1

DET NYE TESTAMENTE:
Resyme over hva som skjedde

Av Jan Lilleby

bible photoHva var det som egentlig skjedde i årene beskrevet i Bibelen fra og med den dagen at Jesus Kristus inntok scenen i Judea og Galilea i år 29 e. Kr. Inntil vi finner Paulus i Rom i lenker der han banker på det jødiske lederskapets dør i Apg. 28, 31 i år 62 e. Kr.?

Jeg kunne summert opp et meget kortfattet resymé i et par setninger, men vil nå ta det heller litt skritt for skritt. Og jeg håper at leserne da kan følge og reflektere over dette.

Jesus tilbyr Israel et Nådens år fra Herren

Det første som skjedde var at Jesus – i kjølvannet av døperen Johannes – stod fram offentlig og proklamerte at det profeterte ‘Nådens år fra Herren’ var et faktum! En tjenestetid der Kristus bød Israels folk å omvende seg og tro på ham som deres utvalgte Messias.

Jesus selv brukte dette profetiske faktum i det han introduserte nådeåret i synagogen i Nasaret ved å lese denne profetien opp fra Jesajas’ bok 61, 2 – og med vilje unnlot han å lese siste halvdelen av verset.
«….frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren…»

Jeg vil også legge til vers 9 i denne sammenheng, der man får løftet og vyene om det lovte Tusenårsriket for Israel (i evangeliene: Himlenes Rike, osv.) der Jesus Kristus skal sitte på sin trone på Sion og regjere nasjonen og verden:

«Deres ætt skal bli kjent blant folkene, og deres etterkommere blant folkeslagene. Alle som ser dem, skal kjenne at de er en ætt som Herren har velsignet.»

Det er i Tusenårsriket at denne lovte velsignelsen vil ligge over Israel med full tyngde, i nærvær av Kristus selv.

Likeså, Sakarja hadde senere sine visjoner om dette tusenårige Kongeriket med Messias på tronen, helt i tråd med Jes. 61, 9:

Kap. 8,23 – «I de dager (Kongerikets dager) skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!»

Det er riktig å si at dette ‘Nådens år fra Herren’ for Israel inkluderte hele tidsrommet fra Jesu fødsel inntil han døde på korset langfredag år 32 e. Kr.

Ved å sende Jesus, hadde Gud begynt sitt private profetiske program for sin utvalgte nasjon og folk, Israel, der han tilbød dem Den nye Pakt (testamente) i Jesu blod i henhold til Jer. 31, 31, senere også gjentatt og forklart inngående i Hebr. 8 og 9. Dette hadde intet anliggende for noen andre utenforstående folk og nasjoner som sådan. Det var bare Gud som hadde begynt en privat intern dialog med sin utvalgte gamle nasjon. Ef. 2, 12 forteller oss at vi vanlige hedningefolk var holdt på utsiden av alle de velsignelser som Gud hadde lagt over Israel. Vi var overlatt til å vandre på våre egne veier, lærer Paulus i Apg. 14, 16. Men Israel var derimot opplært og vandret på Herrens veier, en nåde gitt av Herren, og holdt adskilte fra verdens øvrige nasjoner. Husk 2. Mos. 19, 5-6 der vi ser at Israel var utvalgt til å bli et Hellig og kongelig presteskap for Gud på jord.

Kort sagt, Jesus sa fra om det flere ganger – at han var bare utsendt til de fortapte fårene av Israels hus, altså jødedommen. Ingen andre. (Senere, i Apg. 10, finner vi at proselytter ble gitt adgang inn i Den nye Pakt, men kun i et begrenset engangs-tilfelle der Peter først måtte ha særåpenbaring før han torde gå til hedninger).

Lukas 22, 20 viser oss Jesus like før korsfestelsen, da han erklærte at hans blod skulle bli utgytt for å føre et troende Israel inn under Den nye Pakt, som skulle oppgradere og overskygge den gamle pakten inngått på Sinai, Mose lov.

«Likeså tok han kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere (Israels folk).»

Dette hadde (år 32 e. Kr.) ingen ting å gjøre med verden for øvrig. Det var en pakt som bare kunne tilbys slike som først hadde levd under den gamle pakt, Mose lov og bud (ref. Hebr. 9, 15 mv.). Altså, bare jødedommen og et fåtall proselytter hadde slik en anledning. Det hadde ene og alene å gjøre med det lovte tusenårige kongeriket som var lovt av Gud for nasjonen, med Kristus som konge, slik Gud åpenbarte gjennom Moses på Sinai i 2. Mos. 19, 5-6. Et kongerike av prester, et hellig folk utvalgt til å være et presteskap for Gud på jord. Akkurat slik vyene i Jes. 61, 9 og Sak. 8, 23 sitert ovenfor angir, hedninger skal gripe tak i jødene fordi de ser at Guds velsignelse og nærvær ligger over dem i Kongerikets tid.

Dette første såkalte ‘Nådens år fra Herren’ for Israel finner vi innen de fire evangeliene i den tid Jesus virket på jord i Israels land. Det endte med korsfestelsen langfredag og oppstandelsen noen dager etter. Alt sammen i henhold til profetene i Bibelen. Slik Johannes oppsummerte det, Han kom til sitt eget (folk), men hans egne tok ikke imot ham….Joh. 1, 11.

Selv om han var iblant dem i 33 år – det profeterte nådeåret i Jes. 61, 2.

Det andre ekstra nådeåret gitt Israel

Etter at Jesus hadde oppstått og levd blant disiplene de førti dagene som er nevnt i Apg. 1 der han lærte dem vedrørende Kongerikets oppdrag, så tok apostlene over den forkynnelsen som Jesus hadde introdusert i sin tjeneste. Dette kom egentlig i gang fra og med Pinsedag år 32 slik vi leser av Apg. 2 og Den Hellige Ånds komme over flokken på Øvre Salen i Jerusalem.

Peter var gitt sammen med de elleve å gå til Israel innen landets grenser (samt til de få proselyttene i Apg. 10) og tilby nasjonen Kongeriket med Jesu gjenkomst dersom nasjonen ville først omvende seg. Sjekk Peters taler i Apg. 2 og 3. Og siden ble Paulus utsendt til jødene/synagogene i diasporaen utenfor Israel, i provinsene – men ulikt Peter ble det gitt ham å ta inn mange flere proselytter for å gjøre gjenstridige jøder sjalu til omvendelse (Rom. 11, 11). Gal. 2, 7-8 viser oss dette helt klart. Bare Paulus hadde å gjøre med både jøder og proselytter på fast basis, såfremt det viste seg at jødene var gjenstridige – for da tillot han proselytter å ta plassen fra slike. De ble podet inn på Israels tre, der en jødisk gren først var brutt av ved sin vantro mot apostelens forkynnelse.

Aldri var hedningeverden som sådan noen gang gitt fullt grønt lys til bare fritt å storme inn i Israels velsignelser i Messias-troen. Dette faktum kan du ta med til banken.

Denne type apostolisk virksomhet var forutsagt av Jesus i hans lignelse i Lukas 13 om det fruktløse fikentreet, et bilde han brukte om det vantro Israel som han visste skulle fornekte ham enda en gang.

I denne lignelsen pekte Jesus på et ekstra nådeår som skulle bli tillagt det nådeåret han selv proklamerte i synagogen i Nasaret 3 år tidligere, som følger:

(Luk. 13, 6-9) – «En mann (Jesus!) hadde et fikentre (Israel) plantet i sin vingård. Og han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen. 7: Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år (Jesu tjeneste var tre år) har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? 8: Men han (vingårdsmannen) svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året (i engelsk står det, One more year)- til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. 9: Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned.»

Vingårdsmannens røst i dette her, står for Jesu apostler som skulle ved sin forkynnelse spa opp jorden og gjødsle fikentreet, Israel, med forkynnelsen om Jesus for å omvende nasjonen slik at den ikke skulle bli ødelagt, hugget ned!
Dette ekstra året for å få liv i fikentreet, var de 30 årene med Apostelgjerningene og arbeidet som ble utført av dem – i praksis å regne som et ekstra nådeår, og som derfor utgjorde omtrent samme kalendertid som Jesu liv på jord, slik det første nådeåret var.

Men dessverre, det nyttet ikke. Israel ville ikke omvende seg (se Apg. 28, 27) – og som konsekvens kom altså landets katastrofale ødeleggelse i år 70 e. Kr. da den romerske stridsøksen hugget det vantro Israel ned, det fruktløse fikentreet. Og slik er deres status hos Gud til denne dag og fortsatt, inntil Gud finner for godt å sende ned Elias slik Jesus sa i Matt. 17, 11. Dette nye kallet til Israel vil komme idet Den store Trengsel starter, slik Åpenbaringen viser. Åp. 11 viser oss Elias og Moses i Israel som profeterer straff og plager.

Vi gjør klokt i å merke oss hva Jesus faktisk sa i sin lignelse, om Israels åndelige og nasjonale status: «Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden?»

Jesu ord kan ikke misforstås: Så lenge et gitt jødisk foretak i form av en nasjonal samling i Israels gamle landområder (Palestina) ikke er en ren gruppe Jesus-troende jøder, vil slike oppholde seg der helt imot Guds vilje, altså ulovlig og egenmektig – dette til tross for at FN gav de jødiske sionistene mandatet i 1948 og staten Israel ble proklamert den 14. mai.

Hedningers røst (FN) og Guds røst er to helt forskjellige ting.

Landet er i Guds plan tiltenkt bare for Jesus-troende jøder – og dessuten, landet kan i ettertid av dets ødeleggelse i år 70 ikke bare uten videre inntas, selv om alle skulle ha trodd på Jesus. Nei, de må ny-inviteres av Kristus personlig med et konkret tilbud om å få Kongeriket gitt dem. Med andre ord, Jesus må først ha kommet tilbake. Det er dette vi óg kan se i Sak. 13-14.

Dette tilbudet om å få Kongeriket vil starte opp med de to profetene i Åp. 11, og de gjenåpner da Den nye Pakt som tilbud til Israel. Se også Matt. 24, 14 – «Evangeliet om riket skal bli forkynt over hele landet….og så skal enden (på trengselen) komme.» Dette er feil oversatt i mange bibler, som sier «Bli forkynt over hele jorden». Nei, det blir som under Peters tjeneste: Forkynnelsen og tilbudet om Kongeriket gis kun til jødene.

På den annen side så betyr allikevel ikke deres ulovlige opphold i landet i vår tid at man derfor skal søke å kaste de ut igjen. Absolutt ikke. Dette er nå for sent, for i og med deres ulovlige kapring av landet gjennom mye politisk triksing og under-bordet-fiffel, så vil dermed veien ligge åpen for den falske messias som vil prøve å stjele Jesu plass hos jødene: Antikrist. Denne falske messias er et makabert resultat av jødenes egen ulydighet og vantro imot Jesus i alle århundrer. Nå vil de få det de har bedt om: En annen messias enn Jesus, og det ender med total katastrofe.

Det er nå bare Gud og Kristus som ved sine inngrep kan redde nasjonen og få den på rett kjøl.

Gud vil bruke den kommende trengselstiden i Israel til å rense og bringe fram et nytt Israel, et Jesus-troende Israel som skal tjene under Kristi regjering i Tusenårsriket som kommer.

I Jes. 61, 2 – siste halvdel av verset – finner vi igjen Den store Trengsel, men som av profeten kalles for «En hevnens dag fra vår Gud» – og dette er Guds redskap til å rense seg et Israel som blir lydige til Kristus, og som skal bli en velsignelse for hele verden. Se også Esek. 36 om Herren som skal hevne spotten mot Kristi navn fra eksil-jødene.

Det samme kan sies om apostlene som vi leste i Joh. 1, 11 om Jesus – «De kom til sitt eget folk, men deres egne tok ikke imot deres budskap om Jesus.» De tok ikke imot Jesus, selv etter at Gud hadde gitt dem et ekstra nådeår til å omvende seg.

Denne gang ville ikke Gud strekke det noe lenger, eventuelt tilby et tredje nådeår. Nei, nå gikk det mot Israels ødeleggelse. Fikentreet skulle hugges ned, for frukten uteble – og de skulle jages ut av landet, for «treet» skulle ikke bli stående der og oppta jordsmonnet og utsuge det. Jesu egne ord, og slik gikk det altså. Men jødenes fall ble etterfulgt av en helt ny tidshusholdning gitt verden gjennom Paulus: Husholdningen med Guds nådefrelse, en gave gitt i tro på Kristus uten krav til gjerninger (Ef. 2, 8).

Lignelsen i Luk. 13 om fikentreet bør leses sammen med lignelsen i Matt. 22, 1-14 om «Kongens utsendinger» – særlig versene 6 og 7. Der talte Jesus om sine apostler (utsendinger) som gikk ut for å innby til bryllupsfest, og hvordan disse ble forfulgt og mange ble drept, og sier da om dette:

«Men andre la hånd på hans tjenere, de mishandlet dem og slo dem i hjel. 7: Da ble kongen (Jesus) harm, han sendte ut sine krigshærer (romerne) og drepte disse morderne og satte ild på byen deres (Jerusalem).»

Fra vers 8 og videre, taler lignelsen om den gjenopptatte virksomheten for Kongeriket, som skal finne sted i Den store Trengsel som jeg har nevnt.

Vi må merke oss at den romerske hær ikke egenmektig valgte å ødelegge Israel. Nei, ødeleggelsen kom fordi jødene selv hadde provosert overmakten, og det på en meget farlig og opportunistisk måte. Selv-erklærte falske messiaser framstod og forledet folket til opprør i år 66 e. Kr. og etter fire år ble nasjonen knust, ja på samme kalenderdag (10. september) som da jødene ble tatt til Babylon i år 586 f. Kr. Og Judea, Samaria og Jerusalem ble herjet og massakrert, byen og tempelet ble svidd av i henhold til Jesu profeti – endog tusenvis av jøder tatt i opprøret, ble korsfestet langs veien fra Jerusalem ned til Cæsarea til skrekk og advarsel. Men det store flertall av krigsfanger (over 17 års alder) ble sendt på skip til Aleksandria og forsøkt solgt som slaver der. Moses forutsa dette i 5. Mos. 28, 68, og Josefus’ bok om Den jødiske Krig vitner om detaljer rundt dette. Ødeleggelsen blir karakterisert som selvforskyldt, og romerne var absolutt ikke «Anti-Semitter» – ikke på noen måte.

Tidshusholdningen med Guds frie nådefrelse i Kristus

Etter at vi ser frafallet til Israel (Apg. 28, 27…de ville ikke omvende seg) omkring år 61-62 da Paulus konfronterte dem i Rom, så kan vi i ettertid bare finne tre skriftdeler i Bibelen som taler til og om denne nye nådefrelsen. Disse er Efeserbrevet, Kolosserbrevet og Filemon. De er alle skrevet av Paulus etter at Gud avbrøt kontakten med Israel på grunn av deres endelige definitive vantro mot Kristus som nasjon. Av disse er det de to førstnevnte skriftene som har troslære til menighetens tidshusholdning med fri nåde og der himmelen oppe hos Kristus er selve endemålet for den troende. Dette finnes bare i de to brevene.

Alle andre brev i NT som har troslære, handler om forhold som gjaldt under den tiden da Den nye Pakt ble tilbudt jøder og proselytter, altså tiden med Apostelgjerningene.

Det er Efeserbrevet/Kolosserbrevet som fortsetter den bibelske tidslinjen (alle bibel-teologer og de fleste kristne trossamfunn er enige om dette) der Apostelgjerningene slutter, nemlig omkring år 62 e. Kristus og Paulus er fortsatt i varetekt med lenker i sitt leide husrom i Rom.

Paulus’ nye evangelieåpenbaring blir fremsatt som noe Gud hadde holdt hemmelig hos seg selv, siden før han skapte verden, og som først ble gitt Paulus, av alle mennesker. Ef. 3, 1-9 er selve programerklæringen omkring dette nye frie evangelium, fulgt opp av Kolosserbrevet. Han navngir det nye evangeliet som blant annet «Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom» – det vil si, dette kunne ikke finnes i tidligere bibelskrifter/åpenbaringer. Det var uransakelig, usporlig og uetterrettelig, ikke ett eneste ord om dette hos noen av bibelens profeter. Det skiller seg helt ut fra hva apostlene forkynte da de holdt på å tilby Israel Den nye Pakt og Jesu gjenkomst for Kongeriket.

I disse to epistlene finner vi ingen ting om noe Kongerike (tusenårsriket) på jord for den troende med Jesus som Kongen. Jesus blir nå heretter omtalt med tittel av Paulus som Hode for hans legeme som er menigheten, og menigheten omtales bare i en-tall heretter. Ingen pakt verken ny eller gammel omtales som noe som gjelder mellom Kristus og den troende, men bare en fri gave i form av nådefrelse uten gjerninger, ingen vanndåp forlanges ei heller dåp i Hellig Ånden, ingen mirakelgaver med tegn, under og helbredelser, ingen nattverd minnestund, og Mose lov finner vi som avskaffet, heller ingen «Jøde først, så greker» for nå har Israel falt bort fra Gud og mistet den retten; ingen helligdager, sabbater eller matregler, og endelig – intet budskap eller forkynnelse om at Jesu gjenkomst skulle regnes som immanent (overhengende, plutselig) slik vi finner i Apostelgjerningene da Den nye Pakt til Israel ble tilbudt dem.

Den troendes frelseshåp er forandret fra og med Efeserbrevet, for nå er det himmelen der oppe hos Kristus (gresk: epiuranos – himmelen over himlene) som gjelder, og Kongeriket for Israel er satt på vent inntil jødenes frafallsynd er blitt fullmoden og han sender dem Elias slik nevnt.

Dette er hendelsesforløpet – de store linjene – som vi ser i Det nye Testamente.

Det er ikke for alltid ute med jødene, nei langt ifra!

De har vært ute og spredt for all verden og plaget i snart to tusen år på grunn av fallet da de sa nei til Jesus nasjonalt. Men Gud skal igjen kalle dem opp og utvelge sin nasjon, og dette blir gjennom Den store Trengsel som snart kommer i Israels land. (Dette rammer ikke vanlige nasjoner i verden, men bare indirekte, mest i form av den skrekk og undring som man gripes av når de ser hva Gud gjør for å tukte Israel på plass).

Etter dette fallet i år 62 da Paulus fikk det endelige «nei» fra jødene, den fatale og ultimate fornektelsen fra de elleve synagogene i Rom, fulgt av ødeleggelsen i år 70, fant Gud i sin nåde for godt å utlyse denne nye frelses-perioden for verdens folkeslag (inkludert den individuelle jøde selvsagt – se Ef. 2, 15) ved bare å gi oss alle den frie nåden, en ren gave uten noen pakt-forpliktelser eller lover og bud. Bare renhetsformaningene til Paulus i Efeserne og Kolosserne…moralske og samvittighetsbaserte leveregler som bare følger naturlig av dette at vi tror og elsker Jesus Kristus, slik fortalt oss av vår apostel Paulus.

Det var altså bare Israel som hadde pakter med Gud, og som inneholdt både lønn og straff – og ikke bare lønn, NB. Se Rom. 9, 4-5…dem tilhørte….osv.

Men nå i nådetiden stiger ikke Gud ned for å sjekke opp synden og utdele straffedommer om det går over breddene. Nei, dette er forbeholdt den neste husholdningen som kommer: Tusenårsriket med Jesus på jord som Konge i Jerusalem. Da må nasjoner og deres ledere passe munnen og lære seg å tie og være tilbakeholdne i spørsmål om tro og rettferdighet på jord, ellers vil Kristus begynne å slå med sin jernstav og sin strenge rettferdige styringskraft!

Nå er vi fremdeles inne i den nådetiden som kom med Paulus i år 62, men snart skal dette opphøre, og menigheten tas inn i det himmelske slik det er lovt i Kol. 3, 1-4 – vi skal åpenbares med Kristus i herlighet i det himmelske.




Hva kan menigheten forvente bønnhørelse om?

Av Jan Lilleby

prayer to GodMenigheten er definert av Paulus ikke bare som en gruppe troende – men som en egen separat tidshusholdning (Ef. 3, 2).

Paulus fikk denne forvaltningen betrodd av Herren idet han konstaterer at Israel var falt fra Gud, for de nektet Kristus som nasjon, og vi leser om bruddet mellom dem og Gud i Apg. 28, 25-28, særlig vers 27 som brysk fastslår – de vil ikke omvende seg så jeg kan få lege dem.

Da kom omsider – år 70 – ødeleggelsen over Israel for deres store ulydighet mot Herren.

Men som nevnt, direkte fulgt av at Paulus fikk seg åpenbart det han kaller ‘hemmeligheten’ – en husholdning som ikke innebar det samme frelseshåpet som tidligere var presentert for Israel, nemlig Kongeriket i Israel og Jesus som konge. Men det ble heretter himmelen der oppe, der nå Kristus sitter ved sin Fars høyre hånd i herlighet. Ef. 1-3 handler særskilt om dette, og det samme finner vi i Kol. 1-3 – Paulus’ lære om det nye frelseshåpet som i tidligere tider og husholdninger hadde vært helt skjult i Gud og ikke kunngjort for noen.

I de fire evangelier og i hele tiden som den påfølgende historien i Apostelgjerningene vitner om, inkludert de skrifter som ble skrevet i dette tidsintervall, hadde bare Israels frelse for øyet. Deres håp var Kongeriket, læreformen var Den nye Pakt til Israel, og de hadde en tidsfrist til å akseptere budskapet før Gud ville måtte sende sin dom dersom de ikke aksepterte.

Tidsrommet for å oppfylle riktig Mose ord i 5. Mos. 18, 18-19 blir av Jesus definert som ‘Ett ekstra nådeår’ basert på Jes. 61, 2 – der nådeåret opprinnelig blir definert som den tid da Jesus kom og til hans himmelfart, altså omkring tretti år drøyt. Peter minnet kraftig om dette faktum i talen etter pinsedag i Apg. 3, 22-23 der han taler til Israel om dette. Dersom nasjonen ikke tok imot Jesus, ville det komme en ødeleggelsesdom!

Dette nådeåret – som da tilsvarer de omkring tretti årene som Apostelgjerningene rapporterer om – var gitt med tanke på at Jesu drøyt tretti års tilstedeværelse på jord skulle være malen. Det er lignelsen i Luk. 13 som viser oss dette ekstra nådeåret for jødedommen til å motta (eller forkaste) Jesus – og gartnerne som ble satt til å spa opp jordsmonnet rundt det fruktløse fikentreet (Israel), var apostlene. De spadde opp og de gjødslet med budskapet om Den nye Pakt til Israel, der Kongeriket på jord var en stor del av dette.

Men da nasjonen oversatt denne nådefristen gitt dem av Herren og hans apostler, gikk det galt. Da ble de grufulle vyer som Jesus forutså og for hvilke han falt i gråt…over Jerusalem…oppfylt. Romerne kastet opp voller og kringsatte Jerusalem og ødela nasjonen og dens tempel i september år 70, faktisk på samme dag i kalenderen som Nebukadnesar i sin tid hadde gjort da han tok jødene til Babylon, den 10. september. Det var slutt med Kongerikets håp og tusenårsriket. Det ble skjøvet inn i framtiden og satt på vent, og Israel ble spredt for all verden.

Menighetens tid ble så organisert ved Paulus’ tjeneste – og for hvilket apostelen også erklærer om seg selv og denne tjenesten: 

«Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger – så sant dere har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere.»

Dermed erklæres også enhver annen bort fra dette domenet. Det var BARE PAULUS som ble satt til å være vår lærefar, ingen andre. Peter hadde bare i oppdrag å gå til jødedommen i den tid da nasjonen fremdeles var intakt i Guds kall som nasjon for ham og satt over folkene, Gal. 2, 7-8. Jesu lære teller ikke som troslære, for han ble bare lærer for jødedommen (Rom. 15, 8).

Gud lar altså all lære og åndelige formaninger kanaliseres gjennom apostelen Paulus’ tjeneste for oss hedninger (og jøder, som nå er satt ned på vårt nivå i troen, Ef. 2, 15) – og ikke minst de ting som omhandler bønn og hva vi kan forvente fra Guds side i forhold til våre bønner.

Bønn slik det fremstilles av Paulus

Ef. 1, 15-19: “Derfor, etter at jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus, og om deres kjærlighet til alle de hellige, 16: holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg minnes dere i mine bønner. 17: Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, 18: og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, 19: og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.”

Paulus forteller oss her om sine egne bønner. Hva han ber om og hvorfor han ba slik. Men vi ser at hans hensikt i dette ikke er (slik f.eks. pinsekarismatikerne påstår) å bli ‘fylt av mirakelkraft, så vi kan gjøre Jesu undergjerninger’ – men det er å peke på dette nye og den gang i år 62 – ferske frelseshåpet. Hvilket håp som hører menigheten til. Han taler ikke i disse versene om noen mirakelkraft til å få oss til å utføre undergjerninger, men hvilken mirakelkraft som har gjort at vi er gitt håp om himmelen (se vers 3: han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i HIMMELEN i Kristus). Himmelhåpet er målet for virksomheten ved Kristi kraft, demonstrert ved Herrens oppstandelse fra de døde. Vi trenger altså å få våre øyne opplyst åndelig talt, så vi ser klart hvilket stort himmelhåp vi er gitt – og dermed ikke forveksle dette håpet med andre frelseshåp vist i Bibelen, for eksempel håpet gitt Israel, som var håpet om et Kongerike på jord. Menigheten har ikke samme håp som Israel ble tilbudt.

Ef. 3, 13-21 burde vært slått opp på store plakater i alle kirkebygg og menighetslokaler i hele landet:

“ 13: Derfor ber jeg at dere ikke må tape motet på grunn av de trengsler jeg lider for deres skyld. De er jo en ære for dere!

14: Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen,

15: han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden.

16: Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre mennesket,

17: at Kristus må bo ved troen i deres hjerter,

18: for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er,

19: og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde.

20: Men han som kan gjøre mere enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss –

21: ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.”

Mange vil kanskje gripe fatt i vers 20 særlig, slik man dessverre ofte gjør i pinsekarismatiske kretser, og prøver å anvende dette som om det loves oss mirakler og undere, helbredelser osv. – men i disse versene er det viktig å holde seg til sammenhengen: Den kraft som er virksom i oss er Den Hellige Ånd, og han virker som pant og som innsegl – en garanti for at vi eier himmelhåpet på en fast måte. Det er frelsens storhet som er sammenhengen, og mirakler og helbredelser er dermed ikke inne i bildet her, slik det en gang var med Israel under apostlene.

Gud kan gjøre mer enn alt…ja, men han gjør dette innen den åpenbaringsramme som er gitt oss hos Paulus, og ikke utover den rammen! Dersom Paulus i vers 20 mente å tale om ubegrenset med mirakler/tegn/helbredelser, osv. – så ville dette stått i klartekst. Men vi finner ikke tegn, under og helbredelser nevnt i noen av menighetsbrevene. Hovedtyngden av alle Paulus’ brev til oss (Efeserne, Kolosserne, og Filemon) taler om selve frelseshåpet og hvordan tjene Gud ved å forkynne dette ut. Det skal tales ut i hht. Ef. 3, 9:

“…å opplyse ALLE om hvordan husholdningen er med denne hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i Gud….”.

Hittil har jeg bare nevnt hva Paulus ba om – men Paulus formante menigheten til å be. Og da finner vi i Ef. 5, 3-4 – og den første form for bønn vi møter i så måte, er TAKKEBØNN:

“Men hor og all slags urenhet eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere – som det sømmer seg for hellige – og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn!”

Oppfordringen til takkebønn er selvsagt innen den rammen som her framgår – nemlig i stedet for å fare med ondskap i verbal form. La altså vår munn ikke tale møkk, men heller ren takkebønn til Gud Herren! Det må begynne på dette planet, for om man ikke er inne med dette, vil ingen andre bønner kunne hjelpe noen.

Vers 20 gjentar: “Og ALLTID takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.”

I forbindelse med den åndelige kamp som beskrives for oss i Ef. 6, sier Paulus:

“Be til enhver tid i Ånden (dette er ikke tungetale-bønn!) med bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige, og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet –“ Ef. 6, 19-20.

Her tenkes det på tjenesten med å forkynne Ordet, og ikke nødvendigvis ‘personlige behov’ slik som helbredelse osv. Menigheten har ingen løfter om mirakuløse helbredelser, men vi har et himmelhåp og en tjeneste ved å kunngjøre dette himmelhåpet til alle.

Bønn er så viktig at selv Paulus, vår apostel, ba om forbønn for å kunne tale ut Guds Ord rett.

Men det vi aldri finner hos Paulus, er en ensidig oppfordring til BARE bønn, som om bønn i seg selv er noe magisk. For hva er det hans brev til Timoteus og for øvrig preges av? Jo, intense formaninger, irettesettelser og påpekelser imot vranglære. Bønn skal akkompagnere rett forkynnelse, og bønn alene kan ikke erstatte rett forkynnelse! Veldig viktig.

Kol. 1, 9-10 og 12 samstemmer med Efeserbrevets lære om bønn – og likeså Kol. 3, 17.

Men vi finner ingen lære om mirakler, helbredelser, tegn, under, demonutdrivelse, tungetale, profeti mv. i noen av menighetsbrevene nevnt. Uteblivelse kan tale like mye, om ikke mer, enn tilstedeværelse. Uteblivelse av disse ting sier oss alt.

Menighetstiden er en tid som ikke har den troende inne i noen paktsform innfor Gud, slik eksempelvis Israel hadde under Moses (Sinai pakten) og Jesus og apostlene (Den nye Pakt til Israel). Det var under disse paktene til Israel, at man finner mirakler, tegn og under.

Menigheten etter den åpenbaring som ble gitt Paulus for oss, har ingen pakt med Gud, men en fri gave, en frelse i tro på Kristus i det himmelske der oppe. Ef. 2, 8.

Våre bønner må være overregulert av dette faktum og ikke ta seg ubibelske veier der vi prøver å trekke til oss dette som Gud bare hadde lovt Israel i sine pakter med dem!

Sluttord for bruk sist i artikler




HIMMELEN: Menighetens fremtid i evigheten
en pensjonist tilværelse eller..?

Av Jan Lilleby

‘La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.’ Kol. 3,2.

Hvilke tanker er det som råder i vårt sinn hva gjelder menighetens frelseshåp, himmelen der oppe hvor Kristus nå sitter ved Guds side i makt og velde?

himmel bildeNoen vil kanskje si: «Ja, men…det står jo så lite om himmelen og hva som er der, og hvordan det er der – så man kan ikke forvente å ha så mange ideer om denne framtidige tilværelse!»

Og man kan selvsagt forstå slike reaksjoner. Allikevel sier Bibelen at vi skal ha vårt sinn innrettet/vendt mot det som er der oppe. Vi kan ikke komme utenom det.

Så i den anledning ønsker jeg å ta en sightseeing over og gjennom de vyer som da gjør seg gjeldende. For sannelig, vi kommer ikke til ende med himmelens storhet, Guds godhet i Kristus og det som venter der oppe, der framme.

Ingen mennesker i vår tid har sett (bokstavelig talt) himmelen.

Vi må tilbake til vår apostel Paulus’ skriv og uttalelser for å finne en som fikk se noe av himmelen…og, sier han selv, han hørte ord som det ikke var ham tillatt å framføre. Gud ba ham å tie om det.

Så det er faktisk bare Bibelen som kan gi oss en anelse om hva himmelen er, hva vi skal gjøre der og hele konseptet ved å være evig i live i det himmelske. For det må jo være godt for noe, ikke sant? Himmelen er altså noe mer enn bare et feriehjem for frelste mennesker. Det er en tilværelse fylt av mening og som har en hensikt utover at man bare er frelst som sådan.

Bibelen har alt gitt oss en pekepinn: Man er frelst bl.a. for å tjene andre. Det er altså ikke gitt i Bibelen at å være frelst skal være en egotilværelse for ‘Jeg Jegesen’ – nei, vi vil være i tett samarbeide og tjeneste med Kristus selv, og ta ordre og oppgaver fra ham i det evige himmelske.

Ef. 1, 17-23 er vel program-erklæringen for vår framtid, framfor noen erklæring i Det nye Testamente. Hør bare:

«Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, 18: og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, 19: og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft. 20:Det var denne (kraft) han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21: over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. 22: Alt la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, 23: som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.»

Bibelen antyder ikke minst at å være oppe i det himmelske, er et liv som er likt det Guds engler har! Og som nettopp sitert fra Paulus, det er Guds vilje at vi må kunne FORSTÅ hvilket håp vi er kalt til. Altså, hva håpet innebærer og hva som skal finne sted der framme og der oppe! Det er riktig at bare nåden frelser oss. Men i nåden ønsker Herren at vi tar til oss rett kunnskap, og himmelen er en av disse ting vi bør ha med i vårt kunnskapsarkiv.

Mark. 12, 25 – der Jesus kommer med en generell og ikke minst tidløs avklaring på det som gjelder for oss troende i forhold til himmelen der oppe hos Gud:

«For når de står opp fra de døde, verken tar de til ekte eller blir gitt til ekte, men de er som englene i himmelen.»

Men selv om Jesus her avklarer (i disputten mellom fariseerne som trodde på oppstandelsen, og saddukeerne som ikke trodde på dette) – at i det himmelske er man ikke lenger i noen jordisk status hva gjelder våre liv eller våre legemer, – så begynner han ikke å utmale hva vi skal gjøre der, hvordan livet – eller hverdagen – ser ut i himmelen, hvordan omgivelser og natur osv. er anlagt. Og heller ikke resten av Bibelen gir oss noen inngående beskrivelser. Det er overlatt til vår fantasi mer eller mindre. Men vi kan bedre litt på dette ved å søke i Bibelen for der å finne visse nøkkelpunkter.

Bare dette uttrykket fra Jesus (og som gjelder alle tidsaldre og husholdninger) plasserer oss i en overnaturlig og overjordisk himmelsk sammenheng og status, både fysisk og åndelig: Vi blir lik englene. Vi får legemer av himmelsk karakter, uslitelige, evige, all-dimensjonale, og utrustet med en utrolig kraft – idet vi vel og merke hele tiden er underlagt Kristi styre og autoritet.

Bibelen viser at Kristus er over englene, det er han som gir dem ordre og ikke omvendt (Heb. 1, 4).

Engler er ikke bare henvist til himmelen, men Bibelen viser at engler kan vise seg og virke her på jord, såfremt det behager Herren. Det vil ta for mye plass å skulle nevne alle de tilfeller der engler trer inn og hjelper mennesker som tror på Herren.

Paulus lærer at engler er satt til tjeneste for å hjelpe til rette de som tror på Kristus. Det vil si, han lærte dette i forbindelse med den perioden han tjente med å tilby Israel Den nye Pakt i Jesu blod. Og vi ser jo og fra Apostelgjerningene hvordan det artet seg med engler fra himmelen i tjeneste for de troende i den perioden: Peter ble befridd fra fengsel, lenker falt av ham og fengselsdører åpnet seg og han ble ført fram til Marias hus der de holdt bønn. Peters plutselige oppmøte utenfor deres dør midt i bønnesamlingen, forfjamset henne (tjenestepiken Rode) så mye at hun glemte å åpne og be ham inn, men løp inn og fortalte at Peter stod utenfor! Apg. 12, 5-11.

Engler opererer i en dimensjon som vi mennesker bare til tider har fått et lite glimt av.

På uforklarlig vis, og helt uvitenskapelig i metodikk – så faller de tunge jernlenkene av Peters hender, fengselsdøren åpner seg uten at nøkler er i bruk…og….enda bedre: Ingen av de tungt bevæpnete romerske vaktene merket hva som foregikk! Englene synes å ikke ha noen begrensninger på hva som er mulig idet de er sendt i tjeneste for Gud og hans troende forsamling.

Og her, kjære med troende, kan jeg bare si at dette er det som må utgjøre et foreløpig hovedpunkt for oss og den framtidige himmel-tilværelse: Vi vil være i tjeneste – både i himmelen og tidvis på jorden, og i kompaniskap med Herrens øvrige engler i de himmelske gjøremål, og i en slik overnaturlig kraft at det nesten ikke er noen mulighet til å finne noen rasjonell forklaring for oss i tiden nå. Vi må bare tro Bibelen på dens ord.

Det finnes en mengde bøker utgitt om både himmel, helvete og evighet, der forskjellige forfattere påstår å ha vært der og med selvsyn opplevd hvordan dette arter seg. Vel, disse forfatterne lyver. Om det er i god tro eller ikke, vet jeg intet om. Men ingen mennesker er av Gud gitt å kunne reise Tur-Retur himmel eller helvete (helvete finnes ikke!) for deretter å gi detaljerte beskrivelser av stedene. Det er nok okkulte krefter som trekker mennesker disponert for slikt, inn i visjoner og transer som er helt ubibelske.

Gud har faktisk bevisst holdt unna, i sitt ord Bibelen, enhver tanke om hvordan det er i himmelen rent samfunnsmessig, geografisk, topografisk, biologisk etc. – rett og slett fordi at dersom vi fikk stort innsyn om disse evige forhold, så ville vi oppleve at å være her nede på jorden i våre strevsomme liv, ville være uutholdelig og smertsomt. Vi ville utvilsomt synes at livet her nede var et åk og en sølegrøft sammenliknet med himmelens overordentlige herligheter og livsforhold! Gud vil spare oss for slike grusomme påkjenninger, og derfor ba han også Paulus om å holde munn etter at apostelen fikk se det himmelske. Selv sier Paulus, at han ikke visste hvorvidt han var i eller utenfor sitt legeme i det himmelske. Han bare visste at han hadde talt med og sett Kristus i herlighet.

Så altså, vår framtid er blant annet at vi gjøres lik englene…vi får himmelske legemer…noe som i hht. Bibelen innebærer at man vil være i stand til å ferdes både i himmelen og på jorden i den tjeneste som vi skal ha i evigheten.

Jeg er personlig overbevist om at vi ikke mister våre egne personligheter…altså vårt eget ‘Jeg’ – vi vil vite hvor vi kom fra, jorden og livet her nede, alle vennene og alle opplevelser vi hadde her på jord, alt vi bærer med oss i vår hukommelse…men vi får et himmelsk legeme som er innrettet slik at det takler flere dimensjoner enn bare det regulære jordiske. Og vi blir uten svakheter, sykdom, smerter, tap og savn og alt som forbindes med jordisk strev og møye.

Jesus etter oppstandelsen kunne plutselig bare stå i rommet hos disiplene, ingen dør åpnet seg, men han nærmest ‘gikk igjennom veggen’ ubemerket, hilste dem og sa ‘Fred være med dere’.

Og allikevel forklarte han dem at han ikke var ånd, men han spiste sammen med dem, han lot tvileren Tomas stikke sin finger inn i sårmerkene i kroppen slik at de skulle skjønne at han var en fysisk person. Akkurat slik vi ser med englene i Bibelen. De kunne spise, de kunne komme og bo hos en troende familie (tenk på Lot i Sodoma, og englene som overnattet hos ham.)

Ja faktisk, engler kan også åpenbare seg i menneskers drømmer….og advare eller trøste dem. Tenkt på Josef og uroen han opplevde i forholdet med Maria og at hun var gravid uten at Josef var inne i bildet på naturlig vis. Og da disse vismennene fra Østen ble forsøkt brukt av den onde Herodes for å lede ham til Jesus-barnet…for å drepe ham…så varslet engler dem om å flykte og komme seg ut av landet uten at Herodes merket det.

Jesus sa, om sin framtidige rolle på jorden der han skal sitte i Jerusalem og tempelet der og styre Israel (og verden gjennom det) – at menneskene skal se Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen. Joh. 1, 52.

Vil frelste kristne som oss, etter å ha blitt tatt inn i det himmelske og blitt gjort lik englene, bli å finne blant disse englene som viser seg over Jesu tron sted i Jerusalem – for hele verden å se?

Jeg tror nok at det vil være en del av tjenesten som frelst i det himmelske. Bibelen gir dekning for at man i et slikt engle-liv vil kunne opptre både i himmelen og på jorden. Dette bestemmes selvsagt av Gud og Kristus, som vi tjener. Vi tjener jo allerede nå Kristus, og slik blir det til evig tid.

Engler i Bibelen har ingen ensporet tilværelse eller tjeneste. Engler kunne brukes til å befordre straff fra Gud over ugudelighet og grovsynd (synd begått med rått overlegg, som f.eks. de homoseksuelle voldtektsutøverne i Sodoma – Bibelens store skrekk eksempel) – eller de kunne befordre velsignelser og hjelp, slik som i tilfellet med Peter og fengselet, noe også Paulus og Silas opplevde i Filippi, der dører i fengselet spratt opp og lenker falt av mens de sang lovsanger til Gud (Apg. 16, 23-27).

Jeg oppfordrer bibelleseren til selv å ta opp dette og finne ut av det…Paulus skrev jo at vi skal ha våre sinn innrettet og vår oppmerksomhet opptatt med det som er der oppe, himmelen, og IKKE det som er her nede. Han mente ikke at vi skulle bli livsfjerne og fornekte nuets kvaler og stress. Men midt i hverdagsproblematikken og de mange diverse utfordringer vi møter som mennesker i tiden, kan vi la oss prege av å være troende kristne med et himmelsk mål.

Himmelen vil ikke være et pensjonistliv eller noe feriested som sådan.

Allikevel er det en guddommelig fullkommenhet ved det, som ikke lar seg forklare med menneskelige bilder eller ord.

Vi blir ikke, i overgangen til det himmelske liv der oppe, fratatt noe. Nei vi blir gitt noe, og får tillagt en overnaturlig herlighet med Kristus som overgår all forstand og alle menneskelige mål.

Jeg vet ikke om det er hundre prosent riktig, men en bibellærer sa det slik: Satan dro med seg i fallet en tredjedel av Guds engler (dette er et stort antall, umulig å fastslå) og verken Satan eller de falne engler som fulgte ham kan gjenopprettes og bli Guds venner igjen. De er ute for alltid.

Derfor er menigheten, vi troende kristne som tror på Jesus Kristus – gitt å få fylle opp det vakuum som ble igjen etter at disse falne engler ble ekskludert. En artig tanke, og slettes ikke usannsynlig.

La oss se med begeistring og entusiasme fram og opp til Kristus der oppe i det himmelske, og til den dag da vi skal åpenbares med Kristus i det himmelske! (Kol. 3, 1-4).




ER DET GUD SOM HELBREDER SYKE I
Svein Magne Pedersens virksomhet?

Av Jan Lilleby

S M Pedersen bildeSelve emnet, dette med tro på Gud og helbredelse av syke ved mirakuløs inngripen, har jeg allerede omtalt i både artikkelform og ikke minst i flere av mine bøker her på nettsiden.

Disse skal jeg gi en opplisting av nedenfor – slik at man kan lese dem i forbindelse med å få denne problematikken bedre belyst med Bibelen i hånd! BILDE: Pedersen med et krusifiks, gir assosiasjoner mere til Dracula filmenes Dr. Van Helsing (hvitemagi) enn til helbredelse!

Til predikant og tros-healer å være, så er Svein Magne Pedersen gammelt nytt i Norge…virksomheten har balet på seg nokså mange år etter hvert. Og som en offentlig person har det gått mange bølger og dønninger rundt ham og man har hatt oppe til vurdering både hans monetære profil (penger/gaver/inntekter etc) og hans forbønnsprofil enten det er over ‘mirakel-telefon’ eller i enkeltprogrammer sendt i norsk TV media. Meget sjelden har det forekommet noen læremessig diskusjon i forhold til Bibelens lære om dette med mirakler og helbredelser.

Pedersens trykte magasin ‘LEGEDOM’ spres i Norge i et anselig antall eksemplarer, (det påpekes 200 000 lesere) og der – likesom alltid ellers i andre sammenhenger og ved alle anledninger – hevder han at det er Gud som utfører de helbredelsene som blir vitnet om fra de sykes side som opplever en mirakuløs inngripen.

Og underforstått, dermed er Pedersen selvsagt en ‘tjener av Gud’, som jo gir bønnesvar når han ber for de syke.

PEDERSENS BIBELFORSTÅELSE
ER UBIBELSK OG ALLTID HELT
UTE AV SAMMENHENG.

I ruskeværet som ofte har oppstått rundt Pedersens virksomhet, er det nesten aldri gjort noen skikkelig gjennomgang av den læremessige siden ved hans påstander om guddommelig inngripen.

Dette skal jeg ta en gjennomgang på her og nå, om leseren kan orke å holde følge.

Jeg vil gi noen påstander, og vil henvise til bøker jeg har skrevet som i mer uttømmende vendinger tar for seg gitte emner, og utdyper de bedre.

1. Det er absolutt ikke Gud eller Kristus, eller Den Hellige Ånd som utfører påståtte mirakler til sykes helbredelse i Pedersens virksomhet. Heller ikke i andre predikanters virksomheter, ikke i hele verden. Siste guddommelige helbredelsesmirakler ble utført av Paulus på Malta i år ca. 60 e. Kr., se Apg. 28,1-9.

SJEKK MIN BOK ‘Gud helbreder ikke syke i menighetens tidshusholdning’ – den kan kjøpes rimelig, i Word format.

2. Den ordning som en Kristus-troende er inne i nå i vår tid, kalles gjerne for ‘Menighetens tidshusholdning’ eller ‘Tiden med den frie nådefrelsen’ – og må aldri forveksles med aposteltiden slik det framgår av Apostelgjerningene. Denne tiden var bare for den messianske jødedommen og deres minoritet av proselytter. Pedersen blander sammen den jødiske tiden og Den nye Pakt til Israel med tiden som kom da Paulus ble gitt å etablere den nye frie nådefrelsen, etter Israels fall i Apg. 28, 25-28. Paulus utlegger dette i Efeserne og Kolosserne.

SJEKK MIN BOK ‘Paulus – den eneste apostel Gud sendte til oss hedninger’. Den er gratis til nedlasting i Word format.

SJEKK OGSÅ MITT BOKHEFTE ‘Bibelen – et lukket univers?’. Den lærer oss å skjelne på de tre distinkte evangelie-typene i NT.

3. Siden ikke bare Svein Magne Pedersen er av disse som driver falsk bibelforkynnelse og falsk helbredelsesvirksomhet, har jeg også skrevet to bøker som på en særlig måte forklarer (med mange bibelhenvisninger) hvordan den okkulte falske ‘Pinsekristendommen’ kom til og hvordan falsklæren deres arter seg på en ødeleggende måte.

SJEKK BØKENE ‘Kampanje-evangelistenes falske okkulte mirakler’,
og ‘Pinsekarismatikken – total avsporing fra Kristus’ – begge til salgs rimelig, i Word format. Klikk på «KJØP BØKER».

Disse tre områder vil avdekke bortimot alt som kan reises av spørsmål omkring det som har med mirakler, tegn, under, nådegaver, tungetale, profetier, englesyner osv, på en saklig måte og med oppklarende bibelske henvisninger.

OKKULT FORFØRELSE INNEN KRISTENHETEN

Pedersen kan hende har handlet i god tro, som vi ofte sier. Uvitenhet i Bibelens lære har nok ført ham ut på ville veier. Han har ikke lært å skille på de ting Gud bare gav jødedommen, og det som siden kom da Paulus ble gitt å etablere menighetens tid. Menigheten var en hemmelighet, før Paulus fikk åpenbart dette slik han forklarer oss i Efeserne/Kolosserne.

Men slik en unnskyldning kan ikke mere brukes dersom Pedersen fortsetter ufortrødent ETTER Å HA BLITT FORSØKT TILRETTEVIST av andre bibel-troende kristne. Jeg vet ikke om han har hatt en fair sjanse til å vurdere sitt bibelsyn tidligere. Men kan bare håpe at dette skrivet vil kunne hjelpe ham å finne korreksjon i bibelforståelsen.

Det er helt bibelsk og det er tillatt i bibelsk forstand at man kan påpeke det man regner som lærefeil i gitte tilfeller. Ikke minst 2. Timoteus’ brev gir et forbilde på slik korreksjon. Det er gitt at det er en mellom-menneskelig sak å drive formaning.

Jeg mener i skrivende stund, at Pedersen, som alle andre, må gis tid til å vise at han vil snu bort fra feilaktig bibelforståelse. Slik snuoperasjon kan nok ofte ta tid, slik som da jeg omkring 2002 begynte å forstå at vi ikke har løfter om mirakler i menighetens tid, men det var bare gitt Israel i Den nye Pakt tilbudt dem. Men da vendte jeg pinsekarismatikken ryggen…og begynte å undervise på min webside.

Summen av innholdet i de ovennevnte bøkene mine, er at det i hovedsak er den pinsekarismatiske delen av kristenheten som har vært pådrivere av den falske okkulte mirakel- og helbredelsesvirksomheten rundt om i verden, Norge inkludert. Pedersen er dermed bare én av svært mange ‘healere’ som står fram i Jesu navn og hevder at det er Gud som virker i deres liv og tjeneste.

Bibelen gir oss det dystre faktum at ikke bare Gud, om han vil, kan utføre mirakler. Også Guds fiende og motstander har evner til å føre fram mirakel-effekter – brukt for å skape forførelse og dra folk vekk fra den sunne kristentroen.

Fra og med 11.11.2012 har jeg tilføyd følgende, da jeg oppdaget en ny vranglære-vinkling fra Svein Magne Pedersens side, nemlig å bli beskyttet mot, sitat – ‘all verdens sykdommer, farlige epidemier og ulykker. Lytt til Svein Magnes nye Teletorg-andakt’. Se faksimile nedenfor. Fra LEGEDOM nr. 5 – 2012.

SOS Helse   S M Pedersen
Kort fortalt, så tar Pedersen basis utgangspunkt i hva Gud lovte sitt segregerte og atskilte folk Israel. Altså særløfter som aldri har blitt forelagt verden i sin alminnelighet. Vi hedninger var slik som Paulus lærer:

Ef. 2, 12: «Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten (Israels) håp og uten (Israels) Gud i verden.»

Vi var ikke medregnet verken i Mose lovs løfter/plikter og heller ikke i Den nye Pakt da denne ble presentert jødedommen ved apostlene! Rom. 2, 14:

«….hedninger, som ikke har loven…».

Og vedrørende Den nye Pakt (nye testamente) sier Paulus at man måtte først ha vært under Mose lov for i det hele tatt å komme i betraktning i denne nye pakten som apostlene tilbød Israel:

Hebr. 9, 15: «Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovt, etter at det har funnet sted en død (Jesus) til forløsning fra overtredelsene under den første pakt (Loven).»

Når predikanter da skal ta seg ‘tilbake i tid’, og prøve å lure til seg eksempelvis løfter fra Gud om spesiell beskyttelse, helbredelse osv. blir dette helt utenom sammenhengen, og kan slettes ikke medregnes i tiden nå med menigheten. Pedersens ukunnskap gjør ham til en tjener av løgn og usannhet og han fremsetter helt falske løfter i så måte. Dette er ikke kristendom, men ren hedonisme og okkultisme med en ferniss av kristentro og under feilaktig bruk av Jesu navn.

Jeg kan ikke nekte noen mennesker å be til Gud om hjelp og beskyttelse. Dette må hver enkelt innestå for selv. Men vi kan ikke peke i Bibelen og si til Gud: «Se, i Moses og profetene står det slik og slik…» – for hva måtte han ha svart oss? Jo, han måtte ha sagt det jeg alt har sagt: «Dessverre kjære troende: Disse ting lovte jeg eksklusivt bare mitt eiendomsfolk Israel»!

At Pedersen skal håve inn penger (Kr. 14,- pr. minutt i Teletorg) på en falsk løftebasert forkynnelse, det får være en annen debatt. Jeg deltar ikke i den delen….det får holde at jeg påpeker det som er aller viktigst, penger eller ikke:

Vi kan ikke stå på talerstoler eller si det i annonseform, løfter fra Gud som aldri har vært ment for oss utenfor jødedommen, men bare for disse som den gang hadde vært først under Mose lov og deretter ble tilbudt Den nye Pakt ved apostlenes forkynnelse!

I samme nummer av Legedom som faksimilen er hentet fra, klarer Pedersen å snu alt helt på hodet, jeg siterer fra et lite avsnitt i artikkelen ‘Kraft mot kreft’:

« Redde kirkeledere – I dag er helbredelsesmøter en sjeldenhet. Mange kirkeledere vegrer seg for å arrangere slike møter. De har lite eller ingen erfaring med slike møter og kan lite om emnet helbredelse, for denne siden av evangeliet har vært mangelvare på norske teologiske høgskoler. Helbredelsesmøter er ofte lange og drar mange slags mennesker til møtene. Kirkeledere er ofte redde for eventuell kritikk fra de som ikke blir helbredet, fra menighetsmedlemmer og andre kirkeledere. Dessuten kan pressen være vanskelig å ha med å gjøre: Mange er redde for dårlig presseoppslag. Det er viktig å beregne at Guds herlighet koster. Det betyr åndskamp. Satan hater mirakler!

Det er ikke til å undres over at det skjer forholdsvis få helbredelser i vårt land. Guds Ånd trenger et sted hvor det er plass for trosforkynnelse og bønn for syke uten tradisjonelle, begrensede møteformer. Disse kan være en sperre i Åndens verden. Den Hellige Ånd ønsker å virke fritt i møtene, med sang, tilbedelse, vitnesbyrd, forkynnelse og kunnskapsord direkte til syke personer. Det er med på å åpne trosdørene og Guds Ånd kan få utløse sin kraft. Vi blir lettere helbredet når vi følger Guds metoder uten å følge våre tradisjonelle møteformer.»

Alle med lite grann bibelkunnskap i hvordan apostlene virket med tegn og under, vil se at her skurrer det kraftig.

Pedersen, som gjerne vil utmerke seg ved å være utradisjonell, kanskje heller bør gå den motsatte vei, og lik Peter være tradisjonell: Han tok fatt i den lamme ved tempelporten (som ikke hadde bedt om noen helbredelse!) og dro ham opp i Jesu navn – og øyeblikkelig var den lamme hundre prosent helbredet. Det ble ikke en gang gitt vedkommende krøpling (unnskyld uttrykket, dere som er fintfølende) noen som helst forbønn! Apg. 3, 1-9.

Pedersens henvisning til ‘kunnskapsord direkte til syke personer’ finnes ikke i Bibelen i det hele tatt. Kunnskapsord ble bare brukt til å avsløre uhumskhet i forsamlingen, j.fr. Ananias og Saffiras løgn og død, Apg. 5ff. Likeså Peters avsløring av Simon trollmannens pengebegjær og som ønsket å kjøpe Den Hellige Ånds kraft, Apg. 8, 9-24.

Satan hater nok ekte mirakler, ja, men han elsker falske okkulte mirakler, slike som manifesterer seg i Pedersens virksomhet …muligens pga. Pedersens uvitenhet i Bibelen. Om Pedersen leser mine bibelutlegninger, så kan jeg bare anmode ham å ta en sterk revisjon av disse ting. Vi er nødt til å komme på linje med Bibelen, rett fordelt, og ikke stjele/låne løfter om helbredelse fra Israel og håpe de skal klaffe for oss som aldri har vært under Israels pakter og løfte.




Bibelen – et lukket univers ?

Jan Lilleby

Bibelen et lukket univers COVER

Bibelen er en skriftsamling oppsamlet gjennom århundrer, ja millennier. Og den er derfor naturlig adressert til flere grupper troende, avhengig av hvilken ‘Administrasjon’ (tidshusholdning) Gud Allmektig styrte menneskehetens frelse ut i fra.

Man kan altså ikke bare lese Bibelen tvert, og håpe på at det en leser i ethvert kapittel og vers skulle gjelde for en selv. Vi er tvunget til å lese det i lys av hvilken tidshusholdning og i lys av hvilken gruppe troende som til enhver tid omtales.

Hoffmannen fra Etiopia som ble hjulpet av Filip da han var på vei tilbake til Etiopia, og satt og leste i Jesajas bok, er et slående eksempel. Filip, som hørte hoffmannens høytlesing, kom kanskje med Bibelens klart viktigste spørsmål:

«Skjønner du det du leser?» (Apg. 8, 30).

bible photoMed andre ord – Bibelen er ikke en bok som har noen egen røst som forklarer innholdet for leseren. Bare slike som før leseren har nøye studert og satt seg inn i bibelsystematikken og bibellogikken, vil være rustet til å forklare innholdet for andre på en forsvarlig måte. I vår tidshusholdning, den med menigheten ut i fra Paulus’ åpenbaring i Ef. 3, 1-9 (ang. hemmeligheten), er det ikke gitt at en kan forvente – lik Daniel og Johannes – at Guds engler skal besøke en og legge ut Bibelen for en. Nei, den tiden som vi nå har med den frie nådefrelsen ved tro på Kristus, er slik at Gud allerede har avsluttet sitt ord ved apostelen Paulus, og at ingen ny åpenbaring gis i tiden som nå gjelder (Kol. 1, 25-26). Derfor skal nå Guds Ord forklares av mennesker for mennesker, slik det er gitt i 2. Tim. 2, 2:

«Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.»

Vel, dermed er det nok også fare for at Bibelen kan bli feil forklart, og man kommer i skade for å levere falsk lære i ren uvitenhet og i mangel av riktig bibelsystematikk og logikk. Dette har jo også dessverre skjedd opp gjennom århundrene. Troende i mangel av forståelse av Bibelen som helhet, kommer i skade for å lære fram teser og læremessige konstruksjoner som ikke kan forsvares.

Pastoralbrevene til Paulus gir oss for eksempel den mal at vi ikke kan ha toleranse mot bibellære som ikke er rett. Og allikevel og til tross for dette, finner vi at det finnes kristne som holder seg til økumenikk, og mener at lære ikke er så nøye. Men Paulus skriver at en skal irettesette, korrigere – ja til og med refse i tillegg til å tilrettevise (peke på rett løsning) – selv om Paulus også satte oss et forbilde om å gi formaning og ren oppbyggelse og trøst. Men vi kan ikke luke bort dette med å ‘stå på læren’. Dette blir summen av pastoralbrevene i denne sammenhengen.

Dette skrivet vil omtale i en korrektiv form de forskjellige evangelieformene som møter oss i Det nye Testamente. Det er i hovedsak tre slike distinkte evangelier, og vi finner at en innen kristenheten, helt siden kirkefedrenes tid i etterkant av apostlene, blander sammen særlig to av disse evangelieformene.

De tre evangelietypene i NT har bare to typer som fungerer lovlig i vår tid.

Det ene er det som mange kaller ‘Det generelle Evangelium’ også av enkelte kalt for ‘Skaper evangeliet’ basert på Rom. 2, 14-16. Det andre evangelium som gir verden frelse ved tro, er det som ble gitt oss ved Guds åpenbaring til Paulus, og som han kalte for ‘Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom’ (Ef. 3, 8-9). Først gir jeg en enkel omtale av dem, og deretter tar jeg en nøyere gjennomgang.

DET GENERELLE EVANGELIUM / SKAPER EVANGELIET.

Dette viser til Paulus’ belæring om den uvitende hedning, en klassifisering og definering av alle mennesker på jord som i deres egenskap av total uvitenhet om Gud, Jesus, Den Hellige Ånd, Bibelens historier og evangelier for øvrig, ikke kan stå ansvarlige. Gud holder bare den ansvarlig til fortapelse som har avvist hans Ord eller han som person. I tilfelle med Det generelle Evangelium/Skaper evangeliet, så gjelder det selvsagt Gud som person – ofte oppfattet av uvitende hedninger som ‘Rettferdigheten’ (Apg. 28, 4) eller bare ‘En ukjent Gud’ (Apg. 17, 23) og som ble dyrket av atenere slik det sistnevnte bibelverset angir.

I dette evangelium finner vi bare den søkende som famler uten å vite annet enn at han søker etter han som har skapt alt. Personlig foretrekker jeg derfor å kalle det for ‘Skaper evangeliet’ – man har latt seg imponere av skaperverket, og leter derfor etter han som står bak dette enorme verket. Paulus skrev:

«For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.» (Rom. 1, 20).

Rom. 2, 14-16 peker ut skaper-evangeliets betingelser:

«For når hedninger, som ikke har loven (Mose lov), av naturen gjør det loven byder, da er disse seg selv en lov. 15: De viser (ved gjerninger) at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem – 16: på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium ved Jesus Kristus.»

Altså, de skal bedømmes ut fra hva gjelder Guds Sønn, Jesus, og hans verk – selv om disse undertiden ikke kjenner til verken Gud eller hans Sønn. De forsvares hvis de har god samvittighet!

Apostelen viser oss også i Apg. 14, 15-17 Guds sinnelag og barmhjertighet med slike som ikke kjenner Gud. Han forklarer for Zevs dyrkerne i Lystra at Gud som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem, hadde latt hedninger vandre sine egne veier (mens Israel vandret på Herrens veier), men dette til tross: Gud gjorde godt mot dem og viste stor omsorg selv om de altså ikke hadde blitt gjort kjent med Gud slik vi lærer at Israel ble. Altså, mennesker til enhver tid – når de ikke har fått høre om Gud og Kristus, dømmes av deres samvittighet, i det de går fortapt om den er dårlig, eller blir frelst hvis den er god. Dermed lærer vi at mennesket umulig kan gå fortapt for frelsen av bare ren uvitenhet. Dette understreker hvor barmhjertig Gud er i sin natur. Han jakter altså ikke på syndere, så han kunne dømme dem fortapt.

Av dette kan vi se at mennesker under Mose lov, Israel den gang, og disse som faller under kategori ‘Uvitende hedninger’ – begge må/måtte vise deres stilling innfor Gud gjennom gjerninger. Og selv om vi fikk Paulus’ nådeevangelium med fri frelse ved tro, så må vår tids helt uvitende menneskegrupper vise sin oppriktige søken etter Gud ved gjerninger, mere enn tro! Slik er det bare. Der Bibelen ikke har noen egen talende røst, der kommer Skaper-evangeliet inn, og gjennom prakten i skaperverket taler han til den uvitende om seg selv….riktignok som ukjent for disse, men det er allikevel Gud som taler.

Dette såkalte ‘Skaper-evangeliet’ er ikke noe vi skal systematisk forkynne i møte med folk. Det forkynner egentlig seg selv for de det måtte gjelde. Selv om mange liker å peke på skaperverket sammen med dette at man også forkynner Paulus’ nådeevangelium om Kristus, så er det det sistnevnte som må gå foran. Vi skal forkynne det som først ble betrodd Paulus for oss, ‘Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom’. Det ble gjort effektivt etter Apostelgjerningenes tid, cirka år 62 e. Kr. – se Apg. 28, 25-28 hvor vi finner at Israel falt fra Gud og Paulus av den grunn leser dem dommen fra Jes. 6. De falt fra Gud som nasjon i vantro.

EVANGELIET OM KONGERIKET LOVT FEDRENE.

Dette evangelium er det evangelium som inneholdt «Det Gud hadde lovt jødenes forfedre» (Apg. 13, 32), løfte om et kongerike på jord med deres profeterte Messias-konge, Jesus Kristus. Det er dette evangelium vi leser om i Matteus, Markus, Lukas, Johannes og i Apostelgjerningene, samt i alle brever skrevet i det tidsrom som sistnevnte forteller fra, år 32 til 62 e. Kr.

Denne tidsperioden på totalt drøyt 33 år var det bare Israel som ble tilbudt dette evangelium. Det var lovt fedrene (Abraham, Isak og Jakob og de stamfedre som fulgte) – og hedninger i verden var ikke med i disse løfter. Bare de få proselytter kunne ta del i det sammen med Israel. Vi vanlige rå hedninger hadde intet slikt tilbud regulært – nei, vi var utestengte slik Ef. 2, 12 lærer:

«Kom i hu at dere (hedninger, unntatt proselytter) på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten (Israels) håp og uten (Israels) Gud i verden.»

Paktene som Paulus her henviser til, var Sinai-pakten med Mose lov, samt Den nye Pakt i Jesu blod for Israel. Det var satt opp (av Gud ved loven) et gjerde, en skillevegg, som av Paulus kaltes ‘Fiendskapet’ mellom jøde og hedning slik vi ser i Ef. 2, 15. Men ved nådeevangeliets komme, ble denne berømmelige skillevegg revet ned, og troende i alle etniske grupper har nå fri adgang og man har ikke lenger Israel som en nasjon ‘Satt over folkeslagene’ (J.fr. 2. Mos. 19, 5-6).

Men i tiden beskrevet i Apostelgjerningene ble bare ‘Evangeliet om løftet gitt Israels fedre’ – Den nye Pakt – forkynt for Israel og deres proselytter, slik som Apg. 13, 32 angir. Peter talte til Israel innen landets naturlige grenser, mens Paulus siden ble sendt ut utenfor Israel i provinsene, til jødene i Romerriket (Gal. 2, 7-8).
Ideen om at Den nye Pakt mellom Gud og Israel, i Jesu offerblod (Luk. 22, 20) skulle være for andre enn Israel, er helt og fullt falsk. Den nye Pakt ble bare tilbudt Israel og proselytter i den periode på tretti år som framgår av Apostelgjerningene. Hebr. 8 og 9 kapitler bekrefter dette – der Paulus tar utgangspunkt i Jer. 31, 31 – om Guds løfte om en ny pakt som skulle erstatte/oppjustere den med Mose lov som blir stemplet av apostelen som dårlig og mangelfull. Hebr. 9, 15 sier klart at denne nye pakten i Jesu blod bare ble gitt for de som først hadde vært under den forrige. Den saken er udiskutabel.

Teologene i alle århundrer, både de i katolisismen samt de i lutherdommen og alle øvrige grupper i kristenheten, har tatt grundig feil i dette spørsmål. Det er også derfor at en i lesing av Bibelen generelt, finner svært så mange grove feil i dens oversettelse – feil som avspeiler at de ikke har forstått å skille disse tre evangelietypene fra hverandre, men blandet det hele sammen til en åndelig lapskaus – helt ubibelsk.

Det er slik blanding av Det nye Testamentes evangelietyper som er blitt ‘Alle sekters Mor’. Man har ikke maktet å etterkomme Paulus’ nye evangelie-åpenbaring som kunngjøres fra og med (i bibelhistorisk tid) Efeserbrevet skrevet i år 62 e. Kr. like etter det fall som Israel opplevde og som vi leser om i Apg. 28, 25-28 – nasjonen ville ikke omvende seg (v. 27) slik at Herren kunne lege landet. Paulus var den som uttalte denne dommen fra Jes. 6 mot jødedommens vantro. Jesus brukte også i sin jordiske tjeneste det samme kapittel 6 til å refse de vantro jøder.

Hele Det nye Testamente, unntatt Paulus’ tre epistler til menighetens tid, er fortellingen om hvordan Den nye Pakt i Jesu blod ble tilbudt Israel for aksept, slik at løftet om et kongerike i Israel kunne bli virkeliggjort.

De epistlene er: Efeserne, Kolosserne, og Filemon.

Disse er de eneste skrifter i Bibelen der vi ikke finner noe tilbud til Israel om det lovte kongeriket på jord, eller lære om Den nye Pakt til dem. I de tre nevnte epistlene læres kun om den frie nådefrelsen ved tro på Kristus, basert på hva Gud åpenbarte Paulus i det han kalte for ‘Hemmeligheten’ Ef. 3, 1-9.

Til kontrast, ‘Skaper evangeliet’ slik selve skaperverket utgjør forkynnelsen av, trenger ikke noen menneskelig røst. Men de to andre evangelietypene i NT trenger det. Guds kongerike tilbudt Israel i tiden med apostlene, hadde sin tid og gjaldt bare for Israel, og apostlene gav stemme til dette evangeliet og Israel takket dessverre nei. Ved Israels fall, åpenbarte så Gud et nytt – tredje – evangelium: Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom – altså det vi kaller den frie nådefrelsen og som har himmelen der oppe hos Kristus som håp, ikke jorden her nede (Kol. 3, 1-4).

EVANGELIET OM KRISTI URANSAKELIGE RIKDOM.

Dette er det evangelium som gjelder i vår tid. Det har intet å gjøre med det som ble forkynt i tiden vi leser om i Apostelgjerningene (år 32 til 62 e. Kr.), men ble gitt Paulus ved at Kristus åpenbarte seg for ham og gav ham å organisere en ny tidshusholdning: Husholdningen med Guds frie nådefrelse.

Ef. 3, 1-9 er selve proklamasjonen av denne nye frelses æra:

«Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger – 2: så sant dere har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere. 3: Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten, slik jeg ovenfor (kap. 1 og 2) har skrevet med få ord. 4: Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. 5: Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: 6. At hedningene er blitt medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. 7: For dette evangelium er jeg (nå, ikke før) blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft. 8: Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, 9: Og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med denne hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus.»

Så vil jeg ta for meg de to talte evangelietypene, det om kongeriket og det om den frie nåden, og forklare dem i en mer detaljert og logisk sammenheng. alt.

Slik de forefinnes i Det nye Testamente og hvordan det har seg med disse – nemlig at vi ikke må falle i den tabben å blande disse sammen. Sammenblanding vil gi forvirring og uvisshet i hva som gjelder menigheten, og hva som gjelder Israel. Disse to størrelser må holdes atskilt, slik og Skriften gjør med dem.

EVANGELIET OM LØFTET GITT TIL ISRAELS
FORFEDRE OM KONGERIKET I ISRAEL

Nærmere forklaring og redegjørelse.
Kongerikets evangelium – Den nye Pakt til Israel, finnes i de følgende bibeldelene:

Matteus, Markus, Lukas og Johannes evangelier.
Apostelgjerningene.
Romerbrevet, Korinterbrevene, Galaterbrevet,
Tessalonikerbrevene, Filipperbrevet, 1. og 2. Timoteus,
Titusbrevet, Hebreerbrevet, Jakobs brev, 1. og 2. Peters brev,
1., 2. og 3. Johannes brev, Judas brev og Åpenbaringen.

I disse skriftene finner vi bare Jesus og apostlenes tilbud til Israel om å få det lovte Guds Kongerike etablert i landet, ved at alle jødene først skulle omvende seg og ta vanndåpen (Apg. 2, 38).

Peter og de elleve ble befalt å gå til Israels land innen dets grenser, men siden kalte Herren en ny apostel, Paulus, som ble sendt til jødene utenfor Israels land (Gal. 2, 7-8). Det er også tydelig i Apostelgjerningene at disse to leder-apostlene fikk i oppdrag å tilby kongerikets opprettelse for Israel, og de har derfor blitt hovedpersoner i Apostelgjerningene. Lukas skrev denne bibeldelen for å nedtegne hvordan forkynnelsen av Den nye Pakt i Jesu blod forløp, fra år 32 fram til 62 da vi finner Paulus i Rom i sin ankesak innfor Nero.

Tilbudet om kongeriket var en privatsak mellom Kristus og Israel – og hedninger i denne tiden kunne bare finnes som en liten minoritet hos dem, kalt proselytter. Paulus kalte dem bare for grekere. Både de få med Peters besøk i Kornelius’ hus (Apg. 10ff) og siden disse som Paulus møtte på sine reiser (Rom. 11, 11) var kun proselytter og ble brukt bare i begrenset omfang. De hos Paulus kunne bare blitt tatt inn dersom en vantro jøde først var avkuttet fra Israel ved sin vantro. Bare Paulus brukte proselyttene som et brekkjern, for å få jødene omvendt.

Vi ser av læreinnholdet i de opplistete skriftene, at det kun er snakk om Israels omvendelse slik at de ved dette kunne få Kongeriket ved Jesu snare immanente komme i aposteltiden. Men Gud brøt med Israel helt, slik vi ser i Apg. 28, 25-28. De ville ikke omvende seg, og dermed var deres nasjonale fall et faktum.

Vokabularet til de to lederapostlene Peter og Paulus, er helt tydelig på det faktum at de begge bare adresserte Israel ved å tilby ‘Evangeliet om løftet gitt til Israels fedre om kongeriket i Israel’:

Peter i Apg. 2, 36: «Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.»

Paulus i Apg. 13, 16-17: «Israelittiske menn og dere (proselytter) som frykter Gud! 17: Israels Gud, dette folks Gud, utvalgte våre fedre…»

Paulus i Apg. 13, 32 – om hvilket evangelium han forkynte: «Og vi forkynner dere evangeliet om det løfte som ble gitt til fedrene…».

Altså, evangeliet om det lovte Kongeriket i Israel, dithen at Gud skulle sende Jesus tilbake så snart Israel hadde omvendt seg og tatt vanndåpen.

For deg som eventuelt ønsker mer detaljert forklaring av disse bibelfakta, så kan du laste ned gratis min bok «Paulus – den eneste apostel Gud sendte til oss hedninger». Du finner den kategorisert i venstre marg her på nettsiden.

Men hele denne virksomheten med apostlenes tilbud til Israel om det lovte kongeriket, opphørte i år 62 ved Israels fall slik vi leste i Apg. 28.

Da ble Paulus gitt oppgaven å komme til hele verden med et nytt evangelium.

EVANGELIET OM KRISTI URANSAKELIGE RIKDOM

Nærmere forklaring og redegjørelse.
Guds frie nådeevangelium – en gave til verden,
finnes i de følgende bibelskriftene:

Efeserbrevet
Kolosserbrevet
Filemon (ikke troslære)

Endelig er vi kommet til det evangelium som gjelder for den tiden som nå er, tiden med menigheten, Kristi legeme, også kalt ‘Ett nytt menneske’ (Ef. 2, 15).

Det unike med vår tidshusholdning, er at vi finner Gud som en som nå handler med alle Kristus-troende på lik linje, og vi finner derfor ingen prioritering av jødedommen slik det var i tiden med Apostelgjerningene, år 32 til 62. Som nevnt, Israel falt fra Gud slik vi lærer av Apg. 28, 25-28…de ville ikke omvende seg (v. 27) slik at Herren kunne lege landet fra dets frafall.

Guds krav til Israel var at de alle skulle omvende seg – og det var siste sjanse for dem da Paulus var i Rom og møtte lederne for de elleve synagogene der, og han måtte tilslutt sitere dem dommen fra Jes. 6 om den vantro og blindhet de hadde latt seg gripe av. Og dermed brøt Gud helt med Israel og de falt ifra ham og ble sendt inn i den ødeleggelsen som var profetert over den ulydige nasjonen.

I hele perioden med Apostelgjerningene fra år 32 til 62 var det alltid ‘Jøde først, så greker’ (Rom. 1, 16). Israel var Guds utvalgte og segregerte nasjon og folk, og alle andre måtte via deres Gud og deres tro og velsignelser, for selv å bli velsignet. Dette var Guds ordning med menneskeheten den gang.

Men fra og med Efeserbrevets skriving (og Kolosserne) i år 62, finner vi ikke lenger noe ‘Jøde først, så greker’ men tvert om: Han gjorde de to til ett nytt menneske ved tro på Kristus, gjerdets skillevegg var borte og revet, og alle folk på jord stilte nå likt i troen (Ef. 2, 14-15; Kol. 3, 11). Det var helt slutt på all proselytt-virksomhet, vi ble medarvinger i stedet!

Siden det nå ble slik, ved Paulus’ tjeneste til oss hedninger at vi var gitt en fri gave av Gud i tro på Kristus, har han nå ikke inngått noen form for pakt med menigheten – slik han en gang gjorde da han tilbød Israel Den nye Pakt i Jesu blod.

Nei, vi har bokstavelig talt fått en fri gave – en nåde av Gud:

«Han oppvakte oss med ham (Kristus) og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus. 7: for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. 8: For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Ef. 2, 6-8).

I denne nye nådestilling hos Gud, er det ikke behov for pakts-avtaler slik det var mellom Gud og Israel. Alt som forlanges i vår tid, er ren tro på Jesus Kristus som frelser og Guds Sønn. Vi er nå å betrakte som medarvinger til Kristus direkte:

«…(vår trosstatus etter Israels fall) – At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.» (Ef. 3, 6).

Da vi bare kunne bli proselytter hos Israel (slik det var i hele tiden med Apostelgjerningene) kunne vi bare være medarvinger MED Israel, men nå i nådetroen, er vi medarvinger MED Kristus direkte. Hvilken himmelvid forskjell!

Israel var lovt et kongerike på jord, men vi er lovt himmelen der oppe!

HVILKE KONSEKVENSER GIR FORSKJELLEN PÅ EVANGELIENE?

Dersom det Gud har forordnet og lovt oss, menigheten, ut i fra Paulus’ troslære til oss hadde vært helt likt med dette som Gud lovte apostlene og deres forsamlinger da de tilbød kongeriket og Den nye Pakt, da hadde det ikke vært noen store problemer.

Men det viser seg helt tydelig når vi jamfører det budskap de gikk til Israel med, å skulle få kongeriket i Israel ved omvendelse til Kristus, og det som siden ble etablert gjennom Paulus idet vi finner Israels fall i Apg. 28, 25-28. Det er vesensforskjell så stor at forholdene blir helt ulike.

Til sine apostler for Den nye Pakt til Israel, lovte Kristus at de skulle følges av mirakel-tegn, helbredelser og store under.

Mark. 16, 17-18 er tydelig: «Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. 18: De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.»

Men slike løfter gav Jesus bare til det messianske troende Israel – for bare disse hadde fått løfter fra Gud om en ny pakt (Jer. 31, 31-34; Hebr. 8-9 kap.).

Med andre ord, Jesu løfter om spesiell mirakelkraft osv. til apostlene, var kun i rammen av Den nye Pakt til Israel, en pakt – sier Paulus, som vi hedninger var utestengt fra i alminnelighet. Bare den begrensete gruppen proselytter kunne dele slik kraft og mirakelløfter med Israel. Proselyttene levde på de velsignelsene som Gud hadde lagt over det troende Israel, når de tok imot Den nye Pakt tilbudt dem ved tro på Jesus. Dette var en segregert og helt privat sak mellom Kristus og det troende Israel. Det ble aldri tilbudt verden!

Hebr. 9, 15 sier tydelig at for å få komme inn under Den nye Pakt, måtte man først ha vært under den forrige, som var Mose lov og bud. Men om oss hedninger lærte Paulus i Rom. 2, 14 – at vi hedninger ikke hadde loven!

Da forstår vi fort at menigheten i vår tid, siden Israels fall i år 62 da Paulus var i Rom, ikke kan ta til seg de løfter som Gud gav apostlene for kongerikets opprettelse. Menigheten er jo ikke Israel, men består av individer fra hele verden, og Israel er siden fallet i Apg. 28, 25-28 nå bare én av nasjonene og er regnet sammen med oss andre. Derfor Ef. 2, 15 og at jøde og hedning er satt likt, og skillet tatt bort. Se også Kol. 3, 11!

Miraklene og underne som Jesus lovte apostlene var knyttet opp mot Den nye Pakt. Gud gjorde mirakler bare for sitt paktsfolk og aldri drev han og strødde ut tegn og under i hele verden.

Men som nevnt, menigheten har ingen slik pakt med Gud, vi har i stedet fått en ren fri gave – ved tro alene uten paktskrav.

Tar vi for oss andre ting som hørte til Den nye Pakt til Israel, så kan jeg legge kort til at verken vanndåp, åndsdåp for kraft til å utføre mirakler osv., nattverd, eller syndsbekjennelse offentlig eller mellom troende, kan overføres til menighetens husholdning. Paulus lærer bare én dåp i den tid som nå er, og det er dåpen til Kristi død, en omskjærelse som ikke er gjort med hender. Denne dåp er en tilregnet dåp som bare Gud kan stå for i det vi kommer til tro (Ef. 4, 5).

I og med at menighetens tid ikke kan ta over seg det Gud bare lovte Israel i Den nye Pakt, så har vi heller ingen overnaturlige mirakelgaver slik apostlene hadde.

Kristenheten har totalt sviktet Paulus’ troslære, for man har ikke maktet å holde et tydelig skille på disse ting slik 2. Tim. 2, 15 oppfordrer oss til. Rett inndeling av Ordet er helt nødvendig for at man skal kunne forstå det man leser, og sette det inn i rett sammenheng.

Bibelen vil forbli et pansret og tett lukket univers, dersom vi unnlater å få med oss riktig inndeling av den.

Visse sekter og bevegelser vektlegger på en unaturlig måte alt som har med mirakler, tegn og under å gjøre. Men innser ikke at det er umulig å stjele til seg de tegn og mirakler Gud bare hadde gitt det troende Israel på apostlenes tid, i Den nye Pakt til dem.

Ef. 1, 3:




DEN NYE PAKT TIL ISRAEL
HAR INTET MED MENIGHETEN Å GJØRE

bible photoDen Nye Pakt – i motsetning til den gamle (forrige) pakt var, lik den sistnevnte, gitt til Israel.

2 Mos 19, 5 : “Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk – for hele jorden er min.”

6: “Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk.”

Den gamle pakt, kalt av Paulus for “Dødens tjeneste” i 2 Kor 3, 7 – var etterhvert å regne som en pakt med mangler.

Hebr. 8, 7-8: “For hadde den første pakt (den fra Sinai med loven) vært MANGELFRI, så hadde det ikke vært grunn til å søke plass for en annen. 8: For det er nedsettende ord Gud taler til dem når han sier: Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en NY PAKT MED ISRAELS HUS OG MED JUDAS HUS.

Paulus siterte Jer. 31, 31!   Den nye pakt finner vi i vers 31-34:

“Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. 32: Den skal ikke være som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden og første dem ut av landet Egypt, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren. 33: Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. 34: De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu.”

Paktene, den gamle fra Sinai og den nye som ble oppfylt ved Jesu død og oppstandelse, var begge kun gitt for Israels hus og Judas hus (jødene). Altså, Gud holdt et privat internt seminar og oppgjør der ikke hedningenasjoner hadde innsyn eller talerett! Gud hadde bare ett folk, Israel, og som var helt alene med å få de to paktene tilbudt seg av Gud.

Luk. 22, 20: “Likeså tok han kalken etter aftensmåltidet og sa: Dette er DEN NYE PAKT i mitt blod, som utgytes for dere.” Tenk også på Matt. 15, 24: “Jeg er ikke utsendt til andre enn DE FORTAPTE FÅR AV ISRAELS HUS!”

Og Jes. 53, 5: “Men han ble såret for våre (jødenes) overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi (Israel) fått legedom.”   Altså: På det tidspunkt da dette ble oppfylt av Jesus, var vi hedninger holdt utestengte (Ef. 2, 12), – det var et ‘privat oppgjør’ mellom Gud og hans eiendomsfolk, jødene.

 DEN NYE PAKT SLIK DEN SKAL BLI I TUSENÅRSRIKET

Esek. 36, 22-28: Her ses et Israel som endelig tar imot: “Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren, Herren: Ikke for deres skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant de folk som dere er kommet til (tiden med deres utlendighet i 2000 år). 23: Jeg vil hellige mitt store navn (Jesus Kristus!), som er blitt vanhelliget blant folkene, det som dere har vanhelliget blant dem. Og folkene skal kjenne at jeg er Herren når jeg helliger meg på dere (Gud straffer jødedommen i den store trengselstiden) for deres øyne. 24: (Jesu gjenkomst) Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land (se Matt. 24, 31 og 2 Tess 2, 1). 25: Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere kan bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. 26: Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. 27: Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem. 28: Dere skal (derfor kunne…) bo i det landet jeg gav deres fedre. Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.”

Esek. 36 må koples til Sak. 13, 9: Der ser vi en tredjedels-rest etter trengselstiden, og BARE DE kalles Guds folk: “….jeg vil si: De er mitt folk, og de skal si: Herren (Kristus) er min Gud!”

At også den nye pakt var eksklusivt gitt Israel ser vi også i Hebr. 9, 15:

“Derfor er han (Jesus) mellommann for EN NY PAKT, for at de som er kalt (Israel), skal få den evige arv (aion, gresk for tiden med Kongeriket) som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.”

 PAULUS’ EVANGELIUM TIL JØDENE I APOSTELGJERNINGENE

VAR ‘DEN NYE PAKTS EVANGELIUM’

Apg. 13, 32: “Og vi forkynner dere ‘evangeliet’ om DET LØFTET som ble gitt til FEDRENE. Dette har Gud oppfylt for oss, DERES BARN (jødene!) da han oppreiste Jesus.”

LØFTET er Kongeriket med Messias, altså deres frelseshåp, FEDRENE er Abraham, Isak og Jacob, og OSS, DERES BARN, er Israel med apostlene i tiden med Apostelgjerningene. Uttrykket OSS her, er selvsagt ikke oss som leser!

HAR MENIGHETEN, OSS HEDNINGER, NOEN GANG VÆRT UNDER LOVEN?

Ef. 2, 12: “Kom i hu at dere på den tid (mens apostlene tilbød Israel Kongeriket) var UTEN KRISTUS, UTESTENGT FRA ISRAELS BORGERRETT OG FREMMEDE FOR PAKTENE MED DERES LØFTE, DERE VAR UTEN HÅP OG UTEN GUD I VERDEN.”

Jesu lignelse om vingården i Matt. 21, 33 viser oss at vi hedninger ikke bare var unnlatt å bli forholdt Mose lov, paktene, løftet om Kongeriket og Messias, inkludert å bli fortalt et frelseshåp om dette Kongeriket på jord: Men Gud lot faktisk en gjerdets skillevegg (Ef. 2, 14-15) settes opp rundt vingården, Israel. Vi var ikke utelatt, men vi var bevisst utestengt! Dette umuliggjør at menigheten kan ha blitt overført Den nye Pakt til Israel. I Den gamle OG Den nye Pakt, fremstilles Israel som et folk satt OVER alle verdens nasjoner, og følgelig har de prioritet på velsignelsene. Men i menighetens tid er Israel satt ned og gjort lik i status med resten av verden (Ef. 2, 14-15) – de har på grunn av sitt fall mistet sin for prioritering og høyhet!

Rom. 1 og 2 forteller at hedningeverden var overlatt til å la seg dømme og eventuelt frikjenne i spørsmål om rettferdighet og frelse, ved SAMVITTIGHETENS LOV. Altså vi som ikke var tatt inn under Guds planer for Israel med de velsignelser der lovt, ble gitt en frelse på utsiden. Vi var uten Kongerikets håp og uten Israels Gud, i den forstand. Dette er Paulus litt inne på i Apg. 17, 30 da han diskuterte med filosofene i Aten: “Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider (dette er verden utenfor jødedommen)….”, altså at verden utenfor – som jo var utestengte (Ef. 2, 12) var under Guds generelle tilgivende saktmodighet, mens man ventet på at Messias skulle komme til makt og opprette Kongeriket i Israel, Jesus. Mens vi altså var utestengte fra å høre fra Gud, slik Israel hørte fra Gud, var det samvittighetens lov som dømte eller frikjente oss. Var vi frikjente ved den, da var vi frelst….for Gud ville jo få det syndoffer som Messias skulle gi….og da Paulus stod på Areopagus, så var dette i orden, men på grunn av at Herren ikke hadde kommet tilbake (Israel stod Herren imot og hans apostler – og dette forhindret Gud i å sende ned Jesus igjen) så var fremdeles den vanlige forvillete hedningeverden ‘Uten håp og uten Gud i verden’. Derfor ser vi at Paulus bare pekte på det generelle evangelium (Gud som skaper) og uten å legge ut Kongerikets evangelium.

Tenk bare på dette faktum, i forhold til det at nådeevangeliet ikke kom til oss nordmenn før omkring år 997 etter Kristus! Gikk alle mennesker i Norge/Island fortapt da, siden ingen hadde trodd Kristus? Nei sier Bibelen. Vi ble frelst ved samvittighetens lov dersom vi hadde den ren og ikke var dømt skyldige i grov synd og kriminalitet! (Rom. 1-2). Det var på Island at pavekirkens evangelie-forkynnelse om Kristus kom i form av folk som hadde vært nede i Europa.

Da Gud ved Kristus tilbød Den nye Pakt til Israel ved apostlene etter pinsedag, så gikk tilbudet bare ut til de som var på innsiden av gjerdets skillevegg: Israel! Den nye Pakt, sier Hebr. 9, 15, var for å forløse det troende Israel fra synder de var skyldige i mens ennå den gamle pakt gjaldt.

Altså: Den nye Pakt betinget at man først hadde vært under den gamle Sinai-pakten. Dermed var altså vi utelukket, vi som ikke var av Israel. Vi var utestengte!

ISRAELS HÅP VAR KONGERIKET I ISRAEL

Apg. 1, 3: “For dem fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidt. I førti dager viste han seg for dem og TALTE OM DET SOM HØRER GUDS KONGERIKE (I ISRAEL) TIL.”

Apg. 1, 6: “De som nå var kommet sammen, spurte ham og sa: Herre, er det på den tiden (når Ånden kommer) du vil GJENREISE RIKET FOR ISRAEL?”

Disiplenes hovedspørsmål var basert på Jesu lærdom i de 40 dagene…der det er tydelig at Jesus underviste om Guds Kongerike i Israel SOM DERES FRELSESHÅP!

De var så spente på når dette skulle skje. Jesus skulle komme igjen så fort nasjonen hadde omvendt seg og tatt vanndåpen, og Kongeriket på jord ville vært en realitet. LØFTET gitt fedrene, var akkurat dette, – et Kongeriket i Israel med Messias på tronen, og en gullalder for Israel og verden.

Dette LØFTET om Kongeriket innbakt i Den nye Pakts forkynnelse til Israel, finner vi igjen i hele tiden med Apostelgjerningene.

Peter: Apg.2, 39”FOR LØFTET hører dere til (Israel) og deres barn, og alle dem som er langt borte (de spredte jødene i Romerriket), så mange som Herren vår Gud kaller til.”

Peter: Apg. 3, 19-21: “Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn. – Og han kan sende (til Israel igjen) den Messias som er utkåret for deres, Jesus, – han som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir opprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.”

Peter: Apg. 10, 36-37: “Det ord som han SENDTE TIL ISRAELS BARN – da han i evangeliet forkynte fred i ved Jesus Kristus – han er alles (jøders) Herre, det kjenner dere, dette ordet som er gått ut over HELE JUDEA. Det hadde sin begynnelse fra Galilea (se Matt. 28, 16)…”

Peter: Apg. 10, 42: “Han bød oss å forkynne for folket (jødene!) og vitne at han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde….”

Peter og Jerusalem-brødrene: Apg. 11, 1-3: “Apostlene og brødrene omkring i Judea fikk nå høre at OGSÅ HEDNINGENE (etter 8-9 år – surprise, surprise!) – Da Peter kom opp til Jerusalem gikk de av omskjærelsen i rette med ham og sa: Du gikk inn til uomskårne menn og spiste sammen med dem.” Det var ukjent for de tolv at det skulle forkynnes utenfor Israel, til hedninger – og allikevel har bibeloversetterne skrevet inn ‘All verden’ i misjonsbefalingen. Dette er helt bak mål! De 12 skulle bare gå ut i kosmos, som var Israel.

Paulus: Apg. 19,8: “Han gikk så inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder. Han førte samtaler med dem om det som HØRER GUDS KONGERIKE TIL.” (J.fr. med Apg. 1,3 og 6).

Paulus: Apg. 28, 31: “Han forkynte Guds Kongerike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.”

Apostelgjerningene begynner med Guds Kongerike på jord som frelseshåpet, fortsetter med det i år 54-57 i Efesus, og avslutter historien om apostlene med Kongeriket…idet vi ser Paulus banker på jødedommens dør i Rom og tilbyr Kongeriket, like før Israels fall er et faktum – demonstrert ved at Apg. Bare kuttes av, mens ennå apostlene var i live. Israel var falt, fordi Gud anså dem ikke å ha akseptert Kristus i løpet av de 30 årene (32 til 62) som Apg. rapporterer fra! De tretti årene er synonymt med ‘Det ekstra året’ i Luk. 13 og liknelsen om fikentreet, Israel. Det skulle gis gartnerne (apostlene) ‘Ett år” til å spa opp og gjødsle jorden rundt fikentreet, som så å se om det kom frukter på det. Dette året er det ‘Nådens år’ som Jesus leste om i synagogen i Nasaret, nemlig likt de omkring tretti årene med Jesu liv blant dem. De fikk nye tretti år, til å vise opp frukt, det vil si: Omvendelse til Kristus ved tro på ham som Israels rette Messias. Om det ikke kom frukt etter dette ‘Ekstra året’ skulle det hogges ned! Men de tretti årene gikk, med apostlenes gjødsling….forkynnelse av Kongeriket…men da disse årene var brukt opp, da Paulus ankom Rom i år 62, så fikk de altså det ultimatum vi leser i Apg. 28, 25-28. Og dommen var klar: “…de vil ikke omvende seg, så jeg Herren kan få lege dem.” (Jes. 6ff).

Denne dommen gitt over Israel fra Guds apostel Paulus var uten ankemulighet. Etter fire år (år 66) begynte jødene sitt opprør og krigen var i gang, og som endte med katastrofe for Israel i år 70.

Alle lærebrev fra denne tidsperioden (32-62) taler om Guds Kongerike i Israel som frelseshåpet!

Alle brev untatt Efeserne, Kolosserne, Filemon, Titus og 2 Timoteus hører inn under Den nye pakt til Israel!

De preges av bud, forskrifter, lønn & straff, og hedninger kunne bare være proselytter – innpodet i det troende messianske Israels ‘Oljetre’ idet israelittiske ‘grener’ først var brutt av (Rom 11, 11 og 17 osv) – for å vekke Israel til nidkjærhet og omvendelse. Og de preges av at Kongeriket i Israel med Jesu gjenkomst var frelseshåpet (fulgt av Det nye Jerusalem når Rikets tid var over)

ER DA DEN KRISTNE I DAG UTEN NOEN PAKT?

Ja, ingen to-sidig pakt er inngått mellom Gud og menigheten. Gud lot Paulus formulere vår stilling i forhold til dette slik:

Ef. 1, 8-9: “Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand, (9) da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos SEG SELV.”

Gud satte seg fore å gi oss en frelse på sitt eget initiativ, uten å diskutere dette med oss som troende. Hans frie råd….fattet i hemmelighet i ham selv, for oss.

Vi er dermed uten noen ‘Pakt’ slik vi ser at Israel i historien fikk, men vi er gitt en fri frelse i tro, og settes ved tro hos Kristus i himmelen, slik vi ser i Ef. 1,3 og 2, 6.

HEMMELIGHETEN I EF. 3 OG KOL. 1

For å kunne klargjøre hvem/hva/hvorfor i forhold til den kristentro vi skal sortere under – må vi til han som Gud utvalgte til å være vår (hedningenes) apostel: PAULUS.

Hvis vi ikke forstår at PAULUS er vår lærefar i troen, så vil vi alltid være villfarne, og blande sammen de ting Gud engang gav Israel, og ting som bare gjelder menigheten…etter at Israel falt ifra.

At Efeserbrevet skrevet omkring år 62 e. Kr. i Rom, sammen med Kolosserne er en helt ny lære er klart: Det er ikke lenger noe kongerike eller ny pakt som tilbys Israel.

 MENIGHETEN BEGYNTE I ÅR 62 MED PAULUS I ROM!

Apg. 28, 25-28 + 31: “De gikk så fra hverandre i uenighet (gresk: Skilsmisse), etter at Paulus hadde sagt dette ene ord: Rett talte Den Hellige Ånd ved profeten Jesaja (Jes. 6) til deres fedre da han sa: 26: Gå til dette folk og si: Dere skal høre og høre og ikke forstå, dere skal se og se (mirakeltegn) og ikke skjønne! 27: For dette folks hjerte er blitt sløvt, deres ører er blitt tunghørte og sine øyne har de lukket igjen så de ikke skal se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet, og ikke omvende seg (Guds endelige konklusjon om Israel!) så jeg kan få lege dem. 28: Så skal dere da vite at denne Guds frelse er blitt sendt til hedningene, og de skal høre.”

HER LESTE VI OM ISRAELS FALL: “Ikke omvende seg, så jeg kan lege dem”.

  1. 31: “Han forkynte Guds Kongerike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet uten hindring” (Han tok imot alle som kom til ham, v. 30)

I vakuumet etter å ha fremsagt for Israel denne dommen fra Jes. 6, (for øvrig de siste ord Gud talte til Israel i hele verdenshistorien!) så bare arbeidet Paulus videre en tid, med å søke å overbevise de jøder som besøkte ham i husfengselet – men i denne korte ventetiden, fikk han så det nye oppdraget fra Gud: En ny husholdning med Guds nåde for OSS HEDNINGER, der ordningen var at Israel var satt ned på vårt nivå og ikke lenger hadde overhøy status som før. Det er Efeser- og kolosserbrevet som først uttrykker denne nye nådehusholdningen med fri nådefrelse uten at Israel er formidler.

ETTER AT ISRAELS FALL VAR ET FAKTUM år 62:

Ef. 2, 14-15 Gjerdets skillevegg ble revet ned da Israel falt.

“”””” “””””   Mose lov med dens bud og forskrifter ble avskaffet

“””””   “””””   Ett nytt menneske (Kristi legeme) ble nå gjort gyldig

“””””   “””””   Jøde og hedning er nå satt likt i troen, ikke lenger ‘Jøde først’.

Ef. 1-3 kap.   Himmelen er nå blitt frelseshåpet, ved tro uten gjerninger.

Ef. 3, 1-9: “Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er BLITT JESU KRISTI FANGE FOR DERES SKYLD, DERE HEDNINGER – 2: Så sant dere har hørt om HUSHOLDNINGEN MED DEN GUDS NÅDE SOM ER MEG GITT FOR DERE. 3: Ved åpenbaring har han kunngjort for meg HEMMELIGHETEN, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. 4: Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. 5: Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: 6: At hedningene (nasjonene) er medarvinger, de hører med til legemet (ikke lenger proselytter!) og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. 7: For DETTE EVANGELIUM (nådeevangeliet etter hemmeligheten) er jeg blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft. 8: TIL MEG (bare til meg, Paulus, ikke Peter og de elleve!) den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige (ikke mulig å finne denne åpenbaring i GT) rikdom, 9: og å opplyse ALLE MENNESKER om hvordan husholdningen er med denne hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus.”

ISRAELS FALL VAR IKKE VED KORSFESTELSEN, MEN PAULUS I ROM!

2 Tess. 2, 3: “La ingen bedra dere på noe vis! For først må FRAFALLET KOMME, og syndens menneske (Antikrist) åpenbares, fortapelsens sønn.” År 54-55 da Tessaloniker-brevene ble skrevet, var frafallet til Israel ennå framtidig!

Rom. 11, 11: “Har de (Israel) da snublet for å FALLE (falle helt fra Gud nasjonalt)? Langt derifra! Men ved deres (individuelle fall/snubling) er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet.” De var ikke falt i år 58, da Romerbrevet ble skrevet!

Paulus (og alle andre) visste intet om denne hemmeligheten i Ef. 1-3 før Israel var falt og Gud åpenbarte dette for Paulus i Rom idet Paulus av samme grunn skrev Efeserbrevet, for å omskolere de troende BORT FRA KONGERIKETS TILBUD, og over til den frie nåden med himmelen der oppe (epiuranos) som frelseshåp.

2 TIM 1, 11: “Og ved det (nådeevangeliet åpenbart Paulus) er jeg satt til forkynner og APOSTEL OG LÆRER FOR HEDNINGER.

 DET KRISTNE HÅP ER HIMMELEN DER OPPE

Ef. 1, 3: “Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus Jesus.” (Ikke jordisk velsignelse som Abraham)

Ef. 2, 6: “Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.”

Kol. 3, 1-4: “Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Faderens høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden (kongerikets håp, som er avbrutt). Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet.”

2 Tim. 1, 8-11: “ Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lif ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft! 9: Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av. 10: Nå er denne nåde (tidshusholdningen, Ef. 3, 2) blitt åpenbaret ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring (til Paulus først). Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet. 11: Og ved det er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger.”

2 Tim. 2, 1-2: “Bli da du min sønn (og dermed alle ‘paulustroende’) sterk VED NÅDEN i Kristus Jesus! 2: Det du (og alle paulustroende) har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, SOM OGSÅ ER I STAND TIL Å LÆRE ANDRE.”

KONKLUSIVT

Kongerikets tilbud til jødene opphørte ved Israels fall i ÅR 62 med Paulus i Rom!

Nådegavene var bare operative i tiden da Gud lot apostlene tilby jødene Kongeriket. De (Israel) skulle se tegn og mirakler, men de ville ikke omvende seg. De skulle høre tungetale og profeti, men uten at de lånte øre til apostlene og omvendte seg som nasjon. Det gikk galt.

Bibelens NT: Hele Det nye Testamente er kun til Israel; med unntak av Paulus’ brev til Efeserne, Kolosserne, Filemon, Titus og 2 Tim. Ingen andre brev gjelder menighetens tid!

Misjonsbefalingen i Matt. 28, Mark. 16: Gå ut i ‘All verden’ – er feil oversatt. Det skal stå ‘Gå ut i hele landet, altså Israel. Israel skulle omvendes slik at Jesus kunne komme tilbake i apostlenes levetid. Deretter skulle nasjonene bli velsignet ved Kongeriket.

Alt i Apostelgjerningene gjaldt for jødenes tilbud om å få Kongeriket opprettet og Jesu gjenkomst. Proselyttene ble brukt som ‘brekkstang’ for å få Israel nidkjære til omvendelse – men heller ikke dette nyttet. Apostelgjerningene er historien om et privatoppgjør mellom Gud og Israel, og med proselytter inkludert. Menigheten var en hemmelighet i hele denne perioden, og i alle tidligere husholdning