APOSTELGJERNINGENE VISER AT BARE APOSTLENE
UTFØRTE MISJONSBEFALINGEN:
FØLGELIG KUNNE BARE DISSE UTFØRE
VANNDÅP, HELBREDE SYKE, OG KASTE UT DEMONER.

APOSTELGJERNINGENE VISER

AT BARE APOSTLENE UTFØRTE

‘MISJONSBEFALINGEN’:

FØLGELIG KUNNE BARE DISSE

UTFØRE VANNDÅP, HELBREDE SYKE,

OG KASTE UT DEMONER!

JAN LILLEBY

 ​​​​ Vi kan bare finne​​ to unntak fra denne regel: Nemlig Stefanus og Filip – de to diakonene som var blant de syv autoriserte diakonene under apostlene (Apg. 6).

Gransk selv i Apostelgjerningene – men du vil ikke klare å finne ett eneste eksempel på vanndåp, helbredelser, - eller andre slike ting…deriblant oppvekking av døde og utkasting av demoner (onde ånder),​​ dersom ikke​​ det var èn eller fler apostler involverte, pluss Stefanus og Filip eventuelt.

Oppvekking av døde var ingen dagligdags ting: Det finnes bare tre personer i NT​​ som utførte slike store undergjerninger, Jesus, Peter og Paulus. Og der stopper det!

Private ‘hverdags-mirakler’ iblant de troendes rekker i apostel-menighetene finner vi ingen rapporter om, eller noen dokumenterte beviser for; Apostelgjerningene har ikke​​ noen slik historie, og det er dermed helt sikkert at bare APOSTLENE (pluss de to nevnte diakonene) utførte mirakler og tegn. Jesus hadde gitt bare apostlene (de tolv, pluss noe senere også Paulus) kraft i Den Hellige Ånd til å ha mirakeltegn i deres tjeneste. Aldri har slike ting vært betrodd til det vanlige gjengse menighets-medlem! ​​ Men en slik overtro har​​ herjet i de troendes rekker i århundrene etter at apostlene gikk bort. Vi hører pastorer i TV-sendinger som uten blygsel påstår at ‘Gud har talt til meg at jeg skal….dette og dette…’ – mens i virkeligheten har Gud aldri talt til noen enkeltperson eller gruppe, siden apostlene gikk bort. De lever i en falsk drømmeverden og fremsetter seg selv som predikanter som ‘Hører fra Gud’ – og er dermed hardhudete​​ løgnere.

Mirakler, tegn og under var BARE gitt apostlene (de i alt tretten apostler) pluss unntaksvis de to diakonene Stefanus og Filip – og ALDRI har noe slikt blitt gitt i arv oppover til vår tid.​​ 

Peter er en av flere tydelige eksempler​​ på denne bibelsannhet – og vi finner et glimrende eksempel i Apg. 9 og oppvekkelsen av den troende kvinnen Tabita, som døde av sykdom.​​ 

Den lille forsamlingen i Joppe (Jaffa i vår tid) var grepet av sorg og fortvilelse ved Tabitas død. Jeg er dermed sikker på at de ba til​​ Gud i deres sorg – selv om ikke det står nevnt. De bestemte seg for å tilkalle Peter siden de hadde hørt at han var i Lydda (Lod) – en nabo by. De visste tydeligvis at undere og mirakler og eventuelt oppvekking av døde, IKKE var noe som Gud hadde gitt direkte til et vanlig menighets medlem – og nettopp derfor var det viktig å kunne hente inn en APOSTEL….i dette tilfellet var det Peter, slik at Gud ved denne apostelen kunne utføre det eventuelle mirakel de håpet på! ​​ Og deres håp var ikke forgjeves! ​​ Det hastet med å få tak i Peter:

Apg. 9, 36-42​​ forteller om det store tegn og under som Gud utførte ved sin tjener Peter…

Norsk Bibel, nettversjon ​​ -

 «I Jaffa var det en kvinne som var disippel. Hun hette Tabita, på gresk Dorkas. Hun var rik på gode​​ gjerninger, og hun ga mange almisser.

37 Men det skjedde nettopp i disse dagene at hun ble syk og døde. De vasket henne og la henne på en sal ovenpå.

38 Da Lod ligger i nærheten av Jaffa, og disiplene hadde hørt at Peter var der, sendte de to menn til ham​​ og ba: Kom hit til oss uten å nøle!

39 Peter sto da opp og gikk med dem. Da han kom fram, førte de ham opp på salen, der alle enkene sto gråtende rundt ham. De viste ham​​ kapper og ytterkapper som Dorkas hadde laget mens hun var blant dem.

40 Men Peter sendte dem alle ut, bøyde kne og ba. Så vendte han seg mot den døde og sa: Tabita, stå opp! Hun slo opp sine øyne, og da hun så Peter, satte hun seg opp.

41 Så rakte han henne hånden og reiste henne opp. Og han kalte inn de hellige og enkene, og stilte henne levende fram for dem.

42 Dette ble kjent over hele Jaffa, og mange kom til tro på Herren.»

Notér særlig vers 42: Dette store TEGNET ble opphav til at mange i Jaffa kom til troen på Jesus som Guds Messias.

Når vi leser om tegn, mirakler og undere i NT, så må vi alltid ha for øyet at Gud gav dette til apostlene som TEGN. Tegnene var gitt for at Israel skulle kunne se at Jesus samt hans apostler var sendt dem av Gud Jehova, den Allmektige. Se 1 Kor. 14, 21-22 om at nådegavene var tegn gitt for Israel – Paulus​​ bruker​​ tungetalen​​ som lære-eksempel på dette.

Men også vil jeg formane ved å påpeke en annen bibelsannhet inn i dette bildet: Dette store underet, utført gjennom Peters tjeneste, utartet seg ikke til noe ‘mirakel-vanvidd’ …som fikk Peter til å vekke opp​​ døde mennesker over hele Judea! Den Hellige Ånd fant å ville utføre dette ENE mirakelet, for at evangeliet om Guds Kongerike og Jesus Messias som konge i Israel skulle finne vei inn i de forskjellige tettstedene der. Peter startet ikke opp «Vekke opp de døde» - møter eller begynte å annonsere «Mirakel-møter», slik som mange helt avsindige predikanter i vår tid stadig prøver på. Det være seg her i Norge så vel som i utlandet. Det er vel USA som leder dette vanviddet…ved at TV-healere og mirakel-predikanter finnes 13 på dusinet!

Gud utførte mirakler BARE gjennom sine i alt utvalgte tretten apostler – et frossent tall – samt de to nevnte unntakene, Stefanus og Filip.

Apostelgjerningenes historikk går spesifikt inn på dette flere ganger ved gjennom lesing, der Lukas påpeker de eksakte fakta i saken – og sier: Apg. 5, 12 ​​ -  Det skjedde mange tegn og under blant folket ved apostlenes hender. Med ett sinn pleide de alle å samles i Salomos søylegang.

«VED APOSTLENES HENDER» - kan det sies noe tydeligere?

Aldri vil​​ du finne at dåpshandlinger, mirakler og tegn ble utført av andre enn apostlene. Med andre ord, disse ting var ikke mulig å ‘arve’ ned gjennom historien innen kristenheten. Etter apostlenes bortgang var også disse mirakel-tegnene borte.​​ 

Det var ikke – slik​​ så mange villfarne troende tenker – som om Gud skulle ha gitt alle og enhver kristen innen menighetene noen myndighet til å utføre det som beskrives i misjonsbefalingen. Vanndåp, håndspålegging av syke for deres helbredelse og andre ting vi ser hos apostlene. Disse ting, og denne myndighet/autoritet på Kristi vegne, var BARE gitt én gang til de utvalgte tretten apostler. Og der stoppet det!

Matt. 28, 18-20 nevner ikke mirakler, men vi finner disse nevnt utallige ganger i Apostelgjerningene:

«Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord!

19 Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler,​​ idet dere døper dem​​ til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,

20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!»

###Markus 16 om tegn og under, påpekes av mange bibelkyndige teologer og historikere å ha blitt​​ tillagt ord i ettertid, versene 17-18​​ – og det brukes notater om dette i mange oversettelser. Men – altså –​​ Apostelgjerningene påpeker en lang rekke mirakler utført av apostlene.###

Denne befaling ble gitt av Jesus til de tolv (når vi inkluderer Mattias) – og det ble gitt for Israel og ikke til hedningene i den tiden. De ble utsendt til​​ «..de fortapte får av Israels hus»​​ - samme tjeneste og målgruppe som Jesus selv var utsendt til (Matt. 15, 24). Denne læren kommer tydeligere fram i Johannes 21, der Jesus rett ut sier dette til dem:​​ Fø mine lam, vokt mine får, fø mine får. Det er ingen tvil om at Jesus sendte sine apostler ut til Israel kun, de​​ fortapte fårene​​ slik Herren betraktet sitt gamle eiendomsfolk.

Lukas avslutter sitt evangelium med nettopp å påpeke en glemt sannhet: At apostlene talte bare til Israel, illustrert ved å peke på hvor i verden de hele tiden​​ samlet seg. Lukas 24, 52-53:

​​ «Og de falt ned og tilba ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede.

53 Og de var​​ alltid i templet​​ og lovet og priste Gud.»

Hvordan kunne de tolv drive verdens-misjon dersom Bibelen klart viser oss at de var ALLTID I​​ TEMPLET (Jerusalem)? ​​ Det samme sies i Apg. 5, 12 – at de holdt samling under Salomos søylegang, i templet!

Først da Paulus ble kalt 8-9 år senere, sendte Jesus ut en apostel til oss hedninger (gresk:​​ etnos,​​ nasjonene). Se Apg. 9, 15.

Vanndåp var aldri betrodd/befalt til andre enn apostlene,​​ og unntaksvis Filip…som døpte hoffmannen til dronning Kandake av Etiopia, Apg. 8, 26-40. Hoffmannen nevnes som en finansminister (hadde oversyn med dronningens skattkammer).

Alle trossamfunn som pr. dato driver en​​ eller annen form for vanndåp, de gjør dette uten at Herren har pålagt dem det. De er dermed å betrakte som ‘selvoppnevnte’ apostler. Dette var aldri befalt eller betrodd andre enn de nevnte apostler i NT!

Vanndåp kan ikke separeres ut av misjonsbefalingen,​​ for den ble gitt apostlene sammen med kraft og myndighet til å utføre tegn og helbredelses mirakler, og utkasting av onde ånder ​​ mv.

Denne artikkelen er en forenklet/nedkortet versjon av tilsvarende engelsk versjon på nettsiden.

Kristenheten er generelt​​ en nokså villfaren gruppe troende i verden, når vi ser på​​ sammenblandingen​​ som har foregått i århundrer rent læremessig. Man har ikke forstått at apostlene forkynte Guds Kongerikes komme til Israel, dersom først nasjonen ville omvende seg og ta vanndåpen.​​ Men det ble siden bare Paulus som ble befalt å gå til oss hedninger utenfor landet, - og tale det frie nådeevangeliet om frelse med himmelen der oppe som håp. Særlig Efeserne og Kolosserne er det​​ som​​ utgjør læregrunnlaget for menighetens husholdning. Dette var​​ skjult for Peter og elleve, og ble bare åpenbart for Paulus omkring år 63 e. Kr. – se Ef. 3, 1-9.

Man har riktignok tatt vare på selve frelseslæren (men det finnes grove unntak) – idet de fleste trossamfunn i kristenheten påpeker​​ frelse ved tro alene og uten gjerninger, helt i samsvar med Paulus i Ef. 2, 8-9.

Men så har man allikevel drasset med seg en rekke ting som forkludrer og tåkelegger den frie nådens evangelium fra Paulus, og krever syndsbekjennelse, dåp, og nattverd deltakelse mm. for å kunne leve​​ som rettroende kristen i verden.

Man har blandet inn mye av den jødisk-kristne​​ messianske​​ læren fra tiden da apostlene talte bare til Israel. Men Paulus har for menighetens tid på jord, erklært Mose Lov for avskaffet – inkludert diverse bud og forskrifter.

Kol. 2, 13-17​​ sier mye:

«Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilga oss alle våre overtredelser.

14 Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk​​ oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.

15 Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.»

16 La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat!

17 Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til.»

Gracepano.com