Kategori: Spesielle Bibelemner

Paulus og læren om opprykkelsen:

Denne læresetningen

var «Ferskvare» og er derfor

ikke lenger gyldig som sådan.

Av Jan Lilleby

Denne artikkel er skrevet for å poengtere viktige

bibelsannheter som jeg ønsker å føye sammen med en

artikkel jeg allerede tidligere la ut her på nettsiden, og

som har tittel «Skal den kristne menighet rykkes opp til

Himmelen i skyer og møte Jesus i luften?»

Dette vil derfor overlappe den litt i selve omtalen om emnet.

Da Paulus skrev sine epistler, og da spesielt de han skrev i det tidsrom som Apostelgjerningene beskriver, år 32 – 62 e. Kr., var all hans lære og undervisning sentrert rundt løftet om at Jesus skulle komme tilbake til Israel i apostlenes levetid, forutsatt at nasjonen først hadde omvendt seg til Jesus Kristus som deres Messias. (Se gjerne min artikkel om Peters tale og Husvalelsens tider).

I dette tidsrom var dessuten all lære fra apostlenes side, basert på at det ble derved tilbudt en Ny Pakt til Israel.

Paulus bemerker dette tydelig i Hebr. 8 og 9. kapitler, se Hebr. 9, 15 eksempelvis. Denne nye pakten ble introdusert av Jesus i nattverdsmåltidet, Luk. 22, 19-20. Via nevnte vers fra Hebr. 9 ser vi derved at denne nye pakten var den samme pakt lovt av Gud til Israel ved Jeremias. (Jer. 31, 31-34).

I hele tiden med apostlene, beskrevet i Apostelgjerningenes tidsrom år 32-62 – fantes ikke det vi nå forstår som menigheten, og ei heller var ennå ikke det frie nådeevangeliet blitt åpenbart for verden. Apostlene forkynte kun det vi kan kalle for «Evangeliet om Guds Kongerike – Tusenårsriket» (se Dan. 2, 44).

Gud holdt altså på med en privat dialog med sitt eiendomsfolk Israel, der det var om å gjøre at hele Israel måtte omvende seg til Kristus og ta vanndåpen (Apg. 2 og 3).

Apostelgjerningene begynner med å vise at Jesus lærte disiplene å forkynne om Guds Kongerike (Tusenårsriket med Jesus som kongen) Apg. 1, 3 - og avsluttes i Apg. 28, 31 med å vise oss Paulus der han ennå (år 62) prøvde å overbevise de jødiske lederne i Rom om Guds Kongerike som skulle bli opprettet ved Jesu gjenkomst.

Fremdeles var det altså bare den private pågående dialogen mellom Israel og Gud som gjaldt. Menigheten eksisterte ikke ennå. Den ble ikke etablert før Paulus fikk åpenbart det han kaller «Hemmeligheten» i Ef. 3, 1-9 i ettertid av at Apostelgjerningene var avsluttet. Menigheten kom til idet Israel (se Apg. 28, 27) ble avsatt som en nasjon for Gud og derved måtte anses å være frafalt fra Gud. Å nekte å omvende seg til Jesus som nasjon, er det samme som å falle fra Gud.

Opprykkelsen nevnt i 1. Tess. 4, 14-18

«For så sant vi tror at Jesus døde og oppstod, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. 15: For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. 16: For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. 17: Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. 18: Trøst da hverandre med disse ord.»

Paulus sin bruk av uttrykkene «Vi» og «Dere» og «De døde i Kristus» og «Dem» og «Hverandre» er kun i betydningen av at det er nasjonen Israels Kristus-troende individer. Dette er ikke «Troende kristne i hele verden» - slik vi i vår tid ville ta det.

Paulus skrev og talte eksklusivt til Israels troende (i Galaterbrevet kalte han slike for «Guds Israel»).

Men i tiden etter Israels fall, da Paulus skrev Efeserbrevet og Kolosserbrevet, i hvilke han etablerer/åpenbarer menighetens tid, - da var det ikke lenger noe tilbud til Israel om å få Kongeriket på jord. Det var utsatt til en fjern framtid, og apostlene sluttet helt å tale om det. Det ble i stedet framsatt et internasjonalt fritt nådeevangelium for alle mennesker på jord. Israel var nå bare å regne som én nasjon blant alle andre nasjoner og satt likt. Ef. 2, 14-15.

Så vi kan allerede konkludere her: Læren om at troende skulle bli opprykket opp i skyer og møte Jesus ved hans gjenkomst (sammen med de døde som nettopp var blitt oppvakt fra gravene) var aldri talt til oss, menigheten, vi som er under den frie nåde og ikke er slike som skal tas inn i det framtidige Tusenårsriket.

Vi ser jo også i de to nevnte brevene at Paulus der brukte uttrykket fra gresk: Epiuranos. Oversatt: Himlene over alle himler. Dette er menighetens frelseshåp, og ikke det jordiske lovte kongeriket for Israel.

Den såkalte læresetningen om en opprykkelse av troende, har intet å gjøre med oss troende i menighetens tidshusholdning.

Denne intervensjon som skulle utføres av Gud ved Jesu gjenkomst (gresk: Parousia) var noe som Paulus beskrev i denne orden:

Først skulle de døde som hadde levd under apostlenes forkynnelse før de døde, bli vakt tilbake til livet og oppstå fra gravene her på jord. Altså i Israel eller/og i de distrikter der slike troende var gravlagt.

Deretter (se vers 17) skulle apostlene og deres troende forsamlinger bli øyeblikkelig rykket opp (løftet opp) i luften i skyer for å møte Herren. Det må forstås som at de møter Herren i luften.

I dette scenariet må vi lese inn følgende: Paulus skrev ikke at de troende skulle møte Herren i luften…og deretter tas opp i det himmelske (epiuranos) – nei, de skulle møte Jesus i luften for derfra straks føres ned og lande i Israel, det vil si Jerusalem. Profeten sier jo at på den dag skal Jesu føtter stå på Oljeberget og det skal dele seg og bli en dyp kløft der mv. (Sak. 14, 4-5).

Det er snakk om «Ferskvare» lære: Paulus talte og skrev om de troendes frelse i lys av Jesu immanente komme i deres levetid. Det hadde en tidsfrist for innfrielse. Denne tidsfristen er ekvivalent med de tretti år skrevet ned i Apostelgjerningenes historikk. En tid som endte med Israels fall, og ikke dets frelse!

Den nevnte opprykkelsen av troende jøder og deres proselytter i 1. Tess. 4, 14-18 har ingen relevans etter at Israel falt.

Tanken om at de skulle møte Herren i luften, overnaturlig, ved hans komme fra himmelen ble av Paulus også omtalt som «…vår samling hos ham..» - 2. Tess. 2, 1:

«Vi ber dere, brødre, når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling hos ham….».

Og så legger Paulus ut om at en lovløs forfører kommer (Antikrist) før Israel vil få sitt kongerike på jord ved Jesu gjenkomst!

Antikrist er ennå ikke kommet til Israel, men allikevel – etter nesten 2000 år siden Paulus skrev dette i år 54-55 e. Kr. – så lå det i apostelens tanker at også dette skulle skje i deres samtid.

Men bare frafallet (vers 3) fant sted, Israels fall fra Gud. Dette fallet endret alt.

Israel ble ødelagt av den grunn, og det skjedde 10. september år 70 e. Kr. Ingen Antikrist kom umiddelbart etter frafallet. Dette gjenstår…men det er nok ikke så langt unna dersom du spør meg. Israel som nasjon i dag, er en plattform for den kommende Antikrist, uten tvil. Før selve Kristus kommer tilbake, så står det fram en motstander av Kristus, av Paulus kalt for den lovløse. Dette er Antikrist.

Leser vi i Åp. 20, 4 viser dette at martyrene som ble drept av Antikrist i den store trengselstiden i Israel, ble oppvakt fra de døde og satt sammen med Kristus for å regjere i Kongeriket ved hans side, i tusen år:

«Jeg (Johannes) så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrd skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd (ref. Åp. 13ff). Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år.»

Opprinnelig var det de tolv disipler som var lovt å skulle få sitte ved Jesu side som dommere i Israel i det framtidige Kongeriket i Israel. Jesus sa følgende, i Matt. 19, 28:

«…sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen – når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone – da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.»

Men også dette var – i likhet med det Paulus senere lærte ut om oppstandelse og opprykkelse av de troende – «Ferskvare». Det hadde samme tidsramme som gjaldt Paulus, slik han ses i Apostelgjerningene: Det var kun gyldig dersom Jesus kom tilbake i deres levetid. Altså: Peter og de elleve måtte ha vært i live i Israel ved Jesu gjenkomst, dersom løftet om å regjere/styre/dømme sammen med Herren skulle kunne oppfylles. Eventuelt om de alle var døde – mens det var den tiden som beskrives i Apostelgjerningene – så ville de vært blant de døde som skulle bli oppvekket ved Jesu komme, og kunne da bli satt på de lovte tolv troner for å dømme/styre Israels tolv stammer.

Dette ble helt forandret ved at Israel frafalt Gud i år 62, da Paulus var i Rom.

Ennå er ikke Jesus kommet tilbake fra himmelen. Peter og de elleve er døde, ja, alle apostlene og deres menigheter er døde for lenge, lenge, siden. De døde alle som troende under den nye åpenbaringen/tidshusholdningen gitt ved Paulus og beskrevet i Ef. 3, 1-9 særlig. Peter vil ikke bli satt til å styre i Tusenårsriket sammen med de elleve, for «Bruksdatoen» er helt utgått.

Nei, det er disse i Åp. 20, 4 nettopp nevnt ovenfor, som blir Jesu medregenter og regjering/byråkrater/embedsfolk i det kongeriket som Israel blir ved Jesu gjenkomst. Og disse er martyrer som ble henrettet av Antikrist i Den store Trengsel i Israel, fordi de nektet å ta på seg dyrets logo i panne eller i hånden…sier teksten. Disse er også i et større antall enn de tolv disipler på Jesu tid. De er de 144 000 utvalgte tjenere som ses i Åp. 7 og 14 kapitler. De er tolv tusen fra hver stamme, slik det står i Åp. 7. Jeg har forstått dette slik, at det er da åpent for Herren hvorvidt han velger ut alle 144 000 som medregenter, eller om han velger ut tolv av de 144 000 til slike stillinger. Det vil vise seg når Kongeriket har blitt etablert.

Når det så behager Herren å vekke avdøde troende tilbake til livet, i det Den store Trengsel er slutt, så er dette døde troende som ikke har ligget lenge i gravene. De falt som ofre for Guds fiende, Antikrist og hans medsammensvorne.

Og intet i hele Åpenbaringsboken har noe som helst å gjøre med oss, menigheten, «Ett nytt Menneske» - som Paulus kalte oss. Det har bare å gjøre med Guds gjenreisning av et nytt Israel, og som vil være helt Kristus-tro og tjene Jesus Kristus som et hellig kongelig presteskap i Tusenårsriket. Se 2. Mos. 19, 5-6 og Herrens tale til Israel om at de skal være hans eiendomsfolk og et kongerike av prester.

Vi finner ikke læresetningen om opprykkelsen av troende i Åpenbaringsboken. Men vi finner en opprykkelse av de to profetene i Åp. 11, som hadde ligget døde på gaten i Jerusalem i tre dager (Åp. 11, 7-12).

For undertegnede ser det faktisk ut som at læren om en opprykkelse av troende IKKE har gyldighet utover den tiden da apostlene virket, og Paulus var den siste av disse. Og i tillegg så var en slik opprykkelse bare lovt det troende Israel.

Opprykkelsen av troende sammen med gjenopplivede døde troende i et overnaturlig inngrep fra Gud, var bare å regne som «Ferskvare». Dette har ingen relevans lenger overhodet.

Kol. 3, 1-4 taler om at vi, den troende kristne menighet ut fra den åpenbaring som var Paulus gitt for oss, skal bli åpenbart i det himmelske med og av Kristus.

Det vil ikke være snakk om at noen skal tas opp (vertikalt) – ei heller horisontalt. Men vi tas rett inn i det himmelske (en overjordisk dimensjon) når dagen er kommet, en helt overnaturlig intervensjon utført av Gud og Den Hellige Ånd – det lar seg ikke beskrive utover det Paulus alt har skrevet om dette.

Ef. 4, 30 sier: «Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl (billett) TIL FORLØSNINGENS DAG.» Det kommer en spesiell dag for menigheten – vi blir forløst fra det jordiske liv, og tas rett inn i den himmelske dimensjon ved Guds overnaturlige inngrep og kraft. For å oppleve denne forløsningens dag nevnt av Paulus, så er den ikke betinget av at den troende først må gå i døden. Når dagen kommer, så tas både de levende troende inn i himmelen, og samtidig vekkes de døde troende opp – i det himmelske.

De troende som i tiden siden nådeevangeliet ble til, er døde, de vekkes ikke opp fra gravene her på jord, nei, de vekkes opp i det himmelske hos Gud. Jeg sier dette to ganger – så la dette feste seg i din bevissthet.

Selv om vi allerede er gitt all himmelsk velsignelse, slik det står, så skal vi være klar over at det kommer snart én spesiell dag der framme for alle kristne, da vi skal entre det himmelske og dets virkelighet der oppe hos Kristus, som nevnt ovenfor med Ef. 4, 30.

Om dette segl og pant ved Den Hellige Ånd, skrev Paulus også, Ef. 1, 13-14:

«i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt, - - han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning, til pris for Guds herlighet.»

Jesus på vei opp til Jerusalem og korset:

Han visste hva han gikk til!

Av Jan Lilleby

NB: Jeg fant å rette litt på artikkelen samt tilføye

noen utfyllende poenger, den 9. mai 2021.

Jeg har skrevet en del i det senere, artikler omkring Jesus og hans korsfestelse.

Dette var profetert av blant andre profeten Daniel, - slik jeg påviste i artikkelen om de sytti årukene osv.

Vi så nærmere på hvilket årstall Jesus døde og oppsto – som var år 28 e. Kr. da påskedag var den 28. april, som tilsvarer 14. NISAN. Den falt på en onsdag, som jeg beviste var den eneste mulige ukedag for at dette kunne stemme med evangeliene, der kvinnene kom til graven i grålysningen den første dag i uken –altså søndag. Graven var da allerede tom, så det var sannsynlig at han hadde oppstått allerede like etter solnedgang lørdag 1. mai. Hver solnedgang i jødisk tradisjon markerer skifte til en ny dag, så at søndag da de kom til graven var den 2. mai år 28 e. Kr.

Når vi tar for oss denne bestemte hendelsen, der Jesus setter kurs for Jerusalem, så vil vi kunne se i lesing av skriften, at alt sammen var en målrettet bestemt ferd, der endemålet var korset på den 14. NISAN! Og selvsagt, den påfølgende oppstandelse på den tredje dag.

I Matt. 17 og Lukas 9 vises hendelsen med Jesus på forklaringsfjellet, der Moses og Elias kommer og taler med Jesus, i påsyn av Peter, Jakob og Johannes. Luk. 9, 31 sier da følgende:

«De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem.»

Ved at disse to Guds profeter kom til Jesus, fra det himmelske, og la ut for ham om det som skulle skje, så visste Jesus dermed nøyaktig hva han gikk til! Han begynte sin reise – fulgt av disiplene – pluss en folkehop som synes å øke jo nærmere han kom Jerusalem.

I Matt. 20, 18 og likeså i Lukas, sier Jesus rett ut til disiplene at han skulle bli arrestert, hudstrøket og tilslutt korsfestet, for deretter å oppstå den tredje dag. Men, sier evangeliene, de forsto intet av disse ting, for det var skjult for dem.

Underveis leser vi om at Jesus gjorde mirakler:

Jesus reiste via Jeriko – og Matt. 20, 29-34 vitner at Jesus mirakuløst helbredet to blinde som ropte etter ham om å forbarme seg over dem!

Matt. 21 vitner at Jesus hadde Guddommelig forkunnskap om visse ting. Her var det den kjente folen til aseninnen som gjaldt, versene 2-3. Han ba noen av sine disipler gå å hente dem til ham.

Matt. 21, 7-11 viser Jesus der han rir på folen inn i Jerusalem like før påsken i år 28. e. Kr. – og oppfyller profetien fra Sakarja som sier, Se din konge kommer til deg, Sions datter, ridende på en aseninnes fole…. (Sak. 9, 9).(Forkortet litt). Det er mulig at dette var på søndag den 25. april (11. NISAN). Det er fra dette at kalenderen vår (etter kirkeåret til DNK) har den såkalte Palmesøndag. BEMERKNING: Dette kan ha vært en mandag, man kan ikke fastslå dette sikkert. Altså vår 26. april, som var samme som 12. Nisan i jødedommen år 28 e. Kr.

Hele byen kom i bevegelse og de la sine klær (ytterkapper) ned foran Jesus der folen red og de skar av palmegrener og la på veien, og de ropte Hosianna, Davids Sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i Det Høyeste! Disse ordene er faktisk fra jødenes påske-salme, Salme 118, 26.

Samme mirakuløse viten gjentok seg, rent prinsipielt, da Jesus siden sendte to av sine disipler for å berede en festsal for nattverds-måltidet. Jesus hadde forkunnskaper…de skulle gå inn i byen, og bli møtt av en mann bærende på et vannkar. De skulle følge etter, og da ville de komme rett på stedet der måltidet skulle holdes. (Luk. 22, 10).

JESUS PROVOSERER FARISEERNE I TEMPLET

Matt. 21, 12 sier: «Og Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte der, og han veltet pengevekslernes bord, og duekremmernes benker…»

En skulle tro at dermed eksploderte fariseerne i raseri. Men nei: De ble rasende, ikke fordi handelsvirksomheten ble avbrutt – men da de så at Jesus gjorde store undergjerninger midt på deres område – midt i deres eget domene.

Matt. 21, 14-15 sier: «I templet kom det blinde og halte til ham, og han helbredet dem. - - Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerninger han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna, Davids sønn!- da ble de harme.»

Resten av Matt. 21 viser Jesus i hard ordveksling med presteskapet…og han riktig satte dem fast og refset dem. Prestene kokte av raseri og i vers 46 ser vi disses sinnstilstand: «Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket, for det holdt ham for en profet.» De var slangeaktige og sleipe og skikkelig feige. Jesus skulle gripes helst i all hemmelighet.

Jesus visste altså hva som ville komme. Han la ikke noe slør over sine ord og handlinger – han var i Jerusalem for å fullbyrde Guds plan, å gi et evig og fullkomment offer for all synd, én gang for alle.

DAGENE FRAM TIL KORSFESTELSEN

Jeg liker å sjekke ut en del opplysninger når man kommer til bibelske år og dager for kjente hendelser.

I dette tilfelle har jeg benyttet meg av den fine utredningen som er presentert hos nettstedet truthsearch.org – som jeg finner å være enig med i denne saken. Nemlig hvilke dager i tiden opp til påsken i år 28, gjorde Jesus hva? Og hvor?

Dette tar jeg med i denne artikkelen, ikke for å ha dag og klokkeslett som hovedsak, men for å gi et litt mer komplett bilde av det hele. Håper leseren har nytte av dette.

Jeg nevnte ovenfor at Jesus red antakelig inn i Jerusalem under jubel-tilrop søndag 25. april, som var 11. NISAN hos jødedommen. MEN at denne dato ikke er helt pålitelig – vi er nødt til å ha døren åpen for at det kan ha vært mandagen. Mandag passer bedre inn sammen med den kronologi som man får fra og med den kveld at Jesus inntar nattverds-måltidet med disiplene, Dette var jo dagen før korsfestelsen, altså TIRSDAG 27. april, som var 13. Nisan i jødedommen. Kan det ha vært den tidlige Katolske Kirke som produserte ‘Palmesøndag’ – mens det i virkeligheten synes å være mandagen Jesus red på folen. ??

Følget hadde passert Jeriko dagen før.

Matt. 21, 17 viser at Jesus trakk seg tilbake til Betania utenfor Jerusalem, og overnattet der. Det var hos familien til Simon, en spedalsk som Jesus hadde helbredet tidligere – det var under dette overnattings-oppholdet at vi leser om kvinnen som helte dyr nardusolje over Jesus, til noens forargelse. Men Jesus forsvarte henne: Hun har salvet mitt legeme på forhånd til den kommende gravferden (Mark. 14, 3-8). Dermed viser hun, en troende kvinne, i motsetning til Jesu disipler – at hun forsto at Jesus skulle dø som et offer for synd. Men for disiplene var dette skjult, sier Skriften.

Neste dag, som da var tirsdag 27. april, 13. NISAN, dro han tilbake til Jerusalem sammen med sine disipler. Da var det at vi finner hendelsen med et fikentre som ikke hadde frukt (Jesus håpet på å finne noe å spise, da det var en tid siden frokosten i Simons hus) – og som Jesus forbannet. Treet visnet momentant, og disiplene var helt forundret. Jeg mener å kunne fornemme at dette også framstod for Herren som et profetisk bilde på det vantro ulydige Israel – ref. Lukas 13ff. og lignelsen der det fruktløse fikentreet skulle hugges ned!

I vers 23 finner vi igjen at Jesus går inn i templet, til tross for sammenstøtet han hadde dagen før med de sinte fariseerne og prestene.

Men som nevnt, Jesus satte dem fast i deres egne ord. De ville vite ved hvilken myndighet han sa det han sa og gjorde det han gjorde.

Lukas 22 viser oss nattverds-måltidet. Jesus etablerer Den nye Pakt til Israel, og som siden ble lagt nærmere ut i Hebr. 8-9,

Hebr. 9, 15 er helt klar på at Pakten BARE var for Israel, for man måtte først ha vært under den gamle pakt, Mose loven, for å kunne tre inn i Den nye Pakt. Menigheten ihht. Paulus sin åpenbaring var aldri gitt noen ny pakt. Bare Israel hadde et slikt tilbud:

«Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt (Israel) skal få den evige arv som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.»

Den nye Pakt i Jesu blod skulle forløse Israel fra syndene de gjorde mens de hadde vært under den pakt som Moses var tjener for, oppskrevet i hans Tora-skrifter med deres bud og forskrifter.

Men vi, den kristne menighet på jord, Kristi legeme, vi forholder oss til Paulus’ ord i Ef. 2, 14-15:

«For han er vår fred, han som gjorde de to (hedningene og jødene) til ett, og brøt ned det gjerde som skilte dem, fiendskapet, - - da han (Jesus) ved sitt kjød AVSKAFFET DEN LOV som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ETT NYTT MENNESKE og slik stifte fred.»

Vi troende, du og jeg og alle som tror, vi er ikke hver for oss ‘Ett nytt menneske’ – nei, Paulus taler om at hele den troende skare på jord, vi er samlet sett dette ene nye mennesket. Vi er den nye skapning. Jeg måtte ta med dette inn i fortellingen her, om Jesu ferd mot korsfestelsen i år 28 e. Kr.

Men nåde-evangeliet, det var en komplett hemmeligholdt frelses-ordning, inntil Paulus i år 62, mens han var i Rom, fikk åpenbart denne hemmelighet av Herren, se Ef. 3, 1-9. Paulus tok da et 30-årig tilbakeblikk og festet blikket på Jesus på korset – og fikk se at der ble også resten av verden tatt med i forsoningsverket. Skilleveggen ble revet ned og jøde og hedning var nå satt på lik basis innfor Gud i tro på Jesus. Men altså holdt hemmelig i den tiden vi ser i Apostelgjerningene, da Jesu tjenere tilbød Israel Guds Kongerike på jord med Jesus som deres konge. I hele tiden med Apostelgjerningene så stod denne skilleveggen imellom jøder og hedninger. Det var jøde først, så greker (Rom. 1, 16).

Vi går videre i fortellingen om Jesu ferd mot korset. Jesus innstifter nattverden, bare timer før han skulle bli arrestert i Getsemane hagen.

I Matt. 26, 20 står det: «Da det hadde blitt kveld, satte han seg til bords med de tolv.»

Det står ikke at solen hadde gått ned enda, men det var allikevel om kvelden. Dermed er vi på en tirsdag, - den 13. NISAN….og om ikke lenge, idet solen går ned, går den 13. NISAN over til å bli 14. NISAN: Den 28. april, som falt på en onsdag i år 28 e. Kr. Korsfestelses-dagen.

EN ALTERNATIV TIDSRAMME:

NB: Her vil jeg allikevel legge inn en alternativ tidsramme – det er nå 4. juli 2021 at jeg skriver dette:

På grunn av at Markus 15, 25 peker på at det var kl. 09.oo på morgenen at Jesus ble korsfestet, i motsetning til Joh. 19, 14 med kl. 12.oo på dagen. Det synes å være en uenighet i klokkeslettet for Jesu korsfestele.

Dette kan la seg forklare dersom vi flytter nattverden fra kvelden den 13. Nisan, tilbake til solnedgang den 12. Nisan (mandag 26. april)! Jesus og disiplene satte seg til bords mandag kveld, men siden solen da var gått ned – så ble dette til den 13. Nisan, som er vår 27. april år 28 e. Kr. Vi må huske jødisk tidsregning og skikker. Dermed kan dette ofte bidra til å klarne opp misforståelser i Skriften!

Dermed får vi da at både Mark. 15, 25 med kl. 09.oo og Joh. 19, 14 med kl. 12.oo er korrekte tidsangivelser. For i Joh. 19, 14 blir Jesus levert til Romernes fengselssystem for henrettelse, - han ble frigitt til dem fra Pilatus’ rettergang kl. 12.00. Da var det altså midt på dagen den 13. Nisan, vår tirsdag 27. april. Men den påfølgende dag, den 14. Nisan, vår 28. april – en onsdag – ble han hengt på korset kl. 09.oo slik Mark. 15, 25 korrekt opplyser.

Denne alternative tidsrammen har også da den konsekvens at Jesus må virkelig ha ridd inn i Jerusalem på søndag 11. Nisan, vår 25. april år 28 e. Kr. Men bli ikke urolig for at dette har blitt litt frem og tilbake vedrørende tidspunkter. Det vil jo ikke berøre vår frelsestro. Det er bare mitt forsøk på å få med alle mulige vinklinger her. Dette jeg nevner nedenfor vedrørende at Pilatus ville sjekke at Jesus virkelig var død da Josef ba om Herrens legeme, trenger ikke være avgjørende argument for at korsfestelse var kl. 12.oo. Takk for din overbærenhet!

-------------------------------------------------------------------------------------------------

Den natten som kom etter måltidet, gikk Jesus i fullt overlegg og stilte seg åpen for hugg…han visste at fariseerne ikke våget å arrestere ham i det ‘offentlige rom’ der det fantes vitner, for eksempel i templet. Så han gikk med disiplene til Getsemane hagen nedenfor Oljeberget, og gjorde det bekvemt for dem å kunne ta ham. Judas forrådte Jesus ved å peke han ut for tempel-vaktene ved et kyss. Vi kjenner den triste historien. Judas angret seg siden og tok sitt eget liv.

Joh. 19, 14 viser oss Jesus da han stod innfor Pontius Pilatus:

«…men det var beredelsesdagen i påsken, omkring den sjette time…»

Dette var kl. 12.oo på dagen, den 14. NISAN. Seks timer fram fra klokken seks om morgenen. (Korrigert ovenfor til kl. 09.oo på den 13. Nisan i Alternativ tidsramme)

Joh. 18, 40 viser at folkemengden hadde ropt om å få satt Barabbas fri, en opprører og terrorist, Pilatus ga dem jo valget å be ham sette fri Jesus eller Barabbas. En gest som romerne viste jødene da det var blitt påskehøytid.

Joh. 19 viser at Jesus ble korsfestet like etter avhøret innfor Pilatus. Mark. 15, 25 peker ut den tredje time på dagen – altså kl. 09.oo som tidspunktet for korsfestelsen. Men jeg personlig tror det mest sannsynlige ville være etter kl. 12.oo – for vi finner at Josef fra Arimatea jo kom til Pilatus om kvelden for å be om Jesu legeme til gravlegging. Det virker mer logisk. (Matt. 27, 57-60). I Mark. 15, 44 finner vi jo at Pilatus fikk en av centurionene til å sjekke om hvorvidt Jesus var virkelig død – og dette til tross for at det allerede var sent. Han var blitt korsfestet heller senere på dagen, enn om morgenen, og derfor Pilatus sin bekymring. (( SOM ALT FORKLART OVENFOR – vi kan bortse fra denne ideen – det er ikke avgjørende for tidsangivelsene i Markus og Johannes.))

Den påfølgende dag, torsdag, var da den første dag i de usyrede brøds høytid, og derfor en ekstra-sabbat. Den 15. NISAN skulle alltid være en sabbat etter Mose lov.

Dermed har vi sett litt på tidsforløpet som ledet opp til dagen da Jesus ble korsfestet, og hva som hendte underveis fra og med at Jesus bega seg på vei til Jerusalem via Jeriko. Det ser ut til at hele turen var med fullt overlegg – Jesus gav seg selv for å frelse oss fortapte mennesker.

Ef. 2, 8-9: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. - -Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.»

Av Jan Lilleby

Bemerk: Jeg har oppjustert noe i denne artikkel

den 8. mai 2021!

Mens jeg jobbet litt med diverse fakta om tider og år vedrørende min artikkel om Daniels sytti åruker, kom jeg også bort i de dramatiske dagene i påskehøytiden da Jesus ble korsfestet. Studier av månefaser og jødiske høytider kan være artig og gi mye basiskunnskap om dette dramatiske temaet.

Derfor vil jeg i denne lille artikkelen bare redegjøre med litt fakta omkring det.

PÅSKEDAGEN SOM ALLTID ER DEN SAMME I JØDEDOMMEN

Først skal vi se på hvilket år som Jesus faktisk ble korsfestet. Derfor skal vi merke oss at det alltid er den 14. NISAN som er påskedag etter Mose lov.

Denne datoen kan falle på mars, april, ja og noen få ganger på tidlig mai.

Jeg vil bruke et oppsett på 9 årstall – innen hvilke vi er nødt til å ha fanget opp et år, da faktisk Jesus ble korsfestet. Det er årene 26 til 34 e. Kr.

Det blir brukt den 1. NISAN og 14. NISAN for hvert av årene, for å gi en bred jamføring. Og ukedag blir nevnt for begge dagene.

26 e. Kr - 1. NISAN er mandag 8. april. 14. NISAN er søndag 21. april.

27 e. Kr - 1. NISAN er lørdag 29. mars. 14. NISAN er fredag 11. april.

28 e. Kr - 1. NISAN er torsdag 15.april. 14. NISAN er onsdag 28. april.

29 e. Kr - 1. NISAN er tirsdag 5. april. 14. NISAN er mandag 18.april.

30 e. Kr - 1. NISAN er lørdag 25. mars. 14. NISAN er fredag 7. april.

31 e. Kr - 1. NISAN er torsdag 12.april. 14. NISAN er onsdag 25. april.

32 e. Kr - 1. NISAN er tirsdag 1. april. 14. NISAN er mandag 14. april.

33 e. Kr - 1. NISAN er mandag 20. april. 14. NISAN er søndag 3. mai.

34 e. Kr - 1. NISAN er fredag 9. april. 14. NISAN er torsdag 22.april.

KORSFESTELSEN, BEGRAVELSEN OG OPPSTANDELSEN

Nå møter vi et viktig faktum: Det er BARE ukedagen ONSDAG den 14. NISAN, påskedagen, som kunne være dagen som Jesus ble korsfestet.

Evangeliene sier tydelig at han lå tre dager og tre netter død i graven, og kvinnene kom til graven etter sabbaten, tidlig på morgenen mens det lysnet den første dag i uken (søn). Matt. 27, 57-58 gir oss Josef fra Arimatea som på onsdag kveld ber Pilatus om å få Jesu legeme. Det ble innvilget ham. Matt. 28, 1 gir oss påskemorgen, og kvinnene som kommer til en tom grav – den første dag i uken.

Det er ingen tvil om at det var onsdag at Herren døde på korset. Den 14. NISAN.

Dette er den eneste dagen i de fire evangeliene som passer historien om dette, Matt. 12, 40 sier tre dager og tre netter. Fra onsdag ved solnedgang til lørdag ved solnedgang utgjør tre dager og tre netter. MERK: Da kvinnene kom til graven var dette i grålysningen søndag, og det står intet om at han oppstod da. Han kan ha oppstått rett før kl. 19.00 lørdag, eller like etter at det hadde skiftet til søndag - vi vet ikke, men det er høyst sannsynlig. De to englene som åpenbarte seg for kvinnene søndag morgen, minnet dem om hva Herren hadde sagt om sin oppstandelse: «Han er ikke her, han ER oppstått! Kom i hu hvordan han talte til dere, mens han ennå var i Galilea, da han sa: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og OPPSTÅ PÅ DEN TREDJE DAG.» Lukas 24, 6-7.

Man hadde ikke klokker den gangen – og englene kunne derfor ikke si: Dere skjønner – Jesus oppstod for elleve timer sider, klokken 19.00 lørdag – som var den tredje dag. Det fikk holde at kvinnene fikk vite at han allerede var oppstått før de ankom til graven. Enkelt og greit.

I henhold til soltabeller for Jerusalem vedrørende solnedgang/soloppgang på den 1. mai (den 17. Nisan i 28 e.Kr.) så gikk solen ned kl. 19.19. Påfølgende morgen, tidlig søndag 2. mai stod solen opp kl. 05.53. Antakelig var kvinnene ved graven litt før dette, kanskje kl. 05.30…? Solen er en konstant faktor, for jorden går jo rundt denne i sin faste bane. Den står opp eller går ned akkurat samme klokkeslett hvert år – uendelig – og ‘justeres’ bare med noen få minutter hvert fjerde år når det er skuddår. Februar tillegges en ekstra dag og får da 29 dager.

Tvil omkring hvilken dag korsfestelsen skjedde kommer av at det i den uken var TO sabbater. Den første av dem var torsdag, dagen etter korset. Den siste var den ordinære sabbat på lørdag – den syvende dag i uken.

Det er i Markus 15, 42, Lukas 23, 52-54 og Johannes 19, 31 det nevnes at det var sabbat dagen etter korsfestelsen. Men dette var bare som en ekstra hviledag i påskeuken. Den ordinære sabbat var alltid lørdag, den syvende ukedagen.

I gresk tekst for Matteus 28, 1 der vi leser om kvinnene som kom til graven, bruker den greske tekst (som er den korrekte) flertalls-nevnelse for sabbat: Sabbatene. I den norske oversettelse, og andre lands oversettelser, brukes feilaktig bare entalls-nevnelse. Jesus ble altså ikke korsfestet på en fredag!

Denne torsdagen etter den 14. NISAN i mitt eksempel her, var også den første dagen i Det usyrete brøds høytid – og i henhold til Mose lov skulle denne dagen alltid holdes som en hviledag, en ekstra sabbat. Se 3. Mos. 23, 4-8 og 4. Mos. 28, 16-18.

I Lukas 23, 55-56 sies det at kvinnene gikk for å kjøpe salveolje/urter FØR sabbaten, - mens i Markus 16, 1 sies det at de kjøpte dette ETTER sabbaten. Med andre ord, de kjøpte varene på den dag som kom imellom de to sabbater: Fredag. For salgsbodene var stengt på torsdag og lørdag. Enkelt å forstå for alle og enhver. Samtidig umuliggjør dette at korsfestelsen kunne vært på en dag med sabbater både før og etter. Det måtte være på en onsdag!

SJEKK MIN PLANSJE OVERSIKT NEDENFOR:

DE TO ALTERNATIVE ONSDAGENE I TIDSLINJEN OVENFOR

Du vil alt ha lagt merke til at jeg har understreket de to årsangivelsene der man finner at den 14. NISAN faller på en onsdag. Det er i år 28 e. Kr. og i år 31.

En berømt velkjent bibellærer og forfatter gjorde en gedigen tabbe da han i ubetenksomhet holdt fram året 32 som Jesu korsfestelses år. Samme tabbe og forkjært dato-oppfatning er blitt gjort av svært så mange lærere, teologer og forfattere. Ikke det at slike feil ville innvirke på vår frelse, nei frelsen er sikker og fast i tro. Men det er alltid ubekvemt å ta feil når man bastant fastslår enkelte dager og år for en gitt bibelsk hendelse. Dette gjelder selvsagt også for undertegnede om jeg ikke ved gitte anledninger kom med hundre prosent nøyaktighet i saker jeg uttaler meg om. Ingen av oss makter å være fullkomne.

I år 32 var det helt kav umulig at det kunne ha funnet sted noen korsfestelse av Jesus – gitt at kvinnene jo ankom til graven på søndag, påskemorgen. For da falt den 14. NISAN på en MANDAG. Den 14. april nærmere bestemt.

Mine to alternativer gir valget mellom enten den 28. april år 28 e. Kr. eller, den 25. april år 31 e. Kr. Bare disse år var påsken på en onsdag.

Her kommer et nytt element inn i dato-bildet: Den katolske kirken manipulerte bort den korrekte dag og måned og år for Jesu fødsel – med 5-6 års forskjell (noen mener det var 2 eller 3 år). Jesus var født i år 5 eller 6 f. Kr. – mest sannsynlig på den 29. september. Dette betyr at han var i sitt 33. år da han ble korsfestet onsdag den 28. april år 28 e. Kr. Selv om det bare hadde vært 2 år, ville Jesus ha vært 35 år da han døde, eller 3 år så ville han ha vært 36 år – og uansett hvilket av disse manipulerte årstall så kunne han ikke ha gått bort i år 31. Dette er helt uimotsigelig og udiskutabelt, - her kan jeg si dermed basta! Bare år 28 gir oss rett år, for da var Jesus 33 år – slik det fortelles i evangeliene.

Ja, jeg er klar over at jeg ved dette også korrigerer meg selv. For i de fleste artikler og bøker, der jeg holder fram årstall i en sak, har jeg ‘oversett’ det faktum at Jesus ble født fem år tidligere enn angitt. Men med årene, selv om man er klar over dette, så lot jeg være å framstå med noen bestemte korreksjoner om feilaktige datoer og år. Det betyr jo ikke noe for selve frelsen. Vi er frelst ved tro uavhengig av om vi har rett dato-oppfatning eller ikke.

I min ferske artikkel om Daniels sytti åruker, kom jeg i skade for å angi år 27 e. Kr. som året for hans korsfestelse, Dette er jo feil, men jeg så det ikke før noen dager etter det var skrevet. Og siden det ikke rokker ved vår frelse lar jeg denne glippe-feilen stå der, men jeg har nå i allfall påpekt dette selv her og jeg prøver ikke å dekke over feilen.

Men – når jeg nå først driver bibelundervisning, hvorfor ikke begynne å hevde riktige tall om dette?

Det er jo fakta og ikke løgn.

Det er greit å vite riktige fakta – selv om ikke vår frelse blir direkte berørt.

Jesus døde altså onsdag den 28. april år 28 e. Kr. i en alder av cirka 33 år, og han ble opptatt til himmelen mens fem hundre mennesker bevitnet hendelsen på Oljeberget, cirka ti dager før Pinsedagen den 20. juni.

Dessverre så finner man opp gjennom flere desennier med pinse-karismatisk vranglære, at evangelister og pastorer og menighetsledere innen slike samfunn, taler helt ut i været.

De feiltolker Peters tale til Israel i Apg. 3, 12-26 og ‘leser inn’ menigheten der Peter faktisk sa – «Israelittiske menn!» - og i vers 25-26:

«Dere er barn av profetene og av den PAKT GUD GJORDE MED VÅRE FEDRE, da han sa til Abraham: Og i din ætt skal alle jordens (les: Landets!) slekter velsignes. - - Det var TIL DERE (JØDER/ISRAELITTER) Gud først sendte sin tjener (Jesus) da han oppreiste ham for å velsigne dere når HVER AV DERE OMVENDER SEG fra sine onde gjerninger.»

Det var et stående krav fra Kristus stillet til Israels folk: HVER AV DEM måtte omvende seg og tro på ham som deres rette Messias, - og bare da ville Gud sendte ned igjen Jesus til dem fra himmelen. Dette ble forkynt dem av alle apostlene i de 30 år de virket ved å tilby dem Kongeriket i Israel. Det vi i kristenheten kaller tusenårsriket. Det var bare dette jordiske frelseshåpet som ble forkynt i hele tiden med apostlene slik vi kan lese.

Men etter at Apostelgjerningene ble lukket i år 62, da Paulus var i Rom, - så får vi plutselig et helt nytt evangelie-budskap ved Paulus: Nå er frelseshåpet blitt himmelen der oppe hos Kristus (på gresk, epiuranos, - som betyr himmelen over himlene). Og i samme åndedrett: Evangeliet var ikke lenger til jødene så de kunne få sitt Kongerike, men det var gjort om til et internasjonalt evangelium, for alle folk på jord. Mose lov ble gjort ugyldig for den tid som dette nye evangelium gjelder for (Ef. 2, 14-15).

Den grove misforståelsen innen deler av kristenheten, hva gjelder dette med «Husvalelsens tider» som skal komme, går på at det forstås som om en stor vekkelsesbølge skal komme over kristenheten, og slik fylle opp menighetene i tusentalls med nyomvendte sjeler. Og i kjølvannet av dette skal så Jesus komme igjen fra himmelen. Men dessverre, dette er og forblir helt feil. Peter talte bare til og om Israel som nasjon. Det er et bibelsk faktum. Unntaksvis, én eneste gang, så talte han til hedninger i Kornelius’ hus slik vi ser i Apg. 10, men dette endret ikke Peters kall til bare å tale til de omskårne, ref. Gal. 2, 7-8. Peter finnes overhodet ikke å se i forbindelse med menighetens tid. Bare Paulus hadde dette. Å sitere Peters taler i Apg. 2 og 3 er en total misforståelse av de ting som hører med til nådeevangeliet betrodd Paulus.

Det er i Efeserbrevet og Kolosserbrevet at vi finner himmelen som frelseshåp.

Paulus påpeker særlig i Ef. 3, 1-9 at hans budskap fra nå av var basert på en hemmelighet som var åpenbart ham av Gud, og ikke tidligere gitt noe menneske å vite om. Dette ble da tiden, eller tidshusholdningen med nåde-evangeliets frie frelse ved tro alene. Ef. 2, 8-9.

Paulus – og derfor alle de øvrige apostler, sluttet helt å tale til jøder om et lovt Kongeriket ved nasjonens omvendelse. Heretter ble det bare talt om det nye frie nådeevangeliet som var gitt til oss via Paulus sin tjeneste. Ef. 3, 2-3.

Les gjerne min artikkelserie (i 4 deler) her på nettsiden om ‘Misjonsbefalingen’ – der jeg forklarer ganske detaljert og nøyaktig hva Peter og Paulus lærte, og forskjellen på deres virksomheter. Paulus sitt nye nåde-evangelium var allerede lært fram i hele kristenheten FØR de fire evangelier Matteus, Markus, Lukas og Johannes var blitt gitt ut og gjort kjent blant folk! Matteus kom i år 80, Markus i 82-83. Les min artikkelserie og skaff deg virkelig og riktig bibelkunnskap og få rettet opp i alle dine skeive og misforståtte oppfatninger. Lær å inndele Bibelen riktig.

Denne nye tiden, med det vi nå kjenner som menigheten, Ett nytt menneske, og Kristi legeme der Kristus er Hodet, kom ikke før etter 30 år i forhold til Pinsedag i Apg. 2, og Peters annen tale i Apg. 3. Menigheten eksisterte faktisk ikke før Apostelgjerningenes bok var avsluttet og lukket!

Ved å lese hele Apostelgjerningene så finner vi lett at denne nasjonale omvendelse, avkrevd jødene av Gud, aldri kom!

I stedet fikk vi oppfyllelsen av Jesu profetiske lignelse om «Kongens utsendinger» - apostlene - i Matt. 22, 7 – der han forutsa at de skulle bli forfulgt, plaget og drept. Men da kongen (Jesus) så dette, ble han vred og han sendte sin hær (romerne) og drepte disse morderne (fariseerne) og brente ned deres by (Jerusalem) – slik vi nå vet fra historien. I år 70, den 10. september, inntok Titus og hans hær byen og svidde av tempelet og rev det ned sten for sten, (Se bildet) og brant ned store deler av byen. Israel ble fullstendig knust og helt annullert som nasjon. Dette er ved makt helt til denne dag…og enda noen tid framover. Gud har ikke bedt jødene å reise ned og stjele Palestinas landområder. Dette er rent menneskelige tiltak, uten medhold fra Gud.

I årene 70-71 ble også Mose domsprofeti imot den ulydige nasjonen oppfylt, og Josefus skriver om dette i sin bok «Jødenes krig», - fra 5. Mos. 28, 68:

«Herren skal føre deg tilbake til Egypt på skip, den vei som jeg sa deg at du aldri mer skulle få se. Der skal dere bli budt ut til dine fiender som treller og trellkvinner, men det er ingen som kjøper.»

I Apg. 28, 25-28 (særlig vers 27) ser vi at Israel får sin ultimate dom av Gud, levert dem gjennom apostelen Paulus. Han siterte dem Jes. 6 og de kjente fordømmende ordene om deres åndelige blindhet, døvhet og uforstand og derav manglende omvendelse, så Gud kunne lege (gjenopprette) nasjonen. Dermed brøt Gud med nasjonen og lot dem være uten hans fortsatte nærvær. De hadde falt fra Gud, og Gud forkastet dem, etter at de hadde fått hele 30 år (fra 32 til 62 e. Kr.) til å omvende seg til Jesus Kristus og bli døpt.

Hadde de omvendt seg, hele nasjonen, så ville Gud sendt dem «Husvalelsens tider» og dermed, ved Jesu gjenkomst, gjenopprettet Israel og gjort dem til en nasjon og et eiendomsfolk for seg igjen.

Dette er det Peters to taler i Apg. 2 og 3 dreier seg om.

Hvordan noen kan ta seg den uhørte frihet og gjøre løfter og formaninger stillet til Israel, om til noe som er blitt sagt til menigheten – ja det er over min fatteevne. Det er også over og imot all sann og rettelig bibelbruk. Man kan ikke bare ‘lese inn’ menigheten hvor man måtte behage i Guds skrevne ord, og tro at dette da skulle være holdbart. Man dreier Guds ord dithen at det blir en løgn.

Men snart vil Herren komme tilbake fra himmelen, slik det opprinnelig var lovt, men bare ved at Israel først gjennomgår en hard trengselstid for å bli renset og satt i stand til å være en nasjon som lyder Jesus Kristus. Matt. 24, 21-22; Jer. 30, 7.

Om dette sa Jesus: «Fra nå av skal dere ikke mere se meg, før dere sier: Velsignet være ham som kommer i Herrens navn!» Matt. 23, 39.

Og Hoseas skrev om den samme hendelse, og om et Israel som da viste syndeanger, Hos. 5, 15:

«Jeg (Jesus) vil gå min vei, jeg vil vende tilbake til mitt sted (himmelen), inntil de erkjenner seg skyldige og søker mitt åsyn. I sin trengsel (Den store trengselstiden som kommer) skal de søke meg med alvor.»

Paulus fulgte ikke misjonsbefalingen

i Matteus 28:

H v o r f o r ?

Av Jan Lilleby

Dersom du allerede har lest min artikkel-serie i fire deler om ‘Misjonsbefalingen’ – så vil du allerede også vite om hvorfor Paulus ikke dro på misjonsreiser ut fra hva Jesus hadde talt til sine disipler, slik vi leser i Matt. 28, 19-20. Men for dere som ikke har lest serien, så skriver jeg denne ‘Appetizer’ i emnet.

At Paulus fulgte en nyere og ganske annerledes ‘Misjonsbefaling’, da han la ut på en sjøreise til Kypros sammen med Barnabas og Markus, er helt åpenbar, og man kan lese seg opp på dette i Apostelgjerningene og i Paulus sine epistler.

La meg også tidlig i denne artikkelen påpeke en sannhet: Dersom alle apostler og kristne i aposteltiden – enten de skulle være jøder eller proselytter – var ment å drive misjon ut fra Matt. 28, 19-20 slik det ble tilsagt Peter og de elleve i år 32 e. Kr., så hadde vi aldri kunnet lese om at Paulus og Barnabas ble gitt et eget personlig oppdrag som vi nå kan lese i Apg. 13,1-5.

Dette peker også tilbake på Peter og de elleve: Misjonsbefalingen gitt dem av Jesus var så helt definitivt et personlig oppdrag – det var altså gitt BARE til Peter og de tolv. Og det var aldri et generelt budskap om å «..gå ut i all verden…» osv. og som ‘alle’ kristne skulle drive med.

Enkelte bibellesere vil da kanskje protestere, og påpeke at Paulus, som nyomvendt, jo straks begynte å vitne om Jesus som Israels rette Messias og ble også gjenstand for nidkjær forfølgelse fra jøder som ikke trodde dette. Da må jeg bare svare: Men vi kan ikke automatisk gjette oss til at Paulus visste om hva Jesus hadde sagt til Peter og disiplene, og at det han hadde sagt skulle oppfattes av den nyomvendte Paulus som ord talt til ham! Vi må også huske hva Herren sa til Ananias i Damaskus, i Apg. 9, 15-16 angående Paulus sin framtid som apostel for Jesus.

«…for et UTVALGT REDSKAP er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. - For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.»

Som nyomvendt hadde Paulus straks begynt å bære fram Jesu navn for sine egne folk, Israels barn. Han trengte ikke å ‘Dra på reise’ for å treffe slike. De var å finne over alt i Palestina og Syria mv. – og han fikk erfare lidelser for Jesu navns skyld fra dag én. Så, NEI – Paulus fulgte så absolutt ikke Matt. 28 og misjonsbefalingen. Den var beviselig gitt for jøder og Israels barns skyld, og hedninger var ikke med i bildet som sådan. Galaterbrevet 2 er klar på at Peter bare skulle gå til omskårne innen Israels land, mens Paulus skulle forkynne BÅDE for jøder, hedninger og konger.

De sistnevnte var for det meste romerske – og den siste av disse som fikk høre om Jesus, var den halvgale unge keiser Nero, kalt ‘Guttekeiseren’. Alle apostlene forkynte i den tid som Apostelgjerningene taler om, år 32 – 62 e. Kr., bare tilbudet til nasjonen Israel om å få det lovte Kongeriket opprettet for dem ved Jesu gjenkomst. Men de ba derfor Israel/jødene å omvende seg slik at Jesus kunne komme igjen, da til et troende Israel! Peter dro ut innen Israel, mens Paulus reiste ut i provinsene utenfor. Dette var for at han kunne nå fram til jødene i deres synagoger i den østlige delen av keiserriket, slike som ikke hadde hørt om Jesus og som ikke hadde vært tilstede i Jerusalem i påsken og i den påfølgende pinsen i år 32.

Så da Gud ønsket å sende ut Paulus og Barnabas i misjon, da gav han dem et personlig oppdrag – som ikke kunne legges på andres skuldre siden i historien. Ja, Paulus skulle måtte lide for Herrens skyld, men Gud gav ham visse medarbeidere, trofaste sådanne (for det meste, for Markus sviktet jo tjenesten mot slutten av den første misjonsreisen).

La oss lese Apg. 13, 1-5:

«I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus (Paulus). 2: Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til! 3: Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem. 4: Da de slik var utsendt av Den Hellige Ånd, dro de ned til Seleukia og reiste derfra til Kypros. 5: Og da de var kommet til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes (Markus) med som hjelper.»

Legg her merke til at de ikke gikk ut på torvet i Salamis og forkynte fritt til alt og alle. Nei, de gikk inn i JØDENES SYNAGOGER.

Dette bestyrker det faktum at de var der for å tilby Israel Kongeriket på jord med Jesus som Guds Messias Konge. Kongeriket (tusenårsriket, som vi i kristenheten kaller det) var lovt jødene særskilt, og ikke til hele verden og dens nasjoner. Dan. 2, 44 er helt bokstavelig og taler om at riket bare skal være for jødene. Derfor gikk apostlene til synagogene der jødene samlet seg. Men der fantes også selvsagt de fleste proselyttene. Paulus bare kalte dem for grekerne i sine brever. Disse brukte Paulus senere som en form for åndelig brekkjern: Han fikk de vantro jødene til å bli nidkjære og sjalu, for å trekke dem inn i troen med alle lovlige midler. Se Rom. 11, 11. De ble sinte og sjalu da de så at hopetall av proselytter tok imot budskapet om Jesus.

Sjekk Apg. 13, 44-45 der vi finner et oppløp mot Paulus på grunn av at så mange proselytter tok ved troen! (De var da kommet til fastlandet, i provinsen Pisidia). «Men da jødene så folkemengden, ble de fylt av nidkjærhet, og motsa det som ble sagt av Paulus, ja de sa imot og spottet.» Slike oppløp finner vi flere steder i Apostelgjerningene, - de fulgte med i tjenesten til Paulus på fast basis. Han måtte lide for å tjene Jesus, det var helt sikkert.