T.B. BARRATT I PERSPEKTIV AV KOPLINGEN
PINSEBEVEGELSEN – TROSBEVEGELSEN

​​ AV​​ JAN LILLEBY

”..for at vi ikke lenger skal være umyndige (barn) og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep.” ​​ Ef.4, 14.

(NB: Artikkelen utgjør cirka 38 sider i printer)

 ​​ ​​​​ Pinsebevegelsens stifter, Thomas Ball Barratt, kom fra den britiske metodistbevegelsen, via sine foreldres medlemskap – før han kom til Norge. ​​ Født ​​ 22.07.1862 i det sydlige Cornwall der Atlanteren møter både Den engelske Kanal og Irskesjøen – og hans hjemby var Albaston. Han ”tilhørte” den metodistiske lærearven etter John Wesley og George Whitefield, og var sterkt influert, naturlig nok, av dette lærdomsvær som rådet grunnen helt tilbake fra 1700-tallets England. ​​ Faren, Alexander Barratt tilhørte den del av metodist-vekkelsen som var ført frem ved Wesley.​​ 

Noe som preget de tidlige metodistene, var deres mangelfulle oppfatning av nådeevangeliets grunnlære: De hadde lange ”bønnekamper” før de torde tro at de​​ virkelig​​ var blitt frelst. Ti buds​​ loven og de mosaiske forordningene for Israel, hadde en stor del av skylda for dette. Det er ikke dokumentert noen​​ ren nådeforkynnelse​​ i denne tiden, som er likt med Paulus. Det var en blandingslære, dessverre. ​​ Metodistenes lære hvilte i all hovedsak på de fire evangelier med Jesu lære for det jordiske Guds Rike, samt store deler av Det gamle Testamente. Paulus ble selvsagt tatt med, men i ”blandingsforstand”. De praktiserte vranglæren med​​ at bønn kunne gi frelse, og støttet seg på Guds nødfrelse i alle tidshusholdninger: Hver den som​​ påkaller Herrens navn​​ skal bli frelst. De forstod ikke at de egentlig var frelst, i samme øyeblikket som troen var i deres hjerter. Slik er det også med tusenvis av mennesker i vår tid, dessverre. ​​ Vi må følge Bibelen, ikke mennesker.

T.B. Barratt kunne selv fortelle sine kollegaer i den tidlige pinsebevegelsen hvordan metodistene kunne holde på med bønnekamper for frelsesvisshet i over seks timer! ​​ Dette sier mer enn tusen ord. ​​ Sett disse fakta opp mot Ef.2, 8-9 og du vil forstå hva jeg snakker om. ​​ Mangel på​​ rett nådeundervisning​​ har vært store deler av kristenhetens svøpe i mange og lange år. Fremdeles sitter slikt igjen, og er vanskelig å bli kvitt – sett kristenheten under ett.​​ 

En del av denne læren ble siden utkrystallisert og definert som det man i USA i dag kaller for ”Sinless Perfection”. En lovisk forståelse av nådeevangeliet: For fortsatt å være frelst så måtte man ​​ 1.​​ Alltid bekjenne synder ​​ 2.​​ Alltid søke å leve et liv, med Jesus som vårt mønster. ​​ Dette førte til en ”hellighetsnorm” – som ikke levnet nok rom for nåden. Mennesket skulle delvis frelse seg selv, ved å etterleve en streng lovisk pietisme og etikk. ”Sinless Perfection” innebar for eksempel at om man kom i skade for å banne, så gikk man til helvete. Om man kom i skade for å ty til nødløgn og bleke unnskyldninger, så gikk det likedan. Og jobbet man på søndag…ja da!!!! ​​ Jeg vil vel ikke påstå at pinsebevegelsen over ett har vært under slik innflytelse, eller tatt full aksept for en slik evangelieforståelse. Men den metodistiske læreformen hadde slike​​ loviske judaistiske innslag, i så stor grad at den flere steder faktisk preget forkynnelsen. Folk skulle trues til himmelen, med skremsler om helvetes fortapelse for nær​​ sagt den minste filleting. ​​ Dette var Barratts bakgrunn, enten man liker det eller ikke. Det er jo veldig lenge siden da – og dette har ikke lenger noen relevans direkte i vår tid. Men emnet her er ikke hva Barratt kom fra, i lære og tro, men mer hva han gikk til – eller rettere og sannere sagt: Hva han ble kastet hodestups inn i!

Tenk da hvilken befrielse det var for Barratt å komme inn i et ”pinsemøte” i New York, da han hadde mislyktes med pengeinnsamlingen i USA, som var den opprinnelige årsaken til hans reise….og høre en flammende pinsepreken med henvisning til den​​ motsatte grøfta​​ i forhold til ”Sinless Perfection” og den metodistiske ”religion”:​​ Tilbake til pinsedag!! ​​​​ Tilbake til tunger, Den Hellige Ånd og Ild, til mirakler, tegn og under…la oss få tilbake den originale pinsekristendommen, og bli fylt med Ånden og profetere og tale i tunger!! ​​ 

Det eksploderte i T.B. Barratts følelsesliv, og han underkastet seg denne ”salvelsen” han møtte der hos disse Azusa-street folkene i New York 1906. ​​ Uten å forstå noe av dette læremessig, - for alt kom bare fossende over ham, alle inntrykk, taler, manifestasjoner og folk som ropte i ”tunger” – at han var på ingen måte rustet til å ta en bibelsk vurdering på fenomenet der og da. Og fremfor alt, dessverre, han hadde ikke blitt gjort fullt oppmerksom på de mange advarsler som​​ bevegelsens egne pionerer​​ etter hvert hadde kommet med i taler og skrifter, om innflytelsen av okkulte krefter og hekseri og løs moral, i Azusa-vekkelsens kaos.

Alt lå til rette for at Barratt skulle bli kastet inn i en​​ ny ytterlighet, etter å ha kommet bort fra den metodistiske loviske religion fra Wesleys virksomheter i England. Slik virker trosbevegelsen på trette religion-slaver i vår moderne tid: De lar seg rive med, uten å sjekke i Bibelen om det de ser og hører er fra Gud eller ikke. Deres følelsesliv møter en ”motsatt verden” – der alt er bare jubel, frihet, glede og uten spesielle loviske forordninger – i allfall på overflaten. ​​ Siden oppdager de at de er lurt inn i den motsatte grøften av ”død religion”: Gnostisk overåndelighet og okkult innflytelse, under dekke av at det skulle være bibelsk.

Barratt kom til Norge på grunn av farens nyansettelse som den kommende direktør i en ny gruve på Varaldsøy ved Hardanger. ​​ Han reiste i forveien på grunn av den nye stillingen, men ikke mange år etter, så kom resten av familien. ​​ Men Barratt ble sendt tilbake til England for å gå på metodistenes skole og college, Queens College (tidl. Wesleyan College). Han skulle ikke læres​​ opp her i primitive gamle Norge, må vite! ​​ ​​​​ 

Barratt ble en nidkjær forkjemper i avholdsbevegelsen​​ – og aksepterte en fanatisk tolking av Ef. 5, 18 – slik også dagens kristne avholdsbevegelse gjør. En hodeløs tolking av Paulus’ formaning: ”Drikk dere ikke drukne av vin….” ble til ”Alt med alkohol er synd!” – man la ansvaret over på flaskas innhold, i stedet for hva Paulus snakket om: Vin er OK! (Overfor Timoteus sier han likefrem at den i tillegg til å kunne drikkes, var den også bra for kur/stagging av diaré og andre jevnlige sykdommer). Men Paulus’ mening i formaningen var: Ikke drikk så mye at dere blir fulle! ​​ Barratt ble i fyr og flamme for denne misforståtte saken da han som ungdom hørte en taler i Stavanger. ​​ Men etter en tid i Norge, det skjedde i Bergen, - ble han medlem i den såkalte biskoppelige Norske Metodistkirke (som hadde skilt seg ut fra den Wesleyanske grenen) – og ​​ som nok var sunnere i lære enn Wesley. I 1885 ble Barratt bedt i brevs form, om å komme til metodistenes 2. menighet i Kristiania, som lå på Kampen.

Hva gjaldt den kommende virksomheten med pinsebevegelsens fremvekst og rotslaging i Norge, så hadde Barratt allerede i 1888 uttrykt til flere at han var søkende etter å ”bli døpt i Ånden” – slik det stod å lese i Apg. 2 om apostlene på pinsedag. Barratt selv sier i sine skrifter at han ba om dette, men uten å forstå hva det var han egentlig ba om! ​​ Han ba ofte slik: ”Vi innvier oss til deg på nytt! Helliggjør oss helt! Ta våre liv og la dem være innviet til deg, Herre!” ​​ (side 42, ”Samtaler med T.B. Barratt”, av Karsten Ekorness, 1991)

Så vi kan ikke si at Barratt læremessig kom over noe nytt i så måte. Denne søken etter ”kraft” – lå i hans indre vesen og tankeliv, fremdeles…da han etter mange år endelig kom til New York og møtte disse ”pinsemanifestasjonene”. ​​ Det ble et slags utløsningsøyeblikk​​ for en søkende sjel – som uten nølen kastet seg over det,​​ uten for mange vurderende tanker. Dette ligner svært mye på de norske trospastorenes, og flere pinsepastorers ”pilgrimsferder” til Toronto Blessing og Brownsville Outpouring fra midten av 1990-årene og ut på 2000-tallet. Hodestups inn i ”noe nytt” uten å vite hva det egentlig var for noe. Farlig. Kan kristne aldri lære seg å følge Bibelens skrevne ord? Hvorfor skal vi alltid søke etter manifestasjoner, som vi ikke engang vet hva er, men bare vagt har gjettet at det ”kan være Herren”?? ​​ 

Har du lest tidl. Toronto-pastor Paul Gowdys bok samt artikler om galskapene han nå har vendt seg bort ifra? ​​ Bruk hans navn i søkemotoren på Internett, og du får opp stoff om dette. Meget lærerikt, og samtidig skremmende. ​​ Skremmende, fordi man ser at til tross for Gowdys avhopp fra bevegelsen, så holder han fortsatt fast på troen om at man må ha Apg. 2 som veiledende for hvordan en menighet skal fungere, nådegavene og embetene. Han har lært om det farlige i ekstrem ”Word-Faith” tro, men uten å forstå at denne utglidde trosformen har sine​​ røtter i pinsebevegelsens feilaktige lære​​ om at man må tilbake til ur-menigheten i Apostelgjerningene. ( Mere om dette kommer nedenfor, der jeg har satt opp en gjennomgang av hva eksakt pinsebevegelsen lærer, og jamført dette med hva Bibelen lærer…dette vil vise at røttene til trosbevegelsen med dens grener, som Toronto, River og Brownsville/Pensacola etc., nettopp er pinsebevegelsen utledet fra Azusa Street vekkelsen). Den norske pinsebevegelsen og dens bokutgivelser om dens egen historikk, slår fast at røttene føres tilbake til Azusa Street i Los Angeles tidlig på 1900-tallet.

Her kan du gå direkte til en artikkel Paul Gowdy har skrevet  ​​​​ www.apostasyalert.org/vineyardpastor.htm ​​​​ - og fra artikkelen kan du gå videre på linker til innlegg skrevet av både​​ for- og imot krefter​​ i forhold til Toronto Blessing, som av pastor Gowdy selv blir kalt ”The Toronto Deception” (Toronto bedraget, eller villfarelsen, fritt oversatt).

Barratt brevvekslet noe med Evan Roberts, da vekkelsen i Wales ble kjent. Og det er ingen tvil om at han var influert i en viss grad av denne – det ble rapportert om rundt 100.000 mennesker frelst i løpet av relativt kort tid. ​​ Historien vedrørende Roberts ble denne: Han oppgav forkynnelsen, for han ble redd og bekymret over de åndelige kreftene han så manifestere seg! Han ble i tvil om ektheten i dette, og la ned forkynnelsen. Etter min mening gjorde Roberts det rette! ​​ For når vi vet at Ånden ikke virker slik som på apostlenes tid,- ​​ men vi har nå det​​ fullførte Guds ord å forkynne​​ (vi trenger ikke nådegaver, tunger og profeti osv. for alt er lagt ferdig i Guds ord, ref. Efeserne/Kolosserne)) – så må man i rettferdighetens navn ha lov å spørre om hvilken ”ånd” og kraft det er som manifesterer seg i vår tid?​​ Jeg våger meg til å si rett ut: Dette uvesenet som viser seg innen all pinsekarismatikk kan karakteriseres som en «Løgnens ånd». Dette er absolutt ikke av Guds Ånd.​​ 

Det er heldigvis slik at​​ til tross for all avsporing​​ med pinsekarismatikken, så har man ikke helt misset hva gjelder selve frelsestroen: Man blir frelst bare ved tro, uten gjerninger, ref. Ef. 2, 6-9. Paulus’ nådelære lar seg ikke helt kvele av avsporingene i karismatikken. Men dermed er ikke sistnevnte å regne som hvitvasket. Nei, se til å komme på geledd med Paulus, fort!! Man kan ikke stå på en talerstol og lyve og påstå at Gud helbreder syke i vår tid på samme vis som på apostlenes tid. Nei, alle mirakelgaver forsvant da apostlene gikk ut av tiden. Dette er det ingen tvil om.

Men Barratt tok ikke disse signalene den gang– han fortsatte, selv om predikanter som Roberts, som hadde store ”vekkelser” der hele bysamfunn ble frelst, sluttet. Evan Roberts fant at mye av det som skjedde var fremmede krefter, ikke gjenkjennbare i Bibelens ord. Han ville ikke lenger ligge og ”sprelle” under de åndelige kreftene i ”pinsegrøfta”. ​​ Uff da, - bannet jeg i kjerka? ​​ Nei, ikke hvis vi forstår at trosbevegelsen i vår tid egentlig er en ekstrem-versjon av den​​ tidlige pinsebevegelsen​​ – der flere gnostiske læreelementer er blitt tillagt med tiden, siden Hagin familien i Tulsa tok Word-Faith læren og gjorde den verdensvid.​​ Kenneth​​ Hagin var E.W. Kenyons disippel, - en gnostiker som var utdannet ved det gnostiske bibelcollege​​ Emerson Bible College of Oratory i Boston (Samme skole som Scientologi-kirken oppstod fra).

Barratt gav vekkelsen i Wales mye av æren for at pinsebevegelsen kom til Norge, da han mente at​​ forbønnen fra disse​​ var den medvirkende årsak. (”Samtaler med T. B .Barratt”, side 70).​​ 

Han hadde kongens (Håkon VII) anbefaling til å reise til USA for å samle inn penger til et nytt bygg for Bymisjonen i Kristiania, - et prosjekt han kalte ”Haakonsborgen”. Han håpet at et kongelig stempel skulle åpne økonomiske dører i USA. Men dette slo helt feil. T.B. Barratt hadde ikke lært seg forståelsen av Kol. 2, 10 – la meg sitere fra den samme boken, av Karsten Ekorness, side 75:

”Når jeg ba, følte jeg alltid nødvendigheten av en

enda større velsignelse over min egen sjel. Jeg​​ 

hadde helt fra ungdommen av forsvart hellighets-

læren og nødvendigheten av en dåp i Den Hellige

Ånd.​​ Jeg hadde ofte følt noe av denne ild brenne

i mitt indre, som en berøring av en usynlig hånd!

Men jeg visste at det måtte skje et enda dypere​​ 

verk og en stadig seier.”

Tar vi med det som siteres fra Barratt i boken​​ ”Pingstväkkelsen – dess uppkomst och första utvecklingsskede”​​ Bind 1, så bekrefter dette bare det jeg har sitert fra K. Ekornnes’ bok ovenfor. Barratt var, i likhet med mange unge og uerfarne kristne i vår egen tid, inne i en​​ stadig jakt på ”større hellighet​​ – og større kraft” – styrt, ikke av Bibelen egentlig, men av sitt eget urolige hvileløse sinn og mangelen på bibelkunnskap.​​ Han lot alle sine urolige rastløse følelser og sinnsstemninger dra seg over stokk og stein, i jakten på den fullkomne ”hellighet”. ​​​​ Han glemte, lik så mange kristne, å se etter i Bibelen – der man ikke kan finne at man måtte jakte på dåpen i Den Hellige Ånd og tungetale etc. Han glemte å ta Paulus’ ord med:​​ ”Taler vel alle med tunger?”. Han glemte å sjekke om Pinsedag var ​​ starten på menighetens tid, og overså at Paulus fikk en​​ ny åpenbaring fra Gud 30 år senere​​ da han var i Rom: Den​​ hemmelighet​​ som Gud hadde holdt for seg selv fra før skapelsen. Menigheten kom til da Israel ble avkuttet av Gud da Paulus var i Rom år 60-62. Da Apg. 2 skjedde, med pinsedag og Ånden, var menigheten​​ ikke-eksisterende…og så også i de neste tretti årene av bibelhistorien!

Fra side 92 til 101 omtaler boken og viser til Barratts egen fortelling om sin søken. Jeg tar noen utdrag for å illustrere den sinnsstemning han befant seg i:

”Da forstod jeg at den kjære Gud var etter meg – meg! ​​ Jeg hadde i timesvis daglig bedt om hjelp til Håkonsborgen, helt til jeg ble stum og måtte legge hele saken ned for hans føtter. Da begynte Ånden med sitt søkelys i min sjel som aldri tidligere. Jeg tvilte aldri et øyeblikk på mitt barnekår. Hadde jeg gjort det, da hadde jeg blitt helt fortvilet. Men jeg eide så mange bevis på hans nåde mot meg, at jeg kjente, at det ville være som å synde mot Guds Ånd og nåde, om jeg hadde tvilt på dette.

Men hvor stygg og elendig ble jeg ikke i mine egne øyne innfor Guds renhet og hellighet! ​​ Jeg så min ærgjerrighet, min egenrådighet og min kjødelighet. O, min Gud, jeg så så mye som må ha bedrøvet hans Hellige Ånd! Jeg ble knust og bøyd mot jorden som en mark.»

Videre forteller Barratt om det som gikk forut for hans ”åndsdåp” i New York i 1906, og vi ser hvilken feilaktig innstilling og forståelse han hadde av nåden. Han avslører seg som en hvileløs ”evig søker” etter​​ noe mer​​ enn nåden…uten selv å forstå hvor det bar hen:

”På Søndagen – for åtte dager siden – etter lange stunder i kamp på kne, tok jeg Bibelen bort til vinduet, og mine øyne falt på et skriftsted. (Men hvilket det var, har jeg glemt, merkverdig nok.) ​​ Øyeblikkelig omfavnet jeg den fulle rensingen i min dyre Frelsers blod. Jeg gråt og lo om hverandre. Å, hvor lykkelig jeg ble! Jeg hadde visst holdt på en halv time på denne måten, da noen norske venner kom for å hilse på​​ meg. De så hvor forgrått jeg var, og jeg måtte fortelle dem om Guds nåde mot min sjel. ​​ - ​​ - ​​ Det gikk til tirsdag. Da kom et brev fra Los Angeles. Jeg skal gjengi det. Det er et merkelig brev. Jeg leste det flere ganger, og deler av det gjentok jeg flere ganger, til stadighet. Vennene der borte fremholder, at når hjertet er renset, skal det ikke stoppe med det, men man skal be til Herren – (å hvor det brenner i min sjel, når jeg skriver dette!) – att han fyller det rensede templet med samme åndsdåp som på pinsedag. Jeg visste at man skulle kunne oppnå dette. De tror også, der borte (Los Angeles, Azusa street) at samme tegn skal følge dem som tror, nå som på pinsedag. Dette hadde også jeg trodd; men hvor ofte har det ikke oppstått kamp mellom oss predikanter om det! Det gjaldt bare for den tiden, da kristendommen skulle innføres, har man sagt.”

Her ser vi at Barratt led av​​ misforståelsene​​ vedrørende ”Sinless Perfection” kombinert med vranglæren om at vi må ha samme dåp i Ånden som apostlene på pinsedag. ​​ For det første: Hans streben etter å ”ha en stadig seier” i sitt personlige liv (kamp mot syndens natur i oss) – så trodde han at dette ville skje dersom han bare kunne bli døpt i Den Hellige Ånd. Hvilken villfarelse! ​​ Og som en konsekvens av dette gale syn, så kunne han ikke se det som står så tydelig i Kol.2, 10: ”Og i Ham (Kristus) ER dere blitt fylt…”. ​​ I menighetens husholdning skal vi ikke ha ”noe mer” eller ”noe annet” – enn dette jeg har sitert. Ånden, som alt var i T.B. Barratt, var mer enn tilstrekkelig – han manglet bare den rette hvile i sin urolige strebende sjel: Å stole på den NÅDE vi har, enda vi aldri klarer helt å legge av synden. Vi er frelst fra vår fortid, og nåtid og i all fremtid. Vi ER SATT (allerede) i himmelen med Kristus, Ef. 1 og 2.

Min påstand er at den​​ overdrevne og feilaktige hellighetsforkynnelsen​​ arvet fra de wesleyanske metodistene satt så mye igjen, at det misledet mannen til å tro at dersom han kunne få ”pinsedåpen” med Den Hellige Ånd og Ild, da ville alle ting bli annerledes. Han var på vei bort fra grøfta med ”Sinless Perfection” over til grøfta med en ”åndsdåp” som ikke lenger eksisterte (alt oppghørte med Israels fall i​​ Apg. 28, 25-28), - men som var overtatt og erstattet av Åndens innflytting i våre legemer i samme øyeblikk vi kom til tro. Dette viser oss så skremmende tydelig at​​ vi må følge det skrevne Guds ord i Bibelen, gitt oss gjennom Paulus (Kol.1, 25-26) – og ikke søke opplevelser, manifestasjoner og tegn. Tegn og under fulgte​​ bare det troende jødefolket med proselytter,​​ og Jesu apostler, og var aldri utdelt i hele forsamlingen tvert. Alle tegn- og under mandatene i den messianske forsamlingen ble trukket tilbake i det øyeblikket Gud avsatte Israel, og åpenbarte den nye nådefrelsen for Paulus i Rom år 60-62 slik vi og leser i Efeserne og Kolosserne.​​ Denne husholdning var holdt hemmelig i Gud, og ble ikke åpenbart før etter at Kongerikets tilbud ble trukket tilbake og Israels nasjon bortstøtt av Gud. ​​ Vi skal ikke ”tilbake til pinsedag” – vi skal ”frem til Paulus og åpenbaringen av hemmeligheten”. Denne ble gitt 30 år etter pinsedag – og det er denne husholdning som gjelder i hele tiden da ikke Gud har kontakt med Israel, og nasjonen er under forbannelsen og modning i synden til dommen i Den store Trengsel. (Se mine Pdf-bøker der jeg underviser nøye i disse ting).​​ 

Kristenhetens villfarelser i evangeliets læremessige sider, er nesten grenseløs. ​​ Den kan tilbakeføres, ikke til Barratt, eller Luther, eller andre i modernere tid, men helt tilbake til de såkalte apostoliske fedre, Clemens (ca. 90 e. Kr.) ….som i skriv viser et totalt fravær av nådeforståelsen, og i stedet et totalt nærvær av lovisk gjerningsforkynnelse, mye lik Wesleys ”Sinless Perfection” villfarelse. Denne vranglæren har så brent seg videre opp gjennom tiden, først kirkefedrene…og siden også til alle som har hatt rollen som helt eller delvise reformatorer.​​ 

Mangel på kunnskap (Husk: Barratt var bare 43 år den gang, og bare et vanlig, dog frelst menneske) leder alltid til dårlig veivalg. Jesu harde ord til sine forfølgere, ringer i våre ører…de gjelder i alle tidshusholdninger der Guds Ord har blitt kunngjort: ”Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene, og heller ikke Guds kraft”​​ (Matt. 22, 29). Vi må lese kartet, Bibelen, riktig og vite ved det hvilken retning vi skal kjøre. ”Pinseretningen” var feil i utgangspunktet, og vi kan selvsagt ikke klandre Barratt singulært, eller andre for dette. En​​ bevegelse teller flere enn bare lederne – og generasjon arver generasjon, slik det er med alle trossamfunn. ​​ Derfor må vi heller i dag oppfordre alle våkne kristne til å​​ søke Bibelen​​ som aldri før. Vi må komme oss inn i Paulus` nådelære, som vi finner det ypperste uttrykk for i hans​​ to siste epistler, som begynner med Efeserbrevet. Husk: Vi​​ er​​ fylt, og vi behøver ikke søke noen ”åndsdåp” eller tegn og under og tungetale. Søk heller Guds nåde i Paulus` lærebrever. ​​ Må du velge mellom å følge Bibelen og å følge ”bevegelsen” – SÅ FØLG FOR ALL DEL BIBELEN! I dag hviler vi i Ef. 3, 20 – og er ikke avhengig av noen såkalte nådegaver, slik aposteltiden hadde. ​​ De er borte og finnes ikke i menighetens tid på jord.

Dersom man eksempelvis er en klassisk ”pinsevenn” – og i alle år har fulgt de tidligere pinsehøvdingene i lære, tro og praksis – men nå har​​ begynt å protestere imot​​ den tendens vi kan se med at pinseforsamling etter pinseforsamling åpner døren for den gnostiske trosbevegelsen og dens mange ekstreme overdrivelser og falsklære – det blir omtrent som å kaste stein mens man selv sitter i glasshus! Hva mener jeg?

Jo, dessverre – fellesnevnerne mellom trosbevegelsen og pinsebevegelsen er så mange at folk har problemer med å holde dette fra hverandre. ​​ For ikke mange år siden hadde trosbevegelsens største ukeblad, ”Magazinet” – en rekke artikkelserier som gikk på T.B. Barratt og på Levi Petrus. Artiklene trakk opp LIKHETENE mellom disse to bevegelsene, og ville prøve å bevise at trosbevegelsen egentlig er en​​ fornyelse​​ av den klassiske pinselæren. Og skal jeg være ærlig: Dette er dessverre riktig, til tross for at ekstremiteten i trosbevegelsen allikevel skaper en stor kløft. Jeg tenker både på JDS-læren om at ”Jesus døde åndelig og fikk i seg Satans natur i helvete”- (så sent som sommeren 2004 kunne man hente opp lydopptak fra nettstedet til Oslo Kristne Senter, der Åge Åleskjær forkynte denne lære – jeg vet ikke hvor han står i dag) – og jeg tenker ikke minst på all den gale bekjennelsesmagien som har versert i mange former, i korthet kalt ”Name-it-and-claim-it” – såkalt​​ positiv bekjennelse. En typisk gnostisk læreform. Her er bilde ovenfor, av Kenneth Hagin Jr., som har ledelsen av Rhema etter sin fars død i 2003.

Så når jeg har tatt flere oppgjør med falsklære innen trosbevegelsen, så ville det være urettferdig ikke å nevne at også ”pinselæren” er i store deler falsk i forhold til Bibelen. Noe av dette er alt antydet i mitt korte åndelige resymè over det som hendte da T.B. Barratt ble kastet inn i Azusa-vekkelsens etterdønninger i 1906. ​​ Læren om at man skal tilbake til Apg. 2 med pinsedag, tunger, åndsdåp og helbredelser i apostolisk stil – er definitiv falsk. ​​ Men jeg bare skiller på den ”klassiske feilaktige pinselæren” og den nye og atskillig mer​​ ondartede læren​​ innen Word-Faith/ Latter-Rain/ Kingdom-Now, som vi kaller over ett for ”trosbevegelsen”.​​ (Her ser vi en av de verste Word-Faith healere, Morris Cerullo. Han overgås bare av Benny Hinn.) ​​​​ For der kommer også, dessverre, okkulte magiske krefter inn i bildet i stor grad. Atskillig større grad enn man noen gang har kunnet konstatere i den klassiske pinsebevegelsen. Dog: Den tidlige tiden i Azusa-street i L.A. – var preget av mye slike skumle krefter og de manifestasjoner og transer som ble en del av disse møtene. Kjente amerikanske solide pastorer- og bibellærere uttalte avsky den gang for det som foregikk i Azusa Street​​ 312, og sammenliknet det med demoniske besettelser og dyrisk og usømmelig oppførsel! ​​ T.B. Barratt var ikke så nøye med å høre på advarsler fra kristne ledere – som selv hadde sett Azusa-manifestasjonene på nært hold. Han bare godtok det ”New York brødrene” opplevde samt det han fikk levert seg i et brev fra Los Angeles, som jeg siterte fra.​​ 

Dette har pinsebevegelsen – i større eller mindre grad – felles med trosbevegelsen:

1. ​​​​ De mener at vi skal ha Jesu lære fra Guds Kongerikes forkynnelse i de fire evangeliene med i læren og som grunnlag for tro og praksis. De skiller ikke mellom Peters jødiske mosaiske lære for Israel, og Paulus sin nye nådelære som kom flere år etterpå (år 60-62 i Roma, Efeserbrevet) ved særlig åpenbaring fra himmelen. De blander dette sammen som om det er samme sak.

2.​​ Som konsekvens av dette, mener begge bevegelsene at man skal ta med læren til Jesus og hans løfter om mirakler og tegn, og mirakuløse bønnesvar osv. som​​ det normale​​ for en hver kristen i menigheten. De skiller ikke mellom Jesu jødiske Guds Kongerikes lære for Israel, og den nye nådelæren som ble​​ oppsummert av Paulus i hans to​​ siste epistler, Efeserne og Kolosserne, der vi ikke finner tegn, mirakler og under, og heller ikke nådegaver. Heller ikke apostler og profeter; de omtales der i fortid fra og med Efeserbrevet.​​ Paulus kalte seg selv for «Jesu Kristi fange for dere hedningers skyld».

3.​​ Begge bevegelsene hevder Jesu misjonsbefaling i Matt. 28, Markus 16​​ mv. som grunnlag for misjon og evangelisering. Heller ikke her gjør de det nødvendige skille mellom Riket for Israel, som denne misjonsoppgaven vedrørte, og tiden med nådemenigheten etter Paulus` lære. Deri innbefattet: Mirakler, håndspålegging, demonutdrivelser, tungetale, vanndåp, og nasjonskristning.

4.​​ Begge bevegelsene lider av skriftforfalskning, i dette at de har tillagt/fratrukket visse deler av den misjonsbefaling de så nidkjært hevder: De har tatt bort syndsrensingen fra vanndåpen og omgjort den til å være et​​ ytre tegn​​ på vår allerede mottatte frelsende tro; de har tolket bort Jesu betingelser om at budbærerne måtte først selge alt de eide, for derfra å følge misjonsbefalingen. Apostlene og Jerusalem menigheten gjorde dette – så hvorfor gjør ikke pinsekristne det samme? Vil de allikevel ikke følge misjonsbefalingen? Heller ikke følger de Jesu krav om å ”lære dem å holde alt det jeg har befalt dere”, som var hele ti-buds loven, samt Jesu bud fra bergprekenen. Skal man lære ut alt Jesus befalte apostlene, så må vi holde Mose lov til punkt og prikke! Bare offertjenesten var ute, fordi Jesus hadde fått forhenget i templet til å​​ revne – hans offer på korset overkjørte dyreofringer heretter, og la dette dødt. Men for øvrig var Mose bud og lov intakt hos apostlene i Jerusalem. (Se Apg. 21, 20-26 der man er i år 58 e. Kr. og ennå praktiserer Mose lov, både Jakob, Paulus og hele Jerusalem forsamlingen).

5.​​ Begge har i større eller mindre grad ytret falsklæren om at Jesus bar menighetens sykdommer på sitt legeme, slik at vi dermed kunne ha et slags ”krav” på guddommelig helbredelse i forsoningen. Læren er ikke offisiell, men den​​ verserer​​ allikevel i mange miljøer i disse kretser. Og dermed kommer dette falske lærdomsvær fra mange talerstoler.

6.​​ Begge ytrer – ikke som en vedtatt lære – at dersom man taler i tunger, så har man Den Hellige Ånd. Ergo, har man Den Hellige Ånd, da er man jo Guds barn. Dette er en farlig falsklære, som åpner døren for at selv ekstreme vranglære sekter og kulter blir ”tatt inn i varmen” og behandlet som om de er ekte nådekristne. Mormonerne er tungetalere, visste dere det? ​​ Likeså finnes tungetale innen Den Kristne Menighet (Smiths Venner) – en sekt som lærer at Jesus hadde menneskelige svakheter og kunne bli fristet til synd, osv. Og for ikke å snakke om en av de verste avgudsreligioner på jorden: Den romersk Katolske Kirken – med sine tusenvis av tungetalende prester. New-Age Yoga praktiserende ”disipler” har tungetale og healing i sine samlinger. ​​ Er dette dermed Guds barn?

Det kunne nevnes flere detaljer her, men dette får holde. Jeg mener ikke at jeg vil gjøre felles sak mellom den klassiske pinsebevegelsen og trosbevegelsen. Det jeg peker på er den​​ skumle lærelikheten, som alltid har ligget i bunn som en uoffisiell felles plattform. Og som i sin tur, særlig i senere tid (siste 8-10 år) har medført at​​ unge og uerfarne​​ predikant-emner og evangelister har blitt dratt inn mot den sentrale trosbevegelsen, representert ved bibelskolene hos Livets Ord i Uppsala, og OKS ved Lillestrøm (sistnevnte har nå i senere tid​​ påberopt seg avstand​​ mot trosbevegelsen), samt Levende Ord i Bergen (som for lengst er opphørt) -​​ med flere. Dermed har pinsebevegelsen fått flere ”menighetsplantinger” der unge pastorer​​ har stiftet cirka-kopier av Livets Ord, eller en kombinasjon av disse med elementer fra pinsebevegelsens tradisjoner. Dette finnes eksempler på i flere deler av landet. Pinsemenigheter og andre, slår døren opp for trosbevegelsens ekstremiteter, og man drasser inn tydelige gnostiske falsklærer – en læretype som Paulus sloss imot i hele sin tjeneste, parallelt med hans kamp imot judaistene.

Hva nå – hva blir riktig?​​ Jeg tenker på veien videre, om jeg kunne få slippe til med noen gode råd? ​​ Ja, dette er ikke gjort i en håndvending å kunne svare på. Her er det mange forhold til vurdering. Men èn ting blir nødvendig: De forstandere, evangelister og andre predikanter som har forstått at trosbevegelsen er en falsklære-sekt, en gnostisk lære med mye okkulte og ukristelige innslag og åndskrefter, - de kan ikke makte å distansere seg ved bare å poengtere at de ”tar avstand fra det ekstreme”. Det blir overkjørt av disse nye pastor-spirene som kurser seg hos trosbevegelsen, for så å dra inn falsklæren i en ”pinseramme”. Her må den enkelte kristne leder forstå at det eneste rette skrittet, er å nærme seg Paulus – ikke bare nærme seg, men ta​​ full konsekvens av at Paulus ikke førte samme lære som Jesus og apostlene, etter år 62-63 da Israel ble avsatt av Gud, og Paulus fikk åpenbart den​​ hemmelighet​​ han omtaler i Ef. 3, 1-9 og Kol. 1, 25-26.

Gud ville det slik: Paulus fikk en ny åpenbaring – åpenbaringen av den hemmelighet som Gud hadde holdt hos og i seg selv, men som han slapp ut da Israel nektet å motta Jesus. ​​ Da begynte Gud å danne det Paulus kaller Kristi legeme, - ”Ett nytt menneske”. Samme nye skapning/menneske​​ er også i dette ”blitt fylt i ham…” i hht. Kol.2, 10. Paulus’ åpenbaring med hemmeligheten var samtidig skapelsen av en NY TIDSHUSHOLDNING (Ef. 3, 2), som overtok fra den forrige- som var slutten på lovens periode der Israel ble presentert tilbudet om å få Messias på Davids trone, Apg. 2, 29-31.

Hele Apostelgjerningene er​​ historien om denne tiden​​ med Guds Kongerikes forkynnelse, og som endte med Israels fall – Apg. 28, 25-28. ​​ Paulus uttalte den endelige dommen over dem ved å sitere Jes. 6. Både begynnelsen av, og slutten på Apostelgjerningene forteller at​​ det var Kongeriket i Israel som var forkynnelsen og frelseshåpet, Apg. 1, 3 og 28, 31. Dette hadde ikke noe med himmelen å gjøre, men det var Tusenårsriket som var lovt hos profetene. ​​ Jer. 31, 31-34 profeterer om Den nye Pakt til Israel som kom ved Jesu forsoning. Pakten skulle forløse Israel fra synder gjort under den forrige pakt, Mose lov. Der leser vi at pakten innebar at Den Hellige Ånd skulle komme og gjøre det slik at Israel fikk loven innskrevet i hjertene! ​​ Men i menighetens tid, finner vi ihht. Ef. 2, 15 at Mose lov er avskaffet og ikke lenger ved makt. ​​ Den Hellige Ånd på pinsedag, var oppfyllelsen av Jer. 31, 31-34 om innskrivingen av Guds lov i hjertene hos det troende Israel, og hadde aldri noe med oss i menigheten å gjøre! ​​​​ Å, om bare Barratt hadde forstått dette.​​ 

Vi ser jo også at det bare var jøder og proselytter i Jerusalem på pinsedag. Hedninger var som sådan helt forbudt i pinsefeiringen, som var helt og holdent en israelittisk feiring i hht. Mose lov. Peter og de elleve ledet en helt jødisk forsamling frem til 8-9 år etter pinsedag…og enda vil man ha det til at hedninger var inkludert fra og med pinsedag. Kan man ikke lese Bibelen i pinsemiljøene? Det står jo rett frem så enhver kan se det. Apg. 11 viser en sjokkert forsamling som knapt kunne fatte at Gud nå, år 37​​ e. Kr., hadde gitt hedninger omvendelsen til livet i det kommende Kongeriket – de ble helt tatt på senga av det som hadde skjedd i Kornelius’ hus i Apg. 10. Men enda var dette en ordning der troende hedninger kun fikk bli proselytter, de var avhengig av de velsignelser som lå hos jødene – det var ”jøde først, så greker” i hele tiden med Apostelgjerningene, og grekerne måtte underlegge seg matforskriftene i 3. Mos. 17 slik det ble vedtatt i Apg. 15, 20 på apostelmøtet. De måtte holde deler av Mose lov, men unnslapp omskjæring i og med at det nå var en ”Ny og bedre Pakt” som var gitt i Jesu blodsoffer (Hebr. 9, 15).

Der jødenes periode slutter, i Apg. 28, 25-31 som var år 62-63, mv. – der tar Efeserbrevet over, samt det etterfølgende Kolosserbrevet​​ og gir oss den fullførte nådelæren. Dette fikk han, da han var i Roma​​ i år 62-63, og Israel var da definitivt satt til​​ side i deres ulydighet, og hedningene opprioritert.​​ De øvrige​​ epistlene (Romerne, 2xKorinterne, Galaterne, 2xTessalonikerne, Hebreerne, Filipperne, 2xTim. og Titus)​​ var mens Israel ennå skulle høre​​ Kongeriket forkynt først, mens de to​​ siste var fra da Israel ble satt ut av spill. Menigheten finner vi bare i NT som helt post-jødisk husholdning. Det er ikke lenger ”jøde først”. Vi må ikke lenger til jødene for å bli velsignet, men er satt direkte med Kristus i himmelen.

Å skulle snu på en lærevane, som her i denne artikkelen har tatt for seg den klassiske pinselærens hovedbegreper, - er ingen lett operasjon. Det medfører forskjellige vanskeligheter for den enkelte. Men vil man virkelig HELT BORT FRA ALL FALSKLÆRE og feilaktig tro, da må man ta en kraftsats og bare hoppe til. Læren må baseres bare på Paulus` epistler, Efeserne og Kolosserne.

Følg Bibelen og ikke bevegelsen. Følg Bibelen, ikke pastoren! Hvis bevegelsen driver falsklære, eller blander ekte lære med uekte og ikke vil reagere på sannheten i nådeevangeliet, da kan man ikke lenger dilte etter denne, og la dens ”vedtatte” lære binde den enkelte kristnes samvittighet. Vi er bare forpliktet på Bibelen, som er Guds ufeilbarlige ord (de greske manusene, obs), og ikke på mennesker. Man står dønn alene innfor Gud etter vi er kommet til himmelen. Da kan ingen hevde at de fulgte bevegelsen! Du bør​​ gjøre dine korreksjoner nå​​ i tiden, og ikke etter at du har kommet hjem. ​​ Lykke til – jeg kan love at det er tøft. Men det gjør så godt. ​​ Det er som å ha mottatt en virkelig befrielse. ​​ Så over til en ti-punkt gjennomgang av pinsekarismatisk lære og de feil en der møter.

Ti lærepunkter ved pinsekarismatikken analysert.

 ​​ ​​​​ Mye er alt berørt i dette vi har sett ovenfor, men det er godt å få en systematisk gjennomgang – for at det læremessige og bibelske skal stå fast. ​​ Dette er ingen hets imot pinsebevegelsen, men en omtale av de feilvurderinger den har akkumulert opp gjennom tiden, inkludert også det faktum at selve starten (Azusa Street) var feilaktig sett med Bibelens øyne.

La oss betrakte ”pinselæren” over ett – og poengtere de ti mest fremtredende lærefeil som denne læren innen kristenheten har brakt med seg,​​ slik jeg finner bevist i Bibelens ord.

Vi skal selvsagt ikke trekke de gamle pinsepredikantenes integritet i tvil. Verken de avdøde eller nålevende. Uten tvil tjente/tjener de Jesus Kristus, og det må vel også sies at pinselæren, dens feilgrep til tross, allikevel har dette i seg at de fleste oppfatter at frelsen er ved tro i en gjerningsfri nådeforståelse. Det er veldig beklagelig at de dette til tross, har kommet i en sfære der deres liv ligger i den truende skyggen av den sataniske okkultismen, slik den åpenbarte seg i Azusa street – og man må bare ikke glemme Paulus’ formaning: “Hva samfunn har lys med mørke?” ​​ 

Det er ikke slik at Satan åpenbarer seg i svær sort Dracula-kappe, horn i pannen og røde stikkende ondskapsfulle øyne og en morderisk høygaffel i hånden. Nei, Satan​​ omskaper seg​​ til en ‘Lysets engel’ – han kommer i skikkelse av​​ bibelpredikant som forkynner Bibelen​​ feil, tatt ut av dens sammenheng, slik at det evangelium som kommer ut av dennes munn er en total løgn! (2 Kor. 11, 14) – Og i verset før (v. 13) får vi selve sammenhengen: “For disse er falske apostler,​​ svikefulle arbeidere,​​ som skaper seg om til Kristi apostler.” ​​ 

Det er, som vi alt har sett, svære mangler ved den klassiske ”pinselæren”, som hevdes i vår tid. Den tar så mange ting for gitt som gjeldende for menighetens tid, at dette skjærer kraftig ut med hva Paulus lærer omkring menigheten og dens virke.

Undertegnede kommer selv fra flere slike karismatiske miljøer, og i mange tiår har jeg erfart hvordan disse erkefeilene blir disponert og fremlært til intetanende og godtroende kristne. Det overleveres mye per muntlig i form av søndagsprekener og vekkelsesmøter…i den forståelsen at alt (i allfall​​ nesten alt) som kommer fra talerstolene, skal godtas som ”fra Gud” i en autoritær forståelse. Pastoren ”hører fra Gud” – ergo, det meste om ikke alt, som han forkynner er derfor rett. Dermed har vedkommende skapt seg om til en ‘Kristi apostel’ – på falsk grunnlag. Den gjengse kristne tenker i sitt stille sinn, at det​​ er vel ikke verdt å opponere mot ”det Gud har talt” – og som han dermed har betrodd pastoren. ​​ Her er det nok mange som vil kjenne seg igjen.

Resultatet er, over lang tid, at man får slike totale feilgrep som jeg kort skal gjennomgå nedenfor.​​ 

Jaha – Jan Lilleby – du skal altså peke på andre troendes feilgrep…er det ikke nok å feie for egen dør? Jo, i menneskelig forstand, så absolutt. I bibelsk forstand: Nei absolutt ikke. Vi snakker ikke om den private perfeksjonisme, men den synlige offentlige fremståelsen av lære – altså å kunne holde en bedre og mer riktig forståelse av Bibelen totalt sett. Private mangler og karakterfeil er nødt til å skyves til​​ side, slik at en holder seg til saken: Lærer vi riktig fra talerstolene og i våre skriv?​​ 

Dersom en troende kun skulle undervise andre troende i det øyeblikk at en mener en privat har alle ting i orden, og fører ”perfekt lære” – da kan ingen blant mennesker preke i det hele tatt. ​​ Det er ikke personlig perfeksjon som gir noen tillatelse til å forkynne ordet korrektivt. Det er det​​ alminnelige kristne kall​​ – og Paulus utformet dette for oss, slik at vi skal slippe å rette dette helt personlig imot noen.​​ 

Som jeg har sagt i flere artikler på nettstedet: Det er ikke nok bare å komme med rosenrød forkynnelse…om alt som kristenheten gjør riktig. For å få frem det riktige, må man nødvendigvis​​ avspeile​​ dette mot det som er tindrende galt. Det er innlysende. Dette er også metoden​​ bak all vellykket idrett, fra skihopperen til maratonløperen, og alt midt i mellom. I intense briefinger, gjennomgår de ansatte topptrenerne sine respektive idrettsatleter om alt han mener at utøveren gjorde feil i fotballkampen, skihoppingen, vektløftingen, maratonløpet…de blir briefet igjen og igjen, for å få skjerpet opp konkurranseevnen. ​​ De blir plaget med å se seg selv på​​ pinlige video-opptak…flere er nesten på gråten av bedrøvelse over å ha bommet på et opplagt straffespark, eller å ha sendt ballen rett til motstanderen, som da ufortjent kunne score. Dersom trenerne bare skulle komme med ros og atter ros, ville vi risikere å se at tap i​​ konkurranser ville komme opp i svimlende tall for slike opproste lag. Ikke kan en heller rope til trenerne at ”Man må ikke angripe denne idrettsmannen slik, og dolke ham i ryggen” – bare fordi noen ikke forstår prinsippet med trening og innskjerping! Og en sint tilskuerskare til bunnlaget som går ut, ville kreve trenernes avgang. Er det forresten ikke dette som skjer når et fotballag, eller andre lagidretter, har kommet nedover på tabellen og trues av nedrykk? ​​ Da roper offentligheten, ja selv fansen til klubben brøler: Trenerens hode på et fat!! Enhver offentlig predikant og en bevegelse, må kunne tåle gransking og kommentarer til ens forkynnelse vedrørende rett og galt. Slike kan ikke påberope seg en beskyttet status á la det vi ser hos berømte opera-divaer.

Men i kristenheten, er vi så ”tjukke i hue’ ” at vi belønner og taler vel om – på en misforstått måte - slike som holder på med fullstendig feilaktig forkynnelse, - slik at sekter oppstår som pleier sine vranglærer og beskytter vranglæren og vrangforestillingen. Og disse pastorene kan opptre som små diktatorer og småkonger. Det er for å kunne tøyle slike utglidninger at vi har det paulinske system fra hans menighetsbrev om å tukte og advare mot feil lære. En form for selv-revisjon, men der Bibelen er en konstant fasit – men betrodd til oss troende. Vi kan ikke forvente at engler skal stige ned for å korrigere feil lære.​​ Den må korrigeres av oss innen kristenheten. Korreksjonen må også ha rekkevidde inn i bibelkommiteene som oversetter originalmanusene fra gresk – mange feil har oppstått på vanskelighetene med fremmede språk. Nedenfor er min gjennomgang av ti punkter som viser bevegelsens hovedsaklige feilgrep i forhold til Bibelens lære.

1. Pinselæren om at Jesu lære og misjonsbefaling i evangeliene var myntet på menigheten.

Denne vrangforestillingen sitter så langt inne hos de fleste, at det er som en kreftsvulst som ikke lar seg utoperere…da dør pasienten! ​​ Hvis man fjerner denne misforståelsen, så faller omtrent hele pinselæren sammen, og dør. For hvis Jesu lære viser seg​​ ikke å ha​​ vært for menigheten, men bare for Israel, da faller selvsagt også Herrens spesielle løfter om åndsdåp, tunger, mirakler og helbredelser, sågar utdrivelse av onde ånder av besatte, sågar autoritet til å oppvekke døde, helt bort. ​​ Hvis misjonsbefalingen aldri var gitt menigheten, men derimot det troende Israel (av Paulus kalt ”Guds Israel” i Gal. 6, 16) – ja da faller hele oppdraget bort – sammen med befalingen om å døpe de troende i vann. For oppdraget med å tilby Israel det jordiske Kongeriket, falt bort i det Israel ble bortstøtt fra Gud i år 62! Oppdraget ble rett og slett INNSTILT! I min Pdf bokserie Bind 1 – 3 beviser jeg dette i detalj. Der vil leseren kunne forstå i sammenheng hvorfor ikke menigheten tiltales/omtales i de fire evangelier eller i Apostelgjerningene. Skaff deg alle mine Pdf-bøker jo før jo heller, og kom deg bort fra selvbedraget som ligger i pinselæren. Pinselæren er en​​ total feildisponering​​ av evangeliet om Guds nåde. Man bygger på mirakel løfter som aldri ble gitt menigheten, og på et misjonsoppdrag som heller aldri ble fremmet for menigheten. Misjonsbefalingen gjaldt kun for å gi Israel Kongeriket.

2. ​​ Pinselæren om at Jesus og apostlene i de fire evangelier; og i Apostelgjerningene, talte om himmelen som den troendes frelsesmål, frelseshåp.

Særlig i Bind 2 i den ovennevnte bokserien min, beviser jeg at vi ikke finner himmelen som frelseshåp – og samtidig finner vi selvsagt ut eksakt HVILKET frelseshåp som blir fremsatt: Guds jordiske Kongerike, slik GTs profeter lovte det til Israel, og bekreftet ved Jesus og apostlene. Til skam for pinsebevegelsen og relaterte bevegelser, må jeg si at de ikke engang har forstått Peters PINSETALE! ​​ Den finner vi i Apg. 2, samt hans annen tale like etter pinsen år 32, i Apg. 3. I begge talene peker Peter på Jesus som han som skulle komme og sette seg på DAVIDS GJENREISTE KONGETRONE i Jerusalem! ​​ Når har noen gang menigheten blitt lovt tusenårsriket? Ikke overhodet. Bare Israel, dersom de trodde den Messias som Gud skulle sende dem. ​​ Pinselæren omgår at det faktisk er Paulus som introduserer HIMMELEN SOM FRELSESHÅP, idet han skrev Efeserbrevet i år 62-63, som resultat av at Gud åpenbarte det han hadde holdt hemmelig fra før han skapte verden. Menigheten​​ var utvalgt i Kristus, men var ikke gjort kjent for noen troende, før Paulus fikk det i år 62-63. Dette skjedde fordi Gud like før, hadde vist Israel som nasjon bort fra sitt åsyn (Apg. 28, 25-31). Deres endelige avvisning av Kristus var et faktum, og dermed åpenbarte Gud en ny frelses-husholdning: ”Husholdningen med den Guds nåde, som er meg (Paulus) gitt for dere…hedninger”, ​​ Ef. 3ff.

3. Pinselæren om de ni nådegavene samt de fem embetene, at dette var noe som fantes i menighetens tid.

Dersom nå menighetens tid ikke kom inn i bibelhistorien før år 62-63, da Paulus skrev Efeserbrevet, er det selvsagt helt feil påstand å prøve å fremholde at ting som ble skrevet om og lært før den tid, kan ha med menigheten å gjøre. Paulus skrev om nådegavene til Korinterforsamlingen cirka år 53-54. 8 år før menighetens tid ble åpenbart for Paulus. Og han kommer også litt inn på nådegaver i Rom. 12, skrevet år 57 i Efesus. Tre fire år før menigheten ble til. ​​ Ingen kan vel for alvor mene at det som Paulus kaller en hemmelighet i år 62-63, skulle allikevel være åpenbart for ham flere år tidligere? ​​ For Paulus’ ord i Ef. 3 om at menigheten ikke før var blitt åpenbart noen, var (i hht. grunnteksten) tidfestet til den stund da Efeserbrevet ble skrevet, år 62-63. Amplified Bible sier helt rett at det var ikke tidligere blitt åpenbart - ​​ ”Until now” – altså​​ inntil det tidspunkt​​ da brevet ble skrevet. ​​ 

Grunnet​​ svake og vaklende bibeloversettelser​​ har vi fått mye dumt innsneket i kristen trosforståelse. Uttrykket ”Menigheten” etc. er generelt – det kommer av gresk​​ ekklesia,​​ som betyr forsamling…av en hvilken som helst gruppe mennesker. Det er samme​​ ekklesia​​ ​​ i Apg. 19, 29-30 der Lukas skriver om folkemassen som samlet seg i teateret i Efesus…en mobb av rasende motstandere mot de troende i Efesus, - og som en tidligere finner brukt om forsamlingen av troende i Antiokia i Apg. 13, 1 der det står : ”I Antiokia, i​​ ekklesia​​ ​​ der, var det profeter og lærere…”osv. Verken mobben i Efesus i Apg. 19 var menigheten, eller den i Antiokia i Apg. 13. Den sistnevnte var​​ ekklesia​​ i betydning: Forsamling av jødiske mennesker og deres proselytter som trodde Jesus som Messias, - mens den svære​​ menneskemassen i teateret i Efesus var​​ ekklesia​​ i betydningen ”En ansamling med rasende mennesker som ville de troende til livs”. Hvilken forskjell! ​​ Og allikevel omgår kristne Bibelen så lettfeldig at de skjærer uttrykket ”Menigheten” over én kam gjennom hele Bibelen, eller for det meste, igjennom hele NT. Om gruppen i Antiokia skulle det stått: ”I Antiokia, i den uoffisielle synagogen der, var det” ….osv. ​​ Når det står ”menigheten”, så tror enfoldige og kunnskapsvake kristne at det er SELVE menigheten, i den forståelse vi har for dette i vår tid. Når vi leser at Jesus sier til Peter: ”På denne klippe vil jeg bygge min menighet”, - så tenkes det samme. Man tror at Jesus taler om SELVE menigheten. Men han talte bare om den type menighet som vi siden kunne lese om i Antiokia: En ny type uoffisiell synagoge-forsamling av troende Jesus-jøder med deres proselytter. Dette faktum har pinsekarismatikken hoppet elegant over….åh.. hvor naiv en holdning i forhold til Bibelen som Guds ord. Hvor tankeløst og lite reflektert. Denne kritikk vil jeg i særlig grad rette mot ansvarsgrupper, slike som eksempelvis representeres av komiteer og redaksjoner som avgjør hvordan en skal oversette de norske bibler. Det er i hovedsak deres feil, at kristenheten hele tiden utsettes for disse oversettelsenes misforståelser.

Ergo, de ni nådegaver (bare Gud vet hvor mye falsklærere/falskprofeter/falske apostler som har bygget en tjeneste på denne misforståelsen!) og de fem embeter, var aldri gitt for menigheten, men bare​​ det troende messianske Israel. Denne gruppe troende er det som Apostelgjerningene beskriver i detalj. Tegn og under ble gitt for at det nasjonale vantro Israel skulle komme til tro på Jesus Messias, og få Kongeriket opprettet i apostlenes levetid.

Pinselæren har i alle år, dessverre, åpnet uønskede dører for dusinvis av falske helbredere, falske apostler og falske profeter og sekter. Her kan kanskje ”Word-Faith” vranglæren stå som negativt forbilde, og som alt er nevnt ovenfor ​​ i innledningen av denne Del II av artikkelen. Jesus lovte jo at alt man ber om i Jesu navn, det skal han gjøre – ergo, da kan enhver troende gå hen og gjøre større ting enn Jesus selv gjorde! Word-Faith lære i et nøtteskall, - og utledet fra en​​ noe sindigere pinsebevegelse, som tidvis har reagert på den ekstreme kristenforståelsen som en ser i Word-Faith (trosbevegelsen).

Pinselæren ser forbi det faktum at alt sammen ble trukket tilbake i år 62 e. Kr. og lagt på is, i det samme moment som Israel ble bortvist fra Guds åsyn i Apg. 28, 25-31. Boken slutter med at vi ser Paulus som hamrer på​​ den jødiske delvis stengte dør, uten at de alle tar imot tilbudet om Riket. Dermed blir dommen som apostelen uttalte over Israel, stående – den fra Jes. 6, sitert i Apg. 28, 25-28, som også varsler​​ Israels undergang og spredning​​ fordi de ikke verken ville se, høre eller forstå.

4. ​​ Pinselæren om Åndens dåp og tungetale – et hovedpunkt i pinsekarismatikken – men feil.

Jeg kan bare bekrefte det som alt er skrevet av meg ovenfor om nådegaver generelt, som beviser for oss alle at ikke bare nådegaver og embeter, men selvsagt også det som gikk forut for å få nådegaver og mirakler, nemlig en innfylling eller ”dåp” med Den Hellige Ånd, heller ikke var for menigheten. Det var bare for den messianske​​ ekklesia​​ av Jesus-troende som fikk Kongeriket tilbudt for å aksepteres. Det nasjonale vantro Israel skulle se at dette ble gitt de messianske forsamlingene, og slik bli drevet til tro på Jesus. De skulle ha tegn før de kunne avkreves tro. I 1.Kor. 12 lærer Paulus at tungegaven var gitt for at det vantro nasjonale Israel skulle ha et tegn….og henviser til profetenes utsagn om at Gud skulle tale til Israel på denne måten. ​​ Hvordan kan man trekke dette inn i hedningeverden, slik pinsebevegelsen gjør? Det var​​ bare for det vantro Israel, slik det fremstod i den tidsperioden da Kongeriket ble tilbudt dem, og verken før eller etter dette. Nådegavene som helhet var innrettet for dette…det vantro Israel skulle ha et tegn, ja flere tegn, slik at nasjonen skulle stå skyldige for Gud dersom de da ikke omvendte seg på apostlenes ord om Kongeriket. ​​ Var det ikke Jesus som sa at dersom de kraftige tegn han hadde gjort i Kapernaum og andre byer han gjorde tegn, var gjort i Sodoma – da hadde de omvendt seg? Og derfor skulle Gud la de sistnevnte stå frem på rikets dag og fordømme de vantro i Kapernaum? (Matt.11, 20-24). Et punkt​​ i virksomheten, tidlig, sa Jesus at ”tegn skal ikke gis dem, uten Jonas’ tegn”. Men etter oppstandelsen, da han lærte apostlene å gå ut med Kongerikets tilbud til et vantro Israel, sa han: ”Disse tegn skal følge dem som tror, i mitt navn skal….” ​​ osv. Mark. 16ff. Det erketypiske for Israel, var vantro. Det erketypiske for land utenfor var tro.

Ikke i noen av de brev Paulus skrev til menigheten og i lys av menighetens virke (disse er: Efeserne, Kolosserne,​​ og Filemon) har noe løfte/befaling/undervisning om Åndsdåp, vanndåp, nådegaver a la de ni, eller de fem embeter. I Ef. 4 lærer han at slike ting gikk forut for det nye med at det nå er slik at jøde og hedning er likestilt. Mose lov er avskaffet helt – og lovens gjerde/skillevegg, setter ikke lenger fiendskap mellom jødedommen og hedningeverden (obs: For Kristus troende), slik den gjorde da Israel var først av nasjonene, men den er nå revet ned, Ef.2, 15.

5. ​​ Pinselæren omkring Jesu komme for å rykke menigheten opp til himmelen. Likeså en forvirring om menighetens frelsesform og håp.

Dette er et fryktelig villnis av feiltolking i Bibelen – Herrens gjenkomst ned fra himmelen blir fremsatt i helt feil sammenheng, og har intet med menigheten å gjøre. Menigheten venter ikke Herrens gjenkomst for Riket. ​​ Den venter på å bli​​ åpenbaret med Kristus i herlighet​​ – i himmelen, Kol. 3, 1-4. Hele opprykkelses-læren er i seg selv en feiltolking, og er i stort meget omdiskutert innen kristenheten. Og det med rette. Man mener at opprykkelsen av da-levende kristne, er slik at de skal hentes rett opp til himmelen. Men grunnteksten taler om Jesu fysiske nærvær (parousia) på jord, idet Paulus skriver om disse ting i 1. Kor. 15 og 1. Tess. 4. ​​ ”Den Herre Jesu Kristi komme, og VÅR SAMLING med ham” – skriver han i 2. Tess. 2, 1.

Jesus sa om samme hendelse: ”…og de (englene, ved Jesu komme) skal SAMLE HANS UTVALGTE fra de fire vindretninger, fra​​ himmelens ene ende til den annen..” Matt. 24, 31. Og vi vet at hele Matt. 24 handler om Herrens komme for Kongeriket på jorden. ​​ Han talte, lik Paulus til Tessalonikerne og Korinterne, om å rykke alle messianske troende for Riket, opp i skyer i luften, og LANDE DEM NED I ISRAEL ved opprettelsen av Riket. ​​ Man har vrangtolket dette med opprykkelsen på en slik måte at det grenser til en uheldig parodi på Jesu komme. Det eksisterer altså intet såkalt ”Jesu hemmelige usynlige komme for menigheten” eksempelført ved det Paulus skrev til Tessalonikerne og Korinterne. Paulus skrev om Jesu komme NED til jorden. Da blir alle Jesus-troende i trengselstiden løftet opp i skyer ved englers kraft, og satt ned i Israel i ett nu. Det blir bokstavelig talt, slik både Paulus og Jesus lærte, en ”Samling med Kristus” – det vil si, for og i Kongeriket.​​ 

Det nye ”lyslegemet” som loves idet Paulus omtaler dette i 1. Kor.15 og 1. Tess.4, er en legemstype som er​​ oppgradert overnaturlig av Gud, og som svarer til det faktum at de gamle profetene forutsa at det i Rikets tid, skulle bli slik at menneskets dager ”..skal bli som treets..” – det vil si, omkring tusen år. For å leve i tusen år, trengs en kraftig oppgradering av det menneskelige legeme. Det var et slikt sterkt legeme de tidlige menneskene hadde før vannflommens tid. Metusalem levde vel omkring 960 år, mener jeg å huske. ​​ Det står intet i Bibelen om at verken Enok, Moses eller Elias fikk noe nytt ”himmelsk” legeme, likt det Paulus peker på for oppstandelsen/opprykkelsen – men allikevel har de levd i det himmelske i mange tusener av år! ​​ Det er én type legeme for å leve i Rikets tid, og en annen (og ukjent type) legeme for å leve i himmelen, og Jesus har antakelig et legeme som kan leve både i den jordiske sfæren og i de himmelske. Menigheten vil ha den type legeme som skal være i himmelen, og er ikke lovt noe som tilsvarer det å leve i tusenårsriket på jorden. Menigheten får en​​ oppstandelse i det himmelske, dersom en dør før Kol. 3, 1-4 oppfylles. De som er i live når Herren avslutter menigheten på jord, vil oppleve i ett nu og uten noen foranledning, plutselig å stå i himmelen der Kristus er. Vi skal, sier Paulus, ”..åpenbares med Kristus i herlighet…”. Vi får ikke noen legemlig oppstandelse, lik de som skal gå inn i det jordiske​​ tusenårsriket her nede. ​​ Pinsekarismatikken, samt flere andre kristne bevegelser forvirrer disse to sfærene slik som de har latt den omstridte pinselæren bre om seg.

6. ​​ Den generelle feilaktige bruken av Det gamle og Det nye Testamente om hverandre, uten å skille godt nok på hva som er for Israel, og hva som er bare for menigheten. Og den samme blandingen av Det nye Testamente internt mellom Israel og menigheten.

Dette er feilgrep som ikke bare begås av pinsekarismatiske bevegelser, men av nesten alle evangeliske trossamfunn. Man tror helt feilaktig, at Bibelen taler til alle mennesker alltid og i alle anliggender.

Man tror at det Gud sa til Moses (mange steder) også er sagt til alle troende. Man tror at det Gud sa til Elias, er for alle troende. Man tror at det Gud sa til kong David er for alle troende, osv. ​​ Og – ikke minst – man tror at alt Jesus sa til disiplene, er talt også til alle troende i ettertid, inkludert menigheten. Hvilken vanvittig tanke om Bibelen?

Hvor mange ganger har jeg ikke hørt frikirkelige predikanter, fra forskjellige samfunn, bruke GTs mange eksempler som noe som gjelder troende i vår tid? Uten å tenke seg om, trekker man inn profetiske forbilder og handlinger som Gud utførte ved de gamle profetene, og overfører disse på menigheten! ​​ I en menighet jeg var medlem av, ble vi gitt en svær fargeplakat med bilde av pastor og frue, der de kjente ordene fra Jesaja 54, 17 uten videre ble overført på alle medlemmer i menigheten i løfteform. Hvilken klin-kokos fortolking av Bibelen?​​ ”Intet av de våpen som blir smidd imot deg, skal ha framgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt. Dette er arven til Herrens tjenere, den rett de får av meg, sier Herren.” ​​​​ Selvsagt var denne misforståelsen utført i beste mening, - altså en slags velsignelse. Men dessverre: Det realistiske ved dette løftet, er at det ble lovt det Israel som hadde vært fallen fra Gud, men i ferd med å omvende seg til ham. Les hele kapittel 54, og ikke bare dra vers 17 ut av sin rette sammenheng, slik pastoren i dette tilfellet gjorde. Og én ting, som tydeligvis ikke denne pastoren kan ha tenkt​​ på: Hva om det i et tilfelle er en troende kristen bror eller søster som blir min motstander og ”smir våpen” i mot meg? Da står altså to motstandere og har det samme løftet: Da må de jo begge enten tape, eller begge seire??  ​​​​ Det er altså beviselig at slike løsrevne bibelsitater ikke har noen magisk virkning, bare fordi de var trykket i plakatform og gitt medlemmene i menigheten, for en del år siden. Vet forresten ikke om denne plakaten ennå blir utdelt nye medlemmer i den menigheten…det ville ikke forundre meg faktisk. ​​ Det kunne trekkes frem hundrevis av vanvittige anvendelser av Bibelen innen kristenheten på samme måten, der en​​ vrir løfter til Israel, om til å gjelde menigheten – uten noen som helst medfølgende forklaring.

7. Pinselæren er ikke konsekvent i å skille på tidshusholdningene, selv om enkelte pinsepredikanter har opp gjennom tiden vært bra på å tale om tidshusholdninger og de forskjeller som disse utgjør i forhold til Guds frelsesplan.

Man mangler mye i læren, generelt, innen pinsekarismatikken – på å skille på ”før og etter” menighetens tid. De fleste setter skillet ved korset og Golgata, der synden ble sonet. Man mener at der oppstod menighetens tid, eller rettere sagt, ved Jesu oppstandelse fra de døde.

Man tror også feilaktig at det var ved korset at Gud helt forkastet Israel – og derfor satte i verk menighetens tid, med jøde og hedning likeverdige for Gud.

De uteglemmer i stor stil å lese Apostelgjerningenes nøyaktige historie: Peter og apostlene holdt seg bevisst atskilt fra hedninger, inntil synet på taket i Joppe, Apg. 10. I Apg. 11 godtgjøres det kraftig (!) at hedninger aldri var med tidligere, verken på pinsedag da Ånden kom, eller i årene som fulgte. Kornelius og hans venner var et unntak og et særtilfelle i Israel. Det vitner om at menigheten ennå var en hemmelighet – det var ukjent at hedning og jøde kunne ha fritt samfunn. Det dreide seg bare om Israel og Kongeriket – også i tiden som fulgte fra Apg. 13 med Paulus til han i Apg. 28 står og vitner om​​ Kongeriket i Roma. Både Peter først, og hans medarbeidere, og siden Paulus, talte til ”Jøder først, så greker” – mest Paulus. Peters tale til ”greker” første gang, var i Kornelius’ hus år 37 e. Kr.

Efeserbrevet er første skriv, der en ikke lenger finner ”Jøde først” – men nå var det ”Her er ikke greker, her er ikke jøde” – Kristus er alt i alle (Kol. 3, 11 – skrevet samme år som Efeserne, år 62-63).

Pinselærens antakelse av korset som tidspunkt for når Gud begynte menighetens tid, er grovt feilaktig. Andre tidshusholdnings-inndelinger i nærheten av pinsekarismatikken, går ut på å tidfeste menighetens begynnelse til da Paulus møtte Jesus i synet ved Damaskus, Apg. 9. Men dette er også like feil – for vi leser i hele resten av Apostelgjerningene at han lærer ”Jøde først” om Kongeriket hele tiden, uten opphold. Paulus holder også sabbaten hele veien, og holder påske- og pinse, og han tar det frivillige nasireerløftet på seg flere ganger…og Apg. slutter faktisk med å fastslå at Paulus forkynte KONGERIKET for jødene, i bokens siste vers, 31: ”Han forkynte GUDS RIKE (dette er ikke himmelen, men det jordiske messianske Kongeriket i Jerusalem) og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.” ​​ Hvem var klientellet hans i hele Apostelgjerningstiden? Jo, JØDENE med deres proselytter. Bi-produktet i denne tiden, var at de omvendte grekerne dro med seg sine uomvendte landsmenn inn i Messias-troen. Slik vi ser vedrørende opprøret i Efesus. Men Paulus var bare utsendt til konger, hedninge-proselytter og Israels barn i Romerriket, Apg. 9, 15.

Apg. 13, 43 kan stå som overskrift over hvilke religiøse grupper Paulus betjente i hele denne tiden: ”…..var det mange av jødene og av de​​ gudsdyrkerne​​ som hadde tatt ved jødenes tro (proselyttene), som fulgte etter Paulus og Barnabas….”. Det var altså Israel som var målet for forkynnelsen, - og ordningen med menigheten slik vi forstår i dag, ​​ var Paulus helt ukjent!

8. ​​ Pinselærens fullstendig feilaktige vurdering av endetiden, den store trengsel som kommer.

Jeg pleier noen ganger å si ”Når utgangspunktet er feil, da blir alt feil” – og trekker sammenligning med en skihopper. Hvis han kommer skjevt ut fra hoppkanten, blir hele svevet feil! ​​ Og dette er i høyeste grad tilfellet med pinsekarismatikken: Omtrent alt blir feil…som denne læreformen holder frem. Det blir én eneste stor misforståelse. Bare selve frelsen i nåde ved tro, står urørt – heldigvis. Dette er takket være det faktum at Paulus’ menighetsbrev (Efeserne og Kolosserne) har en så​​ høy basunklang i NT, at de på sett og vis overdøver alle andre skriv, Romerbrevet inkludert. Hvis ikke, så ville pinsekarismatikken skuslet bort frelsen også. For i disse brev fremgår det tydelig at menigheten BARE har himmelsk håp. Menigheten er ikke lovt noe Kongerike på jord, slik Israel er lovt det. ​​ Menigheten og Israel har ikke felles plattform og frelsestro. Menigheten har heller ikke ”Jødiske røtter” – for den var utvalgt i Kristus FØR Abrahams tid, faktisk helt fra før Gud skapte verden. Israel skal arve jorden (landet, NB!) (Matt. 5, 5) men menigheten er gitt himmelen med Kristus (Ef. 2, 6; Kol. 3, 1-4).

Men denne sammenblandingen med Israels håp og menighetens, det jordiske blandet/forvirret med det himmelske, gjør at pinsekarismatikken halter og er invalid når den skal forsøke å tale om endetiden, Jesu gjenkomst osv.

Jesu andre komme (gresk:​​ parousia) til jord, vil IKKE være for menigheten, men for Israel. Og før han kan komme (før hans komme blir såkalt immanent, slik det var i apostlenes tid) må først Elias vise seg i Israel i hht. Matt. 17, 11 og Mal. 4ff. ​​ 

Elias, den virkelige, kommer og skal sette Israel inn i rett skikk (tolvstamme-ordningen gjenopprettes osv. J.fr. Åp. 7) – og først når han dukker opp, blir Israel på ny gjenstand for Guds åpenbaring. Helt siden 60-62 e. Kr., da Israel ble bortvist fra Guds åsyn, har kontakten vært helt brutt, og menighetens tid har vært i funksjon med den frie nåden til alle.​​ 

Men fra og med Elias’ komme (og Moses, se Åp. 11ff) – blir den nye pakts lære (som apostlene forkynte Israel) gjenopptatt, og Mose og Kristi lov gjeninnsatt – og gjennom straffetegn vil Gud hamre løs på​​ det vantro Israel, og betvinge dem til aksept av Jesus Messias gjennom den store trengsel. Moses profeterte om denne trengsel i 5. Mos. 28 – der han inkluderer dette i det som han kalte ”forbannelsen”. Johannes’ Åpenbaring bekrefter Mose gamle profetier. Moses talte at det var ISRAEL som skulle rammes, for deres store ugudelighet i endetiden!​​ 

Den store trengsel beskrives av pinsekarismatikken på forskjellige måter. Men alle har dette til felles: Den store trengsel skal komme over hele verden. Dette er riv ruskende feil, for Jesus talte derimot om en​​ lokal nasjonal trengsel for jødene og Israel idet Antikrist, en falsk messias, ville komme og forføre nasjonen.​​ (J.fr. Joh. 10, 10 vedr. ”Tyven”, og 5, 43 om ”En annen messias”)

I Matt. 24, advarer han alle som dier barn eller er gravide, at de må fly opp i fjellene, for DA skal det bli en trengsel så stor som aldri før har rammet Israel. Det er ISRAEL det er snakk om, ikke hele verden. Jesus ba ikke sine tilhørere om å fly opp i Himalaya, eller opp i Rocky Mountains eller Rondane og Dovrefjell. Legg merke til at han bare taler om Judeas fjell og villmark: Det er ISRAEL som rammes av trengselen, ikke verden som sådan. Her har pinsekarismatikken gjort en kjempebrøler…og de burde nå revidere helt denne feilaktige vurderingen av Åpenbaringsboken og Matt. 24.​​ 

Jesus talte om ”Kosmos” – det vil si,​​ verden i forståelse at det var ISRAELs land​​ som var den verdenen som det taltes om. At noen form for krig og uro vil komme i andre deler av verden skal selvsagt ikke underslås, men det er ikke ”Den store Trengsel” som sådan. Denne rammer Israel under Antikrist, like før Jesus kommer fra himmelen og redder nasjonen. Jesus sa i Joh. 10, 10 at denne Antikrist skulle komme for å myrde, stjele og ødelegge jødene. (Uforstående predikanter har fremstilt denne tyven, å være Satan!).

Krig har det jo alltid vært i verden. Ingen vet når krig vil bryte ut, eller hvor. Plutselig kommer uoverensstemmelser inn mellom nasjoner, og vi har det gående. Men dette er ikke dermed ​​ ”Den store​​ Trengsel”. ​​ Pr. desember 2024 så er det i hovedsak to kriger som fyller media-nyhetene: Russlands krig mot Ukraina, og Israels krig mot sine naboer i Gaza særlig, i Libanon – nylig, i Syria etter at Assad regimet falt. I tillegg er det missil-utveksling mellom Iran og Israel, etc. ​​ Midt-Østen koker av uro og ødeleggelser, og likeså Ukraina. Hva blir neste innslag?

Mine kristne venner, og lesekrets: Det er ikke noe som heter ”Den store Trengsel” – i den forstand at det skulle ramme Norge, Sverige eller andre steder. Kommer det krig, så blir dette i den​​ vanlige oppfatning​​ av hva krig normalt vil være, og ikke i det pinsekarismatiske Harmageddon-skremmebildet som ofte fremmes i særlig de amerikanske predikanters forkynnelse, og som til​​ dels har smittet over til norske pinsekarismatikere og andre. ​​ Harmageddon er en slette i Israel, nord i landet, cirka 2, 8 norske mil lang og 1,5 mil bred. ​​ Da stemmer det geografisk overens med at Jesus ber jødene komme seg OPP I FJELLENE. Altså vekk fra dette slettelandskapet, og steder der de antikristelige soldatene angriper i endetiden. Dette har overhodet intet med Norge å gjøre, geografisk. Men kan hende er det at det vil være å finne norske militære NATO-styrker innblandet i det fremtidige slaget om Israel? Vi vet ikke sikkert.​​ 

Og vi kan ikke drive en systematisk forkynnelse omkring disse ting, slik det har vært gjort. Slik forkynnelse bør nedlegges øyeblikkelig, - det er mitt råd til alle kristne, inkludert tros- og pinsepredikanter. Det er helt feil å true ikke-troende med Harmageddon…som en innpisking til kristen tro. Dette blir å sette vogna foran hesten. Nådetroen trenger ikke en slik kunstig oppstilling. Det er nok bare å forkynne nåde, uten å true med svær straff, krig og den store trengselstiden fra Matt. 24 og Åpenbaringsboken. Trengselstiden gjelder Israel, og ikke menigheten.​​ Jeremia 30, 7 profeterte at det skulle komme​​ «..en trengselstid for Jakob».​​ Åpenbaringsboken gjelder det nye Israels gjenfødelse til Kongeriket med Jesus Messias på tronen i Jerusalem. Han skal frelse en rest av messianske troende, og to tre-deler av nasjonen (de vantro antikristelige jøder og proselytter) blir drept i trengselstiden (Sak. 13 og 14).

9. ​​ Pinselæren feiler også stort i tolkingen av oppstandelsen fra de døde, og de himmelske vyer i evigheten.

Siden jeg alt har vært noe inne på dette i omtale av ”opprykkelsen” i punkt 5 ovenfor, vil jeg bare lett summere opp litt vedrørende feil forkynnelse omkring oppstandelse fra de døde og det som hører med til dette temaet, blant annet det såkalte ”liv etter døden”.

Det forutsettes at vi, menigheten, skal få den oppstandelse som beskrives i 1. Kor. 15 og 1. Tess. 4. Hvilket ikke er lovt menigheten, men det ble lovt de​​ troende jøder i Den nye Pakt​​ for Israel, ved apostlene, særlig Paulus lærte systematisk – selv om Peter også var inne på dette.

Det er slik med Guds ordning gjennom ”tidshusholdninger” at dersom det er fremsatt en frelsesordning, er det også fremsatt ”et liv etter døden” – med den form og innhold som hører med til akkurat den husholdning som det tales om. ”Livet etter døden” for de messianske troende, ville være å oppstå for å gå inn i det JORDISKE Kongeriket, i legemer som er gitt for dette formål.

Israels ordning med frelse, ble tilbudt i form av en tidsalder og tidshusholdning, på gresk kalt​​ Aion,​​ som betyr tidsalder. Aion i Jesu lære, og apostlenes i tiden da Kongeriket ble tilbudt, er det samme som Tusenårsriket. Til denne type frelse, som bare er en del av evigheten, ble det gitt løfte om en fysisk oppstandelse fra den jordiske grav (se Joh. 5, 25-26; 1.Kor. 15, 23 og 51-54). Både 1. Kor. 15 og 1.Tess. 4 utlegger at etter en oppstandelse har skjedd, ikles både disse og de som da lever, et oppgradert legeme, som de skal ”bo i” i tusenårsriket. ​​ Alt i de brev som er skrevet i tjeneste for​​ Den nye Pakt​​ (j.fr. 2.Kor. 3, 6-11; Hebr. 9, 15; Jer. 31ff) var løfter BARE til det troende Israel. Menigheten var ikke engang åpenbart da de brevene ble skrevet. Det er dermed menigheten uvedkommende. Vi ser jo også at det er JORDEN som blir oppholdstedet for de troende som får Paulus’ undervisning i disse ”Nye​​ Pakts brever”, som er Romerne,​​ 1 og 2 Korinterbrev, Galaterne, 1 og 2 Tessalonikerbrev, 1 og 2​​ Tim,​​ Titus,​​ Filipperne og Hebreerne fra Paulus, samt ALLE brev fra de øvrige NT forfatterne. ​​ Det er bare Efeserne, Kolosserne​​ og​​ Filemon​​ som gjelder menighetens tid, frelseshåp og oppstandelsesform.​​ Det sistnevnte har ingen troslære.

Slike troende som beskrives i Apostelgjerningene og som tilskrives i de tidligste brevene til Paulus…er Den nye Pakts israelittiske troende. Denne trosgruppen eksisterer ikke i menighetens tid overhodet! De ble​​ innlemmet automatisk​​ da Paulus begynte å omskolere disse troende gjennom Efeserne og Kolosserne – han begynte å vende deres tro mot det NYE LØFTET: Himmelens håp der Kristus sitter ved Faderens høyre hånd. Tidligere, da Israel ennå var å regne som Guds folk over alle nasjoner, var det Kongeriket som ble tilbudt de troende jøder og proselytter. De hadde en jordisk oppstandelse i siktet, og en opprykkelse og forvandling i et nytt legeme for tusenårsriket i Israel. Men etter at Israel falt i sin vantro, er alt dette lagt på is, inntil Gud har avsluttet menigheten med dens himmelfrelse. Derfor måtte Paulus​​ opplyse kristenheten pånytt, og da​​ fikk vi menighetens tid, representert hovedsakelig av Efeserbrevet og Kolosserbrevets lære om himmelen, ikke Kongeriket. Denne nye opplysningsvirksomheten kalte Paulus for ”Husholdningen med den Guds nåde, som er meg gitt for dere…” (Ef. 3, 1-9).

Menigheten har en HIMMELSK OPPSTANDELSE, og vil ikke vises synlig i noen type kropp på jorden. Vi er for alltid satt med Kristus i himmelen. Nå må dette begynne å gå opp for oss kristne! ​​ Vi har ingen opprykkelse i vente, slik messianske jøder i den kommende trengsel skal få. Vi skal ikke rykkes opp for å landes ned i Kongeriket, slik som de Jesus taler om i Matt. 24, 30-31. Eller som Paulus nevner i 1.Tess. 4. Vi blir ikke opprykket den dagen Gud avslutter menighetens husholdning, vi blir ÅPENBART I DET HIMMELSKE MED KRISTUS (Kol. 3, 1-4). Dette skjer uten noen forutgående tegn eller varsler. Vi vil oppleve å plutselig bare befinne oss i himmelen. Det var samme slags behandling Moses og Enok fikk. Elias fikk ikke helt den samme, - han ble tatt opp i en Herrens UFO, en ”Ildvogn”. ​​ 

Når menigheten er tatt brått inn i himmelen, skal vi ikke – slik pinsekarismatikken forutsetter – siden returnere til jordens​​ jammerdal, for så å være sammen med menneskene i Kongeriket i Israel. Menigheten har ingen jødisk-israelittiske abrahamittiske koplinger overhodet. Vi er en​​ himmelsk skapning i Kristus, og finnes ikke i Det gamle Testamente overhodet. Det er også derfor Paulus kaller denne nye evangelieformen (i motsetning til ”Ordet om korset”) for ”Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom” i Ef. 3, 8. Han har bare de himmelske vyer for øyet, slik vi også skal ha. Samt at han impliserer at dette nye evangelium ikke kan etterspores i det gamle Testamente med profetene. Det var holdt helt skjult i Gud alene. Ikke engang Abraham fikk noen åpenbaring av menighetens husholdning, slik Paulus fikk i år 62-63​​ i Roma.

I forbindelse med forvekslingen innen temaet ”De dødes oppstandelse” er det medtatt enda en misforståelse: Pinsekarismatikken har dette i seg at den forutsetter at ved den troendes død, så fortsetter automatisk ”sjelen” å ha et opplevelsesliv, ved full bevissthet, men da i det man regner som et himmelsk paradis. En plass i det himmelske der en venter på å siden få komme inn i et legeme. Om dette har jeg skrevet egne artikler som utreder nøyaktig hva som er forholdet i Bibelen om dette.​​ 

Men det er ikke bibelsk med automatisk videre liv for ”sjelen” for en kristen etter døden. Heller ikke for den ikke-kristne (den ikke-kristne våkner ikke i et helvete med pine, men han sover også, men kommer ikke til å våkne igjen, han er evig død).

Det er i Bibelen igjen og igjen bevist at ved dødens inntreden, går mennesket inn i noe en regner som en​​ søvn: Han skal jo vekkes opp igjen av Gud, til det liv som er lovt. Derfor lar Gud den døde forbli død, altså han er i en søvn der intet oppleves eller har noen bevissthet. Når den døde vekkes opp igjen, enten det blir for å gå inn i Kongeriket på jord, eller det blir den himmelske oppvekkelse i himmelen – så er det først gjennom denne oppvekkelse/oppstandelse, at det på ny kommer bevissthet og livsopplevelse til vedkommende. ​​ Med andre ord: Det vil være som å ha sovet en natt – man husker mye av gårsdagens liv og hendelser, men vil kanskje oppleve at ”gårsdagen” ikke var for bare 8 timer siden, men for flere hundre år​​ siden. For menigheten spiller det ingen rolle, for den er alltid i himmelen hos Gud og i Kristus.

Pinsekarismatikken kan bare tjene på å fjerne seg fra en feilaktig forståelse av død og evighet, og jeg anbefaler en kraftig gjennomgang av disse ting for alle og enhver som er medlem innen denne gruppe troende.

10. Dette siste punktet blir en oppsummering av noen enkeltdetaljer, bare for å fange opp enkelte ting som ikke er belyst nok ovenfor.

Her kunne jeg nevne, som en konsekvens av alt det jeg har skrevet ovenfor: Det er feilaktig å tro at menigheten er forpliktet på å ta vanndåp, slik Den nye Pakts troende var i Apostelgjerningene. ​​ Bare de som skulle innlemmes i Kongeriket, skulle ta vanndåp. Denne jødiske renselsesordning for ytre synd, var obligatorisk – man kunne ikke bli medlem i den messianske forsamling for Riket, uten vanndåpen. Denne dåp ble praktisert i hele aposteltiden opptil år 62, da Paulus fikk en helt ny åpenbaring: Menighetens tid. En troende i dag, er ved troen døpt til Kristi død, vi er avdød med ham og det er den​​ ene dåp​​ som nevnes i Ef. 4, 5. Vanndåp og nattverd hører ikke menigheten til, det var for Den nye Pakts troende som var på vei til Kongerikets frelse.

Samme gjaldt, slik jeg har uttalt ovenfor, ”Åndsdåpen”. Den var bare for Den nye Pakts troende, og aldri menigheten. Likeså nådegavene og embetene. Åndens dåp, sier Jer. 31, var for å skrive inn Guds lov (Mose lov) i jødenes hjerte og sinn, slik at de gjorde etter den, drevet av Ånden. Samme som Paulus lærer i bl.a. Rom. 3-8. Men i menighetens tid er Mose lov avskaffet helt! ​​ Hedninger var aldri under den gamle pakten på Sinai, og kan derfor heller ikke være under den nye i Jesu blod (Hebr. 9, 15; Ef. 2, 12).

I vår tid, finnes ikke​​ formelle embeter​​ der enkeltpersoner er ”utvalgt av Gud” eller ”Innsatt av Gud”.

I menighetens tid finnes bare de alminnelige​​ frivillige administratorer. Hovedoppgaven finnes å lese i Ef. 3, 9: ”..og å​​ OPPLYSE ALLE om hvordan husholdningen er med DENNE HEMMELIGHET…”. ​​ Vi skal ikke forkynne Kongeriket i noen form, eller Kongerikets frelseshåp eller Kongerikets oppstandelse/opprykkelse osv. der de forventet Jesu immanente komme i deres levetid.​​ Vi forkynner fri nåde uavhengig av Israel​​ – for nå er Mose lov borte og jøde og hedning er utjevnet til ett i troen, i motsetning til Apostelgjerningstiden, der det ikke kunne være fritt fellesskap, men hedning måtte bli proselytt og holde deler av Mose lov (Apg. 15, 20 osv.).

Alle som vil, kan i henhold til den respektive kapasitet den enkelte innehar, gå i gang og forkynne Paulus’ lære. Men bare den læren. Vi kan ikke forkynne noe annet enn det Paulus alt har forkynt innen rammen av menighetens åpenbaring, fra Efeserne og Kolosserne. ​​ For bare i disse brev finnes himmelen som frelseshåp, og den frie nåde uten kopling til Israels løfter i Den nye Pakt.

Tilslutt, la meg ta frem det såkalte ”Israel-synet” som ofte preger pinsekarismatiske miljøer. Det bygger på en antakelse, mer enn et faktum: ​​ Israel i vår tid, er tilbake i sitt land ​​ - i og med FN-mandatet i 1948 – og er derfor oppfyllelse av profetier fra GT.

Videre trekkes den konklusjon utledet av dette igjen, at​​ derfor​​ er Israel som nasjon, beskyttet og velsignet av Gud, og de som da ikke ”velsigner Israel”, vil heller ikke bli velsignet av Gud.

Slikt bibelsyn vedrørende Israel, må jeg anta er oppstått nettopp som en følge av de svære mangler en finner i ”pinselæren” generelt, og som jeg har berørt i en viss grad i alt som er skrevet ovenfor. ​​ Uteblitt kunnskap om at Gud avsatte nasjonen i​​ 60-62 da Paulus gav dem Guds ultimatum ligger bak en slik forståelse. Likeså uteblitt jamføring med Bibelens profetier​​ for øvrig, for eksempel at nasjonen skulle rammes av​​ forbannelsen i 5. Mos. 28,​​ som både Jesus, Peter og Paulus advarte Israel imot, og det faktum at denne mosaiske messianske forbannelsen ENNÅ IKKE ER REVERSERT fra Guds side. Mangelfull kunnskap om disse ting, i forhold til Israel og deres stilling i verden og innfor Gud, gjør at man på en blind og feilaktig måte opptrer omtrent slik en popstjerne-fanklubb gjør overfor deres​​ idoler: Man støtter og nærmest tilber dem uansett hva galt som måtte komme fra ”Idolet”. Ut fra denne innstilling til bibelprofetiene (Israel er nå tilbake, og de er igjen under velsignelsen) har dette synet innen ”pinselæren” vært med å skape den såkalte ”Kristen-sionismen”.

En sionisme som støtter og hjelper det​​ ulydige Jesus-hatende Israel​​ på flere måter. Som ikke tar hensyn til at Bibelen lærer at Israel er under straffen og forbannelsen, helt ut gjennom den fremtidige ”Store trengsel” som Jesus profeterte om for nasjonen. ​​ Kristen-sionismen lukker øynene for at nasjonen er imot Guds vilje i forhold til å stjele seg et landområde som palestinske folkegrupper har rådet over i 1300 år. ​​ En Kristen-sionisme, som ser på Israels lederskap som ”Innsatt av Gud” – uten å luke ut ugresset, som for eksempel de frimurerske lederne, som også i stor grad har kommet fra en ateistisk fortid under sovjetkommunismens tid (for eksempel Menachem Begin var polsk hedning-jøde av Askenasi slekt, som ikke er Abrahams etterkommere, men fra konverterte hedninger helt tilbake fra Kazarene i Øst-Russland på 740-tallet) – en kommunistisk ateist og gudshater, som løp med den røde arme. Begin ble leder av terroristgruppen Irgun, og var med på flere drap og terrorhandlinger som ungdom i Palestina. Begin utførte gjennom Irgun, ulovlige massedrap (bombing etc) mot de engelske mandat-administratorene før Israel ble offisielt i 1948. ​​ Bortimot hele det nasjonale lederskapet har bakgrunn fra ikke-kristen virksomhet av det tvilsomme slaget. Derav en stor kontingent terrorister. ​​ Pinsebevegelsen har ikke noe enhetlig syn, men det finnes alt fra rødglødende ”Israel-venner” til mer avdempete og sindige holdninger, der en avveier til enhver tid hva eksakt Israel driver med. Det er for eksempel​​ mange frafall fra den fanatiske Israel-leieren, etter de brutale sataniske massedrapene ved hjelp av bomber mot Libanon sommeren 2006.​​ Og nettopp har det toppet seg med dette, i og med utslettelseskrigen mot Gaza 2023-2024.​​ Mange har begynt å toe sine hender, og vil ta avstand fra disse umenneskelige handlingene. ​​ Pinsekarismatikken bør fort fjerne seg fra israelfanatismen, og heller innse at nasjonen er Jesu fiende og motstander nr. 1 – ikke bare i vår tid, men i hele historien. ​​ Jesu dom over dem, var at han skal straffe dem for drap og synd som er så​​ gammelt at det går helt tilbake fra Abels tid! Altså før Israel fantes (Matt. 23ff).

Hva nå? ​​ De blant pinsekarismatikerne som ser disse ting jeg påpeker – og jeg har ikke her hengt ut noen som sådan – som er langt på​​ vei enig i det meste, bør ta opp en grundig bibelstudie av dette. Det er på høy tid å gjøre seg uavhengig av søndagsprekenen og vekkelsesatmosfæren, i den forstand dette holder den troende i en tilstand av ”Status Quo”. Man kan aldri regne med å gjøre noen framgang i bibelforståelsen, og forståelsen av en riktig inndeling av tidshusholdningene, dersom man bare skal dilte etter predikanter og trossamfunn. Du bør satse på en individuell videre studie i Bibelens temaer, og snarest få på plass de fakta jeg har påpekt for deg. Du vil selv få oppdage, slik mange av mine lesere alt har, at evangelieforståelsen og måten å disponere evangeliet på innen pinsekarismatiske miljøer, slettes ikke henger på greip. Det er store mangler, uten at enkeltpersoner av den grunn skulle henges ut.

Det verste en leser kan gjøre, som ser seg enig i dette jeg har påpekt, er å fortsette i en likeglad og uinteressert ånd. Det er bedre å ta opp kampen mot uvitenheten som har lammet en – og dermed selv kjenne at man lever…og har en fri ånd og en fri vilje, som ønsker å tekkes Gud i tro på Kristus Jesus. ​​ Lykke til med en revidering av bibelsynet, til det bedre.

Gracepano.com