ISRAELS HÅP ER IKKE MENIGHETENS HÅP
Israels håp er ikke menighetens håp!
JAN LILLEBY
Dette er et tema jeg har behandlet i mange artikler og bøker tidligere.
Men dessverre, dette falske mentale bildet sitter langt inne i kristenheten. Man stjeler, eventuelt låner løfter og profetier som er gitt bare for Israel, og feilaktig anvender disse som om de er gitt til menigheten.
Det er nemlig dette skille som gjør at Det nye Testamente er delt i to frelses-budskap: Det første var frelsen som var lovt Israels nasjon ved at Gud sendte sin Messias, Jesus, for å danne dette lovte kongeriket – med Jesus som konge i Jerusalem.
Men det andre, som ikke ble åpenbart før Israel som nasjon var falt fra Gud (ved å avvise Jesus som Messias), var det HEMMELIGHOLDTE frelses-håpet: Det som ble gitt Paulus for hele verden, ut fra en åpenbaring av en hemmelighet i Gud, som var helt hemmeligholdt i hele tiden med Apostelgjerningene, Ef. 3, 1-3. Paulus sin da så NYE lære i Ef. 2, 14-15, og som også medførte at Mose Lov ble avskaffet, for Jesus hadde nå gjort den troende jøde og den troende hedning til «Ett nytt menneske» - menigheten, Kristi legeme, for hvilket Jesus nå er menighetens hode (leder).
Dette tidshusholdnings-skillet finner vi i Apg. 28, 25-28, der Israels fall inntraff ved at de (Sanhedrin i Roma) avviste Paulus sitt budskap om Jesus som Messias. De skiltes fra Paulus i uenighet, står det. Men Gud krevde at de skulle være enige, slik at han kunne spare nasjonen og sende dem Jesus tilbake som konge. Roma i år 60 e. Kr. da Paulus var der sendt av Jesus, ble endestasjonen for Israels ‘være eller ikke være’.
Når så kristenheten, flertallet iblant dem, ikke følger Paulus’ åpenbaring og anerkjenner at Gud startet en ny tidshusholdning (Gresk: Oikonomia) ved dette, så får man denne uheldige sammenblandingen av to forskjellige frelseshåp: Kongeriket i Israel når Jesus kommer igjen – og himmelfrelsen bare lovt menigheten ut fra Paulus’ åpenbaring.
Ser man en del på YouTube i dag, samt sjekker med hva kjente offentlige predikanter og pastorer forkynner, både her i Norge og i utlandet, så er forkynnelsen generelt preget av denne forvirringen.
Er man forvirret om hvilket frelseshåp man holder seg til, så vil den ene siden klynge seg til Jesu synlige komme når han skal starte det lovte kongeriket i Israel, - mens den andre siden…deriblant undertegnede…holde seg til løftet om en frelse i himmelen hos Kristus. Det kan nemlig ikke være at to forskjellige budskap og frelseshåp vandrer side-om-side i verden, som om man bare kan velge og vrake. Nei, i vår tid er det bare ett eneste frelseshåp gitt: Himmelen der oppe hvor Kristus sitter ved sin Fars høyre hånd.
Menigheten har intet å gjøre med Israel som nasjon, verken i nåtid eller i framtid. De er to adskilte enheter/grupper, og de framstilles også slik i Bibelen.
Bare på det helt individuelle plan er det slik at den troende israelitt/jøde på sin side kan hver enkelt velge å tro at Jesus er Messias, og da tas disse med i menighetens frelse, som er himmelen der oppe. Likeså hedningen (ikke-jødene) som frelses ved den samme tro på Kristus.
BIBELENS FRAMSTILLING AV ISRAEL OG KONGERIKET
Jeg vil begynne med å peke på Jesus, ikke da han sto fram og ble døpt av Johannes, men FØR han ble født inn i verden, da Gabriel kom til Maria med sitt budskap om at hun skulle føde Israels Messias og framtidige konge:
Lukas 1, 30-33, Norsk Bibel:
«30 Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
31 Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.
32 Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,
33 og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
«..konge over Jakobs hus til evig tid…» vers 33, dette kan ikke misforstås. Her sier Gabriel, erke engelen, til Maria at Jesus skal bli KONGE over Jakobs hus (ISRAEL) til evig tid. Dette er her på jorden, og det er helt i samsvar med profetene i G.T. som fikk se i syner og åpenbaringer Messias sitt komme til Israel. Først som det lidende Guds offerlam, Jes. 53, og siden som Menneskesønnen som kommer med himmelens skyer, slik Daniel fikk se ham. Åpenbaringsboken avsluttes av Johannes med….Amen, ja kom Herre Jesus, Åp. 22, 20. De forventet hans komme ned til jorden for å ta kongetronen i Jerusalem, og som Jes. 2 beskriver i flere detaljer.
Da Jesus, litt over tretti år senere enn da Gabriel kom til Maria, sier til den kanaaneiske kvinnen i Sidon: «Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus» - som hans måte å avvise kvinnen på idet hun ba ham helbrede hennes datter, så understreker han at han var ikke sendt til oss hedninger, men til ISRAEL, Matt. 15, 24.
Han var sendt for å bli konge over Israels hus, og ikke verden som sådan. Hans frelses-evangelium…da han siteres fra talene han holdt…var at nå hadde dette kongeriket (han kalte det for himlenes rike) kommet nær, i og med at han selv, kongen, var tilstede i Israel.
Jesus kom ikke med vår type himmel-frelse, men med den type frelse som gjaldt Israel: De skulle bli gjenreist som et kongerike, etter å ha ligget under for andre i flere hundre år, inkludert romerne i hans samtid.
Disiplene hadde ett spørsmål på tungen, idet de hadde vært samlet med Jesus i 40 dager etter han var oppstått fra de døde:
«…Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?» Apg. 1, 6.
Disiplene henviste til løftet i vers 5 om Den Hellige Ånd som skulle komme over dem. Han benektet ikke at riket for Israel skulle bli gjenreist, men han advarte dem fra å spekulere omkring tidspunktet for gjenreisningen.
Og hva var det som var ‘emnet’ i de 40 dagene da Jesus talte til sine disipler? Jo, sier vers 3, GUDS KONGERIKE I ISRAEL:
«I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til.»
Og Guds rike i denne forstand, det var ene og alene det jordiske kongeriket i Israel, og som Gabriel tydelig hadde forklart til Maria at Jesus skulle være konge over «Til evig tid». I kristenheten over årene, så kaller vi dette riket for «Tusenårsriket». Se Åp. 20, 4.
Uttrykket «Til evig tid» - er hentet fra gresk aionos, og betyr en TIDSPERIODE og ikke en uendelig evig tidsramme slik mange tror. Han skal være konge i Israel i TUSEN ÅR (Åp. 20, 4). Når Jesus i sine taler nevnte at hans etterfølgere skulle ha ‘evig liv’ – så var dette på improvisert norsk – tidsalderlig liv. Altså et løfte som hadde en tidsramme på de nevnte ett tusen år. Men når så disse tusen år en dag var blitt brukt opp, da ville de gå videre…og i høyeste grad fortsatt være i live…inn i neste tidsalder, som vil bli tiden med Det nye Jerusalem sendt ned fra himmelen til jorden, ref. Åp. 21 mv.
Sammenblandingen som har skjedd innen kristenheten over så mange hundre år, gjør at man ikke gidder klargjøre hvilken del av Guds rike det snakkes om, når man nevner dette som gjelder evangeliets sak…saken for å fremme Guds rike. Man har ikke klart for seg at Guds rike, og Guds rike, i Det nye Testamente, er to forskjellige ting. Det første er dette jeg har forklart nå, det fysiske virkelige og jordiske kongeriket som kommer med Jesu gjenkomst der framme. Men det andre er det himmelske Guds rike, det som Gud har for menigheten der oppe hos seg med Jesus ved sin høyre side. Paulus kalte dette for Epiuranus himmelen, som fra gresk betyr «Himmelen-over-himlene».
Dette må vi ikke forveksle med det jordiske Guds rike som Jesus og apostlene forkynte i tiden med de fire evangelier og Apostelgjerningene. BILDE OVENFOR: Klagemuren fra ruinene av Antonia borgen. Stedet i Jerusalem der et framtidig tempel skal reises før Jesu gjenkomst.
I Kol. 1, 13 finner vi at Paulus nevner det HIMMELSKE GUDS RIKE, det som venter menigheten, og skrev:
«Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike.»
Dette riket er det himmelske riket, og ikke det kongeriket som skal komme en gang der framme i Israel.
Menighetens håp er i det himmelske, og ikke det jordiske. Vi har intet med Israel og landets framtid å gjøre; bare med den himmelske framtiden som venter, men som vi allerede mentalt er giret inn på, slik Paulus maler frem himmelfrelsen for oss – bilder vi ikke kan finne i noen av de fire evangelier eller i Apostelgjerningene:
Ef. 1, 3-14, Norsk Bibel,
«3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.
4 For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet
5 har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd,
6 til pris for sin nådes herlighet, som han ga oss i Den Elskede.
7 I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom.
8 Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand,
9 da han kunngjorde oss sin viljes mysterium, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv,
10 om et frelseshushold i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden.
11 I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd,
12 for at vi skulle være til pris for hans herlighet, vi som forut hadde håpet på Kristus.
13 I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt,
14 han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning, til pris for Guds herlighet.»
Dette var en skjult hemmelighet i Gud, før Paulus fikk denne frelses-husholdningen åpenbart av Gud da han var fengslet i Roma 63-67 e. Kr.
Om denne hemmelighet skrev Paulus, Ef. 3, 1-3:
«Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger –
2 så sant dere har hørt om husholderoppdraget med Guds nåde, det som er gitt meg for dere.
3 Ved åpenbaring har han kunngjort for meg mysteriet, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord.»
Efeserbrevet er skrevet etter Israels frafall i Apg. 28, 25-28, omkring 63-67 e. Kr. Paulus etablerte derved en helt ny tidshusholdning og et nytt frelseshåp: Himmelen der oppe hos Kristus.
Ingenting av Paulus’ troslære passer inn med noe av det som vises i de fire evangelier og Apostelgjerningene. Paulus sin troslære for menigheten er en helt annen verden enn det som den gang, da Jesus var her, gjaldt kun Israels framtidige kongerike ved hans gjenkomst.
Det var skjult for Peter og de elleve, for de ble bare befalt å gå til de fortapte får av Israels hus med evangeliet om kongeriket på jord.
Johannes 21: «Fø mine lam, vokt mine får, fø mine får». De fortapte får av Israels hus; samme klienter som da Jesus i Matt. 15, 24 AVVISTE DEN KANAANEISKE KVINNEN…og tydelig sa at han ikke var sendt til andre enn Israels hus. Alle kristne teologer og lærde er enige om at Israels lovte framtidige kongerike er et rike som skal være her på jord, og ikke må forveksles med det Guds rike som er oppe i himmelen. Det er to forskjellige steder, for å si det slik. De er også enige i at disiplene bokstavelig talt tok over og fortsatte Jesu jordiske tjeneste etter han ble opptatt til himmelen. De gikk ut i Israel, og i likhet med Jesus, så tilbød de det jordiske Guds kongerike og beviste med tegn og undergjerninger at de var sendt av Gud. Apostelgjerningene er Lukas sin historie om denne fortsatte virksomheten…selv etter at Mesteren var reist opp til himmelen. Alt i Apostelgjerningene gjelder Kongeriket i Israel med Jesus som den utvalgte Messias Kongen ved sin gjenkomst. Apg. 3 og Peters annen tale etter pinsedag, peker hen til Jesu annet komme…vers 19-21:
«19 Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet
20 og det kan komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus,
21 ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.»
Peters måte å si til Israel at Jesus kommer tilbake så snart som hele folket har omvendt seg til ham….så Gud kan sende sin gjenopprettelse av nasjonen. Guds krav var at hele nasjonen måtte ta imot Jesus som Messias og ta vanndåpen. En stor del av folket omvendte seg og ble Jesus-troende og tok dåpen. Men majoriteten forble i opposisjon til Kristus. Gjennom de cirka tretti årene med apostlene så endte det med at Israel frafalt Gud som en nasjon, slik jeg nevnte ovenfor med Apg. 28, 25-28 og konfrontasjonen med Paulus.
Peter i Kornelius’ hus Apg. 10, 36-37, Norsk Bibel:
«36 Det ordet som han sendte til Israels barn, da han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus - han er alles Herre –
37 det kjenner dere, dette ordet som er gått ut over hele Judea. Det hadde sin begynnelse fra Galilea, etter den dåpen som Johannes forkynte».
Når man følger Peter og de elleve, samt de to diakonene Filip og Stefanus – som apostlene utvalgte sammen med fem andre, så ser vi tydelig i Apostelgjerningene 1-12, pluss i Apg. 15, at Peter bare befant seg i Israel, sammen med de øvrige, og de forkynte kun kongerikets evangelium slik de hadde lært det de førti dagene med Jesus rett etter hans oppstandelse. Peter beskrives i Apostelgjerningene slik at vi kan regne ut at han var i Israel i til sammen 21 år. Og ikke ett eneste ord forteller at han dro ut av Israel i verdensmisjon (slik Paulus senere gjorde).
Dermed har vi fått med de viktigste fakta omkring dette at de tolv forkynte bare Guds Kongerikes evangelium til Israel og proselytter, og aldri det frie kristne nådeevangelium slik vi finner i Paulus sine menighets brever. Peter fikk ikke noe oppdrag med å forkynne denne hemmelighet som Paulus fikk åpenbart, men bare det evangelium som gjaldt Israels kongerike den dag de skal gjenopprettes etter profetenes ord og løfter.
ÅPENBARINGEN AV HEMMELIGHETEN OG PAULUS
SITT FRIE NÅDEEVANGELIUM FOR HELE VERDEN
Vi merker oss en markant forskjell i karakter hva gjelder Paulus sitt nådeevangelium: Dette er et evangelium som gjelder for hele verden, internasjonalt og interetnisk i sin utforming.
Peters forkynnelse av Kongeriket for Israel, var bare tilbudt Israel (jødene og proselytter) – og skjedde mens Gud lot Mose Lov samt Den nye Pakt til Israel være grunnlaget for forkynnelsen. Kristus holdt skjult for de tolv apostler at Mose Lov ble avskaffet ved korsfestelsen, fordi han ville teste Israel om de ville tro. Så derfor finner vi at Mose Lov ble etterkommet i aposteltiden, men da tillagt oppe på lovparagrafene en nådeform ved Den nye Pakt: De fikk tilgivelse for overtredelse mot Loven og unnslapp straff dersom de bekjente sine synder i anger. Denne nåde-formen gjaldt i hele aposteltiden. De måtte vise tro gjennom gjerninger, slik også Jakob skrev i sitt brev. Tro uten gjerninger var unyttig. Se også Heb. 9, 15…om den nye pakt gitt bare til de som først hadde vært under Mose Lov.
Men da Paulus kom med sitt nye åpenbarte nåde evangelium, falt gjerninger helt bort. Gud krevde ikke at tro måtte bevises gjennom visse gjerninger, eventuelt overholdelse av Mose bud og forskrifter. Alt ble forandret da Paulus kom med dette fabelaktige nåde-inngrepet fra Gud: Frelsen er gratis, helt fri fra forskrifter, høytider, mat bud, sabbat og slikt. Også vanndåp falt bort, lærer Paulus.
Ef. 2, 8-9 er en av mine favoritt bibel vers:
«For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.
9 Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.»
K O N K L U S J O N:
Det framgår tydelig av Bibelen, både det nye og det gamle testamente, at det er et stort skille mellom evangelie-budskapene i Det nye Testamente, slik jeg har forklart ovenfor. G.T. er jo involvert indirekte, i og med at dets profetier ble oppfylt i stor grad ved Jesu komme til verden. Jesus pekte tilbake mot Moses og profetene da han var i disputt med fariseerne og saddukeerne – og de stod ham imot i vantro. Jesus sa: «Hadde dere trodd Moses så hadde dere trodd meg, for det er om meg han har skrevet.» Se Joh. 5, 46.
Det er nærmest galakse-distanser mellom «Evangeliet om Guds Kongerike på jord» forkynt av Peter og de elleve, etter mal gitt dem av Jesus etter oppstandelsen, og «Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom» forkynt av Paulus etter en åpenbaring gitt ham av Kristus, Ef. 3,1-9 mv.
Det historiske og ugjendrivelige skillet ble særlig gjort synlig da vi finner Israels fall fra Gud i Apg. 28, 25-28, der Paulus på Kristi vegne erklærer overfor Israels religiøse lederskap i Roma at Guds frelse var nå sendt til hedningene, OG DE SKAL HØRE. I motsetning til Israel, som ikke ville høre – og dermed ble overgitt til ødeleggelse ti år etterpå, 70 e. Kr.
Pastorer og predikanter i vår tid innen kristenheten, bør snarest komme seg over på den rette siden av tidshusholdnings-skillet, det vil si – over til Paulus’ side…og forlate misforståelsen de har levd under og dermed kvitte seg med ‘Kongerikets budskap’ om Jesu gjenkomst som konge for Israel.
Han kommer nok i sin tid, og han skal bli deres Messias-konge. Men dette har allikevel ikke noe å gjøre med vår tid og menighetens tidshusholdning som ble etablert for oss av Paulus, hedningenes apostel!
Gracepano.com
