KORREKSJON AV FALSK MIRAKELFORKYNNELSE:
MIRAKLER VAR BARE GITT DET
TROENDE MESSIANSKE ISRAEL!
KORREKSJON AV FALSK MIRAKEL FORKYNNELSE:
MIRAKLER VAR BARE GITT DET
TROENDE MESSIANSKE ISRAEL!
JAN LILLEBY
Med fare for bare å gjenta meg selv vil jeg bevise ut ifra Bibelen at bare det Messianske troende Israel i aposteltiden var gitt mirakel-gaver, tegn og under. Gavene var aldri bare strødd ut over hele den messianske troende forsamlingen: De var først og fremst gitt bare til apostlene, OG IKKE TIL MENIGMANN i menighetene. Vi finner ikke ‘private’ mirakler i NT, men slike som ble utført av apostlene og deres nærmeste medarbeidere. Og i de fire evangeliene var det hovedsakelig Jesus som stod for de ekte miraklene.
Dermed er alle andre, etterfølgende personer i historien, og helt inn i vår tid UTELUKKET fra slike mirakler og undere. Dette opphørte med apostlenes bortgang i det første århundre. Det læres ikke noe sted i Det nye Testamente, om at det ble tatt ut nye ferske ‘apostler’ etter de tretten som Apostelgjerningene forteller om. Apostel-tjenesten var aldri noe som kunne nedarves i etterfølgende generasjoner. De tretten, Peter og de elleve pluss Paulus, var DE ENESTE APOSTLENE I HELE HISTORIEN.
Pinsekarismatikerne lyver og fantaserer når de jevnt og trutt hevder at disse miraklene og underne, samt tungetalen, kom tilbake i 1906 i Azusa Street vekkelsen, Los Angeles. Slike falske åndelige vyer har herjet med kristne troende i desenniene siden den gang…og troende opplever aldri at Gud utfører noen som helst mirakler og helbredelser blant dem. De lever i et slitsomt stress der man opplever at ens bønner om helbredelse aldri blir besvart. Dette er den mørke baksiden ved pinsekarismatikken. Man har bare ord, og uten at noe skjer. (Se egen artikkel her på nettsiden om Azusa-vekkelsen)
Pinsebevegelsen innrømmer at miraklene og tungetalen var borte i 1870 år….uten å gi noen beviselig forklaring på dette fraværet av mirakler; - og frekt så bare diktet de amerikanske Azusa Street lederne opp sin egen lære, og annonserte «Pentecost Has Come» i sin månedsavis. Dette har ulærte og godtroende kristne i ettertiden tatt for god fisk, uten å sjekke i Bibelen de faktiske forhold rundt dette med mirakler og tegn som apostlene var gitt. Thomas Ball Barratt, den gang pastor i metodist-samfunnet i Kristiania, var den som i 1906 tok med seg denne villfarelsen til Norge. Han påstod å ha fått ‘tungetalen’ i et møte i New York, da han var der for å samle inn penger til å bygge «Haakonsborgen». Han lot seg lure av disse amerikanske villfarne kristne som ikke hadde noen ordentlig kjennskap til Bibelens lære og innhold.
Mirakler…slik vi leser om i Apostelgjerningene, var ikke noe som Gud hadde ‘strødd ut’ fritt i hele verden. Dette var bare limt og festet tett inntil de enkelte utvalgte apostlene i årene 28 – 62 e. Kr. Etter Paulus’ skipbrudd på Malta våren 60 e. Kr. så finner vi ingen flere mirakler/helbredelser i Det nye Testamentet. Se Apg. 27-28ff.
Gavene for mirakler (se 1 Kor. 12-14) var eksklusivt bare gitt til apostlene og deres nære medarbeidere…to i tallet, Filip og Stefanus. Se Apg. 7-8.
Man MÅTTE ENTEN VÆRE EN KRISTI APOSTEL eller en person som var gitt autoritet gjennom en apostel…slik som de nevnte to menighets-tjenerne Filip og Stefanus. Også Ananias i Damaskus kvalifiserer til denne apostoliske autoriteten, idet Jesus brukte ham til å ta seg av Paulus da han var nyomvendt, Apg. 9 ff. Men der stopper det.
Vi finner overhodet ikke menigheten i Apostelgjerningene, slik vi forstår ved Paulus sin menighetslære i Efeserne og Kolosserne, – ei heller i brev skrevet i denne tiden.
Menigheten dukker ikke opp før cirka 63-67 e. Kr. vist i Efeserne og Kolosserne, skrevet av Paulus fra fengselet i Roma. Når vi følger den tidlige begynnelse med Pinsedag i Apg. 2 og Den Hellige Ånds komme over disiplene i år 28 e. Kr., og deretter leser igjennom den fortsettende historien, ser vi Peter og de elleve idet de går til jødene i Israel og deres proselytter, men aldri ut i verden utenfor landet. Regner vi opp Peters antall år da han befant seg i Israel, får vi 21 år. Og enda vil noen ha oss til å tro at Peter ble befalt å reise ut i hele verden der ute. Johannes Evangeliet 21, viser oss misjonsbefalingen gitt til Peter og de elleve: Fø mine lam, vokt mine får, fø mine får. Hvilke får? Jo, de fortapte får av Israels hus….se også Matt. 15, 24. Dette var samme kall som først lå over Jesus, og nå hadde blitt overført til disiplene. De skulle i likhet med deres Mester, gå til samme klienter: De fortapte får av Israels hus.
Apostelgjerningene viser at de tolv ikke gikk ut til verden; det var det bare Paulus som gjorde! Hedningenes apostel.
Peter og de tolv var tjenere for Israel, og forkynte om at Gud skulle opprette landet som et Kongerike for Gud med Jesus som Messias kongen, Apg. 3, 19-23:
«19 Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet
20 og det kan komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus,
21 ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.
22 Moses har jo sagt: Herren deres Gud skal reise opp for dere en profet likesom meg av deres brødre. Ham skal dere høre på i alt han sier dere.
23 Men det skal skje, hver sjel som ikke hører denne profeten, han skal utryddes av folket».
Mirakler og tegn var uforbeholdent bare gitt til apostlene, Apg. 5, 12-16, Norsk Bibel:
«12 Det skjedde mange tegn og under blant folket ved apostlenes hender. Med ett sinn pleide de alle å samles i Salomos søylegang.
13 Av de andre våget ingen å holde seg nær til dem, men folket hadde mange lovord å si om dem.
14 Stadig flere som trodde på Herren, ble lagt til menigheten, en mengde både av menn og kvinner.
15 Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på tepper og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi.
16 Også fra byene rundt Jerusalem kom det mengder av folk som førte med seg syke og slike som var plaget av urene ånder. Og alle ble helbredet.»
I Azusa Street vekkelsen var det INGEN SLIKE TING Å SE. Både ekte bibelsk tungetale, ekte mirakler og helbredelser mv., - alt var aldeles fraværende – og dermed beviselig en total bløff. Pinsebevegelsen fastholder sin fantasifulle bløff frem til denne dag…2026.
Peters tale til gjestene i Kornelius’ hus i Apg. 10, 36-43, viser at de tolv var kun sendt til Israel:
«36 Det ordet som han sendte til Israels barn, da han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus - han er alles Herre –
37 det kjenner dere, dette ordet som er gått ut over hele Judea. Det hadde sin begynnelse fra Galilea, etter den dåpen som Johannes forkynte –
38 og taler om at Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham.
39 Vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de drepte ved å henge ham på et tre.
40 Ham reiste Gud opp på den tredje dagen og lot ham tre synlig fram,
41 ikke for hele folket, men for de vitnene som forut var utvalgt av Gud - for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde.
42 Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde.
43 Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.»
Det ordet som Gud hadde sendt til ISRAELS BARN…sa Peter. Ikke ut over hele verden. Og hvordan skulle apostlene kunne være ute i verdensmisjon, når Bibelen tydelig sier i Apg. 5, 12, at de pleide å samles i Salomos søylegang, som er på tempel området? Samme forteller Lukas 24,52-53:
«52 Og de falt ned og tilba ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede.
53 Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.»
Peter i talen i Kornelius’ hus sa uttrykkelig også: «Han bød oss å forkynne for FOLKET», underforstått: Israels folk, jødene. Ikke ut til hedningene.
Dermed må vi selvsagt ta med det faktum at ALT som skjedde på pinsedag i Apg. 2 og videre etter dette, var noe som Gud hadde gitt dem eksklusivt til sitt eget folk, Israel. Pinsedagen var en etablert mosaisk jødisk høytid, og ALDRI betrodd noe hedning folk. Da Ånden kom over dem i Apg. 2, så var det Israels folk som var der, samlet fra de forskjellige romerske provinsene i keiserriket. Hedninger hadde ikke adgang til tempel området.
Apg. 2, 5-11 lister opp en 13-14 forskjellige språk-områder innen jødedommen, folk derifra som var til stede:
«5 Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige jødiske menn fra alle folkeslag under himmelen.
6 Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk.
7 De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere?
8 Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i,
9 vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia,
10 Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Roma,
11 både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere - vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!»
Verdensmisjon kom ikke før Paulus ble sendt ut fra Antiokia circa år 44-45 e. Kr. og hadde med seg Barnabas og Johannes Markus (Apg. 13ff). Gud hadde BARE ISRAEL I FOKUS I HELE APOSTELGJERNINGENE. Paulus’ tjeneste var til Israel i deres synagoger i Romerriket, og til grekerne der – ja også til konger var han sendt (Apg. 9, 15).
Mirakler og tungetale, var bare gitt det troende Israel som tegn fra Gud som beviste at de var hans utsendinger. Paulus bruker tungetale-gaven som eksempel for alle de ni nådegavene vedrørende dette med tegn, 1 Kor. 14, 21-22:
«21 I loven er det skrevet: Ved folk med andre tunger og fremmedes lepper vil jeg tale til dette folket, men ikke engang da skal de høre på meg, sier Herren.
22 Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro - profetien derimot er ikke for de vantro, men for de troende.»
Legg merke til at Paulus bruker Mose Lov som referanse! Vi hedninger hadde aldri hatt Mose Lov som lære og livssyn (Rom. 2, 14). Så referansen gjelder kun Israel, for de alene hadde Mose Lov. Her er det skrift-bevis for at nådegavene og mirakler var BARE FOR ISRAEL i aposteltiden. Punktum.
Og en foreløpig oppsummering i denne forbindelse er derfor:
Tegn og under og tungetale var aldri gitt fritt ut i hele verden.
Bare apostlene og de aller nærmeste medarbeidere fikk mirakelkraft og tegn.
Bare apostlene kunne døpe troende i vann, samt Filip, menighets-tjener og evangelist. Unntaksvis også Ananias som hjalp Paulus da han var i Damaskus.
Bare apostlene hadde kraft, autoritet og evne til å legge hendene på troende slik at de ble fylt med Hellig Ånden.
Da apostlene gikk bort i det første århundre, forsvant alle Åndens gaver likeså bort.
Den eneste åndelige forordning som andre troende enn bare apostlene kunne ta seg av i denne tiden, var nattverdens minnestund om Herrens død. Men Paulus bemerket med kritikk at de troende skaltet og valtet med denne sammenkomst, og ble straffet for det.
ISRAELS FALL FRA GUD I APG. 28, 25-28
Israel ble ødelagt og totalt annullert rent fysisk i år 70 e. Kr. da Romerhæren knuste nasjonen.
Denne ytterst viktige bibelsannhet hva gjelder historikk, er i stor grad forbigått innen kristenheten, og blir også feilaktig behandlet. De forstår ikke at Gud faktisk ødela Israel – som en hevnaksjon fordi det vantro Israel drepte Herrens apostler. Matt. 22, 6-7 er Jesu profeti om dette, og han sa: (lignelsen om Kongesønnens bryllup) -
«6 Men andre la hånd på tjenerne hans, de mishandlet dem og slo dem i hjel.
7 Da ble kongen harm, han sendte ut sine krigshærer og drepte disse morderne og satte ild på byen deres.»
Det var akkurat dette som skjedde i år 70 e. Kr. da general Titus brøt igjennom muren rundt byen og brant ned templet og knuste Israel. I 71-72 så ble over 20 000 jødiske krigsfanger sendt ned til Egypt og forsøkt solgt som slaver, akkurat slik Moses forutsa i 5. Mos. 28, 68….de skulle sendes på skip tilbake til Egypt men ingen ville kjøpe disse. Slavemarkedet ble inflatert og eierne av gruvene hadde allerede fullt opp med arbeidere. Josefus bekrefter og beskriver denne hendelsen i sitt bokverk «Jødenes Krig». Nesten 70 000 fanger ble før dette sendt til Roma, og mange av disse ble brukt til å bygge Colosseum arenaen. Titus tok cirka 97 000 krigsfanger forteller historikerne. De frigitte fangene fra mislykket slavehandel i Egypt, led helt forferdelige ting og de ble hundset og mishandlet, og mange døde av sykdom og sult…de ble ikke sluppet løs i samfunnet og kunne dra dit de ville. En meget trist del av krigshistorien fra årene 70-72
Men det åndelige fallet fra Gud, som en nasjon, det skjedde i år 60 da Paulus konfronterte Sanhedrin rådet der, vist i Apg. 28, 25-28. Han var sendt til de jødiske religiøse lederne i Roma for om mulig å omvende dem til tro på Jesus som Israels Messias. Et siste forsøk på å redde Israel fra ødeleggelse. Paulus måtte rømme Jerusalem i år 58-59 og kom til Roma våren år 60, etter først og hatt skipsforlis på Malta.
Forfølgelsen i Jerusalem var et varsel om at tiden var i ferd med å renne ut for Israel…og Roma var siste stopp før Gud ville eventuelt sende dom over dem. Der var det 11 synagoger.
Paulus fikk beskjed av Jesus i egen person om å reise til Roma, Apg. 23, 11: (det var år 58 e. Kr. ) -
«Men natten etter sto Herren for ham og sa: Vær frimodig! Likesom du har vitnet om meg i Jerusalem, slik er det nødvendig at du også vitner i Roma.»
Apostelen hadde vitnet innfor Sanhedrin i Jerusalem, om at Jesus var Israels Messias, men var avvist av dem, og de ønsket å drepe apostelen. Men heldigvis tok kaptein Lysias seg av Paulus og beskyttet ham i varetekt, da Paulus sa han var en romersk borger.
Paulus reiste altså ikke til Roma for å besøke de messianske troende der, og som han hadde sendt brev til i år 57 fra Efesus. Dette ville jo vært helt naturlig for ham, idet han jo i brevet skrev at han ville gjerne komme til dem. Men Herren avbrøt denne idéen hans, og sendte ham i stedet som en åndelig diplomat, for å avverge Israels undergang.
Men vi skal se av teksten nedenfor i Apg. 28, 25-28 at Sanhedrin rådet avviste Paulus – bare noen av dem sa seg enige. Gud ville ha en 100% aksept fra dem.
Dermed ble det endelig brudd med Israel, og Gud måtte overlate dem til den snart kommende dom og undergang…som kom 10 år senere, slik historien viser.
Det er dette bruddet mellom Israel og Herren deres Gud, som ligger til grunn for at også mirakelgavene og tegnene ble tatt bort. Men som konsekvens av dette åndelige bruddet i år 60, så sendte Gud denne straffedom over Israel, en ren hevnakt fordi de hadde drept Herrens utsendinger, apostlene og deres medarbeidere. Slik skjedde Israels fall:
«17 Etter tre dager kalte han sammen de fremste menn blant jødene der i byen. Da de var kommet sammen, sa han til dem: Mine brødre! Jeg som ikke har gjort noe imot vårt folk eller våre fedres skikker, ble i Jerusalem overgitt som fange i romernes hender.
18 Da de hadde forhørt meg, ville de løslate meg, fordi jeg ikke hadde gjort noe som fortjente dødsstraff.
19 Men da jødene satte seg imot det, ble jeg nødt til å innanke saken min for keiseren. Men det betyr ikke at jeg retter noen anklage mot folket mitt.
20 Av denne grunn har jeg da bedt dere hit for å møte dere og tale med dere. For det er for Israels håps skyld jeg bærer denne lenken.
21 De sa da til ham: Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er det kommet brødre hit som har meldt fra eller sagt noe ondt om deg.
22 Men vi vil gjerne få høre hva du mener, for vi kjenner til at denne sekten overalt møter motsigelse.
23 Etter at de da hadde avtalt en dag med ham, kom enda flere til ham i hans herberge. Han la da ut for dem og vitnet om Guds rike, og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Mose lov og profetene, fra tidlig morgen til sen kveld.
24 Noen ble overbevist ved det han sa, men andre var vantro.
25 De gikk så fra hverandre i uenighet, etter at Paulus hadde sagt dette ene ordet: Rett talte Den Hellige Ånd ved profeten Jesaja til deres fedre
26 da han sa: Gå til dette folket og si: Dere skal høre og høre og ikke forstå, dere skal se og se og ikke skjønne!
27 For dette folks hjerte er blitt sløvt, deres ører er blitt tunghørte og sine øyne har de lukket igjen så de ikke skal se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet, og ikke omvende seg, så jeg kan få lege dem.
28 Så skal dere da vite at denne Guds frelse er blitt sendt til hedningene, og de skal høre.
29 Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de hadde et skarpt ordskifte seg imellom.»
Paulus hadde gjort det Jesus sendte ham for: Han hadde vitnet at Jesus var Messias og ville opprette det lovte Kongeriket i Israel ved at nasjonen først omvendte seg til ham og tok vanndåpen. Egentlig samme budskap som Peter talte i Apg. 2 og 3, da han tjente Israel innen landets grenser.
Det ironiske var at mens Paulus var i Roma år 60-62 så ble Porcius Festus syk, og reiste hjem til Roma for å bli kurert. I hans fravær så grep Ananias II (saddukeeren og presten som ba sin tjener å slå til Paulus, Apg. 23) anledningen til å drepe lederskapet i Jerusalem menigheten ved en sammensvergelse (falske vitner) ved å steine dem. Han ble uten å forstå det, medskyldig i de drapene som Jesus beskrev i sin lignelse i Matt. 22, 7….og som gjorde at Herren sendte romerhæren mot dem. Dette fikk begeret med Herrens vrede til å flyte over imot Israel, hans ulydige og vantro nasjon…og ødeleggelsen ble et faktum bare 8 år senere. Tidlig i opprøret i Jerusalem år 66 ble Ananias II drept av rasende jøder fra hans eget parti…fordi han prøvde (hemmelig) å bli venner med romerne.
Særlig vers 28 ovenfor er viktig: Her profeterte Paulus at Guds frelse (evangeliet) var nå SENDT TIL HEDNINGENE, OG DE SKAL HØRE. I motsetning til Israel, som IKKE ville høre.
Disse ordene i Apg. 28, 28 er de siste ord i historien som Gud har talt til sin nasjon Israel. I samme åndedrettet måtte Paulus gi Jesajas’ profeti i Jes. 6 om Israels blindhet og døvhet rett…og konkluderte at nasjonen ikke ville omvende seg så den kunne bli legt (gjenopprettet).
ISRAEL HADDE FALT IFRA, HVA NÅ?
Da var det at Gud åpenbarte ‘hemmeligheten’ for Paulus: At hedningene som tror, de hører med til frelseslegemet og at Israel – de troende blant dem – nå var satt likt med disse, og de var gjort til «Ett nytt menneske» - Ef. 2, 14-15.
Gud hadde revet ned skilleveggen mellom dem, Mose Lov og forskrifter, kalt for fiendskapet, og dette var da Kristi legeme som Jesus var Hode for.
Dette ble åpenbart Paulus i 63-67 e. Kr. da han satt fengslet for annen gang i Roma. Da skrev han de to brevene hvor vi kan finne menigheten belært om, Efeserbrevet og Kolosserbrevet.
Ef. 3, 1-9 er selve deklarasjonen av denne nye frelses-åpenbaringen som før hadde vært holdt hemmelig i Gud, men nå åpenbart Paulus for oss hedninger:
1 Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger –
2 så sant dere har hørt om husholderoppdraget med Guds nåde, det som er gitt meg for dere.
3 Ved åpenbaring har han kunngjort for meg mysteriet*, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord.
4 Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristus-mysteriet.
5 Det var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden:
6 At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet, og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.
7 For dette evangelium er jeg blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft.
8 Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom,
9 og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med dette mysteriet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus.»
En ny tidshusholdning ble gitt Paulus for oss hedninger, den der GUDS NÅDE er hovedingrediensen, og hvor det ikke er det jordiske kongeriket i Israel som er frelseshåpet, men himmelen der oppe hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Paulus brukte et uttrykk på gresk, epiuranus, som betyr himmelen over himlene.
Dette håpet ble aldri forkynt i tiden med Apostelgjerningene, men kom til etter at Lukas hadde avsluttet sin bok.
I de to menighetsbrevene til Paulus er det totalt fravær av mirakler, tegn, under, demon utdrivelser, tungetale, vanndåp, åndsdåp, syndsbekjennelses-plikt, nattverd, all eskatologi (Jesu gjenkomst), Antikrist, Den store Trengsel og slike profetiske ting.
Paulus kom med en helt ny forkynnelse som ikke på noen måte kan gå sammen med det vi finner i de fire evangeliene og Apostelgjerningene.
Ingen mirakel-gaver var blitt lovt til denne nye ordningen der Mose Lov var avskaffet; ergo heller ikke noe løfte om helbredelse av syke og lignede.
Dette hørte bare tiden med Apostelgjerningene til, da apostlene tilbød Israel å få Kongeriket ved Jesu gjenkomst.
Dette er utsatt på ubestemt tid, selv om det kanskje begynner å nærme seg tiden da Gud tar menigheten hjem, for deretter å vende seg til Israel.
KONKLUSJON
Det er hevet over tvil at vi i vår tid, etter Israels fall da Paulus var i Roma, ikke på noen måte kan tilta oss en virksomhet med «tegn, under og mirakler» i stil med det vi leser i Apostelgjerningene og apostlenes tjeneste.
Dette er for alltid forbi, og menigheten etter Paulus sin åpenbaring, har ikke slike løfter og virkemidler til rådighet.
Det er hodeløs uvitenhet når predikanter og pastorer står og høytidelig holder prekener – Hvordan ta imot helbredelse ved tro – eller Hvordan bli døpt i Den Hellige Ånd med tunger til tegn, og slike ting. De som holder på slik viser bare deres egen fortvilte uvitenhet i Bibelen, og fører folk inn i et bedrag med løfter om helbredelser som de aldri vil kunne få. Gud har ikke tildelt noen form for åndelige kraft-gaver i menighetens husholdning.
Det vi imidlertid har, er et frelsestilbud helt ulikt alt vi tidligere ser i Det nye Testamente: Himmelen der oppe hos Kristus i all evighet. En helt unik og gloriøs frelse av slike dimensjoner at det er nesten helt umulig å kunne gi en full beskrivelse og utredning om denne.
Men vi kan la oss oppbygge av Paulus sine formaninger i Efeserne og Kolosserne, der denne frelsen tydelig blir framholdt for oss.
Kol. 3, 1-4 er et glimrende eksempel:
«1 Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.
2 La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.
3 Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.
4 Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet.»
Ef. 4, 30 peker oss til den dag da Gud tar menigheten inn i himmelen:
«Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag.»
Ef. 2, 8-9 viser at vi er frelst ved tro, uten gjerninger:
«8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.
9 Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.»
Gracepano.com
