSTLENE UT noen 2. generasjons ‘apostler’ som skulle følge ‘Misjonsbefalingen’ og gå ut i all verden, osv. De forble bare totalt tretten i tallet. Jo​​ vel – de hadde selvsagt en rekke medarbeidere ettersom troende ble tillagt virksomheten. Men ingen nye apostler eller​​ utsendinger…som skulle fullføre​​ ‘Misjonsbefalingen’.​​ Da skjønner vi vel at denne marsj-ordren fra Jesus bare var gitt​​ EKSKLUSIVT​​ til de tolv apostlene! Den kunne ikke gå i arv gjennom de påfølgende generasjonene…opp til vår egen tid. Vår tids pastorer og misjonærer vet ikke hva de snakker om når de henviser til Matt. 28 og misjonsbefalingen.​​ Menigheten skal ikke følge ‘Misjonsbefalingen’ – den var gitt​​ bare med tanke på Israel og opprettelsen av Guds kongerike.

Det finnes ingen slik historikk​​ om​​ nedarving fra apostlene​​ eller lære​​ om dette​​ i hele NT!​​ Bare paven lærer at han har arvet Peters posisjon! Alle vet at dette er rent nonsens.

Paulus’ skriv til Timoteus indikerer at han skulle følge hans eksempel og gjøre en​​ evangelists​​ gjerning. Men dette er ikke det samme som å ha oppdraget som Jesus og Den Hellige Ånd opprinnelig gav apostlene.​​ 

DET ER TO TYPER EVANGELIER I NT

 

I perioden vi leser om i Apostelgjerningene (28-62 e. Kr.) finner vi kun ett slags evangelium: Evangeliet om Kongeriket for Israel.​​ Dette var bare gitt for Israel og deres proselytter. Vi hedninger (ikke-jøder) var ikke ennå gitt det frie nådeevangeliet slik Paulus ble gitt etter at Apostelgjerningenes bok ble lukket. Menigheten slik vi kjenner den, eksisterte ikke enda. Gud handlet​​ bare med Israel​​ i denne tiden.

De troende jøders frelseshåp i denne tiden var IKKE himmelen der oppe, men Kongeriket i Israel, her på jord. Det såkalte tusenårsriket.

Gabriels hilsningsord til Maria i​​ Luk. 1,​​ 26-33​​ taler om dette tusenårsriket, for hvilket Jesus skulle regjere som konge:​​ 

26 Men i den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,

27 til en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

28 Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!

29 Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være.

30 Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

31 Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.

32 Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,

33 og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.»

Jeg uthevet vers 32 og 33: Det finnes ingen tvil om at det var BARE Kongeriket i Israel som var Jesu posisjon hos sitt folk, jødene. Han skulle være Guds Messias og regjere Israel ut fra sin framtidige posisjon, fra Davids trone (som var på Sion høyden).

«Jakobs hus», det er et annet navn eller tittel for nasjonen Israel. Han fikk jo navnet​​ Israel​​ etter han hadde sloss med Herrens engel (1. Mos. 32, 28).

ISRAELS FALL SOM GUDS NASJON

 

I slutten av Apostelgjerningene​​ ser vi at Israel frafalt Gud som nasjon, da Jesus hadde sendt Paulus til Roma for å konfrontere Sanhedrin rådet der. Dette var endestasjonen for Israel som nasjon: Hadde de alle omvendt seg så ville Gud vist nåde, og Jesu gjenkomst kunne ha funnet sted da. Men da disse lederne for de elleve synagogene i Roma (i likhet med de vantro lederne i Jerusalem, som nær hadde henrettet Paulus!​​ Se Apg. 21-23) ikke ville omvende seg, alle sammen, ble dette tilregnet Israel som nasjon. De falt ifra Gud.​​ Slik er det ennå fatt med dem, og de er ikke Guds nasjon på jord.​​ FN-deklarasjonen om Israel i 1948 er helt ugyldig innfor Gud. Den er bare et rent menneskelig påfunn.

Og bare ti år etter​​ Paulus sitt møte med Sanhedrin​​ i 60 e. Kr.,​​ -​​ i 70 e. Kr.,​​ ble nasjonen utslettet av Romerriket.​​ Jesu profeti i Matt. 22, 7 om apostlene som​​ kongens utsendinger…lignelsen der Jesus forutsa​​ Israels ødeleggelse.​​ Fordi ‘Kongens utsendinger’ ble forfulgt og drept, så skulle …kongen sende sin hær og drepe disse morderne og sette fyr på deres by,​​ …Jerusalem. Det gikk akkurat slik Jesus profeterte!

Men fallet i Roma da Paulus konfronterte Israel, hadde som konsekvens at Gud ikke lenger hadde Israel som sin nasjon. Heretter var de bare å regne som én av de nasjonene som var i verden.

Paulus’ ord var strenge, i Israels disfavør:​​ Apg. 28, 28:

«Så skal dere da vite at denne Guds frelse er blitt sendt til hedningene, og de skal høre.»

 

PAULUS FIKK ÅPENBART ET NYTT EVANGELIUM

 

Dette sannhetsord og tema går igjen i de fleste av mine artikler her på nettsiden.

Menigheten ble til, IKKE på Pinsedag i Apg. 2, eller ved Paulus’ omvendelse i Apg. 9, eller da han ble utsendt av Den Hellige Ånd til jøder og proselytter i keiserriket, Apg. 13.

Dette evangelium, frelsesbudskap fra Gud, ble gitt ved at Herren i en spesiell åpenbaring kom til Paulus og gav ham det. Han satt da i fengsel (for annen gang) i Roma, omkring 63-67 e. Kr.

Hans åpenbaring om ‘hemmeligheten’ (på engelsk,​​ Mystery), var at det var gitt et​​ internasjonalt evangelium​​ om frelse, og frelseshåpet er ikke i Kongeriket på jord, men i himmelen der Kristus sitter ved Faderens høyre hånd.

I Efeserbrevet og Kolosserbrevet finner vi ikke noe om verken Israel eller deres lovte kongerike med Jesus som framtidig konge. Men vi finner menigheten, ‘ett nytt menneske’ – Kristi legeme på jord der Kristus er hodet.

Ef. 3, 1-9​​ er å regne som selve kunngjørings-oppslaget om dette:

«1 Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger -

2 så sant dere har hørt om husholderoppdraget med Guds nåde, det som er gitt meg for dere.

3 Ved åpenbaring har han kunngjort for meg mysteriet*, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord.

4 Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristus-mysteriet.

5 Det var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden:

6 At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet, og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.

7 For dette evangelium er jeg blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft.

8 Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom,

9 og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med dette mysteriet* som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus.)

Jeg fremhevet vers 3:​​ Paulus fikk dette frelsesbudskapet VED ÅPENBARING da han satt fengslet. Hans henvisning er at han i de to kapitler før dette tredje, hadde vært inne på det​​ …med få ord…​​ slik at når vi så leser kap. 3, så er dette en mer detaljert forklaring på denne åpenbaringen fra Herren.

Uttrykket​​ «husholder oppdraget med Guds nåde, det som er gitt meg for dere»​​ - er det samme som vi i vår tid kaller «Tidshusholdningen med den frie nådefrelsen».

Dette er et helt frittstående evangelie-budskap som IKKE må blandes med det som var gitt apostlene for Israel. Israel ble tilbudt Guds Kongerike på jord ved Jesu komme. Men vi, den kristne menighet på jord, «ett nytt menneske» i Ef. 2, 14-16, vi har fått håpet om himmelen der oppe hos Kristus. Ikke her nede på jord.​​ 

I​​ Kol. 3, 1-4​​ formaner Paulus oss VEKK fra det jordiske og HEN til det himmelske:

«1 Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.

2 La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.

3 Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.

4 Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet.»

Den herlighet Paulus viser til, er ikke å finne her på jord, den er i himmelen i Kristus.

Peter hadde kun én bestemt tjeneste som apostel, og det var å forkynne til Israel (innen landets grenser) dette Guds Kongerike for Israel ved Jesu gjenkomst. Han talte altså bare til de​​ omskårne,​​ ​​ sier Gal. 2, 7-8, - mens Paulus var gitt å tale mest til de​​ uomskårne,​​ altså hedningene.​​ 

Fra og med år 63-67 e. Kr. talte Paulus (pr. brevskriving) til oss hedninger spesielt; han omtalte seg selv som …Jesu Kristi fange​​ for deres skyld, DERE HEDNINGER…

Nådeevangeliet og ordningen med menigheten basert på en åpenbaring gitt Paulus, er for oss hedninger ja, MEN allikevel er jo den individuelle jøde tatt med i denne frelsen ved troen på Kristus. Bare det nasjonale prosjektet er foreløpig annullert, men skal en dag gjenopprettes.

Ef. 2, 14-16​​ sier alt:

«For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød

15 avskaffet den loven som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred,

16 og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet.»

Vers 15 er klargjørende: Kristus fjernet Mose lov og forskrifter, for Å SKAPE MENIGHETEN,​​ ett nytt menneske.

Men ser vi i Apostelgjerningene så finner vi jo at de messianske troende hele tiden holdt Mose lov i hevd! Det var altså skjult for dem at Kristus allerede på korset hadde fjernet Loven. Se​​ Apg. 21, 20:

«Da de hørte det, priste de Gud. Så sa de til ham​​ (Paulus): Du ser, bror, at mange tusen blant jødene er kommet til troen, og alle er de nidkjære for loven.»

Så det er helt klart at avskaffelsen av Mose lov var en del av den hemmeligheten Paulus refererte til i Ef. 2-3.​​ Paulus var således den første som fikk åpenbart av Gud at Jesus hadde dannet en NY TYPE MENIGHET, kalt ‘Ett nytt menneske’ ved at han hadde dermed gjort jøder og hedninger til ett i troen. Dette fordi at Israel hadde blitt gitt opp av Gud som hans nasjon. I aposteltiden var det «Jøde først, så greker». Ikke slik i menighetens tid.​​ 

Det er bare i Efeserne og Kolosserne at vi finner vårt frelsesevangelium, der vi altså finner frelse ved tro – uten gjerninger.

Ef. 2, 8-9:

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.

9 Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.»

 

Gracepano.com

 

 

 

 

 

You may also like...