Av Jan Lilleby

moses-red-sea

For å gi et hint om hva det går ut på – trenger vi egentlig bare å lese 5. Mos. 28!

Der taler Guds største profet i Det gamle Testamente, Moses, om at Israel må velge.

Ville de velge velsignelsen eller forbannelsen?

Dette var de to alternativene som Gud ved Mose’ tjeneste la framfor Israels folk. Det ville vært ‘solskinn og framgang’ om de valgte velsignelsen, men mørke og undergang om de valgte forbannelsen. I det nevnte bibel kapittel utgjør seksten femte-deler hva som ville skje under forbannelsen og bare fire femte-deler under velsignelsen. Moses visste, da han jo var en Guds profet, at Israel ville vende seg imot Gud og Kristus.

Jammen, kan noen være så dumme at de da velger det sistnevnte…og lar velsignelsen fare? Vil mange spørre.

Ja, dessverre, historien vitner klart om dette bistre faktum. Israel valgte bort Jesus Kristus (velsignelsen) i tiden med apostlene, og Apostelgjerningenes historie vitner om at Israel falt fra Gud som nasjon, og forbannelsen og ødeleggelsen derav, ble kastet over dem. Hele verden vet om dette som skjedde i år 70 e. Kr. da romerne knuste nasjonen.

Sluttkonklusjonen om Israels endelikt ligger i Apg. 28, 27:

«De ville ikke omvende seg så jeg (Herren) kunne lege dem (landet).»

Paulus siterte fra Jes. 6 om Israels åndelige blindhet, døvhet og uforstand. De forkastet Kristus da han kom til dem og tilbød dem en ny pakt (Jer. 31, 31-34).

I Bibelen finner vi ingen apostel eller profet som har talt til Israel etter dette, som skjedde i år 60 e. Kr. da Paulus møtte lederne for de 11 synagogene i Rom.

Himmelen har vært og er fremdeles helt tyst, og Israel er ennå ute i spredningen i verden. Bare 35% av jødedommen er i Israel. Dette forteller oss en del.

En av forbannelsene som nevnes er jo at ‘Himmelen over ditt hode skal være som kobber, og jorden under deg som jern’!

De lider altså av det som falt over dem da forbannelsen i 5. Mos. 28 ble effektuert.

VELSIGNELSEN:

5. Mos. 28, 1-14 – hovedbetingelse for denne velsignelse var at de i alle ting ‘Hørte på Herrens, deres Guds røst’ og de måtte akte på alle hans bud og lover i lydighet. Vers 1 og 2….

3: Velsignet være du i byen, og velsignet være du på marken!

4: Velsignet være din livs frukt (barn) og frukten av din jord og frukten av ditt fe, det som faller av ditt storfe, og det som faller av ditt småfe.

5: Velsignet være din kurv og ditt deigtrau!

6: Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang!

7: Herren skal la dine fiender som reiser seg mot deg, ligge under for deg. På én vei skal de dra ut mot deg, og på sju veier skal de flykte for deg.

8: Herren skal byde velsignelsen være hos deg i dine låver og følge deg i alt det du tar deg fore. Han skal velsigne deg i det land Herren din Gud gir deg.

9: Herren skal gjøre deg til et hellig folk for seg, som han har lovt deg med ed, såfremt du tar vare på Herrens, din Guds bud og vandrer på hans veier.

10: Og alle folk på jorden skal se at du er kalt med Herrens navn, og de skal frykte deg.

11: Herren skal gi deg overflod av alt som godt er, både av ditt livs frukt og av frukten av ditt kveg og av frukten av din jord i det land som Herren med ed lovte dine fedre å gi deg.

12: Herren skal lukke opp for deg sitt rike forrådshus, himmelen, og gi ditt land regn i rette tid, og han skal velsigne alt dine henders arbeid. Du skal låne til mange folk, men selv skal du ikke trenge til å låne av noen.

13: Herren skal gjøre deg til hode og ikke til hale. Du skal alltid være ovenpå og aldri ligge under, såfremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg å ta vare på og holde,

14: og såfremt du ikke viker av fra noen av de ord jeg legger fram for dere i dag, verken til høyre eller til venstre, så du følger andre guder og dyrker dem.

FORBANNELSEN:

5. Mos. 28, 15-68 gir oss bister og skjebnesvanger lesning, ikke minst på grunn av Mose’ innstendige utlegning av innholdet i hver av de nevnte forbannelser/ulykker/katastrofer/elendigheter som de innebærer for Israel. Forbannelsen gis Israel i omtrent 80% flere vers enn velsignelsen – bare for å kaste inn litt skoleregning!

15: Men dersom du ikke hører på Herrens, din Guds røst, og ikke akter vel på å holde alle hans bud og hans lover, som jeg gir deg i dag, da skal alle disse forbannelser komme over deg og nå deg:

Min bemerkning: De påfølgende vers med deres beskrivelser av en lang rekke forbannelser/ulykker/katastrofer og plager fikk sin oppfyllelse opp gjennom bibelhistorien. Vi kan lese om det i de fleste profetbøkene i Bibelen. Men en rekke profeterte ulykker/katastrofer blir ikke oppfylt før Israel kastes inn i Den store Trengselstiden beskrevet i Åpenbaringsboken. Det er en erkesynd hos de såkalte kristensionistene i vår tid, at de nesten bare framhever ‘Lykkeprofetiene’ for Israel, slik vi leste fra ‘Velsignelsen’ ovenfor. De underslår bevisst at svær ulykke og straff skulle ramme jødedommen for dens provoserende synd imot Gud Herren, og ikke minst mot Jesus Kristus, slik vi kan lese i Apostelgjerningene. Den straff som rammet dem i år 70 e. Kr. har ikke Herren tatt bort fra dem pr. dags dato. Derfor er kristensionismen bygget på løgn og falsk bibeltolking, siden de ikke vil bøye seg for Bibelen og hva den sier om Israels ulydige folk.

16: Forbannet være du i byen, og forbannet være du på marken!

17: Forbannet være din kurv og ditt deigtrau!

18: Forbannet være ditt livs frukt (barn/etterkommere) og din jords frukt, det som faller av ditt storfe, og det som fødes av ditt småfe!

19: Forbannet være du i din inngang, og forbannet være du i din utgang!

20: Herren skal sende forbannelse, forvirring og trussel mot deg i alt det du rekker din hånd ut til og tar deg fore, inntil du blir ødelagt og går i hast til grunne for dine onde gjerningers skyld, fordi du forlot meg.

21: Herren skal la pest henge fast ved deg til han har utryddet deg av det land du kommer inn i og skal ta i eie.

22: Herren skal slå deg med tæring og feber, med betennelse og verk, med tørke og kornbrann og rust, og de skal forfølge deg til du går til grunne.

23: Himmelen over ditt hode skal være som kobber, og jorden under deg som jern.

24: Herren skal la støv og sand være det regn han gir ditt land. Det skal komme ned over deg fra himmelen til du blir ødelagt.

25: Herren skal la deg ligge under for dine fiender: På én vei skal du dra ut mot dem, og på sju veier skal du flykte fra dem. Du skal bli mishandlet av alle jordens riker.

26: Dine døde kropper skal bli til føde for alle himmelens fugler og for jordens dyr, og ingen skal jage dem bort.

27: Herren skal slå deg med Egypts byller, med svulster og med skabb og med utslett som ikke kan leges.

28: Herren skal slå deg med vanvidd og med blindhet og med forvirring av ditt sinn.

29: Du skal famle deg fram midt på dagen, som den blinde famler seg fram i mørket. Du skal ingen lykke ha på dine veier, og du skal bare bli undertrykt og utplyndret alle dager. Og det skal ikke være noen som frelser.

30: Du skal trolove deg med en kvinne, og en annen mann skal ligge med henne. Du skal bygge et hus og ikke bo i det. Du skal plante en vingård og ikke ta den i bruk.

31: Din okse skal bli slaktet for dine øyne, og du skal ikke ete av den. Ditt esel skal bli røvet mens du ser på, og ikke komme tilbake til deg. Ditt småfe skal gis til dine fiender, og ingen skal hjelpe deg.

32: Dine sønner og dine døtre skal overgis til et fremmed folk. Dine øyne skal se det og vansmekte av lengsel etter dem hele dagen, og din hånd skal være maktesløs. (Tenk på bortførelsen til Babylon på Jeremias sin tid, min bemerkn.)

33: Frukten av din jord og av alt ditt arbeid skal fortæres av folk du ikke kjenner. Du skal bare bli undertrykt og mishandlet alle dager.

34: Du skal bli vanvittig av det syn som dine øyne må se.

35: Herren skal slå deg på knær og lår med onde byller som ikke kan leges, fra fotsåle til isse.

36: Herren skal føre deg og din konge, som du setter over deg, bort til et folk som verken du eller dine fedre har kjent. Der skal du dyrke andre guder, stokk og stein.

37: Du skal bli til et skremsel, til et ordspråk og en spott blant alle de folk Herren fører deg til.

(Det er tydelig at Mose ord i denne lange utlegning, ikke var slikt som kunne skje – dersom, hvis, såfremt – men det skulle skje fordi han visste om at de ville sette seg opp imot Herren! Min bemerkn.)

38: Du skal føre mye såkorn ut på marken, men lite skal du samle inn, for gresshoppen skal ete det opp.

39: Vingårder skal du plante og dyrke, men vin skal du ikke drikke og ikke kunne lagre, for makk skal ete den opp.

40: Oliventrær skal du ha i hele ditt land, men du skal ikke salve deg med olje, for ditt oljetre skal kaste karten av.

41: Sønner og døtre skal du få, men du skal ikke beholde dem, for de skal gå i fangenskap.

42: Alle dine trær og all din jords frukt skal gresshoppen ta i eie.

43: Den fremmede som bor i ditt land, skal stige opp over deg, høyere og høyere, men du skal synke dypere og dypere.

44: Han skal låne til deg, men du skal ikke kunne låne til ham. Han skal være hode, og du skal være hale.

45: Alle disse forbannelser skal komme over deg og forfølge deg og nå deg til du blir ødelagt, fordi du ikke hørte på Herrens, din Guds røst, og ikke tok vare på hans bud og hans lover, som han gav deg.

46: De skal være til et tegn og et under som skal henge ved deg og din ætt til evig tid.

(De resterende versene omhandler romertiden og ødeleggelsen av Israel i år 70, samt tiden som ligger foran: Den store Trengsel, som vil ende med Jesu gjenkomst. Min bemerkn.).

47: Fordi du ikke tjente Herren din Gud med glede og av hjertens lyst, enda du hadde overflod på alt,

48: så skal du tjene dine fiender, som Herren skal sende mot deg, i hunger og tørst og i nakenhet og i mangel på alt. (Her kommer romerriket, min bemerkn.) Han skal legge et jernåk på din hals, til han har ødelagt deg.

49: Herren skal føre over deg et folk langt borte fra, fra jordens ende. Det er et folk som kommer flyvende lik en ørn, et folk med et språk du ikke forstår. (Dette vil hende i Den store Trengselstid, ref. Åp.)

50: Det er et folk med hårdt ansikt, som ikke akter den gamle og ikke har medynk med den unge.

51: Det eter opp frukten av ditt fe og frukten av din jord, til du blir ødelagt. Det levner deg verken korn eller most eller olje, heller ikke det som faller av ditt storfe, eller det som fødes av ditt småfe, til de har gjort ende på deg.

52: De kringsetter deg i alle dine byer, inntil dine høye og faste murer, som du satte din lit til, faller i hele ditt land, det som Herren din Gud har gitt deg.

53: (Dette skjedde under beleiringen av Jerusalem i 66-70 e. Kr., min bemerkn.) Da skal du ete ditt livs frukt, kjøttet av dine sønner og dine døtre (Josefus vitner om dette i sine bøker om Den jødiske Krig) – som Herren din Gud har gitt deg. Så stor er den trengsel og angst, som din fiende skal føre over deg.

Versene 54 til 57 omhandler også denne kannibalisme og er uhyggelig lesning.

58: Dersom du ikke gir akt på å holde alle ordene i denne lov, de som står skrevet i denne boken – dersom du ikke frykter dette herlige og forferdelige navn: Herren din Gud,

59: da skal Herren sende uhørte plager over deg og uhørte plager over din ætt, store og vedholdende plager og onde og langvarige sykdommer.

60: Han skal la alle Egypts sykdommer, som du gruer for, komme over deg, og de skal henge ved deg.

61: Alle andre sykdommer og alle andre plager, som det ikke står skrevet noe om i denne lovens bok, skal Herren la komme over deg, til du er ødelagt. (Vers 58 til 61 er i Den store Trengsel, og anses som en straffeaksjon som Gud sender mot sionist-Israel i endetiden for dens svære bespottelser av Kristus. Se også Esek. 36, 23 mv., min bemerkn.).

62: (Når Den store Trengsel er over, så blir bare noen få jøder igjen…) Bare en liten flokk skal bli igjen av dere – dere som var så tallrike som himmelens stjerner – fordi du ikke hørte på Herrens, din Guds røst. (Se også Sak. 13, 8 om en tre-del overlevende).

63: Likesom Herren gledet seg ved å gjøre vel mot dere og gjøre dere tallrike, slik skal Herren glede seg ved å forderve dere og ødelegge dere. Dere skal rykkes opp av det land du kommer inn i og skal ta i eie.

64: (Dette skjedde da romerne spredte jøde i år 70 e. Kr.) – Herren skal sprede deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre. Der skal du dyrke andre guder, som verken du eller dine fedre har kjent, stokk og stein.

65: Blant disse folk skal du aldri ha ro. Der skal ingen hvile være for din fot. Herren skal der gi deg et bevende hjerte og uttærte øyne og en vansmektende sjel.

66: Ditt liv skal henge i et hår. Du skal engstes natt og dag og aldri være sikker på ditt liv.

67: Om morgenen skal du si: Var det bare kveld! Og om kvelden skal du si: Var det bare morgen! – for den angst du kjenner i ditt hjerte, og for det syn du ser med dine øyne.

68: (Dette skjedde i år 70 da romerne ødela Israel. Josefus vitner om det i sine bøker) – Herren skal føre deg tilbake til Egypt på skip, den vei som jeg sa deg at du aldri mer skulle få se. Der skal dere bli budt ut til dine fiender som treller og trellkvinner, men det er ingen som kjøper.

Beklager folkens, men den sukkersøte svadaen som ofte blir servert fra kristensionistenes side, om ‘Gud som har gitt dem landet tilbake’ osv. – holder ikke mål mot Bibelens virkelighet og hvordan tingene vil gå nå framover i Midt-Østen.

Israel vil ikke kunne bli regnet som noen Guds nasjon igjen, før Jesus har kommet tilbake fra himmelen og opprettet det lovte tusenårige fredsriket, der han selv skal være konge. Israel skal først renskes opp ved at Gud sender over dem Den store Trengselstiden, ref. Matt. 24 og Åpenbaringsboken.

VELSIGNELSEN VAR DET SAMME SOM
Å MOTTA JESUS MESSIAS

Peters andre tale etter Pinsedag i Apg. 3, 22-24 avslører for oss sannheten i det å velge velsignelsen (for Israel) – nemlig at de ville høre på, tro på, og ta imot Jesus Messias når han en gang kom til dem. Peter henviser til hva Moses profeterte om dette i 5. Mos. 18, 15-20, og peker – lik Moses gjorde – på at dersom de ikke etterkommer dette, så skulle Gud ødelegge Israel, – ergo: De ville ved fornektelsen av Jesus derav velge seg forbannelsen og dermed den undergang vi nå kan lære om i historiebøkene. Romerriket knuste Israel i år 70 e. Kr. Peters formaning var som følger:

«Moses har jo sagt: En profet likesom meg, skal Herren deres Gud oppreise dere av deres brødre. Ham skal dere høre på i alt han sier dere. 23: Men det skal skje, hver (jødisk) sjel som ikke hører denne profet, han skal utryddes av folket (dvs. Israel skal bli ødelagt). 24: Alle profetene fra Samuel av og senere, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager.»

Vi trenger bare å repetere vers 62 fra ovenfor, i 5. Mos. 28 – som omhandler den straff som er klimakset i forbannelsen. Den straffen traff Israel i år 70, men den kommer annen (og da den endelige) gang når Den store Trengselstid for Israel inntreffer i nær framtid:

«Bare en liten flokk skal bli igjen av dere, – dere som var så tallrike som himmelens stjerner – fordi du ikke hørte på Herren din Guds røst.»

Sak. 13, 8 bekrefter Mose’ profeti med en viss tallfesting:

«I hele landet (Israel), sier Herren, skal to tredjedeler utryddes og omkomme, bare en tredjedel skal bli spart.»

ÅRSAKEN TIL AT DE ØDELEGGES FOR ANDRE GANG
ER AT ISRAEL I DERES LANGE UTLENDIGHET HOS
HEDNINGENASJONENE, HAR SPOTTET OG TRAMPET
PÅ HERRENS NAVN, JESUS KRISTUS

Det finnes en alvorlig grunn til at Israel blir ødelagt og straffet for andre gangen. Og denne finner vi omtalt i Esekiel 36.

Da de ble ødelagt i år 70 var det på grunn av deres stivbeinte trass imot apostlenes forkynnelse og ikke ville omvende seg til tro slik at Jesus kunne komme tilbake fra himmelen i deres levetid. De forfulgte og drepte flere av Herrens tjenere den gangen, omtalt i Apostelgjerningene. Jesus advarte og profeterte om Israels ødeleggelse i sine to lignelser, – om Kongens sendebud i Matt. 22, og om det fruktløse fikentreet i Lukas 13. I Matt. 22, 7 ble kongens hær (romerne) sendt ut for å drepe og ødelegge de som hadde gått løs på Herrens sendebud, og mordernes by – Jerusalem – brent ned. I Luk. 13 ble treet hugget ned (Israel) fordi det ikke fikk frukt, selv etter et ekstra gitt ‘nådeår’ tillagt…apostlenes forkynnelse til Israel i de tretti år med Apostelgjerningenes historie. Apg. 28, 27 sier at de ville ikke omvende seg så jeg Herren kunne lege landet. Fra dette punkt i bibelhistorien var det at Israel hadde sitt endelige og ennå pågående frafall fra Gud Jehova.

Men i Esek. 36 er en av de viktigste årsakene til at Herren sender Den store Trengsel imot Israel, dette at de som et folk i utlendighet har spottet og drevet regelrett blasfemi mot Herrens navn, som jo er Jesus Kristus.

Esek. 36, 23 er et kjernevers i denne sammenheng:

«Jeg vil hellige mitt store navn, som er blitt vanhelliget blant folkene, det som DERE (Israel) har vanhelliget blant dem. Og folkene (nasjonene i verden) skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Herren, når jeg helliger meg på dere for deres (folkenes) øyne.»

Men fra vers 24 ser vi i Bibelen, at ETTER at denne straffeaksjon er gjennomført fordi de hadde tråkket på og bespottet Jesu navn i alle deres år ute hos oss hedninger siden deres spredning i år 70 med romerhæren – så vil det komme en gjenopprettelse av Israel, basert på den lille rest som har overlevd straffeaksjonen. Tredjedelen som nevnes i Sak. 13, 8. Den nye Pakt til Israel blir så effektuert, de gis en ny Ånd og et nytt hjerte..åndelig talt. Og Ånden i dem vil gjøre det slik at de deretter makter å holde Guds lov, som da blir gjeninnført, og gjøre slik loven sier. Dermed får de så lov til å beholde landet og vil være Jesu presteskap og tjenere i gjennom hele Tusenårsrikets virketid.

Åpenbaringsboken 20, 4 viser oss denne lille rest av messianske troende jøder i Israel, og som vekkes opp fra de døde (de var martyrer mange av dem) ved Jesu komme fra himmelen slik 1. Kor. 15 lærer, og skal regjere med Kristus på jord:

«Jeg så troner og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler (martyrene fra trengselstiden som var drept av Antikrist) som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket (ref. Åp. 13ff) på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år.»

Men i og med at vi tydelig nå lærer, ved bl.a. Esekiel 36, at Israel og jødedommen som sådan – i deres fall fra Gud i ulydighet, er ennå under forbannelsen, – at de altså IKKE kan anses som gjenopprettet. De utfører jo ennå, men du leser disse linjer, den spott og vanhelligelse av Jesu navn som Esekiel sier at Herren skal straffe dem for – innfor hele verden til å beskue. Dersom de nå lever ut denne uhyggelige bespottelsessynd (Talmud som er Israels religion, har mange spottord om både Jesus og Maria mv.) og dermed antikristelige holdning og sinnelag, så forstår vi at det faktisk ER UMULIG AT GUD PÅ NOE TIDSPUNKT ALT HAR GJENOPPRETTET ISRAEL, eller gitt dem landet tilbake.

Nasjonens eksistens i vår tid, siden FN-mandatet i 1948, er helt ulovlig og egenmektig sett med Guds øyne. Kristensionismen har bommet fullstendig i deres totale misforståelse av Bibelen og hvordan det har seg med Israel.

Se min artikkel her på nettsiden – «Jesus forutså at jødene skulle stjele tilbake landet de først ble kastet ut av!»

Jesus taler om dette i Matt. 12 og bruker tilfellet med den demonbesatte mannen som blir befridd, som utgangspunkt. Det er helt sjokkerende. Artikkelen er veldig klargjørende; den viser dessuten at Jesus egentlig ‘demoniserer’ den moderne sionismen fullstendig gjennom dette.




Jan Lilleby

noahs-ark-on-araratKan hende det er noen der ute som tenker som undertegnede…håper jeg. Jeg sjekket internett nylig – og i motsetning til da jeg hadde mine første radio-serier i Oslo 1997 – 2001, der Noas ark var ett av mange temaer, og jeg var temmelig alene i Norge og Skandinavia å hevde et slikt syn om flommen at den var lokal og ikke global, – så er internett i dag full av nettsteder der det lokale synet blir hevdet. Deres forståelse av Bibelen holder jeg for riktig i dette med Noa og flommen.

For å ta for oss en rekke merkverdigheter verdt å notere seg, før vi åpner Bibelen:

Arken var cirka 15 meter høy og hadde tre dekk. Den var omtrent 150 meter lang. Når man trekker fra dekk-bærebjelkene på cirka 45 cm tykkelse/høyde samt rekkverk-høyden på det åpne dekket – og ikke å forglemme, at det nedre dekk ikke begynte før skipssiden/skroget blir plant der overgang mellom bunn og side er – så vil det være nær sannsynlighet for at innvendig takhøyde ikke oversteg 3, 5 meter.

Merkverdighet nummer 1:

tall-can-giraffeHvordan kunne man da få normal plass til giraffene, med en gjennomsnittshøyde på 5,05 meter? De høyeste var på 5,8 meter og de minste på 4,3 meter. Hvis du tar for deg de forskjellige bilder/tegninger (ikke minst slikt som brukes i bl.a. søndagsskoler) – finner man giraffer og elefanter og andre dyr stående på det utvendige dekket…for syns skyld. Men slik foregikk det ikke i virkeligheten. Alle dyr ble holdt inne under dekk, fordelt på de forskjellige dekkene. De ble beskyttet mot vind og regn og kulde. Forestill deg at giraffene men også elefantene samt mammutene (fra Sibir) skulle være nødt til å ligge nede i et helt år på arken?

Når det hevdes at alle verdens dyreslag, to og to, ble tatt om bord på arken, da er det faktisk helt umulig – bevist bare ved dette ene logistiske faktum om manglende dekk-høyde i forhold til de store dyrene! Arken hadde ingen digre lasterom slik våre moderne lasteskip har i dag.

Merkverdighet nummer 2:

Noa fikk bare 7 dager på å ta om bord dyrene, og seg og sin familie.

Giraffer hadde og har fremdeles sitt naturlige habitat i sentral Afrika, og mammutene holdt til i Sibir i Russland. De var ikke utryddet og nedfrosset i is før i tidene etter flommen.

tasmanian-devilJaguarene i Amazonas jungelen, likeså den store Anaconda kvelerslangen og andre dyr som bare fantes og ennå finnes i Syd-Amerika, kunne ikke på noen måte rekke fram til Midt-Østen på bare 7 dager. Eller kenguruene og koalaene i Australia? Eller Pingvinene i Antarktis og Isbjørnen i Arktis? Eller den krafsende knurrende vesle sinte Tasmanske Djevel, fra Tasmania ved New Zealand? Se bildet her.

Det ville vært helt umulig å få disse langveis-farende dyrene helt fram til Midt-Østen og inn i arken på bare 7 dager. Om de så hadde fått 7 måneder, ville det gått galt: De hadde dødd av strabasene og antakelig av sult og sykdommer. Det ville vært absurd å skulle hente disse og ta dem over i en ‘Arken II’ over Atlanterhavet. Dette er jo helt innlysende. SJEKK UT ILLUSTRASJONEN HER, lagt inn 5.oktober:

noas-ark-avstander-a-reise-for-dyr

(Jeg beklager at illustrasjonen er noe uklar  – det skyldes formatet)

Det er jo bare å beklage at Studiebibelen (norsk) i sin tid nevnte flommen som global, og forkastet lokal løsning. Hvor var redaksjonens omtanker og evner til å beregne og ha litt fantasi midt oppe i all teologien?

Noa hadde ingen store dieseldrevne vogntog, ingen Roll-On Roll-Off lasteskip for containere og heller ingen svære Jumbo Jet laste-fly slik vi har i moderne tid.

Ikke bare var det to og to, men de rituelt rene dyr skulle tas om bord i 7 par, – vi åpner nå Bibelen i 1. Mos. 7, 2-3:

«Av alle rene dyr skal du ta deg ut syv par, han og hunn, og av dyr som ikke er rene, ett par, han og hunn. 3: Likeså av himmelens fugler sju par, han og hunn, for å holde deres slekter i live på hele jorden».

Merkverdighet nummer 3:

ark-compared-to-other-shipsDette enorme antall av dyrearter – om man tenker globalt, ville aldri kunne rommes i den relativt beskjedne arken, bare 150 meter lang. Se skala grafikken her. Arken sammenlignet med Titanic og Queen Mary. Men tenker man riktig, altså bare dyr fra Midt-Østen, da ville dette gå bra.

Men i global tenking: Det ville ikke hjelpe om det så var at alle verdens dyr rakk fram til arken på de 7 dager Noa ble gitt. Det ville ikke på langt nær være plass til alle disse!

Merkverdighet nummer 4:

Som om ikke det ovenstående skulle være nok – umulighet på umulighet – så toppes det hele av følgende:

lions-feeding-in-the-wildHvordan skulle man kunne mate løver, tigre, leoparder, og kattedyr for øvrig? Hvor mange ekstra dyr måtte til for å gi disse kjøtt-etende rovdyr nok mat? Hva med elefantene? En elefant kan ete over 130 kg høy per dag, 90 kilo korn/frø, 40-140 kg kålrabi, gulerøtter, kål og frukt daglig, og vil utgjøre cirka 41000 kg per år for to dyr. Den asiatiske pandaen og australske koalaen og det syd amerikanske dovendyret må ha spesiell mat. Samlet Noa og hans syv familiemedlemmer inn noe til dem? Hva med hakkespettene og termitt-maurene, de som gyver løs på treverk? Disse ville jo nærmest oppleve arken som deres nye himmel, treverk i massevis…bare å forsyne seg alt en orker. Dette kunne skapt problemer for arken.

Disse merkverdighetene ovenfor, i min lille logistiske opplisting og kortfattet – peker kun på én eneste mulig løsning: Vannflommen var kun lokal, begrenset til Midtøsten …kanskje med litt overlapping med enkelte naboland. Altså landområdet mellom Middelhavet i vest og til Den persiske Gulf i øst. Dette område gikk under betegnelsen ‘Edens Land’ i eldre tider. Ikke selve Edens hage, men det landstykke der hagen en gang befant seg.
Jubileerboken (som har en riktig historisk linje selv om den ikke regnes inn i Bibelens kanon) kapittel 4, 23-24 sier om dette:

«Enok ble bortrykket fra menneskenes barn og vi (englene) førte ham inn i Edens hage (Paradis i himmelen) – han skriver ned menneskenes ondskap. OG PÅ GRUNN AV DEN, LOT GUD FLOMMENS VANN KOMME OVER HELE EDENS LAND.»

En ny merkverdighet tigger om å bli påpekt nå:

Hadde flommen vært global, ville det vært komplett umulig at vannet kunne gå bort på bare dette ene året som blir nevnt i 1. Mos. 8. Her er regnestykket for å bevise det:

Vannet sank med litt over 10 cm per dag i 74 dager, som blir nevnt i 1. Mos. 7, 20 og 8, 4-5. Med en vannstand som gikk over jordens høyeste fjell (Everest/Himalaya) om vi tenker global flom, så ville det ta 87150 dager å komme ned på normal vannstand – med andre ord nesten 239 år! Konklusjon igjen: Helt umulig! Da ville både mennesker og dyr om bord for lengst vært døde og mennesket og dyrene borte for alltid!

Guds metode for å lage en begrenset lokal flom

Hvordan ble det gjort? Hvilket triks hadde Gud gjemt oppe i ermet, slik at bare de skyldige vedholdende synderne ble dømt og ikke uskyldige på jord?

Det skal jeg komme tilbake til straks.

Men først la oss ta en nærmere titt på bakgrunnen i de urolige tidene…menneskeheten hadde tillatt seg selv å synke så dypt i syndens ondskap at Gud ønsket å utrydde dem.

Men vi skal se på dette, i lys av det ofte feil oversatte ordet ‘Jorden’, eller ‘Verden’. Da vil våre åndelige øyne klarne opp fra det tåkelagte bildet vi har hatt, og du vil begynne å forstå.

Kort sagt – ordet ‘Jorden’ slik det brukes i 1. Mos. 7, så vel som i mange andre bibeldeler, skulle heller vært oversatt til ‘Landet’ eller ‘Nasjonen’ – for arken stod jo i et daværende land. Vers 17 sier ‘da kom vannflommen strømmende over jorden i førti dager…’

Det er en svær forskjell på ‘Hele jorden’ og ‘Hele landet’ – ikke sant?

Jer. 34, 1 er ganske talende for hvordan man bedre kan poengtere at det er snakk om ett bestemt sted, og ikke i hele verden:

«Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren mens Babels konge Nebukadnesar kjempet mot Jerusalem og alle dets byer, han sammen med hele hans hær og ALLE JORDENS RIKER SOM STOD UNDER HANS HERREDØMME…»

Uttrykket ‘Alle jordens riker’ er her begrenset til de som ‘Stod under hans herredømme’.

Ta også eksempelvis ordene til Lots døtre, etter ødeleggelsen av byen, 1. Mos. 19, 31:

«….det finnes ikke en mann her som kan gå inn til oss på all verdens (erets, Hebr.) vis…»

Vi vet at ikke alle menn i hele verden var blitt drept i ødeleggelsen, men bare de som var i Sodoma. Problemet var altså lokalt, ikke globalt.

Et annet pussig, og ofte forbigått faktum, ved alle de følge-skadene er ville hatt med en global vannflom, alle synes å ha uteglemt dette at de ekstremt lave temperaturene man har i høyder på 8000 meter eller mer, innebærer frostdøden for alle som hadde vært i en slik høyde. Arken med dens dyr og mennesker ville ha vært fortapt og forsvunnet inn i en dødens frostnatt, for alltid! Vi snakker om temperaturer på omkring minus 50-60 Celcius. Mount Everest er over 8000 meter. Men Ararat er bare cirka 5100 meter. Der blir det ikke mye over 20-30 minus på det meste. Selv om det er kaldt nok.

Hva med ferskvanns-fiskenes liv når eventuelt det salte sjøvannet blandet seg inn? Alle elver og innsjøer fikk saltvann innblandet, om det var en global flom. Ser du? Tingene blir atskillig mer komplisert når alle ting og elementer tas med i betraktningen.

Det hebraiske ordet for ‘Jorden’ er erets (nr. 776 i Strongs leksika) slik det brukes i skildringen av flommen. Ordet krever ikke noen verdens-vid betydning. Dette ordet blir oversatt til ‘Land – som i nasjon’ 140 ganger i Bibelen, og ‘Land’ som i landområde 1476 ganger. Mange av ordene brukes om begrensede områder.

Hva gjelder metoden Gud benyttet for å holde dom ved vannflom i lokal forstand, selv om den allikevel var ganske stor, skal vi nå se på.

Jeg brukte dette scenariet allerede tilbake i 1997-2001 da jeg holdt en rekke radio-serier i Oslo, med bibelundervisning i mange emner. Flommen var ett av emnene. Jeg husker jeg ble slått av enkeltheten ved Guds metode, selv om bare Gud kunne få det til slik det skjedde. Du kan se dette i min grafiske framstilling nedenfor.
Bibelen sier at det flommet fram vann både fra himmelen over og opp fra jorden – særlig havbunnen i Middelhavet, 1. Mos. 7, 11:

«I det år av Noas liv da han var 600 år gammel, i den andre måneden, på den syttende dag i måneden, den dagen brast alle kilder i det store dyp (Middelhavet), og himmelens sluser ble åpnet.»

I Jubileerboken sies akkurat det samme, men i en bedre detaljert forklaring, Jub. 5, 24-25:

«Og Herren åpnet for HIMMELENS SYV VANNSTRØMMER, og for det STORE DYPS KILDESPRING, SYV KILDER I ALT. Og vannstrømmene begynte å styrte ned fra himmelen i 40 dager og netter, OG DYPETS KILDER PRESSET VANNET OPP, inntil hele verden var full av vann.»

En detalj – og ganske viktig sådan – blir ikke nevnt, nemlig at landmassene sank ned i samme takt og proporsjoner som kildevannet, de syv kildene under Middelhavet, kom opp. Dette er nøkkelen til å forstå hvordan Gud kunne begrense vannflommen. Det ble skapt en bolle-formet forsenkning i jordens overflate!

Spør en ekspert geolog som vet noe om oljedrilling til sjøs, og han vil bekrefte dette. Land vil senke ned når et anselig volum av vann eller olje kommer til overflaten. De tidligere fylte ‘Lommene’ i jorden på Noas tid ble sprukket opp av Gud og hans engler. Gud visste nøyaktig hvor disse lommene med vann befant seg. De enorme mengder med regn som falt har jeg også en teknisk riktig forklaring på, men finner ikke plass til dette her. Det er enklere enn man tror. Det gir god nok forklaring i saken dette jeg nå har tatt med.

Kombinasjonen med vann ovenfra og vann nedenfra på samme tid, og landmasser som sank ned, skapte en slakk bolle-form i Midtøsten og dets nære områder. Sjekk min illustrasjon nedenfor…

grafisk-tegning-vannflom

(Jeg beklager at illustrasjonen er noe uskarp)

Kjempene – hebraisk nefilim –forårsaket ondskapen nevnt

Hvorfor slik en brutal dom? Fantes det ikke en eneste en som hadde evne eller vilje til å omvende seg fra sin synd og komme inn under Guds frelsende nåde? Det ser ut for meg som om, når man leser tekstene, at menneskeheten i dette område i verden hadde kommet til et punkt der det fantes ingen vei tilbake. Det måtte bli dom med påfølgende død. Akkurat slik det ble i Sodoma og Gomorra senere i historien. Gud fant det forgjeves å be dem omvende seg. Han visste at de ville bare motsette seg.

Men det er min faste overbevisning at disse kjempene – de hybride menneske-monstrene som var halvt engel – halvt menneske, og utrolig ondsinnede, var pådriverne for all ondskapen som grep om seg i Noas dager. En av de apokryfe bøker sier at de var over 4 millioner kjemper. De var morderiske og ondskapsfulle av natur, abnormt store av vekst og utrolig sterke og farlige.

De ble derfor hovedmålet for vannflommen, og Gud ville ha dem bort herfra. Men dessverre så tok også normale vanlige mennesker etter deres ondskap og ble trukket med i denne synden. Derfor tok Gud også disse bort i flommen.

Bibelens ord i 1. Mos. 6, 4 er et velkjent ‘mystisk vers’ som taler om det som skjedde med kjempene og de falne engler:

«Kjempene (nefilim) var på jorden i de dager, og likeså også siden, da Guds sønner (englene) gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem barn. Dette er de mektige menn i gammel tid, de navngjetne.»

Legg merke til at det står ‘og likeså også siden’ – som betyr at disse hybride mennesker, nefilimer, kjempene fantes etter vannflommen! De gikk ikke under, men mange maktet å komme vekk fra flomområdet. Hvordan sies det intet om, men vi vet at da Josva inntok Kanaans land på Guds befaling, så bekjempet han og drepte alle de kjente kjempe-familiene.

Han ble befalt om ikke å spare noen, for mesteparten av befolkningen var av kjempeættene. Nå forstår vi også at speiderne som ble sendt første gang for å sjekke opp Kanaan, skrekkslåtte rapporterte til Moses og Josva at det var svære murer og festningsverk, og soldatene var digre kjemper. 4. Mos. 13, 32-33:

«Det landet vi dro igjennom for å utspeide, er et land som fortærer sine innbyggere (mye krig der)- alle vi så der VAR HØYVOKSTE FOLK. 33: Der så vi KJEMPENE, ANAKS BARN AV KJEMPEÆTTEN. Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det synes også de at vi var.»

moore-and-kiel-jawsJosva 11 og 12 lister opp en rekke navner, iblant hvilke kong Og var en av nefilimene, en kjempe. Han sov i en stor jernseng sier Bibelen. Goliat som senere kom imot Israel på Sauls og Davids tid, var en kjempe. Å bli klassifisert som en kjempe krevde ikke bare at man hadde en stor kropp. Man måtte være av hybrid-slekten, nefilimene, som ble kalt kjemper. Det finnes folk i vår tid (tenk deg skuespilleren i ‘Moonraker’, kalt Jaws – han med ståltenner – en sværing som løftet James Bond, spilt av Roger Moore, opp med en hånd) som er ekstremt høye og sterke. Bilde: Kiel ‘Jaws’ med Roger Moore.

Disse er ikke som de bibelske kjempene, nefilimene. For å være en slik må man være halvt engel – halvt mann. Jaws’ navn var Richard Dawson Kiel og han var 2, 17 m høy. Ganske svær altså. Men Goliat var en annen klasse: Hele 2, 74 m høy ifølge de fleste bibeloversettelser. Men Aleppo-kodeksen fra 900 e. Kr. angir Goliat å ha vært hele 2, 90 m høy! Han bar et spyd som veide 120 Kg sier Bibelen, og det måtte kreve ganske store krefter for å kaste dette mot fiender.

Kong Og var omkring 2,80 – 3, 00 m, se 5. Mos.3, 11. Hans seng var 4, 11 m lang og 1, 83 m bred. Dobbelt så stor som vanlige enkeltsenger i moderne tid. Han var en nefilim, en av kjempene.

Den antatte størrelsen på flommen

place-and-size-of-floodFlommen hadde sannsynligvis i lengderetning Øst – Vest cirka 2000 km rekkevidde, og sett fra oven hadde den ekliptisk form, altså en oval. I syd var den halvveis inn i Saudi-Arabia, i øst halvveis inn i Iran, i nord halvveis inn i Svartehavet og hele Georgia samt litt av Ukraina, og i vest nesten til Hellas. Den streifet også i syd-vest en fjerdedel av det nord-østlige Egypt der Kairo nå ligger. Avstanden fra Tel Aviv til Den persiske Gulf er 1200 km, og til Ararat cirka 800 km.

Grunnet at landmassene sank ned, ble det 5156 meter høye fjellet Ararat i Tyrkia dekket av syv meter flomvann, og Arken strandet der. Se bildet her, der den røde markeringen er flommens utstrekning. Middelhavet, Svartehavet, Det kaspiske Hav, Den persiske Gulf og Rødehavet fløt dermed for en tid sammen!

Arkeologiske utgravninger (ved forskjellige steder med god avstand imellom hver) i Iran/Irak fant et uforklarlig 3 meter tykt lag med leire. Redskaper og kjøkken utstyr under leirelaget var meget gammelt, en del eldre enn gjenstander funnet over laget. Noe helt katastrofalt hadde skjedd for lenge siden. Alderen på de eldste tingene stemte overens med tiden for vannflommen. En hel sivilisasjon hadde blitt ødelagt av enorme vann – og leirmasser. Og arkeologene hadde kommet over det som var senteret i flommen der i Iran/Irak, det som i gammel tid ble kalt Kaldea.

Enda en merkverdighet trengs å bli nevnt:

Hvordan kunne Noas barnebarn, barna til Sem, Kam og Jafet, og deres barn igjen, reise bort og bosette seg i andre land/nasjoner…hvis alt var ødelagt og omkalfatret i en global flom? Da ville jo ikke slike nasjoner eller land eksistert som sådan, men bare ødelagt villmark! Men se bare hva 1. Mos. 10, 5 sier:

«Fra disse (Noas etterkommere) ble hedningenes kystland befolket i sine land, hvert med sitt tungemål, etter sine slekter, i sine folkeslag».

Jeg finner det naturlig å slutte artikkelen her. Det finnes ingen tvil: Vannflommen var lokal; dette til tross så var den allikevel stor og katastrofal og omfatte hele Midtøsten og litt mer.

Noen sluttord

Ateister verden over bruker vannflommen samt også Josvas krigstokt i Kanaan, og anklager Gud for å være en blodtørstig hensynsløs drapsmaskin.

Og, selvfølgelig faller da en slik karakteristikk over på oss kristne som tror på ham. For å få oss til å virke dumme og latterlige og useriøse i verdens øyne. De spør, hvordan kan vi kristne tro på en slik Gud, som holder på og massakrere mennesker i hopetall?

Mitt poeng nå er at disse vantro og sinte ateistene og humanistene heller skulle begynne å takke Gud for å ha ryddet av veien de hybride ondskapsfulle kjempeslektene, nefilimene, som var i ferd med å ta over samfunnene på den tiden…og som ville ha kvalt og ødelagt alt det menneskelige. Han reddet verden, og dermed oss – ikke bare under Noa men også under Josva da han tok de resterende kjempeslektene i Kanaan og gjorde ende på dem.

Verden hadde virkelig gått under dersom Gud ikke hadde grepet inn den gangen og fjernet de farlige forbudte hybrid-menneskene, kjempene. De ville ha tatt over alt og alle ting og dominert hele kloden. Om du er av dem som har noen venner og kjente i den ateistiske leir, så la de bare få vite dette..særlig disse som bruker slike ateist-argumenter og ikke vet noen ting om verken Bibelen eller Bibelens Gud og Kristus!




 

Jan Lilleby

For å gå rett på sak, det finnes ikke en sjanse for at Gud utfører domshandlinger i vår tid overhodet. Jeg vil forsøke å forklare dette faktum i min artikkel.

Jeg vil ikke bruke alle ord og kapitler og vers i Bibelen som omtaler dom og straff, men noen enkelte eksempler som er helt representative for hvordan det har seg med Gud i dette. Jeg overlater til bibelleserne selv å fordype seg i emnet, og kanskje få fram enda mer enn undertegnede.

For noen få år siden hadde det seg slik at jeg leste en omtale i et kristent blad om en predikant fra California – og som var opptatt av den aggressive og økende homo kulturen som markerte seg i San Francisco – og uttalte seg omtrent slik:

«Dersom Gud ikke dømmer San Francisco for dens syndefulle homse miljø og dens skamløse livsførsel, ville han måtte be Sodoma og Gomorra om unnskyldning!»

Selv om jeg kan ha forståelse for denne predikantens indignasjon over syndefull oppførsel, må jeg allikevel påpeke: Nei, Gud skylder på ingen måte Sodoma og Gomorra noen unnskyldning for ikke å ha sendt noen ødeleggende dom over den californiske metropolen.

Det er flere grunner til dette. En er det faktum at i byen finnes det tusenvis av rettferdige troende frelste mennesker, for hvilke Kristus er frelser og Herre.

Abraham, idet vi husker historien om de to byene, og hans nevø Lot som bodde i en av dem, forhandlet med Gud om å ikke ødelegge dem dersom han fant minst ti rettferdige der, etter å ha startet med femti. 1. Mos. 18, 32.

Gud, dersom han ennå praktiserte dom over byer der synden hadde nådd et ekstremt utfordrende nivå der det var ingen vei tilbake, slik som med Sodoma og Gomorra, ville han nok ikke ødelegge for eksempel San Francisco. Det er langt flere enn bare ti rettferdige der i byen, helt sikkert!

Men et enda viktigere punkt i saken er dette: Gud holder definitivt ingen dom av noe slag i vår tid overhodet! Det kunne for alt jeg vet være at det i dag bare var én eneste rettferdig i denne byen, og allikevel vil ikke Gud ødelegge byen. Dette betyr ikke at Gud har gitt et godkjent-stempel for synden som sådan og forandret sitt ord og ikke bryr seg om at homoseksualitet blir praktisert, eller noen annen form for typesynd, – men han vil ikke gripe inn med noen umiddelbar domshandling mot slike syndere.

Ateister verden over kan holde på og forbanne og spotte og motarbeide Gud og Kristus hele livet igjennom, men Gud vil ikke komme med noen umiddelbar dom og gripe inn mot slike hatefulle høyrøstede ikke-troende. Igjen, dette betyr ikke at Gud har brukt godkjent-stempelet og aksepterer dermed ugudelighet og bespottelser og liknende. Ikke overhodet. Men han er…slik Jonas 4, 2 sier:

«…barmhjertig, sen til vrede og langmodig og rik på miskunn..»

Dette innebærer at Gud har gitt slike god tid og anledning til å omvende seg og ta til troen. Men så snart noen dør – og dagen kjenner ingen av dem på forhånd – da er det slutt, alt er tapt til evig tid.

Dommen over slike folk er ganske enkelt at Gud ikke vil reise de opp fra de døde og gi dem liv i det himmelske. De går altså fortapt…selv om Gud lot de leve sine liv i femti, seksti, sytti år eller mer i den samme fordømmende synd. Det finnes intet brennende helvete med evig pine for dem. Dette er inn sneket falsklære i kristenheten. De går bare inn i et stort ‘ingenting’. Det blir som om man aldri hadde vært født. Alt blir borte. Bibelen sier om døden, «De døde kjenner ingenting».

san-francisco-1906-in-rubblesEtter det store jordskjelvet i byen den 18. april 1906 om morgenen i femtiden, var det mange predikanter som skrek opp om at Gud hadde sendt sin rettferdige dom og ødelagt San Francisco for dens store synd, kriminelle handlinger, prostitusjon og drukkenskap. Men disse røstene talte ikke fra Gud.

Samme ting skjedde etter orkan-katastrofen i New Orleans for noen år siden: Å, hvilken syndefull by, men nå har Gud dømt deg! Men Gud var på ingen måte involvert i katastrofen, ikke i det hele tatt.

Jeg liker hva Abraham sa da han forhandlet med Herren, 1. Mos. 18, 23:

«Vil du da rive bort den rettferdige sammen med den ugudelige?» (Vel vitende om hva Gud ville svare, selvsagt).

Nei, Gud henretter ikke de rettferdige troende sammen med ugudelige ikke-troende!

Abraham forhandlet ikke med Gud ut fra noen uvitenhet eller ut fra feilplassert frykt, men fordi patriarken kjente Gud meget godt, etter å ha erfart flere besøkelser av ham tidligere. Han var en lærd mann som hadde et fortrolig forhold til Herren. Det skinner igjennom i Abrahams ordbruk, 1. Mos. 18, 25:

«Det være langt fra deg å handle på dette vis og slå ihjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme måte som den ugudelige. Slikt være langt fra deg! Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett?»

Abraham fortsatte, som alltid (!) å ha et ydmykt sinn innfor Herren, og for hvilket vi kan lese følgende, 1. Mos. 18, 27:

«Abraham svarte da og sa: Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske.»

Grunnen til at jeg valgte å starte denne artikkelen med den dramatiske historien om Abraham, Lot, og ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra er ganske enkelt at det gjør oss bevisste på Guds karakter og nåde, til tross for at han også må utføre strenge ofte preventive dommer i visse tidshusholdninger.

Han avsluttet faktisk tidligere husholdninger ved dommer som innebar straff for synd og ulydighet. Og like før Jesu gjenkomst i nær framtid, skal Gud utføre avskrekkende straffedommer og plager mot sionist-Israel for deres kristus-hat og avvisning av Jesus som Messias, Esek. 36, 17-23.

Dette henviser til den såkalte ‘Store Trengsel’ for Israel, en tid som kommer idet menigheten på jord først er avsluttet og tatt inn i det himmelske. Den går forut for det profeterte Tusenårsriket, en tid da Israel får et kongedømme der Jesus skal styre i verden. (Skaff deg min nyeste bok ‘Jesu Gjenkomst’ som er i Word format).

Siste gang Gud avholdt dom og straff var i år 70 e. Kr. da han ødela Israel ved å sende mot dem ‘sin hær’ romerne på grunn av deres onde gjerninger og drap av Jesu troende jøder. Se Esek. 36, 17-19 som er helt på linje med liknelsen om ‘Kongens utsendinger’ i Matt. 22, 1-7, likeså liknelsen om det fruktløse fikentreet (Israel) i Lukas 13. Esekiel 36 er i hovedsak om ødeleggelsen i år 70 og den kommende Store Trengsel i Israel og tiden deretter med Jesu kongedømme på jord.

Straffedommer fra Gud er satt på vent inntil tiden er kommet, slik Bibelen foreskriver i profetbøkene og apostlenes skrifter, ikke minst Åpenbaringsboken.

Det er urovekkende og opprivende når vi hører om katastrofer, krig, terrorangrep og all slags ondt fjernt og nær – men én ting er sikkert: Gud står ikke bak dette på noen måte. Vi lever i en klart definert nådetid hva gjelder Bibelens ord i saken. Ulykker hender, opprør og uro hender, orkaner og tornadoer kan herje i enkelte land…men intet av dette er frambragt av Gud for eventuelt å utføre ‘dom over synd’.

For ikke så mange år siden – og jeg husker dette godt – kunne vi se på nyhetene den såkalte ‘Estonia katastrofen’ – fergen som forlot Tallinn for å seile til Stockholm, men gikk ned i Østersjøen i en storm. Det skjedde fordi baugporten ikke var sikret forskriftsmessig og store bølger brøt inn på bildekket.

Noen enkelte uforstandige predikanter her og der skrek opp om at skipet gikk ned fordi Gud sendte dom, på grunn av alle uhumskheter om bord, nattelivet med dets drukkenskap og synd. Røster som ikke talte for Gud på noen måte.

Det hadde seg slik at om bord befant det seg en gruppe rundt 40 personer, som var fra en bibelskole i Estland og en menighet der. De gikk alle tapt sammen med skipet. Men jeg hadde en gammel venn av meg (han er død nå) som også skulle vært med Estonia. Han var evangelist og hadde vært i Estland og var på vei hjem med sitt team og buss. De fikk ikke billetter, for skipet var fullbooket, og de måtte finne et hotell for natten.

Her er det opplagte spørsmål som melder seg: Dersom det var slik at det var Guds dom over fergen som forårsaket forliset – hvordan kan det da ha seg at 40 uskyldige bibelskole elever (det var hovedsakelig ganske unge mennesker) gikk i døden og druknet i Østersjøen, mens min venn og hans selskap – som også var troende frelste kristne, ble spart fordi fergen var fullbooket? To ganske likeverdige grupper kristne mennesker stod overfor samme hendelse, den ene døde den andre fikk leve….? Min venn og følget takket Gud for at de ikke kom med fergen den stormkvelden.

Den enkle løsningen er at Gud ikke var med i noe av dette. Han var ikke for noen og imot noen andre. Gud driver ikke slik innblanding og detaljstyring av menneskeskjebner, tro eller ikke tro.

Samme som med New Orleans orkanen, der store deler av byen ble helt ødelagt. De sliter visst fremdeles med å komme seg opp igjen på beina og finne et normalt liv. Mange troende kristne døde i flommen, men også mange fikk reddet seg unna. Tok dermed Gud beregnelig ‘hjem’ de som døde, mens de som overlevde kunne takke ham for denne velsignelse? Ikke overhodet. Gud utfører ikke slike domshandlinger. Det er ikke tiden for dette. Domshandlinger fra Gud vil ikke bli gjenopptatt før etter at menighetens tid på jord er over og den nåværende nåde-tiden er over.

Inntil da så lever vi fortsatt i det vi karakteriserer som æraen med Guds frie nådefrelse ved troen på Jesus Kristus, og uten krav om gjerning, slik at ingen skal kunne rose seg, Ef. 2:8.

Ofte kan vi se i filmer, der noe av handlingen omfatter at et familiemedlem dør. Enten ved ulykke, sykdom eller mord. Og alltid (slik ser det ut for meg…) har manus-forfatterne lagt inn standard vranglære-kommentar fra overlevende: «Gud tok vår datter fra oss. Vi håper nå at politiet pågriper morderen!» Som om Gud var den som fikk en slik ond gjerning til å ramme vedkommende. Hvor sykelig og forvrengte mange mennesker er i sine vanetanker, og bare uten videre henger seg på en slik forkvaklet forståelse av Guds karakter!

Guds karakter kan ses gjennom hele Bibelen. En av de mest gripende scenene vi kan lese om er tilfellet med Jonas og hans flukt fra Herrens åsyn – og Herren som refset ham for å ha blitt sint fordi byen ble spart. Ninive som Herren fant å ville spare. Og vi leser om vår gode Gud og Frelser, Jon. 4, 10-11:

«Du har medynk med kikajontreet, som du ikke har hatt noe strev med og ikke har fått til å vokse – det ble til på én natt og ødelagt på en natt. Skulle da ikke jeg HA MEDYNK MED NINIVE, den store byen, hvor det er mer enn tolv ganger titusen mennesker (120 000) som ikke vet forskjell på høyre og venstre – og dertil en mengde dyr!»

I det 3. kapittel lærer vi om Jonas’ advarsel til byen om en dom som skulle komme innen 40 dager om de ikke omvendte seg. Da omvendte de seg alle som én og ropte til Herren. De oppfylte det krav som var blitt stillet dem. Det er derfor helt hårreisende å lese vers 1 og 2 i det 4. kapittel om Jonas’ protester og oppførsel. Men han hadde oppfattet rett om Guds karakter, les bare:

«Men dette syntes Jonas meget ille om, og han ble harm. 2: Han bad til Herren og sa: Å Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg ennå var i mitt hjemland! Derfor flyktet jeg til Tarsis så fort jeg kunne. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, så du angrer det onde.»

I dag, nå som vi er kristne i troen på Jesus Kristus i henhold til nådeevangeliet, så har vi alle imøtekommet Guds krav og betingelser for evig frelse, slik det ses i Ef. 2, 8 og andre skriftsteder om frelsen. En dom ble felt på Golgata kors: Jesus tok vår synd på seg – og straffen som ellers ville rammet oss, rammet nå ham og han døde for våre synder. Så ved tro på ham er vi alle fri fra fordømmelse og er frelst.

Paulus sørget for å få fram en undervisning om evangeliets beskaffenhet og gav oss de kjente formaningene og levereglene vi finner i Ef. 5 og Kol. 3 – moral kodeksen som er en guide i våre liv som troende.

Ef. 5, 3-5 er kjernelære med hensyn til våre liv som troende under nådefrelsen:

«Men hor og all slags urenhet (homo) eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere – som det sømmer seg for hellige. 4: Og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn! 5: For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet (homo), heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds rike.»

Vi nærmer oss slutten på artikkelen, og det kunne vært fristende å tatt en nærmere titt den ofte misforståtte domshandlingen fra Gud mot verden på Noas tid og den store vannflommen.

Men jeg føler at det er bedre å la dette være denne gang. Kanskje vil jeg komme tilbake til dette siden, jeg vet ikke.

Men i korte trekk: Dette var en dom som ikke var rettet mot menneskeheten, men mot en kunstig og forbudt hybrid menneskelignende skapning, en blanding av halvt engel – halvt menneske, et monster. Disse forferdelige skapningene kaltes nefilim på hebraisk, og er oversatt til kjempene i norske bibler. De var usannsynlig onde og ville og farlige, og unaturlig store i vekst. Vannflommen rammet bare Midt-Østen der disse kjempene vokste fram. Flommen var IKKE verdensomspennende. Så vet vi det!




Av Jan Lilleby

Jjudgment_day Feara, hvordan skal man begynne å nøste opp i all forvirringen om dette med ‘dommedag’ ?

Jeg kan ikke annet enn å legge merke til at i vår tid…og ganske lenge nå, blir vi overøst med alle slags dommedag-scenarier i form av Hollywood filmer som tar for seg temaet. Vi begynner nesten å bli sløve på dette, og det preller av mer eller mindre.

Verdens generelle oppfatning av ‘dommedag’ er at da bryter det ut atomkrig og det blir ‘Harmageddon’ – for å trekke inn ett av bibelbegrepene de fleste husker.

Tar man en liten titt på internett og alle dets former for behandling av dette skremme-scenariet så er det jo ingen ende på all elendigheten.

Verden husker ennå den beryktete Jehovas Vitners vanvittige ‘forutsigelse’ om at dommedag og verdens undergang skulle inntreffe i 1975. Det skjedde ikke, og tusener av ‘Vitner’ hoppet av fra denne vranglære sekten.

De siste tjue årene har Hollywood nærmest eksplodert av dommedags-filmer i alle tenkelige og utenkelige varianter.
terminator-2-judgment-dayHvem husker ikke ‘Independence Day’ med digre UFOs som begynte å svi av verdensbyer, i kjent Hollywood stil? Siden fikk vi ‘Knowing’ der verden brenner opp og går under fordi jorden kommer inn i en bane som tar den for nærme solen (eller var det solen som gikk amok?). Og ser vi i dag på en av ‘Terminator’-filmene med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen, får vi jo latteranfall av det utrolige overspillet og alle leketøys-effektene som Hollywood brukte den gangen…i gamle dager.

I 2010-2011 kom katastrofefilmen ‘2012’ – om verdens undergang ved en stor verdensomfattende vannflom a la Noah. Og om hvordan styrtrike pengemoguler hadde hemmelig bygget flere moderne ‘Arker’ i Asia, dit de ble fløyet og kunne gå om bord og bli reddet.

Og nå senest litt ut i 2016: En ‘Independence Day 2’ (se også egen artikkel om dette) – der et nytt attakk fra digre UFOs kommer og skal sprenge verden i filler. Men jødiske vitenskapsmenn redder selvfølgelig igjen, for ‘nte gang, verden og alt blir bare fryd og amen.

På YouTube er det endeløst med vanvittige dommedags-advarsler og forutsigelser – totalt sprøtt og ubibelsk.

judgement_day_billboardEn forutsigelse ved hjelp av astrologi, gikk på 24. september 2015. Før dette, var det en som ble slått opp på store reklametavler i USA, som forkynte 21. mai 2011 som dommedag. Sektmedlemmer gikk med kopier av reklameoppslaget i plakatform på fortauene i flere byer og bar seg og holdt på.

De ble selvsagt til latter…og jeg kan jo bare tenke meg hvem som står bak slik elendig reklame for bibeltro, djevelen. Jesus kalte ham for ‘Far til løgnen’.

Hvor langt all denne dommedags-troen er kommet i Norge og innen norsk kristenhet (og utenfor?) – har jeg nok ingen full oversikt over.

Men denne artikkelen vil forhåpentligvis bidra til å avklare en rekke viktige spørsmål i saken. Nemlig hva Bibelen sier om dette med ‘dommedag’ og hva som ligger i dette svært så misbrukte og misforståtte begrepet.

Harmageddon begrepet

I Bibelen er dette begrepet eller navnet å finne i Åp. 16,16 (ref. til vers 14) :

«Og han samlet dem (krigshærene i vers 14) på det sted som på hebraisk heter Harmageddon».

Dette er en slette ikke langt fra Golan høydene som heter Megiddo. Den er omkring 28 km lang og 15 km på det bredeste. Omtrent samme flatemål som Manhattan i New York, USA. At alle verdens krigshærer kunne finne plass på et slikt lite område til å krige, er ganske enkelt umulig!

I Åp. 16, 14 som jeg også viste til, tales det om «…kongene i hele verden for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store dag.»

Dette er på religiøst folkemunne pakket sammen til ‘Judgment Day’ på engelsk, og til ‘Dommedag’ på norsk.

Når det i kristenheten nevnes generelt ‘Dommedag’ er dette med tanke på versene her, og er det samme som Harmageddon.

megiddo sletten med Golan i horisontenVers 14 lider av grov oversettelses feil i mange bibler. De nevnte kongene i hele verden, er ikke i hele verden i vår forstand – men i hele landet, det vil si Israel der dette jo skjer når den tid kommer. Ordet verden er fra det greske cosmos og uttrykket blir brukt om hverandre om både land, steder, områder og i noen få tilfeller, hele verden også utenfor Israel. Men det må tolkes i den sammenheng det gjelder: Her er dette den store trengselstiden i Israel, som er profetert av Jesus i Matt. 24, 21. Harmageddon sletten ligger i Israel. BILDE: Sett fra Megiddo i dag, – og i det fjerne skimtes Golan (Galilea) høydene. Det meste er jordbruk og utmark.

Kanskje mange husker katastrofe-filmen «Armageddon» – der astronauter (Bruce Willis har helterollen) blir sendt opp med atombomber for å sprenge en svær asteroide som er på vei mot jorden? Tittelen blir brukt om slikt asteroidenedslag, selvsagt helt utenfor bibelsk forståelse av hva egentlig Harmageddon er!

Tanken om global atomkrig blir i mange miljøer, også innen kristenheten, regnet som et Harmageddon.

Særlig amerikanske pinsepredikanter topper listene i denne sammenheng og kommer med alle slags vanvittige vyer og dommedags-profetier i hytt og pine. Til skam for kristennavnet. Men også norske ivrige predikanter holder på et misforstått dommedags-scenario i sine diverse møter og foredrag.

Israels land tilsvarer bare et landområde på størrelse med Hedmark fylke, i underkant av 28 000 kv-km. Og på grunn av gedigen feillesning av Bibelen blir dette lille landområdet omgjort til å bli ‘Hele verden’.

Harmageddon begrepet er på langt nær i ferd med å bli sin egen religiøse parodi på katastrofe paranoia…og verden flirer bare av det hele.

Jeg skal ikke påstå at en ny storkrig ikke kan komme. Ingen vet noe sikkert om dette, unntatt Gud og Kristus. Men Harmageddon er og forblir et scenario som vil begrense seg til Israels land. Uansett hva avsporete dommedags-profeter kan finne på å lire ut av seg.

Enden på inneværende tidshusholdning

I tidligere tider, som vi kan lese om i Bibelen, holdt Gud en dom med straff over de som hadde pådratt seg dette ved ugudelighet, for hver av de husholdningene som har vært. De fleste kristne forkynnere vet en del om disse ting.

Da Adam og Eva falt i synd i Eden, avlyste Gud det vi nå kaller ‘Uskyldens tidshusholdning’ ved å forjage dem. En Herrens engel ble satt til å skremme de vekk fra inngangen til Eden, og han holdt et flammende sverd. Adam og Eva var ment å skulle leve evig, men de fikk nå dødsstraff. Men de fikk leve i over 900 år før denne straffen ble virkeliggjort. Det er holdt sannsynlig at de forble Gudfryktige og ikke siden gjorde noe opprør imot Herren. Med andre ord: De ble frelst.

Ved å gjøre dette, skapte dermed Gud en ny tidshusholdning: Samvittighetens tidshusholdning. Denne ble stanset idet Gud sendte en stor vannflom over Midt-Østen.

Gud holdt dom på grunn av økende ugudelighet – mest gjennom de såkalte ‘Kjempene’ som omtales i historien om Noah. Det oppstod hybrid-mennesker (halvt engler, halvt mennesker) ved at falne engler tok seg koner hos vanlige mennesker og fikk barn med disse. På hebraisk kalles disse barna nefilim, som betyr fallen…underforstått å være en fremmed gen-art og ikke et rent vanlig menneske! Kjempe-ættene ble dermed utslettet i hovedsak, men noen berget seg, for i Josvas bok finner vi flere etterkommere av disse i Kaanan og Gud beordret ham til å utslette disse når de tok landet. Goliat og hans brødre var av slik nefilim kjempe-ætt – og dermed hybride mennesker. De ble utrolig store, og farlige.

Men tiden fra Noah og til Babels tårn kalles ‘Menneskets tidshusholdning’.

Flere husholdninger fulgte, men jeg vil ikke bruke for mye plass nå på dette. Men Gud begynte tidshusholdninger, og han avslutter dem med dom.

I vår tid, helt siden Paulus fikk åpenbart nådeevangeliet da han var i Rom år 62 (Apg. 28, 25-31) har det vært hva vi godt kan kalle ‘Nådens tidshusholdning’ – en ordning der frelsen er helt fri og gratis og ikke tilknyttet noen pakt med Gud. Kun fri nåde ved tro på Kristus og uten Mose lov, slik Paulus poengterer i Efeserne og Kolosserne.

Se flere av mine artikler der jeg skriver om hva evangeliet går ut på – det vi fikk ved Paulus, hedningenes apostel.

Men inneværende nådes-husholdning skal avsluttes. Det skjer når Israels synde-register renner over og Gud ikke lenger kan tåle deres svære ugudelighet og jesushat. Dette er slettes ikke lenge til. J.fr. Dan. 8, 23.

Dette fordi at da Israel falt i år 62 (Apg. 28, 25-28) kuttet Gud all kontakt med nasjonen og sendte dem inn i ødeleggelsen under romerne. De ble spredt for all verden i år 70 e. Kr. Det ble menighetens tidshusholdning, ofte kalt ‘Nådens tidshusholdning’ – der ikke lenger Mose lov og noen av høytidene og seremonilovene lenger var gyldige (Ef. 2, 15). Det var bare krav om individuell tro på Kristus, og et menneske blir frelst ved dette – uten å framvise gjerninger eller overholdelse av slikt vi ser innen jødedommen (Ef. 2, 8). I nådens husholdning er etnisk tilhørighet helt irrelevant. Alle som tror Kristus blir frelst.

Dette (nåde-husholdningen) opphører den dag da Kristus kommer til jorden igjen like etter den nevnte trengselstiden i Israel, som ender med Harmageddon slaget nord i Israel. Det opphører antakelig litt før dette, nemlig i det moment da Gud sender ned Moses og Elias (Åp. 11ff) for å starte trengselstiden med plager og domstegn over Israel.

Da skal nåværende tidsalder/husholdning opphøre ved at menigheten tas rett inn i himmelen på overnaturlig/guddommelig vis som er nevnt i Kol. 3, 1-4 – vi skal åpenbares med Kristus, i det himmelske hos Gud.
De som innen kristne rekker har gått bort før dette skjer, blir gjenvekket til livet oppe i himmelen hos Kristus. De skal ikke oppstå fra gravstedene ute på kirkegårdene eller hvor det ellers måtte være døde kropper/rester fra mennesker som i sin tid trodde Kristus. Paulus sin lære i 1. Kor. 15 og 1. Tess. 4 om oppstandelse gjaldt bare det troende Israel som ble tilbudt Den nye Pakt av apostlene. Dette har intet å gjøre med Kol. 3, 1-4 der vi troende tas rett inn i det himmelske uten at våre døde kropper oppstår av jorden. Menigheten er helt og holdent relatert til himmelen kun. Vi har et himmelsk håp, og skal ikke inn i noe jordisk Tusenårsrike slik som Israel ble lovt.

Det er altså IKKE dommedag eller Harmageddon den dag da menigheten hentes til himmelen. Dommen kommer ikke over verden i det hele tatt!

Det er sionist-Israel – jesushatere og spottere som de fleste er – som blir tatt hånd om av Herren i form av plager, tegn og død i den 7-års perioden som Bibelen kaller Den store Trengsel. Ut av denne trengselstiden skal 2/3-deler av sionist-Israel dø for deres ugudelighets skyld (de omvender seg ikke), og bare 1/3-del overlever, fordi de omvender seg. Se Sak. 13, 8 mv. Se også 5. Mos. 28, 62 om at bare en liten flokk blir tilbake.

Apostlene i deres skrifter brukte uttrykket om tidshusholdningens slutt, og kalte dette for endens tid. Altså enden på eksisterende ordninger, og et nytt styresetts komme som erstatter det forrige.

Går vi fram til etter at Tusenårsriket er over i Åp. 20, 7-11 – finner vi at Gud igjen holder en dom: Denne gang knuser han et opprør imot Jerusalem og Jesu kongedømme, et opprør som Satan har fått i stand, og det faller ild fra himmelen og ødelegger dem alle. Og enda en ny tidshusholdning innføres som avløser Tusenårsriket. Les om dette selv.

Apostlene tenkte på at Israel skulle bli gjenreist – og gå inn i det profeterte Tusenårsriket (Apg. 1, 6) – det ville bli enden på det daværende Israel (under romersk styre) og bli fritt fra romerne og få Jesus som Messias-kongen som skulle regjere fra Sion høyden og templet. Peter skrev i ett av sine brev, ..oss til hvilke de siste tider er kommet. Daniel brukte uttrykket mot endens tid. Engelen som kom til Daniel for å forklare ham et syn om trengselstiden som kommer i Israel, brukte følgende ord: «..for synet sikter til den TID SOM ER FASTSATT FOR ENDEN» (Dan. 8, 19). Altså ‘endetid’ kan vi kalle det. Det er enden på trengselstiden som her omtales, og som da blir fulgt av en ny tid: Tusenårsriket der Jesus skal styre i Israel i fred og harmoni.

Det er altså ikke snakk om at jorden møter sin ende og går under, blir brent opp av solen, eller revner etter en gigantisk asteroide treff, eller slike ting. Slikt er bare menneskelig oppspinn og fiksjon og tøv. Det kommer aldri til å skje.

Men mange helsprø predikanter og sekter, samt de helt vanvittige katastrofefilmene fra det jødiske jesushatende Hollywood, bruker slike vyer i sine omtaler av en fremtidig dom fra Gud. Eventuelt naturkatastrofer der Gud får skylda.

De synes å ha en forkjærlighet for at verden generelt skal leve i angst og krigsfrykt og katastrofe-paranoia. Selv om de alle betaler sin TV-lisens eller kinobillett for å se slike filmer.




JESU FORUTSIGELSE TAR HELT LIVET

AV KRISTENSIONISMEN!

murdersNår vi leser igjennom det Jesus sa og gjorde i evangeliene, finner vi at han ofte profeterte om Israels framtid. Ofte i lignelsesform.

Bilde: Netanyahu – leder for en demonisk morder nasjon og som skal bli dømt!

Jesus profeterte om at han skulle bli forrådt av én av sine egne disipler. Han profeterte om at disiplene skulle bli forfulgt og flere drept. Han profeterte om Jerusalems og landets undergang i år 70 og at tempelet skulle bli nedrevet stein for stein…ja en hel lang rekke med profetier omkring Israel og jødedommen i framtiden. Og han gav sin apostel Johannes en hel serie med profetiske åpenbaringer om nasjonens framtid både plusser og minuser, ved Åpenbaringsboken. Boken er adressert til Herrens apostler leser vi (Åp. 1, 1- merk: I engelsk oversettelse sies det ofte bondservants, der det i norsk står «sine tjenere» – og dette peker på apostlene og ikke den vanlige troende!).
Mye er alt gått i oppfyllelse av det Jesus forutsa i sin jordiske tjenestetid!

Men kristenheten har vært verdensmestere i å vrangtolke mye av det. I tillegg har de også latt være å tolke det eller omtale det. De har hatt og fremdeles har alt for dårlig kunnskap i Guds Ord, og dermed blir det mye haltende og ufullstendig hva gjelder ting som har med Israel å gjøre.

Feilaktig forståelse av mange profetier i Bibelen, har vært med og skapt den like feilaktige vranglæren kristensionismen.

De vil ha det til at Israels opprettelse av deres stat i 1948, gjennom FN-mandatet, er en oppfyllelse av Guds løfte til dem om å eie landet. De har ikke fått med seg at ordet de ofte siterer om at «Israel ble til på én dag» ikke viser til 14. mai 1948 og FN, men til Herrens dag da Jesus kommer med flammende ild for å straffe ugudelighet hos det vantro jødefolket (Jes. 66, 7-8 og 15). Man må lese vers 15 for å se at vers 7-8 er i sammenheng med når Israel er blitt til på én dag: Herrens kommes dag. Dette bare for å gi et konkret, men også et viktig eksempel på hvordan kristensionister jukseleser seg forbi de viktigste veiskiltene i bibelordet om Israel, og rasker i hop sitt eget drømmebilde som er helt borte i veggene galt.

De tar for eksempel vers 10 i kapittelet (om Israel og velsignelser)…og leser dette ut av sammenhengen, og tar ikke med at Herrens dag er den dag da sionismen/Israel skal straffes – OG DERETTER bli gjenopprettet, ved at en overlevende tredjedel (Sak. 13, 8) får gå med Kristus inn i Tusenårsriket som er lovt. De må altså FØRST GJENNOM TRENGSELENS RENSELSE som nasjon, deretter Kongeriket med herligheten.

Men kristensionismen krasjer fullstendig med Jesu egne profetiske ord. Han talte om disse ting riktignok i lignelsesform, men med utgangspunkt i en virkelig hendelse der og da: Mannen i Matt. 12 som ble befridd fra en demon, og satt fri.

Dette skal vi nå gå igjennom. Jeg har tatt med denne sannheten i et av kapitlene i min nye bok «Jødedommens økende ondskap i verdenshistorien» – og tittelen avspeiler nettopp dette faktum:

Jesus profeterte om at jødene skulle ulovlig ta tilbake det landet som Herren hadde jaget dem ut av i år 70 – og dette skulle føre til at landet ble verre enn det var da det ble kastet ut under romernes angrep!

Hans bruk av mannen som ble befridd fra en demon, ble bevisst og med full hensikt gjort av Jesus til å forutsi at Israel skulle stjele tilbake landet ulovlig.

Grunnen til at vi i dag kan fastslå dette, er jo nettopp dette at profetien er blitt oppfylt, og er blitt historie som vi alle kan forholde oss til.

Men før Israel i form av sionismen oppstod, ville vi ikke være i stand til å forstå Matt. 12 og lignelsen Jesus drar av opptrinnet med den demonbesatte mannen som var både blind og stum.

Men legg merke til at det var fariseerne som tok opp ‘demon-temaet’ – idet de anklaget Jesus for å ha utdrevet demonen ved kraften fra Be’elsebub, de onde ånders fyrste!

I denne korte disputten så lærer vi den utrolige hardpakkete dumskapen som den gang (og nå!) red fariseerne..såpass at de ikke hørte hva de egentlig selv sa..men bare blabbet ubetenksomt i vei. Akkurat slik vi hører de utrolig dumme talmudister og sionister i vår egen tid. Men Jesus bare tok dem elegant fatt, og fikk dem ned på jorda igjen, som følger:

«Dersom nå Satan driver Satan ut, da er han kommet i strid med seg selv. Hvordan kan da riket hans bli stående?» V. 26.

Jesus sa mer enn dette, men jeg ville bare vise selve dumskapen som kan gripe religiøse vranglærte og fanatiske mennesker, slik som fariseerne. Det blir bare så utrolig vassent, tøvete og komplett nonsens!

For ytterligere å gi et bilde på dumheten hos fariseerne: Tenk deg at brannvesenet i en by har nettopp slukket en stor brann i et hus. Huset er ødelagt og slukkingen kunne ikke redde huset, men de hindret i allfall brannen i å spre seg til andre hus i nabolaget. Så dukker plutselig politiet opp, og angriper brannkorpset med følgende anklage: «Det er ved hjelp av ild at dere har slukket brannen! Så vi arresterer dere alle sammen!»

Matteus 12 og den demonbesatte: Et bilde på Israel

Vær oppmerksom på vesentlighetene i hele denne historien – som gjør desto mere ut av seg enn ved andre typer demonbesettelser: Mannen var BLIND OG STUM. Matt. 12, 22.

Hvem passer dette best på, om ikke det vantro Israel? Paulus siterte Jes. 6 om denne blindhet i Apg. 28, 25-28 – og det ble de siste ordene i hele Bibelen der Herren taler til Israel ved en profet! Israel forble i sin blindhet (og døvhet og stumhet….de skulle jo ikke minst tale Guds ord til verden, men forble stumme fordi de hverken hørte eller så at Jesus var Messias).

Vers 28 i Matt. 12 er megetsigende:

«Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.»

En metafor Jesus, i situasjonen her, gav med tanke på at han skulle ta et oppgjør med den vantro jødedom i endetiden, da han skulle kaste ut alt urent – altså alle vantro sionist-jøder skulle tas, slik han drev ut den onde ånd av mannen her. Hele talen i Matt. 12 er MED TANKE PÅ DET FRAMTIDIGE ISRAEL OG OPPGJØRET HERREN SKAL TA MED DEM! Dette at opprettelsen av Guds rike, Tusenårsriket, kommer ved at Jesus renser/driver ut ‘den onde ånd’ med dens blindhet og stumhet og vantro, slik at landet blir legitimt i Guds øyne.

Det er slående og øyenåpnende for oss at Jesus benyttet dette tilfellet med en demonbesatt mann som grunnlaget for en slik metafor. Og dette er nok ikke tilfeldigheter.

Ser vi på hvordan Israel har til stjålet seg landet i moderne tid, må vi ha i tankene at dette er en form for galskap/besettelse og opprør mot han som kastet dem ut i år 70: Jesus Kristus. Se lignelsen om ‘Kongens utsendinger’ Matt. 22, 7. (Blir forklart av meg nedenfor).

deadly_star Solomons sealMatt. 12, 43-45 er riktignok med utgangspunkt i hva som skjedde med den demonbesatte mannen, men allikevel taler Jesus nå i teksten HELT OG HOLDENT OM ISRAEL. Bilde: Israels symbol, Remfans stjerne! Okkult djevelskap og samfunn med onde ånder! (Apg. 7, 43). Okkult tallverdi av heksagrammet er 666.

Jesus forlater selve den ‘private’ mannen der han står befridd, og legger ut om hva som – i metaforisk bilde – vil skje videre, fordi det nå er Israel han har i tankene. Jesus ser inn i framtiden:

«Når den urene ånd har forlatt et menneske, flakker den om i tørre trakter og leter etter et hvilested, men finner det ikke.» Vers 43.

Wow! For et blinktreff av Jesus…da han påpekte jødedommens hvileløse søken i alle år siden 70 e. Kr. og den store diasporaen!

Moses: «Og du skal ingen hvile ha for din fot, og ditt liv skal henge på et hår» (5. Mos. 28, 65-66).

Her må vi merke oss følgende: Jesus sier ikke at alle onde ånder søker i tørre trakter etter et hvilested, men at denne ene spesielle demon (det vantro Israel!) i metaforisk mening gjør dette. Det lar seg lett bevise ved Matt. 8….

Husk i denne sammenheng tilfellet i Matt. 8, 28-32 om de to besatte som holdt til i gravene i Gadarener distriktet, og så kraftig besatte at de i villskapen gjorde at ingen torde gå forbi der de holdt til. Jesus drev ut demonene av dem, og de fór ut og besatte da en svineflokk – som igjen styrtet seg ut i innsjøen. Altså det motsatte av ‘tørre trakter’ i Matt. 12, 43. Dermed er det klart at ‘tørre trakter’ i Matt. 12, 43 ikke er noe som enhver demon søker etter. Og dette bestyrker den sannhet at det Jesus talte om ikke var en ‘demon’ – men han talte altså om Israel i framtiden, der de skulle søke etter et hvilested etter å ha blitt drevet ut av landet Israel!

Uttrykket ‘tørre trakter’ – kunne like gjerne vært oversatt med ‘steder man ikke trives og ikke finner hvile’.

Tilbakevending til landet – til tross for å ha blitt utdrevet i år 70

«Da sier den (demonen): Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg gikk ut av. Når den så kommer dit, finner den det ledig, feid og pyntet.» Vers 44.

Det ut drevne forjagete Israel (av Jesus kalt for demonen, ved pronomenet den) i diasporaen fant ut dette i slutten av 1800-tallet, og Theodor Herzl i samarbeide med Rotschild dynastiet fant ut at ‘her er det ledig og feid og pyntet’ – (hedningefolk palestinere/araberstammer mv hadde holdt landet i stand og drev sine fredelige liv der) – så det ble begynt med å kjøpe seg inn i dette ‘Israelske huset’ (kjøpe opp landparseller) som var feid, ledig og pyntet.

Legg merke til at Jesus i sin profetiske metaforikk IKKE framstiller det som om det var Gud som talte først, for at Israel dermed skulle vende tilbake til huset, men den, ‘demonen Israel’, sier TIL SEG SELV (!) ‘Jeg vil vende tilbake’. Gud har altså ikke talt om at Israel skal vende tilbake – i denne nevnte situasjonen, nemlig utdrivelsen i år 70. Jødisk storkapital står bak hele den sionistiske demoniske idé! Sionismen ble dermed født og dens ideologiske far og profet var Herzl, journalist i Wien, som de fleste vet.

En annen viktig hendelse som bestyrker dette, er Jesu ord til tilskuerne langs veien opp til korsfestelsen i Luk. 23, 27-31 og som blir gjentatt i Åp. 6, 16 og som dermed beviser for oss at Jesus pekte mot det som skulle skje i Den store Trengsel i endetiden – og som pr. dags dato ennå ikke har inntruffet:

«…men Jesus vendte seg om til dem (de gråtende kvinnene) og sa: Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg. Men gråt over dere selv og deres barn. 29: For se, dager kommer da de skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som ikke har født, og de bryst som ikke har gitt die. 30: Da skal de begynne å si til fjellene: Fall over oss! – og til haugene: Skjul oss! 31: For gjør de slik med det grønne tre, hva skal så skje med det tørre?»

Denne straff og hevnakt fra Gud fordi de korsfestet Guds Messias, det grønne tre, og siden ikke omvendte seg i de tretti år med apostlenes forkynnelse, er ennå ikke blitt oppfylt. Den skjedde ikke da Israel ble ødelagt i år 70 – og i og med at denne samme profeti og advarsel blir mer nøye utlagt i Åp. 6, 15-16 så forstår vi alle dette:

 «Kongene på jorden (de ti guvernørene i Israel, Åp. 17, 12-13) og stormennene og hærførerne og de rike og de mektige, hver trell og hver fri mann, gjemte seg i hulene og mellom berghamrene. 16: Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. 17: For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?». Leser vi versene før disse, ser vi at asteroider/meteoritter faller fra himmelen over Israel og skaper store katastrofer! (vers 12-14, åpningen av det sjette segl).

Det finnes ingen vitnesbyrd å spore – ikke engang i Josefus sitt verk ‘Den jødiske Krig’ – om at Israels befolkning med smått og stort – fra lederskap til treller – noen gang anerkjente Jesus og ba om å bli skjult fra hans vrede SOM SITTER PÅ TRONEN (de forstår her at Jesus sitter på tronen hos Gud, noe som til dags dato er helt uhørt i den allmenne jødedom). Jødene vil ikke engang lese i Det nye Testamente. De som roper om at fjellene skal falle over dem, vet også at det er blitt den endelige store Herrens hevndag…noe de ikke ville ha visst om ikke de først hadde hørt på de to vitnene i Åp. 11 som kommer for å utløse disse domshandlinger og som også profeterer om dem før de inntreffer, én for én. De to vitnene var aldri å høre eller se i Israel da romerne knuste nasjonen i år 70.

Ergo, metaforen brukt av Jesus i Matt. 12 om den demonbesatte blinde og stumme mann, nemlig som bilde på Israel, var akkurat dette: 1. Da mannen først ble fri demonen, henviser til utdrivelsen av Israel fra landet i år 70. 2. Jesu påpekelse av at denne ‘demonen Israel’ finner ut at det nå var feid, ryddet og pyntet i huset Israel, var i historisk tid da Theodor Herzl og Rothschild dynastiet satte i gang for å stjele tilbake landet i slutten av 1800-tallet, og når alt lå til rette for det – like etter 2. verdenskrig, så tok ‘demonen Israel’ med seg syv andre demoner (her er khazarene, som ikke en gang er ekte jøder) og de gikk inn i huset og bodde der, OG DET SISTE NÅVÆRENDE ISRAEL BLE VERRE ENN DET FØRSTE, det som ble drevet ut av romerne i år 70!

Har leseren forstått sammenhengen her nå? Det «siste» som blir påpekt av Jesus, kunne altså ikke skjedd på samme tid som den gang da Israel ble utdrevet av romerne – men vil først skje når Den store Trengsel kommer over nasjonen, det ulovlige demonisk onde Israel vi i dag ser, og som har verdens verste ondartete vranglære-religion, Babylon-Talmud. Der Jesus blir hånet og spottet, likeså Maria. Så her er det absolutt ikke rom for tolkning. Disse ord er rene fakta – og det er Jesus som forutsa dette, ikke Jan Lilleby eller noen annen bibellærer.

Vers 45 er slående og ubestridelig:

Jesus forteller – så spiss ørene…..
«Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og bor der. Og for det mennesket blir det siste verre enn det første. Slik skal det også gå med denne onde slekt.» vers 45.

Jada, du leste riktig! Israel skulle bli sju ganger verre etter at de bosatte seg i sitt ulovlige land, det de først ble ‘demon-utdrevet fra’ i år 70 ved romerne. Bruken av uttrykket «Denne onde slekt» går på jødedommen i sin helhet til enhver tid dersom de ennå finnes som ikke-troende i forhold til Jesus Messias, og ikke bare den daværende generasjonen som hørte Jesus tale dette! Slik jeg nå nettopp har påpekt ved ord fra Åp. 6.

Jeg har ofte kalt den falne talmudiske fariseiske jødedommen for Herrens verste fiender på jord. Disse ord har jeg i behold og står uimotsagt: Jesus og jeg er her absolutt enige, og nettopp derfor får det vantro Israel betegnelsen «Denne onde slekt». Peter gav samme betegnelse om dem i sin tale i Apg. 2. Paulus gav samme omtale i 1. Tess. 2, 14-16. Stefanus gav samme omtale i Apg. 7: Dere står alltid Den Hellige Ånd imot! I Bibelen er det dermed bare én person som anses som en enda verre fiende enn selv de onde vantro jødene: Satan.

Paulus må også tas med her – for han lærte lik Jesus at tilstandene med jødedommen skulle forverres i endetiden. Det er fra dette at NT inneholder Paulus sin berømte syndekatalog i 2. Tim. 3, 1-9 – og som dermed også blir en vesentlig påminnelse om Jesu ord i Matt. 12, 45.

Paulus påpeker en rekke deprimerende detaljer omkring jødenes forverring i verden. Vel var det ille nok i apostelens samtid, og han led forfølgelse og motstand fra dem nesten uten opphold. Men i dette skriftstedet snakker han om en opptrapping og forverring, dette til tross:

«Men dette skal du vite at i de siste dager skal DET KOMME VANSKELIGE TIDER. (Jamfør med Jesus i Matt. 12, 45: «…blir det SISTE VERRE ENN DET FØRSTE. Slik skal det også gå med denne onde slekt.») 2: For menneskene (jødedommen) skal da være egenkjærlige, PENGEKJÆRE (selve erkesynden innen verdensjødedommen med sin ågervirksomhet), skrytende, overmodige, SPOTTENDE (Talmud er full av spott mot Jesus), ulydige mot foreldre (de vil ikke høre på Abraham, Isak eller Jakob, deres forfedre i tro), utakknemlige, uten aktelse for det hellige, 3: Uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende (Her kan vi med én gang sette inn ‘New York Times’ – verdens største avis og jødisk eid – med sin konstante baktalelse av all kristendom og en pådriver av sionistisk krigskonspirasjon), svikefulle, oppfarende (jødedommens media-løgner og holocaust-svindel med klaging, syting og sinne), oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. 5: De har skinn av gudsfrykt (verden tror de akter på Gud Jehova, men de har et falskt ytre, de tror på Talmud i stedet) men de fornekter dens kraft (de fornekter Jesus). Slike skal du vende deg fra. 6: Til dem hører også de som sniker seg inn i husene og fanger kvinnfolk som er nedtynget av synder og drives av mange slags lyster, 7: Som alltid vil lære (andre) men aldri kan komme til sannhets erkjennelse. 8: Som Jannes og Jambres stod Moses imot (Faraos trollmenn, som hadde kraft fra Satan), slik står også disse sannheten (Jesus Kristus) imot. De er fordervet i sitt sinn og holder ikke mål i troen. (Paulus stempler dem som evig fortapt!) 9: Men de skal ikke ha mer framgang, for deres dårskap skal bli åpenbar for alle (sionismen blir avslørt som ond), slik det også gikk med de to jeg nevnte.»

menachem begin polish askenasy Jew terroristDet var starten på denne forverringen, som skjedde da Herzl og de øvrige sionistlederne fikk i stand de politiske komplottene som førte til at ‘syv ånder, verre enn den selv’ gikk inn og bodde der – og det ble verre enn da den ene demon bodde der. Og forverringen utvikler seg ennå i skrivende stund.

Skaff deg min nyeste bok (Desember 2015) – «Jødedommens økende ondskap i verdenshistorien» – se reklameoppslag på websiden. Kun Kr. 50,- og den sendes deg som email i Word format. Da vil du se hvor rett Jesus hadde da han klart sa fra at den vantro jødedom skulle bli syv ganger verre. Bilde: Begins demonisk inspirerte rasisme som setter Israel opp som et herskende herrefolk som skal ha verdens folk som slaver! Jesus skal stoppe denne galskapen! (Åp. 19-20).

Det er ikke plass i denne artikkel til å ta med noen utfyllende avhandling om khazarene, (som jeg alt har antydet ovenfor) de øst-russiske hedningefolk på kong Bulans tid omkring år 720 e. Kr. – som fikk innført ved tvang talmudismen som deres nasjonale religion, altså den jødisk-babylonske læren som fariseerne førte og som Jesus refset og fordømte.

khazars book coverDet er mye mulig at dette med Jesu ord «…tok med seg syv andre ånder verre enn den selv» peker nettopp mot dette at det i Israel i vår tid (dette er historiske fakta) er khazarenes etterkommere, de som kalles for Askenasy-jøder – som hovedsakelig bebodde de tidligere polske områder og dets nabo land, – som har fylt opp Israel. De er ikke jøder i rase, men bare ved at de ble tvangsomvendt til talmudismen. BILDE: Arthur Koestlers verk om khazarene og deres konvertering til talmudismen tidlig på 700-tallet. Kan kjøpes på Amazon.com. Meget interessant, og antatt beste bok i saken. Khazar kongedømmet gikk under i krigen mot Djengis Khan.

Det blir av eksperter påpekt at bare rundt 3-4% av Israels befolkning er jøder etter Abraham. Personlig har jeg ved noen anledninger i mine skriv innestått for cirka 10% – men korrigerer dette herved.

Så slike som Begin, og Ben Gurion, og Netanyahu, og mange andre, kommer fra hedninge-forfedre, khazarer, som aldri hadde satt sin fot i Israels land. Dermed lyver de oss rett opp i ansiktet når de sier at de bare vil «…ha tilbake det landet som Gud opprinnelig gav deres fedre…». Hele kristensionismen er totalt ruinert for sannhetsgehalt, da det ikke engang er jøder som de støtter, men rene hedninger som gjennom religion i nedarvet versjon, falskelig har trodd om seg selv at de kan regnes som jøder. Dette må være meget pinlig for en hver 1024px-Chasarenkristensionist, og bør føre til at de vender sionismen ryggen omgående. De har jo faktisk vært med og støttet «De syv andre demonene, verre enn den første». Det er også slik det går når man verken kjenner Guds Ord og heller ikke historiske fakta i saken.

I Nasjonalbiblioteket i Washington D.C. finnes det flere bevarte historiske verker som beviser dette med khazarenes konvertering under kong Bulan. Men det virker som om jødedommen har prøvd alt de kan for å holde slike bistre sannheter vekk fra offentlig viten og innsyn. Ben Gurion ble en gang stilt spørsmålet: «Hvem er da en jøde?» – og han svarte: «Alle som kaller seg for jøde er en jøde. For det koster så mye å være det». Hvilket vanvittig svar å gi på et så seriøst spørsmål, og av en såkalt statsmann. BILDE: Khazaria kart slik det var på kong Bulans tid.

Boken min («Jødedommens økende ondskap i verdenshistorien») gir deg en grim oversikt over de mest markante framstikkende ondskapene og komplottene som sionismen/jødedommen (med deres khazar infiltrering som søkes dysset ned) har stått bak og fremdeles står bak i verden i vår tid – helt tilbake fra før Kristus stod fram faktisk.

Dermed tok Jesus livet av sionismen – i god tid før den oppstod

Med sin metaforiske bruk av den demon-befridde mannen i Matt. 12, så finner vi at Jesus intet mindre enn tar livet fullstendig av sionismen og dermed også kristensionismen. Som Jesus antyder: Den er demonisk og helt ondartet! Sionismen er et tyveri og en tilsnikelse, lik demonen som tok med seg syv andre ånder og inntok ‘huset’ igjen på egen lyst og begjær. Ikke fordi Gud Herren skulle ha tillatt eller befalt det!

Hvis dette ikke var slik, da ville vi fra Jesu side fått høre at Israel en dag i framtiden ville ta seg tilbake til landet, lovlig, til tross for at de opprinnelig var forjaget derfra av romerne. Men verken Jesus eller noen av hans apostler har noen slik lære. Derimot lærer Bibelen at Israel bare får tilbake dette landet ETTER at Jesus er kommet tilbake fra himmelen. Ved at de sier «Velsignet være ham som kommer i Herrens navn» (Matt. 23, 38-39).

Vers 38 i henvisningen sier klart at Israels hus skal ligge øde – ergo, ubebodd (underforstått: Bebodd, men helt ulovlig!) – inntil hele nasjonen påkaller Jesus Kristus og hilser ham i Herrens navn. For som nevnt, i metaforen med demonen og mannen, så ligger det jo klart i sakens natur og framstilling, at den utdrevne demon TILSNIKER SEG tilbakevendingen til huset sitt, og i samme tilsnikelse tar med seg syv andre ånder (khazar-jødene?) verre enn den selv. Det ligger et udiskutabelt FORBUD og FY SKAM over denne handlingen i og med at Jesus har demonutdrivelse som basis for hele historien.

Man kan ikke gå imot Jesu lære her, og nekte å innse at Israel i vår tid er et ulovlig foretak – uten og samtidig komme i opposisjon til Herren selv! Så kristensionister må herved omvende seg snarest, og fra bekjenne seg noen sionistisk lære og holdning. Du velger vel å tro Jesus, gjør du ikke? Jeg tilbyr ledig spalteplass her i min webside til de som seriøst vil avkrefte sin kristensionisme! Tekst skal vi enkelt bli enige om. Ta kontakt!

Flag condamnedKristne menigheter i Skandinavia og verden ellers: Støt fra dere all form for kontakt med sionister og kristensionister. Få de bort fra medlemslistene, og gå heller ut og advar mot dette uvesenet som Jesus har demonisert med rette!

Ef. 5, 11: «Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger men refs dem heller».
Ef. 5, 7: «Gjør derfor ikke felles sak med dem (jødedommen, vers 6)!»

Hva foranlediget det som skjedde ved ødeleggelsen i år 70?

Det som faktisk lå bak selve utdrivelsen av Israel i fra landet i år 70, blir forklart av Jesus i hans to lignelser, en i Matt. 22 om «Kongens utsendinger» og en i Luk. 13 om «Det fruktløse fikentre» – som vi også kan kalle det tørre fikentre, se Luk. 23,31 som alt er sitert ovenfor.

De to nevnte lignelser gir oss to forskjellige grunner til at Herren lot romerne drive dem ut i år 70: I Matt. 22 finner vi at det var på grunn av at fariseerne forfulgte og drepte flere av apostelmenighetens troende, og i Luk. 13 oppgis det at det var fordi Jesus i de tre år han hadde forkynt i Israel, ennå ikke fant noe frukt (=tro på Jesus) på fikentreet.

Matt. 22, 1-7 om «Kongens utsendinger»:

«…3: Han sendte sine tjenere ut for å kalle de innbudte til bryllupet. Men de ville ikke komme. 4: Da sendte han andre tjenere ut, og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet! 5: Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin åker og en til sin handel. 6: Men andre la hånd på hans tjenere, de mishandlet dem og slo dem i hjel. 7: Da ble kongen harm, han sendte ut sine krigshærer og drepte disse morderne og satte ild på byen deres.»

De i vers 3 var da han utsendte sine disipler til Israels byer og tettsteder, mens han ennå ikke hadde møtt korsfestelsen (ref. Luk. 10, 1-16). Om dette sa han: De som forkaster dere, forkaster meg! De i vers 4 var da han utsendte dem etter sin oppstandelse og før sin himmelfart, og som ble iverksatt fra og med da Den Hellige Ånd kom på Pinsefestens dag i Apg. 2.

Det var dette som faktisk skjedde i år 70: Kongens krigshærer (romerne, styrt inn av Gud) tok Israel og deres fariseiske lederskap (morderne) og det endte med at hærene svidde av byen deres, Jerusalem.

Kongen (Jesus Kristus) BLE HARM sies det i lignelsen. Dermed vet vi også at handlingen i år 70 var en hevnakt fra Herrens side, for drapene på mange innen apostelmenigheten. Jakob, Herrens bror, var én, Stefanus en annen, og det ble gjort forsøk på å drepe Peter men han ble reddet av engelen. Paulus ble forsøkt drept flere ganger. Og i år 64 ble apostelen Jakob, bror til Johannes og daværende leder av Jerusalem-menigheten, drept av Sanhedrin rådet, og menigheten flyktet opp til byen Pella. I år 66 begynte opprøret mot romerne. Men ikke bare det, – Herren ville ikke la et TØRT FRUKTLØST TRE, det vantro Israel, oppta landet til ingen nytte og utsuge jordsmonnet!

Les bare:

Luk. 13, 6-9 om Israel, det «Fruktløse fikentreet»:

«En mann hadde et fikentre plantet i sin vingård. Og han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen. 7: Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? 8: Men han svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. 9: Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned.»

Jesu tjeneste i Israel var nettopp tre år, slik lignelsen sier. Men nasjonen ville ikke tro ham som en samlet nasjon. Bare en minoritet trodde, slik vi også kan lese oss til i evangeliene og i Apostelgjerningene. Israel sa rett og slett nei til Jesus inntil siste slutt.

Det var i historien apostlene som fylte rollen som vingårdsmannen i lignelsen, han som ba eieren om å gi treet enda ett år (i realiteten et ekstra nådeår, ref. Jes. 61, 2) – og som ble de 30 årene med Apostelgjerningenes historikk. Boken ble lukket i år 62, da Paulus var i Rom med sin ankesak for keiser Nero. Og siden hører vi ikke mer om apostlenes forkynnertjeneste til Israel, men Paulus kommer opp med et helt nytt evangelium i Efeserbrevet og Kolosserne: Den frie nådefrelsen ved tro alene på Kristus. Israel er derfra ansett som frafalne helt fra Gud idet Apostelgjerningene lukkes. Paulus siterer dem Jes. 6 som en sluttdom. Dette ekstra nådeåret for om mulig å få fikentreet til å gi frukt, var dessverre helt forgjeves. Og ikke lenge deretter kom den romerske stridsøksen og hogg treet ned!

Dermed var metaforen med Matt. 12 og utdrivelsen av den demon som holdt mannen blind og stum oppfylt. Nå gjenstod bare den del av metaforen som var at demonen…etter en lang tid…søkte seg tilbake til huset han ble drevet ut av, og tok med seg syv andre som var verre enn den selv, – og det siste skulle bli verre med mannen (Israels hus) enn det første. Dette skjedde som nevnt da sionismen ble organisert gjennom blant andre Theodor Herzl og Rotschild dynastiet, og vi må i vår tid fremdeles forholde oss til dette at en pågående forverring er i utvikling.

Menigheten på jord venter nå bare på at Israels syndemål skal bli fullt, (Dan. 8, 23 mv) og så vil Gud avslutte menighetens tidshusholdning, og gjenoppta sitt forhold med Israel, som ble avbrutt i år 62. Da kommer Moses og Elias med straffen, for gjennom dette å gjenopprette nasjonen som en Jesus-troende nasjon.




 

Av Jan Lilleby

Det har blitt en gammel diskusjon innen kristenheten hva gjelder de såkalte «Ti tapte stammer» – altså fra dette at Sankerib i år 721 f. Kr. deporterte disse stammene til omkringliggende hedningeland.

Mange bibelforskere og historiegranskere/vitenskapsmenn har behandlet dette temaet i ganske uttømmende grad.
Det blir av visse sekteriske fløyer i både Norge og i utlandet – mest det sistnevnte, hevdet at siden de ti stammene i Nord-Riket har forsvunnet, så er disse blitt utblandet og spredt innen den vestlige verden, slik at det er i vår tid de kristen-kulturelle landene i vesten som nedstammer fra de tapte ti stammene.

Da kan jeg si, støttet av både Bibelen og av arkeologiske funn, at dette er en umulighet!

For en slik total-deportasjon av de ti stammer i Nord-Riket har aldri funnet sted. Det er et teoretisk fantasiprodukt av mennesker, og uten støtte i virkelighetens verden. Jeg forklarer straks hvorfor.

tistamme kartAssyrerkongen som begynte deportasjonene sier selv at han tok som fanger 29290 personer. Det er helt innlysende at dette var bare en veldig liten andel av den totale befolkning i hele Israel. Ser vi i 2. Sam. 24, 9 så var antall menn som var gamle nok til å gjøre tjeneste som soldater hele 800 000. Altså var de deporterte bare cirka 3,7 prosent av Nord-Rikets militærstyrker. Tas det med kvinner og barn samt eldre som ikke kunne være soldater, vil prosentandelen bli vesentlig mindre – kanskje så lav som bare 2,0 prosent (?).

«Og Joab oppgav for kongen tallet på dem som var mønstret: I Israel var det åtte hundre tusen sterke menn som kunne dra sverd, og Judas menn var fem hundre tusen.»

Leser vi 2 Kong. 17, 6 finner vi at de må antakelig ha blitt deportert i to grupper. Den ene ble plassert i vestlige Mesopotamia, og den andre i den østre del av det Assyriske riket.

«I Hoseas’ niende år inntok den assyriske kongen Samaria og bortførte Israel til Assyria. Han lot dem bo i Halah og ved Habor, en elv i Gosan, og i Medias byer.»

Dr. James Frederick McCurdy sier i sin bok, 1894 «History, Prophesy and the Monuments» (seksj. 363): (Fås som re-print hos Amazon!)

“Dette er hele historien om den berømte ‘Spredningen av De Ti Stammer’. Antallet erklært av Sargon er ikke på noen måte satt for lavt. Assyriske konger hadde ikke akkurat for vane å minimalisere deres erobringer. Allikevel blir ikke dette flere enn det antall innbyggere som bor i Salisbury. Noen få år senere ble et antall fanger ført bort fra Juda (Syd-Riket) som var syv ganger flere enn disse fra Nord-Riket, uten at det mye mindre Juda dermed ble ødelagt eller forsvant.»

De som ble deportert var høyst sannsynlig de mest betydningsfulle og innflytelsesrike menn med deres familier. Resten av befolkningen forble i Israel og ble altså ikke deportert. Jehovas tro og religion fortsatte der, men ble noe blandet sammen med hedenske kulter/nybyggere som kom og bosatte seg hos israelittene. Men samaritanene holdt seg til Pentateuken (de fem Mose bøkene), og til tross for Judas’ fiendtligheter, ble de aldri holdt for å være hedninger. Den kjente samaritaner-forakten nevnt i Joh. 4 var blitt slik ved fariseismens inntog cirka 200 f.Kr. og var opprinnelig ikke slik. Det oppstod altså i den mystiske tidsperioden på 400 år mellom Malaki og Matteus evangeliet.

Noen tid etter Samarias fall, holdt Hiskia en stor/utvidet påskefeiring i Jerusalem. I henhold til 2. Krøn. 30, 1 mv. sendte han invitasjon til både Nord-Riket og til Juda. En mengde av Nord-Rikets folk kom (v. 18). Fem av Nord-Rikets stammer er nevnt ved navn. Det framgår dermed av denne glad-hendelse satt i stand av den gudfryktige kong Hiskia, at den største del av Nord-Rikets innbyggere IKKE hadde blitt deportert.

Ett århundre senere, da kong Josias skulle restaurere templet i Jerusalem, finner vi at han fikk penger fra Nord-Rikets stammer til dette formålet, «..fra Mannasse og Efraim og hele Israels rest» (2. Krøn. 34, 9). Dette bare understreker det faktum som jeg har holdt fram, at det ALDRI var noen total ødeleggende deportasjon av Nord-Riket. Dette er ren menneskelig hjernespinn, og må med Bibelen i hånd bare avvises på det mest bestemte.

Både Paulus (Apg. 26, 7) og Jakob viser til Israels tolv stammer i sine skriv. Jakob er ganske rett på sak, i sin åpningshilsen:

BILDE  De ti tapte stammene«Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.» Dette ble skrevet cirka år 45 e.Kr., altså 766 år etter at noen av Nord-Riket ble deportert. Nesten åtte århundrer hadde ikke hvisket ut de ti stammer. Paulus’ utsagn i Apg. 26, 9 for Agrippa, om et 12-stamme folk, var omkring år 58-59 – altså 780 år etter deportasjonen.

Alle stammene finnes ennå, men på grunn av ødeleggelsen i år 70 er dem selv uvisse på sin tilhørighet. Dette blir rettet på i Den store Trengsel, se Åp. 7 og endetidens 12 stammer! En jøde vet ikke sikkert om han virkelig er en jøde, og en israelitt likeså usikker på sitt opphav.

Da Jesus begynte å utta sine tolv disipler, er det min lille private teori at han tok dem ut ikke bare på grunn av at de var av grasrota i landet, men at stamme tilhørighet var involvert.

Bare Peters og Judas’ og Levis navner indikerer tre av 12-stammene; Simon, som i GT ble skrevet ‘Simeon’, og Juda (1. Mos. 29, 33-34). Disiplene hadde to Jakob – navnet på den yngste av patriarkene, og peker ikke på noen spesifikk stamme.

Det ble et sterkt brødre-bånd mellom Simeon og hans yngre bror Levi, noe vi ser litt av i kap. 34 der de to sammen tar hevn mot Sikem, en hevitt, som hadde antastet deres søster Dina. Dermed er det sannsynlig at Peter ikke var en jøde (av Juda stamme) men en israelitt, dog ikke Nord-Riket. Simeons landområde var det sydligste av Israel. Da blir det ganske forstemmende når vi inn i dette bildet trekker fram skapjøden Karl Marx, som skrev det ateistiske/kommunistiske beryktede manifest, som hadde sitt egentlige navn Mordechai Levi. Det er jo ikke beviselig, men på grunn av navn-arven i jødisk tradisjon er det høyst sannsynlig at Marx altså var av samme stamme som Moses og Aaron: Israels presteskap! Og var altså det stikk motsatte av Moses, en gudshater og ateist, og en anarkist.

Her leser vi noen utsagn da Jesus tok ut disiplene:

Matt 4, 18-21: «Da han vandret langs Galileasjøen, fikk han se to brødre. Simon, som kalles Peter, og hans bror, Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. 19: Jesus sier til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere. 20: De forlot da straks sine garn og fulgte ham. 21: På veien videre derfra fikk han se to andre brødre, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus, i ferd med å bøte garn, og han kalte dem.»

(Lukas 5 gir oss en fyldigere historie: Jesus gjorde først mirakelet med den store fiskefangsten for å få de fire til å oppgi alt og følge ham der og da).

Og Joh. 1 har en helt annen versjon av Jesu utvelgelse av Andreas og Peter. Det får stå slik det står. De koples først sammen med døperen Johannes, men blir deretter fasinert av Jesus etter at døperen har utpekt ham som Messias. Natanael blir i Joh. 1, 48 erklært av Jesus å være en ekte israelitt. Natanael var kameraten til Filip, som ble evangelist. Men er ikke med i listen nedenfor.

De tolv listes opp i Matt. 10,2-4 og er som følger:

«Først Simon, han som kalles Peter, og hans bror Andreas. Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes. 3: Filip og Bartolomeus. Tomas og Matteus, tolleren. Jacob, sønn av Alfeus, og Lebbeus med tilnavnet Taddeus. 4: Simon Kananeus og Judas Iskariot, han som forrådte ham.»

Mark. 2, 14 gir oss Jesu kall til Levi. Men Levi – navnet til tross – ses ikke som aktiv prest. Men i stedet satt han i tollboden. Pussig? Og ser vi historien om døperen Johannes, finner vi at hans far – presten – ikke hadde Levi i navn, men Sakarja. Men navn-tradisjonen i jødedommen kommer tydelig fram i Luk.1, 60-61 der de kranglet om døperens navn. Slekten til stede ville kalle ham Sakarja etter hans far, mens Elisabeth protesterte og sa at han skulle kalles Johannes. Hun visste ikke at Gabriel hadde gitt dette navn til faren. Dette var også det navn som Gud hadde velbehag i, og Sakarja, presten, ble gjort stum av engelen Gabriel fordi han ikke trodde ham. Derfor ba han om å få en tavle, og skrev da navnet ned som Gabriel hadde talt til ham om, Johannes. Og dermed fikk han tilbake talens bruk, leser vi. Historien om døperen er en veldig vakker og sann fortelling om samspillet med Gud, hans engler og hans troende menighet…som i dette tilfelle var den gryende messianske jødiske menighet i landet, før aposteltiden.

Allerede ser vi at disse til sammen fire brødre, fra to familier, dermed tar ‘plassen’ fra to av 12-stamme tilhørighetene i disippelflokken. Så av de 12 disiplene er det to av Israels 12-stammer som aldri ble tatt med. Faktisk tre, når Simon Kananeus tas med. Og legg også til Jakob nummer to, sønn av Alfeus.

Allikevel tror jeg at Herrens utvelgelse av akkurat 12 refererer til 12-stammene og ikke er et tilfeldig tall. Jesus pekte fram mot det som skulle komme i tusenårsriket, med alle tolv stammer og et samlet Israel gjenopprettet. Dette bare som en kuriositet i sammenhengen her. Mangel på konsekvent stammetilhørighet synlig ved navn-tradisjonen, kan nok være et uttrykk for en nasjon der ikke alle ting var i orden, men heller i urede i forhold til Gud. Okkupert av overmakten fra Rom, og med et lederskap oppholdt av fariseerne og saddukeerne, med deres falsklære og vanskjøtsel av Mose lov.

Men altså selve poenget: Ti-stammene i Nord-Riket ble aldri total-deporterte og ødelagt som nasjon av assyrerkongene.

Dette syn er allment fastholdt innen kristenheten, og det mest anerkjente syn på problematikken og saken. De fleste bibellærde, og fra de fleste trossamfunn, ligger helt på linje her. En mengde litteratur finnes, og la meg nevne noen av høy betydning:

Dr. Blunt, Biskopen av Bradfords bok «Israel in World History», og ikke minst omskrevet i Clarendon Bible under tittel «The Decline and Fall of the Hebrew Kingdoms». (Førstnevnte er gammel, 1927, og man må dermed prøve biblioteker).

Hvor kan etterkommere av de få israelittene ha blitt spredt?

Selv om bare cirka 2,0 % av den totale befolkningen i Nord-Riket/Samaria ble spredt i de tilliggende nasjoner slik jeg nevnte ovenfor, så ble de altså spredt. Jakob skrev «…spredt i landene».

Da tenker vi selvsagt helt naturlig dithen at vi spør oss: Spredt hvor hen?

Og da må vi ikke sette likhetstegn mellom spredt og assimilerte. Det er her mange har bommet helt. De ble ikke nødvendigvis blandet inn og assimilert med hedningeslekter.

Gud, ved sin profet Amos, kalte det heller…at de skulle «ristes blant alle folkeslag, slik en rister med et såld (melsikter/kornsikter)…»

Dette betyr – kjære leser – at Gud ved å SIKTE UT Israel fra folkene de har bodd iblant, at de IKKE er blitt assimilerte, men holdt helt i skikk som ekte etterkommere av ti-stamme folk fra Sankeribs tid 721 f. Kr.! Og husk nå at Sankerib ikke ødela Nord-Riket, men fjernet/deporterte nesten 30 000 av innbyggerne kun. Bare 3,7 prosent av deres militærstyrker, eller 2,0 prosent av hele befolkningen.

La meg sitere Amos 9, 8-9:

«Se, Herren Herrens øyne er vendt mot dette syndige rike (Nord-Riket), og jeg vil utslette det av jorden (les: Landet). Men JEG VIL IKKE HELT utslette Jakobs hus (Israel), sier Herren. 9: For se, jeg befaler at Israels ætt skal ristes (siktes) blant alle folkeslag, likesom en rister (sikter) med et såld, OG IKKE ETT KORN FALLER TIL JORDEN.»

Det er hos flere bibelhistorikere hevdet at etterkommere av ti-stammene kom helt til både Vest-Europa og via Atlanterhavet over til USA.

Assyrerne selv kalte disse etterkommere blant annet for Skytere, ja faktisk en assyrisk versjon av Isak, Jakobs far, ble de kalt for, Iskossa (i engelsk, Iskuza). Paulus visste tydelig om dette, da han nevner utjevningen av forholdet mellom hedning og jøde i Kol. 3, 11 – altså skrevet etter Israel/jødenes fall fra Gud da Paulus var i Rom år 62:

«Her er ikke greker (hedning) eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, SKYTER, trell, fri – Kristus er alt og i alle.»

Dette er trosstatus for den inneværende tidshusholdningen med den frie nådefrelsen og himmelen der oppe som frelseshåp: Etnisitet er uvedkommende, bare troen på Kristus er det som nå gjelder. Menigheten er altså ikke koplet til Israels/jødenes håp om et kongerike på jord, men vi har himlene over himlene (gresk, epiuranos) som frelseshåp. Vi skal ha vårt sinn rettet opp mot Kristus og det himmelske, og ikke det som er på jorden, Kol. 3, 1-4.
Så ja, det er godt mulig at flere av disse ti-stammene fra assyrertiden kan finnes i både Europa og USA. Det er ikke usannsynlig. Men de er allikevel i stort flertall av dem, holdt i rettlinjet arve rekke og er ikke assimilerte.

Jesaja profeterte om deres tilbakekomst til endetidens Israel og Tusenårsrike, i Jes. 49, 6: (Det er Jesus som konge i Israel som omtales)…

«Det er for lite at du er min tjener til Å GJENREISE JAKOBS STAMMER og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ender.»

Her omtales også selve hovedhensikten med å ha dannet et folk som Israel og jødene (alle tolv stammene) – nemlig at de skal betjene hele verden i tusenårsriket …hedningefolkene vil da lene seg til Jesus, kongen i Jerusalem og hans betrodde medtjenere 12-stamme folket, som er blitt kongelige prester for Gud og Kristus (se 2. Mos. 19, 5-7).

De kommer til syne i Åpenbaringsboken 7, der endetidens 12-stamme folk listes opp 12000 fra hver stamme, og de er innvidd til Gud i profetisk sølibat og er dermed også en førstegrøde av det nye millennium-Israel som skal få Jesus som konge over seg når han kommer tilbake fra himmelen.

Og når Det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen etter at tusenårsriket er avsluttet, finner vi at det har 12 porter etter Israels 12 stammer, Åp. 21, 22.

Hva driver de med i vår tid rent åndelig talt, og som opptar Herren sterkt?

Esek. 36 avslører at de har gjort felles sak, både ti-stamme etterkommerne og jødene (de fra Syd-Riket, Juda, Benjamin, Levi)…de blir anklaget for å ha drevet Kristus-hat og bespottelse av ham i århundrene med spredningen i verden!

Esek. 36, 23 viser at Kristus ved Den store Trengsel – kalt en hevnens dag fra Gud i Jes. 62, 2 – skal hevne sitt hellige navn mot Israel og jødedommen:

«Jeg vil hellige mitt store navn (Kristus), som er blitt vanhelliget blant folkene, det SOM DERE HAR VANHELLIGET blant dem. Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Herren, når jeg helliger meg på dere for deres øyne.»

Verden vil forstå at straffeaksjonen (Den store Trengsel, ref. Matt. 24ff) mot Israel (sionistene, nasjonen først og fremst) i endetiden er en hevn fra Herren, og det skaper ærefrykt for Kristus i hele verden. Ateismen og gudsfornektelsene vil nok få seg et kraftig skudd for baugen!

Det er høyst sannsynlig at det blir de to profetene i Åp. 11 (som er Moses og Elias nedkommet fra himmelen for å gjenreise og straffe Israel) som vil ha evne og kraft til å sette i rett skikk et 12-stamme folk slik vi ser i Åp. 7. Moses og Elias er profeter overnaturlig utrustet av Gud Herren til å se hvem som er hvem, og eksakt hvilken stamme den enkelte tilhører. De 144 000 må innfri minst to krav, det ene er at de må være ekte etterkommere av Jakobs sønner, og det andre og minst like viktige krav er at de må tro på Jesus Kristus som Israels rette Messias. Paulus lærte at bare den troende jøde var Abrahams barn, og den vantro var forbannet bort fra Gud.

Abrahams-løftet om å bli far til mange nasjoner

Ja, hva har nå Abraham å gjøre med ‘De ti tapte stammene’ ?

Dette tar jeg opp ganske enkelt fordi fløyen som tror på den oppdiktete teori om de ti tapte stammer (at det var en total assimilering mv.), mener at dette er en oppfyllelse av Abrahams-løftet, og dermed er han blitt ‘far til mange nasjoner’ gjennom de ti stammenes spredning i verden.

Det menes altså i fullt alvor at den kristen-kulturelle vestlige verden er etterkommere av de tapte stammene. Vi er altså israelitter på en måte…og dermed er vi inne i landløftet også gitt Abraham. (Dette er det også som har skapt den beryktede British-Israel sekten i England, bare med den forskjell at disse alene og ikke andre, hevder de er Guds Israel). Inkludert det utvidete landområdet slik det skal bli i Tusenårsriket fra Eufrat til Nilen. Noen trekker dette til de grader inn i ytterligheter, at man hevder at de frelste kristne skal føres ned til disse landområder. De tror for ramme alvor at den nådefrelste kristne skal havne i Jesu Kongerike her på jord. Mens Paulus klart peker på en frelse som tar oss opp i det himmelske, der oppe (gresk: epiuranos) – for hvilket han ber oss å ha vårt sinn innrettet mot dette store håpet, og ikke det som er på jord (Kol. 3, 1-4).Jeg ville gjenta dette viktige poenget i troslæren i evangeliet til oss.

Man uteglemmer at Abraham, etter Saras død, giftet seg med Kettura og fikk barn, og disses etterkommere er en del av araber-verden i vår tid. Aril Edvardsen nevner disse ting i en av sine mange bøker. Jeg ønsker ikke her å forfølge dette, for det er irrelevant i forhold til evangeliet. Du kan google om dette på nettet. Dermed er store deler av landet lovt Abrahams etterkommere besatt, av hans egne folk allerede. De fleste kapret av muslimsk tro. Dermed er det en umulighet at cirka 700 millioner kristne skulle kunne emigrere dit ved Jesu gjenkomst på jord. Det er helt ute av proporsjon og ute av bibelsk sammenheng.

Bibelens oversettelse er gjenstand for mye diskusjon.

Det er mye som er helt ute av lage i oversettelsene, ikke minst dette med Abraham og å bli «Far til mange nasjoner». Altså, slik dette tolkes av disse som mener den vestlige verden er israelitter.

Uttrykket i 1. Mos. 17, 4-6 om å bli «Far til mange nasjoner» menes ikke verdens nasjoner i vanlig forstand. Det henvises til Israels tolvstamme-folk. Dette bekreftes jo også indirekte og allikevel tydelig, i Mose lov ved forbudet om assimilasjon (å blande seg med hedningefolk). Hvis nå Abrahamsløftet er blitt oppfylt ved at Herrens folk, Israel, har gjort IMOT Mose lov og blandet seg, da er jo dette en total motsigelse. Man oppfyller ikke loven ved å bryte loven. For, sier Paulus, løftet ble tatt inn i Mose lov som en del av Sinai-pakten.

En avklaring om dette gis oss i 1. Mos. 35, 11-12 hvor Gud gjentar ‘Abrahamsløftet’ for Jakob, og peker ut hans tolv sønner som det som skulle bli en mengde folkeslag (bare folk innen tolvstamme-rammen):

«Jeg er Gud Den Allmektige. Vær fruktbar og bli tallrik. Et folk, ja, en mengde med folkeslag skal stamme fra deg, og konger utgå fra dine lender. 12: Og det land som jeg gav til Abraham og til Isak, til deg vil jeg gi det, og til din slekt etter deg vil jeg gi landet.»

Det jeg sier er egentlig: Disse utrolige teoretikerne som kjører hardt på dette israel-tøvet og de tapte ti stammer osv., er rett og slett ikke gode nok i å lese den Bibel de gjerne roser seg av. De er unøyaktige i forhold til å få Bibelen til å stemme for seg. De må la seg omskolere og oppgradere i kunnskap, men vil de?

Mitt tips: Hør ikke på slike eventyrfortellere. Tro heller Bibelens ord om den frelse vi er gitt ved tro, og betrodd til oss gjennom Paulus og hans skriv Efeserbrevet og Kolosserbrevet. Disse er det menigheten har fått å holde seg til i forhold til frelses- og troslære. Etnisitet har intet å gjøre med den kristne menighet på jord!




Av Jan Lilleby

På samme måte som man må behandle Norges Grunnlov i forhold til hvilken rettsak og dennes innhold som er oppe i retten, slik må man også bruke Bibelen.

Norges Grunnlov må behandles, ikke som én bok, der alt som er skrevet gjelder i alle rettsaker uansett innhold, men som en samling med forskjellige lover – og som kan anvendes helt avhengig av hva en gitt sak gjelder.

For eksempel, man har en rettsak på gang der to motparter er uenige om en kjøpekontrakt. Saksøker har tatt utgangspunkt ikke i Norges Grunnlov, men i en del av lovverket, nemlig kjøpsloven.

De engasjerte advokater er nødt til å forholde seg til kjøpsloven under hele rettsakens gang. Dersom en av partenes advokater tar seg den frihet å trekke fram ekteskaps- eller skilsmisseloven for å prosedere på dennes innhold i en sak der det tvistes om en kjøpekontrakt – så ville vedkommende bli bortvist fra rettsaken, kanskje under hånlatter fra motpart!

BIBELEN KAN BARE FORSTÅS RIKTIG NÅR VI DELER DEN OPP

Bibelen er Guds allmenne ord til menneskeheten, men også til visse grupper troende innen denne, slik at man faktisk ikke kan anvende hele Bibelen til enhver tid og overfor alle mennesker uansett tilhørighet innen de grupper Gud adresserer i Bibelen.

Den har samme system for anvendelse som det jeg har skissert i forhold til grunnloven ovenfor!

Bibelen har forskjellige troslærer (lover etc) på samme måte som grunnloven behandler helt forskjellige rettslige forhold mellom mennesker som står imot hverandre.

På samme måte som man ikke kan anvende en særlov innen Norges Grunnlov i enhver sak, men må holde seg til den lov som saken gjelder, slik er det også med Bibelen. Man må holde seg til det som saken gjelder og kan ikke fritt bruke ethvert ord der i f.eks. en bestemt troslære.

Der grunnloven i sitt samlete verk lister opp forskjellige inndelinger, slike som kjøpsloven, ekteskapsloven, eiendomsloven, trafikkloven, straffeloven osv. (som igjen er inndelt med seksjoner innen det særområde den omtaler) – der har Bibelens tilsvarende inndelinger å gjøre med hvilke særpakter og særløfter som Gud gav til utvalgte grupper og personer i Bibelens tidsforløp. Bibelen er jo som kjent ikke skrevet på én dag – men over flere tusen års akkumulasjon ettersom menneskeheten vokste fram etter skapelsen i 1. Mos.

Etter vannflommen, gav Gud en spesiell ensidig pakt til de overlevende, det vi ofte kaller regnbuepakten – at Gud aldri mer skulle la noen dom falle på menneskeheten i form av en vannflom.

Men vi mennesker er notorisk ulydige mot Guds administrasjon av den frelse vi tilbys, og selvsagt måtte menneskene bryte imot Guds ensidige regnbuepakt, og de bygde et stort tårn for å vise Herren at de ikke stolte på hans pakt og løfte, for tårnet skulle brukes til å redde seg fra en eventuell neste vannflom! Men da opptentes Guds vrede og han sendte en svær storm mot Babels tårn og ødela det, og han forvirret menneskene med å gi dem hvert sitt tungemål – som igjen resulterte i en verdensvid spredning. Men kan vi i vår tid forholde oss til Gud ved å betrakte regnbuepakten? Nei, selvsagt ikke!

Hvorfor ikke? Fordi Gud i de neste århundrer og årtusener har kommet med erstattende/avløsende pakter og administrasjonsperioder (tidshusholdninger) som dermed gjør regnbuepakten overflødig. Guds løfte fra denne pakten står allikevel fast, for det kommer ingen ny vannflom, til tross for at menneskeheten demonstrerte ulydighet ved Babels tårn. Men pakten er avløst, og dermed ikke lenger gyldig som sådan.

Bibelen er, på grunn av Guds pakter i historien og Guds tidshusholdninger, således allerede inndelt for oss – men vi må finne disse inndelingene. Bibelen forklarer ikke seg selv, den har ikke en egen stemme. Det er vi troende som må gi røst til Bibelen og ved å lyde vår apostel Paulus, i hans tydelige formaning i forhold til å forstå Bibelen riktig:

“Legg vinn på å kunne framstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som på rett måte utdeler sannhetens ord.” 2. Tim. 2, 15.

Riktig forståelse BILDEI gresk grunntekst er verbet som ble oversatt ‘utdeler’, egentlig å kutte opp, stykke opp. Underforstått slik at man ved denne oppstykking/inndeling skal kunne forklare Bibelens forskjellige sakssammenhenger. På samme måte som nevnt innledningsvis i forhold til grunnloven og dens anvendelse i rettsaker.

Når vi i vår tid skal forklare Guds frelsesplan for menneskeheten, må vi nødtvunget gå helt fram til den siste tilføyelsen i ‘grunnloven’ (Bibelen) – og denne var verken ved Moses, Jesus, Peter eller andre Gud har brukt i historien på forskjellige vis, men vi henvises til én bestemt lærefar i troen, hedningenes apostel, Paulus, og bare ham!

Han er den eneste person i hele historien, og særlig Bibelhistorien, som blir i bestemt entallsform framsatt som hedningenes apostel.

PAKTENE, ETTER REGNBUEPAKTEN

Hvorfor, vil vi se etter en kort gjennomgang av de pakter Gud gjorde mellom regnbuepakten og opp til Den nye Pakt i Jesu blod for Israel (j.fr. Jer. 31, 31; Hebr. 8, 7-13 og 9, 15).

Etter regnbuepakten, som verden etter Noah brøt, kom Herren til Abraham i det gamle landområde som nå er Irak, og utvalgte ham til å bli far til en ny slekt, et stammefolk – som i historien ble til Israel. Abraham ble sendt av Gud til Kanaans land for å begynne denne hendelses rekke som skulle lede opp til Israel som en nasjon for Gud.

Løftet i 1. Mos. 12, 1-3 viser oss en kombinasjon av både en pakt og et løfte, og dette ble ikke gitt til ‘hele verden’, men til en stamfar, Abraham. Før Abraham, talte Gud til verden som helhet, ved utvalgte personer – for eksempel slik som i Noahs tilfelle. Men nå begynte tiden med et spesielt folk, og som hadde en særstilling innfor Gud som verden for øvrig ikke kunne ta del i. Verden ble utestengt!

Jesus viste denne sannhet i liknelsen om vingården (Israel) i Matt. 21, 33, der han sa “En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde omkring den…” Dette stemmer også overens med Paulus’ omtale av oss hedninger (vi utenfor Israel) i Ef. 2, 12, som viser at vi ikke hadde noen deltakelse eller adgang inn i Israels pakter og løfte mv. : “Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden.”

Grunnen til utestengselen var at verden som sådan var falt fra Gud gjennom deres ulydighet ved Babelstårnet, og som straff ble de spredt over hele verden i sine mange språk (1. Mos. 11ff). Om dette lærte Paulus, når han talte til proselyttene, “…dere var jo en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre (jødene i deres vantro mot Kristus) var ulydige.” Rom. 11, 30. Altså Gud sa ved Paulus, at nå var den lange straffetiden med utestengelse fra den frelse som ble lovt Abraham, siden Israel, Abrahams etterkommere, forbi. Nå kunne hedninger bli proselytter i den messianske menigheten og dermed få velsignelse fra Gud gjennom og sammen med det troende Israel, det Paulus liknet med det gode oljetreet i Rom. 11, 11-24. Men bare som proselytter, ikke som frie hedninger.
Da Moses mottok budene og den øvrige loven på Sinai, var ikke verden for øvrig deltakere/mottakere i dette. Vi var utestengte helt, men noen få proselytter ble tillatt (kalt ‘de fremmede blant dere’). Paulus lærer at Abrahamsløftet/pakten ble tatt med og inkludert i den lov Gud gav Moses på Sinai. Denne lov var bare gitt Israels barn idet de nå skulle tas inn i det lovte landet Gud gav ved Abrahamsløftet.

Da Gud for eksempel gav Moses de to steintavlene med de ti budene, var ikke disse bud og de etterfølgende seremoniallovene gitt noe annet folk enn Israel. Vi var utestengte fra Israels borgerrett og pakter, og løftet (om et kongerike på jord med messias kongen, Kristus).

Men det skulle komme enda en pakt fra Gud, som en særlig avtale mellom Gud og hans eiendomsfolk Israel: Den nye Pakt i Jesu blod!

Denne pakten er det vi finner som læregrunnlag til Israel og proselytter i nesten hele Det nye Testamente. Det er bare Efeserbrevet, og Kolosserne som ikke innholder lære om Den nye Pakt til Israel. De sistnevnte brever er lære gitt til oss hedninger fritt, uten at vi må ta veien om Israel og bli proselytter – den er den frie nådefrelsen, tidshusholdningen med menigheten som Guds talerør på jord.

Den nye Pakt i Jesu blod var lovt BARE ISRAEL, og vi hedninger var utestengt fra denne pakten likesom vi var utestengt fra den forrige pakten, Mose lov.

Vi fikk den frie nådefrelsen tilbudt gjennom hedningenes apostel, Paulus, i tidsrommet etter Israels fall. Dette fallet ser vi i Apg. 28, 25-28 – og ble etterfulgt av Guds ødeleggelsesdom over den vantro nasjonen i år 70 da Rom knuste dem og spredte dem i verden.

Alle ting som beskrives i Det nye Testamente, er ting som gjelder Israel i Den nye Pakt tilbudt nasjonen ved apostlene i årene 32 til 62 e. Kr. Og bare de to nevnte brever er troslære til oss, Kristi legeme, menigheten. I tillegg et personlig brev, uten troslære, det til Filemon. Det viser hvordan man bør forholde seg i liknende saker.

I disse finner vi at, 1. Det gjerde som var satt opp (loven) rundt vingården, Israel, var nå revet ned. 2. Jøde og hedning var ikke lenger skilt ved loven, men gjort til ett i tro på Kristus, og dermed satt likt i troen. Det ble slutt på jøde først, så greker (Rom. 1, 16).

Etter regnbuepakten fra Noahs tid, gav Gud bare tre nye pakter, men samtlige var for et eksklusivt folkeferd: Hebreerne, Israels barn.

Først Mose lov, som var en pakt der det inngikk et løfte om et Kongerike med Messias, Kristus ( 2. Mos. 19, 5-6). Denne lov inkluderte i seg Abrahamsløftet, lærer Paulus.

Dernest gav Gud sitt løfte (noen kaller det en pakt) om å sette sin konge på Davids trone Sion, Davids sønn. Det blir oftest kalt for Davidspakten. Ser vi Jesu ættelinje i Matt. 1, 1-17, ser vi at Matteus relaterte denne ættelinjen i henhold til Davidspakten: “Ættetavle for Jesus Messias, Davids sønn…” og som nummer to (enda Abraham var født lenge før David!) nevnes “…Abrahams sønn…”. Vers 17 inndeler hendelsesrekken med ætten, i 3×14 ledd: Fjorten ledd fra Abraham til DAVID (fordi at Gud gav sin Davidspakt), så fra David til bortførelsen til Babylon i år 586 f. Kr, og endelig fjorten ledd fra bortførelsen inntil Josef og Maria ble betrodd Jesus. Dermed ser vi også at både Abrahamsløftet og Davidspakten ble samlet opp sammen med Mose lov, pakten fra Sinai, selv om det kom en NY PAKT med Jesu komme til Israel….han skulle være det fullkomne syndoffer for Israel slik at alle paktene ble ivaretatt innfor Gud. Det er derfor at Mose lov ikke ble fjernet ved Jesu komme, men bare oppfylt ved Kristus. De levde fremdeles med Mose lov i baggasjen, men Kristus ble mellommann og garantist for kravene i loven! Det er derfor eksempelvis Rom. 3, 31 vitner til jødedommen under apostlene, og spør: “Opphever vi så loven ved troen? LANGT DERIFRA! Vi stadfester loven.” Loven var altså ved makt i hele tiden med Apostelgjerningene…men fikk en ‘regulering’ – nemlig den nye og bedre pakten i Jesu blod, for den gikk utenpå loven. Loven fikk leve videre, men overkledd med en vei ut av uføret: Jesu soningsdød for Israel. Peters pinsetale i Apg. 2 peker både på Davidspakten og på løftet (2. Mos. 19, 6) om Kongeriket ved Messias: “Men fordi han (David) var en profet og visste at Gud med en ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone, så var det Messias’ oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse.” (versene 30-31).

Deretter (etter Davidspaktens tilbud) tilbød Gud Den nye Pakt i Jesu blod, som ble utgytt for Israel. Den pakt som Jer. 31, 31-34 profeterte om. Fordi den forrige pakt, den fra Sinai, hadde mangler, da den ikke lot seg overholde pga. menneskets syndige adamittiske natur (Hebr. 8, 7-9). Denne pakt med Israels hus og Judas hus, ble virkeliggjort ved Jesu korsdød og oppstandelse (Luk. 22, 20). Det fremgår tydelig av Hebr. 9, 15 at denne nye pakt ikke gjaldt oss hedninger i vanlig forstand, vi var ennå utestengte fra alt som gjaldt Israels løfte og pakter. Rom. 15, 8 sier tydelig: “Kristus er blitt en tjener for de omskårne (Israel), for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene.”
“Derfor er han mellommann for en NY PAKT, for at de som er kalt (Israel), skal få den evige arv (gresk, aion – kongerikets tusenårige velde) som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt (loven).” Hebr. 9, 15. Av dette forstår vi at for å komme inn i Den nye Pakt, måtte man FØRST ha vært under Mose lov. Men det var aldri vi hedninger! Vi hadde aldri loven sier Rom. 2, 14. I stedet sier Paulus om hedningene at disse var gitt å «vandre på sine egne veier…» (Apg. 14, 16) – Og vi hadde samvittighetens lov som enten fordømte oss eller frikjente oss, ja vi var vår egen lov, sier Paulus (Rom. 2, 14-16).

Og både Peter i sin velkjente pinsetale i Apg. 2, 39 peker på LØFTET gitt fedrene (løftet om Kongeriket i rammen av den nye Pakt til Israel); samt Paulus på sin første misjonsreise til jøder og proselytter utenfor Israels grenser, pekte på LØFTET gitt fedrene, j.fr. Apg. 13, 32. Han kalte det faktisk “Evangeliet om det LØFTET som ble gitt til fedrene”. Dette løftet var bare for ‘Israels hus og Judas hus’ – og vi hedninger var utestengt totalt.

Apg. 10 og 11 og tilfellet med Peter og Kornelius’ hus samt bråket med Jerusalemsbrødrene etter dette, vitner tydelig om at apostlene ikke var kjent med noe konsept der hedninger var involvert. De hadde bare fått i oppdrag å tale Den nye Pakts evangelium til jødene! Vi hedninger var ikke med i pinsedagens åndsutgytelse, med tungetale, mirakler, vanndåp og masseomvendelser – slik pinsekarismatikerne hevder. De har feiltolket Bibelen fullstendig, og ikke forstått at pinsen var en høytid BARE FOR ISRAEL.

Med andre ord: Man måtte ha vært under den forrige pakten, Mose lov fra Sinai, FØR man kunne holdes gyldig under den nye pakten i Jesu blod, slik jeg sa ovenfor. Vi hedninger var altså ikke med i dette scenariet overhodet! Vi kom ikke i full betraktning før Israel hadde falt fra Gud, slik vi ser i Apg. 28, 25-28 – der Paulus på Guds vegne leser den gyldige dommen fra Jes. 6, med dens hovedkonklusjon om Israels status fra dette momentet av:

“….og IKKE OMVENDE SEG, så jeg kan få lege dem (landet).” Apg. 28, 27.

Og som konsekvens til Israels fall i vers 27, får vi Paulus’ lære og advarsel til jødedommen i vers 28:

“Så skal dere da vite at denne Guds frelse er blitt sendt til hedningene, OG DE SKAL HØRE.”

Slik har det også faktisk gått i verdens- og bibelhistorien: Hedningeverden har bifalt og mottatt Jesus Kristus som frelser, nå oppe i et antall nær en milliard mennesker! Mens jødedommen i denne tiden bare har modnet i sin synd og frafall og kristusforakt. Paulus’ ord har blitt oppfylt.

Slik blir det riktig å inndele Bibelen. Vi må ta fullt hensyn til hva Gud har sagt, til hvem Gud sa det, og til hvilken trosgruppe (vi får bare jøde og hedning angitt) han har sagt det.

Både den gamle pakt, Mose lov i Sinai, siden også den ‘Tredje pakt’ Davidspakten, og endelig Den nye Pakt i Jesu blod, ble alle tre gitt KUN til Israels hus og Judas hus…og målet med å gi denne siste pakten, var å gjenreise Israel (se Apg. 1, 6) slik at man ikke lenger så på landet som delt (nordriket og sydriket, Israels hus og Judas hus, men det skulle igjen bare bli Israel, som under Davidsriket).

Så grunnen til at vi fikk tiden med menigheten og den frie nådens frelsesordning, var at Israel falt også fra Den nye Pakt, de aborterte den ved sitt nei til Jesus som nasjon, og Gud straffet dem ved romerkrigen i år 70. Jesus forutsa straffen og fallet i sine to lignelser i Matt. 22, 7 og Luk. 13 om fikentreet. Peter advarte mot fallet i Apg. 3, 22-23 da han brukte 5. Mos. 18 til å peke på at Gud ville dømme til døden alle de som nektet å ta imot Jesus. Dette skjedde da Rom massakrerte hundretusener av jøder i krigen år 66-70 e. Kr.

Gud skal, etter over 2000 år med Israel i frafall og syndens modning, gjenoppta kongerikets sak og sender derfor Elias profeten for å skape et nytt Israel, der det bare vil være Jesus-troende jøder og israelitter (Åp. 7ff) som får være. Og etter Elias’ virksomhet, skal Jesus komme ned fra himmelen og redde Israel fra å bli helt utslettet. Om Elias, se Mal. 4ff og Matt. 17, 11; og Herrens komme se Matt. 24, 22 og 31.

Menighetens tid på jord er over i det øyeblikket at Elias (og Moses, ref. Åp. 11ff) – kommer ned til Israel for å starte den store straffeaksonen mot den ulydige frafalne nasjonen, slik vi ser i Esek. 36, der Herren skal hellige seg på Israel, fordi de vanæret Herrens navn (Kristus) hos hedningelandene som de var spredt i blant i de 2000 årene som er gått snart. Esek. 36 omhandler hva som skjer like før Israel virkelig tar imot Den nye Pakt i Jesu blod, og blir lydige til Kristus slik det opprinnelig var tiltenkt da apostlene ble utsendt til Israel i år 32. Men dette er et annet emne.

Bibelen kan ikke forstås riktig hvis du ikke leser den i denne forståelse og inndeling som jeg har skissert opp her!

Vi må lære oss ikke å blande pakter og løfter gitt Israel, med frelsesløfter og troslære som bare er gitt til menigheten etter at Israel var falt fra Gud. Den frie nådefrelse for oss hedninger (samt i vår tid, også individuelle jøder) har intet å gjøre med det Gud lovte jødene i Den nye Pakt.

I menighetens tid finnes det ingen pakt inngått mellom Gud og menneskeheten, bare en fri nåde, og den kan hele verden gripe fatt i. Ef. 3, 1-9 vitner om at denne frie frelsen var en skjult hemmelighet i Gud, men den ble kunngjort Paulus like etter at Israel var falt fra Gud i år 62. Kol. 1, 25-26 vitner om den samme skjulte hemmelighet. Men som nå ble åpenbart Paulus den gang.

Men når Israel igjen blir oppreist av Gud slik jeg sa, så vil de endelig komme inn i Den nye Pakt, og de vil ikke avvise denne slik de gjorde gjennom tiden med Apostelgjerningene. De mottar Den nye Pakt og Kongeriket med Jesus som Messias nøyaktig slik Esek. 36 har forutsagt.

Menighetens tidshusholdning har dermed bare én gitt plass i Guds system, nemlig mellom forkastelsen av Den nye Pakt endelig slik vi ser av Apg. 28, 25-28 og til den dag da Elias og Moses kommer fra himmelen for å utløse straffetiden mot Israel, og forberede til Jesu gjenkomst.




Av Jan Lilleby

  Spørsmålet er veldig retorisk…og svaret ligger alt i luften, uten at jeg dømmer noen: Nei – vi tenker nok ikke så altfor mye på det himmelske. Det har naturlige årsaker: Vi bor tross alt her nede på jorden, og det tenderer mot at livet her ofte overskygger tankene og realitetene ved at en himmel der oppe venter oss. Det er ikke virkelighetsflukt å tenke mye på det himmelske. For en kristen er dette helt naturlig. Eller – det bør i det minste være slik.

PAULUS TIL MENIGHETEN:

«Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd». (Kol. 3, 1).
Jeg har skrevet en del om dette i en tidligere artikkel, som ligger her på nettstedet.

Likeså har jeg skrevet en artikkel der jeg behandler selve tidsaspektet – altså når kan vi forvente at menigheten tas inn i det himmelske? For én dag, nemlig, vil dette skje. Vi skal tas inn i herlighet hos Kristus, slik Paulus skrev:

«La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde (for verden her nede)- og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, DA (her har vi endelig dagen da vi skal tas inn) skal også dere åpenbares med ham i herlighet.» (Kol. 3, 2-4).

TIDSASPEKTET:

space imageJesu egen omtale av sitt annet komme til de troende var i lys av at han skulle komme ned igjen til Israel i apostlenes levetid. Det skulle skje ved at Israel først omvendte seg, hele folket, og tok vanndåpen – slik Peter la fram for nasjonen i Jerusalem på Pinsedag i Apg. 2 da Hellig Ånden kom over dem som vi kan lese.

Om dette komme var det at Herren formante dem om IKKE å spekulere på tidsaspektet. Fordi dette ‘komme’ var så absolutt betinget. Betinget av at Israel først måtte framstå som omvendte til tro på Messias Jesus. Apostelhistoriens 30 år med forkynnelse om Kongeriket og Jesu annet komme, vitner om at nasjonen forble uomvendt i forhold til kravet som Kristus hadde gitt dem.

Men om Jesu ultimate komme (for komme skal han, selv om Israel nektet å omvende seg) – taler profetene. Den av disse som har det mest detaljerte og rett-på-sak tidspunktet for Jesu annet komme, er uten tvil Hosea, profeten som Gud sendte til å formane Nord-Riket med de ti stammene.

For en nøyaktig og ganske velreferert bibelsk utlegning om dette, se egen separat artikkel kalt «De to Jesu gjenkomster som omtales i Det nye Testamente».

Når vi – kort fortalt – skal beramme tiden eller en omtrentlig tids-oppfatning om når menighetens tid på jord opphører og vi tas inn i det himmelske, så finnes slik info nedlagt i Hosea 6, 2 – der det tales om de ‘tre profetiske dager’ – det vil si: Hver dag er på ett tusen år. Slik står det: (NB: Slutten av 5. kapittel viser at det er Israel som er ‘oss’)

«Han vil gjøre oss (Israel) levende etter to dager (to tusen år). På den tredje dag (da Tusenårsriket etableres ved Jesu annet komme) vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn.»

Med andre ord, profeten sier dermed også at det må ha vært en dag forut for dette, da Israel ansees som å ha avgått ved døden som nasjon! Å bli gjort LEVENDE ETTER TO DAGER (to tusen år) er det samme som å si, at etter to tusen år som falne fra Gud (døde i Guds øyne) skal nasjonen igjen bli en nasjon som helt igjennom blir å regne som Guds helt og fullt. De blir som nasjon igjen talerør for alt Guds anliggende med menneskeheten.

De er ikke ennå kommet dit igjen, da dette målet ikke kan nås uten at Jesus er kommet igjen fra himmelen.

Men for at de skal komme tilbake til denne status de hadde før de falt fra (de falt fra slik en leser i Apg. 28, 25-28 – særlig vers 27: De ville ikke omvende seg), så må menigheten – oss frie troende – tas BORT slik at det derfra blir bare Israel på jord som taler fra Gud og som betjener verden som Guds innsatte lovlige presteskap. Det er bare oss, menigheten, som er lovt himmelen der oppe. Israel i Tusenårsriket, skal som vi skjønner være Guds prester på jorden.

Det er altså to helt forskjellige kallstyper.

Da finner jeg at det finnes to reelle alternativer for når tid en kan forvente at menighetens tid er forbi og vi blir tatt inn i himmelen:

ALT. 1. Gud regner Israels død å ha inntruffet i år 62, da Paulus gav dem den dom som vi leser i Apg. 28, 25-28 – hentet fra Jes. 6.

ALT. 2. Eller, Gud regner Israels død å ha inntruffet da nasjonen ble fysisk ødelagt i romernes gjennombrudd i år 70 e. Kr. og Jerusalem og tempelet ble ødelagt og brent.

Dersom det er alternativ 1, da har vi cirka 2026 som det året da menigheten tas inn i himmelen overnaturlig. Regnet korrekt ut fra jødisk kalender med 360-dagers år. For vi vet også fra Bibelen at Gud skal sende ned den ekte Elias sammen med Moses (Åp. 11ff) for å drive Israel til omvendelse gjennom en profetert trengselstid, kalt Jacobs trengsel – Israel skal tvinges til å omvende seg gjennom svære domshandlinger slik en leser av Åpenbaringsboken. Faktisk bare 11 år til i skrivende stund!

Dersom det er alternativ 2, da har vi 8 år til å legge inn – og dette vil da bli år 2034….ikke for Jesu komme, men for Elias’ komme og Mose, som jo skal komme FØR Herrens dag – dagen da Jesus kommer til jorden igjen. Jesu komme vil skje 7 jødiske år fra det at Elias/Moses i Åp. 11, kommer for å vekke opp Israel ‘fra de døde’ – åndelig talt. Altså, det blir da 19 år til, (nå er det 2015) som også egentlig er en kort tid tatt i betraktning at menigheten har vært her i snart to tusen år.

Uansett: Begge alternativ gir oss en meget kort tidsperiode – der forventningen til DAGEN vi reiser hjem bør øke for hver dag! Ikke i hysteriske former, men i stille takknemlighet over at vi ikke skal måtte vente i ‘nye århundrer’ for at målet skal oppleves for oss troende.

Når vi i samme åndedrett tar en titt på dagens verdensbilde med all krig nød og uro mange steder, så kan i allfall undertegnede klare å tenke seg at det jo er på høy tid å sette sluttstrek, slik at Jesu komme kan skje og verden bli satt i orden og komme inn under Guds direktestyring, ved Jesus Kristus, han som er gitt all makt i himmel og på jord.

Hvorfor ikke flere prester, pastorer og predikanter holder dette tydeligere fram i deres møter og virksomheter har jeg ikke noen klar formening om. Siden Paulus ber oss spesifikt om å holde dette oppe og i høy kurs, så burde vel vi kristne ta fram disse ting i en mere bestemt form og forkynnelse?

VERDENSSITUASJONEN

Akkurat nå (høsten 2015) har vi fått over oss den enorme flyktningekatastrofen ved syrere og andre som strømmer panikkslagne opp igjennom flere europeiske land. Unge, eldre, enslige så vel som familier med barn…de bare søker et nytt hjemland der de eventuelt kan finne fred fra krig og opprør, bomber og granater.

netanyahu_ISISDe vet ikke om de noen gang kan reise hjem igjen…og absolutt ikke når dette kan skje. Det som det ondskapsfulle sionist-Israel står bak, det må altså vi nordmenn og andre folk ta utgiftene med…vi blir påtvunget en kjempemessig bølge av flyktninger, og hvor skal det ende? Det er opplagt at vi på den ene siden bør hjelpe, men på den annen side så kan vi ikke bare glatt gi bort Norge til fremmede, hvor trengende de enn måtte være. Det må gå en grense. Israel kan jo ta inn de flyktningestrømmene som de selv har provosert fram ved sitt skitne kyniske spill! Da kunne Netanyahu og kabinettet hans fått smake sin egen medisin. Disse samvittighetsløse bandittene og morderne.

Har noen lagt merke til en underlig ting? Når hører vi om at eksempelvis ISIS morderne har attakkert i Israel? Har de stormet inn i Tel Aviv? Jerusalem? Haifa? Nei, alle andre steder der de herjer – men aldri i Israel.

Ytterst påtakelig og avslørende.

ISIS fake army in NEW trucksOg hvorfra har de fått splitter nytt utstyr (bilder på nettet viser nye Toyota pick-up biler, mange med nye maskingeværer montert på lasteplanet) – hvor får de alt utstyret fra? Plutselig poppet de opp på verdensarenaen ut fra det store intet. Med svarte flagg/slagord, og maskerte i svarte klær (visste du at i muslimsk tro, skal man ikke kle seg i svarte klær være seg Jihad eller andre offentlige ærend) ? Her har falsknerne bommet helt. Utstyret kommer fra kontaktene som forsyner Israel med våpen, og det er i første ledd USA og deres leverandører. Hvor oppmerksom er TV-2 sin kvinnelige journalist Mah-Rukh Ali som utga en bok (Trusselen fra IS) nylig, på at ISIS er en Israel/USA/CIA svindel og plott? At de er en klassisk Mossad/CIA  ‘Rent-A-Mob’?

De som leser mine forskjellige innlegg omkring dette, har kanskje notert min avsløring (og det finnes det mengder av stoff om på internett!) om at det er Israel/Mossad i samarbeide med forbyterligaen/snikmorderne CIA som har konstruert en ‘Rent-A-Mob’ morderbande, ISIS – som skal kaste dårlig lys imot muslimene og få verden til å anse muslimer som demoniske. John McCain, formann i USAs forsvarskommité (en forferdelig krigshisser, hatet av millioner av rettskafne amerikanere), innrømmet åpent i TV intervju at det var USA som hadde trent opp den syriske ordinære opprørshæren for å styrte Assad. Disse er skyld i at flyktningstrømmen har eksplodert. I tillegg har vi ISIS.

Med falske iscenesatte ISIS halshogginger (de er filmet i studios og bilder er manipulerte, for ingen er virkeligStudio der jukse- halshogging ble filmet halshugget!) setter dette panikk i mange mennesker i Midt-Østen. Assads regime har ikke skylda for at Mossad/CIA driver konspirasjoner og mord av sivile for å omstyrte landet til egen fordel. Den sionistiske jødedommen står bak dette og mye annet ondt. Når skal dette få en ende?

Putin har endelig gått inn med russiske fly attakker og sprengt ISIS stillinger så vel som opprørernes. Putin vil ikke være med på agendaen til New World Order, som tabbet seg ut i Irak…da det viste seg at masseødeleggelsesvåpen ikke fantes hos Saddam Husseins regime. Drapet/hengingen av Saddam var et simpelt NWO rovmord og et overgrep mot både menneskerettigheter og alminnelig moral. Det samme kan sies om Gadaffi og drapet på ham. USAs moralkodeks er kaputt, den eksisterer ikke.

Se ikke minst på den skandaløse ondskapsfulle tortur som drives på Guantanamo, Cuba. Bare en uopphørlig grådighet til å dominere og overta land i Midt-Østen, for så endelig å la Israel ta over en vakker dag. Alle vet vel nå at USA styres i praksis ikke av president og kongress, men av den jødiske sionistiske lobbyen, som i likhet med under 2. verdenskrig dirigerer politikken og militærets agenda. Sjekk internett, som overflommes av riktig info om dette. Når skal galskapen og Israels/USAs herjinger bli stoppet? Israel er jo som musen som holder elefanten i øret og dirigerer denne. Det er vanvittig.

DET BLIR JESU GJENKOMST SOM UTFRIR VERDEN FRA DET ONDE

secon advent ChristDette får en bråstopp idet Jesus Kristus kommer fra himmelen med dunder og brak:

«Men dere som lider trengsel, SKAL HAN GI RO sammen med oss. Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. (Engler med krigsmakt, OBS) – HAN KOMMER MED FLAMMENDE ILD og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium.» (2. Tess. 1, 7-8).

JESUS SA OM DET SAMME: «Da skal Menneskesønnens tegn (korset?) vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.» (Matt. 24, 30).

I tiden før dette som Paulus skriver om her, er det at vi finner de to profetene i Åp. 11 – som er Elias og Moses. De har i årene før Jesus kommer, tuktet og plagestraffet det sionistiske Israel slik at de er nærmest slått flate til bakken…og når Jesus kommer, setter han inn dødsstøtet mot alle som hater ham og som ikke vil høre evangeliet. Tålmodigheten er slutt, og verdens onde veier skal stoppes på alle fronter. (Se min bok «Moses og Elias kommer med hevnens dag» – den er til gratis nedlasting).

Jesus kommer til å komme BARE SOM DOMMER OG FRELSER og ikke lenger slik han var første gang, der han påtok seg lidelser og forsakelser og ble hengt på et kors, som et offerlam for all synd.

Nå er han HEVNEREN (se Esek. 36, 23 mv.), og DOMMEREN, og også tar han den overordnete rolle som BØDDEL sammen med sine veldige krigsengler…og all ugudelighet skal få seg et slag som de aldri hadde forestilt seg. All kristusspott blitt stoppet, all ateisme og oppkjeftighet fra både jøder og hedninger, bråstopper. Alle som har spottet, forbannet og omtalt Gud og Kristus på en råtten/nedsettende måte, vil få tidenes største baksmell. Det er ‘Payback Time’ mine venner.

Han dreper først Antikrist og Den falske Profet (Åp. 19), deretter disses hærstyrker som prøver å skyte mot dem…og det blir bare en tredjedel overlevende. To tredjedeler blir drept av Herrens domsengler og Ham selv i dette forrykende scenario. Det blir kanskje så mye som 8 millioner drepte i dette siste slaget, dersom 3 tredjedeler utgjør 12 mill. I dag er Israel cirka 7,2 mill. Det blir himmelens fugle-horder som rydder bort (spiser opp) likene, etter at Herrens engel kaller dem til åstedene i Israel (Åp. 19, 17-18).

«I hele landet (Israel) sier Herren, skal to tredjedeler utryddes og omkomme, bare en tredjedel skal bli spart.» (Sak. 13, 8)

«Bare en liten flokk skal bli igjen av dere – dere som var så tallrike som himmelens stjerner – fordi du ikke hørte på Herrens (Kristus), din Guds røst.» (5. Mos. 28, 62).

SIONISMEN – DET MORDERISKE KONSPIRATIVE ISRAEL FÅR EN BRÅ DØD.

Holocaust-bløffen blir lagt i grav like fort. Og all annen ugudelighet fra den falne talmud-jødedommen og deres hang og besettelse med løgner får sin brå død, og det blir helt tyst fra den kanten! Jesus og hans engler kommer til å knuse all vantro jødedom i HELE VERDEN, inkludert disse i USA. Bare de som omvender seg blir spart.

Herren kommer til å rydde opp og omkalfatre enhver nasjon som lar seg styre av sine svorne fiender, den talmudiske jødedom og de som støtter disse igjen.

Ingen kan slippe unna Herrens skarpe blikk og viten om alle ting. Han skal slå hedningene med jernstav og den ugudelige skal han drepe med sin munns ord, sier profetene.

Verden vil kunne se mange av disse fantastiske englene fra Gud, i det de skal oppholde seg mye ved tempelområdet. Jesus sa om dette:

«Og dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen» (Joh. 1, 52) – underforstått, når Jesus regjerer ut fra Sion, tempelberget. Antakelig synlig også ved de TV media som får lov å sende fra Jerusalem. Tiden vil vise dette, men interessant er det.

Grunnen er jo åpenbar: Englene er jo en himmelsk overmenneskelig tjener-gruppe vi stort sett bare kjenner fra Bibelen. Men som vi aldri selv har sett i aksjon. For at verden skal holdes i sjakk og ha en ærefrykt for Kristus og hans regjering, behager det Gud å la hans engler sees (daglig?) i området, og slik holde uroelementer fra å forgripe seg på den ene eller andre måten. Folk vil være skrekkslåtte ved tanken om at en av disse englene skulle sette i gang noen straffeaksjon. Folk forstår at de har overnaturlig makt når de blir sett dalende ned eller flyende opp.

Men det som står igjen når alt er over, er et nytt Israel som lyder Kristus og regjerer med ham i Guds Tusenårsrike på jord (Åp. 20, 4-5).

Med andre ord, det er nok etter min vurdering ingen verdslig politisk- eller militær makt som klarer å sette ondskapen på plass og få slutt på opprør, kriger og det svære flyktningproblemet.

Den endelige avslutning vil kun være mulig idet Kristus en dag kommer tilbake slik jeg har forespeilet ovenfor i hht. Bibelens lære.




Av Jan Lilleby

bible photoHva var det som egentlig skjedde i årene beskrevet i Bibelen fra og med den dagen at Jesus Kristus inntok scenen i Judea og Galilea i år 29 e. Kr. Inntil vi finner Paulus i Rom i lenker der han banker på det jødiske lederskapets dør i Apg. 28, 31 i år 62 e. Kr.?

Jeg kunne summert opp et meget kortfattet resymé i et par setninger, men vil nå ta det heller litt skritt for skritt. Og jeg håper at leserne da kan følge og reflektere over dette.

Jesus tilbyr Israel et Nådens år fra Herren

Det første som skjedde var at Jesus – i kjølvannet av døperen Johannes – stod fram offentlig og proklamerte at det profeterte ‘Nådens år fra Herren’ var et faktum! En tjenestetid der Kristus bød Israels folk å omvende seg og tro på ham som deres utvalgte Messias.

Jesus selv brukte dette profetiske faktum i det han introduserte nådeåret i synagogen i Nasaret ved å lese denne profetien opp fra Jesajas’ bok 61, 2 – og med vilje unnlot han å lese siste halvdelen av verset.
«….frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren…»

Jeg vil også legge til vers 9 i denne sammenheng, der man får løftet og vyene om det lovte Tusenårsriket for Israel (i evangeliene: Himlenes Rike, osv.) der Jesus Kristus skal sitte på sin trone på Sion og regjere nasjonen og verden:

«Deres ætt skal bli kjent blant folkene, og deres etterkommere blant folkeslagene. Alle som ser dem, skal kjenne at de er en ætt som Herren har velsignet.»

Det er i Tusenårsriket at denne lovte velsignelsen vil ligge over Israel med full tyngde, i nærvær av Kristus selv.

Likeså, Sakarja hadde senere sine visjoner om dette tusenårige Kongeriket med Messias på tronen, helt i tråd med Jes. 61, 9:

Kap. 8,23 – «I de dager (Kongerikets dager) skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!»

Det er riktig å si at dette ‘Nådens år fra Herren’ for Israel inkluderte hele tidsrommet fra Jesu fødsel inntil han døde på korset langfredag år 32 e. Kr.

Ved å sende Jesus, hadde Gud begynt sitt private profetiske program for sin utvalgte nasjon og folk, Israel, der han tilbød dem Den nye Pakt (testamente) i Jesu blod i henhold til Jer. 31, 31, senere også gjentatt og forklart inngående i Hebr. 8 og 9. Dette hadde intet anliggende for noen andre utenforstående folk og nasjoner som sådan. Det var bare Gud som hadde begynt en privat intern dialog med sin utvalgte gamle nasjon. Ef. 2, 12 forteller oss at vi vanlige hedningefolk var holdt på utsiden av alle de velsignelser som Gud hadde lagt over Israel. Vi var overlatt til å vandre på våre egne veier, lærer Paulus i Apg. 14, 16. Men Israel var derimot opplært og vandret på Herrens veier, en nåde gitt av Herren, og holdt adskilte fra verdens øvrige nasjoner. Husk 2. Mos. 19, 5-6 der vi ser at Israel var utvalgt til å bli et Hellig og kongelig presteskap for Gud på jord.

Kort sagt, Jesus sa fra om det flere ganger – at han var bare utsendt til de fortapte fårene av Israels hus, altså jødedommen. Ingen andre. (Senere, i Apg. 10, finner vi at proselytter ble gitt adgang inn i Den nye Pakt, men kun i et begrenset engangs-tilfelle der Peter først måtte ha særåpenbaring før han torde gå til hedninger).

Lukas 22, 20 viser oss Jesus like før korsfestelsen, da han erklærte at hans blod skulle bli utgytt for å føre et troende Israel inn under Den nye Pakt, som skulle oppgradere og overskygge den gamle pakten inngått på Sinai, Mose lov.

«Likeså tok han kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere (Israels folk).»

Dette hadde (år 32 e. Kr.) ingen ting å gjøre med verden for øvrig. Det var en pakt som bare kunne tilbys slike som først hadde levd under den gamle pakt, Mose lov og bud (ref. Hebr. 9, 15 mv.). Altså, bare jødedommen og et fåtall proselytter hadde slik en anledning. Det hadde ene og alene å gjøre med det lovte tusenårige kongeriket som var lovt av Gud for nasjonen, med Kristus som konge, slik Gud åpenbarte gjennom Moses på Sinai i 2. Mos. 19, 5-6. Et kongerike av prester, et hellig folk utvalgt til å være et presteskap for Gud på jord. Akkurat slik vyene i Jes. 61, 9 og Sak. 8, 23 sitert ovenfor angir, hedninger skal gripe tak i jødene fordi de ser at Guds velsignelse og nærvær ligger over dem i Kongerikets tid.

Dette første såkalte ‘Nådens år fra Herren’ for Israel finner vi innen de fire evangeliene i den tid Jesus virket på jord i Israels land. Det endte med korsfestelsen langfredag og oppstandelsen noen dager etter. Alt sammen i henhold til profetene i Bibelen. Slik Johannes oppsummerte det, Han kom til sitt eget (folk), men hans egne tok ikke imot ham….Joh. 1, 11.

Selv om han var iblant dem i 33 år – det profeterte nådeåret i Jes. 61, 2.

Det andre ekstra nådeåret gitt Israel

Etter at Jesus hadde oppstått og levd blant disiplene de førti dagene som er nevnt i Apg. 1 der han lærte dem vedrørende Kongerikets oppdrag, så tok apostlene over den forkynnelsen som Jesus hadde introdusert i sin tjeneste. Dette kom egentlig i gang fra og med Pinsedag år 32 slik vi leser av Apg. 2 og Den Hellige Ånds komme over flokken på Øvre Salen i Jerusalem.

Peter var gitt sammen med de elleve å gå til Israel innen landets grenser (samt til de få proselyttene i Apg. 10) og tilby nasjonen Kongeriket med Jesu gjenkomst dersom nasjonen ville først omvende seg. Sjekk Peters taler i Apg. 2 og 3. Og siden ble Paulus utsendt til jødene/synagogene i diasporaen utenfor Israel, i provinsene – men ulikt Peter ble det gitt ham å ta inn mange flere proselytter for å gjøre gjenstridige jøder sjalu til omvendelse (Rom. 11, 11). Gal. 2, 7-8 viser oss dette helt klart. Bare Paulus hadde å gjøre med både jøder og proselytter på fast basis, såfremt det viste seg at jødene var gjenstridige – for da tillot han proselytter å ta plassen fra slike. De ble podet inn på Israels tre, der en jødisk gren først var brutt av ved sin vantro mot apostelens forkynnelse.

Aldri var hedningeverden som sådan noen gang gitt fullt grønt lys til bare fritt å storme inn i Israels velsignelser i Messias-troen. Dette faktum kan du ta med til banken.

Denne type apostolisk virksomhet var forutsagt av Jesus i hans lignelse i Lukas 13 om det fruktløse fikentreet, et bilde han brukte om det vantro Israel som han visste skulle fornekte ham enda en gang.

I denne lignelsen pekte Jesus på et ekstra nådeår som skulle bli tillagt det nådeåret han selv proklamerte i synagogen i Nasaret 3 år tidligere, som følger:

(Luk. 13, 6-9) – «En mann (Jesus!) hadde et fikentre (Israel) plantet i sin vingård. Og han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen. 7: Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år (Jesu tjeneste var tre år) har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? 8: Men han (vingårdsmannen) svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året (i engelsk står det, One more year)- til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. 9: Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned.»

Vingårdsmannens røst i dette her, står for Jesu apostler som skulle ved sin forkynnelse spa opp jorden og gjødsle fikentreet, Israel, med forkynnelsen om Jesus for å omvende nasjonen slik at den ikke skulle bli ødelagt, hugget ned!
Dette ekstra året for å få liv i fikentreet, var de 30 årene med Apostelgjerningene og arbeidet som ble utført av dem – i praksis å regne som et ekstra nådeår, og som derfor utgjorde omtrent samme kalendertid som Jesu liv på jord, slik det første nådeåret var.

Men dessverre, det nyttet ikke. Israel ville ikke omvende seg (se Apg. 28, 27) – og som konsekvens kom altså landets katastrofale ødeleggelse i år 70 e. Kr. da den romerske stridsøksen hugget det vantro Israel ned, det fruktløse fikentreet. Og slik er deres status hos Gud til denne dag og fortsatt, inntil Gud finner for godt å sende ned Elias slik Jesus sa i Matt. 17, 11. Dette nye kallet til Israel vil komme idet Den store Trengsel starter, slik Åpenbaringen viser. Åp. 11 viser oss Elias og Moses i Israel som profeterer straff og plager.

Vi gjør klokt i å merke oss hva Jesus faktisk sa i sin lignelse, om Israels åndelige og nasjonale status: «Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden?»

Jesu ord kan ikke misforstås: Så lenge et gitt jødisk foretak i form av en nasjonal samling i Israels gamle landområder (Palestina) ikke er en ren gruppe Jesus-troende jøder, vil slike oppholde seg der helt imot Guds vilje, altså ulovlig og egenmektig – dette til tross for at FN gav de jødiske sionistene mandatet i 1948 og staten Israel ble proklamert den 14. mai.

Hedningers røst (FN) og Guds røst er to helt forskjellige ting.

Landet er i Guds plan tiltenkt bare for Jesus-troende jøder – og dessuten, landet kan i ettertid av dets ødeleggelse i år 70 ikke bare uten videre inntas, selv om alle skulle ha trodd på Jesus. Nei, de må ny-inviteres av Kristus personlig med et konkret tilbud om å få Kongeriket gitt dem. Med andre ord, Jesus må først ha kommet tilbake. Det er dette vi óg kan se i Sak. 13-14.

Dette tilbudet om å få Kongeriket vil starte opp med de to profetene i Åp. 11, og de gjenåpner da Den nye Pakt som tilbud til Israel. Se også Matt. 24, 14 – «Evangeliet om riket skal bli forkynt over hele landet….og så skal enden (på trengselen) komme.» Dette er feil oversatt i mange bibler, som sier «Bli forkynt over hele jorden». Nei, det blir som under Peters tjeneste: Forkynnelsen og tilbudet om Kongeriket gis kun til jødene.

På den annen side så betyr allikevel ikke deres ulovlige opphold i landet i vår tid at man derfor skal søke å kaste de ut igjen. Absolutt ikke. Dette er nå for sent, for i og med deres ulovlige kapring av landet gjennom mye politisk triksing og under-bordet-fiffel, så vil dermed veien ligge åpen for den falske messias som vil prøve å stjele Jesu plass hos jødene: Antikrist. Denne falske messias er et makabert resultat av jødenes egen ulydighet og vantro imot Jesus i alle århundrer. Nå vil de få det de har bedt om: En annen messias enn Jesus, og det ender med total katastrofe.

Det er nå bare Gud og Kristus som ved sine inngrep kan redde nasjonen og få den på rett kjøl.

Gud vil bruke den kommende trengselstiden i Israel til å rense og bringe fram et nytt Israel, et Jesus-troende Israel som skal tjene under Kristi regjering i Tusenårsriket som kommer.

I Jes. 61, 2 – siste halvdel av verset – finner vi igjen Den store Trengsel, men som av profeten kalles for «En hevnens dag fra vår Gud» – og dette er Guds redskap til å rense seg et Israel som blir lydige til Kristus, og som skal bli en velsignelse for hele verden. Se også Esek. 36 om Herren som skal hevne spotten mot Kristi navn fra eksil-jødene.

Det samme kan sies om apostlene som vi leste i Joh. 1, 11 om Jesus – «De kom til sitt eget folk, men deres egne tok ikke imot deres budskap om Jesus.» De tok ikke imot Jesus, selv etter at Gud hadde gitt dem et ekstra nådeår til å omvende seg.

Denne gang ville ikke Gud strekke det noe lenger, eventuelt tilby et tredje nådeår. Nei, nå gikk det mot Israels ødeleggelse. Fikentreet skulle hugges ned, for frukten uteble – og de skulle jages ut av landet, for «treet» skulle ikke bli stående der og oppta jordsmonnet og utsuge det. Jesu egne ord, og slik gikk det altså. Men jødenes fall ble etterfulgt av en helt ny tidshusholdning gitt verden gjennom Paulus: Husholdningen med Guds nådefrelse, en gave gitt i tro på Kristus uten krav til gjerninger (Ef. 2, 8).

Lignelsen i Luk. 13 om fikentreet bør leses sammen med lignelsen i Matt. 22, 1-14 om «Kongens utsendinger» – særlig versene 6 og 7. Der talte Jesus om sine apostler (utsendinger) som gikk ut for å innby til bryllupsfest, og hvordan disse ble forfulgt og mange ble drept, og sier da om dette:

«Men andre la hånd på hans tjenere, de mishandlet dem og slo dem i hjel. 7: Da ble kongen (Jesus) harm, han sendte ut sine krigshærer (romerne) og drepte disse morderne og satte ild på byen deres (Jerusalem).»

Fra vers 8 og videre, taler lignelsen om den gjenopptatte virksomheten for Kongeriket, som skal finne sted i Den store Trengsel som jeg har nevnt.

Vi må merke oss at den romerske hær ikke egenmektig valgte å ødelegge Israel. Nei, ødeleggelsen kom fordi jødene selv hadde provosert overmakten, og det på en meget farlig og opportunistisk måte. Selv-erklærte falske messiaser framstod og forledet folket til opprør i år 66 e. Kr. og etter fire år ble nasjonen knust, ja på samme kalenderdag (10. september) som da jødene ble tatt til Babylon i år 586 f. Kr. Og Judea, Samaria og Jerusalem ble herjet og massakrert, byen og tempelet ble svidd av i henhold til Jesu profeti – endog tusenvis av jøder tatt i opprøret, ble korsfestet langs veien fra Jerusalem ned til Cæsarea til skrekk og advarsel. Men det store flertall av krigsfanger (over 17 års alder) ble sendt på skip til Aleksandria og forsøkt solgt som slaver der. Moses forutsa dette i 5. Mos. 28, 68, og Josefus’ bok om Den jødiske Krig vitner om detaljer rundt dette. Ødeleggelsen blir karakterisert som selvforskyldt, og romerne var absolutt ikke «Anti-Semitter» – ikke på noen måte.

Tidshusholdningen med Guds frie nådefrelse i Kristus

Etter at vi ser frafallet til Israel (Apg. 28, 27…de ville ikke omvende seg) omkring år 61-62 da Paulus konfronterte dem i Rom, så kan vi i ettertid bare finne tre skriftdeler i Bibelen som taler til og om denne nye nådefrelsen. Disse er Efeserbrevet, Kolosserbrevet og Filemon. De er alle skrevet av Paulus etter at Gud avbrøt kontakten med Israel på grunn av deres endelige definitive vantro mot Kristus som nasjon. Av disse er det de to førstnevnte skriftene som har troslære til menighetens tidshusholdning med fri nåde og der himmelen oppe hos Kristus er selve endemålet for den troende. Dette finnes bare i de to brevene.

Alle andre brev i NT som har troslære, handler om forhold som gjaldt under den tiden da Den nye Pakt ble tilbudt jøder og proselytter, altså tiden med Apostelgjerningene.

Det er Efeserbrevet/Kolosserbrevet som fortsetter den bibelske tidslinjen (alle bibel-teologer og de fleste kristne trossamfunn er enige om dette) der Apostelgjerningene slutter, nemlig omkring år 62 e. Kristus og Paulus er fortsatt i varetekt med lenker i sitt leide husrom i Rom.

Paulus’ nye evangelieåpenbaring blir fremsatt som noe Gud hadde holdt hemmelig hos seg selv, siden før han skapte verden, og som først ble gitt Paulus, av alle mennesker. Ef. 3, 1-9 er selve programerklæringen omkring dette nye frie evangelium, fulgt opp av Kolosserbrevet. Han navngir det nye evangeliet som blant annet «Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom» – det vil si, dette kunne ikke finnes i tidligere bibelskrifter/åpenbaringer. Det var uransakelig, usporlig og uetterrettelig, ikke ett eneste ord om dette hos noen av bibelens profeter. Det skiller seg helt ut fra hva apostlene forkynte da de holdt på å tilby Israel Den nye Pakt og Jesu gjenkomst for Kongeriket.

I disse to epistlene finner vi ingen ting om noe Kongerike (tusenårsriket) på jord for den troende med Jesus som Kongen. Jesus blir nå heretter omtalt med tittel av Paulus som Hode for hans legeme som er menigheten, og menigheten omtales bare i en-tall heretter. Ingen pakt verken ny eller gammel omtales som noe som gjelder mellom Kristus og den troende, men bare en fri gave i form av nådefrelse uten gjerninger, ingen vanndåp forlanges ei heller dåp i Hellig Ånden, ingen mirakelgaver med tegn, under og helbredelser, ingen nattverd minnestund, og Mose lov finner vi som avskaffet, heller ingen «Jøde først, så greker» for nå har Israel falt bort fra Gud og mistet den retten; ingen helligdager, sabbater eller matregler, og endelig – intet budskap eller forkynnelse om at Jesu gjenkomst skulle regnes som immanent (overhengende, plutselig) slik vi finner i Apostelgjerningene da Den nye Pakt til Israel ble tilbudt dem.

Den troendes frelseshåp er forandret fra og med Efeserbrevet, for nå er det himmelen der oppe hos Kristus (gresk: epiuranos – himmelen over himlene) som gjelder, og Kongeriket for Israel er satt på vent inntil jødenes frafallsynd er blitt fullmoden og han sender dem Elias slik nevnt.

Dette er hendelsesforløpet – de store linjene – som vi ser i Det nye Testamente.

Det er ikke for alltid ute med jødene, nei langt ifra!

De har vært ute og spredt for all verden og plaget i snart to tusen år på grunn av fallet da de sa nei til Jesus nasjonalt. Men Gud skal igjen kalle dem opp og utvelge sin nasjon, og dette blir gjennom Den store Trengsel som snart kommer i Israels land. (Dette rammer ikke vanlige nasjoner i verden, men bare indirekte, mest i form av den skrekk og undring som man gripes av når de ser hva Gud gjør for å tukte Israel på plass).

Etter dette fallet i år 62 da Paulus fikk det endelige «nei» fra jødene, den fatale og ultimate fornektelsen fra de elleve synagogene i Rom, fulgt av ødeleggelsen i år 70, fant Gud i sin nåde for godt å utlyse denne nye frelses-perioden for verdens folkeslag (inkludert den individuelle jøde selvsagt – se Ef. 2, 15) ved bare å gi oss alle den frie nåden, en ren gave uten noen pakt-forpliktelser eller lover og bud. Bare renhetsformaningene til Paulus i Efeserne og Kolosserne…moralske og samvittighetsbaserte leveregler som bare følger naturlig av dette at vi tror og elsker Jesus Kristus, slik fortalt oss av vår apostel Paulus.

Det var altså bare Israel som hadde pakter med Gud, og som inneholdt både lønn og straff – og ikke bare lønn, NB. Se Rom. 9, 4-5…dem tilhørte….osv.

Men nå i nådetiden stiger ikke Gud ned for å sjekke opp synden og utdele straffedommer om det går over breddene. Nei, dette er forbeholdt den neste husholdningen som kommer: Tusenårsriket med Jesus på jord som Konge i Jerusalem. Da må nasjoner og deres ledere passe munnen og lære seg å tie og være tilbakeholdne i spørsmål om tro og rettferdighet på jord, ellers vil Kristus begynne å slå med sin jernstav og sin strenge rettferdige styringskraft!

Nå er vi fremdeles inne i den nådetiden som kom med Paulus i år 62, men snart skal dette opphøre, og menigheten tas inn i det himmelske slik det er lovt i Kol. 3, 1-4 – vi skal åpenbares med Kristus i herlighet i det himmelske.




Av Jan Lilleby

prayer to GodMenigheten er definert av Paulus ikke bare som en gruppe troende – men som en egen separat tidshusholdning (Ef. 3, 2).

Paulus fikk denne forvaltningen betrodd av Herren idet han konstaterer at Israel var falt fra Gud, for de nektet Kristus som nasjon, og vi leser om bruddet mellom dem og Gud i Apg. 28, 25-28, særlig vers 27 som brysk fastslår – de vil ikke omvende seg så jeg kan få lege dem.

Da kom omsider – år 70 – ødeleggelsen over Israel for deres store ulydighet mot Herren.

Men som nevnt, direkte fulgt av at Paulus fikk seg åpenbart det han kaller ‘hemmeligheten’ – en husholdning som ikke innebar det samme frelseshåpet som tidligere var presentert for Israel, nemlig Kongeriket i Israel og Jesus som konge. Men det ble heretter himmelen der oppe, der nå Kristus sitter ved sin Fars høyre hånd i herlighet. Ef. 1-3 handler særskilt om dette, og det samme finner vi i Kol. 1-3 – Paulus’ lære om det nye frelseshåpet som i tidligere tider og husholdninger hadde vært helt skjult i Gud og ikke kunngjort for noen.

I de fire evangelier og i hele tiden som den påfølgende historien i Apostelgjerningene vitner om, inkludert de skrifter som ble skrevet i dette tidsintervall, hadde bare Israels frelse for øyet. Deres håp var Kongeriket, læreformen var Den nye Pakt til Israel, og de hadde en tidsfrist til å akseptere budskapet før Gud ville måtte sende sin dom dersom de ikke aksepterte.

Tidsrommet for å oppfylle riktig Mose ord i 5. Mos. 18, 18-19 blir av Jesus definert som ‘Ett ekstra nådeår’ basert på Jes. 61, 2 – der nådeåret opprinnelig blir definert som den tid da Jesus kom og til hans himmelfart, altså omkring tretti år drøyt. Peter minnet kraftig om dette faktum i talen etter pinsedag i Apg. 3, 22-23 der han taler til Israel om dette. Dersom nasjonen ikke tok imot Jesus, ville det komme en ødeleggelsesdom!

Dette nådeåret – som da tilsvarer de omkring tretti årene som Apostelgjerningene rapporterer om – var gitt med tanke på at Jesu drøyt tretti års tilstedeværelse på jord skulle være malen. Det er lignelsen i Luk. 13 som viser oss dette ekstra nådeåret for jødedommen til å motta (eller forkaste) Jesus – og gartnerne som ble satt til å spa opp jordsmonnet rundt det fruktløse fikentreet (Israel), var apostlene. De spadde opp og de gjødslet med budskapet om Den nye Pakt til Israel, der Kongeriket på jord var en stor del av dette.

Men da nasjonen oversatt denne nådefristen gitt dem av Herren og hans apostler, gikk det galt. Da ble de grufulle vyer som Jesus forutså og for hvilke han falt i gråt…over Jerusalem…oppfylt. Romerne kastet opp voller og kringsatte Jerusalem og ødela nasjonen og dens tempel i september år 70, faktisk på samme dag i kalenderen som Nebukadnesar i sin tid hadde gjort da han tok jødene til Babylon, den 10. september. Det var slutt med Kongerikets håp og tusenårsriket. Det ble skjøvet inn i framtiden og satt på vent, og Israel ble spredt for all verden.

Menighetens tid ble så organisert ved Paulus’ tjeneste – og for hvilket apostelen også erklærer om seg selv og denne tjenesten: 

«Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger – så sant dere har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere.»

Dermed erklæres også enhver annen bort fra dette domenet. Det var BARE PAULUS som ble satt til å være vår lærefar, ingen andre. Peter hadde bare i oppdrag å gå til jødedommen i den tid da nasjonen fremdeles var intakt i Guds kall som nasjon for ham og satt over folkene, Gal. 2, 7-8. Jesu lære teller ikke som troslære, for han ble bare lærer for jødedommen (Rom. 15, 8).

Gud lar altså all lære og åndelige formaninger kanaliseres gjennom apostelen Paulus’ tjeneste for oss hedninger (og jøder, som nå er satt ned på vårt nivå i troen, Ef. 2, 15) – og ikke minst de ting som omhandler bønn og hva vi kan forvente fra Guds side i forhold til våre bønner.

Bønn slik det fremstilles av Paulus

Ef. 1, 15-19: “Derfor, etter at jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus, og om deres kjærlighet til alle de hellige, 16: holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg minnes dere i mine bønner. 17: Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, 18: og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, 19: og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.”

Paulus forteller oss her om sine egne bønner. Hva han ber om og hvorfor han ba slik. Men vi ser at hans hensikt i dette ikke er (slik f.eks. pinsekarismatikerne påstår) å bli ‘fylt av mirakelkraft, så vi kan gjøre Jesu undergjerninger’ – men det er å peke på dette nye og den gang i år 62 – ferske frelseshåpet. Hvilket håp som hører menigheten til. Han taler ikke i disse versene om noen mirakelkraft til å få oss til å utføre undergjerninger, men hvilken mirakelkraft som har gjort at vi er gitt håp om himmelen (se vers 3: han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i HIMMELEN i Kristus). Himmelhåpet er målet for virksomheten ved Kristi kraft, demonstrert ved Herrens oppstandelse fra de døde. Vi trenger altså å få våre øyne opplyst åndelig talt, så vi ser klart hvilket stort himmelhåp vi er gitt – og dermed ikke forveksle dette håpet med andre frelseshåp vist i Bibelen, for eksempel håpet gitt Israel, som var håpet om et Kongerike på jord. Menigheten har ikke samme håp som Israel ble tilbudt.

Ef. 3, 13-21 burde vært slått opp på store plakater i alle kirkebygg og menighetslokaler i hele landet:

“ 13: Derfor ber jeg at dere ikke må tape motet på grunn av de trengsler jeg lider for deres skyld. De er jo en ære for dere!

14: Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen,

15: han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden.

16: Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre mennesket,

17: at Kristus må bo ved troen i deres hjerter,

18: for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er,

19: og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde.

20: Men han som kan gjøre mere enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss –

21: ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.”

Mange vil kanskje gripe fatt i vers 20 særlig, slik man dessverre ofte gjør i pinsekarismatiske kretser, og prøver å anvende dette som om det loves oss mirakler og undere, helbredelser osv. – men i disse versene er det viktig å holde seg til sammenhengen: Den kraft som er virksom i oss er Den Hellige Ånd, og han virker som pant og som innsegl – en garanti for at vi eier himmelhåpet på en fast måte. Det er frelsens storhet som er sammenhengen, og mirakler og helbredelser er dermed ikke inne i bildet her, slik det en gang var med Israel under apostlene.

Gud kan gjøre mer enn alt…ja, men han gjør dette innen den åpenbaringsramme som er gitt oss hos Paulus, og ikke utover den rammen! Dersom Paulus i vers 20 mente å tale om ubegrenset med mirakler/tegn/helbredelser, osv. – så ville dette stått i klartekst. Men vi finner ikke tegn, under og helbredelser nevnt i noen av menighetsbrevene. Hovedtyngden av alle Paulus’ brev til oss (Efeserne, Kolosserne, og Filemon) taler om selve frelseshåpet og hvordan tjene Gud ved å forkynne dette ut. Det skal tales ut i hht. Ef. 3, 9:

“…å opplyse ALLE om hvordan husholdningen er med denne hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i Gud….”.

Hittil har jeg bare nevnt hva Paulus ba om – men Paulus formante menigheten til å be. Og da finner vi i Ef. 5, 3-4 – og den første form for bønn vi møter i så måte, er TAKKEBØNN:

“Men hor og all slags urenhet eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere – som det sømmer seg for hellige – og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn!”

Oppfordringen til takkebønn er selvsagt innen den rammen som her framgår – nemlig i stedet for å fare med ondskap i verbal form. La altså vår munn ikke tale møkk, men heller ren takkebønn til Gud Herren! Det må begynne på dette planet, for om man ikke er inne med dette, vil ingen andre bønner kunne hjelpe noen.

Vers 20 gjentar: “Og ALLTID takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.”

I forbindelse med den åndelige kamp som beskrives for oss i Ef. 6, sier Paulus:

“Be til enhver tid i Ånden (dette er ikke tungetale-bønn!) med bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige, og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet –“ Ef. 6, 19-20.

Her tenkes det på tjenesten med å forkynne Ordet, og ikke nødvendigvis ‘personlige behov’ slik som helbredelse osv. Menigheten har ingen løfter om mirakuløse helbredelser, men vi har et himmelhåp og en tjeneste ved å kunngjøre dette himmelhåpet til alle.

Bønn er så viktig at selv Paulus, vår apostel, ba om forbønn for å kunne tale ut Guds Ord rett.

Men det vi aldri finner hos Paulus, er en ensidig oppfordring til BARE bønn, som om bønn i seg selv er noe magisk. For hva er det hans brev til Timoteus og for øvrig preges av? Jo, intense formaninger, irettesettelser og påpekelser imot vranglære. Bønn skal akkompagnere rett forkynnelse, og bønn alene kan ikke erstatte rett forkynnelse! Veldig viktig.

Kol. 1, 9-10 og 12 samstemmer med Efeserbrevets lære om bønn – og likeså Kol. 3, 17.

Men vi finner ingen lære om mirakler, helbredelser, tegn, under, demonutdrivelse, tungetale, profeti mv. i noen av menighetsbrevene nevnt. Uteblivelse kan tale like mye, om ikke mer, enn tilstedeværelse. Uteblivelse av disse ting sier oss alt.

Menighetstiden er en tid som ikke har den troende inne i noen paktsform innfor Gud, slik eksempelvis Israel hadde under Moses (Sinai pakten) og Jesus og apostlene (Den nye Pakt til Israel). Det var under disse paktene til Israel, at man finner mirakler, tegn og under.

Menigheten etter den åpenbaring som ble gitt Paulus for oss, har ingen pakt med Gud, men en fri gave, en frelse i tro på Kristus i det himmelske der oppe. Ef. 2, 8.

Våre bønner må være overregulert av dette faktum og ikke ta seg ubibelske veier der vi prøver å trekke til oss dette som Gud bare hadde lovt Israel i sine pakter med dem!

Sluttord for bruk sist i artikler