JESUS:
JEG ER IKKE UTSENDT TIL ANDRE ENN
DE FORTAPTE FÅR AV ISRAELS HUS

JESUS:

JEG ER IKKE UTSENDT TIL ANDRE

ENN DE FORTAPTE FÅR

​​ AV ISRAELS HUS!

JAN LILLEBY

 ​​​​ Dette klare utsagnet fra Jesus da han var i Tyrus og Sidon sammen med sine disipler, synes å​​ ha gått hele kristenheten hus forbi.

Kristenheten tror faktisk – når vi gransker hva pastorer og prester har som utgangspunkt for sine taler og lære – at Jesus var utsendt til å lære hele verden, med alle de hedning nasjoner en finner der. Jeg taler om da​​ dette skjedde, der og da.

Jesu ord i Joh. 3, 16 ​​ om ​​ «…for så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv»,​​ er unøyaktig oversatt fra gresk. Verden (gresk, kosmos) har fler enn​​ én betydning. Det brukes om hele verden globalt, hele stedet, hele landet, hele befolkningen…osv. Jesu ord om at han ikke var utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus, gjør at vi er nødt til å ha denne forståelsen lagt inn i Joh. 3, 16!

For så​​ høyt har Gud elsket nasjonen Israel at han gav….osv.

Her har du Strongs Lexicon for dette​​ (engelsk) – som også viser at ikke bare er​​ verden​​ feil oversatt, men også​​ evig liv –​​ for evighet i denne sammenheng kommer fra gresk​​ aionion –​​ som betyr tidsepoke, tidshusholdning og ikke en uavbrutt evig tidslinje!  ​​​​ Som følger:

Jeg har merket i rødt de to linjene som viser KOSMON (kosmos), og AIONION (aion) for gresk.​​ De blå numeriske angivelsene er hvilket oppslagsnummer de har i John Strongs leksikon. Jeg tøyser ikke når jeg her beviser at Joh. 3, 16 er feilaktig/uriktig evnt. mangelfullt oversatt.

Matt. 15, 24,​​ Norsk Bibel, er helt klar:

«Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus!»

Han var kommet ‘til sine egne, jødene’ – og hadde en tjeneste å utføre for disse. Ikke for hedning-nasjonene.

Saken i Matt. 15, 24 er problemet med den kanaaneiske kvinnen som ropte etter dem,​​ at Jesus måtte forbarme seg over hennes demon plagede datter og helbrede henne.

En kunne da bli fristet til å resonere her at det er dette med ‘helbredelse av hedninger’ som var det Jesus ikke var utsendt for. Men i mine øyne taler Matt. 15, 24 om Jesu hele og sammenhengende oppgave: Det å forkynne​​ Himlenes Rike​​ for Israel og de fortapte fårene der. Å få dem til tro på ham så han kunne danne sitt Tusenårsrike på jord, slik Israels profeter lovte vedrørende Messias’ komme.

Men den kanaaneiske fortvilte moren​​ til den demon plagede datter, gav seg ikke, selv om Jesus sa et nei. Hun holdt fast i håpet om et Guds inngrep.

Og episoden ender på lykkelig vis for henne og datteren,​​ vers 25-28:

«Da kom hun og falt ned for ham og sa: Herre, hjelp meg!

26 Han svarte og​​ sa: Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene!

27 Men hun sa: Det er sant, Herre! Men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos deres herrer.

28 Da sa Jesus til henne: Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil. Og datteren hennes ble helbredet fra samme stund.»

Kvinnen sa dermed indirekte til Jesus: Jeg trenger bare noen få smuler av din helbredelseskraft for å gjøre min datter frisk….så stor​​ er​​ jo du, Jesus Guds Sønn!

Jesus roste henne for hennes store tro – og Jesus utførte mirakelet!

Men – det store MEN, dette endret ikke det Jesus først sa til henne, om at han IKKE var sendt til andre enn Israels hus.

Resten av ny testamentet vitner jo nettopp om dette faktum. Etter noen år med de 12 apostlenes​​ virke etter Jesu himmelfart, så kalte Jesus ut en NY APOSTEL, den trettende – nemlig Paulus. Dette skjedde cirka 7 år etter pinsedag i Apg. 2, altså år 35-36 e. Kr.

Han ble den som Gud utsendte til hedning nasjonene! Apg. 9, 15.

Da Herren sendte ut sine 12​​ apostler fra og med pinsedag i Apg. 2, så ble dette regnet som en​​ fortsettelse av den tjenesten Jesus hadde satt i gang​​ før hans død og oppstandelse. De fortsatte der han slapp, og forkynte Guds Kongerike på jord, med tanke på Jesus som kongen i Israel. Se Peters annen tale i Apg. 3 mv. De ventet hans snare gjenkomst ved Israels omvendelse som en nasjon.

Da Jesus gav dem oppgaven om å​​ misjonere i Israel, var dette i likhet med ham selv, også en oppgave som bare gjaldt ‘De fortapte får av Israels hus’ og ikke verdensmisjon. Selv så lenge som 16 år etter pinsedag i Apg. 2, finner vi Peter i Apg. 12, som var i år 44 e. Kr., fremdeles i Israel og Jerusalem. De andre elleve likeså! De tolv reiste aldri i misjon ut i hedningeverden. Det er et faktum. Israel var apostlenes klient.​​ 

Uvitenheten innen kristenheten er en ren skandale.​​ Det vitner om et lavmål i kunnskap, og en totalt misforstått oppfatning av misjonsbefalingen i Matt. 28. Det er Johannes’ versjon av denne befalingen som gjør at det lar seg pense inn på​​ riktig spor: Han sendte de tolv ut​​ innen Israels land, der de fortapte fårene hovedsakelig befant seg!

Johannes er den som tydeligst lar oss få dette å vite, der Jesus gir dem oppdraget – og her avspeiler igjen Jesus det han sa til den kanaaneiske kvinnen, og påpeker om Israels får, ergo​​ Israels hus​​ som de som skal bli betjent av apostlene med Peter i spissen.

Joh. 21, 15-17, Norsk Bibel:

«Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham:​​ Fø mine lam!

16 Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham:​​ Vokt mine får!

17 Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham:​​ Fø mine får!»  ​​ ​​ ​​ ​​​​ (Min uthevelse)

De tolv var ikke utsendt til andre enn​​ de fortapte får av Israels hus,​​ i likhet med det Jesus sa om seg selv i episoden med kvinnen i Matt. 15, 24 – som var cirka 18 måneder tidligere.

DEN BIBELSKE KONSEKVENSEN AV JESUS OG

APOSTLENES TJENESTE TIL​​ ISRAEL

Den viktigste faktor i en slik tankerekke er hva Jesu ord innebar i praksis.

Hvis han var utsendt til BARE Israel og ikke til hedningene i verdens nasjoner, ja – da vil vi av dette utsagnet forstå at han ikke snakket om dette at han bare var​​ fysisk tilstede der.

For hva var oppgaven for hvilken han var sendt dit? Jo, han skulle FORKYNNE OG LÆRE dem om Guds frelse og plan for Israel. Som den gang var å opprette et NYTT KONGERIKE og med Jesus som kongen i dette riket. Et ypperlig eksempel på​​ dette er Matt. 5-7 hvor han taler til Israel om Kongeriket og det som vedrørte dette. Det kalles gjerne for ‘Bergprekenen’ i alminnelighet.​​ 

Bergprekenen, når den først er blitt nevnt, har ALDRI VÆRT TALT TIL HEDNING NASJONENE. Den var bare gitt for Israel​​ som en veiledende livs lære og livsregler for Israel med tanke på at Jesus skulle være deres konge på Sion.

Intet av dette har noe med menigheten å gjøre – ikke ett eneste ord eller vers. Her gjelder Jesu egne ord fortsatt: Han var ikke utsendt til andre​​ enn de fortapte får av Israels hus.

Gabriels hilsningsord til jomfru Maria​​ om hennes kommende fødsel av Jesus sier det samme,​​ Lukas 1,30-33, Norsk Bibel:

«Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

31 Se, du skal bli med​​ barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.

32 Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,

33 og han skal være​​ konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» ​​ ​​ ​​ ​​​​ (Min utheving)

Uttrykket ‘Konge over Jakobs hus til evig tid’​​ – taler tydelig om Israel. Jakob ble jo gitt et nytt navn da han slåss med Herrens engel og fikk slått hoften ut av ledd slik at han ble halt. Det nye navnet var Israel. Jakobs hus= Israels hus i denne gjennomgang av Skriften.

Det ville være meningsløst å sende Jesus, og deretter de 12 apostler, ut i hedning verden for å tilby dem ‘Guds Kongerike i Israel’. Det er ikke ute i verden at kongeriket skal være. Det skal være i Israel! Og Jesus skal sitte på tempelhøyden Sion, i templet; og derfra styre landet med den makt og autoritet som er gitt ham. Ref. Jes. 2.

Det er derfor det er så hodeløst og misforstått når en er vitne til at prester, pastorer og predikanter ofte låner lære-utsagn fra Jesu ‘Bergpreken’, eller Fader Vår og andre lære begrep Jesus gav, og så bruke dette overfor menigheten.​​ 

Vi hører ikke inn under Israel, vi er en gruppe troende etablert ved Paulus’ menighets-åpenbaring slik det framgår av Efeserne og Kolosserne. Menigheten​​ er et eget ‘frelseslegeme’ – Kristi legeme, også kalt ‘Ett nytt menneske’ av Paulus. Efeserne 3, 1-9 viser oss at Paulus fikk​​ åpenbaring av Gud,​​ som førte til etableringen av menighetens husholdning med nåden.

Paulus sa om Jesus og hans tjeneste på jord:​​ Rom. 15, 8:

« For jeg sier: Kristus er blitt en​​ tjener for de omskårne​​ for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene.»

Var Jesus en tjener for hedningene og verden? NEI sier Paulus, han var tjener for Israel, av Paulus kalt for ‘De omskårne’.

Løftene til fedrene: Dette er løftet om et kongerike for Israel styrt av Messias, Guds utvalgte konge og regent. De ble gitt Abraham, Isak og Jakob – altså fedrene.

Romerbrevet ble skrevet like før Paulus reiste fra Efesus for godt i år 57 e. Kr. (Ref. Apg. 19-20).

MITT HOVEDPOENG I ARTIKKELEN

Vi må ikke under noen omstendighet bruke lære-utsagn hentet fra Jesus eller hans tolv apostler, slik en finner referert i de fire evangelier, Apostelgjerningene og i lærebrev skrevet i denne tiden (28-62 e. Kr.).

Bruker man løsrevne sitat fra Jesu ‘Bergpreken’, kan det gå riktig galt. For da prøver man å innføre fremmed troslære som vil krasje imot Paulus’ nådelære i Efeserne og Kolosserne. Jesus var ikke lærer for oss hedninger!

Paulus, derimot, ble lærer utsendt til oss hedninger. (Apg. 9, 15).

Han fikk tilleggs tittel​​ ‘Hedningenes apostel’​​ – og det med rette.

Samtidig sier denne tittelen oss at det fantes bare​​ én eneste apostel​​ utsendt til oss hedninger, ikke en hel gjeng…á la de tolv eller fler.

Nettopp​​ satt jeg tilfeldigvis og hørte en liten del av en preken på TVL, kanalen til Vårt Land avisen. Det var en tidligere biskop i Den norske Kirke som talte til TV-seerne. Jeg skal ikke bedømme hans preken som sådan (jeg hørte bare litt) men jeg oppfattet at han i en lengre sammenheng i sin preken brukte Jesu ord og lære om ‘å vende det andre kinnet til’ - og dette med å elske ens fiender.​​ Dette høres jo fromt ut, ingen kan nekte for det. Men det får en helt annen betydning når vi stanser litt ved bibelfakta: Jesus sa IKKE dette til noen hedning, men han talte til​​ Israels hus, jødene. Akkurat slik han også gjorde i Matt. 5-7 og Bergprekenen. Eks-biskopen talte dette til norske TV-tittere som om det var ord og lære rettet til oss, menigheten. Han glemte å sjekke bibelfakta, som klart viser at det Jesus sa, det sa han til Israel!

Når man bruker slike sitater fra Jesu mange lære utsagn i evangeliene, så får man bare inn sær bud og forskrifter som alene GJALDT JØDEDOMMEN, og ikke i verden utenfor. De var på den tiden​​ innelukket BAK GJERDETS SKILLEVEGG, som var Mose Lov med forskrifter og bud (se Ef. 2, 14-15: Kol. 2, 13-17). Denne skilleveggen – Mose Lov – ble fjernet da Gud åpenbarte den frie nåden for Paulus i år 63 da han satt fengslet i Roma.

Hos Paulus i hans tydelige menighetslære og nådeevangelium finner vi ingen slik lære som Jesus la frem for Israel!

Paulus taler bare om frelsen som et håp om (gresk:​​ Epiuranus) himmelen der oppe hos Kristus. Og ikke ‘Himlenes Rike’ – tusenårsriket som skal komme ved Jesu gjenkomst der fremme. Se Kol. 3, 1-4 – som er umulig å gå utenom.

Jesus hadde absolutt ingen nådelære for menigheten i sin jordiske tjeneste i de tre årene. Den kom ikke før hans utsending til oss, Paulus, sendte ut brevene til Efeserne og Kolosserne, selve​​ læregrunnlaget for nåde evangeliet. Dette skjedde ETTER at Apostelgjerningene var lukket!

Like etter Bergprekenen finner vi at Jesus helbredet en spedalsk mann.​​ Matt. 8, 1-4,​​ Norsk Bibel:

«1 Da han gikk ned fra fjellet, fulgte mye folk ham.

2 Og se, en​​ spedalsk kom og falt ned for ham og sa: Herre! om du vil, så kan du gjøre meg ren.

3 Jesus rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren! Og straks ble mannen renset for sin spedalskhet.

4 Og Jesus sa til ham: Se til at du ikke forteller det til noen, men​​ gå og vis deg for presten, og bær fram det offeret som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd for dem.» ​​ ​​ ​​​​ (Min utheving)

Jesu ba den nå friske mannen om å tie om sin helbredelse, men å​​ holde hva Mose Lov påbød for ham​​ i denne situasjonen: Han skulle​​ bære fram et offer i templet!

Mose lov og bud var gjeldende. Men i år 63 da Paulus satt fengslet og skrev Efeserne og Kolosserne, så finner vi at Mose Lov hadde blitt AVSKAFFET inkludert alle forskriftene. Prøv å få dette inn i din bevissthet.

Paulus’ lære er til HELE VERDEN, i motsetning til Jesu lære i evangeliene, som BARE var til Israel!​​ 

Dermed har jeg gitt noen enkle tips om hvordan man må være varsom med å blande Jesu lære til Israel sammen med Paulus’ lære til menigheten (som jo er​​ både​​ jøde og hedning i samme tro) – og heller lære seg riktig inndeling av Bibelens ord.

Vi har ikke Matteus, Markus, Lukas og Johannes som læreskriv. De var bare historie bøker. Likeså Apostelgjerningene.

Vi har fått Efeserne og Kolosserne som læreskriv for menigheten, og disse to brev fra Paulus virker avløsende for oss i dag i forhold til alle andre skriv i Det nye Testamente.

Gracepano.com