ISRAELS FALL FRA GUD:
DET SKJEDDE IKKE DA JESUS
BLE KORSFESTET!

ISRAELS FALL FRA GUD:

DET SKJEDDE IKKE DA

JESUS BLE KORSFESTET!

JAN LILLEBY

 ​​​​ Det er blitt en alminnelig feiloppfatning​​ innen kristenheten, at Israel falt fra Gud som nasjon da de korsfestet Jesus i 28 CE.

Så dette skal jeg gjennomgå i denne artikkelen.

Blant annet anser man også derfor at ‘menigheten’ ble født på pinsedag, slik Apostelgjerningene taler om i Apg. 2 og Helligåndens komme over apostlene.​​ Særlig i pinsekarismatiske kretser tror de slik.

Men sannheten er at Israel absolutt ikke falt fra Gud på disse to tidspunktene…altså da Jesus døde på korset. Eller da Ånden kom over apostlene som fortalt av Lukas i Apg. 2 mv.

PAULUS FORKLARER NOE AV DETTE I ROMERBREVET

Rom. 11, 1-10, Norsk Bibel:

(Min anmerkning: Skrevet i Efesus år 57 e. Kr.)

«1 Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme.

2 Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet dere ikke hva Skriften sier i avsnittet om Elia? - hvordan han står fram for Gud og anklager Israel:

3 Herre, dine profeter drepte de, og dine altere rev de ned. Jeg ble alene tilbake, og meg står de etter livet.

4 Men hva er Guds svar til ham? Jeg har latt det bli tilbake en rest for meg, sju tusen mann som ikke har bøyd kne for Ba’al.

5 På samme vis er det også i den tiden som nå er, blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse.

6 Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.

7 Hva så? Det som Israel søker etter, har de ikke nådd. Men de utvalgte har nådd det. De andre er blitt forherdet,

8 som det står skrevet: Gud ga dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag.

9 Og David sier: La deres bord bli til en snare og en felle, til et anstøt og til gjengjeldelse for dem!

10 La deres øyne formørkes så de ikke kan se, og bøy alltid deres rygg.»

Jeg fremhevet​​ vers 8: ​​​​ Her ser vi samme referanse som Paulus tok fram idet han var i Roma og konfronterte Sanhedrin rådet der i år 60 e. Kr. – se Apg. 28, 25-28.

Sitatet er hentet fra​​ doms​​ ordene til Jesaja​​ i hans sjette kapittel.​​ 

Paulus brukte Jes. 6 som en ENDELIG DOM over Israels ulydighet og vantro, i møtet i Roma; og fra dette moment i historien har Israel vært å anse som frafalne fra deres Gud.

Men i 57 e. Kr. da Paulus skrev Romerbrevet, så hadde han jo ikke vært i dette famøse møtet ennå…som​​ fant sted tre​​ år etterpå. Israel blir derfor framstilt som en nasjon som fremdeles var under Gud da brevet ble skrevet.

Hele apostelgjernings-tiden 28-62 e. Kr. var en tid der apostlene, både de tolv,​​ pluss Paulus som en trettende, talte evangeliet om Guds​​ Kongerike på jord til Israel, det vi i alminnelighet kaller for Tusenårsriket (se Åp. 20,4; Lukas 1, 31-33).

Paulus ble sendt ut i Romerrikets provinser, mens de tolv bare​​ var​​ sendt ut innen Israels land.

Hans lære til romerne i siterte ord ovenfor, viser oss at ISRAEL VAR ENNÅ IKKE FALT IFRA. Altså falt de ikke idet Jesus døde på korset, eller idet Helligånden kom over apostlene på pinsedag i Apg. 2.

Videre får vi mer forklaring av Paulus, i​​ Rom. 11,​​ 11-24:

«11 Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet.

12 Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fulltallighet!

13 Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste -

14 kunne jeg bare vekke mitt folk etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem.

15 For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse*, hva annet vil da deres antakelse* bli enn liv av døde?

16 Men er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er greinene det også.

17 Men om nå noen av greinene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist, ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten,

18 så ros deg ikke mot greinene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg!

19 Du vil da si: Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.

20 Nåvel! På grunn av vantro ble de avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt!

21 For sparte ikke Gud de naturlige greinene, vil han heller ikke spare deg.

22 Se derfor Guds godhet og strenghet - strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av.

23 Men også de andre skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro. For Gud er mektig til å pode dem inn igjen.

24 Du ble avhogd av det oljetreet som av naturen er vilt, og mot naturen innpodet i et edelt oljetre. Hvor mye mer skal da de naturlige greinene bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører!»

Vers 11 sier oss at Israel er karakterisert​​ av apostelen som en nasjon som bare har​​ snublet.​​ De er altså ikke falt ifra, hele nasjonen, men DELER AV ISRAELS BEFOLKNING var vantro mot evangeliet om Kongeriket, Tusenårsriket som apostlene tilbød Israel.

Ved denne​​ snubling​​ har så Gud tillatt at hedninger kommer inn som proselytter. Altså ikke som en fri gruppe som gjaldt hele verden. Vi ser jo den spede begynnelse til denne tillatelsen med å ta inn proselytter i den messianske menigheten, idet Peter ble sendt til Kornelius i Cæsarea i Apg. 10 ff.

Og dermed ble det slik i Paulus’ tidlige misjonering ute i provinsene:​​ 

Han lot proselytter få tillatelse til å bli medlemmer i de troendes forsamling, uten å avkreve omskjæring (som var et strids​​ emne i Galaterbrevet!) – men at proselytter var å regne som frelst ved aksepten av Jesus som Messias for Israel.​​ Men vanndåp ble avkrevd proselyttene.

Det er denne proselytt-virksomheten Paulus omtaler​​ ovenfor, idet at han bruker retorikken ved​​ ‘innpodning av hedninger på oljetreet Israel’,-​​ ​​ der først enkelte greiner var blitt brutt av på grunn av vantro –​​ versene 17-24.

Proselyttene under Paulus ble også​​ brukt som et brekkjern, idet at apostelen ved hedningers omvendelse gjorde at de harde vantro jødene ble sjalu og nidkjære…for å vekke dem til omvendelse. Se vers 14 i denne saken!

ISRAELS FALL SKJEDDE DA PAULUS FIKK NEI

AV SANHEDRIN RÅDET I ROMA ÅR 60​​ 

 ​​ ​​​​ Paulus ble sendt av Jesus Kristus til Roma som en religiøs diplomat eller agent, for å gi Israel et ultimatum. Ved ja-svar ville Herren spare Israel fra ødeleggelse, men ved nei-svar så ville de bli dømt og ødelagt.​​ Jesus besøkte Paulus om natten, i Antonia borgen, etter at romerne plasserte Paulus i varetekt pga. opptøyene i tempel området.

Apg. 23,​​ 10-11, Norsk Bibel:

«Striden ble nå så voldsom at den øverste høvedsmannen fryktet for at Paulus skulle bli slitt i stykker av dem. Han bød derfor soldatene å gå ned og rive ham fra dem og føre ham inn i festningen.

11 Men natten etter sto Herren for ham og sa: Vær frimodig! Likesom du har vitnet om meg i Jerusalem, slik er det nødvendig at du også vitner i Roma.

Jesu ord til Paulus var at han skulle vitne om ham ikke bare til Sanhedrin rådet i Jerusalem slik han nettopp hadde gjort, men også til rådet i Roma. Dette skulle bli et​​ ultimatum til Israel. Legg merke til at Paulus ikke ble sendt til menigheten i byen, men til Israels religiøse lederskap der!​​ Vi finner heller intet bibelskriv som forteller at apostelen var innom og besøkte menigheten i Roma. I stedet finner vi at han tilkalte dette rådet der, og de kom til ham i huset han oppholdt seg i varetekts-perioden.

Dessverre for Israel ble det avgitt et nei-svar til Guds utsending Paulus, og bare ti år senere – i år 70 – sendte​​ Herren romerhæren for å knuse Israel.

Denne ødeleggelsen av Israel var blitt profetert av mange av GT-profetene, av Jesus selv, av Peter, og endelig også av Paulus.​​ (Jeremias profeterte at det skulle komme​​ en trengselstid for Jakob, Jer. 30, 7.​​ Jesus gjentok profetien i Matt. 24, 21-22.)​​ Men denne trengsel var ikke det som skjedde i år 70 !​​ BILDE: Tempelet i brann år 70.​​ Den store trengselstid i Israel er fremdeles i framtiden. Men den er ikke lenger så fjern. Det går i mot menighetens avslutning.

Jeg velger å sitere Peter i saken omkring​​ Israels ødeleggelse​​ i tilfelle av nasjonal vantro mot Kristus.​​ 

Det er​​ Apg. 3, 19-26, Norsk Bibel:

«Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet

20 og det kan komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus,

21 ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.

22 Moses har jo sagt: Herren deres Gud skal reise opp for dere en profet likesom meg av deres brødre. Ham skal dere høre på i alt han sier dere.

23 Men det skal skje, hver sjel som ikke hører denne profeten, han skal utryddes av folket.

24 Alle profetene fra Samuel av og senere, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager.

25 Dere er barn av profetene og av den pakten som Gud gjorde med våre fedre, da han sa til Abraham: Og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes.

26 Det var til dere Gud først sendte sin tjener, da han reiste ham opp for å velsigne dere når hver av dere omvender seg fra sine onde gjerninger.»

I Paulus’ ordskifte med Sanhedrin rådet (det var da 11 synagoger i Roma) – så endte han diskusjonen med vers 28 i Apg. 28:

 «Så skal dere da vite at denne Guds frelse er blitt sendt til hedningene, og de skal høre.»

Det var slutt med å tale til Israel om Tusenårsriket fra denne dagen av, våren år 60 i Roma.​​ Heretter handler Gud bare med hedningene, og eventuelle jøder kan da ta til samme tro som dem, - det vil si: Den frie nådefrelsen i tro på Kristus, og Mose Lov og bud er avskaffet! Ef. 2, 14-15; Kol. 2, 13-17. Israel falt, og ble satt ned ett hakk, til samme nivå som hedning nasjonene. De er ikke lenger først av nasjonene, men bare én av nasjonene.

I år 63 finner vi så Efeserbrevet​​ (og hakk i hel Kolosserbrevet)​​ skrevet av Paulus fra fengselet i Roma; hans annen fengsling – denne gang i et regulært fengsel og ikke i det leide husrom vi finner ved hans ankomst år 60.

Ikke bare var det de jødiske lederes negative svar til Paulus i Roma år 60 som gjorde at Gud sendte ‘sine hærer’ mot Israel, men Jesus hadde før dette gitt sine tjenere den profetiske lignelsen om Kongesønnens Bryllup,​​ Matt. 22, 7​​ særlig. Jeg siterer:

« Jesus tok igjen til orde og talte til dem i lignelser. Han sa:

2 Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sønnen sin.

3 Han sendte tjenerne sine ut for å kalle de innbudte til bryllupet. Men de ville ikke komme.

4 Da sendte han andre tjenere ut, og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!

5 Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin åker, og en til sin handel.

6 Men andre la hånd på tjenerne hans, de mishandlet dem og slo dem i hjel.

7 Da ble kongen harm, han sendte ut sine krigshærer og drepte disse morderne og satte ild på byen deres.»

Vers syv er framhevet av meg:​​ Dette var det som bokstavelig talt skjedde i år 70 da Titus’ hær rev forskansningen rundt Jerusalem, stormet byen og satte den i flammer. De rev ned templets bygninger sten-for-sten (slik Jesus hadde profetert til sine disipler før korsfestelsen).

Da Paulus var i Roma, så var det at den saddukeiske ypperstepresten på den tid, Ananias II, hadde drept Jakob og de eldste i Jerusalem-forsamlingen. Det skjedde ved den mosaiske steiningen, slik som også hadde skjedd med Stefanus (Apg. 7). Ananias II hadde dristet seg i overmot til å gjøre dette, siden prokuratoren Porcius Festus ble alvorlig syk og reiste til Roma for å søke helbredelse. Det var slik at alle​​ viktige saker i tale om forbrytelser og overtredelser, ikke kunne håndteres av tempel-prestene uten først å få tillatelse av den romerske overmakten, representert ved den styrende prokuratoren.​​ Erstatteren for Festus var Lucceius Albinus, som Nero hentet opp fra Alexandria. Albinus ble rasende da han ble møtt av en utsending fra Jerusalem, som fortalte om ulovlighetene til Ananias II – og han fikk ypperstepresten avsatt ved å skrive et brev til Nero om dette. Ananias II ble drept av sine egne landsmenn da opprøret hadde kommet i gang i 66 i Cæsarea og Jerusalem. Bare for å gi en fyldig ramme til hendelsene. Albinus var procurator bare en kort tid. Det ble Gessius Florus som tok sete etter Albinus, i 64-66. Karakterisert som den dårligste og ondeste av dem alle. Hans væremåte bidro til å hisse opp jødene….og tilslutt kom opprøret i gang, først i Cæsarea, og det spredte seg videre. Jødene ble rasende da Florus ranet tempel-skatten og​​ hånet presteskapet der.​​ 

Det​​ er Flavius Josefus som nevner​​ hendelsene​​ i sine bokverk.

Dette at både jødenes ledere i Roma sa nei til Paulus om at Jesus var Messias, OG at drapene i Jerusalem mot menigheten der toppet seg hos Gud Herren, og han var dermed ferdig med å være deres Gud. Israel var falt, og nå skulle straffen settes i verk.

Ikke bare i lignelser talte Jesus om ødeleggelsen av Israel i år 70, men han talte rett ut i​​ Lukas 21,​​ 20-24.​​ Dette tilsvarer Matt. 22, 7 om at romernes hær skulle ødelegge Jerusalem:​​ 

«20 Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at byens ødeleggelse er nær.

21 Da må de som er i Judea, flykte til fjells. De som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i byen.

22 For dette er gjengjeldelsens dager, da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt.

23 Stakkars dem som er med barn og dem som gir die i de dager! For stor nød skal det være på jorden, og vrede over dette folket.

24 De skal falle for sverds egg og​​ føres som fanger​​ til alle folkeslag.​​ Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende.»

(Denne hendelse har gjenklang hos Esekiel;​​ i Esek. 36, 19-23 finner vi samme uttrykk som i Lukas 21 ovenfor: Esekiel profeterte at en hevn fra Gud skulle ramme Israel fordi de hadde spottet Herrens navn i deres utlendighetstid – altså tiden etter år 70.​​ Esekiel talte IKKE om utlendigheten i Babylon, for Babylon er ikke det samme som «alle folkeslag» - dette var bare én nasjon blant andre nasjoner.​​ I vers 23 sier Esekiel på Guds vegne: «Jeg vil hellige mitt store navn, som er​​ blitt vanhelliget​​ blant folkene, det som dere har vanhelliget blant dem.» ​​​​ Dette plasserer denne straffedom som Esekiel uttaler mot Israel, til samme tid som Jesus profeterte om i Matt. 24 – altså endetidens store trengselstid i Israel like før Jesu gjenkomst. Vers 24​​ i Esek. 36​​ er klar i sin angivelse: «Jeg vil hente dere​​ fra folkene​​ og samle dere​​ fra alle landene,​​ (ikke Babylon, som bare var ett land)​​ og jeg vil la dere komme til deres eget land.» Vi kan sågar ikke finne ett eneste skriftsted i Bibelen, ei heller i verdenshistorien, om at Gud​​ har utført imot Israel den straff han forutsa i Esek. 36, 19-23. Med andre ord: Denne straff for å ha vanhelliget (spottet!) Herrens navn i utlendigheten, utestår fremdeles. Den vil først komme i den store trengselstiden i Israel. MERK: Det er historisk bevist at bare​​ 10% av jødene i Babylon vendte tilbake​​ da kong Kyros gav dem frihet til å reise! Så tilbakekomsten fra Babylon under Nehemja og Esra er ikke det som Esekiel profeterte i versene angitt ovenfor. De som reiste var ikke fra «folkeslagene» - slik som Esekiel angav.)

Skjedde dette, slik Jesus profeterte​​ om ødeleggelsen i år 70?

JA – DET SKJEDDE TIL PUNKT OG PRIKKE!

 ​​ ​​​​ Her finner vi da Israel ikke bare som fallen fra Gud åndelig, men de støtes bort fra Gud i det han utøser sin vrede over dette falne vantro og ulydige folket.

Deres stilling innfor Gud som falne og vantro og kandidater som har straff i vente, står ved makt den dag i dag.

Deres såkalte ‘tilbakevending til landet’ erklært i FN-mandatet 1948, har ingen gyldighet innfor Gud.

Tilbakevendingen er et falsum fra ende til annen: Det er ikke jøder i Israel (etter Abrahams linje) annet enn bare 3-4%. Det er i all hovedsak falske jøder, de såkalte Askenaser​​ jødene (konverterte hedninger fra Khazaria helt tilbake i 740 e. Kr.) som utgjør majoriteten i Israel. Deres forfedre har aldri bodd i Israel, og deres krav på at landet tilhører dem er ugyldig og et falsum. Se egne artikler her på nettsiden som utlegger disse ting mer detaljert.

La meg avslutte med et sitat fra Moses – som profeterte at Israel skulle sendes tilbake til Egypt på slaveskip, på grunn av at de ikke ville høre på Guds og Herrens røst (Kristus).​​ 5. Mos. 28, 68:

«Herren skal føre deg tilbake til Egypt på skip, den veien som jeg sa deg at du aldri mer skulle få se. Der skal dere bli budt ut til dine fiender som treller og trellkvinner, men det er ingen som kjøper.»

Josefus forteller i sin bok om jødenes krig, at de ble skipet ut til Alexandria i år 71 e. Kr. alle krigsfanger fra 17 års alder, og forsøkt solgt som slaver til de egyptiske minene. Men også en stor kontingent ble tatt med til Roma. Men ingen ville kjøpe i Egypt, og de ble tilslutt​​ satt fri. Mange rømte opp til Babylon (Irak) og andre steder i Midt-Østen, også Iran.

Gud tok altså ikke bare tilbake landet fra dem, han fikk dem annullert tilbake til​​ samme status​​ som da han førte dem ut ved Moses: Slaver! Dette viser oss alvoret i Guds handlinger med sin vantro og Kristus-foraktende nasjon.

Og snart kommer selve finalen: Den store trengselstiden. Matt. 24ff.

Gracepano.com